Prop. 90 L (2022–2023)

Endringer i lov om midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina (videreføring mv.)

Til innholdsfortegnelse

10 Barnevernsloven

10.1 Innledning og bakgrunn

Det er vedtatt midlertidige bestemmelser i barnevernslovgivningen for å kunne håndtere en situasjon der et høyt antall fordrevne fra Ukraina kommer til Norge for å søke beskyttelse. Bestemmelsene er vurdert som nødvendige for å gjøre barnevernet i stand til å utføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte i en ekstraordinær situasjon. Dette er endringer som samlet sett er vurdert å være til barnas beste, dersom en tjeneste blir nødt til å nedprioritere enkelte oppgaver. Unntaksadgangen kan bare benyttes dersom dette er nødvendig for at barnevernet skal kunne ivareta sitt ansvar overfor barna.

Endringene omfatter omsorgssentertilbudet, unntak fra enkelte krav ved frivillig plassering over landegrensene samt hjemmel til å fastsette midlertidig forskrift med unntak fra fristkrav i barnevernsloven §§ 2-1 og 2-2. Det er også innført enkelte midlertidige unntak fra forskriftsfestede krav til antall tilsynsbesøk og oppfølgingsbesøk i fosterhjem. Endringene gjelder frem til 1. juli 2023. Det vises til Prop. 107 L (2021–2022) og midlertidig forskrift 20. juni 2022 nr. 1116 om endring i forskrifter etter barnevernloven for å håndtere høyt antall ankomster av fordrevne fra Ukraina.

Forslag om å forlenge dagens midlertidige forskriftsbestemmelser må fastsettes i forskrift, og vil bli fulgt opp av departementet. Av hensyn til helheten i forslagene, redegjør departementet i det følgende også for forslagene om å forlenge midlertidige forskrifter.

10.2 Gjeldende rett

10.2.1 Grunnloven og folkerettslige forpliktelser

De overordnede konstitusjonelle og folkerettslige rammene for den samlede lovproposisjonen beskrives innledningsvis i punkt 3. De menneskerettslige rammene som har størst betydning for de endringene som foreslås i barnevernsloven med forskrifter, vil være Grunnlovens bestemmelser som retter seg direkte mot barn, og enkelte av barnekonvensjonens bestemmelser. Derfor omtales disse kort i det følgende.

Prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i handlinger og avgjørelser som berører barn, er nedfelt i Grunnloven § 104. Også prinsippet om barns medvirkning er nedfelt i Grunnloven § 104. Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Videre skal statens myndigheter legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Barnekonvensjonen bygger på erkjennelsen av at barn er sårbare, og at de trenger et særskilt vern og særlig omsorg. I tillegg slår den fast at barn har selvstendige rettigheter innenfor folkeretten. Et bærende prinsipp i konvensjonen følger av artikkel 3 første ledd som slår fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Prinsippet gjelder både i konkrete saker om et enkelt barn, og for avgjørelser på mer overordnet nivå, som ved utforming av lover.

Andre sentrale prinsipper i konvensjonen er barnets rett til å bli hørt etter artikkel 12 og diskrimineringsforbudet i artikkel 2. Det vises til redegjørelsen i punkt 3.7 foran. Forbudet mot diskriminering i barnekonvensjonens artikkel 2 innebærer at alle barn innenfor statens jurisdiksjon skal sikres de rettigheter som følger av konvensjonen.

Barns behov for beskyttelse og omsorg fremgår av konkrete bestemmelser i barnekonvensjonen. Gjennom artikkel 3 nr. 2 er Norge pålagt å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel. Av særlig relevans for de lovendringene som foreslås i kapitlet her, er barnekonvensjonen artikkel 20, jf. artikkel 22 nr. 2. Det følger av artikkel 22 at dersom det ikke er mulig å finne foreldre eller andre familiemedlemmer til barn som søker flyktningstatus, skal barnet gis samme beskyttelse i henhold til konvensjonen som ethvert annet barn som av en aller annen grunn permanent eller midlertidig er berøvet sitt familiemiljø. Det følger av artikkel 20 at et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten. I samsvar med sin nasjonale lovgivning skal partene sikre alternativ omsorg for et slikt barn. Slik omsorg kan om nødvendig være plassering i institusjon egnet for omsorg for barn. Når mulige løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Etter barnekonvensjonen artikkel 25 skal staten anerkjenne at et barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller behandling, har rett til periodisk vurdering av den behandling barnet får og av alle andre forhold som har betydning for plasseringen av barnet.

Også de øvrige menneskerettskonvensjonene inneholder bestemmelser som vil være relevante for enslige mindreåriges rettigheter. Det vises til redegjørelsen i punkt 3 foran.

