Prop. 58 L (2022–2023)

Endringer i sameloven (endringer i språkregler)

Til innholdsfortegnelse

4 Generelt om samiske språklige rettigheter etter folkeretten

Norge har ratifisert en rekke konvensjoner som gir rettigheter eller legger føringer for arbeidet med samisk språk og kultur. I det følgende gis en oversikt over de mest sentrale bestemmelsene av betydning for samelovens språkregler.

4.1 Relevante folkerettslige konvensjoner

4.1.1 Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk

Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (ECRML) ble vedtatt i 1992. Norge ratifiserte minoritetsspråkpakten i 1993 og den trådte i kraft 1. mars 1998. Norge er ett av 25 land som har ratifisert minoritetsspråkpakten.

Minoritetsspråkpakten definerer regions- og minoritetsspråk som språk som tradisjonelt er brukt innenfor et bestemt territorium i en stat, av statsborgere som utgjør en historisk gruppe som er i mindretall i befolkningen.

Når et land ratifiserer minoritetsspråkpakten, skal del II av pakten gjelde for alle regions- eller minoritetsspråk i landet. I tillegg kan staten velge å forplikte seg til bestemmelser under del III. Disse bestemmelsene er mer omfattende og har mer detaljerte regler for blant annet utdanning, rettsvesen, offentlig forvaltning, media og kultur. I Norge er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk språk omfattet av del III.

Etter art. 10 påtar statene seg, i områder der antallet brukere av et regional- og minoritetsspråk motiverer til det, og så langt det er rimelig, å påse at det er mulig å bruke minoritetsspråket overfor administrative myndigheter.

4.1.2 Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter

Europarådets ministerkomité vedtok i 1994 rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter (FCNM). Konvensjonen trådte i kraft i 1998, og Norge ratifiserte den i 1999.

Samene er urfolk, men omfattes også av virkeområdet for rammekonvensjonen. Rammekonvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som forplikter statene til å beskytte og fremme minoritetsspråk, og å legge til rette for at nasjonale minoriteter skal kunne bevare og videreutvikle sin egenart. Konvensjonen pålegger statene å fremme de vilkår som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter kan bevare sin religion, sitt språk, sine tradisjoner og sin kulturarv. Statene skal blant annet anerkjenne at personer som tilhører nasjonale minoriteter, har rett til fritt og uhindret å bruke sitt minoritetsspråk privat og offentlig, i tale og skrift. Videre skal statene legge forholdene til rette for bruk av minoritetsspråk i samkvem mellom minoritetene og forvaltningsmyndigheter. Rammekonvensjonen inneholder blant annet bestemmelser om retten til å bli underrettet på et språk man forstår om pågripelsesgrunner og retten til å forsvare seg på dette språket. I tillegg forplikter konvensjonsstatene seg til å anerkjenne at enhver person som tilhører en nasjonal minoritet, har rett til å lære seg sitt minoritetsspråk. Partene forplikter seg også til å anerkjenne retten til å bruke personnavn på minoritetsspråket. I områder som tradisjonelt er bebodd av et betydelig antall personer som tilhører en nasjonal minoritet, skal statene søke å vise fram tradisjonelle stedsnavn, gatenavn, med mer.

Rammekonvensjonens artikkel 5 nr. 1 forplikter statene til å fremme de vilkår som er nødvendige for at personer som tilhører de nasjonale minoritetene, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv. Bestemmelsen må sees i sammenheng med artikkel 3 nr. 2 som slår fast at personer som tilhører nasjonale minoriteter, så vel individuelt som i fellesskap med andre, kan utøve de rettighetene og nyte godt av de frihetene som følger av prinsippene som er nedfelt i rammekonvensjonen. Både grupper og enkeltpersoner blant samene kan påberope seg konvensjonens bestemmelser dersom de ønsker dette, jf. rammekonvensjonens artikkel 3.

4.1.3 ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 og den trådte i kraft 5. september 1991. Det ble da bestemt at konvensjonen for Norges del gjelder for samene i Norge.

I artikkel 28 nr. 3 i ILO-konvensjon heter det: «Det skal treffes tiltak for å bevare og fremme utvikling og bruk av de opprinnelige språk for vedkommende folk». Slike tiltak må forberedes og gjennomføres i tråd med ILO-konvensjonens generelle bestemmelser om respekt for og anerkjennelse av urfolkenes kulturelle verdier, og urfolkenes rett til så langt som mulig å utøve kontroll med sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling, jf. konvensjonens artikkel 7.

Artiklene i ILO-konvensjonens kapittel VI forplikter statene både når det gjelder innholdet i utdanningsprogrammer for urfolk, urfolks egne utdanningsinstitusjoner og opplæring i urfolkenes språk. I tillegg er statene forpliktet til å sette i verk opplæringstiltak i alle sektorer av samfunnet for å fjerne eventuelle fordommer overfor urfolkene. Videre skal statene iverksette tiltak, om nødvendig ved skriftlige oversettelser og bruk av media, for å gjøre urfolkene kjent med sine rettigheter innen blant annet utdanning, helse- og sosialtjenester, arbeidsliv og rettigheter som følger av konvensjonen.

Artikkel 3 bestemmer at urfolk fullt ut skal nyte godt av menneskerettigheter og grunnleggende friheter uten hinder eller diskriminering, og at konvensjonens bestemmelser skal anvendes uten diskriminering.

