Prop. 58 L (2022–2023)

Endringer i sameloven (endringer i språkregler)

Til innholdsfortegnelse

6 Rett til svar på samiske språk

6.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Sameloven § 3-3 regulerer rett til svar på samiske språk. Bestemmelsen lyder:

«Den som henvender seg på samisk til et lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet, har rett til svar på samisk. Dette gjelder likevel ikke ved muntlige henvendelser til tjenestemenn som utfører oppdrag utenfor organets kontor.
Den som henvender seg skriftlig på samisk til et regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet, har rett til skriftlig svar på samisk. Kongen kan i særlige tilfeller gjøre unntak for bestemte regionale offentlige organ.»

Enhver som henvender seg på samisk til organet vil ha en rett til svar på samisk. Det vil si at rett til svar på samisk gjelder ved henvendelser overfor lokale og regionale organer som nevnt i bestemmelsen, uavhengig av om den som henvender seg bor i en kommune i forvaltningsområdet eller ikke.

Rett til både muntlig og skriftlig svar på samisk fra lokale offentlige organer

Overfor lokale offentlige organer gjelder det i dag en rett til både skriftlig og muntlig svar på samisk. Med «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» menes ethvert kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig organ som har en tjenestekrets som omfatter en kommune, eller del av en kommune, i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1 nr. 3. Definisjonen er knyttet til tjenestekretsen, som skal være avgrenset til en kommune, eller del av kommune, i forvaltningsområdet. Definisjonen er også ment å omfatte organer som vanligvis har tjenesteområde avgrenset til en kommune, men hvor det unntaksvis forekommer at organet dekker et noe videre område. Et lokalt offentlig organ, med kontor i en kommune utenfor forvaltningsområdet, men med tjenestekrets som også̊ omfatter del av forvaltningsområdet, skal regnes som lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet.

Det er «den som henvender seg» til et lokalt offentlig organ, som har rett til svar på̊ samisk. Organets plikt til å bruke samisk forutsetter altså et initiativ fra den den som henvender seg, og pålegger ikke organet å undersøke på eget initiativ om vedkommende ønsker å bruke samisk. Men dersom organet er kjent med at den som henvender seg har foretrukket samisk i tilsvarende situasjoner tidligere, bør dette etter omstendighetene legges til grunn av organet også̊ ved senere kontakt med personen. Muntlige henvendelser til tjenestepersoner som utfører oppdrag utenfor organets kontor, omfattes imidlertid ikke av bestemmelsen. For eksempel gjelder dette barnevernstjenesten på hjemmebesøk, hjemmesykepleiere, eller når ansatte i teknisk etat utfører arbeid i felten. Henvendelser til offentlig tilsatte i slike situasjoner regnes ikke som henvendelser til «organ».

Rett til skriftlig svar fra regionale organ

Retten til svar på samisk ved muntlige henvendelser gjelder, etter § 3-3 første ledd, ikke ved henvendelser til regionale offentlige organer i forvaltningsområdet for samisk språk.

Den som henvender seg skriftlig på samisk til et regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet, har rett til skriftlig svar på samisk, jf. sameloven § 3-3 annet ledd. Med «regionalt offentlig organ» menes ethvert fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1 første ledd nr. 4. Landsomfattende organ omfattes likevel ikke.

Bestemmelsen er blitt forstått slik at det er tilstrekkelig at én av kommunene i tjenestekretsen hører inn under forvaltningsområdet for samisk språk, for at organet skal anses for å være et «regionalt organ i forvaltningsområdet». Nordland fylkeskommune var eksempelvis omfattet av bestemmelsen, selv om det tidligere bare var én kommune i fylket som inngikk i forvaltningsområdet. Retningsgivende for avgjørelsen av om et interkommunalt organ er lokalt eller regionalt, vil blant annet være om mange kommuner er med. Dersom det gjelder et samarbeid mellom to kommuner, vil organet vanligvis regnes som lokalt. Også andre momenter må vurderes. Dersom formålet med opprettelsen av det interkommunale organet er å bedre servicen overfor innbyggerne i flere kommuner, kan dette føre til at organet regnes for å ha en slik direkte kontakt med publikum at det er mest naturlig å regne det som lokalt. Samarbeid mellom flere kommuner vil ellers gjøre det mer naturlig å regne det interkommunale organet for regionalt. Et regionalt statlig organ vil ofte ha et underordnet lokalt organ.

Utvidet rett til svar på samisk for noen offentlige organer

Etter dagens regler gjelder retten til svar på samisk ikke ved henvendelse til et regionalt offentlig organ med landsomfattende funksjoner, da det er gjort unntak for disse i definisjonen av regionalt offentlig organ i sameloven § 3-1 første ledd nr. 4.

Kongen kan imidlertid med hjemmel i sameloven § 3-10 fastsette at bestemmelsene i sameloven kapittel 3 som er begrenset til lokale eller regionale offentlige organer i forvaltningsområdet, helt eller delvis også skal gjelde for andre offentlige organer eller for private rettssubjekt når de treffer vedtak på vegne av stat eller kommune.

Det følger av forskrift av 7. januar 2003 til samelovens språkregler at enkelte offentlige organer med landsomfattende funksjoner likevel er forpliktet til å gi svar på samisk etter forskrift til samelovens språkregler. Samiske språkbrukere har rett til svar på samisk ved henvendelser til Sametinget, Reindriftsforvaltningen (nå Landbruksdirektoratet), Samisk høgskole og statlige samiske skoler. I tillegg er Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) og UiT Norges arktiske universitet forpliktet til å gi skriftlig svar på samisk.

Endret organisering av offentlig forvaltning

Organiseringen av offentlig forvaltning har endret seg fra bestemmelsen ble gitt i 1992. Forvaltningens oppgaver løses ikke lenger på samme måte som den gang. Der tjenester før ble utført av lokale eller regionale tjenestekontor, blir de nå oftere utført av organer med landsdekkende funksjoner. Et eksempel er omorganiseringen av Skatteetaten, hvor alle kontorer i dag utfører landsdekkende oppgaver, selv om de er regionalt plassert. Dette medfører at retten til svar på samisk i praksis faller bort, fordi rettigheten ikke gjelder overfor offentlige organer som er landsomfattende.

