Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 80 L (2019–2020)

Lov om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven)

Til innholdsfortegnelse

17 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til kapittel 1

Til § 1-1

Bestemmelsen fastsetter etterretningstjenestelovens formål.

Det følger av bokstav a at loven skal bidra til å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser, herunder forebygge, avdekke og motvirke utenlandske trusler mot Norge og norske interesser. Begrepene Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser og forebygge, avdekke og motvirke skal forstås på samme måte som i sikkerhetsloven § 1-1. For en nærmere beskrivelse vises det til merknadene til sikkerhetsloven § 1-1 i Prop. 153 L (2016–2017) punkt 19.1 side 163.

Til forskjell fra sikkerhetsloven er etterretningstjenesteloven kun rettet mot utenlandske trusler. Med trusler menes forhold som er eller har potensial til å bli av en viss alvorlighetsgrad. Det kan for eksempel være sabotasje eller terrorvirksomhet fra utenlandske aktører der målet er å påføre en eller annen form for skade på våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Det kan også dreie seg om spionasje fra andre stater eller utenlandske organisasjoner.

Bokstav b slår fast at loven skal bidra til å trygge tilliten til og sikre grunnlaget for kontroll med Etterretningstjenestens virksomhet. Etterretningstjenesten kan bruke inngripende metoder for å løse oppgavene som følger av lovforslaget kapittel 3. Tillit til at tjenesten utfører sin virksomhet innenfor fastsatte rettslige rammer, er sentralt. For å sikre dette foreslås et kontrollregime som består av internkontroll, forvaltningsmessig kontroll av overordnet departement, revisjon av Riksrevisjonen, kontroll av EOS-utvalget og domstolskontroll i saker om tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon.

Av bokstav c følger det at loven skal sikre at Etterretningstjenestens virksomhet utøves i samsvar med menneskerettighetene og øvrige grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. Formålsbestemmelsen må leses i sammenheng med Grunnloven § 2, som fastslår grunnleggende verdier for vår statsform, og Grunnloven § 92, som fastslår at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.

Til § 1-2

Bestemmelsen fastsetter lovens virkeområde.

Det fremgår av første ledd at loven gjelder for Etterretningstjenesten. Begrepet «Etterretningstjenesten» skal forstås organisatorisk, ikke funksjonelt. Loven gjelder for Etterretningstjenesten i den utstrekning tjenesten innhenter og behandler informasjon for etterretningsformål. Oppgavene til Etterretningstjenesten er nærmere beskrevet i merknadene til §§ 3-1 og 3-2. Avgrensningen innebærer at loven ikke kommer til anvendelse for tjenestens forvaltningsmessige og administrative aktivitet. I den grad Etterretningstjenesten, som en del av Forsvaret, blir satt til å løse andre oppgaver enn informasjonsinnhenting, må dette ha et annet rettslig grunnlag.

Loven regulerer ikke informasjonsinnhenting utført av andre enheter i Forsvaret, med mindre det er personell og enheter som er underlagt sjefen for Etterretningstjenestens kommando eller instruksjonsmyndighet. Kommandooverføringen kan være midlertidig eller gjentagende, men det skal være et tydelig skille for når en person eller enhet er underlagt kommando av sjefen for Etterretningstjenesten, og når personen eller enheten ikke er det. Loven kommer også til anvendelse for andre i den utstrekning det følger av den enkelte bestemmelse, for eksempel tilretteleggingsplikten som pålegges ekomtilbydere etter § 7-2. Det vises til punkt 5.2.4.1.

Andre ledd fastsetter unntak fra hovedregelen i første ledd ved innhenting og behandling av informasjon for etterretningsformål som skjer som ledd i en internasjonal operasjon med folkerettslig mandat. Mandatet kan eksempelvis være en sikkerhetsrådsresolusjon, myndighet til å utøve statlig selvforsvar eller samtykke fra vertsnasjonen. I tillegg må informasjonen innhentes og behandles for operasjonens formål. Dersom informasjonen behandles for andre formål enn den konkrete operasjonen, vil loven få anvendelse for den aktuelle behandlingen. Det innebærer at innhentingen og behandlingen må ligge innenfor Etterretningstjenestens oppgaver i kapittel 3, i tillegg til at lovens vilkår for øvrig må være oppfylt.

Til § 1-3

Bestemmelsen definerer enkelte sentrale begreper i loven.

I bokstav a defineres personopplysninger. Definisjonen tilsvarer definisjonen i personvernforordningen, og er ment å ha det samme materielle innholdet.

En personopplysning er enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person. Enhver opplysning favner svært vidt, og betyr i alminnelighet all tenkelig informasjon uavhengig av art, innhold eller form. Uttrykket omfatter både opplysninger som er objektivt og subjektivt verifiserbare. Dette innebærer at informasjon som alder og bosted er omfattet, så vel som en persons vurderinger eller karakteristikker av en annen. Begrepet omfatter all informasjon uavhengig av format. Eksempler på personopplysninger kan være et navn, et identifikasjonsnummer, lokaliseringsopplysninger, en nettidentifikator eller ett eller flere elementer som er spesifikke for en fysisk persons fysiske, fysiologiske, genetiske, psykiske, økonomiske, kulturelle eller sosiale identitet.

Opplysningen må relatere seg til en fysisk person. Dette innebærer at opplysningene må handle om, eller angå, et enkeltindivid. Det er i den sammenheng tilstrekkelig at tilknytningen mellom informasjon og person er indirekte.

Enkeltpersonen opplysningen knytter seg til, må være identifiserbar. At en fysisk person kan identifiseres, vil si at han eller hun kan skilles ut fra en gruppe av personer. Identifisering av en person er normalt enkelt å konstatere, men det er imidlertid ikke gitt at vedkommende kan identifiseres samtidig som opplysningene samles inn eller lagres. Det er i den sammenheng tilstrekkelig at identifikasjon kan tenkes å finne sted på et eller annet tidspunkt i fremtiden. Opplysninger som fremstår anonyme, kan vise seg å være personopplysninger fordi det er mulig å identifisere en eller flere personer indirekte.

I bokstav b defineres behandling av personopplysninger. Definisjonen tilsvarer definisjonen i personvernforordningen, og er ment å ha det samme materielle innholdet.

Behandling kan skje i form av innhenting, registrering, organisering, strukturering, lagring, tilpasning, eller endring, gjenfinning, konsultering, bruk, utlevering ved overføring, spredning eller andre former for tilgjengeliggjøring, sammenstilling eller samkjøring, begrensning, sletting eller tilintetgjøring. Det understrekes at eksemplene ikke er ment å være uttømmende, slik at behandlingsbegrepet også vil kunne omfatte andre operasjoner eller aktiviteter enn dem som er nevnt.

I bokstav c defineres etterretningsformål som «formål om å ivareta en eller flere av Etterretningstjenestens oppgaver etter kapittel 3». Oppgavebeskrivelsen i kapittel 3 er altså førende for hva som er etterretningsformål.

I bokstav d defineres etterretningsmål som «objekt, person, virksomhet eller annet som informasjonsinnhentingen retter seg mot». Det ligger ikke i denne definisjonen noen begrensning i hva som kan være et mål for Etterretningstjenesten. Det kan eksempelvis være en person, en bygning, en organisasjon eller en virksomhet. Det avgjørende for om noe skal regnes for å være et etterretningsmål, er om tjenesten retter innhentingen mot det aktuelle målet. Det innebærer at dersom tjenesten iverksetter målrettet innhenting mot en person, og det følger med informasjon om andre personer, vil ikke det i seg selv gjøre dem til etterretningsmål.

I bokstav e defineres målsøking som «systematisk arbeid for å identifisere nye etterretningsmål». Mål er «nye» hvis de er ukjente for Etterretningstjenesten. Formålet med prosessen er å identifisere personer, miljøer og organisasjoner som kan være i besittelse av etterretningsrelevant informasjon. Det følger av § 5-1 at målsøking kan iverksettes når det foreligger grunn til å undersøke om søket kan bidra til å frembringe informasjon som er relevant for etterretningsformål.

Målrettet innhenting defineres i bokstav f som «systematisk arbeid for å finne informasjon knyttet til identifiserte etterretningsmål». Det følger av § 5-2 at Etterretningstjenesten kan iverksette målrettet innhenting når konkrete holdepunkter gir grunn til å undersøke om innhenting kan frembringe informasjon som er relevant for etterretningsformål.

I bokstav g defineres overskuddsinformasjon som «informasjon som er uten interesse for etterretningsformål». Formuleringen «uten interesse» innebærer at informasjonen ikke kan bidra til å løse Etterretningstjenestens oppgaver etter kapittel 3, eller at informasjon som har vært relevant for etterretningsformål ikke lenger kan behandles. Et illustrerende eksempel er innsamling av metadata fra satellittkommunikasjon. Det er uunngåelig at det følger med metadata som ikke er av interesse for etterretningsformål. Dette regnes som overskuddsinformasjon. Overskuddsinformasjon kan være av interesse for andre myndigheter, og kan utleveres på visse vilkår, jf. § 10-4. Overskuddsinformasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting etter kapittel 7, kan ikke deles, jf. § 7-13.

I bokstav h defineres rådata som «ubearbeidet eller automatisk bearbeidet informasjon i enhver form hvis etterretningsverdi ikke er vurdert». Når informasjon er vurdert for etterretningsverdi av en analytiker eller annen tjenesteperson, vil informasjonen ikke lenger være å regne som rådata. Informasjon med etterretningsverdi kan behandles i tråd med reglene i kapittel 9. Hvis informasjonen vurderes ikke å være relevant for etterretningsformål, regnes den som overskuddsinformasjon som skal slettes.

Bulk defineres i bokstav i som «informasjonssamlinger og datasett hvorav en vesentlig andel av informasjonen antas å være irrelevant for etterretningsformål». Hva som skal til før en «vesentlig andel» av informasjonen er irrelevant, må vurderes konkret, men det legges til grunn at det normalt vil kreves at minimum 40 % av informasjonen må antas å være irrelevant før det er snakk om innhenting i bulk. I tillegg må det dreie seg om datamengder i større omfang. Det kan ikke angis presist hvor stort omfang som må til for at noe skal kvalifisere som bulk. Omfanget må imidlertid være så stort at det ikke vil være mulig for Etterretningstjenesten å gjennomgå datamengden manuelt med sikte på å vurdere informasjonens relevans for etterretningsformål.

Innhenting av informasjon i bulk kan gjøres gjennom enhver innhentingsmetode, men er særlig aktuelt ved midtpunktinnhenting (innhenting av elektronisk kommunikasjon i transitt) etter § 6-9, for eksempel via fiberkabler eller satellitt.

I bokstav j defineres utlevering som «enhver formidling av opplysninger, både skriftlig og muntlig, til mottaker utenfor Etterretningstjenesten som ikke utfører tjeneste eller oppdrag for tjenesten». Alle former for deling av informasjon med eksterne vil være å regne som utlevering etter denne bestemmelsen.

Til kapittel 2

Til § 2-1

Bestemmelsen fastsetter at Etterretningstjenesten er Norges utenlandsetterretningstjeneste, jf. første ledd første punktum. Tjenesten bistår både sivile og militære myndigheter, og har dermed et sektoroverskridende oppdrag. Tjenestens oppgaver er regulert i kapittel 3, som er nærmere beskrevet i kapittel 7 i proposisjonen. Det følger av første ledd andre punktum at tjenesten er en del av Forsvaret og underlagt forsvarssjefens kommando. Det følger av dette at tjenesten ikke er en egen etat eller et selvstendig forvaltningsorgan, selv om tjenestens virksomhet i stor utstrekning er underlagt særlig regulering i loven.

Andre ledd første punktum lovfester det grunnleggende prinsippet om nasjonal kontroll med Etterretningstjenesten. Dette innebærer blant annet at kommandoen for tjenesten ikke kan overføres til en annen stat. En annen følge av prinsippet er at det skal sikres nasjonal kontroll med hvilken informasjon som gjøres kjent for utenlandske samarbeidspartnere, noe som fastsettes uttrykkelig i andre ledd andre punktum.

Til § 2-2

Bestemmelsen er en lovfesting av instruks om Etterretningstjenesten § 12, og er ment å videreføre gjeldende praksis. Det følger av første ledd at det er Forsvarsdepartementet som koordinerer og prioriterer norske myndigheters etterretningsbehov. Dette gjøres primært gjennom den årlige fastsettelsen av et gradert prioriteringsdokument for nasjonale etterretningsbehov (PNEB).

Bestemmelsen innebærer at andre departementer må melde sine og sine underordnede virksomheters etterretningsbehov til Forsvarsdepartementet, som må vurdere og prioritere dem sett i sammenheng med andre behov. Andre departementer og myndigheter har ikke anledning til å formulere oppdrag eller prioritere ressurser hos tjenesten på selvstendig grunnlag. Bestemmelsen er derimot ikke til hinder for at Forsvarsdepartementet kan fastsette rutiner for etterretningsdialog og koordinering mellom tjenesten og øvrige departementer og myndigheter.

Andre ledd fastsetter at departementet bestemmer prosedyrer for sivile etterretningsbehov som ikke dekkes av PNEB. For slike etterretningsbehov i Forsvaret bestemmes prosedyrene av Forsvarssjefen. Bestemmelsen åpner for at det kan gjøres andre prioriteringer enn det som følger av PNEB. Trusselbildet er dynamisk, og kan endres på svært kort tid. Bestemmelsen legger til rette for en fleksibel tilnærming til bruken av tjenestens ressurser, slik at de til enhver tid viktigste sakene kan prioriteres.

Til § 2-3

Det følger av første leddførste punktum at departementet ivaretar styring og kontroll med Etterretningstjenesten gjennom forsvarssjefen dersom annet ikke er fastsatt i loven. Regler om departementets styring og kontroll som ikke utøves gjennom forsvarssjefen, følger blant annet av § 2-2 (oppdragsstyring) og § 2-5 (foreleggelse av visse saker). Økonomi- og virksomhetsstyring ivaretas gjennom Koordineringsutvalget for Etterretningstjenesten (K-utvalget), jf. første ledd andre punktum. Det vises til punkt 6.1 for en nærmere beskrivelse.

Det følger av andre ledd at departementet kan fastsette særlige ordninger og rapporteringsrutiner for ivaretakelse av styring og kontroll.

Til § 2-4

Bestemmelsen lovfester Etterretningstjenestens plikt til å varsle og rapportere hendelser til norske myndigheter. Varslingsplikten fremgår av første ledd bokstav a, og inntrer dersom tjenesten oppdager trusler eller andre forhold som krever umiddelbar handling. Første ledd bokstav b fastsetter rapporteringsplikten. Dersom tjenesten oppdager utenlandske forhold som kan ha betydning for norske interesser, skal forholdene rapporteres inn. Kapittel 3 om Etterretningstjenestens oppgaver fastsetter rammen for varslings- og rapporteringsplikten. Det er bare forhold som faller innenfor tjenestens oppgaver det skal varsles og rapporteres om.

Andre ledd fastsetter at varslingen og rapporteringen etter første ledd skal skje i tråd med henholdsvis forsvarssjefens og departementets bestemmelser. Dette forutsetter at det utarbeides nærmere prosedyrer for hvordan varslings- og rapporteringsplikten skal gjennomføres.

Tredje ledd første punktum åpner for at Etterretningstjenesten kan varsle og rådgi andre enn norske myndigheter. Det kan være norske eller utenlandske personer og virksomheter. Et eksempel kan være en norsk virksomhet i utlandet som er utsatt for en terrortrussel. Varsling og rådgivning til andre enn norske myndigheter må skje innenfor rammen av departementets bestemmelser. Fordi det ved slik varsling og rådgivning etter omstendighetene kan være nødvendig å dele sikkerhetsgradert informasjon, åpner tredje ledd andre punktum for et snevert unntak fra kravet til autorisasjon og sikkerhetsklarering i sikkerhetsloven § 8-1. Vilkårene for unntak er for det første at det er strengt nødvendig å gi tilgang til informasjonen, og for det andre at dette er sikkerhetsmessig forsvarlig. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om det er anledning til å utlevere informasjonen. Personer og virksomheter som mottar sikkerhetsgraderte opplysninger med grunnlag i unntaksbestemmelsen, har taushetsplikt etter § 11-2.

Til § 2-5

Bestemmelsen fastsetter hvilke saker Etterretningstjenesten skal forelegge departementet for beslutning. Bestemmelsen er en lovfesting av instruks om Etterretningstjenesten § 13.

Det er tre kategorier av saker som skal forelegges departementet for beslutning. Det gjelder for det første etablering av samarbeid og avtaler med utenlandske tjenester eller internasjonale organisasjoner, jf. bokstav a. Etter bokstav b skal iverksettelse av særskilte etterretningsoperasjoner som kan reise politiske problemstillinger, forelegges. For det tredje skal andre særlig viktige saker forelegges, jf. bokstav c. Bokstav c er ment som en sikkerhetsventil for å sikre at Etterretningstjenesten ikke fatter beslutning i saker av stor betydning uten å involvere departementet.

Til § 2-6

Bestemmelsen fastslår at Etterretningstjenesten er underlagt EOS-utvalgets kontroll etter EOS-kontrolloven, jf. første ledd første punktum. Rammene for utvalgets kontroll endres ikke som følge av ny etterretningstjenestelov. Det etableres imidlertid en løpende kontroll med tjenestens etterlevelse av reglene i kapittel 7 om tilrettelagt innhenting, jf. første ledd andre punktum, som kommer i tillegg til den alminnelige etterfølgende kontrollen etter EOS-kontrolloven. Det vises til merknadene til § 7-11 for en nærmere beskrivelse.

Det fremgår av andre ledd første punktum at Etterretningstjenesten er underlagt revisjon og kontroll av Riksrevisjonen. Riksrevisjonen skal utpeke bestemte tjenestepersoner til å utføre revisjonen og kontrollen. Disse skal ha norsk statsborgerskap og være sikkerhetsklarert for STRENGT HEMMELIG, jf. andre ledd andre og tredje punktum. Etter andre ledd fjerde punktum skal Riksrevisjonen være representert i Koordineringsutvalget for Etterretningstjenesten (K-utvalget), se § 2-3 første ledd andre punktum.

Til § 2-7

Paragrafen etablerer en plikt for statsråden til å orientere stortingspresidenten årlig om Etterretningstjenestens virksomhet, jf. første ledd. Av hensyn til skjerming er det ikke mulig å orientere et åpent storting om tjenestens virksomhet. Stortingspresidenten mottar derfor en orientering på vegne av Stortinget. Det følger av andre ledd første punktum at sjefen for Etterretningstjenesten skal delta under orienteringen. For øvrig bestemmer stortingspresidenten hvem som skal delta, jf. andre ledd andre punktum.

Til § 2-8

Første ledd viderefører gjeldende rett om at det kun er EOS-utvalget som fører tilsyn med Etterretningstjenestens behandling av personopplysninger for etterretningsformål. Dette innebærer at tjenesten er unntatt kontroll og tilsyn av Datatilsynet og Personvernnemnda.

Av andre ledd første punktum følger det at kapittel 10 om tilsyn i ekomloven ikke gjelder for informasjon og områder som vil gi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet innsyn i Etterretningstjenestens virksomhet. Det presiseres imidlertid i andre ledd andre punktum at unntaket ikke er til hinder for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører tilsyn med hvordan tilretteleggingsplikten etter § 7-2 utøves.

Det framgår av tredje ledd at domstolene fører kontroll med tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon i samsvar med reglene i kapittel 8. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 11.9.

Til kapittel 3

Til § 3-1

Bestemmelsen angir en av Etterretningstjenestens hovedoppgaver, som er å innhente og analysere informasjon om utenlandske forhold som kan bidra til at utenlandske trusler som nevnt i bokstavene a til i avdekkes og motvirkes. Bestemmelsen gir en uttømmende regulering av hvilke utenlandske trusler som er å regne som etterretningsformål og som kan danne grunnlag for innhenting og analyse av informasjon. Hva som ligger i trusler i denne sammenheng, er omtalt i punkt 7.3. Det innebærer i hovedsak at forholdet må være, eller ha potensiale til å bli, av en viss alvorlighetsgrad.

Med utenlandske forhold menes militære og sivile forhold utenfor Norges territorium som har betydning for å avdekke eller forstå de trusler som følger av bestemmelsen. Det kan eksempelvis dreie seg om å kartlegge andre staters militære kapasiteter, identifisere organisasjoner eller enkeltpersoner i utlandet som er på vei til Norge for å utføre en terrorhandling, avdekke digitale angrep eller påvirkningsoperasjoner mot Norge fra utlandet, eller lete etter (finne) trusler mot norske styrker i utlandet.

Det følger av bestemmelsen at Etterretningstjenesten «skal» innhente og analysere informasjon, men dette innebærer ikke at tjenesten til enhver tid har plikt til å innhente informasjon om alle truslene som regnes opp i bestemmelsen. Bestemmelsen må for det første forstås i lys av § 2-2 om oppdragsstyring. Det er departementet som fastsetter hvilke prioriteringer Etterretningstjenesten til enhver tid skal arbeide etter. Dette gjøres gjennom prioriteringsdokumentet for nasjonale etterretningsbehov (PNEB). Se punkt 6.1 for mer om dette. For det andre har Etterretningstjenesten begrensede ressurser og må gjøre nødvendige prioriteringer for å løse sine oppgaver på best mulig måte.

At informasjonen skal bidra til at trusler avdekkes og motvirkes, innebærer at Etterretningstjenesten må sørge for at informasjon de innhenter antas å ha en viss relevans for oppgavene. Terskelen for informasjonsinnhenting er ment å være lav når det gjelder sannsynligheten for at innhentingen vil frembringe faktisk relevant informasjon. Begrepet må leses i lys av grunnvilkårene for innhenting av informasjon i lovens kapittel 5.

Med avdekke siktes det til informasjon som er egnet til å oppdage og kartlegge trusler, mens det med motvirke siktes til informasjon som er egnet til sette beslutningstakere i stand til å treffe nødvendige tiltak ved behov.

I bokstav a slås det fast at informasjonen skal bidra til å avdekke og motvirke trusler mot Norges selvstendighet og sikkerhet, territorielle integritet og politiske og økonomiske handlefrihet. Dette omtales gjerne som trusler mot statssikkerheten. Norges selvstendighet og territorielle integritet knytter seg til Norges råderett over egne politiske og økonomiske anliggender. Landets øverste statsorganer må herunder ha kontroll over norsk territorium for å blant annet opprettholde statens konstitusjonelle funksjoner. Med sikkerhet menes blant annet vår evne til å avdekke og motvirke sikkerhetstruende virksomhet, jf. sikkerhetsloven § 1-1. Trusler mot statssikkerheten kan eksempelvis fremkomme gjennom mer begrensede væpnede angrep eller andre anslag på norske interesser, gjennom manipulering av valg eller angrep på våre grunnleggende nasjonale funksjoner.

Bokstav b fastsetter at informasjonen skal bidra til å avdekke og motvirke alvorlige trusler mot samfunnssikkerheten i Norge. Samfunnssikkerheten dreier seg blant annet om å ivareta befolkningens liv og helse, sørge for at sentrale samfunnsfunksjoner opprettholdes og at viktig infrastruktur ikke går tapt. Det er imidlertid ikke informasjon om enhver trussel mot samfunnssikkerheten som ligger innenfor Etterretningstjenestens oppgaver. Det er bare alvorlige trusler, det vil si trusler som utfordrer samfunnets grunnleggende funksjonalitet, stabilitet eller befolkningens sikkerhet, som tjenesten skal innhente informasjon om, og kun trusler som har sitt utspring i utlandet.

Etter bokstav c skal informasjonen bidra til å avdekke og motvirke alvorlige trusler mot norske interesser i utlandet. Dette kan dreie seg om trusler mot norske borgere i utlandet, for eksempel gisselsituasjoner som anslaget mot gasskraftverket ved In Amenas i januar 2013.

Det følger av bokstav d at informasjonen skal bidra til å avdekke og motvirke fremmed etterretningsvirksomhet. Etterretningsaktivitet mot Norge dreier seg blant annet om å avdekke norske og allierte sikkerhets-, forsvars- og utenrikspolitiske posisjoner, sikre tilgang til viktig teknologi og avdekke sårbarheter og muligheter ved eventuelle krise- og krigssituasjoner. Det er viktig at Etterretningstjenesten innhenter informasjon som kan bidra til å avdekke hvilke aktører som opererer, motivene deres og hvilke metoder som benyttes.

