9 Verdsettelsen av skyldnerens eiendeler

9.1 Prinsippene for verdsettelsen

9.1.1 Gjeldende rett

Under en rekonstruksjonsforhandling skal skyldnerens eiendeler verdsettes. Verdsettelsen har stor betydning for innholdet i rekonstruksjonsplanen. Den danner grunnlaget for vurderingen av hvordan planen vil slå ut sammenlignet med det alternative scenariet for skyldneren, som som regel vil være konkurs. Konkursloven § 20 annet ledd og rekonstruksjonsloven § 24 annet ledd gir i all hovedsak like regler om verdsettelse. Etter konkursloven er det gjeldsnemnda som skal foreta verdsettelsen, mens i rekonstruksjonsloven er oppgaven lagt til rekonstruktøren.

Konkursloven § 20 og rekonstruksjonsloven § 24 gir uttrykk for to verdsettelsesprinsipper: det skal angis den verdien skyldnerens eiendeler antas å ville ha dersom skyldnerens virksomhet fortsetter (bruksverdien av eiendelene), og den verdien eiendelene, samlet eller delt, kan antas å ville innbringe ved salg (salgsverdien). Prinsippene for verdsettelse er utdypet i NOU 1972: 20 side 78 flg. Der fremgår det at hvilket av de to vurderingstemaene som skal velges, vil avhenge av den konkrete situasjonen:

«For det første skal man angi det som kan kalles eiendelenes bruksverdi, d.v.s. gjenstandenes verdi under forutsetning av at skyldnerens virksomhet blir fortsatt, det være seg av skyldneren selv eller av en annen, f.eks. av et nytt aksjeselskap som dannes for å overta bedriften. Utgangspunktet for beregningen av bruksverdien er den nytte, resp. den avkastning vedkommende aktiver kan ventes å ville gi hvis det lykkes å holde bedriften gående. (…) Hvis bedriften ikke kan holdes gående, har bruksverdien ingen direkte interesse. Skyldnerens eiendeler må da realiseres, og det blir følgelig salgsverdien som blir aktuell. Salgsverdien vil normalt ligge under bruksverdien, men den vil kunne være høyst forskjellig alt etter den måten salget finner sted på; ved auksjonssalg eller ved underhåndssalg, ved en bloc salg eller ved salg enkeltvis. Underhåndssalg vil som regel gi bedre resultat enn auksjonssalg, men for enkelte aktivers vedkommende, f.eks. en malerisamling, kan forholdene tenkes å ligge annerledes an. Ved salg av en varebeholdning kan stykksalg tenkes å ville gi bedre utbytte enn en bloc salg i tilfelle hvor skyldneren har et godt utbygget salgsapparat. I andre tilfelle, f.eks. hvor det gjelder maskineri og annet industrielt utstyr, kan det være at man ved å selge maskinene enkeltvis får langt mindre for dem enn om de var blitt solgt en bloc sammen med fabrikkbygning, goodwill etc. (…) Forskjellen mellom bruksverdien og salgsverdien vil gi en idé om hvilke verdier fordringshaverne må regne med vil gå tapt ved at skyldnerens bedrift stanses.»

Etter rekonstruksjonsloven § 54 og konkursloven § 55 er en tvangsakkord ikke bindende for fordringer som er sikret ved panterett eller annen sikkerhetsrett i skyldnerens eiendeler, i den utstrekning fordringen faller innenfor pantets antatte verdi. Dette innebærer at fordringshavere med sikkerhetsrett ikke har stemmerett over tvangsakkorden for den sikrede delen av fordringen. Men en tvangsakkord kan likevel ha betydning for panthavernes rettigheter. Pantheftelser som ligger utenfor pantets antatte verdi, faller bort ved en tvangsakkord, jf. rekonstruksjonsloven § 36 første ledd og konkursloven § 31 første ledd. Det betyr at panthaverens rett til å søke dekning i pantet for den personlige fordringen bortfaller for det beløpet som overstiger verdsettelsen. Rekonstruksjonsutvalget foretar verdsettelsen av pantet med virkning for disse spørsmålene, jf. rekonstruksjonsloven § 36 annet ledd. Ved gjeldsforhandling er det tilsvarende gjeldsnemnda som foretar verdsettelsen, jf. konkursloven § 31. Retningslinjene for verdsettelsen skal etter forarbeidene til bestemmelsen i konkursloven § 31 følge prinsippene i konkursloven § 20, jf. rekonstruksjonsloven § 24.

9.1.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Direktivet inneholder ikke regler om verdsettelsesprinsippene som skal legges til grunn i en rekonstruksjonsforhandling. I artikkel 14 i direktivet er det gitt enkelte regler om avgjørelser om verdsettelsen av skyldnerens virksomhet. Direktivet fastsetter at det kun skal treffes avgjørelse om verdsettelsen av skyldnerens virksomhet av en judisiell eller administrativ myndighet dersom det er fremmet innsigelse av en berørt part som har stemt mot planen, og dette er begrunnet i kriteriet om «fordringshavernes beste interesse» etter direktivet artikkel 10 nr. 2 bokstav d, eller i vilkårene for gjennomtvingelse av rekonstruksjonsplanen overfor kreditorklassene. Samtidig fremgår det av fortalen til direktivet punkt 63 at dette «bør ikke forhindre medlemsstaterne i at foretage værdiansættelser i anden sammenhæng i henhold til national ret». Medlemsstatene skal sikre at innsigelser kan fremmes i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om rekonstruksjonsplanen skal stadfestes, jf. artikkel 14 nr. 3. Medlemsstatene skal i tillegg sikre at det i forbindelse med avgjørelser om verdsettelse kan oppnevnes kvalifiserte sakkyndige, jf. artikkel 13 nr. 2.

I fortalen til direktivet punkt 44 fremgår det at medlemsstatene bør kunne fastsette at sikrede krav kan deles inn i sikret og usikret del basert på en verdsettelse av sikkerheten.