Mulig underforbruk av retten til svar på samisk

En forutsetning for å kunne ivareta rett til svar på samisk er at det er tilgang på personell med samiskspråklig kompetanse i offentlig forvaltning eller tilgang til samiske oversettere. Man må regne med at det også er et underforbruk av rettigheten på grunn av mangel på samisk språkkompetanse. I tillegg kan et underforbruk skyldes manglende kjennskap til rettigheten til svar på samisk og hvor den gjelder, både i forvaltningen og blant språkbrukerne.

Språkvalg

Når det gjelder spørsmålet om hvilket samisk språk man har rett til å få svar på̊, er utgangspunktet at man har rett til svar på det samiske språket som i hovedsak benyttes innenfor den aktuelle forvaltningskommunen (Ot.prp. nr. 60 (1989–90) s. 46). Dette innebærer at man har rett til svar på nordsamisk i de nordsamiske forvaltningskommunene Kautokeino, Karasjok, Nesseby, Tana, Porsanger, Kåfjord, Tjeldsund og Lavangen, lulesamisk i Hamarøy, og sørsamisk i Hattfjelldal, Snåsa, Røyrvik og Røros.

Særlige spørsmål oppstår ved henvendelse på samisk til regionale offentlige organer som har en tjenestekrets som omfatter kommuner fra mer enn ett samisk språkområde. Nordland fylkeskommune er som offentlig organ omfattet av samelovens språkregler fordi Hamarøy kommune i det lulesamiske området og Hattfjelldal kommune i det sørsamiske området, er med i forvaltningsområdet.

Det er naturlig å forstå loven slik at retten til å få svar på samisk fra et regionalt organ er en avledet rett, slik at det ikke foreligger en direkte plikt til å gi skriftlig svar på andre språk enn det språket som benyttes i kommunen, eller kommunene, som er en del av forvaltningsområdet. På den annen side må de tre samiske språkene anses som likestilte, og det kan argumenteres for at en fylkeskommune, i den grad det er mulig, bør svare på det samiske språket som henvendelsen kommer på. God forvaltningsskikk tilsier dessuten at skriftlige henvendelser på samisk blir oversatt og behandlet på vanlig måte, også utenfor de tilfellene hvor man har plikt til å svare på samisk.

6.2 Svensk og finsk rett

Den svenske loven om nasjonale minoriteter og minoritetsspråk fastsetter at en part har rett til å bruke samisk, både muntlig og skriftlig, i møte med forvaltningsmyndigheter som har et geografisk virkeområde som helt eller delvis sammenfaller med minoritetsspråkets forvaltningsområde. I forvaltningsområdet skal myndighetene gi muntlig svar på det språket henvendelsen blir mottatt på. Utenfor forvaltningsområdet har en part rett til å bruke samisk ved muntlig kontakt, dersom saken kan håndteres av personale som behersker språket. Forvaltningsmyndighetene skal jobbe for å øke antall ansatte som har kompetanse i minoritetsspråket der det er behov for dette i kontakten med brukerne. Forvaltningsmyndighetene kan bestemme særskilt tid og sted for å ta imot henvendelser på minoritetsspråket.

Den svenske regjeringen kan gjennom forskrifter frita nærmere bestemte statlige, regionale og kommunale myndigheter å imøtekomme retten til å bruke samisk.

Etter finsk rett har en part i forvaltningsområdet rett til å bruke samisk i møte med myndighetene. Denne retten har parten også utenfor forvaltningsområdet dersom myndigheten behandler en sak som har opphav i forvaltningsområdet eller Lapplands velferdsområde. Dersom ingen hos den bestemte myndigheten kan yte språklige tjenester i samsvar med loven, skal myndigheten sørge for vederlagsfri tolkning. Myndighetene (som loven gjelder for) skal i sin virksomhet selvstendig sørge for at de språklige rettighetene som loven fastsetter, realiseres i praksis. Myndighetene har rett til å yte tjenester ut over det loven krever.

De samiske medlemmene av de representative organene i Enare, Enontekis, Sodankylä og Utsjoki kommuner og organene i Lapplands velferdsområde, har rett til å bruke samisk på møter og i skriftlige protokoller. Det samme gjelder de samiske medlemmene av statlige styrer, utvalg, arbeidsgrupper og andre lignende kollegiale organer innenfor samenes hjemområde, men også utenfor hjemområdet når organet behandler saker som særlig angår samene. De samer som deltar på møtene i Reinsdyrforeningen eller dets styre har tilsvarende rett til å bruke samisk på møtene.

6.3 Språkutvalgets forslag

Samisk språkutvalg har foreslått å lovfeste i sameloven at offentlige organer i det samiske språkområdet skal ha plikt til å besvare henvendelser på samisk. Utvalget foreslo i den sammenheng å lovregulere at muntlige svar skal gis samtidig og at skriftlige henvendelser skal besvares uten ugrunnet opphold. Utvalget foreslo videre at Kongen i særlige tilfeller kan gjøre unntak fra reglene i bestemmelsen for bestemte organer, samt gi nærmere regler om gjennomføringen av plikten til å gi svar på samiske språk.

Utvalget har i vurderingen lagt vekt på å gjøre anvendelsesområdet for enkelte bestemmelser i samelovens språkkapittel mer fleksibelt, og å gjøre bestemmelsene lettere å gjennomføre. Ved utformingen av reglene om rett til svar på samiske språk, har utvalget foretatt en avveining mellom på den ene siden kravet om rett til muntlig bruk overfor alle offentlige organer, og på den andre siden hensynet til de praktiske utfordringer en slik rett kan skape.

Utvalget uttaler at det ikke ser behov for å skille mellom offentlige organer, lokale offentlige organer og regionale offentlige organer, slik det gjøres i sameloven i dag, og viser til at svensk rett ikke skiller mellom disse nivåene. Utvalget foreslår at alle offentlige organer i det samiske språkområdet skal ha plikt til å besvare henvendelser på samisk, både skriftlig og muntlig. Med «offentlig organ» mener utvalget ethvert organ for stat eller kommune. Dette omfatter all myndighetsutøvelse og annen virksomhet som skjer på vegne av stat og kommune. Privat rettssubjekt regnes som offentlig organ når det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

Den sentrale stats-, fylkeskommune- og kommuneadministrasjon, med underliggende organer, vil uten videre regnes som offentlige organer. Det samme vil gjelde statlige aksjeselskap som er opprettet særskilt ved lov, offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner, herunder helseforetak og offentlig oppnevnte råd og utvalg. Reglene om bruk av samiske språk omfatter også domstolenes virksomhet.