Etter bokstav e skal informasjonen bidra til å avdekke og motvirke fremmede sabotasje- og påvirkningsoperasjoner. Med fremmede sabotasjeoperasjoner menes blant annet ødeleggelser og lignende som utføres av eller på vegne av en fremmed makt, organisasjon eller gruppering. Det forutsettes at virksomheten er grenseoverskridende og representerer en ytre trussel. Sabotasjebegrepet er ikke helt presist, og vil delvis kunne overlappe med begrepet «terrorisme». Det kan også falle innenfor hva som anses som en alvorlig trussel mot samfunnssikkerheten. Påvirkningsoperasjoner kan blant annet skje gjennom illegitim påvirkning av samfunnsopinionen eller valgresultater, for på den måten å påvirke våre demokratiske prosesser. Begrepet vil også kunne dekke utenlandske oppkjøp og eierskapsutøvelse som har til hensikt å undergrave nasjonale sikkerhetsinteresser. Begrepet vil i enkelte tilfeller overlappe med trusler mot statssikkerheten, jf. merknadene til bokstav a.

I bokstav f slås det fast at informasjonen skal bidra til å avdekke og motvirke grenseoverskridende terrorisme. Det finnes ingen allment anerkjent definisjon av terrorisme, verken i Norge eller internasjonalt. Bakgrunnen for det er blant annet uenigheter om innholdet i et slikt begrep. Det avgjørende for om Etterretningstjenesten kan innhente informasjon for formålet i bestemmelsen her, er imidlertid om trusselen faller innenfor det norske myndigheter anser for å være terrorisme. Det finnes ingen nasjonale terrorlister, men allment kjente organisasjoner og grupperinger som ISIL og Al-Qaida vil åpenbart falle innenfor begrepet. Det har videre formodningen for seg at organisasjoner og grupper som er vurdert som terrororganisasjoner av FN og EU vil falle inn under bokstav f, men det må likevel foretas en selvstendig nasjonal vurdering av spørsmålet.

Veiledning om hva norske myndigheter anser for å være terrorisme, finnes i straffeloven § 131. Der straffes nærmere bestemte handlinger (for eksempel drap) som terrorhandling dersom den er utført med terrorhensikt. Handlinger med terrorhensikt er handlinger som begås i den hensikt å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning for samfunnet, å skape alvorlig frykt i befolkningen eller urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller mellomstatlig organisasjon. Øvrige bestemmelser i straffeloven kapittel 18 kan fungere som eksempler på handlinger som anses som terrorrelaterte. Det må altså legges til grunn at det vil være innenfor bokstav f å innhente informasjon som kan bidra til å avdekke og motvirke trusler som dekkes av gjerningsbeskrivelsene i disse bestemmelsene.

For at Etterretningstjenesten skal kunne innhente informasjon om terrorisme, må den være grenseoverskridende. Begrepet indikerer at terroren må utgjøre en trussel som er styrt fra eller på annen måte har forbindelse til utenlandsk person, gruppe, organisasjon, stat eller forhold. Det ligger utenfor tjenestens oppgaver å bidra til å avdekke og motvirke terrorisme som foregår i de ulike statene. Dersom terrorismen kan utgjøre en trussel mot Norge eller norske interesser i utlandet, vil det imidlertid falle innenfor bestemmelsen her.

Av bokstav g følger det at informasjonen skal bidra til å avdekke og motvirke spredning av masseødeleggelsesvåpen og utstyr og materiale for fremstilling av slike våpen. Masseødeleggelsesvåpen (MØV) er en betegnelse på atomvåpen, radiologiske, biologiske og kjemiske våpen, gjerne kalt ARBC-våpen. Hva som til enhver tid skal være å regne som MØV, må ses i lys av internasjonale konvensjoner og ikke-spredningsregimer.

Etter bokstav h skal informasjonen bidra til å avdekke og motvirke internasjonal våpenhandel som kan utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel. Begrepet internasjonal våpenhandel må forstås bredt. All handel med ethvert våpen, forutsatt at det er mellom organisasjoner eller stater, faller som utgangspunkt innenfor begrepet. Etterretningstjenesten skal imidlertid ikke innhente informasjon om enhver våpenhandel, det er et krav at våpenhandelen kan utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel mot Norge eller norske interesser. Det betyr at mer ordinær våpenhandel, for eksempel salg av håndvåpen til en kriminell organisasjon, ikke faller innenfor Etterretningstjenestens oppgaver.

Forhold som kan regnes for å utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel, kan være våpenhandel med en særskilt våpentype (for eksempel MØV) som i seg selv kan utgjøre en alvorlig trussel, salg av store mengder våpen til internasjonale terrororganisasjoner som utgjør en trussel mot Norge eller norske interesser i utlandet, eller våpenhandel mellom stater som gir indikasjoner på at det innføres nye kapasiteter som kan påvirke maktbalansen i en region.

I bokstav i slås det fast at informasjonen skal bidra til å avdekke og motvirke eksport av sanksjonerte, listeførte eller sensitive varer og tjenester. Det dreier seg først og fremst om varer og tjenester som er regulert av eksportkontrolloven eller i sanksjonsforskrifter i medhold av annen lovgivning, herunder lov om vedtak i FNs sikkerhetsråd og sanksjonslova.

De ulike utenlandske truslene som følger av bokstav a til i, vil i enkelte tilfeller gli over i hverandre. Våpenhandel som involverer MØV eller utstyr og materiale for fremstilling av slike våpen, vil falle innenfor bokstav g og h. Grenseoverskridende terrorisme kan være en trussel mot samfunnssikkerheten, og påvirkningsoperasjoner har en side til statssikkerheten. Det viktige er ikke hvilken bokstav trusselen faller inn under, men at trusselen ligger innenfor rammene til bestemmelsen. Det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om den innhentede informasjonen faller innenfor en av de opplistede kategoriene i bokstav a til i.

Til § 3-2

Det følger av bestemmelsen at Etterretningstjenesten, i tillegg til informasjon om trusler som beskrevet i § 3-1, også skal innhente og analysere informasjon om andre utenlandske militære og sivile forhold. Hva som ligger i at tjenesten skal innhente og analysere informasjonen, er beskrevet nærmere i merknadene til § 3-1.

Bokstav a fastsetter at Etterretningstjenesten skal innhente og analysere informasjon om utenlandske forhold som kan bidra til ivaretakelse av prioriterte utenriks-, forsvars- eller sikkerhetspolitiske interesser knyttet til forhold og utviklingstrekk i andre stater og regioner. Bestemmelsen har to hovedelementer. For det første må informasjonen knytte seg til forhold eller utviklingstrekk i andre stater og regioner. For det andre må den antas å ha relevans for Norges utenriks-, forsvars- eller sikkerhetspolitiske interesser. Det følger av dette at informasjonen for eksempel må kunne bidra til å gi situasjonsforståelse i land og regioner som er viktige for Norge. Det kan være nordområdene, sentrale konfliktområder eller områder som Norge har større økonomiske interesser i. Informasjonen vil blant annet kunne dreie seg om de politiske forholdene, migrasjonsutfordringer eller utvikling av militære eller andre kapasiteter som ikke har manifestert seg som en trussel.

At informasjonen må kunne bidra til ivaretakelse av disse interessene, innebærer at den må ha en viss relevans for interessene, men likevel ikke slik at det stilles høyere krav enn det som følger av grunnvilkårene for innhenting i kapittel 5.

Det er kun prioriterte interesser som faller innenfor Etterretningstjenestens oppgaver. Dette innebærer en begrensning i hva tjenesten kan innhente informasjon om. Kravet må, i likhet med § 3-1, ses i lys av § 2-2 om oppdragsstyring og prioriteringsdokumentet for nasjonale etterretningsbehov. Det er departementet som koordinerer norske myndigheters etterretningsbehov og styrer hva tjenesten skal innhente informasjon om.

Etter bokstav b skal Etterretningstjenesten innhente informasjon som kan bidra til nasjonal beredskapsplanlegging. Dette omfatter informasjon som bidrar til at den nasjonale beredskapen til enhver tid kan tilpasses det gjeldende trussel- og risikobildet. Det vil blant annet være informasjon som bidrar til utforming av nasjonalt og alliert operativt planverk, og informasjon for å gjøre nødvendige tilpasninger i styrkeoppbyggingssystemet og nasjonalt beredskapssystem.

Det følger av bokstav c at Etterretningstjenesten skal innhente informasjon som kan bidra til episode- og krisehåndtering. I den lavere enden av krisespekteret kan det for eksempel være tale om informasjon om grensekrenkelser eller lignende som kan kreve diplomatisk håndtering. Det vil også være nødvendig å innhente informasjon som bidrar til å danne et normalbilde i norske interesseområder.

Det følger av bokstav d at informasjonen skal bidra til planlegging og gjennomføring av nasjonale eller internasjonale militære operasjoner. Det vil først og fremst være informasjon som gir norske styrker et oppdatert bilde av de faktiske forhold der operasjonen finner sted, enten det er nasjonalt eller internasjonalt. Videre vil det være snakk om informasjon som danner utgangspunkt for etterretningsvurderinger av kapasiteter og metoder som de militære styrkene kan stå overfor. Lovens virkeområde er i § 1-2 andre ledd avgrenset mot informasjonsinnhenting som ledd i en internasjonal operasjon med folkerettslig mandat, men bestemmelsen kan være relevant i planleggingsfasen.

Til § 3-3

Første ledd viderefører gjeldende lov § 3 tredje ledd. Bestemmelsen fastslår at tjenesten skal ivareta evne til å innhente og formidle informasjon i tilfeller hvor hele eller deler av Norge okkuperes. Det innebærer at Etterretningstjenesten utarbeider og vedlikeholder beredskapsplanverk og trener og øver på dette oppdraget.

Etter andre ledd skal Etterretningstjenesten holde departementet generelt orientert om organisering og planlegging av okkupasjonsberedskapen. Det er tilstrekkelig at tjenesten gir en overordnet orientering om temaet, slik at departementet kan kontrollere at oppgaven gjennomføres uten at det går på bekostning av de spesielt strenge kravene til skjerming som okkupasjonsberedskapen forutsetter.

Til § 3-4

Bestemmelsen åpner for at Etterretningstjenesten kan innhente og analysere informasjon om forhold som nevnt i §§ 3-1 og 3-2 dersom det antas å være av vesentlig betydning for det bi- eller multilaterale etterretningssamarbeidet og er i norsk interesse. Dette innebærer at Etterretningstjenesten kan innhente informasjon som vil være relevant for andre land, uten at det har direkte etterretningsrelevans for Norge. Forutsetningen er at det bidrar til å etablere og opprettholde etterretningssamarbeid som er viktig for Norge.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med vilkårene for å dele opplysninger med andre lands samarbeidende tjenester i lovforslaget kapittel 10.

Til § 3-5

Bestemmelsen gir hjemmel for å innhente informasjon som utgjør et nødvendig grunnlag for å kunne innhente relevant informasjon (evneinformasjon). Det kan for eksempel være nødvendig å innhente informasjon om sikkerhetssituasjonen i et område hvor tjenestens personell skal gjennomføre operasjoner, for å kunne ivareta sikkerheten til tjenestens personell og aktivitet. Slik innhenting relaterer seg kun indirekte til det egentlige målet for informasjonsinnhentingen, men er nødvendig for tjenestens evne til å innhente informasjon på en trygg, målrettet og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Et annet eksempel kan være innhenting av informasjon om hvordan et informasjonssystem er bygget opp eller om signalmiljøet i et område, for å forstå hvordan man kan få tilgang til den relevante informasjonen. Det kan videre dreie seg om å innhente informasjon om hvilke personer i en organisasjon eller på et sted som tjenesten ikke skal innhente informasjon om, slik at innhentingen kan skje så målrettet som mulig. Innhentingen må imidlertid ikke forveksles med målsøking, altså Etterretningstjenestens systematiske arbeid for å identifisere nye etterretningsmål etter lovforslaget § 5-1.

Til kapittel 4

Til § 4-1

Bestemmelsen fastsetter i første ledd et forbud for Etterretningstjenesten mot å benytte metoder for innhenting av informasjon etter kapittel 6 overfor personer i Norge. Med «personer» forstås både fysiske og juridiske personer.

Formålet med forbudet er å begrense Etterretningstjenestens adgang til å innhente informasjon om personer i Norge (den territorielle begrensningen). Det vises til punkt 8.3 for en nærmere redegjørelse for behovet for en slik begrensning. Forbudet viderefører gjeldende rett, men oppstiller et klarere avgrensningskriterium. Det oppstilles ingen skjønnsmessige vilkår som krav om overvåkningshensikt eller lignende.

At forbudet er knyttet til bruk av innhentingsmetoder etter kapittel 6, innebærer at det avgjørende for om bestemmelsen kommer til anvendelse, er om innhentingen skjer med en metode som nevnt i kapittel 6. Kapittel 6 regulerer Etterretningstjenestens systematiske innhentingsvirksomhet ved bruk av menneskebaserte og tekniske fremgangsmåter. Metodene er nærmere omtalt i merknadene til den enkelte bestemmelse.

Innhentingsmetodene i kapittel 6 omfatter ikke alle måter Etterretningstjenesten kan komme i besittelse av informasjon på. Tjenesten kan for det første motta informasjon fra andre i form av tips og lignende. Tips fra publikum kan være en viktig informasjonskilde. Mottak av slik informasjon kan ikke med rimelighet omtales som en «innhentingsmetode», og er derfor ikke regulert i kapittel 6. Denne måten å komme i besittelse av informasjon på dekkes følgelig ikke av forbudet i første ledd mot innhenting i Norge. Informasjon som mottas innenfor rammen av et kildeforhold, regnes derimot som menneskebasert innhenting etter § 6-3, slik at forbudet i første ledd får anvendelse.

Forbudet i første ledd er heller ikke til hinder for at Etterretningstjenesten mottar informasjon om norske personer innenfor rammen av informasjonsutveksling med nasjonale og internasjonale partnere, slik dette er regulert i kapittel 10.

Informasjonsinnhenting fra åpne kilder reguleres av §§ 6-2 og 4-4. I henhold til den territorielle begrensningen er det – med noen unntak – PST som har ansvar for og adgang til innhenting av informasjon om personer i Norge. Unntaket etter § 4-4, som gir Etterretningstjenesten adgang til å innhente informasjon om utenlandske forhold fra åpne kilder selv om informasjonen er publisert av eller på annen måte berører personer i Norge, skal forstås i lys av dette.

Det presiseres at tilrettelagt innhenting, som reguleres i kapittel 7 og 8, regnes som en form for midtpunktinnhenting etter § 6-9. Tilrettelagt innhenting omfattes derfor som et utgangspunkt av innhentingsforbudet. Presiseringen i § 4-7 kommer imidlertid til anvendelse, slik at tilrettelagt innhenting overfor utenlandske etterretningsmål kan gjennomføres selv om den innhentede informasjonen vil omfatte overskuddsinformasjon om personer i Norge.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at innhenting rettet mot mål i utlandet, gjennomføres fra Norge. For eksempel kan tekniske innhentingskapasiteter, som å følge fremmede undervannsbåter til havs, opereres fra installasjoner på norsk territorium. Det understrekes også for ordens skyld at innhentet informasjon kan bearbeides og analyseres i Norge.

Med Norge menes norsk territorium, som omfatter Fastlands-Norge, Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Begrepet inkluderer territorialfarvannet (sjøterritoriet og de indre farvann) og luftterritoriet.

Regler om behandling av informasjon som Etterretningstjenesten kommer i besittelse av, følger av kapittel 9. Kapittel 9 regulerer behandling av personopplysninger etter innhenting. Opplysninger om norske personer som Etterretningstjenesten lovlig besitter, kan behandles etter kapittel 9 så fremt behandlingsvilkårene i det kapittelet er oppfylt.

Det kan i enkelte tilfeller være uklart om en person er i Norge eller i utlandet. I slike tilfeller følger det av andre ledd at Etterretningstjenesten skal søke å avklare forholdet. Til dette formålet kan det bare brukes informasjon fra norske myndigheter eller utenlandske samarbeidspartnere, åpne kilder eller egen innhenting i utlandet. Informasjonen kan være informasjon som Etterretningstjenesten allerede besitter, eller informasjon som hentes inn fra nevnte kilder for dette formålet.

Tjenesten må legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Det er ikke tilstrekkelig at tjenesten har søkt å avklare om personen er i Norge uten å lykkes i å etablere en sannsynlighetsovervekt i den ene eller andre retningen. Tjenesten må avstå fra innhenting dersom man ikke lykkes i å etablere sannsynlighetsovervekt for at personen er i utlandet.

Det fastsettes enkelte unntak fra innhentingsforbudet i §§ 4-2, 4-4, 4-5 og 4-6.

Til § 4-2

Bestemmelsen fastsetter et unntak fra § 4-1 for fremmed statsaktivitet i Norge.

Etter første ledd kan Etterretningstjenesten uten hinder av forbudet etter § 4-1 benytte innhentingsmetoder etter kapittel 6 overfor utenlandske og statsløse personer i Norge som opptrer på vegne av fremmed stat eller statslignende aktør.

Bestemmelsen skiller ikke mellom de ulike metodene i kapittel 6, men metodens karakter vil være et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen som må foretas etter lovforslaget § 5-4. Etter § 5-4 skal det vurderes om mindre inngripende tiltak i tilstrekkelig grad kan ivareta formålet, inngrepets virkning for den som rammes, sakens betydning og forholdene ellers. Ved informasjonsinnhenting i Norge må det særlig legges vekt på hvorvidt og hvordan innhentingen vil kunne berøre tredjepart.

Med statslignende aktør menes en entitet som rettslig sett ikke oppfyller alle de fire folkerettslige kravene til å være en stat, men som i praksis utøver statslignende funksjoner i en slik grad at det er naturlig å sammenligne den med en stat. Terskelen for å være en statslignende aktør vil følgelig ligge høyt.

Unntaket gjelder bare for utenlandske og statsløse personer. Dette innebærer at det ikke kan innhentes informasjon om norske statsborgere som handler på vegne av en fremmed stat eller statslignende aktør, selv om personen også har utenlandsk statsborgerskap.

Med personer forstås både fysiske og juridiske personer. Det må avgjøres konkret hvorvidt en virksomhet skal anses som norsk eller utenlandsk. Hvis virksomheten er registrert i Norge eller utøver virksomhet fra forretningssted i Norge, må den normalt regnes som norsk.

I vurderingen av hvorvidt personen opptrer på vegne av fremmed stat eller statslignende aktør, må det ses hen til folkerettslige regler om statsansvar. En handling vil normalt regnes som utført på vegne av en stat når den er utført av personer som handlet på bakgrunn av direkte instruksjoner fra eller under ledelse eller effektiv kontroll av staten.

Dersom det er tvil om en person opptrer på vegne av en fremmed stat eller statslignende aktør, følger det av andre ledd at Etterretningstjenesten skal søke å avklare forholdet. For dette formålet skal det kun brukes informasjon fra norske myndigheter, utenlandske samarbeidspartnere, åpne kilder eller egen innhenting i utlandet. Informasjonen kan være informasjon som Etterretningstjenesten allerede besitter, eller informasjon som hentes inn fra nevnte kilder for dette formålet. Tjenesten må legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Det må etableres sannsynlighetsovervekt for at personen handler på vegne av en stat eller statslignende aktør for at innhenting etter første ledd kan finne sted. Etableres det ikke sannsynlighetsovervekt, må tjenesten avstå fra innhentingen.

Tredje ledd fastsetter at når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan Kongen bestemme at Etterretningstjenesten uten hinder av § 4-1 kan innhente enhver opplysning som har betydning for Forsvarets evne til å håndtere fiendtlig militær aktivitet.

Terskelkriteriene i krig eller når krig truer eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet står i fare tilsvarer kriteriene i beredskapsloven § 3 og annen beredskapslovgivning. Det vises til NOU 1995: 31 punkt 4.5.5 side 50 følgende. På samme måte som i beredskapsloven § 3, er terskelkriteriene knyttet til fiendtlig aktivitet på norsk territorium. At Norge deltar med militære kapasiteter i en væpnet konflikt utenfor norsk territorium, er ikke tilstrekkelig til å oppfylle kriteriene.

Gitt vurderingens viktighet er det Kongen som avgjør når terskelkriteriene er oppfylt, på samme måte som i annen beredskapslovgivning.

Med enhver opplysning menes også opplysninger om norske personer og virksomheter. Det oppstilles en materiell begrensning ved at opplysningene som innhentes må ha betydning for å håndtere fiendtlig militær aktivitet.

Til § 4-3

Bestemmelsen regulerer samordning med Politiets sikkerhetstjeneste ved innhenting på norsk territorium etter § 4-2 første ledd.

Både Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har oppgaver knyttet til å motvirke utenlandske trusler mot Norge. Innenfor rammen av politiloven § 17 b har PST hovedansvaret for å innhente informasjon om slike trusler på norsk territorium, men i de tilfellene som er nevnt i § 4-2 (fremmed statsaktivitet i Norge) kan også Etterretningstjenesten innhente informasjon på norsk territorium. De to tjenestene må i slike tilfeller samordne virksomheten for å unngå etterretningssvikt, ivareta operasjonssikkerhet og legge til rette for hensiktsmessig bruk av samfunnets ressurser.

Det følger av første punktum at Etterretningstjenesten, når den skal innhente informasjon om fremmed statsaktivitet i Norge i samsvar med § 4-2 første ledd, må be PST om samtykke til innhentingen dersom den gjelder forhold som også dekkes av oppgavebeskrivelsen i politiloven § 17 b første ledd. Avslag vil normalt bare være aktuelt dersom PST allerede innhenter informasjon om det aktuelle etterretningsmålet, og det kan virke forstyrrende på operasjonen med Etterretningstjenestens inntreden. PST skal derimot ikke overprøve Etterretningstjenestens vurdering av det rettslige grunnlaget for innhentingen og hvorvidt innhenting er nødvendig og hensiktsmessig for å løse Etterretningstjenestens oppgaver. Departementet legger til grunn at tjenestene etablerer prosedyrer som sikrer en hurtig avklaring av samtykkeanmodninger. Hvis tjenestene i en konkret sak ikke skulle bli enige, må uenigheten løses av de overordnede departementene på vanlig måte.

Samtykkekravet gjelder i alle saker hvor Etterretningstjenesten, i samsvar med unntaket i § 4-2 første ledd, kan bruke metoder etter kapittel 6 overfor personer i Norge som opptrer på vegne av fremmed stat eller statslignende aktør, og den aktuelle statsaktiviteten er av en karakter som gjør at forholdet også omfattes av beskrivelsen av oppgavene til PST i politiloven § 17 b første ledd. Kravet antas å være mest praktisk med hensyn til fremmede staters ulovlige etterretningsvirksomhet i Norge, jf. politiloven § 17 b første ledd nr. 2, men innhenting om fremmed statsaktivitet som dekkes av andre alternativer i bestemmelsen kan også være aktuelt. Forutsetningen er i alle tilfeller at det er tale om et forhold som dekkes av Etterretningstjenestens oppgavebeskrivelse i kapittel 3, det vil si at det må være tale om utenlandske forhold.

Hvis innhentingen gjelder forhold som ikke faller inn under en av oppgavene til PST etter politiloven § 17 b første ledd, kreves det ikke samtykke. Etterretningstjenesten skal like fullt informere PST om innhentingen, jf. andre punktum. Formålet med denne plikten er å sikre samordning av virksomheten på norsk territorium og ivareta operasjonssikkerhet. Informasjonen bør normalt gis skriftlig og i så god tid som mulig før operasjonen, slik at PST gis anledning til å gjøre gjeldende at det dreier seg om en sak som krever samtykke etter første ledd. Uenighet mellom tjenestene på dette punktet må løses av de overordnede departementene på vanlig måte. I hastetilfeller kan informasjonen gis muntlig, men av hensyn til notoritet skal den i så fall snarest mulig nedtegnes.

Samordningsplikten er begrenset til innhenting etter § 4-2 første ledd. Av hensyn til det folkerettslige distinksjonsprinsippet oppstilles det ingen lovpålagt samordningsplikt for innhenting i beredskapssituasjoner etter § 4-2 tredje ledd. Det presiseres at det også gjelder en plikt til samordning etter instruks om samarbeidet mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste § 8. Plikten i instruksen vil i en beredskapssituasjon fremdeles gjelde, men folkerettslige regler vil kunne ha betydning for hvor langt plikten rekker.

