22 Merknader til de enkelte bestemmelsene

22.1 Til endringene i konkursloven

Til § 1

Bestemmelsen regulerer vilkårene for åpning av rekonstruksjon og viderefører rekonstruksjonsloven § 2 første ledd. Den er omtalt i de alminnelige merknadene punkt 5.1.

Bestemmelsen fastsetter at rekonstruksjon, i motsetning til gjeldsordning etter de nåværende reglene i konkursloven, kan åpnes etter begjæring både fra en skyldner og fra en fordringshaver. Vilkåret for at en skyldner kan begjære rekonstruksjon, følger av første ledd og innebærer at det ikke er noe krav om at skyldneren er illikvid. Det er tilstrekkelig at skyldneren «har eller i overskuelig fremtid vil få alvorlige økonomiske problemer». I annet ledd reguleres en fordringshavers rett til å begjære rekonstruksjon hos en skyldner. For at en fordringshaver skal kunne begjære rekonstruksjon, kreves det at skyldneren er illikvid.

Det foreslås at rekonstruksjonsloven § 2 annet ledd, som angir at lovens formål er en rekonstruksjon med frivillig ordning av gjelden eller en tvangsakkord, utgår. Bakgrunnen er at det ikke foreslås å videreføre reglene om frivillig rekonstruksjon. Det vil også etter forslaget være mulig for en skyldner å inngå en avtale med fordringshaverne om frivillig rekonstruksjon, men det foreslås ikke egne prosessregler for inngåelsen av en slik avtale. Se nærmere om frivillig rekonstruksjon i de alminnelige merknadene punkt 4.1.

Til § 2

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 3 med enkelte endringer.

Endringen i annet ledd nr. 7 innebærer at skyldneren i forbindelse med en begjæring om åpning av rekonstruksjonsforhandling også skal gi tingretten en oppdatert skatteattest. Om bakgrunnen for forslaget vises det til de alminnelige merknadene punkt 5.2. Hvor ny en attest må være for å kunne regnes som oppdatert, må vurderes konkret, men generelt antas det at skatteattesten ikke bør være eldre enn et par uker på tidspunktet for innsendelsen til tingretten.

Tredje ledd oppstiller kravene til en begjæring om rekonstruksjonsforhandling fra en fordringshaver. Som Nordic Trustee peker på i sitt høringssvar, må kravene tilpasses at fordringshaveren gjerne sitter på begrenset informasjon. Kravene må derfor ikke tolkes for strengt.

Øvrige endringer i § 2 er språklige eller av teknisk karakter for å tydeliggjøre bestemmelsens innhold og er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

Til § 3

Bestemmelsen viderefører i det vesentlige rekonstruksjonsloven § 4 med enkelte språklige endringer. Den er nærmere omtalt i punkt 5.3.

Etter første ledd første punktum er det den som begjærer at det åpnes rekonstruksjonsforhandling, som kan pålegges å innbetale et forskudd eller stille sikkerhet for omkostningene ved rekonstruksjonsforhandlingen. Det betyr at også fordringshavere kan pålegges en slik plikt. Etter annet punktum hefter likevel en fordringshaver kun for kostnadene i den utstrekning skyldnerens midler ikke kan dekke omkostningene som er omfattet av forskuddet eller sikkerhetsstillelsen. Så langt skyldnerens midler rekker, er det altså skyldneren som skal bære kostnadene ved rekonstruksjonsforhandlingen, uavhengig av hvem som fremsatte begjæringen.

Statens ansvar etter tredje ledd er en snever unntaksregel, og retten og rekonstruktøren må under rekonstruksjonsforhandlingen påse at det ikke påløper omkostninger som overstiger det forskuddet, sikkerheten eller skyldnerens øvrige midler kan dekke. Det vil derfor bare være i unntakstilfeller at statens ansvar kan bli aktualisert.

I nytt fjerde ledd er det gitt en forskriftshjemmel til å gi utfyllende regler om forskudd og sikkerhetsstillelse, herunder regler om forskudd og sikkerhetsstillelse for små foretak.

Til § 4

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 5 med enkelte endringer.

Bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 5 første ledd nr. 1 er delt opp i nytt nr. 1 og 2. Bestemmelsen i første ledd nr. 1 presiserer at tingretten skal avslå en begjæring om åpning av rekonstruksjonsforhandling dersom skyldneren ikke oppfyller inngangsvilkåret etter lovforslaget § 1. Den viderefører henvisningen i rekonstruksjonsloven § 5 første ledd nr. 1 til at inngangsvilkåret må være oppfylt for at rekonstruksjonsforhandling kan åpnes. Første ledd nr. 2 viderefører henvisningen i rekonstruksjonsloven § 5 nr. 1 til innholdet i begjæringen om åpning av rekonstruksjonsforhandling.

Første ledd nr. 3, 4 og 6 viderefører rekonstruksjonsloven § 5 første ledd nr. 2 til 4 med nødvendige tilpasninger. I nr. 5 foreslås det en ny bestemmelse om at retten skal avslå begjæringen dersom de opplysningene som foreligger, klart tyder på at skyldneren på en illojal måte har innrettet seg med sikte på å oppnå rekonstruksjon, eller det åpenbart vil virke støtende å åpne rekonstruksjonsforhandling. Forslaget har bakgrunn i et innspill fra Finans Norge og er ment som en snever sikkerhetsventil for retten til å avslå begjæringen.

Etter tredje ledd annet punktum kan en kjennelse som tar en begjæring til følge, ikke angripes ved anke. Bestemmelsen gjelder både når begjæringen er fremsatt av skyldneren, og når den er fremsatt av en fordringshaver, i motsetning til etter rekonstruksjonsloven § 5 tredje ledd der det kun er en kjennelse som tar en begjæring fra skyldneren til følge, som ikke kan ankes. Ettersom skyldneren kan motsette seg at det åpnes rekonstruksjonsforhandling, jf. første ledd nr. 6, ser ikke departementet grunn til på dette punktet å behandle begjæringer fremsatt av en fordringshaver på annen måte enn begjæringer fremsatt av skyldneren.

Bestemmelsen i nåværende § 5 tredje ledd tredje punktum om ankefrist på en uke er sløyfet da det samme følger av lovforslaget § 153 første ledd, se punkt 16.

Til § 5

Bestemmelsen svarer til § 6 første og tredje ledd i rekonstruksjonsloven.

Annet ledd i rekonstruksjonslovens bestemmelse er sløyfet, da den er erstattet av § 19 tredje ledd i lovforslaget.

Til § 6

Bestemmelsen svarer til § 7 i rekonstruksjonsloven. Det foreslås enkelte innholdsmessige endringer i tillegg til en viss omstrukturering av bestemmelsen.

Etter innspill fra Brønnøysundregistrene i innspillsrunden forut for høringen er ordlyden i første ledd første punktum endret for å tydeliggjøre at det er Konkursregisteret som sørger for kunngjøringen i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon.

I første ledd annet punktum er det foreslått en ny bestemmelse om hva som skal fremgå av kunngjøringen. Det skal for det første fremgå hvem som er oppnevnt som rekonstruktør. I tillegg foreslås det at det i kunngjøringen skal fremgå en frist på fem dager for fordringshaverne til å gi innspill til kreditorutvalgets sammensetning. Forslaget har sammenheng med den foreslåtte endringen i § 7 i lovforslaget om at det ikke lenger skal være et krav at kreditorutvalget oppnevnes straks etter kjennelsen om åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, og formålet om å legge bedre til rette for en dialog innledningsvis om kreditorutvalgets sammensetning. Se nærmere om dette punkt 12.1.5.

Nåværende § 7 første ledd annet til fjerde punktum er ikke videreført. Bestemmelsene er erstattet av § 19 annet ledd i lovforslaget om at rekonstruktøren skal underrette skyldneren og fordringshaverne om møtetidspunkt osv. etter å ha mottatt opplysninger om dette fra retten.

Også etter innspill fra Brønnøysundregistrene er det i annet og tredje ledd foreslått en tydeliggjøring av hvem som skal stå for tinglysing og registreringer av åpningen i forskjellige registre. Disse bestemmelsene avløser gjeldende tredje ledd. Det følger av annet ledd at det er føreren av Konkursregisteret som skal sørge for at åpning av rekonstruksjonsforhandling registreres i Løsøreregisteret og Foretaksregisteret, mens det etter tredje ledd er rekonstruktøren som skal sørge for at rekonstruksjonsforhandlingen tinglyses eller registreres i grunnboken og lignende realregistre og i verdipapirsentralen, hvis det er behov for det. Ifølge Brønnøysundregistrene er det slik reglene delvis praktiseres i dag, i tillegg til at en slik oppgavefordeling vil forenkle saksbehandlingen.

Fjerde ledd svarer til nåværende annet ledd.

Til § 7

Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av rekonstruksjonsloven § 8. Det foreslås en viss omstrukturering av paragrafen som følge av endringene i annet ledd.

Første ledd svarer dels til første ledd og tredje ledd i nåværende § 8. Når det gjelder kvalifikasjonskravet for rekonstruktøren i annet punktum, vises til punkt 6.2 om dette.

I annet ledd første, annet og tredje punktum er det inntatt nye regler om at skyldneren skal foreslå medlemmer til kreditorutvalget, og at retten skal oppnevne kreditorutvalget på bakgrunn av skyldnerens forslag og de innspillene som eventuelt har kommet inn fra kreditorene etter oppfordringen i kunngjøringen om dette etter § 6 første ledd annet punktum. Dette innebærer at kreditorutvalget ikke kan oppnevnes «straks» etter kjennelsen om åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, slik regelen etter rekonstruksjonsloven § 8 første ledd går ut på. Formålet med disse endringene er å legge til rette for en dialog innledningsvis om kreditorutvalgets sammensetning. Videre vil det uansett være behov for en kartlegging av aktuelle medlemmer av kreditorutvalget som kan ta noe mer tid enn det dagens ordlyd legger opp til. Departementet foreslår derfor at retten skal oppnevne kreditorutvalget «så snart som mulig» etter at den har mottatt de nevnte innspillene.

I fjerde punktum foreslås det en utvidelse av antallet medlemmer som kan delta i kreditorutvalget. Etter rekonstruksjonsloven § 8 fjerde ledd skal utvalget ha mellom ett og tre medlemmer. Etter lovforslaget skal antallet være mellom ett og fem medlemmer. Departementet legger til grunn at det særlig i store rekonstruksjoner kan være behov for et noe større kreditorutvalg enn det som følger av rekonstruksjonsloven. Som det fremgår av bestemmelsen, skal medlemmene representere forskjellige grupper av fordringshavere, og blant annet i lys av at det i § 32 foreslås at også pantesikrede fordringshavere kan omfattes av rekonstruksjonsplanen, vil det kunne være vanskelig å sikre tilstrekkelig representasjon hvis antallet medlemmer i kreditorutvalget ikke kan være flere enn tre. Blant annet på grunn av kostnadene bør imidlertid retten uansett påse at kreditorutvalget ikke gjøres større enn nødvendig.

Departementet vil også bemerke at «grupper av fordringshavere» etter forslaget må forstås slik at man bør prøve å inkludere medlemmer fra ulike prioritetsklasser. Dersom pantesikrede fordringshavere berøres av planen, bør de alltid ha en representant i kreditorutvalget.

I sjette punktum er det inntatt en presisering om at dersom det oppnevnes en representant for de ansatte, økes maksimumsgrensen etter fjerde punktum fra fem medlemmer til seks medlemmer. En lignende klargjøring følger av konkursloven § 7 annet ledd tredje punktum.

Tredje til femte ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 8 henholdsvis femte ledd, annet ledd og sjette ledd.

Til § 8

Bestemmelsen viderefører i det vesentlige rekonstruksjonsloven § 9.

I annet ledd foreslås det å føye til en bestemmelse i et nytt annet punktum om at konkursloven § 84 første ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Den nevnte bestemmelsen gjelder bostyrerens informasjon til de ansatte om deres rettigheter mv. ved konkurs, og den slår fast at dette kan skje «gjennom et møte med de ansatte eller deres representanter, i brev eller på annen hensiktsmessig måte». Departementet ser det som naturlig med en tilsvarende klargjøring av hvordan informasjonen til de ansatte kan formidles når rekonstruktøren skal informere de ansatte om deres rettigheter i forbindelse med en rekonstruksjonsforhandling.

Det foreslås også noen mindre justeringer i tredje og fjerde ledd uten innholdsmessig betydning.

Til § 9

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 10 med noen endringer.

I forslaget brukes «avgjørelse» i stedet for «vedtak». «Avgjørelse» skal her forstås som alle beslutninger av betydning for rekonstruksjonsforhandlingen, se tilsvarende Wiker og Ro: Konkursloven, kommentarutgave (2003) side 57 om bestemmelsen i konkursloven § 10 om overprøving av gjeldsnemndas vedtak. Departementet foreslår samtidig at lovens krav til saksbehandlingen ved rekonstruksjonsutvalgets avgjørelser lempes noe for å tilpasse dem bedre til hvordan beslutninger etter de tilsvarende bestemmelsene i konkursloven og rekonstruksjonsloven i praksis treffes.

I annet ledd første punktum er det foreslått en endring om at rekonstruksjonsutvalget kan behandle saker også utenfor møte, så lenge behandlingsmåten er betryggende. Det er videre foreslått et nytt fjerde ledd om at rekonstruktørens avgjørelser etter loven så vidt mulig skal nedtegnes skriftlig.

Til § 10

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 11 med noen språklige endringer. I tillegg er nåværende annet ledd tredje punktum i rekonstruksjonsloven § 11 erstattet med en henvisning til oppfriskningsadgangen etter lovforslaget § 23 tredje ledd.

Til § 11

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 12 med mindre språklige endringer. Rekonstruksjonslovens formulering «foreta revisjon av skyldnerens regnskaper og forretningsførsel» er erstattet med «foreta nødvendige undersøkelser og vurderinger av skyldnerens regnskaper og forretningsførsel» for å understreke forskjellen fra selskapsrevisorens arbeidsoppgaver.

Til § 12

Bestemmelsen viderefører i all hovedsak rekonstruksjonsloven § 13. I første ledd første punktum nr. 3 er fullmektig for skyldneren føyd til. Som fullmektig vil regnes en som representerer skyldneren utad, slik at en disposisjon som gjøres av fullmektigen, anses som en disposisjon foretatt av skyldneren selv.

Til § 13

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 14 med enkelte språklige og strukturelle endringer uten innholdsmessig betydning.

Til § 14

Bestemmelsen tilsvarer rekonstruksjonsloven § 15 med noen endringer.

Det følger av første ledd første til tredje punktum at rekonstruksjonsutvalget fører tilsyn med skyldneren under rekonstruksjonsforhandlingen og kan i denne forbindelse gi pålegg til skyldneren. I fjerde punktum fremgår det at rekonstruktøren kan utføre tilsynet alene. Rekonstruktøren alene kan imidlertid bare gi pålegg etter tredje punktum i saker som ikke er av vesentlig betydning, jf. femte punktum. Dersom det ikke er oppnevnt kreditorutvalg, jf. lovforslaget § 7 femte ledd, har imidlertid rekonstruktøren tilsvarende kompetanse som rekonstruksjonsutvalget. Første ledd viderefører i hovedsak reglene i rekonstruksjonsloven § 15 første ledd, men kreditorutvalget er ikke gitt kompetanse til å føre tilsyn og gi pålegg alene, slik som etter rekonstruksjonsloven. I tillegg er rekonstruktørens kompetanse til å gi pålegg begrenset til saker som ikke er av vesentlig betydning. Departementet antar at disse endringene er i samsvar med intensjonen bak lovendringen som ble foreslått i Leif Villars-Dahls utredning, som omtales på side 43 i utredningen og vises til i Prop. 75 L (2019–2020) side 28. I den tilsvarende bestemmelsen i konkursloven § 14 er det gjeldsnemnda som har kompetansen etter første ledd.

Av annet ledd fremgår det at skyldneren må ha rekonstruksjonsutvalgets tillatelse til visse disposisjoner under rekonstruksjonsforhandlingen. I den tilsvarende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 15 annet ledd er kompetansen lagt til kreditorutvalget, mens det er gjeldsnemnda som har kompetanse etter konkursloven § 14 annet ledd. Endringen i annet ledd er ikke kommentert nærmere i Prop. 75 L (2019–2020) eller i Villars-Dahls utredning. Departementet antar at det er mest naturlig at kompetansen etter annet ledd ligger til rekonstruksjonsutvalget, og foreslår derfor en endring av dette.

Til § 15

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 16 med noen mindre språklige endringer.

Til § 16

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 17. Den er nærmere behandlet i punkt 7.

Første og annet ledd er endret slik at bestemmelsene tar høyde for at også fordringshavere kan begjære rekonstruksjonsforhandling.

I første ledd er det inntatt et nytt annet punktum som presiserer at rettsmøte om behandling av spørsmålet om åpning av konkurs, jf. konkursloven § 70 annet ledd, kan gjennomføres uten hinder av regelen i første punktum. Bestemmelsen tar sikte på å gi retten mulighet til å gjennomføre et rettsmøte om konkursåpningsspørsmålet selv om skyldneren imøtegår konkursbegjæringen med en begjæring om åpning av rekonstruksjonsforhandling. Rettsmøtet vil gi grunnlag for at retten kan avsi kjennelse om åpning av konkurs dersom det viser seg at det likevel ikke åpnes rekonstruksjonsforhandling, uten at det må avholdes et nytt rettsmøte om spørsmålet (der skyldneren igjen kan fremsette begjæring om åpning av rekonstruksjonsforhandling). Dette kan for eksempel være aktuelt der det ikke innbetales forskudd for rekonstruksjonsforhandlingen etter lovforslaget § 3, jf. rettsgebyrloven § 3 sjette ledd. Selve vurderingen av konkursåpningsspørsmålet må utsettes til begjæringen om åpning av rekonstruksjonsforhandling er tilbakekalt eller rettskraftig avslått, eller rekonstruksjonsforhandlingen er rettskraftig innstilt eller avsluttet, jf. første punktum. Bestemmelsen vil hindre at skyldnere kan trenere åpningen av konkurs ved å fremsette gjentatte begjæringer om åpning av rekonstruksjonsforhandling i rettsmøte om konkursåpningsspørsmålet. Retten gis en skjønnsmessig kompetanse til å vurdere om rettsmøtet om konkursåpningsspørsmålet skal gjennomføres eller ikke.