Med «det samiske språkområdet» mener utvalget summen av de kommunene som Kongen i forskrift har bestemt skal være språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og bykommuner med særlig ansvar for samiske språk.

Når det gjelder spørsmålet om hvilket samisk språk man har rett til svar på, mener utvalget at det er urimelig å pålegge en kommune å ha kompetanse i flere samiske språk, selv om også sørsamiske og lulesamiske kommuner nå omfattes av forvaltningsområdet. Utvalget har imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig å presisere hvilket samisk språk man har rett til å få svar på. Utvalget legger til grunn at plikten til å besvare henvendelser på samisk, omfatter det samiske språket som benyttes i den aktuelle kommunen/tjenestekretsen. Offentlige organer med ansvar for hele fylket, herunder fylkeskommuner, bør, i den grad det er mulig, svare på det samiske språket som henvendelsen er på.

6.4 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet å oppheve begrepet regionalt offentlig organ i sameloven, slik at loven kun skiller på offentlig organ og lokalt offentlig organ, samt å utvide begrepet offentlig organ til å omfatte fylkeskommunale organ.

Departementet foreslo videre en differensiert ordning der retten til svar på samisk ville være ulikt regulert i de forskjellige kommunekategoriene; språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og kategorien som i høringen ble kalt bykommuner med særlig ansvar for samisk språk. Departementet foreslo å videreføre dagens rettighetsnivå for kommuner i forvaltningsområdet som blir språkutviklingskommuner.

I språkvitaliseringskommuner foreslo departementet å videreføre retten til skriftlig svar på samisk. Når det gjaldt retten til muntlig svar på samisk, hørte departementet to alternative forslag til regulering. Etter det ene alternativet skulle alle språkvitaliseringskommuner tilby muntlig svar innenfor deler av kommunens tjenestetilbud. Kommunen skulle selv avgjøre hvor og hvordan muntlig svar på samisk skulle gis. Etter det andre alternativet ville retten til muntlig svar på samisk gjelde på samme måte som i dag, i kommuner som allerede var innlemmet i forvaltningsområdet. Nye kommuner innlemmet etter ikrafttredelsen av de nye reglene, ville i så fall få samme fleksibilitet som det som følger av første alternativ.

I bykommuner med særlig ansvar for samiske språk foreslo departementet to alternativer som var ulike både når det gjaldt rett til skriftlig og muntlig svar på samisk. Etter første alternativ kunne bykommuner velge om kommunen skulle tilby rett til svar på samisk, skriftlig og/eller muntlig, hvordan muntlig svar på samisk skulle tilbys og på hvilke(t) samisk språk svar skulle gis. Etter andre alternativ ville bykommunen være pliktig til å tilby rett til skriftlig svar på samisk, i tillegg til muntlig svar på samisk innenfor deler av kommunens tjenestetilbud etter kommunens egen avgjørelse.

Videre foreslo departementet å benytte hjemmelen til å fastsette i forskrift hvilke landsomfattende organ som skal ha plikt til å svare skriftlig på samisk, og hørte samtidig et forslag om hvilke landsomfattende organer samiske språkbrukere skal ha rett til svar på samisk fra ved skriftlige henvendelser.

6.5 Høringsinstansenes syn på høringsforslaget

6.5.1 Forslag om å fjerne begrepet «regionalt offentlig organ»

Utdanningsforbundet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Hamarøy kommune, Tromsø kommune, Nesseby kommune, Røyrvik kommune, Karasjok kommune, Kåfjord kommune, Tjeldsund kommune og Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter uttalte seg om forslaget.Alle støtter forslaget i hovedsak.

Nesseby kommune peker på at det er vanskelig for mennesker å skille mellom hvilke offentlige organ som er regionale og andre. Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter menerforslaget om å bruke betegnelsene «offentlige organ» og «lokale offentlige organ» gjør det klarere hvilke organ det gjelder, men peker samtidig på at lovens definisjon av «offentlige organ» ikke omfatter samiske institusjoner og organisasjoner som eksempelvis Árran.

Røyrvik kommune mener fellesbenevnelsen «offentlige organ» sikrer at samiske språkbrukere i praksis ikke mister rettigheter på grunn av organisatoriske endringer i offentlig forvaltning framover i tid.

DSB støtter forslaget om å fjerne begrepet «regionalt offentlig organ», men stiller spørsmål ved hvilken betydning endringen får for 110-sentralene som har flere kommuner i sitt ansvarsområde.

6.5.2 Forslag om rett til muntlig svar på samisk i språkvitaliseringskommuner

Departementet har hørt to alternative forslag til regulering av rett til muntlig svar på samisk i språkvitaliseringskommuner. Alternativ 1 gikk ut på at den enkelte kommune kan treffe avgjørelse om hvilke lokale offentlige organer i kommunen som skal tilby svar på samisk, og at disse selv kan vurdere på hvilken måte muntlig svar på samisk skal gis.

Høringsinstansene er delt i synet på alternativ 1. Samisk forlegger- og avisforening, SANKS, Statped, Norske Samers Riksforbund, Hamarøy kommune, Nesseby kommune, Tana kommune, Samisk høgskole, Røyrvik kommune, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Tjeldsund kommune og Lavangen kommune støtter ikke alternativ 1. Disse høringsinstansene mener det er problematisk at kommunene skal kunne velge å tilby svartjenester på samisk, og mener dette vil innebære reduserte rettigheter og dårligere svar og informasjonstjenester. Videre vil det kunne føre til ulikhet mellom tilbudene i kommunene, og føre til at statusen til de samiske språk svekkes.

Trøndelag fylkeskommune, Engerdal kommune, Hammerfest kommune, Tromsø kommune og Porsanger kommune støtter alternativ 1. Høringsinstansene som støtter forslaget peker på at fleksible løsninger er viktige og vil medføre at flere kommuner ønsker å delta i forvaltningsområdet. Dette vil være viktig ut fra kommunenes språksituasjon, muligheter og behov. En mer fleksibel løsning, når det er tilpasset lokale forhold, vil være positivt for bevaring og utvikling av det samiske språket.

Alternativ 2 innebar et skille mellom kommuner som allerede er innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk, og nye kommuner som innlemmes i forvaltningsområdet som språkvitaliseringskommuner. I nye kommuner skulle rett til muntlig svar på samisk gjelde innenfor kommunens tjenestetilbud slik kommunen selv bestemte. Kommunen skulle selv treffe avgjørelse om hvor og hvordan muntlig svar på samisk skulle gis.