Til § 4-4

Bestemmelsen utgjør et unntak fra § 4-1 gjennom å fastslå at Etterretningstjenesten kan innhente informasjon om utenlandske forhold fra åpne kilder etter § 6-2 selv om informasjonen er publisert av eller på annen måte berører personer i Norge. Det vises til merknadene til § 6-2 når det gjelder åpne kilder som metode og grensedragningen mot andre metoder. Paragraf 4-4 er ikke en hjemmel for innhenting av informasjon, men et unntak fra forbudet i § 4-1. Uten et slikt unntak ville Etterretningstjenesten ikke kunne ha befatning med åpent tilgjengelig informasjon som er publisert av eller berører personer i Norge, fordi innhenting fra åpne kilder er en metode etter kapittel 6, og dermed omfattet av forbudet i § 4-1.

Det kan innhentes informasjon fra åpne kilder i en målsøkingsfase, der inngangsverdier knyttet til personer eller virksomheter i Norge benyttes for å frembringe informasjon om etterretningsrelevante utenlandske forhold. For eksempel vil det være behov for å gjøre søk i åpne kilder, slik som i selskapsregistre, for å avdekke utenlandske eierskapskjeder knyttet til et selskap i Norge for å avdekke om fremmede trusselaktører driver strategiske oppkjøp eller investeringer.

Det presiseres at innhenting av informasjon fra åpne kilder, som all annen innhenting av informasjon, må være begrunnet i Etterretningstjenestens oppgaver etter lovforslaget kapittel 3, det vil si at det må dreie seg om utenlandske forhold. Det vil imidlertid ikke være i strid med bestemmelsene at Etterretningstjenesten registrerer hvilket nettsted den relevante informasjonen fremgår av eller hvilken norsk person som har publisert informasjonen, dersom dette er nødvendig for å kunne vurdere informasjonens kvalitet eller av andre grunner vurderes som relevant og nødvendig kontekstinformasjon.

Til § 4-5

Bestemmelsen regulerer kilderekruttering og kildeverifikasjon i Norge.

Etter første ledd kan Etterretningstjenesten uten hinder av § 4-1 innhente informasjon om personer i Norge for å finne, rekruttere og verifisere kilder. En kilde er en fysisk person som kultiveres, rekrutteres og føres av Etterretningstjenesten for å gjennomføre eller tilrettelegge for menneskebasert innhenting. En organisasjon eller et miljø kan regnes som kilde inntil relevante fysiske enkeltpersoner innenfor organisasjonen eller miljøet er identifisert. Det vises til merknadene til § 6-3 for en nærmere beskrivelse.

Kilder kan være norske eller utenlandske statsborgere, som kan oppholde seg på norsk eller utenlandsk territorium.

Med kildeverifikasjon menes innhenting og vurdering av informasjon for å fastslå hvorvidt en potensiell eller eksisterende kilde besitter eller kan skaffe tilgang til relevant informasjon for etterretningsformål, samt for å fastslå motivasjon, troverdighet og egnethet.

Hvilke innhentingsmetoder som kan benyttes i Norge, reguleres i andre ledd. Som hovedregel skal informasjonen innhentes fra åpne kilder eller ved utlevering fra norske myndigheter, jf. andre ledd første punktum. Det kan imidlertid brukes metoder som nevnt i § 6-3 (menneskebasert innhenting) og § 6-4 (systematisk observasjon) hvis det foreligger tungtveiende sikkerhetsmessige grunner. Andre metoder som nevnt i kapittel 6 kan ikke brukes for kilderekruttering og kildeverifikasjon i Norge.

Med tungtveiende sikkerhetsmessige grunner siktes det særlig til situasjoner hvor Etterretningstjenesten tilnærmer seg en person eller et miljø som kan utgjøre en trussel mot tjenestepersoners eller oppdragstakeres liv og helse, hvor en åpen tilnærming kan kompromittere tjenestepersoner eller oppdragstakere på en måte som kan vanskeliggjøre tjenestens arbeid i fremtiden, eller der det kan være grunn til å undersøke om kilden i realiteten opptrer på vegne av annen stats etterretnings- eller sikkerhetstjeneste eller på annen måte ikke er den som personen utgir seg for å være.

Som ved all annen metodebruk må det foretas en forholdsmessighetsvurdering i tråd med § 5-4. Det vises til merknadene til den bestemmelsen. Det følger dessuten av tredje ledd første punktum at det ikke skal innhentes mer informasjon enn strengt nødvendig. Dette innebærer et skjerpet krav med hensyn til hvor lenge innhentingen kan pågå og hvor omfattende undersøkelsene kan være. Det er ikke mulig å oppstille presise grenser, men det legges til grunn at innhenting kun skal foregå i en begrenset innledende fase forut for eventuell åpen kontakt. For verifikasjon av etablerte (rekrutterte) kilder skal innhenting skje kun så lenge sikkerhetsmessige forhold åpenbart krever det, og ellers bare dersom omstendighetene konkret og klart krever det.

Det fremgår av tredje ledd andre punktum at innhentede opplysninger utelukkende skal brukes for å finne, rekruttere og verifisere kilder. Opplysninger som er innhentet for disse formål, kan ikke behandles for andre formål, og personopplysninger skal slettes når det ikke er nødvendig å behandle opplysningene, jf. § 9-8 første ledd. Utlevering som ledd i kildesamarbeid med samarbeidende tjenester anses som samme formål. For det tilfelle at en kilde ikke ønsker å samarbeide med Etterretningstjenesten, kan opplysninger om kilden behandles for å hindre at vedkommende kontaktes igjen. Det skal i så fall ikke registreres flere opplysninger enn det som er strengt nødvendig for dette formålet.

Til § 4-6

Bestemmelsen gir i en viss utstrekning hjemmel for innhenting i Norge i forbindelse med trening, øving og testing av utstyr.

Trening foregår normalt på enkeltpersonnivå eller i mindre grupper, mens øving innebærer større simulerte operasjoner. Det kan ikke trekkes noe klart skille mellom begrepene. Med utstyr menes alt utstyr som Etterretningstjenesten benytter i forbindelse med gjennomføring av etterretningsvirksomhet. Det er ikke avgjørende hvorvidt utstyret kan karakteriseres som innhentingsutstyr.

Innhentingen må være strengt nødvendig for å trene, øve og teste utstyr. I prinsippet vil enhver innhentingsmetode kunne benyttes, men på grunn av det strenge nødvendighetskravet går det en grense for hvilke inngripende metoder som kan brukes mot uvitende tredjepersoner i Norge. Departementet legger for eksempel til grunn at testing av utstyr for endepunktinnhenting mot uvitende tredjepersoner i Norge neppe kan regnes som strengt nødvendig. Det må vurderes nøye hvorvidt formålet kan oppnås på en annen måte enn ved innhenting i Norge. Det bør sikres at innhentingen berører minst mulig antall personer, og det bør unngås å innhente sensitive personopplysninger.

Det følger av andre ledd at informasjonen utelukkende skal brukes til å trene, øve og teste utstyr. Dette innebærer at informasjonen ikke kan brukes til etterretningsproduksjon eller til andre formål, eller deles med andre. Med mindre den som opplysningene gjelder, samtykker til at opplysningene behandles videre for trenings-, øvings- og testformål, skal de slettes snarest mulig, og senest når treningen, øvingen eller testingen avsluttes. Dette er et strengere krav enn det som ellers ville ha fulgt av § 9-8 om sletting av personopplysninger. Informasjonen skal heller ikke arkiveres etter arkivlova.

Til § 4-7

Bestemmelsen er en presisering av hovedregelen i § 4-1. Innhenting av informasjon om etterretningsmål i utlandet vil kunne medføre at det også avdekkes informasjon om personer i Norge. Informasjon som følger med annen innhenting, betegnes aksessorisk informasjon. Hensikten med bestemmelsen er å slå fast at dersom det følger med informasjon om personer i Norge, gjør ikke dette ellers lovlig innhenting i utlandet ulovlig. Bestemmelsen er ikke i seg selv en innhentingshjemmel, men forutsetter at lovens vilkår for øvrig er oppfylt. Det presiseres for ordens skyld at Etterretningstjenesten også vil kunne få befatning med informasjon om personer i Norge i tilfeller hvor tjenesten unntaksvis kan bruke innhentingsmetoder overfor personer i Norge, for eksempel etter § 4-2.

At aksessorisk informasjon kommer Etterretningstjenesten i hende, kan være tilsiktet eller utilsiktet. For eksempel vil det være tilsiktet å avdekke informasjon om fremmede etterretningstjenesters kommunikasjon med operatører og agenter i Norge, eller et internasjonalt terrornettverks kommunikasjon med medlemmer i Norge. Det vil også være tilsiktet å avdekke hvilke norske virksomheter en fremmed aktør planlegger å gjennomføre cybersabotasje mot. Slik informasjon er etterretningsrelevant, og vil kunne behandles av Etterretningstjenesten i tråd med reglene i kapittel 9 og deles med andre norske myndigheter i tråd med reglene i kapittel 10. Departementet presiserer at innhentingen alltid må være rettet mot den utenlandske enden av den grenseoverskridende kommunikasjonen, med mindre en av unntaksbestemmelsene i kapittel 4 kommer til anvendelse, slik som § 4-2 første ledd om fremmed statsaktivitet i Norge.

Informasjon om norske personer kan også være informasjon som er uten interesse for etterretningsformål (overskuddsinformasjon). Innhenting av slik informasjon vil være en utilsiktet konsekvens av informasjonsinnhenting om etterretningsmål i utlandet, typisk ved innhenting av rådata i bulk. For eksempel innebærer innhenting av metadata i bulk etter § 7-7 innhenting av store mengder metadata om norsk innenlandsk kommunikasjon. Det foreslås derfor strenge regler om tilgang til og behandling av slik informasjon i kapittel 7. Det presiseres i andre ledd at rådata i bulk kan innhentes selv om informasjon om personer i Norge vil kunne følge med i rådatagrunnlaget.

Til § 4-8

Etter første ledd skal Etterretningstjenesten ikke innhente eller medvirke til å innhente informasjon med formål å utføre oppgaver som tilligger politiet eller andre rettshåndhevende myndigheter. Politiets oppgaver følger særlig av politiloven, men kan også være regulert i spesiallovgivning. Med «andre rettshåndhevende myndigheter» menes andre norske eller utenlandske offentlige myndigheter som har til oppgave å håndheve lovgivning overfor befolkningen, og som har håndhevelsesmyndighet, ofte med maktmidler, til rådighet.

Bestemmelsen er utelukkende ment å ha en pedagogisk funksjon ved siden av den positive angivelsen av Etterretningstjenestens oppgaver i kapittel 3. Den innebærer ingen endringer i gjeldende oppgavefordeling eller samarbeidsformer mellom Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste, det øvrige politi og andre myndigheter.

Andre ledd presiserer at regelen i første ledd ikke er til hinder for utveksling av informasjon etter kapittel 10 eller bistand til politiet i medhold av § 10-7, jf. politiloven § 27 a.

Til § 4-9

Det følger av bestemmelsen at Etterretningstjenesten ikke skal innhente eller medvirke til å innhente, bearbeide eller utlevere informasjon med formål å gi selskaper eller andre kommersielle virksomheter eller sektorer konkurransemessige fortrinn. Ordlyden bygger på tilsvarende ordlyd i bilaterale avtaler og internasjonale uttalelser om forbud mot industrispionasje. Begrepet konkurransemessige fortrinn må forstås i en kommersiell kontekst, og ikke for eksempel i en statsvitenskapelig kontekst.

Bestemmelsen vil ikke hindre at det innhentes informasjon i den hensikt å avdekke og motvirke cyberangrep eller lignende trusler mot kommersielle virksomheter som for eksempel besitter kritisk infrastruktur, selv om innhentingen indirekte skulle føre til at virksomheten sparer ressurser eller på annen måte unngår kostnader som rammer andre kommersielle virksomheter.

Til § 5-1

Bestemmelsen regulerer grunnvilkåret for målsøking.

Målsøking er «systematisk arbeid for å identifisere nye etterretningsmål», jf. definisjonen i § 1-3 bokstav e. Målsøking kan gjennomføres ved innhenting av informasjon gjennom for eksempel åpne kilder, avlytting, bildeovervåking eller teknisk sporing, eller ved søk i informasjon som allerede er samlet inn, for eksempel rådata i bulk. Søk i lagrede metadata som er innhentet i tråd med reglene i kapittel 7 om tilrettelagt innhenting, krever rettens godkjennelse etter reglene i kapittel 8.

Målsøking skal ikke være vilkårlig eller basert på ren magefølelse. Samtidig kan det på dette stadiet ikke oppstilles en for høy terskel. Bestemmelsen oppstiller derfor som vilkår at det må være grunn til å undersøke om innhenting kan frembringe informasjon som er relevant for etterretningsformål. Vilkåret innebærer at Etterretningstjenesten må kunne vise til et holdepunkt eller en erfaringsbasert hypotese som tilsier at målsøkingsprosessen kan frembringe informasjon som er relevant for etterretningsformål. Det følger av dette at målsøket er formålsbegrenset. Det vises i denne forbindelse til angivelsen av Etterretningstjenestens oppgaver i kapittel 3.

Hva som gir «grunn til å undersøke», vil variere fra sak til sak. På kontraterrorområdet kan det for eksempel være kontaktlisten til et medlem av et terrornettverk. Kontaktlisten kan brukes som utgangspunkt for å identifisere andre, ukjente medlemmer av samme nettverk. På cyberområdet kan det for eksempel være informasjon om utstyr som brukes til angrep i det digitale rom, som kan brukes som utgangspunkt for å identifisere personer eller organisasjoner som bruker utstyret. I motsetning til målrettet innhenting stilles det derimot ikke krav til at det foreligger konkrete holdepunkter som underbygger søket. På målsøkingsstadiet vil det kunne være «grunn til å undersøke» på bakgrunn av en begrunnet hypotese, for eksempel med bakgrunn i erfaring om handlingsmønstre som typisk kan knyttes til en trusselaktør.

Vilkåret «grunn til å undersøke» innebærer også at det må være en viss sannsynlighet for at innhentingen vil kunne frembringe relevant informasjon. Det er tilstrekkelig at sannsynligheten for å finne etterretningsrelevant informasjon er i området 10 til 40 %. Det bemerkes at graden av sannsynlighet også vil kunne ha betydning i vurderingen av innhentingens forholdsmessighet, jf. § 5-4, i den forstand at det kan aksepteres sterkere inngrep jo større sannsynligheten er for å finne relevant informasjon.

Bestemmelsen må leses i sammenheng med diskrimineringsforbudet som følger av § 9-4. Dette innebærer at målsøking ikke kan iverksettes utelukkende på bakgrunn av en persons etnisitet eller nasjonale bakgrunn, politiske, religiøse eller filosofiske overbevisning, språk, politiske virksomhet, fagforeningstilhørighet eller helsemessige eller seksuelle forhold.

Selv om grunnvilkåret for målsøking er oppfylt, kan innhenting ikke finne sted dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor den enkelte. Dette følger av § 5-4. Enkelte metoder kan bare brukes dersom det er «strengt nødvendig», noe som innebærer en strengere forholdsmessighetsvurdering. Innhenting kan heller ikke finne sted dersom det strider mot forbud som følger av kapittel 4, for eksempel forbudet mot å bruke inngripende metoder overfor personer i Norge.

Til § 5-2

Bestemmelsen regulerer grunnvilkåret for målrettet innhenting.

Målrettet innhenting er «systematisk arbeid for å finne informasjon knyttet til identifiserte etterretningsmål», jf. definisjonen i § 1-3 bokstav f. Arbeidet gjennomføres ofte på samme måte som målsøking, det vil si ved bruk av metoder for innhenting av informasjon eller søk i innhentet informasjon, for eksempel rådata i bulk. Prosessen er imidlertid som regel vesentlig mer spisset, da innhentingen er rettet mot et spesifikt mål, typisk en bestemt person eller objekt.

I likhet med det som gjelder for målsøking, er det et grunnvilkår for målrettet innhenting at det er grunn til å undersøke om innhenting kan frembringe informasjon som er relevant for etterretningsformål. I motsetning til det som gjelder for målsøking, oppstilles det også et krav om «konkrete holdepunkter». Dette innebærer et strengere krav til sannsynlighet for at innhentingen kan frembringe etterretningsrelevant informasjon enn det som gjelder for målsøking, men likevel ikke slik at det kreves sannsynlighetsovervekt.

Bestemmelsen må leses i sammenheng med diskrimineringsforbudet som følger av § 9-4. Dette innebærer at målrettet innhenting ikke kan iverksettes utelukkende på bakgrunn av en persons etnisitet eller nasjonale bakgrunn, politiske, religiøse eller filosofiske overbevisning, språk, politiske virksomhet, fagforeningstilhørighet eller helsemessige eller seksuelle forhold.

Selv om grunnvilkåret for målrettet innhenting er oppfylt, kan innhenting ikke finne sted dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor den enkelte. Dette følger av § 5-4. Enkelte metoder kan bare brukes dersom det er «strengt nødvendig», noe som innebærer en strengere forholdsmessighetsvurdering. Innhenting kan heller ikke finne sted dersom det strider mot forbud som følger av kapittel 4, for eksempel forbudet mot å bruke inngripende metoder overfor personer i Norge.

Til § 5-3

Bestemmelsen regulerer grunnvilkår for innhenting av og søk i rådata i bulk.

Første ledd gir Etterretningstjenesten hjemmel til å innhente rådata i bulk. Begrepene «rådata» og «bulk» er definert i § 1-3 bokstav h og i. Det vises til merknadene til § 1-3 for en nærmere beskrivelse. Rådata i bulk kan bare innhentes når det er nødvendig for å få tilgang til et tilstrekkelig og relevant informasjonsgrunnlag. Det innebærer at rådata i bulk ikke kan hentes inn dersom mindre inngripende alternativer vil gi tilgang til et adekvat informasjonsgrunnlag.

Det følger av andre leddførste punktum at søk i rådata i bulk må oppfylle grunnvilkårene som følger av §§ 5-1 og 5-2. I tillegg oppstilles det et krav til logging. Hensikten med kravet er å forhindre misbruk og legge til rette for effektiv kontroll. Andre ledd andre punktum fastsetter at søket ikke skal gjennomføres dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor den enkelte, jf. § 5-4.

Tredje ledd første punktum åpner for at Etterretningstjenesten unntaksvis kan benytte søkebegreper tilknyttet en person i Norge når tjenesten gjennomfører søk i rådata. Bestemmelsen forutsetter at informasjonen allerede er lovlig innhentet av tjenesten. Det avgjørende for om bestemmelsen kommer til anvendelse, er om personen befinner seg i Norge. Det vises til § 4-1 andre ledd. Det er uten betydning hvorvidt vedkommende er norsk eller utenlandsk statsborger. Med søkebegrep menes i denne sammenhengen en personselektor, det vil si en identifikator knyttet til en bestemt person eller virksomhet, for eksempel et telefonnummer, en e-postadresse eller et brukernavn på en tjeneste. At søkebegrepet må være tilknyttet personen, innebærer at det må være registrert på personen eller at Etterretningstjenesten på annen måte er kjent med at det brukes av vedkommende.

Søket kan bare gjennomføres dersom det er strengt nødvendig for å ivareta en av oppgavene nevnt i § 3-1. I henhold til § 3-1 skal tjenesten bidra til å avdekke og motvirke utenlandske trusler mot Norge. Formålet med et slikt søk vil være å finne forbindelsen mellom et utenlandsk etterretningsmål og Norge. Det er altså ikke tillatt for Etterretningstjenesten å søke med sikte på å finne informasjon om de norske kontaktene til personen i Norge eller andre innenlandske forhold. Det er de utenlandske forholdene som søket skal ta sikte på å avdekke. Hvis Etterretningstjenesten er kjent med at en person i Norge planlegger et terrorangrep i Norge, vil bestemmelsen for eksempel kunne gi tjenesten anledning til å finne ut av hvem vedkommende har kommunisert med for å identifisere trusselaktører i utlandet.

Det følger av tredje ledd andre punktum at begrensningen i første punktum ikke gjelder dersom personen er en utenlandsk eller statsløs person som opptrer på vegne av en fremmed stat eller statslignende aktør, jf. § 4-2 første ledd. Det vises til merknadene til § 4-2 for en nærmere beskrivelse av hvem som omfattes av unntaket.

Kravet til streng nødvendighet innebærer at det ikke vil være anledning til å benytte et søkebegrep tilknyttet en person i Norge dersom det vil være mulig å få det samme resultatet med utgangspunkt i et søkebegrep tilknyttet en person i utlandet.

Til § 5-4

Bestemmelsen fastsetter et grunnleggende forholdsmessighetsprinsipp. Den må tolkes i lys av kravet til forholdsmessighet ved inngrep i menneskerettighetene etter Grunnloven og internasjonale konvensjoner som gjelder som norsk rett etter menneskerettsloven. Det er særlig Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, som verner retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og kommunikasjon, som aktualiseres av innhenting og utlevering av etterretningsinformasjon. Etter omstendighetene kan også andre rettigheter berøres, for eksempel ytrings- og informasjonsfriheten (Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10), religionsfriheten (Grunnloven § 16 og EMK artikkel 9) og foreningsfriheten (Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11).

Forholdsmessighetskravet gjelder ved både innhenting og utlevering av informasjon, jf. første punktum. Bestemmelsen fastslår at innhenting og utlevering ikke kan gjennomføres dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor den enkelte. Dette innebærer for det første at tiltaket må være egnet og nødvendig. For det andre må det foretas en samlet interesseavveining av de beskyttede individuelle interessene på den ene siden, og de legitime samfunnsbehovene som begrunner inngrepet på den andre siden. Vurderingene kan i noen grad gli over i hverandre.

Andre punktum regner opp hensyn som skal tas i betraktning ved vurderingen. Det skal for det første tas hensyn til hvorvidt mindre inngripende tiltak i tilstrekkelig grad kan ivareta formålet. Ved innhenting av informasjon innebærer dette særlig at det må vurderes om det er mulig å benytte mindre inngripende innhentingsmetoder. For eksempel vil det være uforholdsmessig å bruke midt- eller endepunktinnhenting hvis innhenting fra åpne kilder vil være tilstrekkelig for å dekke et konkret informasjonsbehov.

Det skal for det andre tas hensyn til inngrepets virkning for den som rammes, med andre ord styrken av inngrepet i den beskyttede rettigheten, som retten til respekt for privatliv eller ytrings- og informasjonsfriheten. Ved innhenting av informasjon vil det ofte være sentralt hvilken metode som det er aktuelt å benytte. For enkelte spesielt inngripende metoder oppstilles det krav om at metoden i visse situasjoner bare kan benyttes dersom det er strengt nødvendig, se §§ 6-6 tredje punktum (gjennomsøking), 6-7 andre punktum (avlytting og bildeovervåking), 6-8 andre ledd (annen teknisk innhenting) og 6-10 andre ledd (endepunktinnhenting).

For det tredje skal det tas hensyn til sakens betydning. Jo mer alvorlig saken er, jo større inngrep kan aksepteres. Inngripende metodebruk vil for eksempel lettere kunne aksepteres hvis informasjonsbehovet gjelder en utenlandsk trussel mot Norge, jf. § 3-1 (for eksempel en militær trussel, et angrep i det digitale rom eller en terrorhandling) enn hvis det gjelder andre utenlandske forhold, jf. § 3-2 (for eksempel generelle utviklingstrekk i en annen stat eller region). Det vil også kunne ha betydning hvor tidskritisk saken er. Hvis det er tale om å innhente informasjon om et angrep som pågår eller antas å være nært forestående, vil dette kunne forsvare et større inngrep enn dersom det er tale om en mer langsiktig operasjon, hvor tjenesten har tid til å innrette innhentingen på minst mulig inngripende måte.

For det fjerde skal det tas hensyn til forholdene ellers. Dette innebærer at alle relevante hensyn i den konkrete saken kan tas i betraktning. Det kan være forhold som knytter seg til den som inngrepet retter seg mot, for eksempel hvorvidt det er en profesjonell eller organisert aktør eller ikke, og i hvilken utstrekning inngrepet vil berøre tredjepersoner. Det kan også være aktuelt å se hen til hvorvidt det kan treffes andre tiltak som reduserer negative konsekvenser av inngrepet.

Kravet til forholdsmessighet ved innhenting av informasjon må ses i sammenheng med § 6-13 første ledd bokstav c, som fastslår at en beslutning om metodebruk skal angi det faktiske og rettslige grunnlaget for innhentingen. Denne bestemmelsen innebærer et krav til å redegjøre for vurderingen av tiltakets forholdsmessighet. Et tilsvarende krav gjelder for begjæring om tilrettelagt innhenting etter § 8-2 bokstav b.