Artikkel 6 forplikter myndighetene til å konsultere vedkommende folk, ved hensiktsmessige prosedyrer og spesielt gjennom deres representative institusjoner, når det overveies å innføre lovgivning eller administrative tiltak som kan få direkte betydning for dem. Forpliktelsen er ivaretatt gjennom regler om konsultasjoner i sameloven kapittel 4. Bestemmelsene trådte i kraft i 2021.

4.1.4 FN-erklæringen om urfolks rettigheter

FN-erklæringen om urfolks rettigheter (UNDRIP) inneholder også bestemmelser om minoriteter og urfolk. Erklæringen er et sentralt dokument innenfor urfolksretten, men er ikke rettslig bindende i seg selv.

Artikkel 2 slår fast at urfolk og individer tilhørende urfolk er frie og likeverdige med alle andre folk og individer, og har rett til frihet fra enhver form for diskriminering i utøvelsen av sine rettigheter, særlig den rett som er grunnet i deres opprinnelse eller identitet som urfolk. Artikkel 8 slår fast at urfolk og individer tilhørende urfolk har rett til ikke å bli utsatt for tvangsassimilering eller å få ødelagt sin kultur. Videre gir artikkel 3 uttrykk for at urfolk har rett til, i kraft av sin selvbestemmelsesrett, å fremme sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.

I erklæringens artikkel 13 er det slått fast at urfolk har rett til å gjenopplive, bruke og utvikle sin historie, sitt språk, sine muntlige overleveringer, sine filosofier, sitt skriftsystem og sin litteratur, og å videreføre det samme til nye generasjoner. De har også rett til å fastsette og beholde sine egne navn på og betegnelser for lokalsamfunn, steder og personer. Videre skal statene treffe effektive tiltak for å sikre vern av denne rettigheten og for å sikre at urfolk selv kan forstå og bli forstått i politiske, rettslige og forvaltningsmessige prosesser, om nødvendig ved hjelp av tolk eller på annet hensiktsmessig vis.

4.1.5 FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) pålegger statene en rekke forpliktelser når det gjelder helse- og omsorgstjenester, utdanning og kultur. ØSK-komiteen har i sine generelle merknader til artikkel 13 om retten til utdanning og artikkel 15 om retten til å delta i det kulturelle liv, knyttet særlige kommentarer til urfolks rettigheter under konvensjonen. Komiteen har blant annet uttalt at statenes utdanningsplaner bør respektere urfolks historie, kunnskap og kultur, og at urfolk bør få opplæring i og på deres eget språk, i tråd med deres egne ønsker. Konvensjonen er tatt inn i norsk rett gjennom menneskerettsloven og har ved motstrid forrang foran annen lovgivning.

4.2 Rett til å lære seg det samiske språket, hovedsakelig innenfor utdanningssektoren

I henhold til ØSK art. 12.1 har alle rett til utdanning. ØSK-komitéen har utdypet at urfolks utdanning skal være tilpasset slik at den respekterer deres spesifikke kulturelle bakgrunn, og tilbys i eller på urfolkets eget språk. I henhold til ØSK art. 29.3 skal barns utdanning ha som mål å utvikle deres kulturelle og språklige identitet.

UNDRIP art. 14.3 forplikter stater til å gjennomføre effektive tiltak, når det er mulig, slik at urfolksindivider, og særlig barn, har tilgang til utdanning på sitt eget språk. ILO 169 art. 28.1 inneholder en liknende bestemmelse, og anfører at urfolksbarn, når det er mulig, har rett til å lære seg å lese og skrive på sitt eget språk.

4.3 Rett til å bruke det samiske språket innenfor helse- og omsorgssektoren

ØSK art. 12.1 fastsetter at alle har rett til å ha best mulig helse. ØSK har utdypet at denne retten må gjelde for alle uten diskriminering, og at det derfor skal tas hensyn til pasientens kulturelle bakgrunn når det tilbys helsetjenester. Departementet forstår det slik at dette omfatter et krav om at det skal tas hensyn til pasientens språklige bakgrunn. FNs barnekomité har bekreftet at stater plikter å tilby urfolksbarn helsetjenester som er tilpasset deres kulturelle, herunder språklige, bakgrunn. ILO 169 art. 25.1 slår fast at alle har rett til å ha best mulig helse, og art. 25.2 tydeliggjør at helsetjenester derfor skal ta hensyn til slike individers kulturelle bakgrunn. Etter ECRML art. 13.2 c skal, forutsatt at det finnes kompetanse og så langt det er rimelig, i områder der minoritets- og regionalspråk brukes, helse- og omsorgstjenester tilbys på minoritetsspråket.

4.4 Rett til å bruke det samiske språket overfor administrative myndigheter

UNDRIP art. 13 omfatter en generell bestemmelse om samiske individers rett til å bruke det samiske språket. I tillegg vektlegger bestemmelsen uttrykkelig at denne retten også gjelder overfor administrative myndigheter. Etter ECRML art. 10 påtar statene seg, i områder der antallet brukere av et regional- og minoritetsspråk motiverer til det, og så langt det er rimelig, å påse at det er mulig å bruke minoritetsspråket overfor administrative myndigheter.

Til forsiden