10.2.2 Barnevernsloven kapittel 11 – omsorgssentre for mindreårige

Ansvaret for omsorgssentertilbudet

Omsorgssentre er botilbud særlig tilpasset enslige mindreårige under 15 år som søker om beskyttelse etter utlendingsloven. Tilbudet og utøvelsen av omsorgsansvaret er gitt en detaljert lovregulering i barnevernsloven kapittel 11. Etter § 11-1 første ledd skal barn som har kommet til Norge og søker om beskyttelse etter utlendingsloven, og som ikke er i følge med foreldre eller andre med foreldreansvar, få tilbud fra barne-, ungdoms- og familieetaten om opphold på et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere.

Det følger av annet ledd at tilbudet skal gjelde fra barnet blir overført fra utlendingsmyndighetene til barne-, ungdoms- og familieetaten, og frem til barnet blir bosatt i en kommune eller forlater Norge. Tilbudet gjelder for barn som er under 15 år når de søker om beskyttelse, jf. tredje ledd.

Det følger av tolkningsuttalelse fra departementet som er gitt i brev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 23. august 2021 at (dagjeldende) barnevernloven kapittel 5A om omsorgssentre, bør tolkes slik at det også omfatter enslige mindreårige «flyktninger».

Enslige mindreårige som er fordrevet fra Ukraina og som har fått midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34, er ikke å anse som personer som søker beskyttelse i utlendingslovens forstand så lenge de har opphold på dette grunnlaget. Barn som er fordrevet fra Ukraina og kommer alene til Norge uten omsorgspersoner, vil ha det samme behovet for omsorg og beskyttelse som enslige mindreårige som søker om beskyttelse. Fra 15. juni 2022 ble det derfor innført et nytt midlertidig fjerde ledd i § 11-1 som presiserer at Bufetats ansvar for å gi et tilbud til enslige mindreårige også gjelder for barn under 15 år som har flyktningstatus eller som er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse.

Familiebasert botilbud som alternativ til omsorgssenter

Fra 15. juni 2022 ble det innført et nytt midlertidig femte og sjette ledd i barnevernsloven § 11-1 som åpner for at Bufetats kan velge å tilby barn et familiebasert botilbud som alternativ til plass i et omsorgssenter.

Den midlertidige bestemmelsen, kan kun benyttes når det som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina er nødvendig av kapasitetshensyn og for å ivareta det enkelte barnets behov. Det vil være Bufetat som vurderer om situasjonen tilsier at adgangen til å tilby opphold i private hjem kan benyttes. Ansvaret ivaretas i praksis på regionalt nivå i Bufetat. Det er bare barn som ellers ville fått tilbud om plass i et omsorgssenter som kan få tilbud om et familiebasert botilbud, og tilbudet gjelder kun for den tiden barnet ellers ville bodd i et omsorgssenter. Familiebaserte botilbud er særlig tiltenkt de helt yngste barna. Adgangen til å tilby familiebasert botilbud er ikke begrenset til barn som kommer fra Ukraina, men vil kunne tilbys andre, særlig yngre, barn i omsorgssentre.

Bufetat har ansvaret for omsorgen for barn i familiebaserte botiltak, på samme måte som for barn i omsorgssenter, jf. § 11-2. Dette innebærer at Bufetat er ansvarlig for at barnet får forsvarlig omsorg og skal bidra til at barnet får nødvendig oppfølging og behandling. Ansvaret gjelder frem til barnet bosettes eller forlater Norge, jf. § 11-1 annet ledd. Når barn har opphold i det familiebaserte botilbudet, er det botilbudet som utøver omsorgen for barnet på vegne av Bufetat. De som skal ivareta omsorgen for barnet i det familiebasert botilbud, må oppfylle de samme kravene som stilles til fosterforeldre etter barnevernsloven § 9-3 med forskrift. Blant annet må omsorgspersonene ha de nødvendige forutsetninger for å ivareta det enkelte barnets særlige behov.

Familiebaserte botilbud er et statlig ansvar og Bufetat har ansvaret for godkjenning, opplæring og oppfølging av botilbudet, og for oppfølgingen av barnet. Til sammenligning er det kommunen som har ansvaret for godkjenning og oppfølging av fosterhjem. Kravene til godkjenning av botilbudet følger samme regler som for fosterhjem. Bufetat har ansvaret for grunnleggende opplæring av fosterhjem, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav a, og dette ansvaret vil også omfatte familiebaserte botilbud. Bufetats oppfølgingsansvar omfatter både reglene i barnevernsloven § 9-6 med forskrift om oppfølging av barnet og hjemmet og plikten til å fatte oppfølgingsvedtak for barn i omsorgssentre etter § 11-3. Bufetat kan delegere til et omsorgssenter å gjennomføre den øvrige oppfølgingen av barnet og hjemmet og kan også be et omsorgssenter om å utarbeide forslag til oppfølgingsvedtak. Hjemmene kan også knyttes opp til omsorgssentrene, slik at hjemmet har et naturlig kontaktpunkt i et omsorgssenter. Videre har Bufetat ansvaret for kartleggingen av barnet som grunnlag for etterfølgende bosetting i en kommune, etter § 11-4. Bufetat kan delegere oppgaven til andre, for eksempel et omsorgssenter.