9.1.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 ble det ikke foreslått endringer i reglene om hvordan skyldnerens eiendeler skal verdsettes. Departementet uttalte at prinsippene for verdsettelse ga tilstrekkelig og nødvendig fleksibilitet. Departementet foreslo imidlertid en enklere prosess for løsning av tvister om verdsettelse av pantsatte aktiva, som er omtalt i punkt 9.2.

I høringsnotatet 20. mars 2024 ble det heller ikke foreslått endringer i verdsettelsesreglene, men departementet omtalte hvordan bestemmelsene om verdsettelse må tilpasses forslaget om å inkludere pantesikrede fordringshavere i rekonstruksjonsforhandlingen. I høringsnotatet ble det uttalt følgende:

«Bestemmelser om verdsettelse omfattes ikke av lovforslaget i dette høringsnotatet. Skyldnerens eiendeler må verdsettes både med virkning for klasseinndelingen og bortfall av pantheftelser etter rekonstruksjonsforhandlingen og med tanke på testen av fordringshavernes beste interesse (konkurstesten). Verdsettelsen vil ta utgangspunkt i de eksisterende verdsettelsesbestemmelsene i rekonstruksjonsloven, som likevel må tilpasses noe med tanke på at pantesikrede fordringshavere foreslås omfattet av rekonstruksjonsplanen. Eiendelene og pantet må verdsettes med tanke på to ulike scenarier: eiendelenes og pantets verdi gitt rekonstruksjonsplanens løsning og verdien i en konkurssituasjon. Departementet tar utgangspunkt i at verdien gitt rekonstruksjonsplanens løsning skal legges til grunn for klasseinndelingen og oppdeling av sikrede krav i sikret og usikret del, se også om verdsettelse ved klasseinndeling nedenfor i punkt 6. Verdien av eiendelene ved avvikling/salg vil måtte legges til grunn for vurderingen av om fordringshaveren kommer dårligere ut enn ved en konkurs. Ved vurderingen av konkursverdien bør verdsettelsen etter departementets syn gjøres med utgangspunkt i skyldnerens eiendeler og gjeld på tidspunktet for vedtakelsen av rekonstruksjonsplanen. Det kan innvendes at det er noe ulogisk å dele panthaverens krav inn i sikret og usikret del basert på verdien av pantobjektet gitt rekonstruksjonsplanens løsning, dersom planen likevel kan gå ut på at panthaverens sikrede krav reduseres under denne verdien. Samtidig er poenget i denne forbindelse å fastslå omfanget av stemmeretten, ikke å ta stilling til hva som er den reelt sikrede delen av kravet. Dersom verdien i stedet settes til konkursverdien med virkning for inndelingen i sikret og usikret del, vil dette være mindre gunstig for panthaveren.

Ved stadfestelse av rekonstruksjonsplanen må retten ved begjæring fra en panthaver vurdere om verdsettelsen er riktig, jf. forslaget i departementets høringsnotat 13. januar 2023. Departementet foreslår at panthavere gis samme mulighet til å fremme innsigelse mot verdsettelsen av pantet i en konkurssituasjon som ved verdsettelsen av pantet som gjøres med virkning for bortfall av pantheftelser, jf. forslaget til § 40 annet ledd i høringsnotatet 13. januar 2023. Dette vil presiseres i bestemmelsene om verdsettelse. Ved utformingen av rekonstruksjonsplanen må skyldneren uansett ta høyde for usikkerheten ved verdsettelsen av pantet for å ha mulighet til å sikre et kvalifisert flertall for planen blant de pantesikrede fordringshaverne.»

9.1.4 Høringsinstansenes syn

Konkursrådet, Oslo tingrett, Advokatforeningen og Nordic Trustee har uttalt seg om verdsettelse av skyldnerens eiendeler i høringen av departementets høringsnotat 13. januar 2023.

Når det gjelder bestemmelsene om verdsettelse av skyldnerens eiendeler og av pant, uttaler Advokatforeningen:

«Det følger av utkastet § 25 første ledd at rekonstruktøren skal gjennomgå skyldnerens regnskaper og forretningsførsel og søke å utarbeide en uttømmende oversikt over eiendeler og gjeld. Eiendelene skal dessuten verdsettes av rekonstruktør med eventuell bistand fra sakkyndig, jf. rekonstruksjonsloven § 25 annet ledd. Av § 25 annet ledd følger at «[s]å vidt mulig, angis den verdien som eiendelene antas å ville ha dersom skyldnerens virksomhet fortsetter, og hva eiendelene, samlet eller delt, kan antas å ville innbringe ved salg.» Hensikten med denne gjennomgangen er å gi rekonstruktøren og kreditorene et best mulig beslutningsgrunnlag for å vurdere om et forslag om rekonstruksjon som fremsettes av skyldneren, skal anbefales av rekonstruktøren eller vedtas av kreditorene. Den relevante sammenligningen for både rekonstruktør og kreditor vil da være salgsverdien i det alternative scenariet – avvikling/konkurs – og om skyldnerens forslag til rekonstruksjon er bedre enn dette alternativet. Etter Advokatforeningens oppfatning bør det enten i ordlyden i utkastet § 25 annet ledd eller i premissene reflekteres at det med «innbringe ved salg», siktes til salg i den alternative situasjonen, dvs. (som oftest) konkursscenarioet.