Sametinget, Utdanningsforbundet, Røros kommune, Statsforvalteren i Trøndelag, Norsk Målungdom, Karasjok kommune, Snåsa kommune, Knut Hamsun vgs., Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter, Nasjonalt senter for samisk i opplæringa, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Politidirektoratet, NIM, Norske Samers Riksforbund, Tjeldsund kommune og Kåfjord kommune støtter i all hovedsak alternativ 2. Et flertall av høringsinstansene som støtter dette alternativet, peker på at det er viktig at en lovendring ikke fører til reduserte rettigheter til muntlig svar på samisk i kommuner som i dag er innlemmet i forvaltningsområdet.

Kåfjord kommune mener det ikke bør skilles mellom gamle og nye språkvitaliseringskommuner når det gjelder muntlig svar på samisk. I denne kategorien bør samiske språkbrukere ha de samme rettighetene til svar på samisk i samtlige kommuner, selv om det kan være en utfordring å oppfylle retten. Språkkompetanse er en knapp ressurs på alle virksomhetsområder, og kommunen ser derfor fordelen med at den selv kan avgjøre på hvilke virksomhetsområder den skal bygge opp og styrke kompetansen i samisk språk.

Samisk forlegger- og avisforening, Nesseby kommune, Tana kommune, Samisk høgskole og SANKS støtter ingen av alternativene, men mener at retten til svar på samisk må gjelde likt for alle kommuner i forvaltningsområdet. Tana kommune frykter at dersom retten til svar på samisk differensieres mellom kommunekategoriene, vil rettigheten utvannes og statusen for samiske språk svekkes. SANKS mener at forslaget åpner for at kommuner, med begrenset tilgang til språkressurser og dårlig kommuneøkonomi, kan nedprioritere samiskspråklige tjenester. Av denne grunn bør ikke den enkelte kommune kunne vedta om de skal ivareta svar og informasjonstjenester på samiske språk.

6.5.3 Forslag om rett til svar på samisk i bykommuner med særlig ansvar for samiske språk

Departementet hørte også to alternativer for rett til svar på samisk i bykommuner med særlig ansvar for samiske språk. Alternativ 1 gikk ut på at bykommuner selv kunne velge om skriftlig og/eller muntlig svar på samisk skulle gjelde i kommunen, hvordan det skulle gis og på hvilket samisk språk.

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om alternativ 1, støtter dette forslaget.

Alta kommune, Trøndelag fylkeskommune, Samisk høgskole, Hammerfest kommune, Oslo kommune, Bodø kommune, Tromsø kommune og Trondheim kommune støtter alternativ 1. Høringsinstansene som støtter forslaget framhever at fleksible løsninger vil være en framtidsrettet løsning. Dette kan medføre at flere kommuner ønsker å søke om innlemmelse i forvaltningsområdet. Også Politidirektoratet uttaler at de mener det er viktig med valgfrihet for bykommunene, i og med at disse vil kunne ha både sørsamiske, lulesamiske og nordsamiske språkbrukere blant sine innbyggere. Valgfrihet vil gjøre det lettere å legge til rette for et målrettet tilbud tilpasset lokale forhold.

Statped støtter ikke alternativ 1 fordi det betyr at bykommuner selv kan avgjøre hvilket samisk språk det skal tilbys svar på. Statped mener henvendelser bør besvares på det språket som er brukt i henvendelsen. Alle bør ha rett til skriftlig svar på samisk uavhengig av kommunekategori, også i bykommunene.

Alternativ 2 gikk ut på at bykommuner skulle tilby skriftlig svar på samisk, og tilby muntlig svar innenfor kommunens tjenestetilbud slik kommunen selv bestemte. Kommunen skulle selv treffe avgjørelse om hvor og hvordan muntlig svar på samisk skulle gis.

Sametinget, Utdanningsforbundet, Røros kommune, Snåsa kommune, Knut Hamsun vgs., Kåfjord kommune, Karasjok kommune og Tjeldsund kommune støtter i all hovedsak alternativ 2. Flere av de øvrige høringsinstansene som støtter alternativ 2 framhever at eksisterende rettigheter ikke må svekkes, men heller styrkes. Samtidig blir det pekt på at kommunal valgfrihet er viktig. Statsforvalteren i Troms og Finnmark uttaler at alternativ 2 kan være vanskelig å gjennomføre i alle bykommunene, og peker på at det er stor forskjell mellom Tromsø, Trondheim og Oslo.

Samisk forlegger- og avisforening, SANKS, Nesseby kommune og Tana kommune støtter ingen av alternativene. Høringsinstansene som ikke støtter forslagene er negative til at bykommunene selv skal avgjøre om svar på samisk skal gis, og i tilfelle hvilket samisk språk som skal velges. Høringsinstansene frykter at retten til svar på samisk vil bli nedprioritert og at dette vil gjøre det vanskeligere for brukeren å snakke samisk i møte med kommunen. Det blir også trukket fram at nordsamisk lett kan bli prioritert framfor sørsamisk, i de tilfeller hvor majoriteten snakker nordsamisk. Samisk forlegger- og avisforening mener forslaget, og differensiering av muntlige og skriftlige henvendelser, legger opp til en utvanning av det samiske urfolkets nåværende rett til svar på samisk. SANKS mener at den enkelte kommune ikke skal kunne vedta om de skal gi svar og informasjonstjenester på samiske språk. Tana kommune mener at rett til svar på samisk ikke bør differensieres mellom kommunekategoriene.

6.5.4 Forslag om rett til skriftlig svar på samisk fra offentlige organer med landsomfattende funksjoner

Diskrimineringsnemnda, Sametinget, Utdanningsforbundet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Politidirektoratet, Karasjok kommune, Nesseby kommune, Kartverket, Statped, Tjeldsund kommune, Lånekassen og UiT Norges arktiske universitet støtter i all hovedsak forslaget.

Kunnskapsdepartementet, Statens pensjonskasse og Samisk høgskole støtter ikke forslaget. Kunnskapsdepartementet (KD) viser til den generelle mangelen på personer som har kompetanse i de tre samiske språkene, og skriver at de frykter at forslaget vil føre til at det vil bli vanskeligere å oppfylle rettighetene innenfor andre samfunnsområder, slik som barnehage, grunnopplæringen og høyere utdanning. KD er bekymret for at en samtidig utvidelse av rettigheter innenfor det samiske området ikke vil være bærekraftig med hensyn til tilgjengelighet til samisk språkkompetanse. KD minner også om at tilgangen på kvalifisert personale er spesielt vanskelig for lulesamisk og sørsamisk språk.

