Prop. 58 L (2022–2023)

Endringer i sameloven (endringer i språkregler)

Til innholdsfortegnelse

5 Forvaltningsområdet for samiske språk

5.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Sameloven § 1–5 slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og at samisk og norsk er likestilte språk etter bestemmelsene i sameloven kapittel 3.

Forvaltningsområdet for samisk språk er fastsatt gjennom sameloven § 3-1 med forskrifter, og består i dag av kommunene Karasjok, Kautokeino, Tana, Porsanger, Nesseby, Kåfjord, Lavangen og Tjeldsund i det nordsamiske området, Hamarøy i det lulesamiske området og Hattfjelldal, Røyrvik, Røros og Snåsa i det sørsamiske området.

Samiske språkrettigheter

Når en kommune innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk får den enkelte språklige rettigheter i møte med ulike offentlige organer.

  • Skjema til bruk overfor lokalt eller regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet skal foreligge både på samisk og norsk. Det samme gjelder kunngjøringer fra offentlige organer som særlig retter seg mot hele eller deler av befolkningen i forvaltningsområdet.

  • Rett til svar på samisk når man henvender seg på samisk overfor lokale offentlige organer. Det gjelder både ved muntlige og skriftlige henvendelser. Den som henvender seg skriftlig på samisk til et regionalt offentlig organ, har rett til skriftlig svar på samisk.

  • Rett til å henvende seg til domstolen på samisk både muntlig og skriftlig, og til å tale samisk i rettsmøter og gjennomføre forhandlinger på samisk. Domstolen er forpliktet til å sørge for oversettelser av prosesskrifter, skriftlige bevis, rettsbøker mv. både til norsk og samisk. (Med rettsvesen siktes det her til politi, lensmennene, påtalemyndighetene, domstolene, forliksrådene og kriminalomsorgen.)

  • Rett til individuelle kirkelige tjenester på samisk i Den norske kirkes menigheter i forvaltningsområdet.

  • Rett til å bruke og bli betjent på samisk for å ivareta egne interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner.

Tilsatte i et lokalt eller regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet har rett til permisjon med lønn for å lære seg samisk når organet har behov for slik kunnskap. I grunnskolen har alle elever, både samer og ikke-samer, i samiske distrikt (med det menes forvaltningsområdet i tillegg til eventuelt andre kommuner eller deler av kommuner som særskilt er innlemmet), rett til opplæring både i samisk og på samisk.

Også utenfor forvaltningsområdet gir samelovens språkregler språklige rettigheter. I kommuner utenfor samiske distrikt har samiske elever rett til opplæring i samisk. Rett til opplæring på samisk i disse kommunene forutsetter at det er minst 10 elever som ber om det, og at det er minst 6 elever igjen i gruppen gjennom hele undervisningsperioden. Samer i videregående opplæring har rett til opplæring i samisk. Videre gjelder det et krav til oversettelse av lover og forskrifter av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkningen.

Kommunene i forvaltningsområdet har ulik situasjon

Da sameloven ble vedtatt var det bare nordsamiske kommuner i forvaltningsområdet. De aktuelle kommunene er relativt små og en betydelig andel av befolkningen snakker samisk. Samelovens språkregler og tilknyttet regelverk ble utformet for å passe til disse kommunene. Flere nordsamiske, sørsamiske og én lulesamisk kommune har senere blitt innlemmet i forvaltningsområdet. I flere av kommunene som har kommet til, utgjør samene en mindre del av befolkningen. Enkelte av språkreglene kan derfor være vanskeligere å gjennomføre. Det er en utfordring for kommunene å rekruttere ansatte med kunnskap i samisk. Det er derfor store ulikheter i hvordan kommunene løser sine forpliktelser.

Innlemmelse av nye kommuner i forvaltningsområdet

Etter endringer i sameloven fra 2005, skal Kongen i statsråd vedta om nye kommuner skal innlemmes i forvaltningsområdet, etter søknad fra kommunen.

I praksis vil kommunen først utrede konsekvensene ved å gå inn i forvaltningsområdet, før kommunestyret fatter vedtak om innlemmelse. Kommunen sender så søknad om innlemmelse til Kommunal- og distriktsdepartementet. Departementet ber Sametinget uttale seg om søknaden og gi en vurdering av størrelsen på et eventuelt tospråklighetstilskudd. Videre gjør departementet administrative og økonomiske vurderinger av søknaden, og sender forslag til forskriftsendring på høring til aktuelle høringsinstanser. Departementet vurderer saken og en eventuell forskriftsendring vedtas av Kongen.

Sametingets tospråklighetstilskudd

Kommunene og fylkeskommunene i forvaltningsområdet for samisk språk mottar et tospråklighetstilskudd fra Sametinget. Dette finansieres ved at Kommunal- og distriktsdepartementet gjennom budsjettprosessen øker rammeoverføringen til Sametinget når nye kommuner og fylkeskommuner innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk.

Sametinget inngår samarbeidsavtaler med kommunene og fylkeskommunene i forvaltningsområdet om hvordan tospråklighetstilskuddet skal benyttes. Tospråklighetstilskuddet skal gå både til å oppfylle forpliktelsene i samelovens språkregler, og til andre tiltak slik som informasjon og synliggjøring av samisk språk og kompetanseutvikling.

Sametinget fastsetter selv en fordelingsnøkkel og fordeler tospråklighetstilskuddet. Tilskuddet består av tre elementer; en basisdel, en betjeningsdel og en utviklingsdel.

Ved beregningen av tilskudd til kommunene i forvaltningsområdet, utgjør basisdelen 40 pst. av den totale tospråklighetsrammen til kommunene, og fordeles likt mellom forvaltningskommunene. Betjeningsdelen utgjør 35 pst. av den totale tospråklighetsrammen til kommunene. Den fordeles til forvaltningskommunene basert på måleenheter som antall elever med samisk som førstespråk i grunnskolen (vektlegges 44 pst.), antall elever med samisk som andrespråk i grunnskolen (vektlegges 25 pst.) og antall innmeldte i Sametingets valgmanntall i kommunen (vektlegges 31 pst.). Utviklingsdelen er beregnet til 25 pst. av den totale tospråklighetsrammen.