Til kapittel 6

Til § 6-1

Det følger av første ledd at Etterretningstjenesten kan benytte metoder for innhenting av informasjon i samsvar med bestemmelsene i kapittel 6. Metodene kan bare brukes «for etterretningsformål», det vil si at innhentingen må begrunnes i en av tjenestens oppgaver etter kapittel 3. Regler om oppdragsstyring er gitt i § 2-2. Se også § 4-8, som fastsetter et uttrykkelig forbud mot å innhente informasjon med formål å utføre oppgaver som tilligger politiet eller andre rettshåndhevende myndigheter.

Av pedagogiske grunner fremgår det av bestemmelsen at metodene bare kan brukes når grunnvilkårene etter kapittel 5 er oppfylt og innhenting ikke strider mot loven for øvrig. En sentral begrensning følger av forbudet i § 4-1 mot å bruke innhentingsmetoder etter kapittel 6 overfor personer i Norge. Dette innebærer at metodene i kapittel 6 bare kan brukes overfor personer i utlandet, med mindre et av unntakene i kapittel 4 kommer til anvendelse, for eksempel ved fremmed statsaktivitet i Norge.

Etter andre ledd kan metoder etter kapittel 6 brukes fordekt overfor personer som er gjenstand for eller på annen måte berøres av dem. At metoden brukes fordekt, innebærer at det treffes tiltak for å skjule den overfor målet. Fordekt metodebruk er en sentral forutsetning for Etterretningstjenestens virksomhet. Regler om virkemidler for å skjerme ansatte, kilder, kapasiteter, metoder og operasjoner er gitt i § 11-4.

Tredje ledd fastsetter av pedagogiske grunner at bruk av en metode skal avsluttes dersom det blir klart at vilkårene ikke lenger er til stede. Det kan for eksempel være fordi endrede faktiske omstendigheter gjør at bruk av metoden ikke lenger er forholdsmessig.

Til § 6-2

Bestemmelsen fastslår i første punktum at Etterretningstjenesten kan innhente åpent tilgjengelig informasjon (informasjon fra åpne kilder). Innhenting av informasjon fra åpne kilder faller normalt innenfor den alminnelige handlefriheten, og krever ikke hjemmel i lov. Etter omstendighetene kan innhenting fra åpne kilder om en bestemt person likevel få et slikt omfang at det kan reises spørsmål om den utgjør et inngrep overfor vedkommende. For å unngå tvil om lovligheten av metoden foreslås det derfor å lovfeste den.

Det er ikke avgjørende hvor eller på hvilken måte informasjonen er gjort åpent tilgjengelig. Det kan typisk være informasjon som er publisert på Internett, for eksempel på et sosialt medium eller et annet nettsted. Andre eksempler er informasjon som er publisert i kringkastingsmedier, åpne registre eller i trykte bøker, aviser og tidsskrifter.

Andre punktum fastsetter i hvilke tilfeller informasjon ikke regnes som åpent tilgjengelig. For det første regnes informasjon ikke som åpent tilgjengelig hvis tilgang til den krever aktiv fordekt opptreden, for eksempel ved at en tjenesteperson utgir seg for å være en annen, ikke-fiktiv person og gjennom samhandling med mennesker oppnår tilgang til for eksempel et forum på Internett. I så fall vil det være menneskebasert innhenting etter § 6-3. Det regnes derimot ikke som aktiv fordekt opptreden hvis Etterretningstjenesten, gjennom en fiktiv bruker, opptrer med normal aktivitet for å få eller opprettholde tilgang til for eksempel et forum eller gruppe på et nettsamfunn. Hvis slik aktivitet antar karakter av manipulasjon, vil det derimot være menneskebasert innhenting etter § 6-3. Det er ikke aktiv fordekt opptreden å betale vederlag for tilgang til informasjon som tilbys til allmennheten.

Informasjon regnes heller ikke som åpent tilgjengelig hvis tilgang til den krever forsering av passord eller lignende beskyttelsesmekanismer. Hvis slik forsering er nødvendig, vil det være endepunktinnhenting etter § 6-10. Det presiseres at informasjon regnes som åpent tilgjengelig selv om den er publisert på «det mørke nettet» og ikke er tilgjengelig gjennom vanlige søkemotorer, med mindre det er etablert spesielle mekanismer for å beskytte innholdet. Kryptert informasjon kan være åpent tilgjengelig hvis enhver kan laste den ned fra Internett, for eksempel hvis en bruker på et åpent forum laster opp en kryptert fil som andre brukere fritt kan laste ned.

Til § 6-3

Bestemmelsen gir Etterretningstjenesten hjemmel til å gjennomføre menneskebasert innhenting, det vil si innhenting av informasjon gjennom systematisk samhandling med mennesker, jf. første punktum. Menneskebasert innhenting vil ofte innebære å finne, verifisere, kultivere, rekruttere, trene og føre kilder i den hensikt å innhente ikke åpent tilgjengelig informasjon eller legge til rette for slik innhenting, jf. andre punktum. Menneskebasert innhenting behøver imidlertid ikke å innebære kontakt med kilder. Det presiseres i bestemmelsen at menneskebasert innhenting kan gjennomføres både i det fysiske og i det digitale rom.

Det følger av bestemmelsen at menneskebasert innhenting innebærer «systematisk samhandling» med andre. Dette innebærer for eksempel at det ikke regnes som menneskebasert innhenting hvis Etterretningstjenesten mottar tips fra publikum. Det vil derimot være menneskebasert innhenting dersom det inngås en kilderelasjon mellom tjenesten og en kilde som selv har tatt kontakt med tjenesten.

Menneskebasert innhenting vil ofte innledes ved at Etterretningstjenesten selv finner en kilde. Det vil normalt finne sted en kultivering av kilden, det vil si at en tjenesteperson bygger opp en relasjon med kilden med sikte på å rekruttere vedkommende. Det kan ikke trekkes en skarp grense mellom kultivering og rekruttering. Etter at kilden er rekruttert, vil tjenesten føre kilden med sikte på innhenting av informasjon eller tilrettelegging for innhenting.

Det kan være aktuelt å trene kilden, typisk for å ivareta operasjonssikkerhet. Tjenesten vil også fortløpende verifisere kilden, det vil si å vurdere hvorvidt kilden besitter eller kan skaffe tilgang til etterretningsrelevant informasjon, samt kildens motivasjon, troverdighet og egnethet. Kildeverifikasjon vil gjennomføres på alle stadier av innhentingsoperasjonen, fra før kontakten blir etablert og helt frem til kilderelasjonen avsluttes.

Forholdet mellom tjenesten og kilden kan være deklarert, og dermed kjent for kilden, eller ikke. For norske rekrutterte kilder vil relasjonen alltid være deklarert. For å skjerme innhentingsoperasjonen kan det brukes dekkstrukturer og uriktige, falske eller villedende identiteter, dokumenter og opplysninger, jf. § 11-4 første ledd. Slike virkemidler kan også tas i bruk for å infiltrere relevante miljøer og organisasjoner.

Hensikten med kildeaktiviteten kan for det første være å innhente ikke åpent tilgjengelig informasjon som kilden besitter eller kan få tilgang til. Hensikten kan også være at kilden skal legge til rette for innhenting av slik informasjon, for eksempel ved å gi tilgang til et bestemt sted eller miljø, eller ved å yte annen bistand til tjenesten.

Det er gitt særregler for kildevirksomhet i Norge i § 4-5.

Det ligger i menneskebasert innhenting at tjenesten kan påvirke handlingene til andre personer, for eksempel gjennom å anspore dem til å utlevere informasjon. Slike handlinger kan være straffbare i andre land. I hvilken utstrekning en tjenesteperson eller kilde straffritt kan utføre handlinger som i utgangspunktet rammes av gjerningsbeskrivelsen i et norsk straffebud, må vurderes konkret. For eksempel vil det straffritt kunne brukes virkemidler for å skjerme innhentingsoperasjonen i tråd med § 11-4 første ledd. Det presiseres for ordens skyld at handlinger foretatt i nødrett eller nødverge vil være straffrie hvis vilkårene for dette er oppfylt, jf. straffeloven §§ 17 og 18.

Det gjelder et absolutt forbud mot å medvirke til virksomhet som innebærer en reell risiko for brudd på ufravikelige menneskerettigheter, for eksempel i form av tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Til § 6-4

Etter første ledd første punktum kan Etterretningstjenesten foreta systematisk observasjon på offentlig sted hvor det er sannsynlig at etterretningsmål vil befinne seg. «Offentlig sted» skal forstås på samme måte som i straffeloven § 10 første ledd, det vil si sted bestemt for alminnelig ferdsel eller sted der allmennheten ferdes.

Det kan også foretas systematisk observasjon mot privat lukket sted, jf. første ledd andre punktum. Forutsetningen er at den som observerer, befinner seg utenfor det private stedet.

Det følger av første ledd tredje punktum at det kan tas i bruk hjelpemidler for observasjon, opptak og annen dokumentasjon. Dette kan for eksempel være kikkerter og kameraer.

Systematisk observasjon er definert i andre ledd. Det trekkes en nedre grense mot ikke-planlagte visuelle iakttakelser. Definisjonen omfatter bare visuelle iakttakelser i det fysiske rom.

Til § 6-5

Bestemmelsen fastslår at Etterretningstjenesten kan plassere teknisk peileutstyr i det fysiske rom på eller ved et etterretningsmål for å kartlegge målets posisjon og bevegelser (teknisk sporing). Bestemmelsen er nøytral med hensyn til hva slags peileteknologi som kan tas i bruk.

Peileutstyret må plasseres «i det fysiske rom på eller ved et etterretningsmål». Det kan for eksempel plasseres utstyr på et kjøretøy eller i klær eller gjenstander som målet bærer med seg.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for sporing som gjennomføres ved å avlese posisjon fra etterretningsmålets elektroniske utstyr, som for eksempel en mobiltelefon eller datamaskin. Slik sporing vil kunne gjennomføres som midtpunktinnhenting (§ 6-9) eller endepunktinnhenting (§ 6-10), avhengig av hvor informasjonen kan observeres.

Til § 6-6

Det følger av første ledd første punktum at Etterretningstjenesten kan gjennomsøke bolig, rom eller annet oppbevaringssted for å finne informasjon eller gjenstander. Metoden vil ofte kunne kombineres med endepunktinnhenting (§ 6-10) eller annen innhenting med tekniske midler, for eksempel kopiering eller avfotografering (§ 6-8). Etter første ledd andre punktum kan tjenesten tilegne seg gjenstander som finnes under gjennomsøkingen og som har relevans for etterretningsformål, for eksempel et dokument eller en lagringsenhet.

Første ledd tredje punktum fastslår at gjennomsøking av sted som etter sin art ikke er tilgjengelig for alle, bare kan gjennomføres dersom det er strengt nødvendig. Vilkåret «tilgjengelig for alle» skal forstås på samme måte som etter straffeprosessloven § 193. En bolig er det fremste eksempelet på et sted som etter sin art ikke er tilgjengelig for alle, men også for eksempel et kontor kan omfattes. Kravet til streng nødvendighet innebærer at det kreves en sterkere interesseovervekt for å bruke metoden enn det som ellers følger av § 5-4.

Andre ledd fastsetter at Etterretningstjenesten kan tilegne seg etterretningsrelevante gjenstander fra personer.

Til § 6-7

Første punktum gir Etterretningstjenesten hjemmel til å innhente lyd og bilde fra kamera eller mikrofon som plasseres på eller i nærheten av sted hvor det er rimelig å anta at et etterretningsmål vil oppholde seg. Det ligger i formuleringen «plasseres» at bestemmelsen gjelder tiltak i det fysiske rom. Bestemmelsen gir derfor ikke hjemmel for overvåkning som gjennomføres ved å avlese etterretningsmålets elektroniske utstyr, som for eksempel en mobiltelefon eller datamaskin. Slik overvåkning vil kunne gjennomføres som midtpunktinnhenting (§ 6-9) eller endepunktinnhenting (§ 6-10), avhengig av hvor informasjonen kan observeres.

Det følger av andre punktum at innhentingen ikke kan gjennomføres på sted som etter sin art ikke er tilgjengelig for alle, med mindre det er strengt nødvendig. Vilkåret «tilgjengelig for alle» skal forstås på samme måte som etter straffeprosessloven § 193. En bolig er det fremste eksempelet på et sted som etter sin art ikke er tilgjengelig for alle, men også for eksempel et kontor kan omfattes. Kravet til streng nødvendighet innebærer at det kreves en sterkere interesseovervekt for å bruke metoden enn det som ellers følger av § 5-4.

Til § 6-8

Bestemmelsen gir Etterretningstjenesten hjemmel til å gjennomføre annen teknisk innhenting, jf. første ledd første punktum. Annen teknisk innhenting er innhenting av informasjon ved bruk av tekniske sensorer eller metoder som ikke reguleres av § 6-5 (teknisk sporing), § 6-7 (avlytting og bildeovervåkning), § 6-9 (midtpunktinnhenting) eller § 6-10 (endepunktinnhenting). Dette vil typisk være innhenting med andre typer sensorer enn kamera og mikrofon, men som på samme måte plasseres i fysisk nærhet til målet. Det kan også være fjerninnhenting som ikke krever fysisk nærhet til målet. Det fremgår uttrykkelig av definisjonen at bildeovervåking av enkeltpersoner fra rombaserte sensorer (typisk satellitter) eller luftbårne sensorer (typisk droner), omfattes. For øvrig er definisjonen nøytral med hensyn til hvilken teknologi som kan brukes.

Det følger av andre ledd at innhentingen ikke kan gjennomføres på sted som etter sin art ikke er tilgjengelig for alle, med mindre det er strengt nødvendig. Vilkåret «tilgjengelig for alle» skal forstås på samme måte som etter straffeprosessloven § 193. En bolig er det fremste eksempelet på et sted som etter sin art ikke er tilgjengelig for alle, men også for eksempel et kontor kan omfattes. Kravet til streng nødvendighet innebærer at det kreves en sterkere interesseovervekt for å bruke metoden enn det som ellers følger av § 5-4.

Til § 6-9

Bestemmelsen gir Etterretningstjenesten hjemmel til å gjennomføre midtpunktinnhenting, jf. første punktum. Midtpunktinnhenting er innhenting av elektronisk kommunikasjon i transitt og kartlegging av kommunikasjonsinfrastruktur. Bestemmelsen åpner ikke for innhenting av lagrede data som ikke er i transitt mellom to endepunkter. Slik innhenting vil være endepunktinnhenting etter § 6-10.

Midtpunktinnhenting innebærer å fange opp kommunikasjonssignaler under transport, for eksempel via radio, satellitt eller Internett. Bestemmelsen er søkt utformet på en måte som er teknologinøytral. Dette innebærer at den også kan omfatte systemer for transport av kommunikasjonssignaler som for tiden ikke eksisterer eller ikke er i bruk, så fremt det er tale om elektronisk kommunikasjon. Det ligger ikke i kommunikasjonsbegrepet at det må foreligge kommunikasjon mellom to eller flere parter. Også ensidig overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data omfattes.

«Kartlegging av kommunikasjonsinfrastruktur» innebærer innhenting av signaler som ikke er kommunikasjon, for eksempel for å kartlegge basestasjoner i et bestemt geografisk område.

I motsetning til endepunktinnhenting er midtpunktinnhenting en passiv metode i den forstand at tjenesten kan avlese kommunikasjonen uten å bryte sikkerhetsmekanismer. Eventuell dekryptering av innhentet informasjon som er kryptert, finner sted i etterkant av innhentingen. Midtpunktinnhenting vil ofte innebære innhenting av rådata i bulk.

Det understrekes at bestemmelsen ikke åpner for å pålegge tilbydere å legge til rette for innhentingen. Bestemmelser om midtpunktinnhenting som forutsetter slik tilrettelegging (tilrettelagt innhenting), er gitt i kapittel 7 og 8. Dette presiseres i andre punktum.

Til § 6-10

Bestemmelsen gir Etterretningstjenesten hjemmel til å gjennomføre endepunktinnhenting av informasjon i systemer og tjenester som etterretningsmål besitter eller antas å ville benytte, jf. første ledd. Endepunktinnhenting er innhenting av ikke åpent tilgjengelig elektronisk informasjon i datasystem eller lignende system eller tjeneste. Bestemmelsen gir også hjemmel til å observere slik informasjon uten å innhente den.

I motsetning til midtpunktinnhenting etter § 6-9, retter endepunktinnhenting seg ikke mot informasjon som er i transitt, men mot informasjon som er tilgjengelig fra selve endepunktet. Det kan for eksempel være tale om en lagret melding. Et typisk endepunkt er en datamaskin eller en mobiltelefon, men bestemmelsen er søkt utformet på en teknologinøytral måte, slik at det er uten betydning hvilken teknologi som benyttes.

Endepunktinnhenting skiller seg fra midtpunktinnhenting også ved å være en aktiv metode i den forstand at den normalt innebærer forsering av sikkerhetsmekanismer for å få tilgang til endepunktet. Innhentingen kan blant annet skje over Internett, telenettet eller ved fysisk (varig eller midlertidig) tilgang til endepunktet. Fysisk tilgang kan for eksempel oppnås ved bruk av gjennomsøking etter § 6-6. Endepunktinnhenting kan innebære innhenting av rådata i bulk.

Innhentingen skal så langt mulig gjennomføres slik at det ikke unødig voldes fare for driftshindring eller skade på utrustning eller data, eller fare for at utenforstående får uberettiget tilgang til datasystemet eller lignende system eller tjeneste.

Det understrekes at bestemmelsen ikke åpner for å pålegge tilbydere å legge til rette for innhentingen.

Det følger av andre ledd at innhentingen ikke skal gjennomføres dersom det er grunn til å tro at den vil omfatte informasjon som ikke er ment for kommunikasjon, med mindre det er strengt nødvendig. Dette skyldes at innhenting av slik informasjon normalt må regnes som mer inngripende. Eksempler på data som ikke er ment for kommunikasjon, kan være kontaktlister og notatkladder. Kravet til streng nødvendighet innebærer at det kreves en sterkere interesseovervekt for å bruke metoden enn det som ellers følger av § 5-4.

Til § 6-11

Bestemmelsen fastslår at Etterretningstjenesten kan treffe forberedende tiltak som er nødvendige for å gjennomføre metoder etter kapittelet. Den har primært en pedagogisk funksjon gjennom å synliggjøre at gjennomføringen av innhentingsmetodene normalt forutsetter en rekke forutgående faktiske handlinger.

En rekke eksempler på forberedende tiltak oppregnes i bestemmelsen, men den er ikke uttømmende, jf. ordet «herunder». Det avgjørende er hvorvidt tiltaket er nødvendig for å gjennomføre en metode etter kapittelet. I dette ligger det også at det forberedende tiltaket må være forholdsmessig. En forutsetning for å treffe forberedende tiltak er at det er fattet beslutning om bruk av en innhentingsmetode i samsvar med § 6-12.

Til § 6-12

Sjefen for Etterretningstjenesten har myndigheten til å beslutte bruk av en metode etter kapittelet, jf. første ledd. Kompetansen kan ikke delegeres til andre. Saker som omfattes av § 2-5, skal forelegges departementet for beslutning. Det følger av andre ledd første punktum at beslutningen ikke skal gis for lengre tid enn nødvendig, og ikke for mer enn ett år av gangen. Etter andre ledd andre punktum skal beslutningen snarest mulig revurderes dersom forutsetningene for den vesentlig endres.

Til § 6-13

Det følger av første ledd at beslutningen etter § 6-12 skal være skriftlig. Bestemmelsen oppstiller ingen andre formkrav, og er derfor ikke til hinder for at beslutningen kan ta form av en operasjonsordre, innhentingsplan eller lignende, så fremt kravene i bokstav a til d oppfylles.

Etter bokstav a skal beslutningen angi oppdraget som innhentingen knytter seg til. Det skal vises til hvilken lovbestemt oppgave som begrunner innhentingen, jf. kapittel 3. Det bør normalt også vises til den aktuelle prioriteringen i prioriteringsdokumentet for nasjonale etterretningsbehov (PNEB), den mer detaljerte operasjonaliseringen av PNEB eller den aktuelle informasjonsforespørselen (RFI). Det vises til § 2-2 om oppdragsstyring.

Bokstav b fastsetter at beslutningen skal angi hva eller hvem innhentingen gjelder.

Det følger av bokstav c at beslutningen skal angi det faktiske og rettslige grunnlaget for innhentingen. Hvor omfattende redegjørelsen skal være, må avgjøres konkret, og vil kunne variere fra sak til sak. Det skal redegjøres for vurderingen av tiltakets forholdsmessighet etter § 5-4. Hvis en metode bare kan brukes når det er strengt nødvendig, skal det angis hvorfor dette vilkåret er oppfylt.

Etter bokstav d skal beslutningens varighet angis, jf. § 6-12 andre ledd.

Andre ledd første punktum åpner for muntlige beslutninger i hastetilfeller. Regelen er ment som en meget snever unntaksregel som bør utøves med stor varsomhet. Det følger av andre ledd andre punktum at en muntlig beslutning snarest mulig skal nedtegnes.

Til kapittel 7

Til § 7-1

Bestemmelsen fastsetter i første ledd at Etterretningstjenesten for etterretningsformål kan innhente elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen.

Kommunikasjonen kan utelukkende innhentes «for etterretningsformål». Dette innebærer at innhentingen må begrunnes i en av Etterretningstjenestens oppgaver etter kapittel 3, se § 1-3 bokstav c. Regler om oppdragsstyring er gitt i § 2-2. Det vises dessuten til § 4-8, som fastsetter et uttrykkelig forbud mot å innhente informasjon med formål å utføre oppgaver som tilligger politiet eller andre rettshåndhevende myndigheter. Det vises også til § 10-7, som fastsetter at bistand til politiet etter politiloven § 27 a ikke kan ta form av innhenting etter kapittel 7.

Bestemmelsen gjelder «elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen». Dette innebærer for det første at det ikke kan innhentes kommunikasjon som utelukkende transporteres internt i et norsk nettverk. Kommunikasjonen må krysse den norske grensen. Det er uten betydning hvorvidt kommunikasjonen transporteres inn og ut av Norge på land, sjøveien eller i luften. For det andre gir bestemmelsen ikke hjemmel til innhenting av lagrede data som ikke er i transitt. Slik data må eventuelt innhentes med hjemmel i lovforslaget § 6-10 om endepunktinnhenting. Innhentingen er altså en form for midtpunktinnhenting, jf. § 6-9, som reguleres særskilt i kapittel 7 og 8. Begrunnelsen for særreguleringen er at innhentingen i stor grad vil berøre norsk innenlandsk kommunikasjon, som av ulike grunner normalt vil krysse den norske grensen. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 11.8.1.3.

I dagens situasjon vil det i praksis normalt være tale om å innhente kommunikasjon som transporteres i fiberoptiske kabler, men bestemmelsen er søkt utformet på en måte som er teknologinøytral. Dette innebærer at den også kan omfatte transportsystemer for eksempel i luften eller som for tiden ikke eksisterer eller ikke er i bruk. Hvor speilingen finner sted, er ikke avgjørende. Det vises til merknadene til § 7-2.

Det ligger ikke i kommunikasjonsbegrepet at det må foreligge kommunikasjon mellom to eller flere parter. Også ensidig overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data omfattes.

Av pedagogiske grunner slås det fast i bestemmelsen at innhentingen bare kan finne sted når grunnvilkårene etter kapittel 5 er oppfylt, bestemmelsene i kapittel 7 og 8 følges og innhenting ikke strider mot loven for øvrig.

Det følger av andre ledd at bestemmelsene i kapittel 7 og 8 bare kommer til anvendelse der det er nødvendig at tilbydere som nevnt i § 7-2 legger til rette for tilgangen. Midtpunktinnhenting som ikke forutsetter slik tilrettelegging, reguleres av § 6-9.

Til § 7-2

Bestemmelsen fastsetter i første ledd en plikt for ekomtilbydere til å legge til rette for innhenting av elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen. Tilretteleggingsplikten skiller innhentingen regulert i kapittel 7 og 8 fra andre former for midtpunktinnhenting, som reguleres av § 6-9.

Tilretteleggingsplikten gjelder for tilbydere som omfattes av ekomloven § 1-5, det vil si tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste. Plikten gjelder også for tilbydere av internettbaserte kommunikasjons- eller meldingstjenester som er tilgjengelige for allmennheten. Slike tjenester omtales med et faguttrykk gjerne som over the top-tjenester (OTT-tjenester). For at en tjeneste skal regnes som en kommunikasjons- eller meldingstjeneste, må den ha en kommunikasjons- eller meldingsfunksjonalitet, men det er ikke et krav at dette er hovedformålet med tjenesten.