Statens pensjonskasse (SPK) er ett av organene som er omfattet av forslaget. SPK uttaler at forslaget er positivt ved at det kan gjøre rettighetsinformasjon lettere å forstå for noen. Det er svært sjelden de mottar henvendelser på samisk og det er vanskelig å anslå hvor mange som ønsker å kommunisere på de tre samiske språkene. SPK ser flere utfordringer, som å få etablert gode ordninger for tjenestekjøp av oversettelsestjenester, at svartider til de som henvender seg på samisk vil bli lengre, og vanskeligheter med å kvalitetssikre oversettelsen fra tjenestekjøp på grunn av manglende språkkompetanse på de tre samiske språkene i egen organisasjon. Pensjonsfaglige begreper må sannsynligvis utvikles i de tre samiske språkene, noe som krever spesialkompetanse som SPK ikke har.

Lånekassen skriver at organet vil løse plikten ved bruk av godkjente oversettere og peker på at utfordringen kan være tilgangen på godkjente oversettere på de ulike samiske språkene, dette vil kunne føre til at svartiden blir lengre. Også Diskrimineringsnemnda trekker fram at det er viktig at ordinære saksbehandlingsregler og tidsfrister overholdes. Nemnda ønsker å utrede hvilket ressursbehov forslaget fører til.

UiT Norges arktiske universitet uttaler at for NAV og Skatteetaten, må også retten til muntlig svar på samisk gjelde, for at ikke borgere skal miste rett til muntlig svar på samisk som følge av omorganisering. De foreslår i tillegg at retten til muntlig svar på samisk skal gjelde UiT som har særlig ansvar for samiske språk, og har store deler av samisk språkområde som sitt regionale omland og har ansvaret for sentrale profesjonsutdanninger av stor betydning for det samiske samfunnet. Karasjok kommune mener det i tillegg bør lages en liste over organer hvor en skal kunne forvente å få muntlig svar, og mener Pasientreiser bør tilføyes til en slik liste.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) uttaler at det er uklart hva som menes med «skriftlig svar». De skriver at enkelte skriftlige henvendelser til det offentlige kan svares ut i form av skriftlig veiledning. Andre henvendelser til det offentlige svares derimot med enkeltvedtak. Ved enkeltvedtak, oppstår det spørsmål om et statlig forvaltningsorgan også vil ha en plikt til å fatte vedtak på samisk, eventuelt om vedtak må fattes på både norsk og samisk. NVE skriver videre at dersom kravet til oversettelse også omfatter enkeltvedtak, vil det etter NVEs syn kunne føre til tolkningstvil, og i ytterste konsekvens motstrid, mellom to ellers likestilte vedtak. Et vedtak inneholder rettslig bindende rettigheter og plikter fra det tidspunktet det fattes. Det stilles derfor høye krav til presisjon i hvordan vedtaket er formulert, slik at vedtaket får de virkningene som er ment. NVE ber departementet vurdere behovet for regler som løser eventuell motstrid eller tolkningstvil i slike situasjoner, dersom det er slik at plikten til å oversette til samisk også gjelder for enkeltvedtak.

NVEs erfaring er at oversettelser til og fra samisk fører til økt saksbehandlingstid, og krever ressurser både i og utenfor NVE. Oversettelsen må nødvendigvis skje etter at dokumentet er ferdigstilt i NVE. NVEs veiledning og vedtak varierer i omfang, og spenner fra enkle e-poster til vedtak med begrunnelse på flere hundre sider. Tidsbruken for oversettelse vil, avhengig av hvordan «skriftlig svar» skal forstås, derfor også variere. De interne prosedyrene for kvalitetssikring vil være vanskeligere å gjennomføre for samiske oversettelser og i konkrete saker har NVE opplevd utfordringer med oversetting av tekniske begreper. NVE har ikke mulighet til å kvalitetssikre oversettelsen av blant annet tekniske og juridiske begreper, og vil i stor grad være avhengig av oversetterens forståelse av den norske teksten.

Sametinget understreker at det vil være behov for jevnlige gjennomganger for å vurdere om flere landsomfattende organer kan føyes til listen. Utdanningsforbundet tror forslaget vil kunne stimulere til økt bruk av samiske språk.

6.6 Departementets vurdering

6.6.1 Endret begrepsbruk

6.6.1.1 Nye begreper for å gjøre det tydeligere hvor rett til svar på samisk skal gjelde

I høringen viste departementet til at Stortinget de senere årene har vedtatt ny kommunelov og det er kommet forslag til en ny forvaltningslov, jf. NOU 2019: 5. Det er også vedtatt en ny språklov som trådte i kraft 1. januar 2022. Departementet har på denne bakgrunn vurdert om begrepene i sameloven bør harmoniseres med begrepsbruken i disse lovene.

Begrepsbruken i gjeldende lov, og i høringsforslaget, kan oppfattes som komplisert og vanskelig tilgjengelig for de som skal lese og anvende loven. For å forstå grensen mellom lokalt offentlig organ, og regionalt offentlig organ i gjeldende lov, må man være kjent med forvaltningsnivåene og hvordan offentlig forvaltning og tjenester er organisert. For eksempel kan et lokalt offentlig organ både være kommunalt, fylkeskommunalt og statlig. Det avgjørende for om et organ er lokalt etter gjeldende lov vil være at tjenestekretsen er avgrenset til en kommune eller del av en kommune. Videre kan et regionalt offentlig organ både være fylkeskommunalt eller statlig, og i noen tilfeller også interkommunale organer.

Språkrådet har i høringen pekt på at skillelinjene mellom de ulike typer offentlige organer er kompliserte. Departementet foreslår på denne bakgrunn å bruke begrepene kommune, fylkeskommune og statlig offentlig organ istedet for «lokalt offentlig organ» og «regionalt offentlig organ».

Etter departementets vurdering vil forslaget gjøre det tydeligere hvem som har rettigheter og plikter etter bestemmelsene i samelovens språkregler og gi en begrepsbruk som bedre harmonerer på tvers av ulike regelverk. Endringene i begrepsbruken er ikke ment å medføre materielle endringer i samelovens språkregler.