Utviklingstilskuddet fordeles til alle kommunene basert på de prioriteringer som kommunen ser behov for. I denne prosessen er det kommunens overordnede språkplan, 3-årige aktivitetsplan og samarbeidsavtalen mellom kommunen og Sametinget, som vurderes for å avgjøre hvor mye utviklingstilskudd som fordeles til hver enkelt kommune.

Tilskudd til fylkeskommuner fordeles med en basis- og betjeningsdel som utgjør 75 pst. av den totale tospråklighetsrammen for fylkeskommuner. Av dette utgjør basisdelen 60 pst., som fordeles likt til hver fylkeskommune. Betjeningsdelen fordeles med 30 pst. etter antall forvaltningskommuner innenfor fylkeskommunens grenser, og 10 pst. etter antall samiske språk fylkeskommunen har forvaltningsansvaret for. Utviklingsdelen utgjør 25 pst. av den totale tospråklighetsrammen som fordeles til fylkeskommunene. Den tildeles i henhold til planlagte aktiviteter, og i henhold til samarbeidsavtale mellom den enkelte fylkeskommune og Sametinget. Størrelsen på utviklingsdelen for den enkelte fylkeskommune fastsettes av Sametingsrådet.

5.2 Svensk og finsk rett

Forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige består av 25 kommuner, og omfatter både nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, pitesamisk og umesamisk språkområde. Kommunene som i dag utgjør forvaltningsområdet etter loven er Arjeplog, Arvidsjaur, Berg, Gällivare, Härjedalen, Jokkmokk, Kiruna, Lycksele, Malå, Sorsele, Storuman, Strömsund, Umeå, Vilhelmina, Åre, Älvdalen og Östersund. Den svenske loven om nasjonale minoriteter og minoritetsspråk fastsetter at andre kommuner enn de som loven omfatter, kan søke om å få inngå i forvaltningsområdet. Kommunene Dorotea, Krokom, Luleå, Stockholm, Sundsvall, Vindeln, Åsele og Örnsköldsvik har blitt innlemmet senere gjennom forskrift. Hvis en kommune ønsker å fratre forvaltningsområdet, må den søke om tillatelse fra regjeringen.

I Finland stadfester den samiske språkloven dens virkeområde. Loven omfatter de kommunale myndighetene i Enare, Enontekis, Sodankylä og Utsjoki og myndighetene i noen av de nevnte kommunenes samarbeidskommuner, og dessuten myndighetene i Lapplands velferdsområde og myndighetene i andre velferdssammenslutninger som omfatter Lapplands velferdsområde.

Domstoler og myndigheter innen statlig distrikts- og lokalforvaltning omfattes dersom deres jurisdiksjon omfatter de over nevnte kommuner. Det samme gjelder regionale forvaltningsorganer og nærings-, trafikk- og miljøsentraler dersom deres virksomhetsområde helt eller delvis omfatter de over nevnte kommunene og organer innad i disse. Loven omfatter også Justitiekanslern i statsrådet (tilsvarer Sivilombudet) og riksdagens justisombudsmann, og dessuten konsumentombudet, konsumenttvistnemnden, diskrimineringsombudet, likestillingsombudet, diskriminerings- og likestillingsnemnden, dataombudet og datasekretessnämnden. Det samme gjelder namsmyndigheten, Skatteforvaltningen, Folkpensjonsanstalten, Lantmäteriverket (tilsvarende Kartverket), myndigheten for digitalisering og befolkningsdata samt landbrukernes pensjonsanstalt. Når statlige myndigheter behandler klagesaker som er initiert hos noen av de nevnte forvaltningsmyndighetene, gjelder loven også for disse.

5.3 Språkutvalgets forslag

Utvalget foreslo å erstatte forvaltningsområdet for samisk språk med en språkområdeordning hvor kommunene som inngår i forvaltningsområdet i dag kategoriseres i henholdsvis språkbevaringskommuner (i høringsnotatet og i dette dokumentet bruker departementet begrepet språkutviklingskommuner) og språkvitaliseringskommuner, avhengig av hva som er situasjonen for språket i den enkelte kommune. I tillegg foreslo utvalget en egen kategori for byer som skal ha særskilt ansvar for samiske språk. Byene som ble foreslått å inngå i denne kategorien var Trondheim, Tromsø, Bodø og Oslo. Utvalget mener dette vil bidra til at det blir lettere for kommuner med en samisk befolkning å ta initiativ til innlemmelse i det samiske språkområdet. Utvalget foreslo også at de ulike kategoriene av språkkommuner skulle ha noe ulike forpliktelser, blant annet når det gjelder rett til opplæring på samisk, offentlig informasjon på samisk, rett til svar på samiske språk og krav til at samisk i kommunal forvaltning skal være likestilt med norsk.

Utvalget foreslo at språkbevaringskommuner skulle være kommuner der det er etablert et godt samiskspråklig tjenestetilbud, og hvor de viktigste tiltakene som skal settes inn er knyttet til å bevare det aktuelle samiske språket. En språkbevaringskommune skulle ifølge utvalget være en kommune som har tilstrekkelig samiskspråklig kompetanse til at samisk er komplett og samfunnsbærende språk innen de fleste samfunnsområder og i tjenestene som ytes. Utvalget foreslo at Karasjok, Kautokeino, Nesseby og Tana skulle være språkbevaringskommuner.

Utvalget foreslo at språkvitaliseringskommuner skulle være kommuner der det samiskspråklige tjenestetilbudet ikke er etablert i like stor grad som i språkutviklingskommunene. Utvalget skriver at samiske språk i disse kommunene ikke er samfunnsbærende språk, og det er et stort potensial for å høyne andelen samiskspråklige i kommunen og etablere flere samiskspråklige arenaer. Utvalget mente at de øvrige kommunene i dagens forvaltningsområde burde plasseres her.

Utvalget foreslo også en endring i hvordan kommuner innlemmes i språkområdeordningen, og mener at både kommunene, Sametinget og staten skulle kunne ta initiativ til å innlemme en kommune i språkområdeordningen. Det burde ikke lenger være en forutsetning at det foreligger en søknad fra den aktuelle kommunen.