Verdsettelse av pantsatte eiendeler har også stor betydning for panthaveres deltagelse og posisjon i en rekonstruksjon. En vedtatt tvangsakkord er i dag ikke bindende for kreditorer med fordringer som er sikret med panterett «innenfor pantets antatte verdi», jf. rekonstruksjonsloven § 58. Etter lovens § 40 første ledd vil «panteheftelser som ligger utenfor pantets antatte verdi», bortfalle. Videre vil en panthaver kun ha stemmerett for «den del av fordringen som sikkerheten antas ikke å ville gi dekning for», jf. § 45 annet ledd. Ordlyden i sistnevnte bestemmelse tilsier at det er den antatte tvangsdekningsverdien av sikkerheten som er avgjørende ved vurderingen av omfanget av panthavers stemmerett. Etter Advokatforeningens oppfatning er det imidlertid noe uklart hva som er vurderingstemaet etter §§ 58 og 40 første ledd som viser til «pantets antatte verdi», herunder om det er en annen vurdering/verdi som skal legges til grunn enn ved stemmerett. Disse bestemmelsene kan med fordel klargjøres i det videre arbeidet, med hensyn til om de skal baseres på verdsettelse i et tvangsdekningsscenario eller verdsettelse basert på at rekonstruksjonsplanen lykkes. En slik klargjøring vil kunne skape forutberegnelighet og redusere potensialet for uenighet om hvilke prinsipper for verdsettelse som skal gjelde for de ulike spørsmålene.»

Konkursrådet uttaler:

«Når det gjelder prinsippene for verdsettelsen av pantsatte eiendeler, for å skille mellom hvilken del av kravet som er sikret og hvilket som er usikret, støtter Konkursrådet departementets videreføring av gjeldene regel inntatt i lovforslaget § 25 andre ledd. Det er etter Konkursrådets oppfatning viktig at reglene er fleksible og at det i lovteksten ikke inntas ufravikelige verdsettelsesprinsipper. I de aller fleste tilfeller vil eiendelene bli verdsatt basert på at virksomheten skal videreføres. Dersom virksomheten skal avvikles eller eiendeler selges som del i rekonstruksjonsplanen må eiendelene verdsettes basert på en tenkt realisasjon innenfor den tidsramme som er relevant. Rekonstruktørens verdsettelse etter lovforslaget § 25 tar sikte på å vurdere om rekonstruksjonsforslaget er bedre enn konkurs. Dette bør komme tilstrekkelig til utrykk i lovforslaget § 25 andre ledd uten at dette går på bekostning av behovet for fleksibilitet i verdsettelsen som vil måtte tilpasse det aktuelle saksforholdet og alternativer for realisering av aktiva.»

Nordic Trustee uttaler følgende om prinsippene for verdsettelse:

«Vi vil først bemerke at det er stor forskjell på verdsettelse av aktiva i et «videre drift scenario» enn ved et såkalt «brannsalg», jf. også høringsnotatet s. 143 nederst. Kriteriene bør her tydeliggjøres slik at man kan få redusert konfliktene knyttet til dette, og innhentet verdivurderinger som er basert på de gjeldende kriterier. For både å gi de riktige incentiver til løsning, og å unngå konkurs og urimelig formuesforskyvning fra fordringshaverne til aksjonærene, bør verdsettelsen baseres på kriterier som gir en høyere verdi enn ved brannsalg / konkurs. Dette fordi rekonstruksjonsinstituttet nettopp er basert på videre drift og ikke likvidasjon.»

I høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 har Konkursrådet, Finans Norge og Innovasjon Norge uttalt seg om verdsettelse.

Konkursrådet uttaler:

«Det at det skal benyttes to ulike verdsettelsesprinsipper ved hhv. i) verdsettelse av pantet når et pantekrav skal fordeles mellom hhv. sikret og usikret prioritet, som baserer seg på situasjonen dersom rekonstruksjonen lykkes, og ii) verdsettelsen av pantet i en konkurs, kan med fordel komme klart frem i lovteksten.»

Finans Norge uttaler at det er et sentralt spørsmål hvordan verdsettelse av pantobjekter og andre sikkerheter skal foretas i forbindelse med en rekonstruksjon, og at i praksis er dette spørsmålet ofte gjenstand for krevende forhandlinger mellom selskapet/eierne og kreditorene og mellom ulike kreditorgrupper. Videre gis det uttrykk for at forslaget i høringsnotatet «ikke [fremstår] med noen samlet og enhetlig løsning av verdsettelsesproblemet», og at «[d]ette problemet er blitt mye viktigere med en økt involvering av panteretter i rekonstruksjon».

Finans Norge gir i høringsuttalelsen deretter en oversikt over situasjoner der det skal foretas verdsettelse etter forslagene i høringsnotatene, og viser til at det kan ligge an til at verdsettelse av pant kan skje med seks ulike verdier avhengig av situasjonen. Det gis uttrykk for at dette ikke er en god løsning på et så viktig spørsmål, og at verdsettelse må reguleres på en klarere og bedre måte.

Finans Norge viser også til at etter forslagene i høringsnotatene er det mange forskjellige aktører som er gitt i oppgave å foreta verdsettelser: både rekonstruktøren, sakkyndige medhjelpere, rekonstruksjonsutvalget, skyldneren og uavhengige verdsettere i tillegg til at det er gitt regler om skiftetakst etter arveloven § 106. Finans Norge uttaler at forslaget om hvem som skal foreta verdsettelse, ikke et tilfredsstillende, og at det vil «være en åpenbar interessekonflikt med eier/skyldners interesse som er uheldig». I den forbindelse gis det uttrykk for følgende:

«Når skyldner gis innflytelse på verdsettelsen ved forslaget 2023 § 40, vil interessen gå i retning av å få etablert en så lav verdi som mulig. Det er en reell fare for at all oppside etter verdsettelsen vil gå til eier – både utsatt oppfyllelse (lav nåverdi) og fremtidig verdistigning vil tilfalle eier. En nærliggende konsekvens av for lav verdi vil føre til at de sikrede kreditorer stemmer imot rekonstruksjonsforslaget, slik at interessekonflikten ikke kan drives for langt. Det samme kan muligens være tilfelle ved gjennomtvingning.