Det følger av nåværende første punktum i fjerde ledd at det kan fremmes konkursbegjæring uten hinder av reglene i første til tredje ledd hvis den fremsettes av minst tre dividendeberettigede fordringshavere hvis fordringer utgjør minst en halvdel av de kjente dividendeberettigede fordringenes samlede beløp. Departementet foreslår at denne bestemmelsen sløyfes. Det er behov for å endre bestemmelsen på grunn av de foreslåtte reglene i § 45 annet ledd om gjennomtvingelse. Hvis man først mener at det for å kunne oppnå vellykkede rekonstruksjoner er behov for regler om at rekonstruksjonsplanen kan bli vedtatt uten at alle klasser samtykker, harmonerer det dårlig med en regel som likevel gir en viss andel av fordringshaverne adgang til å begjære konkurs under forhandlingene.

Som følge av at nåværende fjerde ledd første punktum ikke er videreført, er det behov for en endring av ordlyden i tidligere annet punktum. Endringen er uten realitetsbetydning.

Til § 17

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 18 med noen mindre språklige endringer.

Etter annet ledd krever unntak fra forbudet mot tvangsdekning i skyldnerens eiendeler etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 samtykke fra rekonstruktøren, på samme måte som etter gjeldende rett. Departementet bemerker at også det å ikke gi slikt samtykke må forstås som en avgjørelse som kan begjæres overprøvd av retten etter reglene i lovforslaget § 10.

I annet ledd nytt annet punktum foreslås det en tilføyelse om at forbudet mot tvangsdekning også omfatter eiendeler i utlandet, se nærmere omtale i punkt 7.

Til § 18

Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 23 første ledd. Annet ledd i rekonstruksjonslovens bestemmelse er sløyfet, da denne bestemmelsen er erstattet av § 19 annet ledd i lovforslaget.

Første ledd svarer i hovedsak til første ledd i rekonstruksjonslovens bestemmelse. Når det gjelder hvordan underretningen skal skje, vises det til lovforslaget § 156 og merknaden til denne bestemmelsen.

Annet ledd er nytt. Det følger av bestemmelsen at når skyldneren er et selskap, skal selskapets styre underrette selskapets eiere om at det er åpnet rekonstruksjonsforhandling. Åpningen vil være av stor betydning for selskapet, og departementet ser derfor behov for en bestemmelse som sikrer at eierne får informasjon om dette. Departementet legger videre til grunn at det i denne innledende fasen er mest nærliggende at det er styret som underretter eierne, ikke rekonstruktøren.

I tredje ledd videreføres bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 23 første ledd om at fordringshaverne skal orienteres om hvem som er oppnevnt som medlemmer av kreditorutvalget. Ettersom det kan gå noe tid etter åpningen før retten får oppnevnt et kreditorutvalg, kreves det ikke etter forslaget at det skal orienteres om hvem som er oppnevnt som medlemmer, samtidig med underretningen etter første ledd. Dersom kreditorutvalget er klart når underretningen etter første ledd skal sendes, er det ikke noe i veien for at det opplyses om kreditorutvalgets sammensetning i samme underretning.

Til § 19

Bestemmelsen avløser § 22 første, annet og sjette ledd i rekonstruksjonsloven.

Departementet foreslår en noe annen struktur for fordringshavermøtene enn det de gjeldende reglene legger opp til. Etter departementets syn er det behov for klarere regler om fordringshavernes dialog med skyldneren og hverandre om rekonstruksjonsplanens innhold. En side av dette er forslaget i § 6 første ledd annet punktum og § 7 annet ledd annet punktum om at fordringshaverne gis en større innflytelse på sammensetningen av kreditorutvalget ved åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen. Etter departementets syn er det i tillegg behov for en noe annen regulering av hvordan fordringshavermøtene skal avholdes, og hvilket innhold de skal ha. Fordringshavermøtet skal etter gjeldende rett avholdes innen fire uker etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, jf. rekonstruksjonsloven § 22. På dette møtet skal skyldnerens forslag til rekonstruksjonsplan drøftes, og det skal avholdes en avstemning over hvorvidt skyldneren skal gå videre med forslaget. Fordringshavermøtet kan likevel utsettes til et senere tidspunkt i forhandlingene.

Departementet foreslår at det kan holdes et innledende fordringshavermøte, jf. første ledd første punktum, og senere et møte før avstemningen over rekonstruksjonsplanen, se lovforslaget § 36 og merknaden til denne bestemmelsen. Formålet med det innledende møtet er å starte skyldnerens og fordringshavernes dialog om rekonstruksjonsplanen og mulige løsninger. Det foreslås ikke at skyldneren skal fremlegge et forslag til rekonstruksjonsplan i forkant av eller på dette innledende møtet slik løsningen er etter gjeldende lov. I mange tilfeller vil man ikke ha kommet langt nok i prosessen til at dette vil være hensiktsmessig. Det er likevel ikke noe i veien for at skyldneren presenterer et forslag til en plan på det innledende fordringshavermøtet, og at det stemmes over om skyldneren skal gå videre med planen på møtet, hvis dette er mulig og skyldneren ønsker det. Som følge av innspillene på møtet kan skyldneren i så fall endre planen for å sikre tilstrekkelig støtte fra fordringshaverne.

Departementet legger til grunn at fordringshavermøtet ikke er å anse som et rettsmøte, jf. domstolloven § 122 første ledd og det forholdet at konkursloven § 149 sjette ledd bare omfatter skiftesamlinger.

Det følger av første ledd annet punktum at retten etter begjæring fra rekonstruktøren kan beslutte at det ikke skal holdes møte. Det er åpnet for at man kan unnlate å holde møtet dersom dette anses «unødvendig». Kreditorutvalget bør gis anledning til å uttale seg om behovet for møtet.

Et innledende møte kan for eksempel anses unødvendig fordi skyldneren i stedet ønsker å raskt fremlegge et forslag til rekonstruksjonsplan direkte på et fordringshavermøte før avstemningen etter § 36, og retten anser dette som den beste løsningen med tanke på fremdriften i forhandlingene. Det kan også være at det fremstår klart at fordringshaverne ikke ser behov for et fordringshavermøte.

Det følger av annet ledd at retten skal gi de nærmere opplysningene om gjennomføringen av fordringshavermøtet til rekonstruktøren, som skal videreformidle dette til skyldneren og fordringshaverne. Bestemmelsen innebærer at det skal opplyses om hvordan møtet skal gjennomføres, hvordan man kan delta (for eksempel hvordan man kan koble seg opp hvis møtet skal være elektronisk, eller hvor et fysisk møte skal avholdes), og tidspunktet for møtet.

I tredje ledd foreslås det å snu utgangspunktet for hvordan fordringshavermøter skal gjennomføres. Utgangspunktet etter rekonstruksjonsloven § 22 første ledd er at møtet skal være fysisk, men at retten kan beslutte at det i stedet skal være elektronisk. Etter lovforslaget er utgangspunktet at møtet skal være elektronisk. Departementet legger til grunn at det i dag er mest praktisk at møtet holdes elektronisk, og det bør da også være lovens utgangspunkt. Muligheten for elektronisk deltakelse kan også legge til rette for at møtet kan berammes raskere enn hvis det skal innkalles til et fysisk møte.

Endringene i fjerde ledd er av rent språklig art for å tilpasse ordlyden til hovedregelen etter tredje ledd om elektronisk, ikke fysisk, møtedeltakelse.

Femte ledd svarer fullt ut til gjeldende § 22 sjette ledd.

Til § 20

Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 37 med enkelte endringer. Reglene i rekonstruksjonsloven § 37 om hvordan underretningen skal gis, er foreslått endret på bakgrunn av at bestemmelsene om rekonstruktørens kommunikasjon etter forslaget vil følge av konkursloven § 156.

Skyldnerens standpunkt til det enkelte krav må som hovedregel legges til grunn, men rekonstruksjonsutvalget må kunne gi pålegg om å godta småkrav dersom det vil være prosessøkonomisk ulønnsomt å bestride kravet. Rekonstruksjonsutvalget kan antakelig ikke gi skyldneren pålegg om å godta fordringer han bestrider, utover eksempelet over, se om den tilsvarende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 37 i Wiker og Ro: Konkursloven, kommentarutgave (2003) side 147 flg.

Til § 21

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 24 første ledd med noen språklige endringer. Reglene om verdsettelse i rekonstruksjonsloven § 24 annet ledd følger av lovforslaget § 22.

Til § 22

Bestemmelsen gjelder verdsettelsen av skyldnerens eiendeler og er omtalt i punkt 9. Innholdet er dels en videreføring av rekonstruksjonsloven § 24 annet ledd.

Prinsippene for rekonstruktørens verdsettelse av skyldnerens eiendeler følger av første ledd annet punktum. Rekonstruktøren må verdsette eiendelene ut fra to ulike situasjoner. For det første skal den verdien angis som eiendelene antas å ville ha dersom rekonstruksjonsforhandlingen lykkes og en rekonstruksjonsplan blir stadfestet, jf. nr. 1. For det annet skal den verdien angis som eiendelene antas å ville ha ved en mislykket rekonstruksjonsforhandling, og da enten ved at forhandlingen ender med åpning av konkurs, eller ved et sannsynlig alternativt utfall dersom det ikke er mest sannsynlig at det åpnes konkurs hos skyldneren, jf. nr. 2. Verdsettelsen ved en vellykket rekonstruksjon vil blant annet danne grunnlag for oppdelingen av pantesikrede krav i en sikret og en usikret del, mens verdsettelsen etter det andre alternativet vil danne grunnlaget for vurderingen av om en fordring kommer dårligere ut etter rekonstruksjonsplanen enn den ville blitt ved en tenkt konkursbehandling eller eventuelt et annet sannsynlig utfall, jf. lovforslaget § 33 tredje ledd og § 46 nr. 5.

På samme måte som etter gjeldende rett kan rekonstruktøren velge å benytte sakkyndige til å foreta verdsettelsen der det er behov for dette, jf. annet ledd første og annet punktum.

Til § 23

Bestemmelsen gir enkelte særregler for verdsettelsen av skyldnerens eiendeler som er beheftet med pant, og er omtalt i punkt 9. Pantesikrede krav skal etter lovforslaget i § 35 tredje ledd deles inn i en sikret og en usikret del basert på eiendelens verdi dersom rekonstruksjonsforhandlingen lykkes.

De enkelte panthaverne gis adgang til å innhente en verdivurdering før rekonstruktøren fastsetter verdien av pantobjektet, jf. første ledd første punktum. Er det flere panthavere med pant i samme pantobjekt, vil alle panthaverne ha adgang til å innhente en verdivurdering. Det mest praktiske kan likevel være at disse går sammen om å legge frem en felles vurdering.

Verdsettelsen etter § 23 skal sendes til alle panthaverne så snart som mulig etter at den er klar, jf. første ledd annet punktum. Det er viktig for fremdriften av rekonstruksjonsforhandlingen at uenighet om verdsettelse kan løses så tidlig som mulig i prosessen. Normalt vil verdsettelsen også sendes ut som en del av rekonstruktørens redegjørelse, jf. lovforslaget § 27 første ledd annet punktum nr. 3.

Panthaverne kan etter annet ledd første punktum fremme innsigelser mot rekonstruktørens verdsettelse av pantobjektets verdi. Innsigelsene kan gjelde samtlige av verdsettelsesalternativene etter § 22 første ledd annet punktum. Dersom skyldneren og panthaveren ikke blir enige, skal partene i fellesskap oppnevne en eller flere verdsettere, som skal foreta en ny verdsettelse innen en frist rekonstruktøren setter, jf. annet ledd annet punktum. Dersom det ikke er oppnevnt nye verdsettere, eller det ikke foreligger noen ny verdsettelse innen fristen, kan hver av partene be retten fastsette verdien ved kjennelse, jf. annet ledd tredje og fjerde punktum. Det følger av konkursloven § 150 at tingrettens avgjørelser er kjennelser når loven kaller dem det, eller «når de avgjør en rettstvist som ikke skal avgjøres ved dom». Det er ikke opplagt hva som ligger i dette siste alternativet. I juridisk teori er det lagt til grunn at det siktes til saker hvor to eller flere parter i samsvar med det kontradiktoriske prinsipp tvistes om ett eller flere rettsforhold, se Huser: Gjeldsforhandling og konkurs, bind 2, side 469-470. For å unngå tvil om rettens avgjørelse etter § 23 skal anses som en avgjørelse av «en rettstvist», foreslås det at det klargjøres i bestemmelsen at avgjørelsen skal skje ved kjennelse. Den samme tvilen kan reise seg for avgjørelser etter § 39 annet ledd, og departementet foreslår en tilsvarende presisering om at rettens avgjørelse treffes ved kjennelse der. I bestemmelser der det ikke er tatt inn slike presiseringer av hvilken form som skal benyttes, må dette avgjøres ut fra ordlyden i § 150.

I tredje ledd er det gitt en bestemmelse om at det kan begjæres oppfriskning ved oversittelse av fristene i annet ledd første og tredje punktum. Lovforslaget innfører enkelte preklusive frister for handlinger av betydning for fordringshaverne. Det bør derfor åpnes for en adgang til at retten kan gi oppfriskning ved fristoversittelse, men av hensyn til fremdriften i rekonstruksjonsforhandlingen foreslås det nokså strenge vilkår for dette. Det foreslås at oppfriskning kan gis etter vilkårene i tvisteloven § 16-12 annet ledd første punktum og tredje ledd. I tillegg gjelder det etter forslaget et vilkår om at oppfriskning ikke må forsinke gjennomføringen av rekonstruksjonsforhandlingen vesentlig. Oppfriskning kan også gis på samme vilkår som etter § 23 tredje ledd ved oversittelse av fristene i lovforslaget § 10, § 29 og § 37 annet ledd annet punktum.

Fjerde ledd er en videreføring av rekonstruksjonsloven § 36 annet ledd tredje punktum og fastsetter at kostnadene ved verdsettelse etter bestemmelsens annet ledd annet punktum bæres av panthaveren dersom rekonstruktørens verdsettelse opprettholdes eller endres med mindre enn ti prosent. Dersom en panthaver har innsigelser mot verdsettelsen av flere pantobjekter, gjelder terskelen på ti prosent for hvert av pantobjektene.

Terskelen på ti prosent skal i tillegg beregnes for hvert av verdsettelsesalternativene. Det vil si at hvis den opprinnelige konkursverdien for eksempel endres med fem prosent, mens verdien basert på en vellykket rekonstruksjon endres med syv prosent, er det panthaveren som skal dekke kostnadene. Verdien er da ikke endret med ti prosent eller mer for noen av verdsettelsesalternativene. Bestemmelsen skal videre forstås slik at det bare er endringer som gir en høyere verdi, som kan føre til at det er skyldneren, og ikke panthaveren, som må dekke kostnadene. Settes konkursverdien for eksempel til et beløp som er 15 prosent lavere enn opprinnelig fastsatt verdi, mens verdien basert på en vellykket rekonstruksjon settes syv prosent høyere, dekkes kostnadene av panthaveren.

Kostnadene det siktes til i fjerde ledd, er kostnadene ved verdsettelsen etter annet ledd annet punktum. Dersom retten avgjør verdsettelsesspørsmålet etter annet ledd tredje til femte punktum, gjelder de alminnelige reglene om sakskostnader, jf. konkursloven § 149 første ledd.

I femte ledd er panthaveren gitt en rett til å få lagt til grunn salgsverdien av pantet for oppgjøret etter rekonstruksjonsplanen. Bestemmelsen er ny og er omtalt i punkt 9.

Til § 24

Bestemmelsen viderefører med en mindre språklig endring i annet ledd rekonstruksjonsloven § 20.

Til § 25

Bestemmelsen viderefører med en mindre språklig endring i første punktum rekonstruksjonsloven § 21.

Til § 26

Bestemmelsen tilsvarer rekonstruksjonsloven § 38 med noen språklige endringer.

Til § 27

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 25 med enkelte mindre endringer. Første ledd annet punktum nr. 1 og 2 svarer til nåværende nr. 1.

I første ledd annet punktum nr. 6 er det gjort språklige endringer.

Departementet legger til grunn at bestemmelsen i første ledd fjerde punktum bør omfatte de mest sentrale personene i sammenslutningens eller stiftelsens ledelse. «Forretningsfører» er derfor endret til «daglig leder», som er den betegnelsen som brukes i dagens sammenslutningsrettslige lovgivning.

Femte ledd viderefører delvis rekonstruksjonsloven § 25 femte ledd. Det er gjort språklige endringer i første punktum. I annet punktum er lagt til at redegjørelsen, i tillegg til at den skal sendes alle kjente fordringshavere, også skal sendes til retten. Forslaget har bakgrunn i innspill fra Oslo byfogdembete i innspillsrunden til den midlertidige rekonstruksjonsloven.

Til § 28

Bestemmelsen viderefører med en del endringer rekonstruksjonsloven § 19 første ledd, som åpner for at det for lån til finansiering av drift av virksomheten under rekonstruksjonsforhandling og til finansiering av rekonstruksjonsforhandlingen kan stiftes panterett i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer etter panteloven §§ 3-4, 3-8, 3-9, 3-10, 3-11 og 4-10 med prioritet foran andre panteretter. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 8. Konkurslovens gjeldsforhandlingsregler har ikke noen tilsvarende bestemmelse.

Vilkårene for at det kan stiftes pant med prioritet foran andre panteretter, såkalt superprioritet, fremgår av første ledd.

Til forskjell fra rekonstruksjonsloven § 19 oppstiller ikke bestemmelsen i seg selv noen begrensning for hva slags type eiendeler som kan pantsettes med superprioritet, se nærmere punkt 8.5.1. Det fremgår etter dette av første ledd første punktum at det kan stiftes panterett etter bestemmelsen «i skyldnerens eiendeler». Det gjelder likevel et unntak for formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse, se tredje ledd og omtalen av denne bestemmelsen under.

Panterett etter § 28 må i utgangspunktet regnes som et alminnelig avtalepant, og pantelovens regler om denne typen pant gjelder på vanlig måte. Det er bare den prioriteten loven gir hjemmel for, som skiller panteretten fra andre avtalebaserte panteretter. Dette innebærer blant annet at panteloven § 1-2 annet ledd om at avtalepant bare kan stiftes der dette er hjemlet i lov, gjelder. Lovforslaget § 28 er ikke i seg selv å regne som en hjemmel for panterett i relasjon til panteloven § 1-2 annet ledd. Panteretten må også sikres rettsvern etter vanlige regler, jf. Prop. 75 L (2019–2020) side 67.

