7 Konkursbeskyttelse og beskyttelse mot enkeltforfølgende fordringshavere under rekonstruksjonsforhandlingen

7.1 Gjeldende rett

Beskyttelsen mot åpning av konkurs og gjennomføring av tvangsdekning under rekonstruksjonsforhandling ble styrket i rekonstruksjonsloven sammenlignet med det som følger av konkursloven §§ 16 og 17.

Rekonstruksjonsloven § 17 tredje ledd slår fast at dersom det blir åpnet rekonstruksjonsforhandling, kan skyldnerens bo ikke tas under konkursbehandling etter begjæring av en fordringshaver hvis fordring skriver seg fra tiden før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen. Det skilles ikke mellom forhandling om frivillig rekonstruksjon og forhandling om rekonstruksjon med tvangsakkord. Etter konkurslovens regler om gjeldsforhandling kan konkurs åpnes etter tre måneder der det er åpnet frivillig gjeldsforhandling, jf. konkursloven § 16 tredje ledd annet punktum. Etter konkursloven § 16 fjerde ledd er adgangen til å åpne konkurs under forhandling om tvangsakkord svært begrenset.

Etter begge lover har fordringshavere som til sammen representerer en tilstrekkelig stor andel av de kjente dividendeberettigede fordringenes samlede beløp, likevel en adgang til i fellesskap å begjære konkurs. Det følger av rekonstruksjonsloven § 17 fjerde ledd at minst tre dividendeberettigede fordringshavere som representerer minst en halvdel av de kjente dividendeberettigete fordringenes samlede beløp, må fremsette konkursbegjæringen. Etter konkursloven § 16 femte ledd må fordringshaverne representere minst to femdeler av de kjente dividendeberettigete fordringenes samlede beløp. Rekonstruksjonslovens regel har sammenheng med regelen i lovens § 42 om at en tvangsakkord skal kunne vedtas med simpelt flertall. Da skal heller ikke et mindretall av fordringshaverne kunne stanse rekonstruksjonsforhandlingen ved å begjære konkurs. Rekonstruksjonslovens regler om beskyttelse mot konkursåpning under rekonstruksjonsforhandling er i samsvar med forslaget i utredningen.

Når det gjelder adgangen til å ta utlegg eller gjennomføre tvangsdekning mv. under rekonstruksjonsforhandlingen, er forbudet i konkursloven § 17 første ledd mot at det tas utlegg i skyldnerens eiendeler for gjeld som skriver seg fra tiden før gjeldsforhandlingen ble åpnet, videreført i rekonstruksjonsloven § 18 første ledd. Videre fastsetter rekonstruksjonsloven § 18 annet ledd at tvangsdekning i skyldnerens eiendeler etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 ikke kan gjennomføres uten samtykke fra rekonstruktøren. Dette gjelder i hele perioden med rekonstruksjonsforhandling, og ikke bare i de første seks månedene som etter den tilsvarende bestemmelsen i konkursloven § 17 annet ledd. Det er rekonstruktøren – og ikke hele gjeldsnemnda som etter konkurslovens regler – som kan gi samtykke etter bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 18 annet ledd. Det er forutsatt i forarbeidene at eventuelle kontroversielle spørsmål likevel bør forelegges kreditorutvalget som ledd i en god saksbehandling, jf. Prop. 75 L (2019–2020) side 66. Endringene fulgte opp forslaget i utredningen.

7.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Det følger av rekonstruksjons- og insolvensdirektivet artikkel 6 at medlemsstatene i utgangspunktet skal sørge for at skyldneren kan oppnå utsettelse av forfølgning av fordringshavernes krav under rekonstruksjonsforhandlingen. I direktivets forstand omfatter dette at skyldneren skal beskyttes mot at enkeltforfølgende fordringshavere kan ta utlegg eller tvangsrealisere skyldnerens eiendeler til dekning for sitt krav. Suspensjonen omfatter i tillegg retten til å beslaglegge eller utenrettslig realisere skyldnerens aktiva eller virksomhet. Dessuten innebærer direktivets regler om utsettelse av adgangen til kreditorforfølgning at behandling av eventuelle konkursbegjæringer som et utgangspunkt utsettes så lenge utsettelsen av forfølgningen varer, og at skyldneren selv ikke har noen plikt til å begjære seg selv konkurs i denne perioden.