6.6.1.2 Begrepene lokalt og regionalt offentlig organ tas ut av loven

Departementet fastholder forslaget i høringen om å fjerne begrepet «regionalt offentlig organ» i sameloven. Høringsinstansene støttet forslaget.

Departementet viser til at endringene i organiseringen av offentlig forvaltning gjør det mindre aktuelt å knytte særskilte rettigheter til begrepet «regionalt offentlig organ». Da sameloven ble vedtatt i 1990 var fylkeskommunen ansvarlig for flere offentlige tjenester, som i dag er overført til andre forvaltningsnivåer. Departementet er enig med høringsinstansene som peker på at det er vanskelig for lovens brukere å ha oversikt over hvilke offentlige organer som er regionale etter lovens definisjon.

Som en konsekvens av at departementet foreslår å bruke begrepene kommune, fylkeskommune og statlig offentlig organ, i stedet for «lokalt offentlig organ» og «regionalt offentlig organ», er det heller ikke behov for å beholde og definere begrepet «lokalt offentlig organ». Begrepet er derfor foreslått fjernet fra loven. Endringen er i tråd med formålet om å sikre at bestemmelsene i sameloven ikke skal være avhengig av hvordan det offentlige tjenestetilbudet til enhver tid er organisert. Organer som tidligere var å anse som lokale, fordi tjenestekretsen var begrenset til en kommune, kan i tiden framover tenkes å bli samlokalisert i en kommune eller organisert gjennom interkommunalt samarbeid. Ny begrepsbruk skal ta høyde for slike organisatoriske endringer, når det eksempelvis klart framgår av § 3-3 hvilken rett til svar på samisk som skal gjelde overfor språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner, fylkeskommuner eller statlige offentlige organ. For statlige organer som er lokale, og hvor også rett til muntlig svar på samisk gjelder, vil det eksplisitt framgå av bestemmelsen at den gjelder for lokale statlige offentlige organ som har tjenestekrets i en språkutviklingskommune eller en språkvitaliseringskommune. Det vil for eksempel gjelde den statlige delen av NAV eller lokale politistasjoner. Statlige offentlige organer som ikke er lokale, vil normalt være landsdekkende. Rett til svar på samisk gjelder som hovedregel ikke for offentlige organer med landsomfattende funksjon. Det gjøres derfor eksplisitt unntak for disse i § 3-3 femte ledd.

I fylkeskommunen er den offentlige tannhelsetjenesten per i dag den eneste av fylkeskommunens tjenester som har en organisering som faller inn under samelovens definisjon av «lokalt offentlig organ». Den fylkeskommunale offentlige tannhelsetjenesten er organisert i lokale tannklinikker i kommunene. Etter gjeldende rett vil disse regnes som «lokalt offentlig organ» etter sameloven § 3-1 første ledd nr. 3, dersom de har en tjenestekrets som omfatter en kommune eller en del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk. Nesten alle kommuner i Troms og Finnmark, Nordland og Trøndelag har en fylkeskommunal tannklinikk som betjener kommunens innbyggere. Av forvaltningskommunene er det bare Røyrvik i Trøndelag og Lavangen i Troms og Finnmark som per nå ikke har offentlige tannklinikker i kommunen. For å fange opp fylkeskommunale enheter som faller ut ved at begrepet «lokalt offentlig organ» tas ut av loven, foreslår departementet derfor at «fylkeskommunal tannklinikk» legges til i lovteksten i forslaget til § 3-3 andre og tredje ledd, slik at også disse skal kunne besvare muntlige henvendelser på samisk på samme måte som språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har stilt spørsmål om hvilken betydning forslaget om å fjerne begrepet «regionalt offentlig organer» har for de kommunale nødmeldesentralene for brann, også kalt 110-sentraler. I henhold til brann- og eksplosjonsvernloven er det en kommunal oppgave å etablere og drifte 110-sentralene. DSB fastsetter 110-regioner for Norge, og kommunene innenfor hver 110-region er pålagt å samarbeide om driften av 110-sentralene gjennom ulike kommunale samarbeidsmodeller. DSB opplyser at 110-sentralene som dekker kommuner i forvaltningsområdet benytter tolketjenester for samisk. Departementet viser til at forslaget til endret begrepsbruk løser problemsstillingen som DSB reiser. Det vil følge av § 3-3 annet og tredje ledd at den som henvender seg til en språkutviklingskommune eller en språkvitaliseringskommune, har rett til muntlig svar på samisk. Henvendelser til 110-sentralen omfattes av bestemmelsene fordi dette er en kommunal oppgave. Det får ikke betydning for rettigheten at det kommunale organet samarbeider med andre kommuner om oppgaven.

Departementet fastholder forslaget om at definisjonen av begrepet offentlige organer utvides til å omfatte alle typer offentlige organer. Offentlige organer foreslås definert som «ethvert organ for stat, fylkeskommune og kommune». Hensikten med å innføre fellesbenevnelsen «offentlige organer», er at samiske språkbrukere ikke i praksis skal miste rettigheter på grunn av organisatoriske endringer i offentlig forvaltning framover i tid.

6.6.2 En differensiert ordning for rett til svar på samisk

6.6.2.1 Differensiert rett til svar på samisk i kommunekategoriene

Departementet fastholder forslaget om å differensiere rett til svar på samisk i de ulike kommunekategoriene. Alle høringsinstansene som har uttalt seg støtter på generelt grunnlag helt eller delvis forslaget til differensiering av rettigheter i de ulike kommunekategoriene.

Forslaget til ordningen med tre kommunekategorier skal møte behovet for å tilpasse tiltakene til språksituasjonen i den enkelte kommune. Samtidig er det en målsetting at kommuner skal kunne gi de samisktalende et fullgodt tjenestetilbud på samisk, slik at de får et likeverdig tilbud som norsktalende. Departementet har vurdert alternative måter å differensiere rett til svar på samisk i de tre kommunekategoriene. På bakgrunn av høringsinnspillene foreslår departementet at rett til skriftlig og muntlig svar på samisk videreføres for kommuner som i dag er innlemmet i forvaltningsområdet. Det vil omfatte språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner. Departementet er enig med de høringsinstansene som peker på at det er viktig at den samisktalende befolkningen i dagens forvaltningskommuner, ikke risikerer å miste retten til å kunne kommunisere på samisk med offentlige organer i kommunen. I tillegg til at rettigheten er viktig for den enkelte, er bruk av samisk i kontakt med offentlige myndigheter viktig for å gi språket status og stimulere til språkutvikling. For at samiske språk skal være bærekraftige og levende språk i framtiden, må de kunne brukes på flest mulig samfunnsområder.