Panterett etter § 28 har i likhet med rekonstruksjonslovens bestemmelse prioritet foran alle andre panteretter. Departementet foreslår en presisering om at panteretten har prioritet også foran legalpant, jf. panteloven kapittel 6. Det følger samtidig av panteloven § 6-4 første ledd tredje punktum at legalpant etter denne bestemmelsen går foran «annet lovbestemt pant og alle andre heftelser i formuesgodet». Det kan dermed reises spørsmål om forholdet mellom de to bestemmelsene. Departementet foreslår derfor en presisering i panteloven § 6-4 første ledd tredje punktum om at pant etter konkursloven § 28 likevel går foran. Legalpant etter panteloven § 6-4 har prioritet foran legalpant etter § 6-1, jf. ordlyden i § 6-4 første ledd tredje punktum og Ot.prp. nr. 23 (2003–2004) side 62. Det er derfor ikke nødvendig med en tilsvarende presisering om forholdet mellom pant etter konkursloven § 28 og legalpant etter panteloven § 6-1.

Den lovbestemte prioriteten som følger av § 28, er ufravikelig i den forstand at dersom rekonstruksjonsutvalget samtykker til finansiering med superprioritetspant etter § 29, må eventuelle avtaler om prioritet som skyldneren har inngått med eksisterende panthavere, vike. Hvilke konsekvenser det i tilfelle vil få for avtalen ellers, må vurderes konkret. At prioritetsbestemmelsen i § 28 er ufravikelig, er likevel selvsagt ikke til hinder for at det under rekonstruksjonen inngås avtaler om finansiering med en annen prioritet enn det som følger av bestemmelsen. Man er da utenfor virkeområdet for denne bestemmelsen.

Første ledd annet punktum stiller nærmere vilkår som må være oppfylt for at det skal kunne tas opp lån som er sikret med pant med superprioritet. Vilkårene som følger av nr. 1, 4 og 5, er i det vesentlige i samsvar med vilkårene som følger av § 19 i rekonstruksjonsloven, men likevel slik at det i nr. 1 er inntatt et vilkår om at det må være sannsynlig at det kan oppnås en vellykket rekonstruksjon, og slik at beskyttelsen av eksisterende panthaveres sikkerhet etter nr. 4 er noe sterkere enn etter rekonstruksjonsloven. Vilkårene i nr. 2 og 3 er imidlertid nye. Det vises til omtalen av disse bestemmelsene i punkt 8.5.3.

I annet ledd er det gitt regler om at panthavere som fra før har panterett i pantobjektet, har fortrinnsrett til å tilby lån som nevnt i første ledd. Det vises til omtalen av forslaget i punkt 8.5.2. Som det fremgår der, er det likevel bare panthavere som har reell sikkerhet i pantobjektet, som gis en førsterett til å tilby lån med superprioritetspant. Dette er det ment å få frem ved formuleringen «har sikkerhet for hele eller deler av sin fordring i pantobjektet». Dette vilkåret bør ikke tolkes strengt. Hvis verdien av pantobjektet er usikker, slik at det også er usikkert om panthaverens fordring er sikret helt eller delvis, bør det legges til grunn at panthaveren har fortrinnsrett til å tilby lån etter bestemmelsen.

I tredje ledd er det etter innspill fra Finans Norge i høringen inntatt en presisering om at adgangen til å etablere pant med superprioritet etter første ledd ikke omfatter formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse. Unntaket svarer til unntakene som følger av § 6-4 niende ledd og § 6-5 annet ledd annet punktum i panteloven. Det vises til begrunnelsen for disse unntakene i Ot.prp. nr. 58 (2004–2005) side 67 som har tilsvarende relevans.

Til § 29

Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 19 annet ledd. Reglene i §§ 28 og 29 om pant med såkalt superprioritet er nærmere behandlet i punkt 8.

Det følger av første ledd første punktum at avtale om lån med superprioritetspant bare kan inngås med samtykke fra rekonstruksjonsutvalget.

Rekonstruksjonsutvalget vil bare kunne samtykke til lånet hvis vilkårene i § 28 er oppfylt, jf. første ledd annet punktum. Det foreslås også en hovedregel om at dersom vilkårene i § 28 er oppfylt, skal rekonstruksjonsutvalget samtykke til låneopptaket. Det åpnes likevel for at samtykke kan nektes dersom det foreligger særlige grunner. Dette er ment som en snever sikkerhetsventil for tilfeller der det er omstendigheter ved låneopptaket som tilsier at det til tross for at vilkårene i § 28 er oppfylt, vil være uheldig at det gjennomføres.

I tredje punktum stilles det krav om at det forut for rekonstruksjonsutvalgets behandling skal legges frem en del dokumentasjon om låneopptaket, se nærmere punkt 8.5.3. Rekonstruksjonsutvalget skal basere sin avgjørelse på denne dokumentasjonen.

Berørte panthavere kan etter annet ledd fremme begjæring for retten om at rekonstruksjonsutvalgets samtykke skal omgjøres. I annet ledd er det også gitt nærmere saksbehandlingsregler for slik begjæring og for rettens behandling og avgjørelse. Disse reglene er nærmere omtalt i punkt 8.5.4. Det er presisert at det kan gis oppfriskning av fristen etter annet ledd annet punktum ved at det i tredje punktum er tatt inn en henvisning til den nye oppfriskningsbestemmelsen i lovforslaget § 23 tredje ledd.

Til § 30

Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 26.

Første ledd har fått en noe enklere utforming sammenlignet med rekonstruksjonslovens bestemmelse. Nåværende annet punktum er flyttet til § 31 første ledd nr. 8.

Endringene i annet ledd går kun ut på endring av henvisninger og terminologi.

Til § 31

Bestemmelsen oppstiller krav til innholdet i en rekonstruksjonsplan. Den er ny og tilsvarer i all hovedsak rekonstruksjons- og insolvensdirektivets krav til innholdet i en rekonstruksjonsplan, jf. direktivet artikkel 8. Rekonstruksjonsloven § 26 første ledd oppstiller enkelte innholdsmessige krav til rekonstruksjonsforslaget, men de er lite detaljerte. Særlige innholdskrav gjelder imidlertid for rekonstruktørens redegjørelse, jf. rekonstruksjonsloven § 25, og for fordringshaverlisten, jf. § 40. § 31 i lovforslaget erstatter rekonstruksjonsloven §§ 26 og 40. Fordringshaverlisten vil etter forslaget fremgå av selve rekonstruksjonsplanen.

Rekonstruksjonsplanen skal inneholde opplysninger om skyldnerens og rekonstruktørens identitet, jf. første ledd nr. 1. Dette tilsvarer direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav a og f. Videre skal planen etter første ledd nr. 2 og 3 inneholde en kort redegjørelse for skyldnerens økonomiske problemer og en beskrivelse av ansettelsesforhold og involvering av ansatte så langt, jf. direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav b. Direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav b krever i tillegg at planen skal inneholde en oversikt over skyldnerens aktiver og passiver og verdien av skyldnerens eiendeler. Disse opplysningene vil etter lovforslaget fremgå av rekonstruktørens redegjørelse, som skal vedlegges planen, jf. § 37 tredje ledd.

Rekonstruksjonsplanen skal videre inneholde en liste over fordringene som berøres av tiltak i rekonstruksjonsplanen etter § 33 første ledd nr. 1, og en liste over fordringer som ikke berøres av slike tiltak, jf. første ledd nr. 4 og 5, jf. direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav c og e. Bestemmelsene viderefører rekonstruksjonsloven § 40 første ledd. Et tiltak som går ut på konvertering av gjeld til aksjekapital, vil være å regne som et tiltak etter § 33 første ledd nr. 1 siden konverteringen til aksjer endrer rettigheter knyttet til dekningen av fordringen (selv om et slikt tiltak også forutsetter tiltak etter § 33 første ledd nr. 2).

Første ledd nr. 6 stiller krav om at rekonstruksjonsplanen inneholder rekonstruksjonsforslagets betingelser, jf. direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav g. Ved omtalen av hvilke tiltak rekonstruksjonsplanen går ut på, er det naturlig at også begrunnelsen for tiltakene fremgår, inkludert begrunnelse for eventuell forskjellsbehandling av fordringshaverne. Dersom det er aktuelt, skal det begrunnes hvorfor enkelte fordringer holdes utenfor planen, jf. nr. 6 bokstav b.

Planen skal etter første ledd nr. 7 inneholde en redegjørelse for klasseinndelingen og verdien av kravene og interessene i hver klasse, jf. direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav d.

Rekonstruksjonsplanen skal dessuten inneholde en begrunnelse for hvorfor rekonstruksjonsplanen gir rimelige utsikter til å avverge skyldnerens insolvens og sikre virksomhetens levedyktighet, jf. første ledd nr. 8. Bestemmelsen tilsvarer direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav h samt rekonstruksjonsloven § 26 første ledd annet punktum.

Annet ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 40 annet ledd.

Til § 32

Bestemmelsen angir hvilke fordringer som kan omfattes av en rekonstruksjonsplan, og hvilke fordringer som ikke kan berøres av planen. Den er også omtalt i punkt 10. Bestemmelsen skiller seg fra rekonstruksjonsloven, som i § 54 i stedet har en bestemmelse om hvilke fordringer tvangsakkorden er bindende for. Lovforslaget her åpner for at skyldneren (innenfor rammene av § 32) kan velge hvilke fordringer som skal berøres av planen, jf. også forslaget til § 52 om hvem som bindes av en stadfestet rekonstruksjonsplan.

Alle fordringer på skyldneren som skriver seg fra tiden før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, kan omfattes av rekonstruksjonsplanen, jf. første punktum, med mindre de faller inn under unntakene i annet punktum. At de «kan» omfattes, refererer seg til at det er opp til skyldneren å bestemme hvilke fordringer som skal omfattes av planen. Bestemmelsen innebærer ut fra sin ordlyd at også ukjente og uanmeldte fordringer kan omfattes. Følger det av planen at for eksempel alle usikrede fordringer er omfattet, gjelder dette også for usikrede fordringer som er ukjente eller ikke anmeldt på tidspunktet for vedtakelsen av planen. I § 52 annet ledd er det gitt en bestemmelse som avklarer hva en fordringshaver med en ukjent fordring da har krav på.

Av annet punktum fremgår det forutsetningsvis at også fordringer sikret ved panterett, og fordringer med lovbestemt fortrinnsrett etter dekningsloven § 9-4 første ledd nr. 1, 3 og 4 kan omfattes av en rekonstruksjonsplan, og dermed bindes av planen, jf. også lovforslaget § 52. Fordringer sikret ved andre sikkerhetsretter og fordringer med fortrinnsrett etter dekningsloven § 9-4 første ledd nr. 2 kan ikke omfattes av rekonstruksjonsplanen. På samme måte som etter gjeldende rett vil likevel en slik fordringshaver kunne uttrykkelig frafalle fortrinnsretten eller sikkerhetsretten. Det har ikke vært ansett nødvendig å presisere dette i lovteksten. Annet punktum nr. 5 er ny og unntar fordringer som er unntatt gjeldsordning etter gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd annet punktum bokstav d og h. Ettersom det kan åpnes rekonstruksjonsforhandling for fysiske personer, bør unntakene etter gjeldsordningsloven gjelde også når det åpnes rekonstruksjonsforhandling etter konkursloven for en fysisk person. Fordringer «som skal gis full dekning» er ment å også omfatte de fordringer som etter en nærmere vurdering skal holdes utenfor gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Forslaget er omtalt i punkt 10.4.5.

Til § 33

Bestemmelsen regulerer hvilke tiltak som kan fastsettes i en rekonstruksjonsplan, og som binder fordringene og skyldnerens aksjeeiere etter lovforslaget § 52. Bestemmelsen er omtalt i punkt 12.2.

I første ledd nr. 1 presiseres det at rekonstruksjonsplanen for fordringshavere kan gå ut på tiltak som endrer rettigheter og forpliktelser knyttet til betaling av eller sikkerhet for fordringer som kan omfattes av rekonstruksjonsplanen etter lovforslaget § 32.

For aksjeeierne kan planen gå ut på at det som ledd i rekonstruksjonen besluttes kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse eller utstedelse av finansielle instrumenter etter aksjeloven eller allmennaksjeloven kapittel 10, 11 eller 12 uten beslutning i selskapets generalforsamling, jf. første ledd nr. 2. En vedtatt og stadfestet rekonstruksjonsplan erstatter da de nødvendige generalforsamlingsbeslutningene, jf. lovforslaget § 34.

Fastsetter rekonstruksjonsplanen tiltak etter første ledd nr. 2, anses dette alltid å berøre samtlige aksjeeiere. Samtlige aksjeeiere har dermed de rettigheter som lovforslaget legger til parter som er berørt av planen, jf. for eksempel § 37 første ledd om at rekonstruksjonsplanen skal sendes berørte parter. Tiltak etter første ledd nr. 2 anses også alltid som tiltak som går ut på samme løsning for eierne. De kan dermed ikke deles inn i ulike klasser etter § 35 basert på at det er tilbudt ulike løsninger, slik fordringer kan etter § 35 første ledd annet punktum. Dersom bare enkelte av aksjeeierne for eksempel skal delta i en rettet emisjon i forbindelse med rekonstruksjonsplanen, mens andre ikke får det samme tilbudet, er ikke dette å regne som ulike løsninger for eierne. Grunnen til dette er at den enkeltes deltakelse i kapitalforhøyelsen ikke er å anse som et tiltak etter § 33 som vedkommende aksjeeier blir bundet til gjennom planen. Plikten til å delta i kapitalforhøyelsen må baseres på et annet rettslig grunnlag enn stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen, se nærmere punkt 12.2.5. Tiltaket aksjeeierne som sådan bindes til gjennom planen, er bare at det i selskapet skal gjennomføres en kapitalforhøyelse, en kapitalnedsettelse eller utstedelse av finansielle instrumenter etter de reglene som fremgår av lovforslaget § 34, og tiltaket innebærer slik sett at de gjennom planen har fått samme løsning.

I annet ledd foreslås det en begrensning for hvilke tiltak rekonstruksjonsplanen kan gå ut på, ved at det presiseres at tiltak etter første ledd ikke kan stride mot regler gitt i eller i medhold av annen lov. En lik begrensning følger også av § 52 første ledd annet punktum, og det vises til omtalen av denne i punkt 15.1.5.

Av tredje ledd følger en sentral begrensning for tiltak etter første ledd nr. 1. En fordring kan ikke stilles dårligere etter rekonstruksjonsplanen enn det som kan forventes ved en konkurs eller ved det alternative sannsynlige utfallet dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes, med mindre fordringshaveren samtykker til dette. Dette omtales gjerne som at planen må være i «fordringshavernes beste interesse». Retten skal prøve om dette vilkåret er oppfylt ved stadfestelsen av planen dersom en fordringshaver som har stemt mot planen, begjærer det, jf. lovforslaget § 46 nr. 5. At fordringen ikke kan stilles dårligere enn ved konkurs eller det sannsynlige alternativet, innebærer også at endringer i sikkerheten for fordringen ikke kan være dårligere enn hva som kan forventes ved en mislykket rekonstruksjonsforhandling.

Fjerde ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 34 tredje ledd med noen språklige endringer og en mindre innholdsmessig endring ved at det foreslås at fordringshavere som ikke ønsker konvertering av gjeld til egenkapital, aktivt må motsette seg dette.

Femte ledd første punktum viderefører med enkelte endringer rekonstruksjonsloven § 34 annet ledd om at en tvangsakkord kan gå ut på at alle fordringer dekkes opp til en viss sum. Det er presisert at virkeområdet for bestemmelsen er forenklet oppgjør av småkrav. Den gir ikke hjemmel til å dekke større beløp på denne måten. Den delen av en fordring som dekkes etter femte ledd, eventuelt hele fordringen hvis den dekkes fullt ut, anses ikke omfattet av rekonstruksjonsforhandlingen, jf. annet punktum. Det som er dekket, settes med andre ord ut av betraktning ved stemmegivningen osv. Hele fordringen skal likevel regnes med ved vurderingen etter tredje ledd av om en fordring stilles dårligere etter rekonstruksjonsplanen enn ved konkurs.

Til § 34

Bestemmelsen avløser rekonstruksjonsloven § 35. Den er nærmere behandlet i punkt 11.

Bestemmelsen gjelder tilfeller der forslaget til rekonstruksjonsplan går ut på tiltak etter § 33 første ledd nr. 2, det vil si at det i selskapet som er under rekonstruksjon, som ledd i rekonstruksjonen skal foretas kapitalforhøyelse, utstedelse av finansielle instrumenter og/eller kapitalnedsettelse etter aksjeloven eller allmennaksjeloven kapittel 10, 11 eller 12. Skal det i forbindelse med rekonstruksjonen treffes andre beslutninger av betydning for selskapet eller dets eiere, gjelder aksjelovens og allmennaksjelovens regler på vanlig måte. Det samme er tilfellet dersom det skal treffes beslutninger etter aksjeloven eller allmennaksjeloven kapittel 10, 11 eller 12 av andre grunner enn som ledd i rekonstruksjonen. Fremgangsmåten som § 34 åpner for, gjelder bare når beslutning etter de nevnte kapitlene er tiltak som «anses nødvendig for å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter», jf. § 33 første ledd.

En endring sammenlignet med rekonstruksjonsloven er at beslutningen om kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse eller utstedelse av finansielle instrumenter ikke skal treffes av selskapets generalforsamling etter de alminnelige reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven, men som en del av vedtakelsen og stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen. Det følger etter dette av første ledd første punktum at en stadfestet rekonstruksjonsplan erstatter de nødvendige generalforsamlingsbeslutningene etter kapittel 10, 11 og 12 i aksjeloven og allmennaksjeloven. Dette innebærer at reglene om innkalling til generalforsamling og om avholdelse og gjennomføring av generalforsamling i kapittel 5 i de to lovene ikke får anvendelse. Flertallskravene i § 5-17 første ledd og § 5-18 første ledd gjelder heller ikke siden disse erstattes av flertallskravet i lovforslaget § 41 tredje ledd. De øvrige flertallskravene i aksjeloven kapittel 5 avsnitt IV og allmennaksjeloven kapittel 5 avsnitt V får imidlertid anvendelse (i den grad de skulle være relevante), herunder § 5-21 i de to lovene om misbruk av generalforsamlingens myndighet.

En annen følge av at vedtakelsen og stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen trer i stedet for generalforsamlingens beslutning, er at slike bestemmelser som etter aksjelovgivningen må inntas i generalforsamlingens beslutning, i stedet må inntas i rekonstruksjonsplanen, jf. første ledd annet punktum. Rekonstruksjonsplanen må etter dette inneholde slike bestemmelser som generalforsamlingens beslutning skal inneholde etter aksjeloven § 10-1 annet ledd, § 10-2 første ledd, § 10-5, § 11-2 tredje ledd, § 11-4 annet punktum, jf. § 10-5, § 11-10 tredje ledd, § 11-12 tredje ledd, § 11-13 første ledd annet punktum, jf. § 10-5, og § 12-1 annet ledd, eventuelt etter tilsvarende bestemmelser i allmennaksjeloven. Forslag til nødvendige vedtektsendringer som følge av kapitalendringene må også inntas i planen.