5.4 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet en forvaltningsområdeordning med tre kommunekategorier; språkutviklingskommune (endret fra begrepet språkbevaringskommune i språkutvalgets forslag), språkvitaliseringskommune og bykommune med særlig ansvar for samiske språk. Departementet foreslo å differensiere rettighetsnivået i de tre kommunekategoriene for å legge til rette for et mer fleksibelt system som kan passe for flere kommuner.

Begrepet «forvaltningsområdet for samisk språk» ble foreslått endret til begrepet «det samiske språkområdet», som felles benevnelse for alle kommunekategoriene.

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om nye fylkeskommuner burde innlemmes i forvaltningsområdet på bakgrunn av eget initiativ og søknad om innlemmelse etter samme prosedyre som gjelder for kommunene.

5.5 Høringsinstansene syn på høringsforslaget

5.5.1 Forslaget om inndeling i tre kommunekategorier

Alta kommune, Troms og Finnmark fylkeskommune, Snåsa kommune, Tana kommune, Utdanningsforbundet, Språkrådet, Karasjok kommune, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Evenes kommune, Hammerfest kommune, Oslo kommune, Bodø kommune, Tromsø kommune, Norsk Målungdom, Ä’vv Saa’mi mu’zei – Ä’vv Skoltesamisk museum, Kautokeino kommune, Knut Hamsun vgs., Hamarøy kommune, Samisk høgskole, Norske Samers Riksforbund og Samisk forlegger- og avisforening uttalte seg om forslaget til inndeling i tre kommunekategorier; språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og bykommuner med særlig ansvar for samiske språk.

Et flertall av høringsinstansene støttet forslaget. Norske Samers Riksforbund uttaler at en kategori for bykommuner med særlig ansvar for samisk språk vil styrke språket for samer i byer. Bodø kommune er positiv til flere kategorier så lenge kategoriene gjenspeiler dagens språksituasjon. En egen kategori for byer som skal ha særskilt ansvar for samiske språk vil bedre gjenspeile den språksituasjonen som bykommuner som Bodø står i. Utdanningsforbundet og Språkrådet mener at forslaget om bykommuner med særlig ansvar som egen kategori, er viktig for å sikre språklige rettigheter for det betydelige antallet samiske språkbrukere som er bosatt i byer. Evenes kommune peker på at endringen er positiv fordi språksituasjonen i kommunene er forskjellig.

Enkelte høringsinstanser mener det kan være behov for en fjerde kommunekategori. Kautokeino kommune mener det bør være en egen kategori for Kautokeino, fordi kommunen ikke passer inn i noen av de foreslåtte kategoriene. Kommunen er den eneste komplette samiskspråklige arenaen med 95 % samisktalende befolkning, og denne statusen må gis særskilt fokus og benyttes for å revitalisere samisk språk i Norge. Samisk høgskole uttaler at kommuner hvor samisk er majoritetsspråk, og hvor språket brukes på alle samfunnsområder, er viktige for det samisk samfunn og de samiske språkenes utvikling og bevaring. Disse kommunene bør tillegges flere språkplikter, ha en styrket støtteordning og ha en viktig rolle for å synliggjøre språkreglene.

Knut Hamsun vgs. støtter inndelingen i foreslåtte kommunekategorier, men mener i tillegg at det også bør innføres en fjerde kommunekategori – ressurskommune, som kan hjelpe med å organisere og drive målrettet språkarbeid. Hvert språk bør få en ressurskommune med et spesielt ansvar for koordinering og framdrift. Hamarøy kommune forslår at minst en kommune i hver av språkområdene tildeles status som språkutviklingskommune.

5.5.2 Forslaget om å endre begrepet «forvaltningsområdet for samisk språk» til «det samiske språkområdet»

Kartverket, Evenes kommune, Samisk forlegger- og avisforening, Språkrådet, Knut Hamsun vgs., Nasjonalt senter for samisk i opplæringa og Samisk høgskole uttalte seg om forslaget om å innføre begrepet «det samiske språkområdet» som felles betegnelse på de tre kommunekategoriene.

Språkrådet, Knut Hamsun vgs., Nasjonalt senter for samisk i opplæringa, og Samisk høgskole støtter ikke forslaget. Disse høringsinstansene peker blant annet på at begrepet brukes som en betegnelse på hele det geografiske området i Norge, Sverige, Finland og Russland, hvor ett eller flere samiske språk er brukt over lengre tid. Å begynne å bruke begrepet i en annen sammenheng, hvor det bare omfatter noen kommuner og fylkeskommuner, kan gjøre begrepet uklart. På sikt kan det bidra til usynliggjøring av at det samiske språkområdet inneholder flere områder og kommuner enn de som til enhver tid er innmeldt i forvaltningsområdet. Språkrådet foreslår å beholde dagens term forvaltningsområdet for samisk språk, som formidler at det er snakk om en administrativ angivelse av et område der særlige språkrettigheter gjelder, eventuelt finne en ny betegnelse som signaliserer det samme.

Samisk forlegger- og avisforening støtter en endring av begrepet forvaltningsområde til språkområde, og mener at begrepet «samisk språkkommune» bør være fellesbetegnelse for alle kommuner som inngår i nåværende språkområde.

Kartverket og Evenes kommune gir uttrykk for at begrepet «det samiske språkområdet» er mer presist, enklere og mer klargjørende enn begrepet som brukes i dag.

5.5.3 Forslag om differensiert regelverk

Duoddare Rafe – pitesamisk senter, Utdanningsforbundet, Røros kommune, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Samisk høgskole, Karasjok kommune, Hammerfest kommune, Bodø kommune, Tromsø kommune, Nordland fylkeskommune, SANKS, Knut Hamsun vgs. og Røyrvik kommune uttalte seg om prinsippet om å innføre differensiert rettighetsnivå i ulike kommunekategorier. Alle høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget helt eller delvis.

Duoddare Rafe – pitesamisk senter, Røros kommune, Tromsø kommune, Nordland fylkeskommune, Hammerfest kommune og SANKS peker på at differensiert regelverk kan gjøre det enklere for kommunene å innlemmes i språkområdet. Også Utdanningsforbundet, Bodø kommune og Evenes kommune støtter differensiering og peker på at det samiske språkets stilling er ulik i de ulike områdene.