Direktivet fastsetter at varigheten av suspensjonen i utgangspunktet skal være begrenset til maksimalt fire måneder, men at suspensjonen kan forlenges eller gis på nytt dersom dette er tilstrekkelig begrunnet.

Medlemsstatene skal sørge for at suspensjonen på nærmere vilkår kan oppheves av en judisiell eller administrativ myndighet. Etter direktivets artikkel 6 nr. 9 gjelder dette hvis suspensjonen ikke lenger oppfyller formålet med å støtte forhandlingene om rekonstruksjonsplanen, hvis skyldneren eller rekonstruktøren anmoder om det, hvis suspensjonen etter nasjonal rett kan oppheves dersom en eller flere av fordringshaverne eller klasser av fordringshavere vil eller ville lide urimelig skade som følge av suspensjonen, eller hvis suspensjonen etter nasjonal rett kan oppheves dersom den fører til at en fordringshaver blir insolvent. Medlemsstatene kan begrense muligheten til å oppheve suspensjonen til å omfatte situasjoner hvor fordringshaverne ikke har hatt mulighet til å bli hørt før suspensjonen trådte i kraft eller før perioden ble forlenget. Medlemsstatene kan fastsette en minimumsperiode, som ikke overstiger fire måneder, der suspensjon av individuell kreditorforfølgning ikke kan oppheves. Den samlede varigheten av suspensjonen kan ikke overstige tolv måneder. Direktivet åpner for visse unntak fra suspensjonen av individuell forfølgning med hensyn til å begrense suspensjonen til visse typer fordringshavere eller krav. Arbeidstakeres krav på lønn mv. kan omfattes av en suspensjon dersom kravene er garantert som et ledd i forebyggende rekonstruksjon «på et tilsvarende beskyttelsesnivå», jf. artikkel 6 nr. 5.

7.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementets forslag i høringsnotatet 13. januar 2023 bygger på rekonstruksjons- og insolvensdirektivets regler om kreditorforfølgning.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det er uklart om direktivet åpner for en løsning der det alltid skal gjelde en suspensjon av individuell forfølgning under rekonstruksjonen. På bakgrunn av dette ble det foreslått at det ikke automatisk skal inntre beskyttelse mot enkeltforfølgende fordringshavere eller konkursbeskyttelse, men at slik beskyttelse må begjæres. Samtidig følger det av direktivet at det alltid skal oppnevnes rekonstruktør dersom det begjæres beskyttelse mot enkeltforfølgning og konkursbeskyttelse, se punkt 6.1. Forslaget avviker dermed fra det som i dag følger av konkurslovens regler og reglene i rekonstruksjonsloven. I samsvar med reglene i direktivet ble det også foreslått tidsbegrensninger i vernet mot forfølgning på fire måneder, men åpning for at fristen kan forlenges i maksimalt tolv måneder.

Departementet foreslo at retten skal oppheve forbudet mot enkeltforfølgning hvis skyldneren eller rekonstruktøren begjærer det, og hvis forbudet ikke lenger oppfyller formålet med å støtte forhandlingene. Det ble videre foreslått at forbudet ikke skulle kunne oppheves de første fire månedene det gjelder.

Direktivet åpner for å unnta bestemte typer fordringer eller grupper av fordringshavere fra beskyttelsen mot enkeltforfølgning, men departementet foreslo at beskyttelsen skulle gjelde generelt, med samme unntak som følger av rekonstruksjonsloven § 18 og særlovgivningen i dag.