Kjernen i tilretteleggingsplikten er plikten til å speile og gjøre tilgjengelig utvalgte kommunikasjonsstrømmer for Etterretningstjenesten. Tjenesten skal velge ut de mest etterretningsrelevante kommunikasjonsstrømmene, se nærmere § 7-6 og punkt 11.8.2.3. At plikten er å speile og tilgjengeliggjøre, innebærer at tilbyderne ikke kan pålegges å lagre informasjonen selv.

Kommunikasjonsstrømmene vil ikke nødvendigvis speiles og tilgjengeliggjøres på det bestemte punktet hvor de krysser grensen. Speilingspunktet vil avhenge av tekniske og praktiske forhold knyttet til de utvalgte kommunikasjonsstrømmene. Det kan for eksempel være aktuelt å speile på tjenere knyttet til 5G (IMS-tjenere m.m.) eller Internett (DNS-tjenere m.m.). Avhengig av den teknologiske utviklingen kan det ikke ses bort fra at speilingen også vil kunne omfatte norsk innenlandsk kommunikasjon som ikke krysser grensen, men slik informasjon skal ikke innhentes og lagres. Det understrekes at Etterretningstjenesten i samsvar med lovforslaget § 7-6 plikter å søke å forhindre lagring av norsk innenlandsk kommunikasjon gjennom utvalg og filtrering.

Tilbyderne pålegges også plikt til å tilrettelegge for Etterretningstjenestens virksomhet etter kapittelet på annen måte, herunder på de måtene som er listet opp i bokstavene a til f.

Bokstav a fastsetter en informasjonsplikt om signalmiljøet og tekniske forhold. Formålet med plikten er å sette Etterretningstjenesten i stand til å etablere og drifte tilgangen.

Etterretningstjenesten vil kunne ha behov for å installere utstyr og etablere midlertidig eller permanent tilstedeværelse for å drifte utstyr på steder som kontrolleres av tilbyder. Det følger av bokstav b at tilbyder plikter å tillate dette. Plikten innebærer ikke en plikt til å gi Etterretningstjenesten fri tilgang til tilbyders infrastruktur og systemer uten tilbyders kjennskap. Tilbyder skal gjøres kjent med tiltakene som treffes, og skal så langt som mulig gis anledning til å være til stede ved installasjon og vedlikehold av utstyr.

Det fremgår av bokstav c at tilbyder plikter å medvirke til teknisk drift og vedlikehold av etablerte løsninger.

Etter bokstav d plikter tilbyder å bidra til testinnhenting og testanalyser av trafikk i nett og tjenester. Se nærmere punkt 11.8.3.3 og § 7-5 om slik testvirksomhet.

Bokstav e fastslår at tilbyder plikter å sørge for tilgang til kommunikasjon uten hinder av linkkryptering eller tilsvarende kryptering som tilbyder kontrollerer. Dette innebærer at en tilbyder som har tilgang til en utvalgt kommunikasjonsstrøm i klartekst, plikter å speile og tilgjengeliggjøre denne for Etterretningstjenesten uten å legge på kryptering. Det kan være kryptering på linknivå («linkkryptering») eller på andre nivåer («tilsvarende kryptering»), men vilkåret «som tilbyder kontrollerer» innebærer at tilbyder ikke kan pålegges å utvikle løsninger for tilgang til ende-til-ende-kryptert informasjon mellom sluttbrukere.

Bokstav f fastsetter at tilbyder skal medvirke til sikkerhetsmessig forsvarlige løsninger. Det vil for eksempel være behov for å skjerme Etterretningstjenestens personell og utstyr i størst mulig utstrekning, slik at dette blir kjent for færrest mulig personer hos tilbyder og bare for de som har tjenstlig behov for det. I tillegg til pliktene etter dette punktet, kan det påhvile tilbyder plikter som følger av regler gitt i eller i medhold av sikkerhetsloven, i den utstrekning disse reglene gjelder for vedkommende tilbyder.

Det følger av andre ledd første punktum at tilretteleggingen ikke skal forringe de elektroniske kommunikasjonstjenestene for brukerne. Dette innebærer at de tekniske løsningene ikke skal føre til forsinkelse, redusert kapasitet eller brudd i kommunikasjonen. Det ligger i forringelsesvilkåret at en teoretisk eller neglisjerbar forsinkelse eller kapasitetsreduksjon må aksepteres.

Andre ledd andre punktum fastslår at merutgifter for tilbyder som følge av tilretteleggingen skal dekkes av staten. Merutgiftene kan knytte seg til både investeringer og drift.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om tilretteleggingsplikten etter første ledd og prinsipper for utregning av merutgifter etter andre ledd.

Til § 7-3

Bestemmelsen regulerer beslutning om tilrettelegging. Første ledd første punktum gir sjefen for Etterretningstjenesten myndighet til å fatte beslutning om tilrettelegging. Myndigheten kan ikke delegeres. Den som handler i strid med beslutning om tilrettelegging, kan straffes etter § 11-8.

Det følger av første ledd andre punktum at tilbyderen så langt mulig skal gis anledning til å uttale seg før beslutningen fattes. Departementet forutsetter at det normalt vil finne sted en dialog med tilbyderen før det blir aktuelt å treffe beslutning. Tjenesten og tilbyderen bør tilstrebe å komme til en omforent forståelse om tiltakene som skal treffes og de økonomiske konsekvensene av dem.

Første ledd tredje punktum fastslår at beslutningen maksimalt kan gjelde for tre år av gangen. Hensikten med regelen er å sikre at behovet for tilrettelegging fra den aktuelle tilbyderen blir vurdert med jevne mellomrom.

Regler om klage er gitt i andre ledd. Etter andre ledd første punktum har tilbyderen rett til å klage på beslutningen. Departementet er klageinstans. Klagefristen er i henhold til andre ledd andre punktum tre uker. Hvis tilbyderen ber om det, kan departementet bestemme at beslutningen ikke skal iverksettes før klagen er avgjort, det vil si at klagen gis oppsettende virkning, jf. andre ledd tredje punktum.

Etter tredje leddførste punktum skal beslutning om tilrettelegging meddeles EOS-utvalget og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Dette gjelder både beslutning etter første ledd og beslutning i klagesak etter andre ledd. Tredje ledd andre punktum gir Nkom rett til informasjon om de tekniske og operasjonelle løsningene som tjener til å oppfylle tilretteleggingsplikten. For EOS-utvalget følger en slik rett av EOS-kontrolloven § 8.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om beslutning om tilrettelegging etter første ledd og klagebehandling etter andre ledd.

Til § 7-4

Bestemmelsen fastsetter i første ledd første punktum taushetsplikt for tilbydere som har tilretteleggingsplikt etter § 7-2. Taushetsplikten gjelder alle forhold i forbindelse med tilretteleggingen. I kjernen er opplysninger om tekniske løsninger, men taushetsplikten rekker videre enn dette, og omfatter for eksempel også opplysninger om prosessen knyttet til tilrettelegging, inkludert dialog mellom Etterretningstjenesten og tilbyder, beslutning om tilrettelegging og eventuell klagebehandling. Etter første ledd andre punktum gjelder taushetsplikten tilsvarende for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyderen eller på annen måte bistår i å gjennomføre tilrettelegging. Det følger av første ledd tredje punktum at taushetsplikten fortsetter å gjelde også etter at vedkommende har avsluttet arbeidet eller tjenesten.

Andre ledd fastslår et unntak fra taushetsplikten for så vidt gjelder å gi opplysninger til EOS-utvalget eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Unntaket sikrer at disse organene kan motta fra tilbyder den informasjonen om tekniske og operasjonelle løsninger som de trenger for å løse sine kontroll- og tilsynsoppgaver.

Brudd på taushetsplikten kan straffes etter § 11-8.

Til § 7-5

Bestemmelsen regulerer testinnhenting og testanalyser.

Første ledd første punktum fastslår at Etterretningstjenesten kan gjennomføre testinnhenting og testanalyser av trafikk og nett som omfattes av kapittelet. Det følger av første ledd andre punktum at testinnhenting og testanalyser utelukkende skal brukes til de formål som er listet opp der, det vil si til teknisk understøttelse av systemet. Dette innebærer et forbud mot å bruke testdata og testanalyser til andre formål, slik som produksjon av etterretning. Testdata og testanalyser kan heller ikke deles med andre.

Gjennomføringen av testinnhentingen er regulert i andre ledd. Det følger av andre ledd første punktum at testinnhenting gjennomføres ved å trekke ut ufiltrert kommunikasjon fra en eller flere kommunikasjonsstrømmer. Ett uttrekk skal ikke overstige 30 sekunder, jf. andre ledd andre punktum. Det kan maksimalt gjøres ett uttrekk per time, jf. andre ledd tredje punktum. Det følger av dette at det i høyden kan gjøres 24 uttrekk i døgnet.

Uttrekkene skal lagres i et korttidslager, jf. tredje ledd. Dette lageret skal holdes adskilt fra data som lagres etter §§ 7-7 og 7-9. At testdata skal lagres adskilt fra annen data, har til hensikt å støtte opp om forbudet mot bruk av testdata til andre formål enn teknisk understøttelse, jf. første ledd andre punktum.

Regler om oppbevaring følger av fjerde ledd. Hovedregelen etter fjerde ledd første punktum er at uttrekkene ikke skal oppbevares lenger enn nødvendig. Den absolutte lengstefristen er 14 dager. Etter fjerde ledd andre punktum kan tekniske parametere og bearbeidede analyser som ikke kan knyttes til enkeltpersoner, oppbevares så lenge det er nødvendig for de tekniske formålene som er oppregnet i første ledd andre punktum.

Femte ledd fastsetter enkelte særregler for testinnhenting, testanalyser og annen teknisk understøttelse. Etter femte ledd første punktum skal slik understøttelse bare utføres av et begrenset antall tekniske spesialister som har mottatt særskilt opplæring og som ikke har etterretningsanalyse som oppgave. Regelen støtter opp om forbudet mot bruk av testdata til andre formål enn teknisk understøttelse, jf. første ledd andre punktum. Det samme gjør regelen i femte ledd andre punktum om at det alltid skal være to spesialister til stede når uttrekkene settes opp og analyseres. Det legges til grunn at Etterretningstjenesten vil etablere prosedyrer for rullering av spesialistene som gjennomfører uttrekkene.

Til § 7-6

Bestemmelsen fastslår en plikt for Etterretningstjenesten til gjennom utvalg og filtrering å søke å hindre lagring av metadata om kommunikasjon mellom en avsender og en mottaker som begge befinner seg i Norge.

Plikten til utvalg innebærer at Etterretningstjenesten skal vurdere og beslutte hvilke kommunikasjonsnett, tjenester og linker som det skal innhentes fra. Tjenesten skal prioritere innhenting fra de kommunikasjonsstrømmene som antas å transportere mest mulig etterretningsrelevant kommunikasjon. Kommunikasjonsstrømmer som ikke transporterer kommunikasjon over den norske grensen, skal ikke velges ut. Dette følger av at innhentingshjemmelen er begrenset til grenseoverskridende kommunikasjon. Kommunikasjonsstrømmer som utelukkende transporterer kommunikasjon mellom avsendere og mottakere som befinner seg i Norge, skal så langt mulig heller ikke velges ut, selv om det er tale om kommunikasjon som krysser grensen. Det presiseres at det uansett ikke kan søkes i kommunikasjon med begge ender i Norge. Her kan det likevel være aktuelt med unntak hvis det er tale om kommunikasjon fra eller til en person som omfattes av lovforslaget § 4-2 første ledd. Det kan for eksempel være tale om en tjeneste som brukes av personer som opptrer på vegne av en fremmed stat i Norge til å kommunisere seg imellom.

Plikten til filtrering innebærer at Etterretningstjenesten skal utvikle og implementere filtre som skal søke å hindre lagring av metadata om kommunikasjon mellom en avsender og en mottaker som begge befinner seg i Norge. At tjenesten skal «søke å» hindre lagring, synliggjør at det ikke alltid vil være mulig å filtrere bort irrelevant data. Det vil ofte måtte lagres store mengder irrelevante data fra enkelte kommunikasjonsstrømmer, fordi det ikke er mulig å filtrere bort informasjonen som er uten interesse. I den utstrekning det er mulig å filtrere bort irrelevante data, for eksempel ved hjelp av geografiske kjennetegn, skal dette like fullt gjøres. Etterretningstjenesten skal sørge for at filtrene oppdateres i tråd med den teknologiske utviklingen.

Bestemmelsen fastsetter et unntak fra utvalgs- og filtreringsplikten i den utstrekning enten avsender eller mottaker er en utenlandsk eller statsløs person i Norge som opptrer på vegne av en fremmed stat eller statslignende aktør, jf. § 4-2 første ledd.

Til § 7-7

Bestemmelsen regulerer innhenting og lagring av metadata i bulk.

Det følger av første ledd første punktum at Etterretningstjenesten kan innhente og lagre metadata i bulk om elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen etter at det er foretatt utvalg og filtrering i samsvar med § 7-6. Metadata defineres i første ledd andre punktum.

Etter andre ledd første punktum plikter Etterretningstjenesten å opprette og vedlikeholde en liste over hvilke typer metadata som kan lagres, for å hindre at det lagres innholdsdata. Denne listen skal være tilgjengelig for EOS-utvalget og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, jf. andre ledd andre punktum.

Tredje ledd fastslår at lagrede metadata skal slettes senest etter 18 måneder. Dette utgjør et unntak fra den alminnelige maksimale lagringstiden for rådata i bulk, som etter § 9-8 andre ledd første punktum er 15 år. Det er ikke adgang til å forlenge lagringstiden etter § 9-8 andre ledd andre punktum. Når det i bestemmelsen fremgår at opplysninger skal slettes senest etter 18 måneder, innebærer dette at det også kan bli aktuelt å slette data på et tidligere tidspunkt. Data som tjenesten blir klar over ikke er nødvendige, skal slettes selv om de ikke har nådd 18-månedersgrensen.

Fjerde ledd gir § 7-5 femte ledd første punktum tilsvarende anvendelse for teknisk analyse, feilsøking og oppdatering av lagrede metadata i den hensikt å muliggjøre søk. Dette innebærer at slike oppgaver bare kan utføres av et begrenset antall tekniske spesialister som har mottatt særskilt opplæring og som ikke har etterretningsanalyse som oppgave.

Til § 7-8

Bestemmelsen regulerer Etterretningstjenestens søk i metadata som er lagret i samsvar med § 7-7.

Det følger av første ledd første punktum at søk kan foretas innenfor rammen av rettens kjennelse etter kapittel 8. Etter første ledd andre punktum skal søk baseres på søkebegreper.

Søkebegreper kan knytte seg til en person (personselektor) eller til et bestemt mønster eller avgrensning (modusselektor).

En personselektor er en identifikator knyttet til en bestemt person eller virksomhet, for eksempel et telefonnummer, en e-postadresse eller et brukernavn på en tjeneste. Hvis rettens kjennelse identifiserer en bestemt person det skal kunne søkes på, vil det kunne søkes på alle kjente identifikatorer knyttet til personen.

En modusselektor beskriver et bestemt mønster eller avgrensning. Modusselektoren vil ofte bestå av en kombinasjon av søkebegreper. Den vil normalt være mindre finmasket enn en personselektor. På den andre siden ligger det i grunnvilkåret om forholdsmessighet etter § 5-4 en begrensning i hvor grovkornet den kan være. Det vil for eksempel kunne være uforholdsmessig hvis søkebegrepet alene er et større geografisk område, slik som en by. I slike tilfeller vil det normalt være nødvendig å spisse søket ved bruk av flere søkebegreper, for eksempel bestemte kjennetegn som kan knyttes til en trusselaktør.

En konsekvens av regelen om at søk skal baseres på søkebegreper, er at det ikke er tillatt med søk hvor hverken aktør eller modus er kjent. Hensikten med dette forbudet er å hindre vilkårlighet.

I andre ledd fastsettes flere personelle og materielle begrensninger med hensyn til søk etter første ledd. Det følger av andre ledd første punktum at søk bare kan utføres av personell som er vurdert skikket til det og som utpekes av sjefen for Etterretningstjenesten. Kompetansen kan ikke delegeres. Det vil si at det bare er sjefen, eventuelt den som fungerer som sjef i sjefens fravær, som kan utpeke personell med myndighet til å søke i metadatalageret. Etter andre ledd andre punktum må personellet ha gjennomgått særskilt opplæring. I tillegg til etterretningsfaglige og tekniske aspekter, vil rettslige og etiske rammer stå sentralt i opplæringen.

Etter andre ledd tredje punktum skal den enkelte bare ha anledning til å utføre søk i henhold til søkeprivilegier som er tilpasset dennes oppdragsportefølje.

Til § 7-9

Bestemmelsen regulerer målrettet innhenting og lagring av innholdsdata med tilhørende metadata fra elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen.

I motsetning til lagring av metadata etter § 7-7, er det her ikke tale om innhenting og lagring i bulk, men om målrettet innhenting og lagring. Bestemmelsen gir altså ikke hjemmel til lagring av innholdsdata med tilhørende metadata i bulk.

I første ledd andre punktum er innholdsdata definert som data som ikke er metadata. Det vil si at all data som ikke regnes som metadata, regnes som innholdsdata. Det vises til definisjonen av metadata i § 7-7 første ledd andre punktum.

Til § 7-10

Bestemmelsen regulerer internkontroll og aktivitetslogger.

Etter første ledd skal Etterretningstjenesten iverksette systematiske tiltak for å sikre at virksomhet etter kapittelet gjennomføres i samsvar med loven.

Andre ledd første punktum fastsetter at Etterretningstjenestens informasjonssystemer skal ha en funksjonalitet som sikrer at alle søk skal kunne kontrolleres i ettertid gjennom aktivitetslogger. Etter andre ledd andre punktum skal loggene oppbevares i 10 år, og de skal til enhver tid være tilgjengelige for EOS-utvalgets kontroll.

Til § 7-11

Bestemmelsen gjelder løpende kontroll av tilrettelagt innhenting. Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 11.10.4. Det presiseres for ordens skyld at prinsippet om etterfølgende kontroll, jf. EOS-kontrolloven § 2 tredje ledd andre punktum, ikke er til hinder for den løpende kontrollen.

Kontrolloppgaven fremgår av første ledd, som fastsetter at EOS-utvalget skal føre kontroll med Etterretningstjenestens etterlevelse av bestemmelsene i kapittel 7. Kontrolloppgaven gjelder alle bestemmelsene i kapittelet, men to forhold nevnes særskilt: For det første skal utvalget kontrollere at Etterretningstjenesten bare gjennomfører søk i henhold til rettens kjennelser. Utvalget vil få tilgang til rettens kjennelser og begjæringene som ligger til grunn for dem i henhold til § 8-1 tredje ledd. Utvalget skal for det andre føre kontroll med at korttidslageret og testdata bare brukes til teknisk understøttelse, jf. § 7-5 første ledd andre punktum, som innebærer et forbud mot å bruke slike data til andre formål, herunder til etterretningsproduksjon.

Et eksempel på et annet forhold som faller innenfor kontrolloppgaven er etterlevelse av plikten til utvalg og filtrering etter § 7-6 for å søke å hindre at det lagres metadata om kommunikasjon mellom en avsender og en mottaker som begge befinner seg i Norge.

Andre ledd første punktum fastslår at EOS-utvalget skal ha uhindret adgang til all informasjon, interne retningslinjer og prosedyrer, lokaler, utstyr, programvare, filteroppdateringer, aktivitetslogger og annet som benyttes for gjennomføring av tilrettelagt innhenting. Det forutsettes at unntaket etter gjeldende rett for «særlig sensitiv informasjon» ikke vil få betydning for informasjon som nevnt i bestemmelsen.

Etter tredje ledd skal Etterretningstjenesten tilrettelegge for kontrollen gjennom tekniske løsninger. Dette innebærer blant annet at Etterretningstjenesten skal ta hensyn til kontrollfunksjonalitet når den utvikler og implementerer de tekniske løsningene for innhenting og analyse.

Omfanget av tilretteleggingen må avgjøres konkret og i dialog mellom tjenesten og utvalget. Det forutsettes at tjenesten strekker seg langt for å imøtekomme utvalgets behov innenfor de økonomiske, tekniske, sikkerhetsmessige og praktiske rammer som gjelder til enhver tid. Det bemerkes at det følger av EOS-kontrolloven § 2 andre ledd andre punktum at kontrollen bør innrettes slik at den er til minst mulig ulempe for tjenestens løpende virksomhet.

Til § 7-12

Paragrafen gir regler om rettslig prøving som ledd i den løpende kontrollen av tilrettelagt innhenting.

Etter første ledd første punktum kan EOS-utvalget fremme begjæring for Oslo tingrett hvis utvalget mener at Etterretningstjenesten gjennomfører virksomhet etter kapittel 7 i strid med loven. Det kan for eksempel være tale om bruk av søkebegreper som etter utvalgets syn er utenfor rammen av rettens kjennelse etter kapittel 8. Retten kan pålegge tjenesten å stanse den ulovlige virksomheten og slette informasjon som har blitt hentet inn i strid med loven. Tjenesten plikter å rette seg etter rettens avgjørelse.

Etter EOS-kontrolloven § 5 femte ledd omfatter ikke kontrolloppgaven virksomhet som angår personer som ikke er bosatt i Norge og organisasjoner som ikke har tilhold her, eller som angår utlendinger hvis opphold er knyttet til tjeneste for fremmed stat. Utvalget kan likevel utøve kontroll i slike tilfeller når særlige grunner tilsier det.

Ordningen med rettslig prøving er ment som en sikkerhetsventil, og skal ikke erstatte vanlige prosedyrer for å løse uenigheter mellom tjenesten og utvalget. Tjenesten skal derfor gis anledning til å vurdere og ta stilling til utvalgets syn, og eventuelt bringe saken inn for departementet for avgjørelse, før det blir aktuelt for utvalget å fremme begjæring til tingretten. I tråd med dette fastsettes det i første ledd andre punktum at tjenesten skal gjøres kjent med utvalgets syn og gis mulighet til å rette seg etter det før begjæringen fremmes.

Etter andre ledd gjelder reglene i kapittel 8 tilsvarende så langt de passer. Det bemerkes at EOS-utvalget ikke møter som part for retten, og ikke har ankerett. Retten skal imidlertid normalt oppnevne særskilt advokat i tråd med § 8-5. Advokaten vil kunne anke rettens kjennelse. Etterretningstjenesten vil også ha rett til å anke kjennelsen.

Til § 7-13

Første ledd første punktum fastsetter et forbud mot å utlevere overskuddsinformasjon fra tilrettelagt innhenting, se nærmere punkt 11.12.3. Forbudet utgjør et unntak fra det alminnelige utgangspunktet etter § 10-4 om at overskuddsinformasjon kan deles med offentlige myndigheter. Begrunnelsen for forbudet er det særpreget tilrettelagt innhenting har som følge av at det i dagens teknologiske situasjon vil lagres store mengder metadata om norsk innenlandsk kommunikasjon. Lagringen innebærer i teorien et stort overvåkningspotensiale overfor egne borgere. Forbudet har symbolsk betydning gjennom tydelig å markere formålsbegrensningen til utenlandsetterretning. Det bidrar på denne måten til å motvirke formålsutglidning, det vil si at lagrede data tas i bruk til andre formål enn tilsiktet.

Departementet understreker at tilrettelagt innhenting utelukkende kan finne sted «for etterretningsformål», jf. § 7-1 første ledd. Dette innebærer at innhentingen må begrunnes i en av Etterretningstjenestens oppgaver etter kapittel 3. Med «overskuddsinformasjon» forstås informasjon som er uten interesse for etterretningsformål. Det kan for eksempel være informasjon om alminnelig kriminalitet. Informasjon som har relevans både for Etterretningstjenesten og for andre myndigheter, er ikke overskuddsinformasjon. Det kan for eksempel være informasjon om fremmede staters etterretningsvirksomhet mot Norge, internasjonal terrorisme eller digitale angrep som stammer fra utlandet. Deling av slik informasjon med Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og andre relevante myndigheter er et sentralt formål med tilrettelagt innhenting.