Videre vil forslaget til rekonstruksjonsplan erstatte styrets forslag til de nevnte generalforsamlingsbeslutningene etter reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-3 første ledd, § 11-3 annet punktum, § 11-12 siste ledd annet punktum og § 12-3 første ledd. Dette er slått fast i første ledd tredje punktum.

Aksjeloven og allmennaksjeloven har regler om at styret må begrunne forslaget til generalforsamlingsbeslutning om kapitalforhøyelse, utstedelse av finansielle instrumenter eller kapitalnedsettelse, jf. § 10-3 annet og tredje ledd, jf. § 11-3 annet punktum og § 11-12 siste ledd annet punktum, og § 12-3 annet ledd i de to lovene. Aksjeeierne bør få en tilsvarende begrunnelse fra styret når beslutningene treffes i forbindelse med vedtakelsen og stadfestelsen av en rekonstruksjonsplan. Det følger derfor av første ledd fjerde punktum at styrets begrunnelse skal følge som vedlegg til rekonstruksjonsplanen. Skal aksjer kunne tegnes mot innskudd i annet enn penger etter § 10-2 i de to lovene, må det dessuten utarbeides en redegjørelse etter aksjelovens og allmennaksjelovens vanlige regler om dette, men siden aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-2 fjerde ledd legger opp til at redegjørelsen skal inntas i eller vedlegges innkallingen til generalforsamlingen, og det i disse tilfellene ikke skal holdes noen generalforsamling, er det i fjerde punktum også presisert at redegjørelsen i stedet skal vedlegges rekonstruksjonsplanen. Aksjeeierne vil få tilgang til disse dokumentene i forkant av stemmegivningen ved at rekonstruksjonsplanen med vedlegg skal sendes dem etter § 37.

Tilsvarende kan fristen for verdsettelsen av eiendeler som skal skytes inn som aksjekapital etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-2 tredje ledd annet punktum, ikke knyttes til tidspunktet for generalforsamlingen. I femte punktum er det derfor presisert at fristen i stedet skal knyttes til fristen for stemmegivningen etter § 37 annet ledd.

Gjennomføringen av en kapitalforhøyelse krever medvirkning fra dem som skal tildeles de nye aksjene, ved at de må tegne seg for aksjene etter reglene i aksjeloven § 10-7 eller allmennaksjeloven § 10-7. Man kan ikke nødvendigvis legge til grunn at alle som skal delta i kapitalforhøyelsen, vil medvirke på denne måten, blant annet fordi § 33 fjerde ledd åpner for at fordringshavere unntaksvis kan pålegges å være med på en ordning med omgjøring av gjeld til egenkapital mot sin vilje. I annet ledd foreslås det derfor at aksjene anses tegnet ved rettens stadfestelse av rekonstruksjonsplanen. I tillegg til det nevnte hensynet om at enkelte av dem som skal tegne aksjer, kan komme til å unnlate å gjennomføre denne disposisjonen, kan en slik løsning også være praktisk hvis det er mange tegnere. Det foreslås likevel et forbehold om at aksjer kan tegnes på et annet tidspunkt hvis dette fremgår av rekonstruksjonsplanen. Departementet antar at det kan være et praktisk behov for fleksibilitet på dette punktet, og at loven ikke bør stenge for at aksjene eller noen av aksjene tegnes på et senere tidspunkt. Hvis det i rekonstruksjonsplanen fastsettes at aksjene ikke skal anses tegnet ved stadfestelsen, gjelder aksjelovens og allmennaksjelovens regler om tegning på vanlig måte, med det forbeholdet at ved anvendelsen av aksjelovgivningens regler må disse leses slik at stadfestelsen av planen erstatter generalforsamlingsbeslutningen (jf. særlig fristen i aksjeloven § 10-1 annet ledd nr. 5).

Aksjelovens og allmennaksjelovens regler om søksmål om ugyldige generalforsamlingsbeslutninger passer ikke godt når det er ved rettens stadfestelse av rekonstruksjonsplanen at beslutningene etter kapittel 10, 11 eller 12 blir truffet. Den som ønsker å angripe beslutningen, bør i stedet gjøre dette etter de regler som følger av rekonstruksjonsloven, det vil si ved anke over stadfestelseskjennelsen etter § 49 annet ledd innen fristen som er fastsatt der. I tredje ledd er det etter dette slått fast at reglene i §§ 5-22 til 5-24 i aksjeloven og allmennaksjeloven ikke gjelder for beslutninger etter første ledd om kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse eller utstedelse av finansielle instrumenter i en vedtatt og stadfestet rekonstruksjonsplan.

I fjerde ledd slås det fast at utover de særreglene som følger av paragrafen, får aksjelovens og allmennaksjelovens bestemmelser anvendelse på vanlig måte, men med nødvendige tilpasninger. Styret må for eksempel etter aksjelovens og allmennaksjelovens regler sørge for at beslutningene meldes til Foretaksregisteret.

Selv med de presiseringene som er foreslått i første til fjerde ledd, kan det reise seg spørsmål om forholdet mellom aksjelovenes regler og rekonstruksjonslovens regler i tilfeller der rekonstruksjonsplanen går ut på beslutninger etter § 33 første ledd nr. 2, jf. § 34. Departementet foreslår derfor i femte ledd en hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om anvendelsen av aksjelovens og allmennaksjelovens regler når rekonstruksjonsplanen går ut på slike tiltak. Det foreslås også at det i en slik forskrift kan gjøres unntak både fra reglene i konkursloven § 34 og fra aksjelovens og allmennaksjelovens regler. Formålet må imidlertid i så fall være å klargjøre rollefordelingen mellom disse lovene, og unntakene må for aksjelovenes del begrense seg til de regler som gjelder avholdelse av generalforsamling og vedtakelse og gjennomføring av beslutninger som nevnt i kapittel 10, 11 eller 12.

Til § 35

Bestemmelsen er ny og innfører regler om at avstemningen over om rekonstruksjonsplanen skal vedtas, skal gjennomføres ved inndeling i stemmeklasser. Bestemmelsen er omtalt i punkt 12.4 i proposisjonen.

Klasseinndelingen gjøres for å sikre en rettferdig avstemning. Inndelingen vil imidlertid også – for de fordringshaverne som deltar i avstemningen – speile hvilke fordringshavere som har krav på hvilke løsninger for sine fordringer.

Regler om når fordringer skal deles inn i en eller flere klasser følger av første ledd første og annet punktum. Fordringer som gir stemmerett etter § 38, skal deles inn i ulike stemmeklasser hvis fordringene vil ha ulik stilling i konkurs, og hvis det tilbys ulike løsninger for fordringene i rekonstruksjonsplanen. Fordringer som ikke gir stemmerett, skal ikke deles inn i klasser, ettersom disse ikke skal delta i avstemningen.

Pantesikrede fordringer, fortrinnsberettigede fordringer og usikrede fordringer skal alltid deles inn i ulike klasser, jf. første ledd tredje punktum. Disse gruppene av fordringer har ikke en sammenlignbar stilling i konkurs. Kriteriet om ulik stilling i konkurs kan innebære at det kan være aktuelt å dele de pantesikrede fordringene inn i ytterligere klasser. Det kan for eksempel være usikkert hvilken dekning pantet vil gi i en konkurs, enten på grunn av panteobjektet eller prioriteten for panteretten. Hovedformålet med klasseinndelingen – å sikre en rettferdig avstemning – vil være retningsgivende for hva som må anses å utgjøre en ulik stilling i konkurs.

Videre skal fordringer i disse prioritetsgruppene deles inn i ytterligere klasser dersom det tilbys forskjellige løsninger for fordringene i rekonstruksjonsplanen. Hva som utgjør ulike løsninger, er nærmere omtalt i punkt 12.4.5. I hvilke tilfeller det er adgang til å tilby tiltak som innebærer ulike løsninger for fordringer med samme prioritet, er omtalt i punkt 12.3.

Dersom skyldnerens aksjeeiere omfattes av tiltak etter § 33 første ledd nr. 2, skal de plasseres i en egen stemmeklasse, jf. annet ledd. Som det fremgår av ordlyden i § 38 første ledd annet punktum og merknaden til bestemmelsen, vil alle selskapets aksjeeiere ha stemmerett hvis det foreslås tiltak etter § 33 første ledd nr. 2. Tiltak etter § 33 første ledd nr. 2 anses alltid å gå ut på samme løsning for aksjeeierne, se nærmere merknaden til bestemmelsen om dette. Det er dermed ikke aktuelt å dele inn aksjeeierne i ytterligere klasser basert på at de tilbys ulike løsninger. Departementet foreslår heller ikke at aksjeeierne kan deles inn i ulike klasser basert på et kriterium om at de ikke har tilstrekkelig sammenlignbare interesser til å stemme sammen, se punkt 12.4.5.

Tredje ledd første punktum fastsetter at dersom en fordring sikret med panterett ikke er sikret fullt ut, skal den deles inn i en sikret og en usikret del, slik at den fordeles på to forskjellige klasser. Inndelingen skal baseres på den verdien pantobjektet antas å ha dersom rekonstruksjonsforhandlingen lykkes. Ettersom lån som er sikret med pant med superprioritet etter lovforslaget §§ 28 og 29, skal innfris i forbindelse med iverksettingen av rekonstruksjonsplanen, skal det etter annet punktum sees bort fra superprioritetspantet i vurderingen av hvor stor del av fordringen som har pantesikkerhet.

Til § 36

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 39 annet ledd første punktum med enkelte endringer. Departementet foreslår at det som hovedregel skal holdes et fordringshavermøte senest en uke før skyldnerens rekonstruksjonsplan sendes ut til avstemning, jf. første punktum. Formålet er at fordringshaverne skal gis anledning til å ha en dialog om innholdet i forslaget og drøfte alternative løsninger før rekonstruksjonsplanen sendes ut til avstemning. Selv om departementet ikke foreslår at fordringshaverne skal gis anledning til å fremme alternative forslag til rekonstruksjonsplan, jf. punkt 12.1.5, vil et fordringshavermøte som dette gi mulighet for fordringshaverne til å presentere alternative løsninger til skyldnerens plan og diskutere dette med øvrige fordringshavere og skyldneren.

Det følger av tredje punktum at retten etter begjæring fra rekonstruktøren kan beslutte at det ikke skal holdes møte. Det er åpnet for at man kan unnlate å holde møtet dersom dette anses «unødvendig». Kreditorutvalget bør gis anledning til å uttale seg om behovet for møtet.

Det vil være viktigere å holde møtet etter denne bestemmelsen om drøftelse av forslaget til rekonstruksjonsplan enn det innledende møtet etter lovforslaget § 19. Selv om vilkårene er de samme, skal det derfor mer til for å unnlate å holde møte etter § 36 enn etter § 19 første ledd. Beslutter retten at det ikke skal holdes møte, kan man gå rett til utsendelse av planen til avstemning etter § 37. Retten bør derfor ha klare holdepunkter for at en slik enklere prosess er hensiktsmessig og tilstrekkelig før den beslutter å sløyfe dette fordringshavermøtet.

Bestemmelsene i lovforslaget § 19 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende for gjennomføringen av fordringshavermøtet etter § 36, se bestemmelsens fjerde punktum.

Til § 37

I § 37 er det gitt regler om utsendelsen av rekonstruksjonsplanen for avstemning og om gjennomføringen av avstemningen. Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 39 med enkelte endringer.

Første ledd første punktum slår fast at når planen er ferdigstilt, skal den sendes til parter som er berørt av planens tiltak etter § 33 første ledd, til avstemning. Det følger av § 33 første ledd at både fordringshavere og skyldnerens eiere kan være berørt av planen. Reglene i nåværende første ledd annet og tredje punktum om hvordan utsendelsen skal foregå, er erstattet av en felles bestemmelse om kommunikasjon, se lovforslaget § 156 annet ledd. Når det gjelder utsendelse til eierne, se også § 156 fjerde ledd.

I første ledd annet punktum er det tatt inn en ny bestemmelse om at rekonstruksjonsplanen ikke kan sendes ut til avstemning før verdsettelsen av eiendeler og pant er avgjort. Med «avgjort» menes at også eventuell anke over verdsettelsesspørsmålet er avgjort og rettskraftig. Bakgrunnen for regelen er at verdsettelsen vil kunne ha betydning for klasseinndelingen, avstemningen og om løsningene i rekonstruksjonsplanen er i samsvar med lovens krav.

Annet ledd første punktum viderefører rekonstruksjonsloven § 39 første ledd første punktum. Rekonstruktøren skal ved utsendelsen sette en frist for stemmegivningen. Denne fristen kan på samme måte som etter rekonstruksjonsloven ikke være kortere enn to uker.

I annet punktum foreslås en ny bestemmelse om at rekonstruktøren ved utsendelsen av rekonstruksjonsplanen må opplyse om at eventuelle innsigelser mot planen fra parter som er berørt av planens tiltak, må fremsettes så snart som mulig og senest innen utløpet av fristen for stemmegivningen. Formålet med bestemmelsen er at skyldneren skal gis mulighet til å vurdere innsigelsene mot planen og om disse gir grunnlag for å endre planen, jf. lovforslaget § 42. Etter fristen kan parter som er berørt av planens tiltak etter § 33 første ledd, ikke fremsette innsigelser mot den, med mindre innsigelsen gjelder forhold partene ikke kjente eller burde kjenne til på tidspunktet for stemmegivningen. Slike innsigelser kan fremsettes frem til retten behandler spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsplanen, jf. fjerde punktum. Fristen etter annet punktum gjelder bare for parter som er berørt av planens tiltak. Innsigelser fra rekonstruktøren eller kreditorutvalget kan fremsettes frem til rettens behandling av stadfestelsesspørsmålet, jf. i den forbindelse § 43 første ledd nr. 5 og merknaden til bestemmelsen. Retten kan gi oppfriskning ved fristoversittelse på samme måte som etter lovforslaget § 23 tredje ledd, se henvisningen i § 37 annet ledd tredje punktum.

I tredje ledd om hvilke vedlegg som skal følge med ved utsendelsen av rekonstruksjonsplanen, er det i nr. 1 presisert at kreditorutvalgets uttalelse om rekonstruktørens redegjørelse, jf. § 27 femte ledd, skal vedlegges redegjørelsen.

I tredje ledd nr. 3 er det presisert at rekonstruksjonsutvalget ikke bare skal ha uttalt seg om hvorvidt det anbefaler planen, men også om hvorfor. For øvrig svarer bestemmelsen til gjeldende lov.

Nordic Trustee uttaler i tilknytning til denne bestemmelsen at rekonstruksjonsutvalget bør uttale seg om «rimeligheten av rekonstruksjonsforslaget, herunder om prinsippet om fordringshavernes interesse er ivaretatt». Departementet viser til at det følger av § 30 i lovforslaget at rekonstruksjonsplanen skal drøftes med rekonstruksjonsutvalget. Videre følger det av forslaget til § 37 tredje ledd nr. 3 at rekonstruksjonsutvalget i sin uttalelse om planen blant annet skal redegjøre for om det anbefaler at rekonstruksjonsplanen vedtas, og hvorfor, utsikten til at den kan bli oppfylt, vilkår utvalget har satt for å anbefale den, og om hvordan boets stilling antas å bli i tilfelle av konkurs. Dersom rekonstruksjonsutvalget mener at forslaget til rekonstruksjonsplan ikke er rimelig, eller ikke gir fordringshaverne en dekning som tilfredsstiller vilkåret om fordringshavernes beste interesse, vil det være naturlig at dette omtales i utvalgets uttalelse. Departementet ser derfor ikke behov for at det gis en uttrykkelig bestemmelse om dette i lovteksten.

Fjerde ledd svarer til rekonstruksjonsloven § 39 annet ledd annet punktum og gir regler om hvordan avstemningen over rekonstruksjonsplanen skal gjennomføres. Som etter gjeldende lov gjøres dette ved at de som skal delta i avstemningen, jf. § 38, sender skriftlig melding til rekonstruktøren. Når det gjelder hvordan meldingen skal sendes, vises det til lovforslaget § 156 annet og fjerde ledd og merknaden til bestemmelsen. Gjeldende § 39 annet ledd første punktum om adgangen til å avholde fordringshavermøte før avstemningen er videreført med noen endringer i lovforslaget § 36.

Til § 38

Bestemmelsen regulerer hvem som har stemmerett i avstemningen over rekonstruksjonsplanen. Den avløser rekonstruksjonsloven § 41 og er nærmere behandlet i punkt 13.1.

Første ledd første punktum fastslår et utgangspunkt om at alle fordringer som er berørt av tiltak i rekonstruksjonsplanen som nevnt i § 33 første ledd nr. 1, har stemmerett. Det er presisert at dette også gjelder fordringer som ikke er meldt til rekonstruktøren.

Fordringer som er holdt utenfor planen (som ikke berøres av tiltak etter første ledd nr. 1), kan det derimot ikke stemmes for. Går rekonstruksjonsplanen ut på at alle fordringer skal dekkes opp til en bestemt sum, jf. § 33 femte ledd, kan det heller ikke stemmes for disse i den grad de dekkes av denne summen. Dette fremgår også uttrykkelig av annet ledd nr. 4.

Det følger av første ledd annet punktum at dersom det foreslås tiltak etter § 33 første ledd nr. 2, har også selskapets aksjeeiere stemmerett. Som det fremgår av ordlyden, har i så fall alle aksjeeierne rett til å delta i avstemningen. En beslutning om kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse eller utstedelse av finansielle instrumenter som gir rett til å tegne aksjer, vil alltid måtte anses å ha betydning for selskapets aksjeeiere. Samtlige aksjeeiere bør derfor kunne delta tilsvarende det de ville kunne ha gjort hvis beslutningen hadde blitt truffet av generalforsamlingen etter aksjelovgivningens alminnelige regler. (En annen sak er at flertallskravet er redusert sammenlignet med aksjelovgivningens regler.) Se i denne forbindelse også merknadene til §§ 33 og 35.

Hvordan aksjeeiernes stemmerett utøves, er presisert i § 41 tredje ledd.