I samsvar med rekonstruksjonsloven og konkursloven innebar forslaget etter dette at beskyttelsen mot enkeltforfølgning skulle omfatte tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12. Det ble lagt til grunn at direktivet ikke krever at utenrettslig beslagleggelse eller realisasjon skal omfattes, jf. artikkel 2 nr. 14. I samsvar med konkursloven og rekonstruksjonsloven ville beskyttelsen ikke omfatte krav som ikke må tvangsfullbyrdes gjennom namsmyndighetene, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd annet til femte punktum.

Det ble videre foreslått at dersom en konkursbegjæring fremsettes av så mange fordringshavere at det må anses klart at de vil kunne motsette seg vedtakelsen av et rekonstruksjonsforslag etter reglene som var foreslått om dette, ville begjæringen kunne fremsettes uavhengig av de nevnte reglene om konkursbeskyttelse.

Arbeidstakeres krav ble vurdert spesielt. Departementet foreslo at heller ikke slike krav skal unntas fra forbudet mot individuell kreditorforfølgning. Det ble blant annet vist til at disse kravene etter norsk rett er sikret full dekning dersom rekonstruksjonsforhandlingen er vellykket, og at det vil være viktig å sikre skyldneren ro under forhandlingene dersom det begjæres et forbud mot enkeltforfølgning.

Det ble pekt på at arrest i pengekrav og midlertidig sikring ikke er omfattet av forbudet mot individuell forfølgning i rekonstruksjonsloven og konkursloven, og det ble vist til at det i praksis er lite behov for at dette omfattes, ettersom skyldneren står under rekonstruktørens og eventuelt rekonstruksjonsutvalgets tilsyn så lenge det gjelder et forbud mot forfølgning.

7.4 Høringsinstansenes syn

Oslo tingrett, Skatteetaten og Advokatforeningen har uttalt seg om forslaget om kreditorforfølgning.

Advokatforeningen uttaler:

«Slik forslaget nå er presentert, mener Advokatforeningen at man […] skal videreføre dagens ordning med alltid å oppnevne en rekonstruktør. Konsekvensen av dette må samtidig bli at skyldneren automatisk får kreditorbeskyttelse ved åpning av rekonstruksjonsforhandling, slik som i rekonstruksjonsloven § 17 og § 18.

Advokatforeningen kan ikke se noe behov for at man skal operere med et to-sporet system; rekonstruksjoner med og uten kreditorbeskyttelse, og hvor retten underveis i rekonstruksjonsforhandlingen kan beslutte slik kreditorbeskyttelse som ikke har gjeldt tidligere under forhandlingene. Etter Advokatforeningens syn vil skyldnere i praksis alltid ha behov for beskyttelse mot kreditorpågang. All erfaring med rekonstruksjonene som har vært åpnet etter rekonstruksjonsloven, tilsier således at en av de viktigste grunnene (om ikke den viktigste) for at skyldnere begjærer rekonstruksjon, nettopp er å oppnå kreditorbeskyttelse.

Advokatforeningen mener at dette i normaltilfellene vil være helt avgjørende for at man kan lykkes med rekonstruksjonen. I det hele tatt mener Advokatforeningen at det er lite realistisk å tro at det i praksis vil være behov for å åpne rekonstruksjonsforhandlinger uten denne automatiske beskyttelsen mot kreditorpågang.

Advokatforeningen mener videre at en ordning hvor det først på et senere tidspunkt i forhandlingene besluttes forbud mot kreditorpågang, kan medføre uklarheter med hensyn til kravsforhold og disposisjoner som er foretatt i mellomperioden. Dette unngår man helt hvis kreditorbeskyttelsen inntrer automatisk ved åpningen. En ytterligere fordel er at retten slipper å treffe en separat beslutning om spørsmålet. Prosedyrene som utkastet § 16 annet ledd foreskriver hvis det senere begjæres forbud mot kreditorpågang – innkalling til eget fordringshavermøte osv. – kan i seg selv forsinke prosessen og dermed redusere sjansene for å lykkes med rekonstruksjonen. På dette punktet medfører således ikke lovutkastet en forenkling av reglene som kan bidra til flere vellykkede rekonstruksjoner. Uten automatisk kreditorbeskyttelse kan det også tenkes at kreditorer fremsetter hastige og uønskede utleggsbegjæringer og konkursbegjæringer før retten har truffet sin beslutning, noe som igjen kan vanskeliggjøre gjennomføringen av rekonstruksjonsforhandlingen. […] Dersom departementet likevel skulle gå videre med forslaget om at det ikke alltid skal oppnevnes rekonstruktør, mener Advokatforeningen at skyldneren –i tilfellene hvor det ikke oppnevnes rekonstruktør –ikke skal ha rett til kreditorbeskyttelse. Advokatforeningen er således enig med departementet i at kreditorbeskyttelse alltid må være betinget av det er oppnevnt rekonstruktør.»