I høringen presenterte departementet to alternative løsninger for rett til svar på samisk i språkstimuleringskommuner. På bakgrunn av høringsinnspillene fra flere av kommunene, som kan være aktuelle for innlemmelse i denne kategorien, har departementet valgt å ikke gå videre med forslaget om rett til svar på samisk i språkstimuleringskommunene. Departementet viser til at et viktig formål med å opprette denne kategorien er å senke terskelen for innlemmelse i forvaltningsområdet for kommuner som er sterkt fornorsket eller ikke har et tradisjonelt samiskspråklig miljø å bygge på, eller som ligger utenfor de tradisjonelle samiske områdene, men hvor det har vært tilflytting av samisktalende innbyggere. Departementet er derfor enig med de høringsinstansene som mener at den kommunale friheten er særlig viktig i denne kategorien, og at det blir aktuelt for flere kommuner å innlemmes i forvaltningsområdet dersom loven åpner for lokale tilpasninger og det ikke stilles for høye krav.

Departementet foreslår at det i kommunekategorien med det laveste rettighetsnivået, språkstimuleringskommuner, bør være en annen type regulering enn rett til svar på samisk. I disse kommunene mener departementet det er viktigere med tiltak som i større grad kan tilpasses de lokale forholdene. Departementets forslag til regulering for å styrke samisk språk i språkstimuleringskommuner beskrives nærmere i kapittel 7.

6.6.2.2 Språkutviklingskommuner – rett til skriftlig og muntlig svar på samisk

Departementet fastholder forslaget om at retten til svar på samisk skal gjelde på samme måte som i dag i språkutviklingskommunene. Forslaget innebærer at kommunen, lokale fylkeskommunale tannklinikker og lokale statlige offentlige organer som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter en språkutviklingskommune, må kunne besvare henvendelser på samisk både skriftlig og muntlig. Selv om innholdet i bestemmelsen videreføres, er den omformulert i tråd med departementets forslag om å endre begrepene som angir hvem som har plikter etter bestemmelsen, se nærmere under punkt 6.6.1.

Videre foreslår departementet å presisere at den som henvender seg muntlig på samisk i en språkutviklingskommune, har rett på samtidig muntlig svar på samisk. Presiseringen om samtidighet er ment å tydeliggjøre at den enkelte har en rett til å kommunisere med organet på samisk på tidspunktet for henvendelsen. Dersom den samisktalende blir henvist til en annen person for å kommunisere på samisk, må det fremdeles anses som et samtidig svar. Men retten vil ikke være oppfylt dersom den samisktalende kun får beskjed på norsk om å ta kontakt på et annet tidspunkt for at henvendelsen skal kunne håndteres på samisk. For språkutviklingskommuner er kravet til samtidighet en videreføring av gjeldende rett. Språkutviklingskommuner er kommuner som forventes å ha tilstrekkelig samiskspråklig kompetanse til at språket er samfunnsbærende innen de fleste samfunnsområder og i tjenestene som ytes, og som i utgangspunktet må svare samtidig på muntlige henvendelser også etter gjeldende rett.

Departementet understreker at bestemmelsen ikke innebærer en rett til å få raskere svar på det saken gjelder, enn hva som følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Departementet legger til grunn at offentlige organer i de kommunene som er aktuelle som språkutviklingskommuner, har betydelig kompetanse i samiske språk. Selv om noen offentlige organer vil måtte øke sine kunnskaper i samisk, vil det etter departementets vurdering ikke være snakk om store problemer med å oppfylle kravene i loven. For organer som etter gjeldende bestemmelser regnes som lokale offentlige organer, innebærer forslaget ingen endring. Det gjelder kommunale og interkommunale offentlige tjenester, som for eksempel skole, barnehager, sykehjem og den lokale barneverntjenesten, som også i dag må kunne besvare både muntlige og skriftlige henvendelser på samisk. Det gjelder også skoletannhelsetjenesten som tilbys ved lokale kontor i den enkelte kommune, selv om dette er fylkeskommunens ansvar.

Overfor fylkeskommunen og statlige offentlige organer med tjenestekrets som omfatter språkutviklingskommuner, vil den enkelte bare ha rett til skriftlig svar på samisk, på samme måte som i dag. Det gjelder for eksempel fylkeskommunens administrasjon og tjenester, og Statsforvalteren.

Det vil gjelde egne regler for offentlige organer med landsomfattende funksjoner, se punkt 6.6.3.

6.6.2.3 Språkvitaliseringskommuner – rett til skriftlig og muntlig svar på samisk

For språkvitaliseringskommunene foreslår departementet å videreføre gjeldende regel om at den enkelte skal ha rett til svar på samisk ved henvendelser til offentlige organer. Forslaget innebærer at kommunen, lokale fylkeskommunale tannklinikker og lokale statlige offentlige organer som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter en språkvitaliseringskommune, må kunne besvare henvendelser på samisk både skriftlig og muntlig. Selv om innholdet i bestemmelsen videreføres, er den omformulert i tråd med departementets forslag om å endre begrepene som angir hvem som har plikter etter bestemmelsen, se nærmere under punkt 6.6.1.

I høringen presenterte departementet to alternative reguleringer av rett til muntlig svar på samisk. Ifølge det første alternativet skulle alle språkvitaliseringskommuner ha anledning til å tilpasse og bestemme hvor og hvordan muntlig svar på samisk skal gis innenfor det kommunale tjenestetilbudet. Etter det andre alternativet skulle denne muligheten til å velge bare gjelde for kommuner som blir innlemmet i forvaltningsområdet som språkvitaliseringskommuner etter at de nye reglene har trådt i kraft.

Det er delte meninger blant høringsinstansene om hvor viktig det er å gi kommunene fleksibilitet til å avgjøre innenfor hvilke deler av kommunens tjenestetilbud rett til muntlig svar på samisk skal gjelde. Et flertall av høringsinstansene, inkludert Sametinget, mener det er viktig at en lovendring ikke fører til reduserte rettigheter til muntlig svar på samisk i kommuner som i dag er i forvaltningsområdet. Noen høringsinstanser mener at rett til svar på samisk må gjelde likt i alle kommuner.