Karasjok kommune uttaler at dagens regler, hvor alle kommuner har like regler for rett til svar på samisk, har ført til at kommuner ikke har oppfylt sine forpliktelser fordi det ikke har vært gjennomførbart.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark støtter hensynet til at språkressurser anvendes der behovet er størst og at terskelen for at nye kommuner kan innlemmes i språkområdet senkes, og uttaler at differensierte regler kan virke godt for å oppnå et målrettet og tilpasset tilbud.

Røyrvik kommune er enig i at det bør være differensierte forpliktelser for kommuner som er i forvaltningsområdet, men mener differensiering bør skje på bakgrunn av de kommunale tjenestene, aktivitetene og planene som kommunene har for samiske språk, og ikke kun etter retten til muntlig svar på samisk.

5.5.4 Forslag om å beholde dagens regler for innlemmelse av kommuner og fylkeskommuner i forvaltningsområdet

Knut Hamsun vgs., Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Oslo kommune, Bodø kommune, Samisk kirkeråd, Sør-Varanger kommune, Sametinget, Kåfjord kommune, Statsforvalteren i Trøndelag og Samisk høgskole uttalte seg om reglene for innlemmelse i forvaltningsområdet.

Bodø kommune uttaler at lovverket bør forbli uendret når det gjelder frivillig innlemmelse i forvaltningsområdet. Frivillighet vil gi best mulig grobunn for videre godt samarbeid for å løfte samisk kultur og språk. Også Statsforvalteren i Troms og Finnmark tilrår motivasjonstiltak for innlemmelse, heller enn tvang. Knut Hamsun vgs. støtter forslaget forutsatt at kommuner kan endre kategori dersom forholdene tilsier det, og uttaler at det bør være dialog med befolkningen om hvilken kommunekategori kommunen bør tilhøre.

Sametinget mener at også andre enn kommunene kan gjøre vurderinger om innlemmelse i språkområdet, og mener at det ikke kan være opp til en kommune alene å avgjøre en eventuell vurdering om innlemmelse. Det er spesielt viktig at samiske interesser tas hensyn til i kommuner hvor den samiske befolkningen er i et betydelig mindretall.

Samisk høgskole støtter ikke at nåværende ordning for innlemmelse blir videreført, hvor kommunene alene initierer innlemmelse i språkområdet. Samiske rettigheter kan ikke være avhengig av hva som bestemmes i lokalpolitikken. Fornorskingshistorien, og situasjonen til de samiske språkenes minoritetsstatus, gjør at det er en stor mulighet for at samiske rettigheter vil tape i møte med lokal politikk. Høgskolen mener at det ikke skal være frivillig for fylkeskommunene å bli med i språkområdet.

Statsforvalteren i Trøndelag mener dagens ordning styrker en regional forankring for den enkelte samiske forvaltningskommune. Dersom fylkeskommunen på egen hånd kan søke om innlemmelse, vil dette kunne styrke den regionale forankring for samisk språk og kultur generelt. Statsforvalteren i Troms og Finnmark uttaler at fylkeskommuner bør likestilles med kommuner. Dette er særlig viktig i områder med flere kommuner i det samiske språkområdet, slik som i Troms og Finnmark.

Troms og Finnmark fylkeskommune anser det som viktig at fylkeskommunens status og rolle som tjenesteorgan for kommuner som er i samisk språkområde, tydeliggjøres og utvikles. Det bør legges til grunn at fylkeskommuner som betjener språkutviklingskommuner, skal ha samme status som språkutviklingskommuner med reell likestilling av samiske språk med norsk.

Trøndelag fylkeskommune uttaler at en endelig anbefaling om endringer i reglene for hvordan fylkeskommuner innlemmes i samisk språkforvaltningsområde, vil kreve egen utredning.

5.6 Departementets vurderinger

5.6.1 Forvaltningsområdet for samiske språk

5.6.1.1 Begrepet forvaltningsområdet for samisk språk

Departementet går ikke videre med forslaget om å erstatte begrepet forvaltningsområdet for samisk språk med begrepet samisk språkområde. Som flere høringsinstanser peker på, brukes begrepet samisk språkområde som en betegnelse på hele det geografiske området hvor ett eller flere samiske språk er brukt over lengre tid i Norge, Sverige, Finland og Russland. Å innføre begrepet i sameloven med en annen betydning, kan skape forvirring og i verste fall bidra til å usynliggjøre at det samiske språkområdet består av flere områder og kommuner enn de som til enhver tid er innlemmet i forvaltningsområdet.

På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre dagens begrep med en justering. Dagens språkregler i sameloven viser til samisk språk i entall. Departementet foreslår å endre begrepet til forvaltningsområdet for samiske språk, slik at det blir samsvar med endringen som departementet foreslår i § 1-5 som viser til samiske språk i flertall.

5.6.1.2 Forvaltningsområdet deles inn i tre kommunekategorier hvor rettighetsnivået kan differensieres

Departementet fastholder forslaget om å opprette tre kommunekategorier i forvaltningsområdet. Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget.

Departementet viser til at dagens regulering, hvor det er like regler for alle kommunene i forvaltningsområdet, ikke er godt nok tilpasset til at situasjonen for de samiske språkene til dels er svært forskjellig i de ulike kommunene. Samiske språkbrukere er i flertall i noen kommuner, mens de er i mindretall i andre kommuner. Et formål med forslaget er å legge til rette for at rettigheter og forpliktelser bedre kan tilpasses behovet og språksituasjonen i de ulike kommunene i forvaltningsområdet.

Ved å etablere flere kommunekategorier i forvaltningsområdet, kan rettigheter og plikter differensieres slik at det følger ulike rettigheter og plikter med innlemmelse i de ulike kommunekategoriene. Kommunene vil altså få differensierte oppgaver og forpliktelser i loven ut fra hvilken kategori kommunen tilhører. Rettighetene i de tre kategoriene vil dermed ha ulike nivå.

Departementet opprettholder forslaget om at kategorien med det høyeste rettighetsnivået skal hete språkutviklingskommune. Betegnelsen signaliserer at selv i de kommunene hvor samisk språk står sterkest, er det behov for å styrke og utvikle språket.