Til spørsmålet om det er behov for å utvide virkningene av kreditorbeskyttelsen, uttaler Advokatforeningen følgende:

«Advokatforeningen ser ikke behov for at hindringsvirkningen ved rekonstruksjon også skal omfatter arrest og midlertidig sikring. Advokatforeningen antar at det i praksis vil være vanskelig å sannsynliggjøre en sikringsgrunn når en tilsyns- og kontrollfunksjon er opprettet i form av en rettslig prosess med en rekonstruktør, og at arrest og midlertidig sikring av denne grunn sjelden vil være aktuelt under rekonstruksjon. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det i enkelttilfeller kan foreligge sikringsgrunn også under rekonstruksjon. Dersom departementet deler Advokatforeningens syn på at terskelen for å sannsynliggjøre sikringsgrunn normalt vil være svært høy under rekonstruksjon, bør det kommenteres i forarbeidene til permanente regler.»

Advokatforeningen har også merknader til enkelte deler av bestemmelsene om enkeltforfølgning og konkursforbud. Advokatforeningen uttaler blant annet at henvisningen i bestemmelsen om forbud mot enkeltforfølgning til tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 bør utvides til også å gjelde tvangsdekning av tilsvarende eiendeler i utlandet:

«Når det her vises uttrykkelig til spesifikke bestemmelser i den norske tvangsfullbyrdelsesloven, er det naturlig å forstå bestemmelsen slik at kreditorer ikke forbys å gjennomføre tvangsdekning av tilsvarende eiendeler i utlandet.

Advokatforeningen ser ingen grunn for at forbudet mot tvangsdekning under en norsk rekonstruksjon skal være begrenset til tvangsdekning av eiendeler i Norge. Når det gjelder konkursboets legalpant (jf. panteloven § 6-4) er det for eksempel lagt til grunn at legalpantet også omfatter pantsatte eiendeler som måtte befinne seg i utlandet. Advokatforeningen foreslår etter dette at det presiseres i lovteksten at forbudet mot tvangsdekning også skal gjelde for eventuelle eiendeler i utlandet.

[…]

En annen sak er at det kan oppstå problemer å få håndhevet forbudet når eiendelene befinner seg i utlandet. Men dette bør ikke hindre at det oppstilles et slikt forbud for norske rekonstruksjoner.»

Oslo tingrett uttaler at reglene i rekonstruksjonsloven §§ 17 og 18 om begrensning av adgangen til å åpne konkurs og adgang til å ta utlegg bør videreføres. Oslo tingrett uttaler:

«Forslaget om at kreditorbeskyttelse må besluttes særskilt etter begjæring fra skyldner, vil lett kunne få uheldige konsekvenser dersom skyldner glemmer å fremsette slik begjæring. Beskyttelse mot enkeltforfølgning og konkursåpning er i kjernen av hensikten med rekonstruksjonsforhandlinger som skal «frede» skyldneren i en periode for å gjennomføre forhandlinger med kreditorene. Hvis forslaget om at skyldner kan be om at rekonstruktør ikke oppnevnes blir opprettholdt, er Oslo tingrett enig i at kreditorbeskyttelse bare skal inntre når rekonstruktør er oppnevnt, fordi kreditorbeskyttelse må motsvares av at skyldneren underlegges tilsyn/kontroll fra en rekonstruktør. Oslo tingrett mener også at det bør være adgang for retten til å beslutte at forbudet mot enkeltforfølgning og konkurs skal kunne forlenges ut over tolv måneder i særlige tilfeller.»