Hvis disse prinsippene også skal gjelde ved fastleggelse av «konkurstesten» i en mulig mellomløsning, (se e og f over), vil det gi eier en uheldig innflytelse på verdsettelser. Det samme gjelder om den samme verdsettelsen skal tillegges avgjørende betydning ved skjønnsmessige vilkår ved gjennomtvingning av rekonstruksjonsforslaget i § g annet ledd. Det vises her til «nødvendig», «rimelig», «nå målene med rekonstruksjonsforslaget» og ikke «ikke urimelig skader de berørte partenes rettigheter og interesser».

Forslagene vurderer ikke sakkyndige verdsettelse eller bruk av verdivurderinger som allerede foreligger. Etter loven § 24 annet ledd og forslaget i 2023 § 25 annet ledd skal sakkyndige bare benyttes til verdsettelse i forbindelse med rekonstruktørens forretningsmessige gjennomgang av skyldnerens virksomhet og ikke på et senere tidspunkt da de avgjørende beslutninger tas (klasseinndeling, bortfall av panteheftelser i rekonstruksjonsplanen, konkurstesten og ved eventuell gjennomtvingning).

I fasen med klasseinndeling, bortfall av panteheftelser i rekonstruksjonsplanen, konkurstesten og ved eventuell gjennomtvingning, skal skyldner ha en betydelig innflytelse. Kostnader ved overprøving veltes over på sikrede kreditorer og rettssikkerheten er svak ved en partsoppnevnt verdsettelse. Bruk av rettsmidler forutsetter at det innhentes en skiftetakst etter arvelovens regler. Skiftetakst kan være en god løsning for verdsettelse av fysiske personers eiendeler (bolig, hytte, innbo, bil, verdipapirer etc.) fordi det skal løse verdi og fordelingsspørsmål når en person går bort.

Rekonstruksjon vil på grunn av kostnader og interesser kunne omfatte større virksomheter som involverer næringseiendom, skip, borerigger, varelager, driftstilbehør og fordringer. Dette krever en annen kompetanse og fagkyndighet enn den som ligger til grunn for arvelovens regler om verdsettelse av avdøde personers eiendeler.

Det er heller vurdert eller hensyntatt den verdsettelse som skal gjennomføres i den løpende drift av en virksomhet. Det vil kunne være verdsettelse til virkelig verdi etter regnskapslovens regler, skattetakster i forbindelse med ulike typer av beskatning som bygger på virkelige verdier og det skal etter reglene om kapitaldekning etter finansforetaksloven §§ 14-1 og 14-2 og kapitalkravsforskriften (forskrift av 14. desember 2006) foretas en individuell verdsettelse av større og viktige panteobjekter som næringseiendom, skip, borerigger mv. med jevne mellomrom. Dette vil kunne være selvstendige momenter i en verdsettelse.»

Finans Norge mener at det er lite veiledning å finne i høringsnotatene om hvordan verdsettelse skal skje. Det uttales at innretningen på reglene er at verdsettelse skal gjøres enklere, mindre tidkrevende, delvis overlatt til partene og med betydelig innslag av innflytelse fra skyldneren. Videre heter det i høringsuttalelsen:

«Finans Norge ønsker å belyse at det i praksis vil være utfordrende å vurdere hvordan sikrede kreditorer vil komme ut ved konkurs ved den såkalte «konkurstesten». Mens det for usikrede ofte vil være forholdsvis uproblematisk å vurdere hvorvidt kreditorene vil motta dividende ved en konkurs, vil det kunne være stor usikkerhet knyttet til verdien av sikrede eiendeler.

Sikrede kreditorer kan velge ulike realisasjonsmåter. Kreditor kan velge å akseptere driften i boets regi for eksempel for å sikre at utestående fordringer betales. Det kan avholdes opphørssalg, foretas virksomhetsoverdragelser eller sikrede kreditor kan velge å overta eierskap til pantsatte eiendeler selv. Valg av realisasjonsmåte og rådende markedsforhold vil kunne gi store utslag på hvor stor andel av den pantesikrede gjelden sikrede kreditor lykkes med å gjenvinne.»

Når det gjelder tidspunktet for verdsettelsen, mener Finans Norge at reglene må være strammere og klarere, og uttaler:

«Verdsettelse skal i utgangspunktet skje med utgangspunkt i tidspunkt for klasseinndeling/gjennomføring av rekonstruksjonsplan. Det er åpning for endring av rettigheter og forpliktelser knyttet til fordringer som omfattes av rekonstruksjonsplanen, jf. § b). Det vil typisk kunne være forholdet med langsiktige panteavtaler, for eksempel ved at avdrag eller forfall utsettes i (lang) tid. Finans Norge har her foreslått tre år som en absolutt øvre grense, men i alle tilfeller kommer det opp spørsmål om endringer i verdi:

• a) sikrede eiendeler faller i verdi.

• b) sikrede eiendeler øker i verdi.

• c) sikrede eiendeler selges med (betydelig) gevinst for eier (eller andre kreditorer).

I det siste tilfellet bør en realisert gevinst tilfalle (helt eller delvis) en sikret kreditor som har fått redusert sin panteverdi. Det vil være et tilfelle som ligner på situasjonen som er regulert i panteloven § 1-15 og som åpner for et etteroppgjør.

Den permanente loven bør ha klare frister for når verdsettelsene skal foreligge. Dersom verdsettelsene først foreligger når rekonstruksjonsforslaget sendes til avstemming, kan det bli vanskelig for de sikrede kreditorene å angripe verdsettelsen. Det er kostnads- og ressurskrevende for virksomheter å være under rekonstruksjon og i de fleste sakene er det viktig at rekonstruksjonsforhandlingene ikke pågår over for lang tid. Det er dermed viktig at verdsettelsene foreligger på et så tidlig tidspunkt i forhandlingene at sikrede kreditor har en reell mulighet til å angripe verdsettelsen.»