Videre fastholder departementet forslaget om at kategorien med det nest høyeste rettighetsnivået skal hete språkvitaliseringskommune. Dette vil være kommuner hvor det samiskspråklige tjenestetilbudet ikke er etablert i like stor grad som i språkutviklingskommunene. I disse kommunene er ikke samiske språk samfunnsbærende språk, og det er et stort potensial for å høyne andelen samiskspråklige i kommunen og etablere flere samiskspråklige arenaer. Her vil det derfor være behov for å vektlegge vitalisering av språket.

Departementet går ikke videre med forslaget om at kategorien med det laveste rettighetsnivået skal hete bykommuner med særlig ansvar for samiske språk. Kategorien er ikke ment å være forbeholdt bykommuner, men kan være aktuell også for andre kommuner. Bykommuner som har et samiskspråklig miljø å bygge på skal dessuten kunne velge å søke innlemmelse i kategorien språkvitaliseringskommuner. Betegnelsen bykommune med særlig ansvar for samiske språk vil derfor ikke være en dekkende betegnelse for de kommunene som er aktuelle for den tredje kategorien. Departementet har vurdert hvilke andre navn som er mer dekkende for hva som vil være karakteristisk for de kommuner som naturlig vil høre til i denne kategorien, og foreslår betegnelsen språkstimuleringskommune. Behovet i disse kommunene vil primært være å stimulere interessen for samisk språk og kultur. Se nærmere omtale i pkt. 5.6.1.5.

Et viktig hensyn med forslaget om å etablere en kommunekategori med et lavere rettighetsnivå, er å senke terskelen for at nye kommuner ønsker å bli innlemmet i forvaltningsområdet. Språkstimuleringskommuner vil være kategorien med det laveste nivået av rettigheter og forpliktelser. Kategorien skal legge til rette for innlemmelse av nye kommuner som er sterkt fornorsket, eller ikke har et tradisjonelt samiskspråklig miljø å bygge på, men hvor det har vært tilflytting av samisktalende innbyggere. Grunnlaget for et offentlig samisk tjenestetilbud vil være svakere i denne kategorien enn i språkvitaliseringskommunene. Forpliktelsene bør derfor være av en annen karakter i denne kategorien, enn i de to øvrige.

Selv om departementet foreslår å innføre tre kommunekategorier, vil mange av rettighetene som følger av sameloven være like i de tre kategoriene. På bakgrunn av høringsinnspillene, og gjennom konsultasjoner med Sametinget, har departementet kommet fram til at det er ønskelig å opprettholde dagens rettighetsnivå i de to kommunekategoriene som vil ha det høyeste rettighetsnivået. Disse kategoriene vil dekke de kommunene som i dag er innlemmet i forvaltningsområdet. Departementet mener språkrettighetene som følger av dagens regelverk er viktige for språkbrukerne og utviklingen av samiske språk, samtidig som reglene etter departementets oppfatning er mulige å oppfylle selv om kommunene er ulike. Dette har ført til at forskjellen på rettighetene i språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner i lovforslaget er mindre enn foreslått i høringsnotatet. Departementet vurderer det likevel som hensiktsmessig å opprettholde tre kategorier. Kategoriene skal ikke bare ta hensyn til forskjeller i rettigheter, men også gjenspeile og synliggjøre de faktiske ulikhetene i språksituasjon og de behovene dette utløser i kommunene i forvaltningsområdet. Dette vil blant annet kunne gjenspeile seg i hvilke strategier og tiltak kommunene utformer i språkplanleggingen som de skal gjennomføre etter den foreslåtte bestemmelsen i § 3-13 i lovforslaget.

Departementet vil framheve at innføringen av et forvaltningsområde med tre kommunekategorier også legger til rette for differensiering av tiltak og virkemidler på andre områder enn hva som reguleres i sameloven. Departementet ser for seg at differensieringen av rettigheter og plikter innenfor de tre kommunekategoriene, over tid vil kunne få et tydeligere innhold.

Departementet har merket seg innspillet fra Kautokeino kommune om en egen kategori for Kautokeino, fordi kommunen er den eneste fullstendig samiskspråklige arenaen i Norge, hvor 95 % av befolkningen er samisktalende. Kommunen mener deres særlige status må beskyttes for å revitalisere samisk språk i Norge. I høringen er det også kommet innspill om en egen kategori for ressurskommuner, hvor hvert språk får en ressurskommune med et spesielt ansvar for koordinering og framdrift i arbeidet for å styrke det aktuelle samiske språket. Et annet forslag er at minst en kommune i hvert språkområde får status som språkutviklingskommune.

Etter departementets vurdering bør det knyttes særskilte rettigheter og plikter til den enkelte kommunekategori. Videre er departementet opptatt av at samelovens system ikke blir mer komplisert enn det som er nødvendig ut fra formålet. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig å innføre en egen kategori for majoritetsspråkkommuner eller ressurskommuner, siden departementet ikke finner grunnlag for å foreslå at slike kommuner skal ha egne rettslige forpliktelser overfor innbyggerne. Betydningen av kommuner hvor samisk er majoritetsspråk i arbeidet for å styrke, vitalisere og utvikle samiske språk, kan likevel synliggjøres på andre måter. Det kan for eksempel ivaretas gjennom flere kategorier i tilskuddsordningen for tospråklighetstilskudd som Sametinget tildeler kommuner og fylkeskommuner i forvaltningsområdet. Etter departementets vurdering dekker en inndeling i tre kommunekategorier behovet for en lovregulert differensiering.

5.6.1.3 Nærmere om språkutviklingskommuner

Språkutviklingskommuner vil være den kommunekategorien med høyest rettighetsnivå. Etter departementets forslag vil en språkutviklingskommune typisk være en kommune som har tilstrekkelig samiskspråklig kompetanse til at det aktuelle samiske språket er et komplett og samfunnsbærende språk innen de fleste samfunnsområder og i tjenestene som ytes. Siden språket brukes i stor utstrekning på mange områder, vil det være behov for å utvikle språket i tråd med samfunnsutviklingen. Dette kan gjelde både i offentlig administrasjon, hvor saksbehandlingsbegreper utvikles på samisk, og i hverdagslivet, hvor for eksempel bruk av digitale arenaer fører til ny terminologi. Språkutviklingskommuner vil være viktige for bevaringen og utviklingen av samiske språk, og kan slik sett være en ressurs for andre kommuner.