Oslo tingrett uttaler videre at det kan være behov for at motparter kan begjære arrest og midlertidig forføyning mot skyldneren, og at en innledet rekonstruksjonsforhandling ikke er tilstrekkelig grunnlag for at det skal være forbud mot slik midlertidig sikring. Oslo tingrett uttaler på bakgrunn av dette at dagens regler bør beholdes på dette punktet.

Skatteetaten stiller spørsmål om hvorfor departementet har foreslått at varigheten av suspensjonen i utgangspunktet skal være begrenset til maksimalt fire måneder, og etterlyser en bredere vurdering av om hensynet til rekonstruktørens og skyldnerens behov for arbeidsro kan ivaretas på andre måter. Skatteetaten mener retten uansett bør gis en mulighet til ved skjønn å sette en kortere suspensjonsperiode, både ved det første forbudet og ved en eventuell forlengelse. Skatteetaten er ikke imot en unntaksregel som tillater forhandling utover 12 måneder, så lenge det er tale om en snever unntaksregel som retten kun benytter seg av der det er konkrete utsikter til en stadfestelse av forslaget innen rimelig kort tid.

Skatteetaten har videre uttalt seg om spørsmålet om det er behov for at arrest omfattes av forfølgningsforbudet, og mener det ikke er hensiktsmessig at dette omfattes. Skatteetaten uttaler:

«Av høringsnotatet fremgår at det i praksis er lite behov for arrest, ettersom skyldner står under rekonstruktørens tilsyn så lenge det gjelder et forbud mot enkeltforfølgning. Skatteetaten antar at det bare unntaksvis vil være behov for å begjære arrest, men anser det likevel hensiktsmessig at det finnes en slik adgang som en sikkerhetsventil. Kreditor og rekonstruktør kan ha ulik oppfatning av en situasjon, herunder tolkning av faktum og rettsstilling. Det kan derfor ikke utelukkes at det oppstår situasjoner hvor en kreditor har en berettiget frykt for at tvangsfullbyrdelse av kravet vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, eller må skje utenfor riket. Det må også tas høyde for at kreditor besitter opplysninger utover de rekonstruktør besitter, slik som der Skatteetaten avholder et bokettersyn hos skyldner eller en sfære rundt skyldner, og er kjent med at det kommer større skattekrav som følge av skatteunndragelser.»

Skatteetaten er videre positiv til forslaget om at dersom en konkursbegjæring fremsettes av så mange fordringshavere at det må anses klart at de vil kunne motsette seg vedtakelsen av et rekonstruksjonsforslag, vil begjæringen kunne fremsettes uavhengig av reglene om konkursbeskyttelse

7.5 Departementets vurderinger

Forslaget i høringsnotatet om at det ikke automatisk skal inntre beskyttelse mot kreditorforfølgning, må sees i sammenheng med forslaget om at det ikke alltid skal oppnevnes en rekonstruktør under rekonstruksjonsforhandlingen. Disse forslagene har igjen bakgrunn i reglene i rekonstruksjons- og insolvensdirektivet. I punkt 6.1.5 vurderer departementet det slik at forslaget om å åpne for rekonstruksjonsforhandling uten rekonstruktør ikke bør følges opp på nåværende tidspunkt.

Som det er påpekt av Advokatforeningen og Oslo tingrett under høringen, er beskyttelse mot enkeltforfølgning og mot konkursbegjæringer helt sentralt under rekonstruksjonsforhandlinger. Når det ikke foreslås å åpne for en adgang til rekonstruksjonsforhandling uten rekonstruktør, mener departementet at det heller ikke bør foreslås at beskyttelse mot enkeltforfølgende fordringshavere og konkursbeskyttelse må begjæres av skyldneren. Reglene i den midlertidige rekonstruksjonsloven om at slik beskyttelse inntrer automatisk ved åpningen, bør etter dette videreføres i de permanente reglene. Departementet viser til at det for de aller fleste skyldnere vil være lite aktuelt å åpne rekonstruksjonsforhandling uten at det samtidig oppnås beskyttelse mot kreditorforfølgning.