Det følger av første ledd andre punktum at forbudet mot å utlevere overskuddsinformasjon går foran avvergings- og opplysningsplikter som følger av annen lovgivning. Et eksempel kan være at innhenting av innholdsdata fra et godkjent etterretningsmål viser at etterretningsmålet vil begå en handling som omfattes av avvergingsplikten i straffeloven § 196. Det følger av andre punktum at avvergingsplikten ikke gjelder i et slikt tilfelle. Andre eksempler på avvergings- og opplysningsplikter som ikke vil gjelde dersom plikten oppstår som følge av overskuddsinformasjon fra tilrettelagt innhenting, er straffeloven §§ 226 og 287 samt barnevernloven § 6-4.

Bestemmelsen i første ledd andre punktum må ses i sammenheng med andre ledd første punktum, som fastslår at overskuddsinformasjon likevel kan utleveres i den utstrekning det er nødvendig for å forhindre alvorlig fare for noens liv, helse eller frihet eller at noen blir uriktig tiltalt eller domfelt for en straffbar handling. Unntaket er ment som en meget snever unntaksregel som skal anvendes med stor varsomhet. Det må være tale om en konkret fare som kan forhindres, og faren må være av en kvalifisert art. Unntaket kan for eksempel komme til anvendelse dersom målrettet innhenting av innholdsdata fra et godkjent etterretningsmål viser at etterretningsmålet utsetter sine nærstående for alvorlig vold eller seksuelt misbruker et barn. Denne informasjonen regnes som overskuddsinformasjon fordi den er uten interesse for etterretningsformål, men i en slik situasjon kan det være nødvendig å utlevere informasjonen til andre myndigheter for å forhindre alvorlig fare for liv og helse. I teorien kan det også tenkes at Etterretningstjenesten gjennom målrettet innhenting av innholdsdata får kjennskap til et justismord, og unntaksbestemmelsen vil da komme til anvendelse.

Etter andre ledd andre punktum plikter Etterretningstjenesten å varsle EOS-utvalget om utlevering etter unntaksbestemmelsen i andre ledd første punktum. Hensikten med denne plikten er å sikre muligheten for kontroll av at unntaksadgangen ikke brukes for å omgå formålsbegrensningen til utenlandsetterretning.

Departementet understreker at forbudet etter § 7-14 mot å bruke informasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting som bevis i en straffesak gjelder for overskuddsinformasjon som har blitt utlevert med grunnlag i unntaksbestemmelsen i første ledd andre punktum.

Det foreslås av pedagogiske grunner presisert i tredje ledd at informasjon som ikke er overskuddsinformasjon, kan utleveres i samsvar med reglene i kapittel 10.

Til § 7-14

Bestemmelsen fastsetter et bevisforbud i straffesaker for informasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting, se nærmere punkt 11.13.3.

Forbudet etter første punktum innebærer at påtalemyndigheten ikke kan legge frem informasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting som grunnlag for krav om straff eller andre strafferettslige reaksjoner, jf. straffeloven §§ 29 og 30. Retten skal avskjære slik bevisføring.

Påtalemyndigheten kan heller ikke bruke slik informasjon som grunnlag for egen ileggelse av straff eller andre strafferettslige reaksjoner, for eksempel forelegg på bot etter straffeprosessloven § 255 eller påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69.

Bevisforbudet er ikke til hinder for at informasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting danner grunnlag for bruk av tvangsmidler. Slik informasjon kan for eksempel gi skjellig grunn til mistanke om lovbrudd. På grunn av formålsbegrensningen til utenlandsetterretning og forbudet mot å innhente informasjon med politiformål, vil dette normalt bare være aktuelt på områder som Etterretningstjenesten samarbeider med Politiets sikkerhetstjeneste og andre norske myndigheter om å motvirke, slik som fremmed etterretningsvirksomhet mot Norge, internasjonal terrorisme og digitale angrep som stammer fra utlandet. For eksempel kan informasjon fra tilrettelagt innhenting vise at en person i utlandet planlegger en terrorhandling i Norge. Denne informasjonen skal Etterretningstjenesten dele med Politiets sikkerhetstjeneste, som kan bruke den som grunnlag for bruk av tvangsmidler mot personen med grunnlag i straffeprosessloven eller politiloven. Informasjon som Politiets sikkerhetstjeneste innhenter ved bruk av tvangsmidler, kan normalt brukes som bevis i en straffesak. Se imidlertid politiloven § 17 f for tvangsmidler brukt i forebyggende øyemed.

Andre punktum fastsetter et unntak fra bevisforbudet i saker som gjelder overtredelse av straffeloven § 131 (terrorhandlinger).

Til kapittel 8

Til § 8-1

Bestemmelsen regulerer rettens myndighet til å gi tillatelse til tilrettelagt innhenting.

Det følger av første leddførste punktum at retten kan gi Etterretningstjenesten tillatelse til søk i lagrede metadata etter § 7-8. Det er her tale om metadata som er allerede er innhentet og lagret i bulk i medhold av § 7-7. Retten kan også gi tillatelse til målrettet innhenting og lagring av innholdsdata med tilhørende metadata etter § 7-9. I dette tilfellet kan det bare innhentes og lagres informasjon fra det tidspunktet retten gir tillatelse til det. Tillatelse forutsetter i begge tilfeller at Etterretningstjenesten har fremmet en begjæring etter § 8-2.

Det følger av første ledd andre punktum at retten kan oppstille vilkår i kjennelsen. Det kan for eksempel være tiltak for å minimere risikoen for tilgang til irrelevant informasjon, eller andre vilkår som retten mener bør oppstilles, for eksempel av hensyn til kravet om forholdsmessighet etter § 5-4.

Etter første ledd tredje punktum skal kjennelsen begrunnes. Kravet til begrunnelse skal sikre en reell og samvittighetsfull vurdering, og motvirke risikoen for urettmessige og vilkårlige avgjørelser. Begrunnelsen skal også gi Etterretningstjenesten og den særskilte advokaten grunnlag for å vurdere om kjennelsen bør ankes, og, hvis kjennelsen ankes, gi grunnlag for ankedomstolens behandling av anken. Hvor omfattende begrunnelsen skal være, må avgjøres konkret, og vil kunne variere fra sak til sak.

Første ledd fjerde punktum fastsetter at retten kan omgjøre kjennelsen. Omgjøring kan for eksempel bli aktuelt hvis EOS-utvalget med grunnlag i § 7-12 fremmer begjæring om stansing og sletting.

Etter andre ledd første punktum skal rettens avgjørelse treffes så raskt som mulig. Det vil ofte være tale om tidssensitive saker som må prioriteres høyt. Andre ledd andre punktum fastsetter at den som avgjørelsen retter seg mot eller ellers rammer, ikke gis adgang til å uttale seg, og meddeles ikke kjennelsen. Det følger av dette at prosessen ikke er en partsprosess. Hensikten med reglene er å hindre at formålet med innhentingen forfeiles ved at etterretningsmålet blir kjent med innhentingen. I enkelte sakstyper vil innhentingen uansett ikke rette seg mot bestemte personer. For å skape balanse i domstolsprosessen skal retten normalt oppnevne en særskilt advokat som skal målbære samfunnets interesser i et bredere perspektiv, for eksempel personvernhensyn, jf. § 8-5. Det vises til merknadene til den bestemmelsen.

Retten skal meddele kjennelsen til Etterretningstjenesten, jf. tredje ledd første punktum. I sin tur skal Etterretningstjenesten gjøre både kjennelsen og begjæringen som ligger til grunn for den tilgjengelig for EOS-utvalget, jf. tredje ledd andre punktum.

Til § 8-2

Bestemmelsen stiller krav til Etterretningstjenestens begjæringer om tillatelse etter § 8-1.

Det følger av første punktum at begjæringen fremmes for Oslo tingrett av sjefen for Etterretningstjenesten eller den som sjefen gir fullmakt. Etter andre punktum skal begjæringen være skriftlig og inneholde opplysninger som nevnt i bokstavene a til e.

Begjæringen skal for det første angi oppdraget som søket eller innhentingen knytter seg til, jf. bokstav a. Det skal vises til hvilken lovbestemt oppgave som begrunner søket eller innhentingen, jf. kapittel 3. Det bør normalt også vises til den aktuelle prioriteringen i prioriteringsdokumentet for nasjonale etterretningsbehov (PNEB), den mer detaljerte operasjonaliseringen av PNEB eller den aktuelle informasjonsforespørselen (RFI). Det vises til § 2-2 om oppdragsstyring.

For det andre skal begjæringen angi det faktiske og rettslige grunnlaget for søket eller innhentingen, jf. bokstav b. Hensikten med kravet er å sette retten i stand til å vurdere om lovens vilkår er oppfylt, jf. § 8-4. Etterretningstjenesten må legge frem alle opplysninger som er nødvendige for dette formålet. Hvor omfattende redegjørelsen skal være, må avgjøres konkret, og vil kunne variere fra sak til sak. Retten vil alltid kunne be om ytterligere opplysninger dersom den ser behov for det.

Bokstav c gjelder begjæringer om søk i lagrede metadata etter § 7-8. Slike begjæringer skal angi hvilke søkebegreper eller kategorier av søkebegreper som skal brukes. Disse kan knytte seg til en bestemt person eller virksomhet (personselektor) eller et bestemt mønster eller avgrensning (modusselektor). Det vises til merknadene til § 7-8 for en nærmere beskrivelse. At det kan angis kategorier av søkebegreper, innebærer at det ikke oppstilles noe krav om at begjæringen må angi ett eller flere spesifikke søkebegreper. En kategori kan for eksempel være alle identifikatorer som kan knyttes til en bestemt person eller gruppe personer, eller all skadelig programvare som kan knyttes til en trusselaktør på cyberområdet. Ved utformingen av søkebegreper eller kategorier av søkebegreper må det ses hen til kravet til forholdsmessighet etter § 5-4.

Bokstav d gjelder begjæringer om innhenting og lagring av innholdsdata med tilhørende metadata etter § 7-9. I slike begjæringer skal det angis hva eller hvem innhentingen retter seg mot (etterretningsmålet).

Bokstav e fastslår at begjæringen skal angi hvor lenge tillatelsen bør vare. Det vises til § 8-6 om tillatelsens varighet.

Opplistingen i bokstavene a til e er ikke uttømmende, det vil si at det også kan medtas andre opplysninger som Etterretningstjenesten mener er relevante for rettens avgjørelse.

Til § 8-3

Bestemmelsen gir regler om muntlige forhandlinger.

Det følger av første ledd første punktum at retten kan beslutte å avholde muntlige forhandlinger. Muntlige forhandlinger vil kunne bidra til å opplyse saken gjennom å gi dommeren mulighet til å stille spørsmål til sakens aktører.

Det er opp til rettens skjønn hvorvidt det bør avholdes muntlige forhandlinger. Hvis retten mener at skriftlig behandling vil gi det beste avgjørelsesgrunnlaget, eller for øvrig ikke ser behov for muntlige forhandlinger, trenger den ikke å fatte beslutning om det.

Etter første ledd andre punktum skal Etterretningstjenesten møte ved sjefen for tjenesten eller den som sjefen bemyndiger. Det følger dessuten av første ledd tredje punktum at tjenesten kan møte med tjenestepersoner eller andre som kan opplyse saken.

Det ligger i sakens natur at tilrettelagt innhenting må skje i det skjulte overfor berørte personer og offentligheten for øvrig. Noe annet ville undergrave formålet med innhentingen. Det følger derfor av andre ledd at rettsmøtene skal holdes for lukkede dører.

Dersom det er oppnevnt særskilt advokat etter § 8-5, skal advokaten varsles om rettsmøtet og har rett til å være til stede der, jf. § 8-5 tredje ledd andre punktum.

Til § 8-4

Bestemmelsen regulerer hva retten skal prøve i saker om forhåndskontroll av tilrettelagt innhenting.

Rettens oppgave er å føre forhåndskontroll av lovligheten av søk etter § 7-8 og innhenting og lagring etter § 7-9. De sentrale vilkårene er uttrykkelig listet opp i bestemmelsen, men opplistingen er ikke uttømmende.

Retten skal prøve om søk og innhenting er innenfor Etterretningstjenestens oppgaver etter kapittel 3. Etterretningstjenesten har et bredt oppgavesett knyttet til utenlandske trusler og forhold, og det er derfor ikke grunn til å tro at retten ofte vil overprøve tjenestens vurdering på dette punktet.

Loven oppstiller enkelte særskilte innhentingsforbud. Noen av disse har i hovedsak en pedagogisk funksjon gjennom å tydeliggjøre og presisere hva som følger av den positive angivelsen av Etterretningstjenestens oppgaver i kapittel 3. Dette gjelder forbudet mot å innhente informasjon med politiformål (§ 4-8) og forbudet mot industrispionasje (§ 4-9). Forbudet i § 4-1 mot å benytte innhentingsmetoder etter kapittel 6 overfor fysiske eller juridiske personer i Norge, har derimot selvstendig betydning. Tilrettelagt innhenting er en form for midtpunktinnhenting etter § 6-9, og forbudet kommer dermed til anvendelse. Det følger av dette at tilrettelagt innhenting ikke kan benyttes overfor personer i Norge, med mindre unntaksbestemmelsen i § 4-2 er aktuell.

I tråd med § 4-7 kan tilrettelagt innhenting benyttes overfor personer i utlandet selv om informasjon om personer i Norge vil kunne følge med. Søk og innhenting vil for eksempel kunne ha til hensikt å avdekke hvilke mål i Norge en utenlandsk trusselaktør gjennomfører digitale angrep mot, eller hvilke personer i Norge som er i kontakt med en fremmed etterretningstjeneste eller et internasjonalt terrornettverk.

Retten skal ikke gi tillatelse til søk eller innhenting som strider med forbudet mot diskriminering i § 9-4, for eksempel fordi det foreslås søkebegreper som utelukkende knytter seg til etnisitet eller nasjonal bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning, språk, politisk virksomhet, fagforeningstilhørighet eller helsemessige eller seksuelle forhold.

Søk i lagrede metadata etter § 7-8 og innhenting og lagring av innholdsdata etter § 7-9 må tilfredsstille grunnvilkårene etter kapittel 5. Hvis begjæringen gjelder målsøking, må det foreligge grunn til å undersøke om søket kan bidra til å frembringe informasjon som er relevant for etterretningsformål. Dette er en relativt lav terskel. Det vises til merknadene til § 5-1. Hvis begjæringen gjelder målrettet innhenting, må det være konkrete holdepunkter som tilsier at det foreligger grunn til å undersøke om etterretningsmålet besitter, kommuniserer eller vil motta, eller om søket på annen måte kan frembringe, informasjon som er relevant for etterretningsformål. Det vises til merknadene til § 5-2.

Retten skal ikke prøve hvorvidt metadata i det hele tatt skal lagres i bulk. At slike data skal lagres, følger av § 7-7. Det er bare spørsmålet om søk i allerede lagrede metadata som skal prøves av retten, jf. § 7-8. Innholdsdata lagres derimot ikke i bulk. Slik informasjon kan bare innhentes og lagres hvis retten tillater det, jf. § 7-9.

Et sentralt vilkår både for søk i lagrede metadata etter § 7-8 og innhenting og lagring av innholdsdata etter § 7-9, er forholdsmessighetskravet som følger av § 5-4. Det må vurderes konkret i den enkelte sak hvorvidt vilkåret er oppfylt. Det vises til merknadene til § 5-4 for en gjennomgåelse av de ulike momentene som skal tas i betraktning. Når det gjelder hvorvidt mindre inngripende tiltak i tilstrekkelig grad kan ivareta formålet, bemerkes at de fleste av metodene som er regulert i kapittel 6 normalt må regnes som større inngrep overfor den enkelte enn søk etter § 7-8 og innhenting og lagring etter § 7-9. Det bør imidlertid vurderes hvorvidt informasjon fra åpne kilder i tilstrekkelig grad kan ivareta formålet.

Til § 8-5

Bestemmelsen gjelder oppnevning av særskilt advokat.

Det følger av første ledd første punktum at retten skal oppnevne en advokat etter å ha mottatt begjæring om søk eller innhenting etter § 8-2. Advokaten skal ivareta den enkeltes rettigheter og samfunnets interesser i saken. Oppnevnelse kan bare unnlates dersom retten finner det ubetenkelig, jf. første ledd andre punktum. Det ligger i dette at lovens utgangspunkt og hovedregel er oppnevning. Det må avgjøres konkret i hvilke situasjoner det er ubetenkelig å unnlate oppnevning. En sak kan for eksempel ligge slik an hvis den fremstår som oversiktlig, og i mindre utstrekning griper inn i vernede interesser, typisk ved søk eller innhenting om statlige aktører.

Advokaten skal fremføre faktiske og rettslige argumenter som advokaten mener bør være del av domstolens vurdering. Advokaten kan peke på svakheter ved begjæringen, og imøtegå anførsler i den. Advokaten vil ikke ha noen klient i tradisjonell forstand, men skal fungere som en representant for allmennheten, og bidra til balanse i domstolsprosessen. Søket eller innhentingen vil ofte ikke rette seg mot bestemte personer, men advokaten har likevel en viktig rolle i å belyse samfunnets interesser i et bredere perspektiv, for eksempel med hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten og diskrimineringsforbudet. I saker som retter seg mot bestemte personer, for eksempel på kontraterrorområdet, skal advokaten også ivareta den enkeltes rettigheter.

Første ledd tredje punktum fastsetter at advokaten skal oppnevnes fra en særlig krets av sikkerhetsklarerte advokater. Advokatene som inngår i kretsen bør ha kompetanse innen personvern, menneskerettigheter, etterretnings- og sikkerhetstjeneste, utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, informasjons- og kommunikasjonsteknologi eller andre relevante områder. Det følger også av tredje punktum at oppdraget er strengt personlig. Advokaten kan ikke la seg representere eller møte ved annen advokat eller fullmektig.

Advokaten skal ha godtgjørelse av staten, jf. første ledd fjerde punktum.

Etter andre ledd første punktum skal advokaten gjøres kjent med begjæringen og annen informasjon som legges frem for retten, men har utover dette ingen innsynsrett. Det følger av andre ledd andre punktum at advokaten ikke må sette seg i forbindelse med personer som berøres av saken. Se også § 8-8 om taushetsplikt.

Tredje ledd første punktum fastslår at advokaten har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse. Slik uttalelse kan gis skriftlig eller muntlig, avhengig av om det avholdes rettsmøte i saken eller ikke. Etter tredje ledd andre punktum skal advokaten varsles om rettsmøter og har rett til å delta i dem.

Med grunnlag i fjerde ledd kan departementet gi forskrift om oppnevning av advokat etter første ledd, for eksempel om godtgjørelse.

Til § 8-6

Bestemmelsen regulerer tillatelsens varighet.

Hovedregelen etter første ledd første punktum er at rettens tillatelse ikke skal gis for lengre tid enn nødvendig. Første ledd andre punktum fastsetter at tillatelsen ikke kan overstige ett år hvis den gjelder målsøking etter § 7-8. Etter første ledd tredje punktum kan tillatelsen ikke overstige seks måneder hvis den gjelder målrettet innhenting etter §§ 7-8 eller 7-9.

Innenfor rammen av lengstefristene må retten avgjøre tillatelsens varighet konkret i den enkelte sak. Varighet til lengstefristen kan være aktuelt når de faktiske forholdene som har betydning for innhentingen, antas å være stabile i denne perioden. Det kan for eksempel være tilfelle hvis det er tale om søk eller innhenting som gjelder statlige aktører. Hvis det er grunn til å anta at faktiske forhold av betydning vil kunne endre seg i løpet av et kortere tidsrom, bør det gis en kortere tillatelse.

Det følger av andre ledd at Etterretningstjenesten skal avslutte pågående søk og innhenting dersom vilkårene etter loven ikke lenger er til stede. Det kan for eksempel være tilfelle hvis nye faktiske omstendigheter gjør fortsatt innhenting uforholdsmessig. Regelen har primært en pedagogisk funksjon, siden en plikt til å avbryte innhentingen hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt må sies å følge allerede av lovens system.

Til § 8-7

Bestemmelsen gir regler om informasjonssikkerhet. Av pedagogiske grunner fastsetter første ledd at rettens kjennelse skal sikkerhetsgraderes etter reglene gitt i og i medhold av sikkerhetsloven. Det vises til sikkerhetsloven § 5-3 og virksomhetsikkerhetsforskriften.

Etter andre leddførste punktum skal domstolen sørge for at informasjon og dokumenter med høyeste sikkerhetsgrad kan behandles i henhold til sikkerhetsloven hos domstolen som ledd i skriftlige eller muntlige forhandlinger. Bestemmelsen er en presisering av sikkerhetsloven § 5-2, som fastsetter at virksomheten skal sørge for et forsvarlig sikkerhetsnivå for skjermingsverdig informasjon. Andre ledd andre punktum fastslår at domstolen skal legge til rette for at advokater oppnevnt etter § 8-5 kan gjøres kjent med sikkerhetsgradert informasjon i domstolens lokaler.

Det er ønskelig at rettspraksis gjøres tilgjengelig for dommere som skal behandle saker etter kapittel 8 i den utstrekning det lar seg gjøre innenfor rammen av reglene gitt i og i medhold av sikkerhetsloven. Etter tredje ledd kan departementet gi regler om dette i forskrift.

Til § 8-8

Bestemmelsen regulerer taushetsplikt for rettens aktører.

Første ledd første punktum fastslår at dommere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for domstolene, har taushetsplikt om begjæringer, rettsmøter, kjennelser og andre opplysninger de får kjennskap til i saker etter kapittel 8. Foruten dommere og domstolens tjenestepersoner, for eksempel saksbehandlere og utredere, omfattes også advokater oppnevnt etter § 8-5 av bestemmelsen.

Etter første ledd andre punktum gjelder taushetsplikten også etter at arbeidet eller tjenesten er avsluttet.

Det følger av andre ledd at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi opplysninger til EOS-utvalget.

For sikkerhetsgradert informasjon gjelder også sikkerhetsloven § 5-4.

Til § 8-9

Bestemmelsen regulerer adgangen til å anke rettens kjennelse.

Første ledd fastsetter at både Etterretningstjenesten og den særskilte advokaten har rett til å anke rettens kjennelse. Ankekompetansen til Etterretningstjenesten utøves av sjefen for tjenesten eller den sjefen gir fullmakt.

Etter andre ledd første punktum gjelder reglene i straffeprosessloven kapittel 26 tilsvarende så langt de passer. Det må avgjøres konkret hvilke regler som passer. Det kan være regler om ankefrist (straffeprosessloven § 379 første ledd), den innledende saksbehandlingen ved tingretten (straffeprosessloven § 381 første og andre ledd), at anken som hovedregel ikke har oppsettende virkning (straffeprosessloven § 382 første ledd), at ankedomstolen kan innhente ytterligere opplysninger (straffeprosessloven § 384), ankedomstolens avgjørelse (straffeprosessloven § 385), muntlige forhandlinger når særlige grunner taler for det (straffeprosessloven § 387 første ledd) og anke til Høyesterett (straffeprosessloven §§ 387 a og 388).

Andre ledd andre punktum gir § 8-7 om informasjonssikkerhet tilsvarende anvendelse for ankedomstolen.

Til § 8-10

Bestemmelsen regulerer sjefen for Etterretningstjenestens kompetanse til å gi ordre som trer i stedet for rettens kjennelse i kvalifiserte hastetilfeller.

Grunnvilkårene for hastekompetansen følger av første ledd første punktum. Regelen er ment som en meget snever unntaksregel som skal brukes med stor varsomhet. Hastekompetansen er derfor begrenset til tilfeller hvor det ved opphold er «stor fare» for at informasjon «av vesentlig betydning» for utførelsen av Etterretningstjenestens oppgaver etter kapittel 3, kan gå tapt. Kompetansen ligger til sjefen for Etterretningstjenesten, og kan ikke delegeres.

Saken skal straks, og senest innen 24 timer, forelegges for retten, jf. første ledd andre punktum. Retten skal på vanlig måte prøve lovligheten av søket eller innhentingen, og avgjør ved kjennelse om den kan tillates, jf. andre ledd første punktum. Hvis retten kommer til at søket eller innhentingen var ulovlig, skal retten meddele dette til EOS-utvalget. Retten kan dessuten pålegge Etterretningstjenesten å slette innhentet informasjon.

Til kapittel 9

Til § 9-1

Første ledd fastsetter at kapittel 9 gjelder for Etterretningstjenestens behandling av personopplysninger for etterretningsformål. Det er utelukkende behandling for etterretningsformål som er unntatt fra personopplysningsloven. Det er en forutsetning at personopplysningene behandles helt eller delvis automatisert eller behandles ikke-automatisert og inngår i eller skal inngå i et register, jf. personopplysningsloven § 2 første ledd første punktum og personvernforordningen artikkel 2 nr. 1.