I høringen viste departementet til språkutvalgets rapport og foreslo Kautokeino, Karasjok, Nesseby og Tana som de mest aktuelle kommunene i kategorien språkutviklingskommuner. Både Nesseby kommune og Tana kommune uttaler i høringen at kategorien for språkutviklingskommuner er riktig for deres kommuner. Karasjok kommune har ikke kommentert dette forslaget særskilt, men understreker i sin høringsuttalelse at Karasjok er en av to kommuner i Norge hvor flertallet av beboerne har samisk som daglig språk. Kautokeino kommune viser til at kommunen er i en særstilling som den eneste fullt ut samiskspråklige kommunen i landet.

Departementet har merket seg at Hamarøy kommune mener at minst én kommune i hvert språkområde bør tildeles status som språkutviklingskommune. Kommunen foreslår at Hamarøy inkluderes som en språkutviklingskommune for å opprettholde den status og det rettighetsnivå som er opparbeidet for lulesamiske språkbrukere. Departementet viser til at lovforslaget innebærer at gjeldende rettigheter videreføres også for språkvitaliseringskommunene. Rettighetsnivået og det samiske språkets status, og kommunens forpliktelser, vil derfor være de samme som etter dagens regler, dersom Hamarøy innlemmes som en språkvitaliseringskommune. Videre viser departementet til at kommunekategoriene skal gjenspeile språksituasjonen i den enkelte kommune.

Med den foreslåtte inndelingen i tre kommunekategorier, fastholder departementet sin vurdering av at Kautokeino, Karasjok, Nesseby og Tana på nåværende tidspunkt er de mest aktuelle kommunene for kategorien språkutviklingskommuner. Departementet tar sikte på å foreslå at disse kommunene innlemmes som språkutviklingskommuner gjennom fastsettelse i forskrift.

Departementet vil videre framheve at kommuner kan skifte kommunekategori. Dette kan være aktuelt for flere kommuner i lulesamisk og sørsamisk språkområde etter at vitalisering har ført til at det samiske språket i kommunen kan karakteriseres som komplett og samfunnsbærende. En søknad om å endre kommunekategori skjer etter samme prosedyre som når en kommune første gang søker innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. Det vises til kapittel 5.6.3 for nærmere omtale av endring av kommunekategori.

5.6.1.4 Nærmere om språkvitaliseringskommuner

Språkvitaliseringskommuner er foreslått som den kommunekategorien med det nest høyeste rettighetsnivået. I en språkvitaliseringskommune har det typisk vært tradisjonell samisk bosetting med et samiskspråklig miljø. Samisk språk brukes av et ikke ubetydelig mindretall av innbyggerne, men det er samtidig behov for vitalisering av språket.

Det vil være stor forskjell på situasjonen for det samiske språket i de ulike kommunene i denne kategorien. Behovet for å prioritere tiltak for å vitalisere samiske språk, vil likevel være felles.

Situasjonen i flere kommuner som er aktuelle som språkvitaliseringskommuner, er at antallet språkbrukere har gått kraftig ned og at språket er utsatt for domenetap på viktige samfunnsområder. Domenetap betyr at et språk taper terreng til et annet sterkere språk på ulike områder av samfunnslivet. I slike språkvitaliseringskommuner er det derfor viktig å blåse liv i og vitalisere det samiske språket.

Språkvitaliseringskommuner har et stort potensial for å høyne andelen samiskspråklige i kommunen og etablere flere samiskspråklige arenaer der det aktuelle samiske språket brukes. En vellykket vitaliseringsprosess kan på sikt bidra til at samiske språk utvikles og står sterkt nok til at kommunen kan gå fra å være en språkvitaliseringskommune, til å bli en språkutviklingskommune.

Etter departementets vurdering vil kommunene Porsanger, Kåfjord, Lavangen, Tjeldsund, Hattfjelldal, Hamarøy, Røyrvik, Røros og Snåsa være aktuelle som språkvitaliseringskommuner. Departementet tar sikte på å foreslå at disse kommunene innlemmes som språkvitaliseringskommuner gjennom fastsettelse i forskrift.

5.6.1.5 Nærmere om språkstimuleringskommuner

Språkstimuleringskommuner vil være kommunekategorien med det laveste rettighetsnivået. Kategorien er tiltenkt kommuner som er sterkt fornorsket, eller hvor samisk språk ikke har samme tradisjonelle tilknytning som i språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner, men som likevel ønsker å søke seg inn i forvaltningsområdet.

Når den samiske befolkningen i hovedsak er tilflyttet, vil situasjonen for samiske språk være noe annerledes i språkstimuleringskommunene, enn i kommuner i de to andre kategoriene. Selv om kommunen ikke har et tradisjonelt samiskspråklig miljø å bygge på, kan en viktig oppgave være å sørge for at tilflyttede og nye generasjoner samer møter samisk språk og kultur i sin egen kommune. Kommuner som har en samisk befolkning som er tilflyttet fra ulike samiske språkområder, kan ha en særlig utfordring fordi befolkningen bruker flere samiske språk. Selv om dette er en aktuell situasjon i de andre kommunekategoriene også, vil de samiskspråklige i språkstimuleringskommuner som regel være få i forhold til det totale innbyggertallet.

5.6.2 Innlemmelse av nye kommuner i forvaltningsområdet

Innlemmelse av en kommune i forvaltningsområdet for samiske språk skjer på bakgrunn av vedtak i kommunestyret og en søknad fra kommunene det gjelder. Søknaden sendes Kommunal- og distriktsdepartementet som sender saken på alminnelig høring til relevante høringsinstanser, deriblant fylkeskommunen den aktuelle kommunen tilhører. Formelt skjer innlemmelsen ved fastsettelse i forskrift ved kongelig resolusjon.