Finans Norge mener at følgende prinsipper må legges til grunn for verdsettelsen:

• «a. Samlet regulering av verdsettelse i loven,

• b. Klarere prinsipper for verdsettelse enn et bredt skjønn,

• c. Solid innslag av uavhengig fagkyndighet,

• d. Bruksverdi /omsetningsverdi legges til grunn ved rekonstruksjon (klasseinndeling, vedtak av rekonstruksjonsplan og gjennomtvingning),

• e. Betryggende rettssikkerhet for sikrede kreditorer gjennom fullstendig ankemuligheter for verdsettelse.»

Videre gir Finans Norge uttrykk for at det i høringsnotatet bare er vist til at sikrede kreditorer kommer bedre ut ved en rekonstruksjonsforhandling enn ved konkurs, slik at regelen ikke vil påvirke tilgangen på kreditt, og uttaler:

«Finans Norge kan ikke se at det er foretatt en samlet vurdering av konsekvensene av usikkerhet rundt bruk av pant til finansiering, reduksjon av panteverdier, verdsettelse og utsettelse i lang tid med oppfyllelse.

Det kan muligens opprettholdes som et generelt synspunkt ved langsiktige kreditter til foretak, men vi mener reglene kan påvirke tilgang på pantesikret kreditt og vilkårene kreditten tilbys på (rente, varighet, avtalevilkår etc.). Dette er kommentert innledningsvis. To øvrige aspekter som ikke er blitt trukket frem, er spørsmålet om mer kortsiktige kreditter som ytes til foretak med økonomiske utfordringer og eventuell finansiering til (delvis) oppfyllelse av rekonstruksjonsplanen. Dersom reglene er for usikre, lite forutberegnelige og vilkårlige vil konkursrisikoene for slike foretak vesentlig øke. Da vil rekonstruksjonsloven få den motsatte effekt av lovens formål.»

Innovasjon Norge uttaler følgende:

«Vi anser det som vesentlig at panteverdiene vurderes basert på «going concern» da formålet med rekonstruksjonen må antas å være videre drift. Det synes derfor urimelig å legge salgs- eller slakteverdi til grunn ved verdifastsettelsen. Dette vil være spesielt aktuelt i de tilfeller hvor virksomheten også ved en konkurs må antas å bli solgt med henblikk på videre drift. I slike tilfeller vil en verdifastsettelse basert på salgsverdi/slakteverdi kunne bety at i realiteten pantekreditorene stilles dårligere enn ved en konkurs. Ved å benytte en «going concern vurdering» vil man sikre at pantekreditorene kommer bedre (eller ikke dårligere) ut enn ved en konkurs. Dermed vil pantekreditorene ha insitament til å stemme for en rekonstruksjonsplan og et evt. mindretall få en viss beskyttelse.»

9.1.5 Departementets vurdering

Verdsettelsen av skyldnerens eiendeler står sentralt i rekonstruksjonsforhandlingen. Verdien av skyldnerens eiendeler har stor betydning for hvilke løsninger skyldneren kan tilby fordringshaverne. Verdsettelsen vil etter forslaget utgjøre grunnlaget for å avgjøre hvilke tiltak rekonstruksjonsplanen kan gå ut på, for inndelingen av pantesikrede krav i en sikret og en usikret del og for vurderingen av om testen av fordringshavernes beste interesse (se punkt 12.2 og 14.3, samt nedenfor), er oppfylt. Ettersom verdsettelsen har så stor betydning for rekonstruksjonsplanens innhold, er det viktig at lovens regler om verdsettelse gir tydelige føringer for fremgangsmåten ved verdsettelsen og hvilke prinsipper verdsettelsen skal bygge på. Samtidig må verdsettelsesreglene gi nok fleksibilitet til at de blir anvendelige på mange ulike situasjoner.

Etter rekonstruksjonsloven er det rekonstruksjonsutvalget som foretar verdsettelsen av et pant, jf. rekonstruksjonsloven § 36 annet ledd, mens rekonstruktøren verdsetter skyldnerens eiendeler etter § 24 annet ledd. I konkurslovens regler om gjeldsforhandling er det gjeldsnemnda som verdsetter eiendeler og pant, jf. konkursloven § 20 annet ledd og § 31 annet ledd. Departementet vurderer det som hensiktsmessig at rekonstruktøren verdsetter alle eiendelene, også de som er beheftet med pant, og foreslår at dette blir ordningen etter de nye reglene, se lovforslaget § 22 første ledd første punktum. For eiendeler som er pantsatt, foreslås det at panthaverne kan fremlegge en verdivurdering før rekonstruktøren foretar verdsettelsen, se omtale av dette nedenfor. Dersom verdsettelsen krever særskilt sakkyndighet eller andre grunner taler for at rekonstruktøren ikke selv utfører den, foreslår departementet, på samme måte som etter gjeldende lov, at rekonstruktøren kan oppnevne en eller flere kvalifiserte sakkyndige medhjelpere til å foreta verdsettelsen, se lovforslaget § 22 annet ledd annet punktum.

Departementet foreslår videre at når skyldnerens eiendeler skal verdsettes, skal det settes to verdier for eiendelene: den verdien som eiendelene antas å ha hvis rekonstruksjonsforhandlingen lykkes, og den verdien eiendelene antas å ha hvis rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes. I det sistnevnte alternativet vil verdien som regel settes til verdien eiendelene antas å ha dersom skyldneren tas under konkursbehandling. Lovforslaget åpner imidlertid for at verdien av eiendelene også kan vurderes etter det direktivet omtaler som det «relevante» eller «nestbeste» alternativet til at rekonstruksjonsplanen blir vedtatt, dersom det ikke er konkurs som er det relevante alternativet til en vellykket rekonstruksjonsforhandling. Som regel vil en rekonstruksjonsforhandling som ikke lykkes, føre til at det åpnes konkurs hos skyldneren. Men siden det ikke er noe vilkår om insolvens for å åpne rekonstruksjonsforhandling, er det ikke gitt at konkurs i alle tilfeller er det sannsynlige utfallet dersom rekonstruksjonsplanen ikke blir vedtatt og stadfestet. For eksempel kan et alternativ til en umiddelbar konkurs være at den aktuelle eiendelen kan selges før en eventuell konkursbehandling, fordi skyldneren har likviditet til å drive virksomheten videre og selge deler av den over noe tid. Loven bør etter departementets vurdering derfor åpne for et alternativt sammenligningsgrunnlag dersom dette er det mest sannsynlige utfallet av en rekonstruksjonsforhandling som ikke lykkes. Departementet foreslår ut fra dette at begge grunnlagene bør fremgå av loven, men på en måte som tydeliggjør at konkurs er det forventede utfallet i normaltilfellene. Det vises til § 22 første ledd annet punktum nr. 2 i lovforslaget.