I andre ledd presiseres det at personopplysningsloven 2018 og personvernforordningen gjelder for de tilfellene hvor Etterretningstjenesten behandler personopplysninger for andre formål. Dette kan for eksempel være der tjenesten behandler personopplysninger om sine ansatte for å ivareta sine plikter som arbeidsgiver. Et annet eksempel er opplysninger som i første omgang er lagret for etterretningsformål, men som man ønsker å behandle for andre formål senere, for eksempel viderebehandling for historiske, statistiske eller vitenskapelige formål. Dersom tjenesten skal behandle personopplysninger til disse formålene, må de oppfylle kravene til viderebehandling i personvernforordningen.

Til § 9-2

Paragrafen fastsetter behandlingsgrunnlaget for Etterretningstjenestens behandling av personopplysninger. Tjenesten kan behandle personopplysninger når det er nødvendig for etterretningsformål.

Etterretningsformål er formål om å ivareta en eller flere av tjenestens oppgaver etter kapittel 3, se § 1-3 bokstav c. Det vil altså være oppgavene i kapittel 3 som danner rammen for hva Etterretningstjenesten kan behandle personopplysninger for. Behandling av personopplysninger for å oppfylle lovens krav ligger innenfor hva som er å anse som etterretningsformål. Dette innebærer for eksempel at personopplysninger om kilder som ikke ønsker å samarbeide med Etterretningstjenesten, kan behandles for å hindre at vedkommende kontaktes igjen. Det samme gjelder personopplysninger som er nødvendig å behandle for å hindre innhenting i strid med innhentingsforbudet i § 4-1. Dersom Etterretningstjenesten skal behandle personopplysninger til andre formål enn etterretningsformål, kommer personopplysningsloven 2018 og personvernforordningen til anvendelse, jf. § 9-1 andre ledd.

I tillegg til krav om etterretningsformål, oppstiller bestemmelsen et vilkår om at tjenesten bare kan behandle personopplysninger til etterretningsformål dersom det er nødvendig. Både opplysningene og behandlingsformen må være nødvendig for å oppnå formålet. I dette ligger samtidig et krav om at opplysningene må være adekvate og relevante for formålet. Kravene til adekvans og relevans innebærer at opplysningene skal ha nær og naturlig sammenheng med behandlingsformålet, og være egnet til å oppnå formålet.

Etterretningstjenesten har behov for å samle inn og lagre store mengder informasjon, noe som får betydning for når tjenesten har mulighet til å gjøre en vurdering av nødvendighet.

Vurderingen av nødvendighet vil falle ulikt ut for opplysninger som er samlet inn i bulk og andre opplysninger. For personopplysninger som er rådata i bulk, ligger det i metodens natur at nødvendighetsvurderingen må gjennomføres overordnet etter at rådata er innhentet etter § 5-3, og ellers når ny informasjon eller andre omstendigheter tilsier det. At det foretas en vurdering av om det er nødvendig å innhente rådata i bulk, innebærer ikke at Etterretningstjenesten har evaluert de aktuelle dataenes etterretningsmessige verdi.

For andre personopplysninger skal nødvendighetsvurderingen alltid gjennomføres når personopplysningene vurderes brukt for etterretningsformål. Så lenge informasjonen ikke benyttes til etterretningsprodukter, må Etterretningstjenesten gjennomføre en vurdering av om fortsatt lagring er nødvendig hvis ny informasjon eller andre omstendigheter tilsier det.

Det er som utgangspunkt ingen begrensninger i hvem Etterretningstjenesten kan behandle personopplysninger om. Reglene i kapittel 4 begrenser tjenestens adgang til å innhente informasjon om personer i Norge. Det medfører imidlertid ikke et forbud mot å behandle personopplysninger om personer i Norge.

Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 9-8 om sletting, som stiller krav til at opplysningene skal slettes dersom de ikke lenger er nødvendig å behandle for formålet.

Til § 9-3

Bestemmelsen fastsetter unntak fra behandlingsreglene i kapittel 9 for behandling i form av innhenting av personopplysninger. Innhenting av personopplysninger er regulert i kapitlene 3 til 8. Det anses derfor som mest hensiktsmessig å skille ut denne formen for behandling fra behandlingsreglene i kapittel 9. Diskrimineringsforbudet som følger av § 9-4, gjelder imidlertid også for behandling i form av innhenting.

Til § 9-4

Paragrafen lovfester et diskrimineringsforbud i relasjon til behandling av personopplysninger for etterretningsformål. Bestemmelsen må tolkes i lys av likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet som følger av Grunnloven § 98.

Diskrimineringsforbudet innebærer at Etterretningstjenesten ikke kan basere sin behandling av personopplysninger utelukkende på bakgrunn av det som er kjent om en persons etnisitet, nasjonale bakgrunn, politiske, religiøse eller filosofiske overbevisning, språk, politiske virksomhet, fagforeningstilhørighet eller helsemessige eller seksuelle forhold. Forbudet innebærer for eksempel at det ikke kan lages en liste over alle personer som tilhører en bestemt trosretning, eller iverksettes målrettet innhenting mot en person bare på grunn av personens politiske virksomhet.

Diskrimineringsforbudet spiller sammen med grunnvilkårene for informasjonsinnhenting etter §§ 5-1 og 5-2 på den måten at en opplysning om forhold som nevnt i diskrimineringsforbudet, ikke alene kan gi «grunn til å undersøke» om innhenting kan frembringe informasjon som er relevant for etterretningsformål.

Til § 9-5

Bestemmelsen gjelder behandling av enkelte typer fortrolig kommunikasjon. Det vises til punkt 12.8.6.

Første ledd forbyr Etterretningstjenesten å behandle informasjon som er betrodd en yrkesutøver som er nevnt i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 i kraft av stillingen. Forbudet gjelder bare dersom yrkesutøveren, den som betror seg eller begge er bosatt i Norge eller norsk statsborger på tidspunktet betroelsen gis. Bakgrunnen er den spesielle relasjonen mellom partene, som er tuftet på en forutsetning om konfidensialitet. Brudd på denne konfidensialiteten kan medføre en risiko for at borgerne vegrer seg for å benytte tilbud som er sentrale for deres helse, velferd og rettssikkerhet, slik som bistand fra advokat eller helsehjelp.

Andre ledd slår fast at det kan gjøres unntak fra hovedregelen dersom de hensyn som begrunner vernet av den fortrolige kommunikasjonen, må vike for nasjonale sikkerhetsinteresser. Nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen som må foretas i det enkelte tilfellet, vil avhenge av hvilken type taushetsbelagt kommunikasjon det er tale om. For eksempel stilles det strengere krav til nødvendigheten og forholdsmessigheten av behandlingen dersom den taushetsbelagte kommunikasjonen er mellom advokat og klient. Terskelen må vurderes konkret i den enkelte sak, og vil avhenge av vernets utstrekning etter Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og andre relevante menneskerettslige regler.

Det ligger i kravet til streng nødvendighet at det må være strengt nødvendig å behandle informasjonen for å bidra til å løse en eller flere av Etterretningstjenestens oppgaver etter lovforslaget kapittel 3. Formålet med behandlingen må etter en konkret vurdering regnes som mer tungtveiende enn de hensyn som begrunner vernet. Der det er tale om kommunikasjon som nyter et sterkt menneskerettslig vern, må formålet med behandlingen normalt være knyttet til forhold av alvorlig karakter som ligger innenfor rammen av oppgavene i § 3-1 (utenlandske trusler mot Norge). For at kravet om streng nødvendighet skal anses oppfylt, må det være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å skaffe opplysninger som kan bidra til å løse den aktuelle oppgaven på en mindre inngripende måte. Det presiseres at Etterretningstjenesten plikter å slette opplysningene uten unødig opphold dersom de ikke lenger er nødvendig å behandle for formålet, jf. § 9-8.

Beslutningen om å behandle fortrolig kommunikasjon skal fattes av sjefen for Etterretningstjenesten, jf. tredje ledd første punktum. Kompetansen kan ikke delegeres. Beslutningen skal være skriftlig og redegjøre for det faktiske og rettslige grunnlaget for behandlingen, jf. tredje ledd andre punktum. Etter tredje ledd tredje punktum skal beslutningen om å behandle fortrolig kommunikasjon meddeles EOS-utvalget.

Til § 9-6

Bestemmelsen gjelder behandling av journalistisk materiale som er egnet til å avsløre identiteten til en kilde. Den må tolkes og anvendes i samsvar med kildevernet som følger av Grunnloven § 100, EMK artikkel 10 og SP artikkel 19. Det vises til punkt 12.8.6.

Første ledd første punktum forbyr Etterretningstjenesten å behandle opplysninger som er betrodd noen i deres journalistiske virke, dersom opplysningene kan avsløre hvem som har avgitt dem. Det er for det første et vilkår at opplysningene er gitt under forutsetning om anonymitet, jf. begrepet «betrodd». I tillegg må den aktuelle opplysningen være egnettil å avsløre identiteten til den som har avgitt den. I vurderingen må det ses hen til om opplysningen kan bidra til å «sirkle inn» kilden, for eksempel dersom den sammenstilles med andre opplysninger og hvor kildens identitet fremgår av sammenhengen.

I kjernen av begrepet «journalistisk virke» er samfunnsrelatert journalistikk i en medievirksomhet ledet av en person med oppgaver tilsvarende en ansvarlig redaktør, og som er tilsluttet pressens selvdømmeordning med tilhørende etiske retningslinjer. Også annen medievirksomhet kan regnes som «journalistisk virke», herunder virksomheten til frilansere, dokumentarfilmskapere, forfattere og journaliststudenter. I vurderingen må det ses hen til om virksomheten ivaretar en samfunnsfunksjon og har et journalistisk formål, herunder om den har til formål å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig debatt, avsløre kritikkverdige forhold eller lignende. Begrepet må for øvrig forstås i samsvar med utviklingen etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

Aktører som ikke driver reell journalistisk virksomhet, for eksempel produksjon av propaganda for en terrororganisasjon, vernes ikke av bestemmelsen. I spesielle tilfeller kan det tenkes at en person driver legitim journalistisk virksomhet samtidig som vedkommende er et relevant etterretningsmål, for eksempel fordi personen arbeider på vegne av en fremmed stats etterretningstjeneste. Behandlingsforbudet må som et utgangspunkt respekteres i et slikt tilfelle, men det må antas at terskelen for å behandle opplysningene stort sett vil være oppfylt dersom overholdelse av forbudet vil gagne virksomheten som gjør personen til et legitimt etterretningsmål.

Behandlingsforbudet får ikke anvendelse før det foreligger konkrete holdepunkter for at det aktuelle informasjonsgrunnlaget med sannsynlighet inneholder betrodde opplysninger som kan avsløre en kilde. Det oppstilles ingen aktivitetsplikt før slike holdepunkter foreligger. Tidspunktet for når Etterretningstjenesten må anses å ha konkrete holdepunkter, vil variere etter omstendighetene. Dersom det er tale om målrettet innhenting mot kjente selektorer, vil det være mer nærliggende at tjenesten har kunnskap om at opplysningene som innhentes, kan være vernet. I slike tilfeller gjelder forbudet fra innhentingstidspunktet. På den andre siden vil det ikke være mulig for tjenesten å vite om rådata i bulk inneholder slike opplysninger før disse dataene evalueres på et senere tidspunkt. Det er ikke før en slik evaluering skjer, at bestemmelsen får anvendelse.

Det følger videre av første punktum at forbudet kun gjelder dersom personen som driver journalistisk virke, eller som betror seg til denne, er bosatt i Norge, er norsk statsborger eller arbeider på oppdrag for en virksomhet i Norge som er omfattet av mediefridomslova § 2. Det sistnevnte alternativet tar sikte på utenlandske journalister mv. som har en form for formalisert relasjon til den norske virksomheten, for eksempel i form av en arbeidskontrakt eller ved at den aktuelle virksomheten kjøper artikler eller reportasjer fra en utenlandsk frilanser.

Etter første ledd andre punktum gjelder forbudet tilsvarende for personer som på betroelsestidspunktet oppfylte vilkårene etter første punktum.

Andre ledd åpner for at det kan gjøres unntak fra forbudet i første ledd. Unntaket er formulert likt som i § 9-5, men vil trolig praktiseres strengere som følge av den høye terskelen som gjelder for behandling av kildeidentifiserende opplysninger etter gjeldende rett. Det må være strengt nødvendig for Etterretningstjenestens oppgaveløsning å behandle de vernede opplysningene. I kravet ligger for det første at de aktuelle opplysningene må være av vesentlig betydning for utførelsen av et konkret etterretningsformål, og at informasjonen er tilnærmet umulig å tilveiebringe på en annen, mindre inngripende måte. For det andre vil kildevernet kun vike dersom formålet med behandlingen veier tyngre enn hensynet til kildevernet. Dette vil i hovedsak utelukkende være aktuelt der formålet med behandlingen er å løse oppgaver etter lovforslaget § 3-1 (utenlandske trusler mot Norge). I forholdsmessighetsvurderingen vil risikoen for at kilder vil unnlate å gi informasjon til personer som driver journalistisk virksomhet som følge av frykt for å bli identifisert, det vil si risikoen for en nedkjølende effekt på pressens kildetilfang, stå sentralt.

Det presiseres at Etterretningstjenesten plikter å slette opplysningene uten unødig opphold dersom de ikke lenger er nødvendig å behandle for formålet, jf. § 9-8.

Tredje ledd første punktum slår fast at beslutningsmyndigheten er lagt til departementet etter reglene om foreleggelse i § 2-5. Beslutningen skal være skriftlig og inneholde en redegjørelse for det rettslige og faktiske grunnlaget for behandlingen, jf. tredje ledd andre punktum. Det følger av tredje ledd tredje punktum at beslutningen skal meddeles EOS-utvalget.

Til § 9-7

Bestemmelsens første ledd stiller krav til at personopplysningene som behandles så langt som mulig skal være korrekte og oppdaterte. At de så langt det er mulig skal være korrekte og oppdaterte, innebærer at Etterretningstjenesten nødvendigvis må kunne behandle ikke-verifiserte personopplysninger. Samtidig plikter tjenesten å forsøke å verifisere personopplysningene i den grad det er mulig. Personopplysninger som det ikke er mulig å verifisere, kan behandles så lenge det er nødvendig ut fra formålet med behandlingen.

Etterretningstjenesten skal sørge for at personopplysningene oppdateres, slik at informasjonen de gir, stemmer med virkeligheten. Bakgrunnen for dette er at opplysninger som ikke er oppdaterte, kan gi et misvisende eller uriktig bilde av personen de omhandler.

Personopplysninger som viser seg å ikke være korrekte, skal i utgangspunktet slettes eller rettes. Dette har sammenheng med kravet om nødvendighet og formålsbestemthet. Hvis opplysningene som er samlet inn ikke viser seg å være riktige, vil det normalt heller ikke være nødvendig å behandle personopplysningene. Sletteplikten fremgår i utgangspunktet av § 9-8, men er presisert i bestemmelsen her for å understreke sammenhengen. Det gjelder som utgangspunkt et tilsvarende krav for opplysninger som ikke er oppdaterte, med mindre det fremgår uttrykkelig eller av sammenhengen at opplysningen likevel er relevant, for eksempel fordi den sier noe om en persons historikk. For ordens skyld vil departementet understreke at det vil forekomme tilfeller hvor Etterretningstjenesten må kunne behandle ukorrekte opplysninger. Det vil for eksempel kunne dreie seg om avdekking av en fremmed stats påvirkningsoperasjon, hvor det fremsettes uriktige opplysninger om navngitte personer. I tjenestens behandling av opplysningene vil det av konteksten imidlertid klart fremgå at opplysningene ikke er korrekte. Kravet om sletting eller retting av opplysningene vil ikke gjelde for disse tilfellene, selv om opplysningene er åpenbart feilaktige.

Andre ledd fastsetter en plikt til å gjøre eksterne mottakere av etterretningsinformasjon oppmerksomme på personopplysninger som ikke er verifiserte. Det innebærer blant annet at det må fremgå av Etterretningstjenestens produkter dersom de inneholder ubekreftede personopplysninger. Kravet skal sørge for at mottakeren av opplysningene skal kunne ta hensyn til dette.

Til § 9-8

Etter første ledd skal Etterretningstjenesten slette personopplysninger når de ikke lenger er nødvendige for formålet med behandlingen. Det vises til merknadene til § 9-2 om nødvendighetsvurderingen.

I andre ledd første punktum er det fastsatt en sletteplikt senest etter 15 år for rådata i bulk, se § 1-3 bokstavene h og i. Begrepet «senest» skal forstås slik at dataene skal slettes på et tidligere tidspunkt dersom Etterretningstjenesten vurderer at datasettet som sådan ikke lenger har etterretningsmessig verdi, basert på at ny informasjon eller andre omstendigheter tilsier at Etterretningstjenesten er pålagt å foreta en nødvendighetsvurdering.

Dersom vesentlige etterretningsfaglige hensyn krever det, kan sletting utsettes i inntil fem år av gangen. Det vil blant annet kunne være tilfelle dersom opplysninger i datasett som fortsatt anses viktig for etterretningsformål, ikke kan innhentes med andre, mindre inngripende virkemidler. Dette formodes kun å være tilfelle unntaksvis. Beslutning om forlengelse skal fattes av sjefen for Etterretningstjenesten, jf. andre ledd andre punktum. Det presiseres i andre ledd tredje punktum at metadata som er innhentet og lagret i bulk i samsvar med lovforslaget § 7-7, skal slettes senest etter 18 måneder, jf. § 7-7 tredje ledd.

Tredje ledd åpner for at personopplysningene kan lagres i medhold av annen lov, for eksempel arkivlova.

Til § 9-9

Paragrafen regulerer krav til informasjonssikkerhet ved behandling av personopplysninger. Den er utformet etter mønster av personopplysningsloven 2000 § 13, og er nærmere omtalt i punkt 12.11.

Første ledd innebærer at Etterretningstjenesten skal ha en systematisk og planmessig tilnærming til arbeidet med informasjonssikkerhet. Dette skal sikre at opplysningene til enhver tid er underlagt tilfredsstillende sikkerhet, og at etablerte tekniske og organisatoriske tiltak fungerer som forutsatt.

Kravet til konfidensialitet skal sikre at opplysninger er utilgjengelige for uvedkommende, også for egne medarbeidere som ikke er autorisert for tilgang til opplysningene. Konfidensialiteten skal sikres under lagring, overføring og behandling på annen måte. Kravet til integritet skal sikre at opplysningene ikke endres eller ødelegges utilsiktet, samt at uvedkommende forhindres fra å gjøre dette. Kravet til tilgjengelighet innebærer at opplysningene skal være tilgjengelig for autoriserte brukere når opplysningene behandles i samsvar med det formål de er samlet inn for.

Dersom sikkerhetslovens krav til informasjonssikkerhet er oppfylt, vil også informasjonssikkerhetskravet som alminnelig personvernprinsipp være oppfylt, jf. første ledd andre punktum. Bestemmelsen må altså i første rekke ses i lys av sikkerhetslovens regler om informasjonssikkerhet.

Andre ledd fastsetter krav om tilgangsstyring knyttet til personopplysningene. For sikkerhetsgradert informasjon følger dette kravet også av sikkerhetsloven. Det er kun personell med tjenstlig behov som skal ha tilgang til personopplysningene.

Til § 9-10

Paragrafen fastsetter krav om at Etterretningstjenesten skal ha minimum én personvernrådgiver. Begrepet skiller seg fra personvernombud etter personvernforordningen for å synliggjøre forskjellen mellom de to rollene. Det vises til punkt 12.12.4 for en nærmere beskrivelse.

Det legges til grunn at personen som utpekes som personvernrådgiver, må ha en reell mulighet til å gjennomføre opplæring av ansatte og bidra med rådgivning og veiledning i konkrete saker, i tillegg til å få tilgang til nødvendig dokumentasjon i forbindelse med internkontroll.

Personvernrådgiveren skal i tillegg til å bidra til etterlevelse av reglene om behandling av personopplysninger, kunne motta varsler fra ansatte i Etterretningstjenesten om avvik og brudd på kravene til behandling av personopplysninger etter loven. Bestemmelsen forutsetter at det fastsettes interne rutiner for personvernrådgiverens håndtering av varsler.

Til kapittel 10

Til § 10-1

Første ledd fastsetter at Etterretningstjenesten skal samarbeide med andre norske myndigheter om grenseoverskridende trusler, forsvar mot og håndtering av alvorlige hendelser i det digitale rom samt andre prioriterte saksområder.

Med «grenseoverskridende trusler» menes trusler fra fremmede aktører mot Norges stats- og samfunnssikkerhet ved hjelp av en eller flere aktører i Norge, eller trusler som krysser grensen på annen måte. Slike trusler kan for eksempel være terrorisme, etterretningsvirksomhet og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Med «alvorlige hendelser i det digitale rom» menes reelle og potensielle uønskede hendelser i det digitale rom rettet mot samfunnskritisk infrastruktur, informasjon eller funksjoner. Det kan for eksempel være hendelser som direkte eller potensielt ødelegger fysiske eller logiske sammenkoblinger av informasjonssystemer, herunder nettverksenheter, kommunikasjonsinfrastruktur, lagringsmedier og data. Ødeleggelsene kan materialisere seg ved at digitale komponenter tar fysisk skade eller omprogrammeres, eller ved at hendelsen kan medføre personell, materiell, samfunnsmessig eller økonomisk skade av et betydelig omfang. Eksempler på alvorlige hendelser i det digitale rom kan være bruk av det digitale domenet for å stjele sensitiv informasjon, sabotere kritisk infrastruktur eller påvirke demokratiske prosesser.

Formuleringen «andre prioriterte saksområder» innebærer at Etterretningstjenesten kan pålegges å samarbeide med andre norske myndigheter dersom saksområdet er prioritert på linje med arbeidet for å motvirke grenseoverskridende trusler og alvorlige hendelser i det digitale rom.

Bestemmelsen skal ikke leses motsetningsvis. Selv om det ikke fremgår direkte av bestemmelsen, kan Etterretningstjenesten fortsatt samarbeide med andre norske offentlige myndigheter, herunder gjennom utlevering av informasjon og felles operasjoner.

Andre ledd første punktum slår fast at Etterretningstjenesten skal etablere og opprettholde etterretningssamarbeid med andre land, forsvarsallianser som Norge deltar i, og andre internasjonale organisasjoner. Samarbeidet kan være bi- eller multilateralt. Prioriterte samarbeidspartnere kan endre seg over tid og i lys av endringer i trusselbildet, og bestemmelsen innebærer ingen plikt til å inngå forpliktende samarbeid med enhver mulig relevant tjeneste eller organisasjon. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 3-4, som gir Etterretningstjenesten hjemmel til å innhente og analysere informasjon for internasjonale samarbeidspartnere dersom dette er i Norges interesse.

Andre ledd andre punktum henviser til § 2-5, som sier at Etterretningstjenesten skal forelegge saker om etablering av samarbeid og avtaler med utenlandske tjenester eller internasjonale organisasjoner (inkludert forsvarsallianser som NATO) for departementet.

Til § 10-2

Bestemmelsen oppstiller i første ledd en rekke kumulative vilkår som må være oppfylt før etterretningsinformasjon kan utleveres til norske myndigheter. Vilkårene gjelder også for utlevering som ledd i internasjonalt samarbeid, jf. § 10-3, som også oppstiller ytterligere vilkår ved slik utlevering.

Bokstav a oppstiller tre alternative formål med utleveringen. Utleveringen kan for det første skje for etterretningsformål. Det innebærer at formålet med utleveringen er å ivareta en eller flere av Etterretningstjenestens oppgaver etter lovens kapittel 3, jf. legaldefinisjonen i § 1-3 bokstav c. For det andre kan utlevering skje dersom det er nødvendig for å fremme mottakerens oppgaver. For det tredje kan utlevering skje for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte. En tilsvarende bestemmelse finnes i politiregisterloven § 30 første ledd. Det presiseres at overskuddsinformasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting, ikke kan utleveres, jf. § 7-13.

Bokstav b slår fast at utlevering av informasjon som Etterretningstjenesten har mottatt fra en tredjepart, skal skje med tredjepartens samtykke. Bestemmelsen reflekterer tredjepartsprinsippet og informasjonseierskapsprinsippet.