Når nye kommuner skal søke om innlemmelse i et differensiert forvaltningsområde for samiske språk, må kommunen samtidig opplyse om hvilken kommunekategori den ønsker å tre inn i, og dermed hvilke forpliktelser den vil påta seg. Hvilke kommuner som innlemmes i hvilke kategorier, fastsetter departementet i forskrift ved kongelig resolusjon, på bakgrunn av kommunenes egne vedtak og søknader om innlemmelse.

Departementet har vurdert om gjeldende regler for innlemmelse i forvaltningsområdet oppfyller de folkerettslige forpliktelsene fullt ut, når et flertall i kommunestyret bestemmer om en kommune skal søke om innlemmelse i forvaltningsområdet. Den rådgivende komité for rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter har i sin tematiske rapport til rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter artikkel 10 nr. 2, presisert at lokale myndigheter ikke alene bør fatte vedtak som innebærer at en minoritet under rammekonvensjonen ikke får oppfylt språklige rettigheter.

Departementet er opptatt av det må være frivillig for kommunene å bli innlemmet i forvaltningsområdet. Etter departementets vurdering er de samiske språkbrukerne ikke tjent med at kommuner innlemmes i forvaltningsområdet mot sin vilje. Videre viser departementet til at det er tilstrekkelig at ett kommunestyremedlem tar initiativ til å få en sak behandlet i kommunestyret. Sametinget har alltid mulighet til å kontakte kommuner og drøfte innlemmelse i forvaltningsområdet. Flere av de nye kommunene i forvaltningsområdet har blitt innlemmet etter oppfordring fra Sametinget. Departementet mener på denne bakgrunn at dagens system er tilfredsstillende på dette området.

5.6.3 Kommuner kan søke om å skifte kommunekategori

En kommune kan søke om å endre kommunekategori. Rettighetsnivået skal reflektere språksituasjonen og behovet i kommunen og dette kan endre seg over tid.

En språkvitaliseringskommune kan på sikt ønske å bli en språkutviklingskommune, når vitaliseringsarbeidet har styrket bruken av samisk i det daglige innenfor viktige samfunnsområder og i det offentlige tjenestetilbudet. På samme måte kan en språkstimuleringskommune på sikt vurdere at det er riktig å søke om innlemmelse som språkvitaliseringskommune.

En kommune som allerede er en del av forvaltningsområdet, må søke om innlemmelse i ny kategori på samme måte som ved søknad om innlemmelse i forvaltningsområdet.

En kommune som skal søke om endring av kommunekategori må ha et vedtak om ønske om endring i kommunestyret. Kommunen må opplyse til departementet hvilken kommunekategori den ønsker å tre inn i, og hvilke forpliktelser den dermed påtar seg. Etter gjennomført høring fastsetter departementet eventuelt endringen i forskrift.

5.6.4 Innlemmelse av fylkeskommuner i forvaltningsområdet

I høringen ba departementet om innspill på spørsmålet om å innføre samme ordning for innlemmelse av fylkeskommuner som for kommuner, altså etter søknad, høring og endring av forskriften. Ingen av de tre fylkeskommunene som ga høringsinnspill, Troms og Finnmark, Nordland og Trøndelag fylkeskommune, tok direkte stilling til spørsmålet.

Fylkeskommuner nevnes ikke i definisjonen i sameloven § 3-1 første ledd nr. 1 som en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Men fylkeskommuner i fylker hvor en eller flere kommuner er innlemmet i forvaltningsområdet, har likevel visse plikter etter sameloven kapittel 3. Det gjelder blant annet kravet om rett til svar på samisk, og bestemmelsen om at skjema til bruk overfor fylkeskommunen også skal være utformet på samisk. Bakgrunnen for dette er at samiske språkbrukere i forvaltningskommuner skal ha samme språkrettigheter, uavhengig av om det er kommunen eller fylkeskommunen som leverer tjenesten. Dette gjelder Troms og Finnmark, Nordland og Trøndelag fylkeskommune. Fylkeskommunene har inngått samarbeidsavtaler med Sametinget og mottar tospråklighetstilskudd for å oppfylle samelovens språkregler. Selv om de ikke er omfattet av lovens definisjon av forvaltningsområdet, omtales ofte fylkeskommunene likevel som del av forvaltningsområdet, blant annet i sammenheng med tilskudd, og de oppfattes i praksis som innlemmet i forvaltningsområdet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at de fylkeskommunene som har plikter etter sameloven i dag, innlemmes rettslig som del av forvaltningsområdet for samiske språk. Departementet mener det vil være en fordel om disse fylkeskommunene formelt er en del av forvaltningsområdet for samiske språk, på samme måte som kommunene som er i forvaltningsområdet. Etter dagens ordning er fylkeskommunenes status uklar fordi de formelt sett ikke er innlemmet, samtidig som de har plikter etter sameloven og ofte omtales som del av forvaltningsområdet. Departementet foreslår derfor å legge til «fylkeskommuner» i definisjonen av forvaltningsområdet i forslaget til ny § 3-1 første ledd bokstav a), for å åpne for at også disse kan innlemmes gjennom forskrift. Ved å innlemme de aktuelle fylkeskommunene i forskrift til sameloven, der også kommunene i forvaltningsområdet er opplistet, vil det bli klart at fylkeskommunene er en del av forvaltningsområdet. Det vil også synliggjøre fylkeskommunen som et eget forvaltningsnivå i språkreglene i sameloven.

Endringen kan gjøres uten forutgående søknad fra fylkeskommunene med påfølgende høring, fordi innlemmelsen ikke utløser noen nye rettigheter som medfører forpliktelser for de aktuelle fylkeskommunene.

Det kan bli aktuelt med innlemmelse av nye fylkeskommuner som i dag ikke har plikter etter språkreglene i sameloven. Med utgangspunkt i det fylkeskommunale selvstyret, mener departementet at framgangsmåten som gjelder når en ny kommune skal innlemmes i forvaltningsområdet, må gjelde på samme måte for nye fylkeskommuner. Det vil være opp til fylkeskommunen selv å avgjøre om den vil søke om innlemmelse. På samme måte som for kommunene, er frivillighet viktig for å skape gode forutsetninger for språkarbeidet. Dersom en ny kommune innlemmes i forvaltningsområdet vil det likevel være ønskelig at fylkeskommunen i samme fylke vurderer å søke innlemmelse.