Reglene om verdsettelsen av skyldnerens eiendeler må her sees i sammenheng med vilkåret i lovforslaget § 33 tredje ledd om at rekonstruksjonsplanen ikke kan stille en fordring dårligere enn det som kan forventes ved en konkurs eller ved det alternative sannsynlige utfallet dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes, og med lovforslaget § 46 nr. 5 om at retten (etter innsigelse) skal nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen dersom rekonstruksjonsplanen ikke oppfyller dette vilkåret (i direktivet omtalt som testen av «fordringshavernes beste interesse»). Verdsettelsen vil få betydning for rettens vurdering av om disse vilkårene er oppfylt, når den skal ta stilling til om rekonstruksjonsplanen skal stadfestes, og det blir da av betydning hvilket sammenligningsgrunnlag vurderingen skal bygges på. Kravet i direktivet om at rekonstruksjonsplanen må oppfylle kriteriet om fordringshavernes beste interesse er nærmere definert i artikkel 2 nr. 6, som viser til at kriteriet skal anses oppfylt hvis

«ingen kreditor, der ikke samtykker, vil blive stillet ringere i en rekonstruktionsplan, end en sådan kreditor ville blive, hvis den normale prioritetsrækkefølge i en likvidation i henhold til national ret var blevet anvendt, enten i tilfælde af likvidation, uanset om der er tale om en gradvis afvikling eller frasalg som en going concern, eller i tilfælde af det næstbedste alternativ, hvis rekonstruktionsplanen ikke var blevet stadfæstet.»

Testen om fordringshavernes beste interesse beskytter hver enkelt fordringshaver, i motsetning til vilkåret om absolutt prioritet, som beskytter klassene (se punkt 14.2).

Hvilken verdi den enkelte eiendel antas å ha dersom rekonstruksjonsforhandlingen lykkes, må vurderes konkret ut fra hva som er rekonstruksjonsplanens løsning for den aktuelle eiendelen. Legger rekonstruksjonsplanen opp til videre drift av skyldneren, vil dette kunne ha betydning for eiendelens verdi. Legger planen opp til at eiendelen skal selges, er det salgsverdien som må legges til grunn. Det kan settes alternative verdier for ulike scenarier gitt en vellykket rekonstruksjon dersom det på verdsettelsestidspunktet ikke er endelig bestemt hva planen kommer til å gå ut på.

Når det gjelder verdien av eiendelene dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes, må det vurderes konkret hva det må antas at vil bli eiendelenes skjebne ved en konkursbehandling av skyldneren eller eventuelt det relevante alternativet til konkurs dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes.

De samme verdsettelsesprinsippene skal benyttes uavhengig av om eiendelen er pantsatt eller ikke. Dette innebærer at et pantobjekt skal verdsettes både med tanke på pantets verdi gitt rekonstruksjonsplanens løsning og verdien i konkursalternativet eller det alternative sannsynlige utfallet. For klasseinndelingen ved oppdeling av kravet i en sikret og en usikret del foreslås det at verdien av eiendelene gitt rekonstruksjonsplanens løsning skal legges til grunn, jf. lovforslaget § 35 tredje ledd.

I lovforslaget § 23 foreslås det enkelte særregler for pantsatte eiendeler. Verdsettelsen av skyldnerens eiendeler er av stor betydning for panthaverne, ettersom verdsettelsen avgjør inndelingen av det sikrede kravet i en sikret og en usikret del dersom sikkerheten ikke dekker hele kravet. Videre vil verdsettelsen ha betydning for i hvilken grad det pantesikrede kravet kan berøres i rekonstruksjonsplanen, samt for bortfall av pantheftelser etter gjennomført rekonstruksjon. Når en eiendel er beheftet med pant, foreslår departementet derfor at skyldneren og panthaveren eller panthaverne skal gis mulighet til å fremlegge en verdivurdering før rekonstruktøren (eventuelt oppnevnte sakkyndige) foretar verdsettelsen. Departementet foreslår videre at verdsettelsen av pantsatte eiendeler skal sendes panthaverne så raskt som mulig etter at den foreligger. Det vises til lovforslaget § 23 første ledd. Det foreslås også regler om tvister om verdsettelsen av pantsatte eiendeler, se om dette nedenfor i punkt 9.2.

9.2 Innsigelser mot verdsettelsen av pantsatte eiendeler

9.2.1 Gjeldende rett

Dersom det oppstår tvist om verdsettelsen av en pantsatt eiendel, kan en panthaver med sikkerhet utenfor pantets antatte verdi bringe verdsettelsen inn for retten med begjæring om at det avholdes skiftetakst, jf. konkursloven § 31 annet ledd og rekonstruksjonsloven § 36 annet ledd.