Etter bokstav c kan utlevering av personopplysninger bare skje dersom Etterretningstjenesten kan behandle opplysningene etter loven kapittel 9. Det presiseres i den sammenheng at utlevering utelukkende for å fremme mottakers interesser eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte i første ledd bokstav a, vil være et annet formål enn etterretningsformål. Utlevering for disse formålene må skje i tråd med personopplysningsloven 2018 og personvernforordningen, jf. § 9-1 andre ledd.

Etter bokstavd må utleveringen være forholdsmessig, jf. § 5-4. Det skal blant annet tas hensyn til om det finnes mindre inngripende tiltak enn utlevering av personopplysninger som i tilstrekkelig grad kan ivareta det samme formålet, hvordan utleveringen virker inn på den som personopplysningene gjelder, og sakens betydning, herunder om det er tale om en konkret etterretningsoperasjon eller innhentingsvirksomhet av mer generell art.

Bokstav e fastslår at utleveringen må være forsvarlig i lys av opplysningenes kvalitet, hvem som er mottaker av opplysningene og hvordan mottaker antas å bruke dem. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 9-7, som pålegger Etterretningstjenesten å påse, så langt det er mulig, at personopplysninger som behandles, er oppdaterte og korrekte. Bestemmelsen innebærer videre at Etterretningstjenesten ikke kan dele opplysninger uten henblikk til hvordan mottakeren behandler eller antas å behandle opplysningene og dem som opplysningene omhandler. Selv om Etterretningstjenesten aldri vil kunne garantere at mottakeren behandler opplysningene på en forsvarlig måte, vil denne aktsomhet- og risikovurderingen bidra til å redusere misbruksrisikoen, herunder risikoen for at enkeltpersoner utsettes for overgrep.

Bokstav f fastsetter krav om at utleverte opplysninger må forventes å bli forsvarlig sikkerhetsmessig behandlet hos mottakeren. Vilkåret innebærer at mottakeren må ha tilstrekkelig sikre systemer og prosedyrer for lagring og behandling av informasjonen som utleveres, og at mottakeren ivaretar grunnleggende krav til sikkerhet og konfidensialitet.

Andre ledd slår fast at utlevering med sikte på innhenting eller andre tiltak hos mottaker på vegne av Etterretningstjenesten, bare kan skje dersom tjenesten selv kunne ha innhentet informasjonen eller gjennomført det aktuelle tiltaket. Bestemmelsen er inntatt av pedagogiske hensyn, og understreker det allerede gjeldende forbudet mot å omgå blant annet forbudet mot å innhente informasjon i Norge i § 4-1.

Tredje ledd oppstiller krav om at utleveringen skal skje med notoritet. Notoritetskravet har som formål å sikre sporbarhet om hvem som har behandlet opplysningene, hvordan behandlingen har skjedd og hvilke vurderinger som ligger bak behandlingen. Kravet gjør det mulig å ettergå hvilke opplysninger som er utlevert og til hvem, samt eventuelle vilkår som Etterretningstjenesten har stilt overfor mottakeren for behandling av opplysningene og adgang til å dele opplysningene med tredjepart. Notoritet er særlig viktig av hensyn til EOS-utvalgets kontroll.

Fjerde ledd fastsetter at vilkårene ikke gjelder for utlevering av informasjon til EOS-utvalget og andre tilsyns- og kontrollinstanser.

Til § 10-3

Bestemmelsen fastsetter hvilke vilkår som må være oppfylt for at Etterretningstjenesten skal kunne utlevere etterretningsinformasjon som ledd i internasjonalt samarbeid, for eksempel til en samarbeidende tjeneste eller en internasjonal organisasjon.

Det følger av bokstav a at vilkårene som følger av § 10-2 må være oppfylt. Det vises til merknadene til den bestemmelsen.

Bokstav b oppstiller som vilkår at utleveringen er under nasjonal kontroll og i Norges interesse. Med nasjonal kontroll menes at Etterretningstjenesten skal ha kontroll på hvem opplysningene utleveres til, herunder kunne oppstille vilkår vedrørende utlevering til tredjeparter, samt kontroll på hva slags type data det er tale om å utlevere og fra hvilken innhentingskapasitet disse stammer fra. Formålet med dette vilkåret er å sikre Etterretningstjenestens selvstendighet og integritet overfor utenlandske samarbeidspartnere, samt å legge til rette for etterhåndskontroll. At utleveringen må være i norsk interesse innebærer at Norge må dra en fordel ut av utleveringen, for eksempel i form av at utleveringen bidrar til å frembringe ytterligere relevant informasjon, eller ved at innhenting i en utenlandsk samarbeidspartners interesse vil bidra til et styrket samarbeid som kommer Norge til gode. Som ved all annen innhenting, må innhenting i samarbeidende tjenesters interesse skje innenfor Etterretningstjenestens rettslige rammer.

Bokstav c krever at Etterretningstjenesten må oppstille som vilkår for utleveringen at opplysningene ikke kan benyttes som grunnlag for innhenting rettet mot personer som oppholder seg på norsk territorium, med mindre det dreier seg om en person som omfattes av § 4-2 første ledd og som det er i Norges interesse at mottakeren gjennomfører innhenting mot. Bestemmelsen i § 4-2 første ledd omfatter utenlandske og statsløse personer som opptrer i Norge på vegne av en fremmed stat eller statslignende aktør. Med personer refereres det i bestemmelsen både til fysiske og juridiske personer.

Andre ledd oppstiller et forbud mot utlevering hvis det er en reell risiko for at det kan medvirke til at noen utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det vises til Grunnloven § 93 andre ledd, EMK artikkel 3, SP artikkel 7 og FNs torturkonvensjon. Med reell risiko menes omstendigheter der det foreligger konkrete holdepunkter for å tro at de nevnte handlingene har funnet sted eller kan finne sted overfor en eller flere personer. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en hypotetisk eller teoretisk mulighet for dette. Det er heller ikke tilstrekkelig at den aktuelle utenlandske myndigheten på et tidligere tidspunkt har utført slike handlinger, selv om dette kan inngå et som et moment i vurderingen. Andre momenter i vurderingen kan være hva det aktuelle etterretningssamarbeidet dreier seg om, den samarbeidende parts antatte handlemåte, erfarings- eller etterretningsbasert informasjon, samt annen troverdig informasjon om den samarbeidende partens evne og vilje til å utsette noen for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Til § 10-4

Bestemmelsen gjelder utlevering av overskuddsinformasjon til andre norske myndigheter. Overskuddsinformasjon defineres som «informasjon som er uten interesse for etterretningsformål», jf. § 1-3 bokstav g. Formuleringen «uten interesse» innebærer at informasjonen ikke kan bidra til å løse Etterretningstjenestens oppgavesett etter kapittel 3, eller at informasjon som har vært relevant for etterretningsformål, ikke lenger kan behandles. Det vises for øvrig til merknadene til § 1-3.

Første ledd fastslår hovedregelen om at overskuddsinformasjon kan deles med norske myndigheter når vilkårene etter § 10-2 er oppfylt. Det presiseres i den forbindelse at utlevering av overskuddsinformasjon skjer for andre formål enn etterretningsformål, noe som medfører at personopplysningsloven 2018 og personvernforordningen kommer til anvendelse, jf. § 9-1 andre ledd.

Andre ledd henviser til forbudet mot utlevering av overskuddsinformasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon. Det vises til § 7-13.

Tredje ledd slår fast at overskuddsinformasjon som er fortrolig kommunikasjon etter § 9-5 eller som er kildeidentifiserende journalistisk materiale etter § 9-6, ikke kan utleveres.

Til § 10-5

Bestemmelsen slår i første punktum fast at norske myndigheter kan utlevere informasjon til Etterretningstjenesten uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Utlevering i kraft av bestemmelsen kan bare skje dersom det er nødvendig for forebyggelses- eller sikkerhetsmessige formål innenfor rammen av Etterretningstjenestens oppgaver etter kapittel 3. Begrensningen tilsvarer ordlyden i politiregisterforskriften § 9-6 første ledd nr. 6 og politiloven § 17 f andre ledd bokstav f, og skal forstås på samme måte som etter disse bestemmelsene.

Bestemmelsen er formulert som en adgang, og skal ikke leses som en plikt til å utlevere informasjon selv om vilkårene er oppfylt. Det er opp til avgivende myndighet å avgjøre om utlevering skal finne sted. Avgivende myndighet må bedømme om det er tilstrekkelig grunnlag for utlevering etter den alminnelige personvernlovgivningen, om utlevering vil utgjøre et menneskerettslig inngrep, og i så fall om utleveringen er nødvendig og forholdsmessig. I forholdsmessighetsvurderingen skal hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser veie tungt. Den konkrete avveiningen vil blant annet avhenge av hvem personopplysningene gjelder. Der det er tale om å utlevere sensitive personopplysninger om i Norge tilhørende personer, må formålet med utleveringen normalt være å bidra til å utføre en oppgave etter lovforslaget § 3-1 om utenlandske trusler mot Norge. På den andre siden må det antas at utlevering alltid vil være forholdsmessig der det er tale om opplysninger om en utenlandsk person med fast tilhørighet utenfor norsk territorium. Et annet moment i forholdsmessighetsvurderingen vil være om utleveringen kan bidra til å løse en prekær sak eller en sak der utfallet kan bli alvorlig for norsk stats- eller samfunnssikkerhet. Eksempelvis vil det veie tungt i vurderingen dersom opplysningene gir informasjon som kan bidra til å avdekke eller kartlegge et terrornettverk i utlandet som kan utgjøre en trussel mot Norge, eller der informasjonen omhandler eksport eller innførsel av ulovlig og farlig materiale. For å avhjelpe inngrepets intensitet kan det oppstilles behandlingsvilkår knyttet til de utleverte opplysningene, for eksempel krav om sletting eller at opplysningene ikke kan videreformidles. Andre tiltak vil også kunne redusere styrken i inngrepet, for eksempel anonymisering der personlige opplysninger vil være overskuddsinformasjon.

Det følger av andre punktum at første punktum ikke gjelder for taushetsplikt som nevnt i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 (profesjonsbasert taushetsplikt) eller taushetsplikt etter straffeprosessloven § 216 i (opplysninger fra kommunikasjonskontroll). Det presiseres at unntaket i andre punktum er ikke til hinder for utlevering av opplysninger i medhold av straffeprosessloven § 216 i første ledd bokstav i, som fastsetter at Politiets sikkerhetstjeneste kan utlevere opplysninger til Etterretningstjenesten dersom det er nødvendig for forebyggelses- og sikkerhetsmessige formål.

Til § 10-6

Bestemmelsen gjelder Etterretningstjenestens adgang til å formidle opplysninger til og fra andre staters myndigheter, typisk en samarbeidende tjeneste, på vegne av andre norske myndigheter.

Første ledd bokstav a oppstiller krav om at den aktuelle norske myndigheten har anmodet Etterretningstjenesten om å formidle opplysningene. Bokstav b krever at mottakeren må opplyses om at formidlingen skjer på vegne av vedkommende norske myndighet, og at det ikke er utlevering av informasjon fra Etterretningstjenesten. Bokstav c setter krav om at Etterretningstjenesten ikke kan endre opplysningene som skal formidles, legge til egen informasjon eller be mottakeren om å handle på en bestemt måte i lys av opplysningene.

Andre ledd fastslår at mottakeren må opplyses om at videreformidling til tredjepart krever samtykke fra den norske myndigheten, og eventuelt om at slikt samtykke allerede er gitt.

Tredje ledd oppstiller krav om at formidlingen skal skje med notoritet.

Til § 10-7

Første punktum slår fast utgangspunktet om at Etterretningstjenesten kan yte bistand til politiet etter politiloven § 27 a. Det vises til instruks 16. juni 2017 nr. 789 om Forsvarets bistand til politiet. Andre punktum fastsetter at bistanden ikke kan ta form av søk eller innhenting etter reglene i kapittel 7 om tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon.

Til kapittel 11

Til § 11-1

Bestemmelsen unntar saksbehandlingen som knytter seg til utførelsen av Etterretningstjenestens oppgaver etter loven fra forvaltningslovens virkeområde, med unntak av forvaltningsloven §§ 13 til 13 f om taushetsplikt.

Til § 11-2

Bestemmelsen fastsetter en særlig taushetsplikt for personer som gjør arbeid eller tjeneste for Etterretningstjenesten.

Første ledd fastsetter at enhver i Etterretningstjenesten har livsvarig taushetsplikt om den informasjonen som de blir kjent med gjennom arbeidet eller tjenesten dersom det kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser om den blir kjent for uvedkommende. Begrepet «gjør arbeid eller tjeneste for» skal forstås på samme måte som etter sikkerhetsloven § 5-4 andre ledd. Dermed omfattes oppdrag, verv eller aktivitet for, og andre formaliserte relasjoner til, Etterretningstjenesten, herunder kilder og oppdragstakere. «Nasjonale sikkerhetsinteresser» skal forstås på samme måte som etter sikkerhetsloven § 1-5 nr. 1. Følgelig er taushetsplikten brutt dersom informasjonen som kommer uvedkommende til kjennskap, kan skade landets suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform, eller overordnede sikkerhetspolitiske interesser knyttet til de øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet og handlefrihet; forsvar, sikkerhet og beredskap; forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner; økonomisk stabilitet og handlefrihet; og samfunnets grunnleggende funksjonalitet eller befolkningens grunnleggende sikkerhet.

Andre ledd fastsetter taushetsplikt for opplysninger om tilsettingsforhold i Etterretningstjenesten. Som hovedregel vil slike opplysninger være sikkerhetsgradert, og således omfattes av taushetsplikten i første ledd. For opplysninger om tilsettingsforhold for enkelte personellkategorier, vil det, selv om opplysningene ikke er gradert etter sikkerhetsloven, fortsatt foreligge et skjermingsbehov. Dette både av hensyn til den enkelte selv og av hensyn til tjenestens sensitive virksomhet. Opplysninger om tilsettingsforhold vil derfor, uavhengig av sikkerhetsgradering, være forbundet med lovbestemt taushetsplikt, med mindre taushetsplikten eksplisitt er opphevet for enkelte personellkategorier eller for konkrete ansatte, for eksempel ved at Etterretningstjenesten samtykker til at opplysningene deles, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Taushetsplikten innebærer blant annet at opplysninger om tilsettingsforhold vil være underlagt bevisforbudsreglene i tvisteloven kapittel 22. For sikkerhetsgraderte opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, gjelder bevisforbudet i tvisteloven § 22-1. For andre taushetsbelagte opplysninger om tilsettingsforhold, gjelder bevisforbudet i tvisteloven § 22-3 om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt.

Tredje ledd fastsetter taushetsplikt for enhver som blir kjent med sikkerhetsgradert informasjon etter § 2-4 tredje ledd. Bestemmelsen sikrer at personer og virksomheter som mottar sikkerhetsgradert informasjon uten å ha nødvendig autorisasjon og klarering, og dermed heller ikke er underlagt sikkerhetsloven, har taushetsplikt om informasjonen.

Fjerde ledd slår fast at informasjon som nevnt i første til tredje ledd ikke kan utnyttes i virksomhet utenfor Etterretningstjenesten. Bestemmelsen tar her sikte på at personer som har avsluttet sitt arbeid i, eller i den aktuelle sammenhengen ikke opptrer på vegne av, Etterretningstjenesten, ikke kan dra fordel av eller på annen måte benytte informasjonen i forbindelse med annen privat eller offentlig virksomhet.

Femte ledd presiserer at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger utleveres etter bestemmelsene i etterretningstjenesteloven eller i medhold av annen lov, som for eksempel utlevering til EOS-utvalget etter EOS-kontrolloven. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysningene gjøres kjent for andre i Etterretningstjenesten i samsvar med gjeldende autorisasjonsregler og prinsippet om tjenstlig behov. Med «tjenstlig behov» menes det informasjonsbehovet vedkommende personell har for å kunne utføre sine oppgaver. Etterretningstjenestens personell skal ikke få kjennskap til mer informasjon enn det som er nødvendig av tjenstlige grunner. Hva som er nødvendig, vil måtte vurderes konkret. Taushetsplikten er ikke til hinder for at Etterretningstjenestens personell rapporterer eller lignende til sine oppdragsgivere.

Til § 11-3

Første ledd slår fast at militært personell og sivilt ansatte i Etterretningstjenesten skal ha norsk statsborgerskap og være sikkerhetsklarert for STRENGT HEMMELIG. Med «militært personell» menes vernepliktige, militært tilsatte og andre som har inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret (tjenestepliktige), jf. forsvarsloven § 2. Med «sivilt ansatte» menes personer med fast eller midlertidig ansettelse i Etterretningstjenesten.

Andre ledd gir sjefen for Etterretningstjenesten kompetanse til å bestemme at det er tilstrekkelig med sikkerhetsklarering for HEMMELIG dersom den aktuelle stillingen har et lavere klareringsbehov enn det som kreves ellers i Etterretningstjenesten. Kravet til norsk statsborgerskap gjelder også for disse stillingene.

Til § 11-4

Bestemmelsens formål er å skjerme Etterretningstjenestens ansatte, kilder, kapasiteter, metoder og operasjoner mot offentlig eksponering. Skjerming er i stor utstrekning en nødvendig forutsetning for etterretningsvirksomheten.

Første ledd regner opp hvilke tiltak Etterretningstjenesten kan benytte for å skjerme sine operasjoner. Tiltakene innebærer bruk av dekkstrukturer og uriktige, falske eller villedende identiteter, dokumenter og opplysninger. Det kan i tillegg tas kontroll over, modifiseres eller utplasseres elektronisk utstyr. Formålet med tiltaket må være å skjerme operasjonen. Bestemmelsen er ikke en hjemmel for innhenting av informasjon.

Andre ledd første punktum unntar Etterretningstjenesten fra rapporteringsplikter etter bestemmelser i annen lov når disse ellers ville omfattet vederlag som ytes til kilder og oppdragstakere som ikke er ansatt i tjenesten. Det følger av andre ledd andre punktum at slike vederlag ikke skal regnes som skattepliktig inntekt eller inngå i grunnlag for beregning eller avkortning av sosiale ytelser eller lignende som tilkommer mottakeren.

Tredje ledd gir Kongen i statsråd myndighet til å gi bestemmelser som fraviker annen lov dersom dette er nødvendig av skjermingshensyn.

Til § 11-5

Bestemmelsen slår fast den generelle plikten som påligger Etterretningstjenesten til enhver tid å sikre sine arkiver, informasjonssystemer og etterretningsregistre på en slik måte at disse er utilgjengelige for uvedkommende og sikret mot ytre påvirkning. Det er kun autorisert personell med tjenstlig behov og personer som er satt til å føre kontroll og tilsyn med Etterretningstjenesten, som skal ha tilgang til informasjonen som tjenesten besitter.

Til § 11-6

Bestemmelsen slår fast at Etterretningstjenesten skal utarbeide og vedlikeholde beredskapsplaner basert på Nasjonalt beredskapssystem og Forsvarets operative planverk. Formålet med bestemmelsen er å tydeliggjøre plikten til å sørge for at Etterretningstjenestens planverk til enhver tid er oppdatert og i samsvar med det overordnede planverket, og at tjenesten til enhver tid skal være i stand til å opprettholde de spesielle krav til sikkerhet og konfidensialitet som er en forutsetning for oppgaveløsningen. Av pedagogiske hensyn fremheves Etterretningstjenestens plikt til, i fredstid, å forberede tiltak som skal sikre informasjons- og informasjonssystemsikkerhet i tilfelle krise eller væpnet konflikt.

Til § 11-7

Av informasjonshensyn synliggjøres i første punktum den klageadgangen som enhver har i samsvar med bestemmelsene i EOS-kontrolloven.

Andre punktum slår fast at Etterretningstjenesten ikke plikter å gi underretning til personer som har vært gjenstand for informasjonsinnhenting som kan innebære et menneskerettslig inngrep. Det understrekes at bestemmelsen ikke innebærer noe forbud mot å gi slik underretning. Dette innebærer at Etterretningstjenesten eller overordnet myndighet etter forholdene kan gi underretning dersom lovbestemt taushetsplikt eller andre regler ikke er til hinder for det, og det for øvrig regnes som sikkerhetsmessig forsvarlig. På grunn av behovet for å skjerme informasjon om Etterretningstjenestens virksomhet, vil underretning likevel sjelden være aktuelt. Det vises til drøftelsen i punkt 14.6.4. Bestemmelsen må ses i sammenheng med den vide klageadgangen som følger av EOS-kontrolloven § 5. Det er ikke et vilkår for å klage til EOS-utvalget at klager kan godtgjøre at han eller hun har vært utsatt for et inngrep, og det er derfor ikke nødvendig med underretning for å oppfylle kravet til effektive rettsmidler etter EMK artikkel 13.

Til § 11-8

Bestemmelsen setter for det første straff for den som handler i strid med beslutning om tilrettelegging etter § 7-3, for eksempel ved å unnlate å treffe de nødvendige tiltak for å gjøre utvalgte kommunikasjonsstrømmer tilgjengelig for Etterretningstjenesten. For det andre setter bestemmelsen straff for den som bryter taushetsplikt etter § 7-4. Straffen er i begge tilfeller bot eller fengsel inntil 6 måneder. Medvirkning kan straffes etter straffeloven § 15. Strafferammen innebærer at forsøk ikke kan straffes, jf. straffeloven § 16. Ved brudd på bestemmelsen vil det kunne være aktuelt med foretaksstraff etter straffeloven § 27. Brudd på taushetsplikten kan etter omstendighetene rammes av strengere straffebestemmelser i straffeloven kapittel 17.

Til kapittel 12

Til § 12-1

Bestemmelsen gjelder lovens ikrafttredelse. Første punktum fastsetter at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer. Andre punktum åpner for at de ulike bestemmelsene i loven kan settes i kraft til ulik tid.

Til § 12-2

Når den nye etterretningstjenesteloven trer i kraft, oppheves lov 20. mars 1998 nr. 11 om Etterretningstjenesten.

Til § 12-3

Bestemmelsen fastsetter endringer i andre lover fra det tidspunktet ny etterretningstjenestelov trer i kraft.

Til endringer i ekomloven

Til § 2-8 nytt fjerde ledd

Av pedagogiske grunner inntas det et nytt fjerde ledd som informerer om at det er gitt bestemmelser om tilrettelegging for innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon i etterretningstjenesteloven kapittel 7. Se nærmere punkt 11.8.7.

Til § 6-2 a første ledd nytt tredje punktum

Paragrafen gjelder opprettelse og bruk av mobilregulerte soner. Tilføyelsen av et nytt tredje punktum i første ledd gir Etterretningstjenesten hjemmel til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre for identitetsfanging dersom dette er strengt nødvendig for å innhente informasjon om person som omfattes av etterretningstjenesteloven § 4-2 første ledd (fremmed statsrepresentant). Etterretningstjenesten kan gjøre dette uten forutgående tillatelse fra Nkom, men bare i særskilte tilfeller og i korte tidsrom. Det vises til merknadene til § 4-2 for en nærmere beskrivelse av personkretsen som omfattes av unntaket.

Til § 6-2 a annet ledd

Endringen i første punktum innebærer at Etterretningstjenesten, på samme måte som Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet, skal varsle myndigheten uten ugrunnet opphold etter at frekvenser som er tildelt andre, er tatt i bruk. Varslingen skal skje på en måte som ivaretar Etterretningstjenestens behov for skjerming. Dette innebærer blant annet at vedkommende som håndterer varslingen, må være klarert for STRENGT HEMMELIG etter sikkerhetsloven.

Endringen i tredje punktum innebærer at myndigheten i samråd med Etterretningstjenesten skal bestemme om og i tilfelle når rettighetshaverne skal underrettes.

Til § 6-2 a tredje ledd tredje punktum

Myndigheten kan i særskilte tilfeller etter søknad gi tillatelse til Forsvaret til å bruke frekvenser som er tildelt andre for å etablere mobilregulert sone for øvingsformål innenfor Forsvarets permanente øvingsområder. Endringen innebærer at Etterretningstjenesten er unntatt fra denne geografiske begrensningen, slik at tjenesten kan bruke frekvenser til identitetsfanging for øvingsformål også utenfor permanente øvingsområder.

Til endringer i offentleglova

Til § 2 fjerde ledd nytt fjerde punktum

Det tilføyes et nytt fjerde punktum i § 2 fjerde ledd som fastsetter at offentleglova ikke gjelder for dokumenter som blir behandlet av Etterretningstjenesten etter etterretningstjenesteloven. Nåværende fjerde punktum videreføres i nytt femte punktum.

Til toppen
Til dokumentets forside