Etter departementets syn vil det ikke være hensiktsmessig med flere kategorier for fylkeskommuner slik som for kommunene. På fylkeskommunalt nivå er det få rettigheter som egner seg for differensiering og det er et selvstendig hensyn at ordningen ikke skal være unødig komplisert. Det betyr at departementet foreslår at alle fylkeskommuner får samme plikter.

5.6.5 Konsekvenser for andre lover og forskrifter

5.6.5.1 Innledning

Forslaget om å dele forvaltningsområdet inn i tre kommunekategorier med differensierte språkrettigheter, kan få betydning for andre lover og forskrifter hvor reguleringen er knyttet til forvaltningsområdet.

5.6.5.2 Opplæringsloven

Opplæringsloven kapittel 6 omhandler samisk opplæring. I loven brukes begrepet samiske distrikt, definert som «1) det samiske forvaltningsområdet etter § 3-1 i samelova, 2) andre kommunar eller delar av kommunar etter forskrifter gitt av Kongen i statsråd etter at Sametinget og dei kommunane og fylkeskommunane spørsmålet gjeld, har fått uttale seg». I samiske distrikt har alle i grunnskolealder rett til opplæring i og på samisk. Utenfor samiske distrikt er det bare samer som har rett til opplæring i samisk, men både samiske og ikke-samiske elever, som utgjør minst ti i en kommune, har rett til grunnskoleopplæring i og på samisk, så lenge det er minst seks elever igjen i gruppen gjennom hele undervisningsperioden.

Departementets forslag til et forvaltningsområde med differensierte språkrettigheter, vil ikke i seg selv innebære noen endring i retten til opplæring i og på samisk. Men dersom flere kommuner melder seg inn i forvaltningsområdet vil det kunne føre til at flere elever får slike rettigheter, avhengig av hvordan henvisningen til forvaltningsområdet blir i ny opplæringslov.

Regjeringen oppnevnte 22. september 2017 et utvalg som fikk i oppgave å utrede og vurdere behovet for rettslig regulering av grunnskoleopplæringen og den videregående opplæringen (grunnopplæringen). Utvalgets mandat var å foreslå ny opplæringslov og overordnede prinsipper for regelstyring av grunnopplæringen. Utvalget leverte sin utredning NOU 2019: 23 Ny opplæringslov 13. desember 2019. Opplæringslovutvalget fremmer i NOUen flere forslag som kan styrke opplæringen i og på samisk. Kunnskapsdepartementet følger opp utvalgets forslag om samisk opplæring i samråd og konsultasjon med Sametinget.

Departementets forslag til et forvaltningsområde med differensierte språkrettigheter, legger til rette for å tilpasse rettighetsnivået til situasjonen i ulike kommunekategorier også på andre områder enn samelovens språkregler. Kunnskapsdepartementet vil se nærmere på konsekvensene eventuelle endringer i sameloven kan få for opplæringsloven.

5.6.5.3 Barnehageloven

Det følger av barnehageloven § 10 tredje ledd at kommunen har ansvar for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. Med «samisk distrikt» menes her forvaltningsområdet for samisk språk som definert i sameloven § 3-1. I øvrige kommuner skal forholdene legges til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur. Kunnskapsdepartementet vil se nærmere på konsekvensene av en eventuell endring av sameloven for kommunenes ansvar etter barnehageloven § 10. Dersom Kunnskapsdepartementet foreslår endringer, vil Sametinget bli konsultert i tråd med reglene som følger av samelovens kapittel 4 om konsultasjoner.

5.6.5.4 Forskrift om stadnamn

Lov om stadnamn § 11 regulerer bruk av samiske og kvenske stedsnavn: «Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.»

Forskrift om stadnamn § 7 regulerer bruken av navn når et sted har navn på flere språk. Det framgår av tredje ledd at i forvaltningsområdet skal det samiske navnet stå først når det benyttes flere navn på skilt, kart og liknende. Utenfor forvaltningsområdet er det kommunen som fastsetter rekkefølgen. Forskrift til stedsnavnloven § 4 fastsetter hvilke områder som skal bruke nordsamisk, lulesamisk, skoltesamisk og sørsamisk rettskriving. Kulturdepartementet har hatt et forslag til endringer i forskriften på høring om å gjøre det mulig å også bruke umesamisk og pitesamisk i relevante områder. Dersom denne endringen blir vedtatt, betyr dette at skiltreglene i § 7 omfatter flere samiske språk enn før, og inkluderer språk som ikke er likestilt etter sameloven kapittel 3.

Dersom forslagene til endringer i sameloven blir vedtatt, kan det være aktuelt for Kulturdepartementet å høre endringer i stedsnavnforskriften § 7 som gir differensierte regler for språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og språkstimuleringskommuner. Sametinget vil bli konsultert i tråd med reglene som følger av sameloven kapittel 4 om konsultasjoner.

5.6.5.5 Ny lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk (tolkeloven)

Stortinget vedtok lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk (tolkeloven) i juni 2021, loven trådte i kraft 1. januar 2022.

Tolkeloven har betydning for tolking til og fra samiske språk. Etter samelovens språkregler har enkeltpersoner rett til å bruke samisk språk uavhengig av den enkeltes kunnskaper i norsk. For å oppfylle rettighetene som følger av sameloven vil offentlige organer i mange tilfeller ha behov for å benytte tolk. Samelovens regler om rett til å snakke samisk vil dermed utløse et krav om at det offentlige bruker tolk dersom det er nødvendig for at samiskspråklige kan benytte samisk i sin kommunikasjon med organet.

Etter tolkeloven § 6 skal offentlige organer bruke tolk når det følger av lov. Videre er det i tolkeloven § 7 lovfestet et krav om bruk av kvalifisert tolk, dersom bruk av tolk er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Det betyr at det ikke gjelder et krav til kvalifisert tolk, i tilfeller hvor et organ har behov for å benytte tolk for å svare en samisktalende som henvender seg muntlig på samisk til dem, når tilfellet ikke omfattes av tolkeloven § 7.

Til forsiden