På bakgrunn av høringsinnspillene og konsultasjoner med Sametinget, foreslår departementet å videreføre rett til skriftlig og muntlig svar på samisk for alle språkvitaliseringskommuner.

Av tilbakemeldinger på høringen går det fram at kommunene i forvaltningsområdet i praksis ikke opplever det så utfordrende å svare på samisk. Flere kommuner håndterer henvendelsene ved å bruke egne samisktalende ansatte, og ved å ha egne tidspunkter hvor samisktalende ansatte eller tolk er tilgjengelig. Slike praktiske løsninger oppfyller etter departementets syn kravet slik det kan forventes av kommunene som er aktuelle som språkvitaliseringskommuner. I departementets forslag presiseres det derfor ikke et krav til samtidig svar på muntlige henvendelser i språkvitaliseringskommuner. Departementet mener det er hensiktsmessig at språkvitaliseringskommuner har et noe større handlingsrom når det kommer til hvordan muntlige henvendelser kan besvares, slik det også praktiseres i dag. Det vil si at kommunene kan finne praktiske løsninger for hvordan muntlig svar skal gis, eksempelvis ved å ha faste telefontider eller oppmøtetider hvor publikum kan kommunisere på samisk.

Selv om innholdet i bestemmelsen videreføres, er den omformulert i tråd med departementets forslag om å endre begrepene som angir hvem som har plikter etter bestemmelsen, se nærmere under punkt 6.6.1. Offentlige organer som regnes som regionale etter gjeldende bestemmelse, vil ha de samme forpliktelser som i dag. Det gjelder for eksempel fylkeskommunens administrasjon og Statsforvalteren.

Det vil gjelde egne regler for offentlige organer med landsomfattende funksjon, se punkt 6.6.3.

6.6.2.4 Rett til svar på samisk gjelder ikke i språkstimuleringskommuner

Språkstimuleringskommuner er en ny kommunekategori i departementets forslag til en ny organisering av forvaltningsområdet. I høringsnotatet ble denne kategorien kalt bykommuner med særlig ansvar for samiske språk. Departementet foreslår i stedet at en kommune i denne kategorien benevnes språkstimuleringskommune.

Departementet presenterte i høringen to alternative løsninger for en eventuell regulering av rett til svar på samisk i kommunekategorien med det laveste rettighetsnivået. Høringsinstansene er delt i tilbakemeldingene.

Departementet har vurdert om rett til svar på samisk skal gjelde i språkstimuleringskommuner. Formålet med å opprette denne kategorien er å legge til rette for innlemmelse av nye kommuner som er sterkt fornorsket eller ikke har et tradisjonelt samiskspråklig miljø å bygge på, men hvor det har vært tilflytting av samisktalende innbyggere. Departementet er derfor enig med de høringsinstansene som mener at den kommunale friheten er viktig for de kommunene som velger å søke om innlemmelse som språkstimuleringskommune, og at det kan være aktuelt for flere kommuner å innlemmes i forvaltningsområdet dersom loven åpner for lokale tilpasninger og det ikke stilles for høye krav.

Departementet foreslår å ikke gå videre med forslaget om en rett til svar på samisk i språkstimuleringskommunene. Manglende tilgang på samiskspråklig personell er en hovedutfordring for at offentlige organ skal kunne bruke samisk i sin kommunikasjon med brukerne. I et vitaliserings- og stimuleringsperspektiv, mener departementet det er viktig at samiske språkressurser anvendes der det er størst behov for dem. På denne bakgrunn mener departementet at det i språkstimuleringskommunene vil være mer hensiktsmessig å prioritere ressursene på et samiskspråklig tilbud for barn, unge og eldre, enn å prioritere rett til svar på samisk fra offentlige organer i kommunen. Etter departementets vurdering vil et slikt tilbud være godt egnet for å synliggjøre de samiske språkene og potensielt nå mange av kommunens samisktalende befolkning. Forslaget til et samisk språk- og kulturtilbud i språkstimuleringskommuner behandles i kapittel 7.

Sametinget har i konsultasjoner argumentert for at rett til skriftlig svar på samisk også bør gjelde i språkstimuleringskommunene. Sametingets syn er nærmere redegjort for i kapittel 3 om konsultasjoner med Sametinget.

6.6.3 Skriftlig svar på samisk fra offentlige organer med landsomfattende funksjon

Etter gjeldende samelov § 3-10 kan Kongen i forskrift fastsette at bestemmelser i lovens kapittel 3 også skal gjelde for andre offentlige organer, helt eller delvis. Departementet foreslår å videreføre hjemmelen i ny § 3-15, bare med noen språklige justeringer som følge av andre begrepsendringer, se nærmere punkt 6.6.1. Med dette samles forskriftshjemlene i en bestemmelse.

Det følger av forskrift til samelovens språkregler (FOR-2003-01-07-13) § 3 at blant annet reglene for rett til skriftlig svar på samisk også gjelder enkelte statlige organer med landsomfattende funksjoner, blant annet Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet. Samtidig med høringen av endringer i sameloven, hørte departementet et forslag om å utvide listen over hvilke offentlige organer med landsomfattende funksjon, som skulle være omfattet av bestemmelsen om å svare skriftlig på samisk på skriftlige henvendelser på samisk.

Departementet vil vurdere den videre oppfølgningen av forslaget til forskriftsendring.

6.6.4 Om språkvalg

Som det framgår under framstillingen av gjeldende rett, er det i noen tilfeller uklart hvilket samisk språk man har rett til å få svar på. Departementet foreslår at det presiseres i loven at rett til svar på samisk gjelder de samiske språkene som er omfattet av det offentlige organets tjenestekrets.

De tre samiske språkene anses som likestilte. Offentlige organer med en tjenestekrets som dekker flere samiske språkkommuner, som Nordland fylkeskommune, bør svare på det samiske språket som henvendelsen kommer på, dersom språket er omfattet av organets tjenestekrets. Offentlige organer med landsdekkende funksjoner, som gjennom forskrift er omfattet av bestemmelsen om rett til svar på samisk, må følgelig kunne svare både på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk.

Forslaget om språkvalg innebærer en lovfesting av dagens praksis. Bestemmelsen er å anse som en presisering og retter seg mot offentlige organer som har en tjenestekrets som dekker kommuner fra flere av de samiske språkområdene, og offentlige organer med landsdekkende funksjoner.

Til forsiden