Siden det ikke legges opp til at reglene i direktivet om begjæring av beskyttelse mot kreditorforfølgning skal innføres i Norge, er det heller ikke noen særlig grunn til å følge opp direktivets særregler om varigheten av beskyttelsen mv., med mindre disse reglene gir en bedre regulering av spørsmålene enn det som i dag følger av den midlertidige rekonstruksjonsloven. Vernet mot kreditorforfølgning ble utvidet ved rekonstruksjonsloven sammenlignet med gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven. Utvidelsen ble begrunnet med at skyldneren trenger ro i perioden forhandlingene pågår. Samtidig begrenses vernet tidsmessig av begrensningene for hvor lenge rekonstruksjonsforhandlingen kan vare. Det vises her særlig til lovforslaget § 55 første ledd nr. 2, som viderefører rekonstruksjonsloven § 58 første ledd nr. 3, og som fastsetter at retten skal innstille rekonstruksjonsforhandlingen og åpne konkurs i skyldnerens bo dersom forhandlingen ikke er avsluttet innen seks måneder. Etter søknad fra rekonstruksjonsutvalget kan retten riktignok bestemme at forhandlingstiden skal utvides, men departementet legger til grunn at retten da må ta med i vurderingen hva en forlengelse av forbudet mot kreditorforfølgning vil bety for fordringshaverne. Videre vises det til at det er en åpning for tvangsrealisasjon av noen av skyldnerens eiendeler underveis i rekonstruksjonsforhandlingen med samtykke fra rekonstruktøren, jf. § 17 annet ledd i lovforslaget. Etter departementets syn gir disse reglene en balansert regulering av skyldnerens beskyttelse mot kreditorforfølgning. Departementet har ut fra dette også kommet til at det ikke synes å være tilstrekkelig grunn til å innføre en hjemmel for at retten kan bringe vernet mot kreditorbeskyttelse til opphør, slik det var foreslått i høringsnotatet. Når det gjelder varigheten av forbudet, vil det etter departementets syn gi retten unødvendig arbeid dersom forhandlingen i utgangspunktet skal avsluttes etter fire måneder. Departementet foreslår derfor å videreføre regelen om at forhandlingen skal innstilles dersom den ikke er avsluttet innen seks måneder.

Reglene om konkursbeskyttelse og beskyttelse mot enkeltforfølgende fordringshavere er inntatt som §§ 16 og 17 i lovforslaget.

Rekonstruksjonsloven § 18 annet ledd omfatter i utgangspunktet tvangsdekning i alle typer eiendeler. Det følger imidlertid en begrensning av at bestemmelsen bare omfatter tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12. Enkelte panteretter kan realiseres utenfor reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd annet til femte punktum. Panterett i enkle pengekrav kan realiseres etter reglene i panteloven § 4-6 første ledd. For verdipapirer som er notert på et regulert marked, og fondsaktiver kan det inngås forhåndsavtale om salg gjennom en uavhengig megler. For finansiell sikkerhetsstillelse kan det inngås skriftlig avtale om realisasjon, jf. lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 7. Det samme gjelder for pant som nevnt i panteloven §§ 4-11 og 4-13, jf. panteloven § 4-17, som gjelder panteretter i immaterielle rettigheter. For disse panterettene er det med andre ord adgang til realisasjon under rekonstruksjonen uten hinder av forbudet mot tvangsdekning i rekonstruksjonsloven § 18 annet ledd.