Annet ledd viderefører unntakene fra stemmerett i rekonstruksjonsloven § 41, med enkelte endringer. Rekonstruksjonsloven § 41 første ledd nr. 1 om at fordringer akkorden ikke er bindende for, ikke har stemmerett, ivaretas av forslagets første ledd om at det kun er fordringer som er omfattet av tiltak som nevnt i § 33 første ledd nr. 1, som har stemmerett, jf. også lovforslaget § 52. I annet ledd nr. 4 videreføres rekonstruksjonsloven § 41 første ledd nr. 5. Etter bestemmelsen har fordring eller del av fordring som skal dekkes fullt ut av rekonstruksjonsplanen etter § 33 femte ledd, ikke stemmerett. Fordringen eller delen av fordringen som dekkes på denne måten, settes ut av betraktning ved stemmegivningen, slik at det bare er den eventuelt resterende delen som omfattes av tiltak etter § 33 første ledd nr. 1, som gir stemmerett. Etter annet ledd nr. 5 skal ingen etterprioriterte fordringer ha stemmerett. Endringen er omtalt i punkt 13.1.5.

Til § 39

Bestemmelsen avløser rekonstruksjonsloven § 46 første ledd. Forslaget er omtalt i punkt 13.2.

Første ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 46 første ledd om at retten avgjør stemmerettstvister som en del av behandlingen av spørsmålet om rekonstruksjonsplanen skal stadfestes. Tingretten trenger bare å avgjøre stemmerettstvister ved stadfestelsen i den utstrekning det er nødvendig for å fastslå utfallet av avstemningen, jf. første ledd første punktum. Avgjørelsen kan bare ankes sammen med avgjørelsen av stadfestelsesspørsmålet, jf. annet punktum. En avgjørelse i en stemmerettstvist etter første ledd har, på samme måte som etter rekonstruksjonsloven, bare virkning for spørsmålet om fordringshaverens stemmerett, jf. tredje punktum.

Bestemmelsen i annet ledd er ny og gir skyldneren mulighet til å be retten avgjøre stemmerettstvister på et tidligere tidspunkt enn ved stadfestelsen, dersom dette er nødvendig for gjennomføringen av rekonstruksjonsforhandlingen. Skyldneren kan ha et behov for avklaring av stemmerettstvister som kan få avgjørende betydning for om rekonstruksjonsforhandlingen kan lykkes, på et tidligere tidspunkt enn ved stadfestelsen. Etter annet ledd gjelder det ikke noen begrensing om at retten kun skal ta stilling til stemmerettsspørsmålet i den utstrekning det er nødvendig for å fastslå utfallet av avstemningen, ettersom en slik begrensning ville gi liten mening når spørsmålet avgjøres før avstemningen.

Retten avgjør spørsmål etter annet ledd ved kjennelse, se i den forbindelse merknaden til § 23. Avgjørelsen skal treffes så raskt som mulig og normalt innen tre uker etter at kravet er fremsatt, jf. annet ledd annet punktum. Avgjørelsen av stemmerettstvisten kan ankes av skyldneren og fordringshavere som berøres av den, jf. annet ledd tredje punktum. Det vil først og fremst være fordringshaveren med den bestridte fordringen og skyldneren som har et berettiget behov for å kunne få avgjørelsen overprøvd. Men det kan ikke utelukkes at avgjørelsen kan ha en slik betydning også for andre fordringshavere i rekonstruksjonsforhandlingen at det begrunner ankeadgang. Til sammenligning kan skyldneren, parter som har stemt mot rekonstruksjonsplanen, og etterprioriterte fordringshavere som er omfattet av rekonstruksjonsplanen, anke stadfestelseskjennelsen. Ankefrist for rettens kjennelse følger av lovforslaget § 153 første ledd nr. 1. Også for avgjørelser av stemmerettstvister etter annet ledd er virkningen av avgjørelsen begrenset til stemmerettsspørsmålet, jf. fjerde punktum.

Retten kan beslutte å innhente ytterligere opplysninger før den treffer avgjørelser etter bestemmelsen. Dette følger av tredje ledd.

Til § 40

Bestemmelsen avløser rekonstruksjonsloven § 46 annet ledd. Forslaget er omtalt i punkt 13.2.

I første ledd gis regler om avsetning av dividende til omtvistede fordringer. Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 46 annet ledd med noen endringer. Krav om avsetning av dividende kan i prinsippet fremsettes av en fordringshaver på ethvert tidspunkt under forhandlingen, men avgjøres som hovedregel ved stadfestelsen, jf. første punktum. Det vil etter forslaget fremdeles være opp til rettens skjønn om det skal foretas avsetning eller ikke. Retten bestemmer «om, og for hvilket beløp» det skal avsettes dividende, jf. annet punktum. I dette ligger at retten også kan bestemme at det skal settes av et mindre beløp enn fordringshaveren pretenderer å ha krav på. Videre foreslås det å angi uttrykkelig i loven de hensynene som skal vektlegges i vurderingen. Retten må foreta en viss prejudisiell prøving av kravet og sannsynligheten for at det vil føre frem, men også fordringshaverens behov for sikkerhet og belastningen avsetningen vil medføre for skyldneren, vil inngå i vurderingen av om det skal avsettes dividende.

Etter annet ledd kan skyldneren be retten avgjøre om det skal avsettes dividende etter første ledd på et tidligere tidspunkt enn ved stadfestelsen, dersom dette er nødvendig for gjennomføringen av rekonstruksjonsforhandlingen.

På samme måte som etter gjeldende rett foreslås det at det ikke er ankerett over spørsmålet om avsetning av dividende. Dette fremgår av tredje ledd.

Til § 41

Bestemmelsen regulerer kravene til flertall for at en klasse skal anses å ha gitt tilslutning til rekonstruksjonsplanen. Som det fremgår av § 35, er det bare fordringer som gir stemmerett etter § 38, som skal deles inn i stemmeklasser.

Første ledd oppstiller strengere flertallskrav for tilslutning fra klasser med pantesikrede fordringer enn andre fordringer. Bestemmelsen oppstiller to alternative flertallskrav, som beregnes på to forskjellige måter: enten tilslutning fra fordringshavere som representerer minst to tredeler av det samlede beløpet i den aktuelle klassen (jf. første punktum), eller tre firedeler av det samlede beløpet blant fordringshaverne som har deltatt i avstemningen i den aktuelle klassen (jf. annet punktum). Fordringshavere som har stemt blankt, regnes ikke for å ha deltatt i avstemningen etter det sistnevnte alternativet.

For øvrige fordringer er det i annet ledd på samme måte oppstilt to alternative flertallskrav, som beregnes på to forskjellige måter: enten tilslutning fra fordringshavere som representerer minst halvparten av det samlede beløpet i den aktuelle klassen (jf. første punktum), eller to tredeler av det samlede beløpet blant fordringshaverne som har deltatt i avstemningen i den aktuelle klassen (jf. annet punktum).

I tredje ledd er det gitt regler om flertallskrav i klassen av aksjeeiere. Aksjeeierne skal stemme på samme måte som de stemmer på generalforsamlingen, men med et redusert flertallskrav. Dette vil si at dersom det er fastsatt begrensninger i stemmeretten for enkelte aksjer eller aksjeeiere i vedtektene etter aksjeloven § 5-3 første ledd eller allmennaksjeloven § 5-4 første ledd, gjelder disse begrensningene også for avstemningen etter § 41. På samme måte som etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-18 første ledd annet punktum vil imidlertid også stemmerettsløse aksjer telles med ved at det er et krav om tilslutning også fra aksjekapitalen.

Til § 42

Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 43 med noen endringer. Det foreslås at skyldneren, i tillegg til å kunne fremlegge et nytt forslag til rekonstruksjonsplan dersom rekonstruksjonsplanen ikke har oppnådd det tilstrekkelige flertallet for stadfestelse etter § 45, kan fremlegge en ny rekonstruksjonsplan for avstemning dersom skyldneren ønsker å gjøre endringer som følge av innsigelser som er fremsatt mot planen. I lovforslaget § 37 annet ledd annet punktum foreslås det at innsigelser mot rekonstruksjonsplanen fra parter som er berørt av planens tiltak, skal fremsettes innen utløpet av fristen for stemmegivningen. Dette gir skyldneren mulighet til å endre planen og legge frem en ny plan til avstemning før planen sendes over til retten for avgjørelse av spørsmålet om stadfestelse. Dette gjelder da selv om planen har fått tilstrekkelig tilslutning til å kunne stadfestes, jf. § 45.

Når skyldneren legger frem en ny plan for avstemning med samtykke fra rekonstruksjonsutvalget etter § 42, gjelder reglene om utsendelse av forslaget, innsigelser, avstemning osv. på vanlig måte. Det kan ses bort fra reglene i kapittel VIII om stadfestelse for den opprinnelige planen.

Nåværende første ledd fjerde og femte punktum er ikke videreført, se i stedet lovforslaget § 156 annet og fjerde ledd og merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 43

Bestemmelsen svarer med noen endringer til rekonstruksjonsloven § 44. De fleste av endringene er språklige eller konsekvenser av endringer ellers i lovforslaget.

Første ledd gjelder rekonstruktørens plikt til innen en uke etter avstemningen å sende tingretten en redegjørelse for resultatet av avstemningen. Med redegjørelsen skal det etter annet punktum nr. 1 til 5 følge enkelte vedlegg.

Endringen i nr. 1 innebærer ingen realitetsendring. Det vises til lovforslaget § 37, der det blant annet fremgår at rekonstruktøren ved utsendelsen av rekonstruksjonsplanen skal angi hvem som har stemmerett, og fristen for å stemme.

Nr. 2 svarer fullt ut til gjeldende nr. 2.

Nr. 3 svarer delvis til gjeldende nr. 3. Det følger av nr. 3 i rekonstruksjonslovens bestemmelse at også listen over fordringshavere skal legges ved. Dette er utelatt i lovforslaget da denne listen etter § 31 nr. 4 og 5 er en del av rekonstruksjonsplanen, som etter § 43 nr. 4 skal sendes retten.

Nr. 4 svarer innholdsmessig til gjeldende nr. 4, men med en ordlyd som er tilpasset lovforslaget ellers.

Nr. 5 svarer til gjeldende nr. 5. I likhet med den gjeldende bestemmelsen skal eventuelle innsigelser mot at rekonstruksjonsplanen stadfestes, legges ved redegjørelsen. Dette vil omfatte innsigelser fra berørte parter som er fremsatt i samsvar med fristen etter § 37 annet ledd annet punktum. Videre skal innsigelser som denne fristen ikke gjelder for, jf. § 37 annet ledd fjerde punktum, legges ved dersom de foreligger på tidspunktet for oversendelsen. Gjør de ikke det, følger det av § 43 annet ledd tredje punktum at de skal fremsettes og sendes retten så snart som mulig.

Også eventuelle innsigelser fra rekonstruktøren eller kreditorutvalget mot at planen stadfestes, skal vedlegges redegjørelsen hvis de foreligger på tidspunktet for oversendelsen. Det gjelder ikke noen frist for når rekonstruktøren og kreditorutvalget kan fremsette sine innsigelser; de kan fremsettes helt frem til retten påbegynner sin behandling av stadfestelsesspørsmålet. Men hvis innsigelsene foreligger når rekonstruktøren sender redegjørelsen til retten, noe det må antas at helst vil være tilfellet, skal de følge med som vedlegg.

Det følger av annet ledd første punktum at redegjørelsen om avstemningen med vedlegg også skal sendes parter som er berørt av rekonstruksjonsplanens tiltak etter § 33 første ledd. Disse partene skal i oversendelsen opplyses om at innsigelser som ikke omfattes av fristen etter § 37 annet ledd annet punktum, det vil si innsigelser som omfattes av § 37 annet ledd fjerde punktum, skal sendes retten så snart som mulig, jf. annet punktum.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan redegjørelsen med vedlegg og eventuelle innsigelser skal sendes, vises det til lovforslaget § 156 og merknaden til bestemmelsen.

Til § 44

Bestemmelsen svarer til i all hovedsak til rekonstruksjonsloven § 45.

I samsvar med gjeldende lov følger det av første ledd første punktum at retten kan avgjøre spørsmålet om stadfestelse ved at det innkalles til rettsmøte, eller ved skriftlig behandling. Departementet foreslår en presisering om at retten kan velge å behandle stadfestelsesspørsmålet ved delvis skriftlig behandling. Dette innebærer at retten kan kalle inn til rettsmøte om stadfestelsen, men likevel henvise enkelte spørsmål til skriftlig behandling. For eksempel kan retten, hvis det er mange eiere eller fordringshavere med små krav, be disse om å uttale seg skriftlig om stadfestelsesspørsmålet, mens stadfestelsen for øvrig behandles i rettsmøte. Retten må på bakgrunn av innsigelsene som er fremmet mot rekonstruksjonsplanen, vurdere om spørsmålene som skal behandles, er av en slik art at det er behov for å avholde rettsmøte før avgjørelse om stadfestelse treffes.

Gjeldende § 45 annet ledd første punktum fastsetter at skyldneren, rekonstruktøren, kreditorutvalget og fordringshaverne skal innkalles til rettsmøtet. I lovforslaget er det i annet ledd første punktum presisert at dersom det er besluttet skriftlig behandling, skal det være anledning til å uttale seg skriftlig. Videre er det foreslått en endring ved at det ikke er «fordringshaverne», men «parter som er berørt av rekonstruksjonsplanens tiltak etter § 33 første ledd», som skal kunne delta. Dette innebærer at fordringshavere som ikke er berørt av rekonstruksjonsplanen, ikke skal kalles inn eller gis anledning til å delta. Videre innebærer det at skyldnerens aksjeeiere skal kalles inn eller gis anledning til å delta hvis de er berørt på grunn av tiltak som nevnt i § 33 første ledd nr. 2, se nærmere merknaden til den nevnte bestemmelsen. Alle aksjeeierne anses berørt dersom rekonstruksjonsplanen går ut på tiltak etter § 33 første ledd nr. 2. Det vises også til lovforslaget § 156 fjerde ledd om at det kan overlates til skyldneren å innkalle aksjeeierne.

I tredje punktum er «han eller hun» erstattet med «skyldneren». Siden skyldneren i de aller fleste tilfellene er et selskap, treffer det ikke så godt med en ordlyd som indikerer at vedkommende har et kjønn. Hvem som kan representere skyldneren i rettsmøtet i de tilfeller der skyldneren er en sammenslutning, og som spørsmålet om gyldig fravær dermed kan være aktuelt for, må avgjøres etter alminnelige prosessregler og sammenslutningsrettslige regler, jf. i den forbindelse konkursloven § 149 første ledd.

Nåværende femte ledd er ikke videreført da det samme følger av § 49 første ledd første punktum.

Til § 45

Bestemmelsen er ny og oppstiller krav til tilslutning fra klassene for at rekonstruksjonsplanen kan stadfestes. I lovforslaget § 41 oppstilles krav til tilslutning innad i de enkelte klassene for at en klasse skal anses å ha gitt tilslutning til planen. I § 45 fastsettes derimot hvor mange klasser som må ha gitt tilslutning for at rekonstruksjonsplanen kan stadfestes. Tilslutningskravene er formulert som forutsetninger for stadfestelse. Stadfestelse kan likevel nektes etter reglene i lovforslaget §§ 46 og 47 selv om vilkårene for tilslutning fra klassene er oppfylt.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 14.2 i proposisjonen.

Hovedregelen for hvor mange klasser som må ha sluttet seg til rekonstruksjonsplanen, følger av første ledd. Utgangspunktet er at alle klasser må ha gitt tilslutning til planen for at den kan stadfestes.

Selv om ikke alle klasser har gitt tilslutning til planen, kan den likevel stadfestes etter annet ledd dersom visse vilkår er oppfylt. Det er dette som ofte omtales som «gjennomtvingelse», altså at rekonstruksjonsplanen tvinges gjennom mot enkelte klassers vilje.

Annet ledd nr. 1 innebærer for det første et vilkår om at planen må ha fått tilslutning fra flere enn halvparten av klassene. Videre må minst én av klassene som har stemt for, omfatte fordringer som kan forventes å få hel eller delvis dekning ved en konkurs, dersom rekonstruksjonsplanen omfatter fordringer som kan forventes å få slik dekning. En klasse av usikrede fordringshavere som vil få dividende i konkurs, vil for eksempel tilfredsstille kravet. Vurderingen av om en klasse av fordringer kan forventes å få dekning ved en konkurs, må gjøres med utgangspunkt i den samme verdsettelsen av konkursscenariet som etter testen av fordringshavernes beste interesse i § 46 nr. 5 om stadfestelse, se nærmere om verdsettelse i punkt 9.

I annet ledd nr. 2 oppstilles det et krav til rekonstruksjonsplanens fordeling for at rekonstruksjonsplanen skal kunne stadfestes selv om ikke alle klasser har gitt tilslutning til den. Fordringer i klasser som har stemt mot rekonstruksjonsplanen, må gis full dekning før fordringer med lavere prioritet gis dekning eller beholder noen rettigheter. Med prioritet menes her rekkefølgen klassene ville fått dekning etter ved en konkurs. Fordringer i en klasse som har stemt mot planen, må her sammenlignes både med fordringer med lavere prioritet som omfattes av tiltak i rekonstruksjonsplanen, og fordringer som kan omfattes av en rekonstruksjonsplan etter § 32, men som skyldneren har valgt å holde uberørt av rekonstruksjonsplanen. Fordringer med pantesikkerhet i en klasse som har stemt mot planen, skal alltid ha full dekning før fordringer uten pantesikkerhet får dekning eller beholder rettigheter etter planen. Av annet ledd nr. 2 følger det også et vilkår om likebehandling av fordringer av samme prioritet.

I nr. 3 fastslås det at ingen klasse kan få eller beholde mer enn den fulle verdien av sine fordringer eller rettigheter.

Etter tredje ledd første punktum kan det gjøres unntak fra kravene i annet ledd nr. 2 i den utstrekning det anses nødvendig for å nå målene med rekonstruksjonsplanen, og planen ikke urimelig skader de berørte fordringshavernes rettigheter eller interesser. Det kan imidlertid ikke gjøres unntak fra kravet om at pantesikrede fordringer i en klasse som har stemt mot planen, skal ha full dekning før fordringshavere uten pantesikkerhet får dekning eller beholder rettigheter, jf. annet punktum. Det er den reelt sikrede delen av kravet etter verdsettelsen, altså fordringen som deltar i klassen for pantesikrede fordringer, som skal ha full dekning.

I fjerde ledd gjøres det unntak fra vilkårene i annet ledd nr. 2 for tiltak etter planen som går ut på at alle fordringshavere får dekket sitt samlede krav opp til en bestemt sum. Et slikt tiltak etter rekonstruksjonsplanen er ment som en enkel måte å dekke små krav på, slik at disse kan holdes utenfor avstemningen, men løsningen vil nødvendigvis måtte innebære at noen fordringshavere får dekket en større del av kravene sine enn andre.