9.2.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Direktivet artikkel 14 begrenser muligheten til å gi regler som gir den judisielle eller administrative myndigheten adgang til å treffe avgjørelse om verdsettelsen av en skyldners virksomhet. Etter direktivet skal retten bare kunne treffe en slik avgjørelse hvis en berørt part som ikke samtykker, fremmer innsigelse mot et rekonstruksjonsforslag på grunnlag av enten kriteriet om fordringshavernes beste interesse eller vilkårene for gjennomtvingelse overfor kreditorklasser. Nasjonale regler må sikre at berørte parter som ikke samtykker, gis adgang til å fremme slike innsigelser, jf. artikkel 14 nr. 3. Det kan fastsettes at innsigelsen kan fremmes i forbindelse med en klage over en avgjørelse om stadfestelse av en rekonstruksjonsplan. Det skal ellers sikres at retten i forbindelse med verdsettelse kan utpeke eller høre tilstrekkelig kvalifiserte sakkyndige, jf. artikkel 14 nr. 2.

I direktivets fortale punkt 63 fremgår det også at dersom det skal treffes avgjørelse om verdsettelse, bør medlemsstatene kunne fastsette særlige regler som skiller seg fra de alminnelige sivilprosessuelle reglene, for å sikre at avgjørelsen kan treffes raskt.

9.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 foreslo departementet en enklere prosess for løsning av tvister om verdsettelse av pantsatte aktiva, der lovforslaget la opp til en fremgangsmåte for innhenting av en uavhengig, bindende verdsettelse. Departementet foreslo at en verdsetter skulle utpekes av partene i fellesskap. For det tilfellet at de ikke blir enige, foreslo departementet at skyldneren og panthaveren innen tre uker skulle utpeke hver sin verdsetter, som i fellesskap skulle utpeke en tredje verdsetter. Etter forslaget skulle verdsetterne deretter med alminnelig flertall fastsette verdien av pantet innen en frist som retten bestemmer. Dersom fristene ikke ble overholdt, foreslo departementet at reglene om skiftetakst fortsatt skulle gjelde.

I høringsnotatet 20. mars 2024 foreslo ikke departementet konkrete endringer i bestemmelsene om verdsettelse, men skisserte følgende om adgangen for en panthaver til å fremme innsigelse mot verdsettelsen:

«Ved stadfestelse av rekonstruksjonsplanen må retten ved begjæring fra en panthaver vurdere om verdsettelsen er riktig, jf. forslaget i departementets høringsnotat 13. januar 2023. Departementet foreslår at panthavere gis samme mulighet til å fremme innsigelse mot verdsettelsen av pantet i en konkurssituasjon som ved verdsettelsen av pantet som gjøres med virkning for bortfall av pantheftelser, jf. forslaget til § 40 annet ledd i høringsnotatet 13. januar 2023. Dette vil presiseres i bestemmelsene om verdsettelse. Ved utformingen av rekonstruksjonsplanen må skyldneren uansett ta høyde for usikkerheten ved verdsettelsen av pantet for å ha mulighet til å sikre et kvalifisert flertall for planen blant de pantesikrede fordringshaverne.»

9.2.4 Høringsinstansenes syn

Konkursrådet, Oslo tingrett, Advokatforeningen og Nordic Trustee har uttalt seg om forslaget til nye regler om løsning av tvister om verdsettelse av pant. Høringsinstansene støtter i all hovedsak forslaget.

Advokatforeningen mener retten bør kunne sette kortere, men tilstrekkelige, frister for å sikre fremdrift og uttaler:

«I utkastet § 40 tredje ledd annet punktum foreslås at verdsettelsen foretas av en verdsetter partene blir enige om, men det sies ingenting om at retten skal sette frist for å oppnå enighet om en verdsetter eller frist for når eventuell felles verdsettelse skal foreligge. Det bør retten kunne gjøre, og det bør fremgå av lovteksten. Blir partene ikke enige om en felles verdsetter, legges det opp til at hver av partene utpeker en verdsetter og at disse to deretter utpeker den tredje verdsetter. Etter Advokatforeningens syn bør det settes en vesentlig kortere frist enn tre uker for å få på plass verdsettere, f.eks. én uke. Med forslaget i høringsnotatet vil det kunne gå fire uker fra det (udefinerte) tidspunkt hvor det kan konstateres at partene ikke kan bli enige om en felles verdsetter, uten at arbeid med selve verdsettelsen er påbegynt. Hvis partsoppnevnte verdsettere ikke er oppnevnt innen den frist retten har fastsatt, bør retten selv kunne avgjøre spørsmålet om verdi etter fri bevisbedømmelse, og hvor partene kan føre sakkyndige vitner og retten eventuelt kan oppnevne sakkyndige. En slik prosess kan følge reglene om skiftetvist i konkursloven § 145. Det bør følgelig være unødvendig å innhente skiftetakst etter arveloven § 106, som neppe er raskere og rimeligere enn om verdien fastsettes av retten som håndterer rekonstruksjonsprosessen.»

Også Konkursrådet støtter departementets forslag til nye regler om løsning av tvister om verdsettelse av pant, men med enkelte endringsforslag:

«I praksis synes de fleste verdsettelsesspørsmålene å finne sin løsning uten tvist. Rekonstruksjonsutvalget og skyldneren vil i mange tilfeller ha en dialog med panthaver for å søke og avklare en omforent panteverdi.

Ved uenighet om pantets verdi slutter Konkursrådet seg til departementets forslag i lovforslaget § 40 tredje ledd. Det bør likevel vurderes om partenes frist for å bli enig om en verdsetter bør kortes ned fra tre til to uker, jf. lovforslaget § 40 tredje ledd, tredje setning.

Dersom partene ikke lykkes i å utpeke verdsettere bør det vurderes om retten selv – om retten finner det hensiktsmessig og forsvarlig – kan avsi bindende avgjørelse om verdien basert på fri bevisbedømmelse etter at partene har fremlagt sitt syn. Konkursrådet mener at denne muligheten i mange tilfeller vil være et godt alternativ til skiftetakst.

Et annet alternativ kan være at tingretten oppnevner en uavhengig verdsetter som gir en bindende vurdering. Det at en uavhengig verdsetter oppnevnes vil trolig redusere risikoen for at det oppstår tvist om resultatet. Noen ganger kan det haste med en avgjørelse selv om det foreligger stor usikkerhet. Det kan i slike tilfeller være viktigere for rekonstruksjonsprosessen å få en akseptabel avklaring, enn en grundig verdsettelse.»