Det ble som nevnt ikke foreslått noen endring av denne begrensningen i høringsnotatet. Formålet med de gjeldende reglene om forbud mot enkeltforfølgning i konkursloven § 17 annet ledd og rekonstruksjonsloven § 18 annet ledd er å muliggjøre videre drift. Dersom eiendeler som er av betydning for selskapets virksomhet, kan tvangsrealiseres under rekonstruksjonen, vil det kunne umuliggjøre en vellykket rekonstruksjon, se Ot.prp. nr. 50 (1980–81) side 72. Ut fra dette formålet synes det ikke å være grunn til å vurdere endringer av reglene slik at forbudsbestemmelsen også omfatter panteretter som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd annet til femte punktum. Med forbehold for immaterielle eiendeler omfatter bestemmelsen eiendeler som typisk ikke har betydning for muligheten til å drive selskapet videre. Et forbud mot realisering av denne typen eiendeler synes dessuten vanskelig å håndheve siden realiseringen ikke skjer gjennom namsmyndighetene. Når det gjelder pant i enkle pengekrav, er det også et poeng at panthaverens sikkerhet bare består så lenge pengekravet består. Beholder skyldneren kreditorposisjonen (som et forbud mot tvangsdekning ville innebære, jf. panteloven § 4-6), og den som er skyldner for kravet (debitor cessus), betaler til skyldneren, har panthaveren, i motsetning til panthavere med pant i andre typer eiendeler, mistet sikkerheten for sitt krav.

På grunn av forslaget i § 32 om at også pantesikrede fordringshavere kan bli omfattet av rekonstruksjonsplanen (se punkt 10.2), får de nevnte begrensningene etter forslaget i proposisjonen betydning også utover det nevnte formålet om mulighet for videre drift. Det følger av § 32 at fordringshavere med pantesikkerhet som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd annet til femte punktum kan blir bundet av planen på samme måte som andre fordringshavere med pantesikkerhet. Som følge av unntakene som følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd, vil det imidlertid ikke være noe i veien for at disse panthaverne realiserer pantet og dermed – uavhengig av hva planen går ut på – vil kunne oppnå full dekning for kravet. Dette innebærer at det kan være mindre aktuelt å la disse fordringshaverne være omfattet av planen.

Departementet ser på bakgrunn av høringen ikke grunn til å utvide virkningen av forbudet mot enkeltforfølgning til å omfatte arrest i pengekrav og midlertidig sikring. Som det fremgår av høringsnotatet, er det i praksis riktignok lite behov for at dette omfattes, ettersom skyldneren står under rekonstruktørens og eventuelt rekonstruksjonsutvalgets tilsyn så lenge det gjelder et forbud mot forfølgning. Dersom det til tross for dette tilsynet skulle foreligge en sikringsgrunn, bør adgangen til å gjennomføre slik midlertidig sikring likevel fortsatt stå åpen.

Det foreslås heller ikke særlige regler for arbeidstakeres krav på lønn mv. Etter lovforslaget § 32 annet punktum nr. 1 omfattes ikke lønnskrav med fortrinnsrett etter dekningsloven § 9-3 av rekonstruksjonsforhandlingen, og ved konkurs kommer reglene i lønnsgarantiloven til anvendelse. Det er også et viktig hensyn å sikre skyldneren ro under forhandlingene.

Advokatforeningen har i høringen tatt til orde for at forbudet mot tvangsdekning utvides til også å omfatte eiendeler i utlandet. Departementet er enig i at det kan være en fordel for rekonstruksjonen at også eiendeler i utlandet er beskyttet mot tvangsdekning under rekonstruksjonsforhandlingen. Som det pekes på i høringsuttalelsen, vil et slikt forbud riktignok kunne være uten realitet i og med at utenlandske namsmyndigheter ikke er underlagt norsk lov og dermed ikke vil måtte forholde seg til et forbud i den norske konkursloven. Det er likevel mulig at fordringshaverne vil innrette seg etter et slikt forbud, og departementet kan ikke se avgjørende innvendinger mot at bestemmelsen endres slik Advokatforeningen går inn for. Det foreslås etter dette en tilføyelse om eiendeler i utlandet i § 17 annet ledd annet punktum.