Til § 46

Bestemmelsen erstatter sammen med lovforslaget § 47 rekonstruksjonsloven §§ 47, 48 og 49 og er omtalt i punkt 14.3. Bestemmelsen angir forhold som alltid skal føre til at retten nekter å stadfeste rekonstruksjonsplanen. Enkelte av nektelsesgrunnene kan bare prøves dersom det er fremmet innsigelse om forholdet.

§ 46 nr. 1 viderefører rekonstruksjonsloven § 47 nr. 1.

Bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 47 nr. 2 om at retten skal nekte å stadfeste rekonstruksjonsforslaget dersom det ikke er vedtatt med nødvendig flertall, følger nå av lovforslaget § 45, som oppstiller krav til tilslutning fra klassene for at retten skal kunne stadfeste rekonstruksjonsplanen.

Etter nr. 2 skal retten nekte stadfestelse dersom klasseinndelingen ikke oppfyller kravene til klasseinndeling i lovforslaget § 35. Det kan fremmes innsigelser om dette som en del av innsigelsene mot stadfestelsen av planen, se lovforslaget § 37 annet ledd, men retten skal vurdere om klasseinndelingen oppfyller kravene etter § 35 av eget tiltak. Bestemmelsen er omtalt i punkt 12.5 og 14.3.

Videre skal stadfestelse nektes dersom retten, etter innsigelse fra en fordringshaver som har stemt mot rekonstruksjonsplanen eller ikke hadde stemmerett etter § 38 annet ledd, finner at ny finansiering ikke har vært nødvendig for gjennomføringen av rekonstruksjonsplanen eller er til urimelig skade for fordringshaverne, jf. nr. 3. Lån med såkalt «superprioritet» etter lovforslaget §§ 28 og 29 inngår ikke i «ny finansiering» etter dette vilkåret. Slike lån kan bare prøves etter reglene i § 29 annet ledd. Etter nr. 4 skal stadfestelse imidlertid nektes dersom det er tatt opp lån med pant med «superprioritet» etter §§ 28 og 29 og rekonstruksjonsplanen ikke på en tilfredsstillende måte fastsetter hvordan lånet skal innfris ved iverksettelsen av rekonstruksjonsplanen.

Etter nr. 5 første punktum skal retten nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen dersom den etter innsigelse fra en fordringshaver finner at fordringshaveren vil bli dårligere stilt etter planen enn det vedkommende kan forventes å bli stilt ved en konkurs eller eventuelt ved det alternative sannsynlige utfallet dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 10 nr. 2 bokstav d, den såkalte testen av «fordringshavernes beste interesse».

Retten skal bare prøve om stadfestelse skal nektes på dette grunnlaget etter innsigelse fra en fordringshaver som enten har stemt mot rekonstruksjonsplanen, eller som ikke hadde stemmerett etter § 38 annet ledd. Også fordringshavere uten stemmerett bør kunne fremme innsigelse mot rekonstruksjonsplanen på dette grunnlaget. En fordringshaver som stemmer for en løsning som for seg er dårligere enn konkurs eller det relevante alternativet, anses å ha samtykket til dette og bør derfor ikke kunne fremme innsigelse mot stadfestelse av rekonstruksjonsplanen på dette grunnlaget.

Retten kan ikke overprøve verdsettelsen av panteobjekter etter § 23 annet ledd som ledd i testen av fordringshavernes beste interesse etter lovforslaget § 46 nr. 5. Dette må prøves etter innsigelse fra en panthaver som er fremsatt innen fristen i lovforslaget § 23 annet ledd første punktum, eventuelt må det fremmes innsigelse etter lovforslaget § 46 nr. 6 om senere endringer i verdien av pantsatte eiendeler.

Har skyldneren ubegrenset gjeldsansvar, vil dette ha betydning for hvordan testen av fordringshavernes beste interesse skal anvendes. Departementet legger til grunn at dekningsmulighetene for restgjelden ved at fordringshaveren kan søke dekning på grunnlag av det personlige gjeldsansvaret, vil måtte hensyntas i vurderingen av hva det er sannsynlig at vil bli dekningen i et tenkt konkursscenario. Når det gjelder fremtidige dekningsmuligheter, antar departementet at et naturlig utgangspunkt kan være et tidsperspektiv opp mot fem år, men dette må avgjøres konkret.

Nr. 6 fastsetter at retten skal nekte å stadfeste en rekonstruksjonsplan dersom den finner at det er overveidende sannsynlig at verdien av en pantsatt eiendel har endret seg så mye at det vil være urimelig å legge denne verdien til grunn for rekonstruksjonsplanen. Retten skal bare prøve spørsmålet etter innsigelse fra panthaveren. Bestemmelsen er ment å gi en snever adgang til å nekte stadfestelse på grunn av verdiendringer, se punkt 9.2.5.

Forslaget i nr. 7 viderefører delvis rekonstruksjonsloven § 49 nr. 2 bokstav b. Forslaget i nr. 8 viderefører rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 1 med enkelte endringer. Departementet foreslår at retten skal nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen dersom det vil virke støtende å stadfeste den, eller rekonstruksjonsplanen ikke er rimelig. Den tilsvarende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven krever at rekonstruksjonsplanen ikke anses «rimelig og rettferdig» overfor fordringshaverne for at stadfestelse skal kunne nektes. Departementet mener det er tilstrekkelig at vurderingstemaet er om rekonstruksjonsplanen ikke er rimelig, og at dette vil fange opp også urettferdige rekonstruksjonsplaner. Retten skal bare prøve om vilkårene i nr. 8 er oppfylt dersom det fremmes innsigelse om det fra rekonstruktøren, kreditorutvalget eller noen som er berørt av planens tiltak etter § 33 første ledd nr. 1. Slike innsigelser kan fremmes uavhengig av om parten har stemt mot rekonstruksjonsplanen. Aksjeeierne kan ikke fremme innsigelser etter bestemmelsen. Deres vern mot urimelige utslag av rekonstruksjonen må vurderes etter selskapsrettslige regler.

Til § 47

Bestemmelsen erstatter deler av rekonstruksjonsloven §§ 48 og 49 og er omtalt i punkt 14.3. Se for øvrig lovforslaget § 46 og merknaden til denne bestemmelsen.

I § 47 foreslås det regler om hvilke omstendigheter som gir retten grunnlag for å nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen etter en nærmere vurdering. Vurderingen av om stadfestelse skal nektes, vil blant annet avhenge av hvor grovt det aktuelle forholdet er.

Første ledd nr. 1 viderefører rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 2, første ledd nr. 2 viderefører rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 3, første ledd nr. 3 viderefører delvis rekonstruksjonsloven § 49 nr. 1 og første ledd nr. 4 viderefører rekonstruksjonsloven § 49 nr. 2 bokstav c.

Forslaget i annet ledd er en videreføring av rekonstruksjonsloven § 48 annet ledd om at straffbare forhold hos daglig leder eller styremedlem kan gi grunnlag for å nekte stadfestelse av rekonstruksjonsplan for foretak.

Til § 48

Bestemmelsen svarer til rekonstruksjonsloven § 50 med enkelte henvisningsendringer som følge av endringer i paragrafnummereringen.

Til § 49

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 51 med enkelte endringer.

Første ledd tilsvarer rekonstruksjonsloven § 51 med noen språklige endringer. Ordlyden i annet og tredje punktum tar høyde for forslaget i § 44 om at behandlingen av spørsmålet om stadfestelse kan avgjøres ved en kombinasjon av rettsmøte og skriftlig behandling. I disse tilfellene er det fristen etter annet punktum som gjelder, i og med at det da har vært avholdt rettsmøte. Fristen etter tredje punktum gjelder bare der det har vært utelukkende skriftlig behandling.

I annet ledd første punktum er det gjort noen endringer som følge av at flere parter enn etter rekonstruksjonsloven kan omfattes av en rekonstruksjonsplan. Etter forslaget har også aksjeeiere som har stemt mot rekonstruksjonsplanen, ankerett.

Annet ledd annet punktum er nytt og fastsetter at fristen for å anke kjennelsen om stadfestelse er ti dager. Fristen regnes fra avsigelsen av kjennelsen, jf. lovforslaget § 153 annet ledd fjerde punktum. Endringen av ankefristen er omtalt i punkt 16.4.

Tredje ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 51 tredje ledd.

I nytt fjerde ledd er det presisert at retten skal sørge for at stadfestelseskjennelsen blir forkynt straks den er avsagt, se begrunnelsen for forslaget i punkt 16.4.

Til § 50

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 52 første ledd. Nåværende annet og tredje ledd er videreført med noen endringer i § 56 annet og tredje ledd.

Melding om stadfestelsen skal etter første punktum sendes til alle som er berørt av tiltak etter § 33 første ledd. Se om dette lovforslaget § 156 annet og fjerde ledd og merknaden til bestemmelsen.

Det er inntatt en ny bestemmelse i annet punktum om at det skal opplyses om ankefristen. Begrunnelsen for dette fremgår av punkt 16.4.

Til § 51

Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til § 53 i rekonstruksjonsloven. Det er kun foreslått mindre justeringer for å tilpasse den til lovforslaget ellers.

Til § 52

Bestemmelsen gir regler om virkningen av en stadfestet rekonstruksjonsplan og erstatter rekonstruksjonsloven § 54 om hvem akkorden er bindende for. Den er nærmere omtalt i punkt 15.

Første ledd første punktum bestemmer at en stadfestet rekonstruksjonsplan er bindende for alle fordringshavere med fordringer som er omfattet av planens tiltak etter § 33 første ledd nr. 1, og for eierne dersom planen går ut på tiltak etter § 33 første ledd nr. 2.

En stadfestet rekonstruksjonsplan avgjør ikke det underliggende rettsforholdet mellom fordringshaveren og skyldneren, som fordringens eksistens eller størrelse. Fastsetter planen at fordringen skal dekkes med for eksempel fem prosent dividende, er det med andre ord fem prosent av den endelig fastsatte fordringen som fordringshaveren har krav på. Denne siden av § 52 må sees i sammenheng med § 145 om tingrettens kompetanse i saker om rekonstruksjonsforhandling, se nærmere merknaden til den sistnevnte bestemmelsen.

Det følger også av bestemmelsen at partene bindes på de vilkår som fremgår av rekonstruksjonsplanen.

Det følger av annet punktum at en part ikke er bundet av planen hvis den strider mot regler gitt i eller i medhold av annen lov. Bestemmelsen er omtalt i punkt 15.1.5. Innsigelser som gjelder regler i konkursloven selv om prosessen eller om hva rekonstruksjonsplanen kan gå ut på, må fremmes som innsigelser mot at planen stadfestes etter §§ 46 og 47, se særlig § 46 nr. 1 og 2. Tingretten, eventuelt ankedomstolen, avgjør med endelig virkning om vilkårene for stadfestelse er oppfylt. Se ellers nærmere om dette merknaden til § 145.

Også ukjente fordringer og ikke anmeldte fordringer kan omfattes av rekonstruksjonsplanen. Dette følger av ordlyden i § 32 første punktum, som generelt slår fast at rekonstruksjonsplanen kan omfatte fordringer som skriver seg fra tiden før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen (se likevel unntakene i annet punktum). En fordringshaver med en ukjent fordring vil dermed være bundet av planen etter regelen i § 52 første ledd første punktum hvis fordringen er av en slik art at den er omfattet av tiltak som nevnt i § 33 første ledd nr. 1. Annet ledd avklarer hva fordringshaveren da har krav på og dermed er bundet til for sin fordring. Bestemmelsen slår fast at en fordringshaver med en ukjent fordring har krav på den løsningen det er sannsynlig at rekonstruksjonsplanen ville ha gått ut på for denne fordringen hvis fordringen hadde vært kjent på tidspunktet for vedtakelsen av planen.

Tredje ledd tilsvarer rekonstruksjonsloven § 36 første ledd, men er tilpasset at pantesikrede krav etter lovforslaget kan omfattes av en rekonstruksjonsplan. Det er dermed pantheftelser som overstiger den delen av det sikrede kravet som er i behold etter rekonstruksjonsplanens stadfestelse, som bortfaller ved rekonstruksjonen.

Til § 53

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 32 og henvisningen til § 32 i § 54 annet ledd med språklige endringer og endringer som følge av at skillet mellom frivillig rekonstruksjon og rekonstruksjon med tvangsakkord er foreslått opphevet. Det er gjort noen språklige endringer i bestemmelsen.

Til § 54

Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 33 og § 54 annet ledd med språklige endringer og endringer som følge av at skillet mellom frivillig rekonstruksjon og rekonstruksjon med tvangsakkord er foreslått opphevet. Det er gjort noen språklige endringer i bestemmelsen.

Til § 55

I rekonstruksjonsloven fremgår bestemmelsene om innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen i §§ 56, 57 og 58. I lovforslaget foreslås det at spørsmål om innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen reguleres samlet i § 55.

Bestemmelsens første ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 58 med enkelte endringer. Bestemmelsen regulerer både tilfeller der konkurs åpnes samtidig med at rekonstruksjonsforhandlingen innstilles, jf. innledningen til første ledd, og der innstilling skjer uten at det samtidig åpnes konkurs, jf. tredje ledd første punktum. Første ledd nr. 1 til 3 viderefører rekonstruksjonsloven § 58 første ledd nr. 1 til 3.

I annet ledd videreføres rekonstruksjonsloven § 58 annet ledd. Bestemmelsen i tredje ledd første punktum innebærer også her at retten kan innstille rekonstruksjonsforhandlingen uten at det åpnes konkurs.

Det følger av tredje ledd at rekonstruksjonsforhandlingen skal innstilles uten at det åpnes konkurs dersom skyldneren godtgjør å være solvent. Tilsvarende bestemmelse fremgår av rekonstruksjonsloven § 57. Tredje ledd gjelder både ved innstilling etter første og annet ledd og ved innstilling på et hvert tidspunkt under rekonstruksjonsforhandlingen dersom skyldneren godtgjør solvens. Innstilling ved at skyldneren godtgjør solvens underveis i forhandlingen, må forutsette en begjæring fra skyldneren til retten om innstiling på dette grunnlaget.

Etter rekonstruksjonsloven § 56 kan rekonstruksjonsforhandlingen innstilles dersom et flertall av de kjente fordringshaverne samtykker. Etter den tilsvarende bestemmelsen i konkursloven § 56 kreves det samtykke fra alle kjente fordringshavere (med unntak av sikrede fordringshavere). Med de nye reglene i lovforslaget om klasseinndeling og stadfestelse av rekonstruksjonsplanen selv om ikke alle klasser samtykker, er det vanskelig å oppstille et krav til et bestemt flertall for innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen. Alternativet er da reguleringen i konkursloven § 56, som krever samtykke fra alle de kjente fordringshaverne. Etter at det med rekonstruksjonsloven § 57 ble innført en bestemmelse om innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen dersom skyldneren godtgjør å være solvent, ville virkeområdet for en bestemmelse som tilsvarer rekonstruksjonsloven § 56, dermed være insolvente skyldnere. Departementet ser det ikke som aktuelt å foreslå en bestemmelse om at et bestemt flertall av fordringshaverne skal kunne samtykke til innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen for en insolvent skyldner. Da bør det i stedet vedtas en rekonstruksjonsplan etter de alminnelige reglene i lovforslaget. Departementet foreslår likevel en bestemmelse om at rekonstruksjonsforhandlingen kan innstilles etter begjæring fra skyldneren, dersom alle kjente fordringshavere samtykker til det. Bestemmelsen innebærer at skyldneren i slike tilfeller ikke trenger å godtgjøre solvens for retten for at forhandlingen skal innstilles og boet tilbakeleveres.

I fjerde ledd første punktum er det presisert at retten treffer avgjørelsen om innstilling ved kjennelse. Et slikt krav følger av konkursloven §§ 56 og 57 om innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen, og av rekonstruksjonsloven §§ 56 og 58.

I fjerde ledd tredje punktum er det foreslått at en kjennelse som gjelder spørsmål om innstilling uten at det samtidig åpnes konkurs, kan ankes av skyldneren og alle kjente fordringshavere. Dersom det ankes over en kjennelse som også åpner konkurs, gjelder konkursloven § 72 annet ledd, jf. tredje ledd fjerde punktum. Ankefristen er i begge tilfeller en uke, jf. § 153 første ledd i lovforslaget, idet også en kjennelse om åpning av konkurs her må regnes som en avgjørelse etter lovens første del i relasjon til § 153 første ledd nr. 1.

Femte ledd fastsetter at rekonstruktøren skal sende melding om innstillingen til alle kjente fordringshavere og til eierne, jf. i den forbindelse de foreslåtte endringene i § 156 fjerde ledd.

Til § 56

I bestemmelsen gis det regler om når rekonstruksjonsforhandlingen skal anses avsluttet, og forskjellige oppgaver som skal utføres i den forbindelse.

Første ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 59 om tidspunktet for rekonstruksjonsforhandlingens avslutning med noen endringer. Bestemmelsen er utformet noe annerledes på bakgrunn av at innstilling er foreslått regulert samlet i lovforslaget § 55. I tillegg er avslutning ved at det åpnes konkurs samtidig som rekonstruksjonsforhandlingen innstilles, foreslått regulert i bestemmelsen. Etter rekonstruksjonsloven § 59 skal rekonstruksjonsforhandlingen anses avsluttet når forhandlingen er innstilt enten fordi en rekonstruksjonsplan er stadfestet ved rettskraftig kjennelse, eller det er avsagt kjennelse om innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen etter rekonstruksjonsloven §§ 56 og 57. At rekonstruksjonsforhandlingen er innstilt og det er åpnet konkurs etter rekonstruksjonsloven § 58, reguleres ikke som avslutning av rekonstruksjonsforhandlingen i rekonstruksjonsloven § 59. Dette har sammenheng med at bestemmelsens formål er å angi når virkningene av en rekonstruksjonsforhandling opphører. Etter departementets syn er det en fordel at avslutningstidspunktet reguleres også for disse tilfellene, ettersom opphøret av virkningene av rekonstruksjonsforhandlingen overfor skyldneren og overfor fordringshaverne etter kapittel III i lovforslaget ellers ikke vil fremgå av loven. I tillegg vil avslutningen registreres i Brønnøysundregistrene etter reglene i annet ledd. I departementets forslag svarer dermed første ledd nr. 1 til nåværende § 59 nr. 2 i rekonstruksjonsloven, mens første ledd nr. 2 svarer delvis til gjeldende nr. 3. Første ledd nr. 3 er ny og regulerer tidspunktet for rekonstruksjonsforhandlingens avslutning når det åpnes konkurs samtidig med at rekonstruksjonsforhandlingen innstilles. Forslaget innebærer at rekonstruksjonsforhandlingen anses avsluttet først når konkursåpningskjennelsen er blitt rettskraftig. Dette skyldes at en kjennelse om åpning av konkurs kan oppheves ved en ankebehandling. Bestemmelsen skal likevel forstås slik at virkningene av konkursåpningen fra konkursåpningstidspunktet trer i stedet for virkningene av åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, på samme måte som etter rekonstruksjonsloven og konkursloven.