Oslo tingrett støtter i utgangspunktet høringsnotatets forslag til regler om løsning av tvister om verdsettelse av pant, men mener forslaget ikke i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for en rask fremdrift, som er nødvendig for at rekonstruksjonsforhandlingene ikke skal stoppe opp. Oslo tingrett uttaler i den forbindelse følgende:

«[D]et må settes en kort frist (f.eks. en uke) for panthaver til å fremsette krav om en uavhengig verdsettelse, etter mottak av verdsettelsen. Begjæringen fra panthaver bør fremsettes til rekonstruktøren, og ikke retten. Forhandlinger mellom rekonstruksjonsutvalget og panthaver om verdsettelsen, og om hvem som skal utpekes som uavhengig verdsetter (takstmann), eventuelt at hver side utpeker hver sin verdsetter, bør foretas raskt og uten forsinkelse. Dersom de to partsoppnevnte verdsetterne ikke innen en uke blir enige om en tredje verdsetter, skal det straks meddeles retten, som oppnevner den tredje verdsetteren.

Oslo tingrett vil påpeke at verdsettelse ved skiftetakst (jf. arveloven § 106) ikke er egnet ved rekonstruksjon. Gjennomføring av skiftetakst tar for lang tid og blir lett kostbart, og reguleres av egne regler i skjønnsprosessloven. Dersom partene og de oppnevnte verdsetterne ikke klarer å fastsette en verdi innen en frist retten fastsetter, bør det vurderes om et alternativ kan være at retten ved skiftetvist avgjør verdsettelsen etter fri bevisbedømmelse hvor partene kan føre sakkyndige vitner, og retten eventuelt kan oppnevne sakkyndige. Denne prosessen vil retten kunne gjennomføre raskt.»

9.2.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre adgangen for en panthaver med sikkerhet utenfor pantobjektets antatte verdi til å fremme innsigelse mot verdsettelsen. Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet legger opp til at retten kun skal ta stilling til verdsettelsen av skyldnerens eiendeler dersom en berørt part ved stadfestelsen fremmer innsigelse om at planen ikke oppfyller testen av fordringshavernes beste interesse, eller dersom planen skal stadfestes ved gjennomtvingelse. For å få avklart uenighet om verdsettelse så tidlig som mulig mener departementet at retten bør kunne ta stilling til verdsettelsen av skyldnerens pantsatte eiendeler på et tidligere tidspunkt enn ved stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen. Departementet foreslår at panthaveren skal kunne fremme innsigelse mot verdsettelsen innen en uke etter at panthaveren mottok verdsettelsen fra rekonstruktøren, se lovforslaget § 23 første ledd annet punktum og annet ledd første punktum. For øvrige eiendeler kan retten bare prøve verdsettelsen som ledd i prøving av innsigelser etter lovforslaget § 46 nr. 5, se punkt 14.3.5.

Dersom en panthaver fremsetter innsigelse mot verdsettelsen av en pantsatt eiendel, skal en ny verdsettelse foretas av en eller flere verdsettere som panthaveren og skyldneren blir enige om, innen en frist rekonstruktøren setter, jf. lovforslaget § 23 annet ledd annet punktum. Oversittes fristen, foreslår departementet, i samsvar med innspillene i høringen, at retten ved kjennelse fastsetter verdien av pantet. Rettens behandling vil da følge reglene i konkursloven § 149. Dette er en forenkling sammenlignet med forslaget til tvisteløsning i høringsnotatet 13. januar 2023, der det ble foreslått at retten i slike tilfeller skulle avgjøre spørsmålet om verdsettelse ved skiftetakst.

Det vil etter lovforslaget være retten som i utgangspunktet bestemmer omfanget av bevisføringen etter en vurdering både av hensynet til progresjonen i rekonstruksjonsforhandlingen og hensynet til en forsvarlig løsning av tvisten. Retten må vurdere om spørsmålene som tvisten reiser, er av en slik art at det er behov for å avholde rettsmøte før avgjørelse treffes. Departementet antar at de fleste parter vil komme til enighet om verdsettelsen uten at det er behov for å bringe spørsmålet inn for retten.

Dersom verdien av eiendelen endrer seg mye i løpet av rekonstruksjonsforhandlingen, kan verdsettelsen gi urimelige utslag. Samtidig kan tvister om verdsettelse være tidkrevende. En adgang til å kreve endringer i verdsettelsen senere i forhandlingen kan derfor gjøre det vanskelig å gjennomføre rekonstruksjonsforhandlingen. Ettersom verdifastsettelsen vil bero på et skjønn, foreslår departementet en sikkerhetsventil for pantsatte eiendeler i lovforslaget § 46 nr. 6. Etter denne bestemmelsen skal retten, etter innsigelse fra en panthaver, nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen dersom det er overveiende sannsynlig at verdien av den pantsatte eiendelen har endret seg så mye sammenlignet med verdien som er satt i verdsettelsen, at det åpenbart vil være urimelig å legge denne til grunn. Dette forslaget er også omtalt i punkt 14.3. Verdsettelsen av enkelteiendeler er som nevnt av størst betydning for panthaverne, og departementet foreslår ikke en tilsvarende innsigelsesadgang for andre berørte parter. Derimot vil de øvrige fordringshaverne kunne fremme innsigelse mot stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen etter vilkårene i lovforslaget § 46 nr. 5. Departementet foreslår også en oppgjørsregel dersom en pantsatt eiendel blir solgt som en del av rekonstruksjonsplanen. I slike tilfeller kan panthaveren eller skyldneren kreve at kjøpesummen blir lagt til grunn for oppgjøret etter rekonstruksjonsplanen. Dette fremgår av lovforslaget § 23 femte ledd.