Nåværende nr. 1 er ikke videreført, da reglene om frivillig rekonstruksjon ikke er videreført i lovforslaget, se nærmere punkt 4.1.5. Nåværende nr. 4 er heller ikke videreført. Denne bestemmelsen har ikke lenger relevans etter ikrafttredelsen av endringslov 3. september 1999 nr. 72, se Wiker og Ro: Konkursloven, kommentarutgave (2003) side 212-213.

Annet ledd avløser rekonstruksjonsloven § 52 annet ledd og henvisningen til § 52 i § 56 annet ledd. Ved å flytte disse bestemmelsene til § 56 oppnår man en samlet regulering av plikten til å sørge for kunngjøring og slettinger i ulike registre mv. som følge av at rekonstruksjonsforhandlingen anses avsluttet etter første ledd. Oppgavefordelingen svarer til oppgavefordelingen i forbindelse med åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, jf. § 6 og merknaden til denne bestemmelsen. I første punktum er det presisert at det skal kunngjøres både at rekonstruksjonsforhandlingen er avsluttet, og hva som er grunnen, se alternativene som følger av første ledd.

Tredje ledd svarer innholdsmessig fullt ut til rekonstruksjonsloven § 52 tredje ledd. I likhet med gjeldende lov får den bare anvendelse når rekonstruksjonsforhandlingen er avsluttet ved at det er oppnådd en stadfestet rekonstruksjonsplan og kjennelsen om dette er rettskraftig.

Til § 57

Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til rekonstruksjonsloven § 60.

Til § 58

Bestemmelsen svarer i det alt vesentlige til forskriftshjemmelen i rekonstruksjonsloven § 61 annet ledd. Den er nærmere behandlet i punkt 19.

Til § 59

Bestemmelsen samler enkelte hjemler til å fastsette særlige regler i forskrift til loven.

Første ledd viderefører forskriftshjemmelen i rekonstruksjonsloven § 61 tredje ledd. Bestemmelsen kom inn med rekonstruksjonsloven og er i Prop. 75 L (2019–2020) på side 76 begrunnet med at det «i den spesielle situasjonen domstolene står i, kan være hensiktsmessig å ha fleksibilitet til å kunne gi midlertidige særregler om verneting ved behov». Det må antas at det siktes til situasjonen med utbrudd av covid-19, som var bakgrunnen for den midlertidige lovens vedtakelse. Departementet foreslår å videreføre forskriftshjemmelen i de permanente reglene om rekonstruksjon. Ettersom det dreier seg om relativt få saker hvert år, og lovforslaget inneholder komplekse regler om rekonstruksjonsforhandling, kan det være hensiktsmessig å åpne for at slike saker kan behandles ved særskilte verneting. Dette vil gjøre det mulig å opparbeide kompetanse og erfaring med regelverket i utvalgte domstoler.

I annet ledd er det foreslått en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om kunngjøringer, registreringer og slettinger etter §§ 6 og 56. Bakgrunnen for dette er at det vil kunne oppstå et behov for å kunne tilpasse oppgavefordelingen til eventuelle nye systemer og rutiner for kunngjøringer, registreringer og tinglysinger.

Tredje ledd gir hjemmel til å fastsette særlige regler i forskrift om forkynnelse av kjennelser under rekonstruksjonsforhandlingen. Ettersom kretsen av berørte parter under rekonstruksjonsforhandlingen etter lovforslaget utvides til blant annet å kunne omfatte skyldnerens aksjeeierne, som kan være svært mange, ser departementet behov for å ha mulighet til å fastsette nærmere regler i forskrift om til hvem og hvordan kjennelser under rekonstruksjonsforhandlingen skal forkynnes.

I fjerde ledd er det gitt en forskriftshjemmel for å fastsette regler om forsikring for rekonstruktøren og kreditorutvalgets medlemmer, herunder regler om plikt til å tegne forsikring for ansvaret disse aktørene kan pådra seg under rekonstruksjonsforhandlingen.

Til § 65

Endringene går ut på endret terminologi og henvisningsendringer som følge av forslaget om nye regler om rekonstruksjonsforhandling i lovens første del.

Til § 73

Endringen går ut på en henvisningsendring i tredje ledd annet punktum som følge av forslaget om nye regler om rekonstruksjonsforhandling i lovens første del.

Til § 75

Endringene går ut på endret terminologi og henvisningsendringer i første ledd tredje punktum som følge av forslaget om nye regler om rekonstruksjonsforhandling i lovens første del.

Til § 76

Endringen går ut på endret terminologi og en henvisningsendring i første ledd første punktum som følge av forslaget om nye regler om rekonstruksjonsforhandling i lovens første del.

Til § 101

Det foreslås endringer av henvisninger i annet og fjerde ledd som følge av forslaget om nye regler om rekonstruksjonsforhandling i lovens første del.

Til § 109

Endringene i annet ledd første punktum går ut på endret terminologi og henvisningsendringer som følge av forslaget til nye regler om rekonstruksjonsforhandling og endringene i dekningsloven § 1-4.

Til § 117

Som følge av at fristen på seks måneder er foreslått sløyfet i § 17 annet ledd, som svarer til gjeldende § 17 annet ledd, foreslås det at innholdet i gjeldende § 17 annet ledd tas direkte inn i § 117 tredje ledd i stedet for dagens henvisning. Lovforslaget innebærer ingen realitetsendring.

Til § 120

Endringene i tredje ledd går ut på endret terminologi og henvisningsendringer som følge av forslaget til nye regler om rekonstruksjonsforhandling og endringene i dekningsloven § 1-4.

Til § 123

Det foreslås endringer i reglene om tvangsakkord under konkurs som følge av at de nåværende reglene om gjeldsforhandling i konkurslovens første del erstattes av nye regler om rekonstruksjonsforhandling. Siden de nåværende reglene om tvangsakkord under konkurs i stor grad viser til gjeldsforhandlingsreglene, må de skrives noe om. Se nærmere om dette punkt 20.

Første ledd svarer til nåværende første ledd, men det er foreslått en endring ved at adgangen til å kunne få tvangsakkord under konkurs er begrenset til fysiske personer. Begrunnelsen for dette fremgår av punkt 20.

Annet til fjerde ledd erstatter henvisningen i § 123 annet ledd til nåværende § 30. Bestemmelsen i tredje ledd er ny. Den erstatter kravet til minstedekning i nåværende § 30 annet og tredje ledd, se nærmere punkt 20.

Femte ledd avløser de øvrige delene av § 123 annet ledd. Sjette ledd avløser § 124 første ledd.

Til § 124

Bestemmelsen erstatter delvis nåværende § 124 annet ledd og henvisningen der til § 40 første ledd og § 41. Se for øvrig merknaden til § 123 og punkt 20.

Til § 124 a

Om bakgrunnen for forslaget, se merknaden til § 123 og punkt 20.

Første og annet ledd erstatter henvisningen i nåværende § 124 annet ledd til § 40 annet og fjerde ledd.

Tredje ledd erstatter henvisningen i nåværende § 124 annet ledd til § 42.

Bestemmelsen i fjerde ledd er ny. Den avløser de avstemningsreglene som følger av henvisningen til nåværende § 43 i § 124 annet ledd. Se om dette punkt 20.

Til § 124 b

Bestemmelsen avløser henvisningen i nåværende § 124 annet ledd til § 44.

Om bakgrunnen for forslaget, se merknaden til § 123 og punkt 20.

Til § 124 c

Bestemmelsen avløser nåværende § 125 første ledd. Henvisningen i nåværende § 125 første ledd til nåværende § 55 dekkes av lovforslaget § 124 d.

Om bakgrunnen for forslaget, se merknaden til § 123 og punkt 20.

Til § 124 d

Bestemmelsen avløser henvisningen i nåværende § 125 første ledd til nåværende § 55 om hvem tvangsakkorden er bindende for. Tilsvarende unntak som etter lovforslaget § 32 annet punktum for fordringer som skal gis full dekning ved gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, er føyd til i annet punktum.

Om bakgrunnen for forslaget, se merknaden til § 123 og punkt 20.

Til § 125

Bestemmelsen svarer til nåværende § 125 annet og tredje ledd. Henvisningene til gjeldsforhandlingsreglene i lovens første del er erstattet av henvisninger til de nye reglene om rekonstruksjon.

Om bakgrunnen for forslaget, se merknaden til § 123 og punkt 20.

Til § 126

Bestemmelsen svarer til nåværende § 126. Annet ledd foreslås endret for å erstatte henvisningene til nåværende §§ 18 og 39, som er plassert i lovens første del om gjeldsforhandling, og som vil bli erstattet av reglene om rekonstruksjonsforhandling. For øvrig foreslås det ikke endringer.

Om bakgrunnen for forslaget, se merknaden til § 123 og punkt 20.

Til § 136

Endringen går ut på en henvisningsendring i annet ledd annet punktum som følge av forslaget om nye regler om rekonstruksjonsforhandling i lovens første del.

Til § 145

Det foreslås at det presiseres i paragrafoverskriften til bestemmelsen at den gjelder tingrettens saklige kompetanse i saker etter konkursloven.

Videre foreslås det at nåværende første ledd deles opp i to ledd.

Endringene i første ledd går ut på at bestemmelsen i nåværende første punktum nr. 1 oppheves som en følge av at skillet mellom frivillig rekonstruksjon og rekonstruksjon med tvangsakkord ikke er videreført i forslaget, se punkt 4.1.5. I bestemmelsen slås det fast at det hører under tingretten å avgjøre alle spørsmål som gjelder åpning og gjennomføring av rekonstruksjonsforhandling og konkurs. Det innebærer at rettens kompetanse etter første ledd formuleres likt både i konkurs og under rekonstruksjon. Ut over dette er første ledd ment å videreføre gjeldende rett.

Tingretten har etter første ledd kompetanse til å treffe avgjørelser som er nødvendige for gjennomføringen av rekonstruksjonsforhandlingen, med sikte på å avgjøre spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsplanen. Tingretten kan i den forbindelse måtte ta stilling til tvister i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre forhandlingen, slik som stemmerettstvister. Retten avgjør da spørsmålet med virkning for fordringens stemmerett, jf. også lovforslaget § 39. Spørsmål som angår det underliggende rettsforholdet mellom fordringshaveren og skyldneren, og som det må tas stilling til som ledd i avgjørelsen av stemmerettsspørsmålet, slik som fordringens eksistens eller størrelse, avgjøres i slike tilfeller bare med prejudisiell virkning.

Tingretten avgjør om vilkårene for stadfestelse er oppfylt. Dette gjelder også om det etter lovforslaget § 46 er en betingelse for at retten kan prøve spørsmålet, at en part har fremmet innsigelse om forholdet. Dersom det ikke er fremmet innsigelse i samsvar med reglene om dette før retten avgjør spørsmålet om stadfestelse, kan ikke parten senere gå til søksmål for å få fastslått om tiltaket fordringen er tilbudt, er dårligere enn konkurs, eller at rekonstruksjonsplanen ikke er rimelig.

Annet ledd viderefører bestemmelsen i gjeldende første ledd annet punktum nr. 3. Gjeldende første ledd annet punktum nr. 4 foreslås opphevet. Det vises til omtalen i punkt 13.3.

I fjerde ledd er det gjort endringer som følge av endringene i første og annet ledd. Tredje punktum i nåværende tredje ledd er foreslått sløyfet, da det nå kun er én type tvist som er nevnt i annet ledd.

Til § 153

I første ledd foreslås det at fristen for å anke over rettens avgjørelser etter lovens del I om rekonstruksjonsforhandlinger som hovedregel er en uke. Dette gjelder med mindre loven fastsetter en annen ankefrist, se § 49 annet ledd og § 51 annet ledd. Etter gjeldende lov er den alminnelige ankefristen en måned. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 16.

I annet og tredje ledd foreslås det mindre språklige endringer.

Til § 156

Bestemmelsen gir en adgang til forenklet underretning av fordringshaverne mv., og den regulerer også adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon. Den er plassert i konkurslovens tredje del og gjelder derfor både for rekonstruksjonsforhandling og konkurs.

I første ledd foreslås det kun noen mindre språklige endringer.

Det følger av nåværende annet ledd at bruk av elektronisk kommunikasjon forutsetter at senderen og mottakeren har lagt til rette for det, og at mottakeren har godtatt det. Departementet foreslår nye regler som kan lette adgangen til å kunne benytte elektronisk kommunikasjon ved utsendelser til aktører som etter loven skal motta forskjellige former for informasjon.

De gjeldende reglene i § 156 annet ledd kom inn i loven i 2006 (endringslov 27. januar 2006 nr. 4). Siden den gangen har det blitt enda vanligere å kommunisere med e-post eller andre former for elektronisk kommunikasjon, og det er grunn til å anta at det for de aller fleste er denne kommunikasjonsformen som er den foretrukne. For mange hører det heller til sjeldenhetene at man i dag mottar informasjon som fysisk post.

Videre er det viktig at konkurslovens nye regler om rekonstruksjon legger til rette for løsninger som kan virke tidsbesparende, og som effektiviserer kommunikasjonen mellom aktørene i rekonstruksjonsforhandlingene. Elektronisk kommunikasjon er både raskere og billigere enn tradisjonell post. Det vil derfor være en fordel om loven i så stor grad som mulig åpner opp for elektroniske løsninger fremfor at informasjon må formidles i brev. Dette må likevel selvsagt veies opp mot hensynet til dem som skal motta informasjonen.

Mye taler etter departementets syn for en fornyet og mer helhetlig vurdering av konkurslovens regler om kommunikasjon. En slik mer omfattende vurdering av disse reglene ligger likevel noe på siden av dette lovarbeidet siden den også ville måtte omfatte reglene om konkurs, ikke bare reglene om rekonstruksjon. Et forslag til endringer i § 156 har heller ikke vært på høring. Departementet foreslår derfor i denne omgang en noe mer forsiktig revisjon av reglene.

Reglene i annet ledd første og annet punktum om at elektronisk kommunikasjon må være godtatt, foreslås etter dette videreført, men i et nytt tredje punktum foreslås det en lemping av kravet til hva som skal til for at man skal kunne anses for å ha godtatt bruken av elektronisk kommunikasjon. Departementet foreslår en regel om passiv godtakelse. Nærmere bestemt går forslaget ut på at en fordringshaver skal anses for å ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon dersom fordringshaveren ikke aktivt reserverer seg. Forutsetningen er at vedkommende på en betryggende måte først har blitt informert om at dette vil være konsekvensen av å forholde seg passiv og ikke reservere seg. Departementet utelukker ikke at reglene allerede til en viss grad praktiseres slik at elektronisk kommunikasjon benyttes med mindre mottakeren aktivt reserverer seg, men det vil uansett være en fordel at loven gir en klar hjemmel for denne fremgangsmåten.

Bestemmelsen i nytt tredje punktum omfatter bare informasjon som etter loven skal sendes til fordringshaverne. Grunnen er at dette vil kunne utgjøre et betydelig antall mottakere, og i så fall vil det kunne være av stor praktisk betydning at man kan basere seg på elektroniske løsninger uten at det først må foreligge et aktivt samtykke. De samme utfordringene med mange mottakere kan gjøre seg gjeldende for informasjon som skal sendes til skyldnerens eiere, og det foreslås en egen regel om informasjon til eierne i et nytt fjerde ledd, se merknaden under. For annen kommunikasjon som er pålagt etter loven, ser departementet ikke det samme behovet for regler om passivt samtykke eller andre ytterligere regler om hvordan kommunikasjonen skal eller kan foregå. Disse øvrige reglene om at noe skal sendes eller formidles, gjelder kommunikasjon mellom langt færre aktører, for eksempel mellom rekonstruktøren og kreditorutvalget, og departementet legger til grunn at disse vil finne frem til praktiske måter å kommunisere seg imellom på uten at man trenger særlige regler om det.

Kommunikasjon til og fra retten følger de vanlige reglene i domstolloven § 197 a, og det skulle ikke være noen grunn til en egen regulering av dette for saker om rekonstruksjonsforhandling eller konkurs. Henvisningen til domstolloven § 197 a i gjeldende annet ledd tredje punktum foreslås inntatt i et nytt tredje ledd.

I nytt fjerde ledd første punktum foreslås det en ny regel om informasjon som skal sendes eller formidles til eierne. Bestemmelsen har sammenheng med at også skyldnerens eiere kan være berørt av rekonstruksjonsplanen, jf. lovforslaget § 33 første ledd nr. 2. I lovforslaget er det derfor flere regler om at forskjellige typer informasjon også skal sendes eierne, se blant annet § 18 annet ledd og § 37 første ledd, jf. § 33 første ledd nr. 2. Departementet foreslår at informasjon og dokumenter som etter konkursloven skal sendes eierne, skal sendes på den samme måten som det som gjelder internt for selskapet når det gjelder utsendelser som selskapet er pålagt etter selskapslovgivningen. Eierne vil da motta informasjonen på den samme måten som de er vant til når de for eksempel mottar innkallinger til generalforsamling eller annet som skal sendes eller formidles etter selskapslovgivningen. Selskapslovgivningen legger i stor grad til rette for elektronisk kommunikasjon. For aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper følger det av aksjeloven § 1-7 første ledd og allmennaksjeloven § 1-7 første ledd at meldinger mv. som selskapet skal sende til aksjeeierne etter disse lovene, skal gis på den måten styret bestemmer. Den eneste begrensningen etter de nevnte bestemmelsene er at styret skal informere aksjeeierne i rimelig tid før ny kommunikasjonsmåte tas i bruk, og at kommunikasjonsmåten må være betryggende og hensiktsmessig. Den foreslåtte bestemmelsen i konkursloven § 156 fjerde ledd første punktum innebærer at man for informasjon og dokumenter som skal sendes etter konkursloven, kan benytte seg av de kanaler og rutiner som selskapet allerede benytter ved utsendelser etter selskapslovgivningen.

Som en følge av fjerde ledd første punktum og formålet med denne bestemmelsen foreslås det i annet punktum en presisering om at bestemmelser i konkursloven om at rekonstruktøren skal sende noe til eierne, ikke er til hinder for at dette overlates til skyldneren, altså selskapet selv. Som eksempler på bestemmelser hvor dette kan være aktuelt, kan nevnes § 37 første ledd, § 42 annet ledd og § 50. Det vil gjerne være enklere for selskapet å stå for utsendelsene enn for rekonstruktøren, særlig når man skal benytte seg av samme kommunikasjonsform som selskapet allerede benytter for utsendelser etter selskapslovgivningen.

Til § 157

Endringene i paragrafoverskriften og første og annet ledd er tekniske følgeendringer av at reglene om gjeldsforhandling erstattes av regler om rekonstruksjonsforhandling.

22.2 Til endringene i panteloven

Til § 1-5

Endringene er terminologiske konsekvensendringer som følge av at reglene om gjeldsforhandling erstattes av regler om rekonstruksjonsforhandling.

Til § 1-13

Det foreslås en tilføyelse om at unntak fra bestemmelsens prioritetsregler kan følge av lov. Forbeholdet foreslås som følge av de foreslåtte bestemmelsene i konkursloven §§ 28 og 29 om lån med pant som kan stiftes med prioritet foran alle andre panteretter. Se nærmere punkt 8.5.1.

Til opphevelsen av § 3-1 a

Forslaget har bakgrunn i forslaget i konkursloven §§ 28 og 29 og er nærmere begrunnet i punkt 8.5.1. Se for øvrig merknaden til endringen av rekonstruksjonsloven § 64 annet ledd annet punktum i punkt 22.5.

Til § 3-21

Endringene er terminologiske konsekvensendringer som følge av at reglene om gjeldsforhandling erstattes av regler om rekonstruksjonsforhandling.

Til opphevelsen av § 4-10 fjerde ledd

Forslaget har bakgrunn i forslaget i konkursloven §§ 28 og 29 og er nærmere begrunnet i punkt 8.5.1. Se for øvrig merknaden til endringen av rekonstruksjonsloven § 64 annet ledd annet punktum i punkt 22.5.

Til § 6-4

Det foreslås en presisering i første ledd tredje punktum om at pant med superprioritet etter konkursloven §§ 28 og 29 har prioritet foran legalpantet etter § 6-4, se nærmere merknaden til § 28.

Til opphevelsen av § 6-5

Det foreslås å oppheve bestemmelsen som følge av at bestemmelsene i konkursloven §§ 28 og 29 er foreslått å skulle gjelde alle typer pantobjekter, ikke bare driftstilbehør, varelager og utestående fordringer slik rekonstruksjonsloven § 19 går ut på. Det vises til punkt 8.5.1. Se også merknaden til endringen av rekonstruksjonsloven § 64 annet ledd annet punktum i punkt 22.5.

22.3 Til endringene i dekningsloven

Til § 1-1

Endringene er rent tekniske følgeendringer av at reglene om gjeldsforhandling erstattes av regler om rekonstruksjonsforhandling.

Til § 1-2

Endringene er rent tekniske følgeendringer av at reglene om gjeldsforhandling erstattes av regler om rekonstruksjonsforhandling.

Rekonstruksjonsloven § 63 første ledd har en egen bestemmelse om fristdagen i tilfeller der begjæring fra en fordringshaver om åpning av rekonstruksjonsforhandling ble forkastet fordi skyldneren motsatte seg rekonstruksjonsforhandling. Bestemmelsen er ikke videreført i lovforslaget da det samme følger av dekningsloven § 1-2 annet ledd nr. 1.

Til § 1-4

Nåværende § 1-4 har regler blant annet om åpning av gjeldsforhandling og åpning av forhandling om tvangsakkord og skiller mellom dette i første og annet ledd. Dette må etter forslaget til nye regler om rekonstruksjonsforhandling i konkurslovens første del erstattes med åpning av rekonstruksjonsforhandling. Nåværende første og annet ledd er etter dette slått sammen til en felles bestemmelse om rekonstruksjonsforhandling, jf. første ledd i lovforslaget. Også endringene i lovforslagets fjerde og femte ledd er slike terminologiske endringer.

Til § 5-1

Endringen er av terminologisk art som følge av forslaget til nye regler om rekonstruksjonsforhandling i konkurslovens første del.

Til § 5-15

Endringen er av terminologisk art som følge av forslaget til nye regler om rekonstruksjonsforhandling i konkurslovens første del.

Til § 7-3 a

Bestemmelsen gjelder betydningen for skyldnerens kontrakter av at det er åpnet rekonstruksjonsforhandling og er nærmere behandlet i punkt 17.1.

Etter første ledd vil skyldnerens avtaler bestå etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen. Ordlyden er endret sammenlignet med gjeldende lov hvor den tilsvarende bestemmelsen angir at avtalene løper videre. Endringen er ikke ment å innebære noen endring av gjeldende rett, men er kun en språklig presisering for å tydeliggjøre at regelen gjelder for alle avtaler, ikke bare skyldnerens løpende avtaler.

Annet ledd annet og tredje punktum er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 7-3 a første ledd tredje punktum. I stedet for å henvise til bestemmelsene i § 7-3 annet ledd, foreslår departementet at de inntas direkte i § 7-3 a. Som følge av at vilkåret for å åpne rekonstruksjonsforhandling er endret, jf. rekonstruksjonsloven § 2 og lovforslaget § 1, foreslås det videre at hevingsforbudet ikke lenger rettes mot avtalebestemmelser om heving på grunn av skyldnerens insolvens. Endringen er nærmere omtalt i punkt 17.1.4.

Tredje ledd viderefører rekonstruksjonsloven § 63 annet ledd.

Fjerde ledd viderefører gjeldende annet ledd i § 7-3 a.

Til § 7-4 a

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 17.2 og 17.4.

Første ledd viderefører gjeldende § 7-4 a første ledd første punktum med en språklig endring. Gjeldende første ledd annet punktum er videreført i ny § 7-6 a tredje ledd.

Annet ledd er en videreføring av gjeldende § 7-4 a annet ledd. Bestemmelsen viser i dag til at § 7-4 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende, mens i lovforslaget er det skrevet ut i § 7-4 a hva dette innebærer i rekonstruksjonsforhandlingen. Selv om avtalen består ved åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, og skyldneren derfor fortsatt er forpliktet og berettiget på avtalens vilkår, er den annen parts vederlagskrav på åpningstidspunktet likevel en fordring som kan omfattes av rekonstruksjonsplanen. At fordringen kan omfattes av rekonstruksjonsplanen, er kun ment å være en henvisning til at skyldneren etter departementets forslag til nye regler om rekonstruksjon også kan velge å holde fordringer uberørt av rekonstruksjonsplanen.

For avtaler som er udelelige eller på grunn av sammenhengen mellom de enkelte deler må betraktes som en enhet, vil vederlagskravet behandles samlet, jf. annet ledd annet punktum. Avtalemotparten vil derfor enten ha krav på full dekning av hele vederlagskravet etter avtalen, eller så omfattes det i sin helhet av rekonstruksjonsplanen, avhengig av om skyldneren velger å la avtalen omfattes av rekonstruksjonsplanen eller ikke, jf. § 7-6 a tredje ledd. Bestemmelsen tilsvarer reglene om boets rett til delvis inntreden i skyldnerens avtaler i konkurs, jf. § 7-4 annet ledd. Avtaler som typisk omfattes av bestemmelsen i annet ledd annet punktum, er entreprisekontrakter, jf. NOU 1972: 20 side 314-315.

Til § 7-5

Det foreslås et nytt annet punktum i annet ledd som viderefører regelen i rekonstruksjonsloven § 63 tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at skyldneren kan kreve at terminen det skal betales forskudd for når det gjelder løpende ytelser, ikke skal være lenger enn to uker om gangen. Hensikten er å hindre at skyldnerens likviditet blir for presset ved at det må stilles sikkerhet for lange terminer. Se for øvrig punkt 17.3.

Til § 7-6

Overskriften er endret som følge av forslaget til ny § 7-6 a for å synliggjøre at bestemmelsen etter forslaget kun regulerer ekstraordinær oppsigelse i konkurs.

Gjeldende § 7-6 første ledd første punktum er tatt ut som følge av forslaget til ny § 7-6 a.

Til § 7-6 a

Bestemmelsen er ny, men er dels en videreføring av gjeldende § 7-4 a første ledd annet punktum og § 7-6 første ledd første punktum. Til dels har den også et nytt innhold. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 17.2 og 17.4.

Første ledd fastsetter skyldnerens adgang til å si opp en avtale som etter sin art er oppsigelig. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om avtalen selv inneholder bestemmelser som gir skyldneren en slik rett, og hvordan slike bestemmelser eventuelt er utformet. Avtaler som etter sin art er oppsigelige, er typisk avtaler om husleie eller løpende leveranser av strøm eller varer. At de er oppsigelige etter sin art, betyr at de naturlig kunne ha vært inngått som tidsubestemte avtaler med oppsigelsesadgang. Hvorvidt avtalen rent faktisk har en oppsigelsesadgang er som nevnt uten betydning for vurderingen.

Første ledd nr. 1 regulerer skyldnerens adgang til å si opp en avtale i perioden mellom åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen og utsendelsen av rekonstruksjonsplanen etter lovforslaget § 37. Bestemmelsen gir anvisning på to ulike oppsigelsesfrister som i så fall gjelder, avhengig av når skyldneren gir avtalemotparten beskjed om oppsigelsen. Dersom skyldneren sier opp avtalen i løpet av de to første månedene etter at rekonstruksjonsforhandlingen ble åpnet, gjelder ingen oppsigelsestid, jf. nr. 1 annet punktum. Det innebærer at skyldnerens forpliktelse til å dekke avtalemotpartens vederlagskrav etter åpningen fullt ut, opphører samme dag som skyldneren sier opp avtalen. Dersom skyldneren fortsetter å nyttiggjøre seg avtalen etter oppsigelsen, for eksempel fordi skyldneren ikke flytter ut av lokalene innen oppsigelsen, må skyldneren likevel betale fullt vederlag for hele den tiden avtalen nyttiggjøres, jf. fjerde ledd første punktum. Etter de første to månedene av rekonstruksjonsforhandlingen kan skyldneren si opp avtalen med tre måneders varsel etter nr. 1 tredje punktum. Skyldneren må alltid betale fullt vederlag frem til oppsigelsen trer i kraft, det vil si ut utløpet av oppsigelsestiden, jf. fjerde ledd annet punktum.

Første ledd nr. 2 regulerer skyldnerens adgang til å si opp en avtale som et ledd i rekonstruksjonsplanen. Det kan fastsettes i rekonstruksjonsplanen at avtalen skal løpe til et bestemt tidspunkt, som ikke kan være senere enn tolv måneder etter stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen. Tidspunktet kan i rekonstruksjonsplanen angis på den måten skyldneren finner det mest hensiktsmessig, for eksempel som en bestemt dato eller som et bestemt antall måneder etter stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen. At avtalen likevel ikke kan sies opp med mindre enn tre måneders varsel, innebærer at dersom rekonstruksjonsplanen fastsetter at avtalen skal sies opp i løpet av de tre første månedene etter utsendelsen av planen, må skyldneren i tillegg varsle avtalemotparten om dette senest tre måneder før datoen for oppsigelse. Dersom skyldneren ikke gir avtalemotparten slikt varsel, er ikke avtalen sagt opp før det har gått tre måneder fra avtalemotparten ble varslet.

Annet ledd viderefører § 7-6 tredje ledd.

Tredje ledd viderefører dekningsloven § 7-4 a første ledd annet punktum, og gjelder for avtaler som etter sin art ikke er oppsigelige. Slike avtaler kan skyldneren bestemme at skal omfattes av rekonstruksjonsplanen, slik at motparten får dekket kravet sitt som dividendefordring i rekonstruksjonen.

I fjerde ledd første punktum er det eksplisitt slått fast at skyldneren skal betale fullt vederlag etter avtalen i den utstrekning eller for den tiden avtalen nyttiggjøres etter rekonstruksjonsforhandlingens åpning. Det er i utgangspunktet en presisering av reglene i dekningsloven § 7-3 a første ledd og § 7-4 a. Bestemmelsen klargjør skyldnerens plikt til å betale vederlag for avtaler som sies opp underveis i rekonstruksjonsforhandlingen eller som en del av rekonstruksjonsplanen. Av annet punktum følger det at skyldneren alltid er forpliktet til å betale fullt vederlag frem til avtalen er sagt opp, det vil si når eventuell oppsigelsesfrist er løpt ut.

Femte ledd tilsvarer § 7-6 annet ledd og er dermed også en videreføring av gjeldende rett for de oppsigelser som omfattes av gjeldende § 7-6 første ledd første punktum. Bestemmelsen i lovforslaget gjelder imidlertid generelt for alle skyldnerens disposisjoner etter § 7-6 a. Bestemmelsen har dels overlappende virkeområde med § 7-8, men departementet antar at det er uproblematisk i og med at bestemmelsene gir anvisning på samme løsning.

Til § 9-2

Endringen er av terminologisk art som følge av forslaget til nye regler om rekonstruksjonsforhandling i konkurslovens første del.

Til § 9-4

Fjerde ledd, som gir forskriftshjemmel for å gjøre midlertidig unntak fra fortrinnsretten etter bestemmelsen (fortrinnsrett for visse skatte- og avgiftskrav), foreslås opphevet. I stedet foreslås det at fordringer med fortrinnsrett etter dekningsloven § 9-4 første ledd nr. 1, 3 og 4 kan omfattes av en rekonstruksjonsplan, se lovforslaget § 32 første ledd første punktum, jf. annet punktum nr. 2. Endringen er nærmere omtalt i punkt 10.3.

22.4 Til endringen i arveloven

Til § 178

Det foreslås endringer i henvisningene til konkursloven. De nåværende reglene viser til gjeldsforhandlingsreglene i konkurslovens del I. Det foreslås at det i stedet vises til konkurslovens regler om tvangsakkord under konkurs i §§ 123 flg. Endringene er ikke ment å innebære realitetsendringer utover de endringene som følger av den foreslåtte omskrivingen av reglene om tvangsakkord under konkurs, se nærmere punkt 20.

22.5 Til endringene i rekonstruksjonsloven

Til § 6-4

Rekonstruksjonsloven § 64 annet ledd første punktum bestemmer at loven oppheves 1. juli 2026.

Den midlertidige rekonstruksjonsloven bør gjelde frem til den blir avløst av de nye reglene om rekonstruksjon i konkurslovens første del. Det er ingen grunn til at konkurslovens tidligere regler om gjeldsforhandling skal gjelde i en mellomperiode – som ville ha vært den alternative løsningen. Innrettelseshensyn og de ulempene en slik veksling mellom tre ulike regelsett ville ha hatt for pågående rekonstruksjonsforhandlinger og for domstolene, taler også klart for at rekonstruksjonsloven bør gjelde frem til endringene i konkursloven trer i kraft.

Selv om endringene i konkursloven vedtas før rekonstruksjonsloven oppheves, er det ikke gitt at endringene vil være i kraft på dette tidspunktet. Særlig domstolene bør få noe tid til å innrette seg etter de nye reglene før de settes i kraft. Departementet foreslår derfor å oppheve rekonstruksjonsloven § 64 annet ledd første punktum om opphevelse 1. juli 2026, og at denne endringen settes i kraft straks (jf. del XXVIII nr. 1 første punktum). Det foreslås at bestemmelsen i § 64 annet ledd første punktum i stedet erstattes av en bestemmelse i del XXVIII nr. 2 i endringsloven om at rekonstruksjonsloven oppheves fra det tidspunktet de nye reglene om rekonstruksjon i konkursloven trer i kraft. Man er da sikret at rekonstruksjonsloven vil gjelde frem til de nye reglene om rekonstruksjon i konkursloven er på plass, selv om det skulle gå noe tid fra vedtakelsen til de kan settes i kraft.

Videre følger det av rekonstruksjonsloven § 64 annet ledd annet punktum at de midlertidige endringene som følger av lovens § 66 i konkursloven § 1, panteloven §§ 3-1 a, 4-10 og 6-5 og dekningsloven § 9-4, oppheves på samme tidspunkt som selve rekonstruksjonsloven, det vil si 1. juli 2026. Departementet foreslår at også denne bestemmelsen oppheves med ikrafttredelse straks. I punkt 8.5.1 foreslås det at reglene i panteloven §§ 3-1 a, 4-10 og 6-5 oppheves som følge av endringene i reglene om finansiering med pant med superprioritet (konkursloven §§ 28 og 29 i lovforslaget), og opphevelsene av disse bestemmelsene er inntatt i lovforslaget del II sammen med andre endringer i panteloven. Når det gjelder dekningsloven § 9-4 fjerde ledd, vises det til at det er foreslått å oppheve bestemmelsen i lovforslagets del III, se nærmere punkt 10.3.5. Endringen av konkursloven § 1 vil avløses av de nye reglene i konkurslovens første del. Det er etter dette ikke behov for bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 64 annet ledd annet punktum ved siden av de nevnte endringene i lovforslaget.

22.6 Til del VI til XXVII – endringer i diverse andre lover

Forslaget om at reglene om gjeldsforhandling i konkurslovens første del skal erstattes av regler om rekonstruksjonsforhandling, medfører at det må gjøres følgeendringer i en rekke andre lover og også i konkurslovens andre, tredje og fjerde del. Slike endringsforslag er inntatt i del VI til XXVII i lovforslaget. Disse endringene er av utpreget teknisk art og innebærer i liten grad innholdsmessige endringer.

De nevnte følgeendringene er først og fremst av terminologisk art. Ordet «gjeldsforhandling» benyttes flere steder i lovverket og må erstattes av «rekonstruksjonsforhandling» (eller andre former av disse ordene). Noen bestemmelser i annen lovgivning bruker også ord og uttrykk som «offentlig akkordforhandling», «offentlig gjeldsforhandling», «tvangsakkord» eller «akkord». Også denne terminologien må erstattes med terminologien som benyttes i reglene om rekonstruksjonsforhandling.

En annen type følgeendringer er justering av henvisninger til bestemmelser i konkurslovens første del om gjeldsforhandling. Siden de foreslåtte nye reglene om rekonstruksjon vil føre til omfattende endringer både når det gjelder innhold og plassering, er det flere lovbestemmelser som i dag viser til gjeldsforhandlingsreglene, som må endres. Også endringen av leddinndelingen i dekningsloven § 1-4 i del III i lovforslaget krever noen slike henvisningsendringer i annen lovgivning. Videre må lovbestemmelser som viser til konkurslovens fulle tittel, endres, siden denne er foreslått endret fra «lov om gjeldsforhandling og konkurs» til «lov om rekonstruksjonsforhandling og konkurs».

22.7 Til del XXVIII – ikrafttredelse og overgangsregler

I nr. 1 foreslås det at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Et unntak fra dette er likevel at endringen i del V om opphevelse av § 64 annet ledd i rekonstruksjonsloven skal tre i kraft straks, se merknaden til denne bestemmelsen.