Det familiebaserte botilbudet må inngå avtale med Bufetat om oppdraget. Hjemmene som skal tilby familiebaserte botilbud, vil på samme måte som fosterhjem, anses som oppdragstakere. Hjemmene vil inngå en privatrettslig avtale med Bufetat i forbindelse med at de tar imot et barn i fasen før de bosettes. Bufetat vil være ansvarlig for utgiftsdekning og godtgjøring for hjemmene.

Barnets representant må samtykke til at barnet flytter til et familiebasert botilbud. Barnet kan heller ikke plasseres i et familiebasert tilbud dersom barnet selv motsetter seg dette. Videre kan både barnet og representanten når som helst trekke tilbake samtykket. Dette innebærer i så fall at barnet må få tilbud om opphold i et omsorgssenter.

Statsforvalteren har ansvar for å føre tilsyn med at omsorgssentrene drives i samsvar med denne loven og forskrifter til loven, jf. barnevernsloven § 17-3. Det er midlertidig tatt inn i bestemmelsens annet ledd annet punktum at statsforvalteren også har ansvar for å føre tilsyn med de familiebaserte botilbudene.

Bufetat vil ikke ha plikt til å tilby et familiebasert botilbud. Det stilles dermed ikke krav til at Bufetat skal ha slike botilbud tilgjengelige. Adgang for Bufetat til å tilby familiebaserte botilbud vil gi etaten større fleksibilitet til å videreutvikle botilbudet hvis det blir nødvendig av kapasitetshensyn for å ivareta det enkelte barns behov.

Unntak fra krav til utredning og oppfølging av barnet

Det følger av § 11-3 at omsorgssenteret skal utrede barnets situasjon og behov og utarbeide et forslag til oppfølging av barnet mens det oppholder seg i senteret. Forslaget skal oversendes Bufetat senest tre uker etter at barnet har ankommet senteret. Senest seks uker etter at barnet er kommet til senteret, skal Bufetat treffe vedtak om hvordan barnet skal følges opp i senteret.

Fra 15. juni 2022 ble det inntatt et nytt midlertidig tredje ledd i § 11-3 om at fristen for omsorgssenteret til å sende forslag til oppfølgingsvedtak kan utvides til fem uker og at fristen for Bufetat til å treffe vedtak kan utvides til ti uker. Fristen kan bare forlenges når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at Bufetat eller omsorgssenteret skal kunne gjennomføre og prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Det vil være opp til Bufetat å vurdere om nødvendighetsvilkåret er oppfylt i det enkelte tilfellet, i samråd med omsorgssenteret. Bufetat må begrunne og dokumentere hvorfor det er nødvendig å ta unntaket i bruk, og statsforvalteren skal orienteres dersom unntaksadgangen tas i bruk. Unntaksbestemmelsen vil omfatte alle oppfølgingsvedtak på omsorgssenteret, uavhengig av barnets oppholdsstatus og nasjonalitet.

Dersom barnet bor i et familiebasert botilbud, har Bufetat ansvaret for å treffe oppfølgingsvedtak innen ti uker. Det familiebaserte botilbudet har ikke plikt til å lage utkast til oppfølgingsvedtak, slik omsorgssentre har. Bufetat kan be et omsorgssenter som botilbudet er tilknyttet om å utforme et forslag til oppfølgingsvedtak mens barnet bor i det private hjemmet.

Krav til kvalitet og godkjenning. Tilsyn.

I henhold til barnevernsloven § 11-5, jf. § 10-16, skal omsorgssenteret til enhver tid ha «forsvarlig bemanning og kompetanse». Videre følger det av § 10-16 at omsorgssenteret skal ha en stillingsplan som sikrer en faglig forsvarlig drift, samt at senteret skal ha ansatt personell med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen ut fra institusjonens målgruppe og målsetting. Det følger av andre ledd at omsorgssenteret skal ha en arbeidstidsordning som sikrer kontinuitet og stabilitet for barna og at faglig personell som ansettes minst skal ha relevant bachelorutdanning.

Det er presisert i bestemmelsen at Bufetat i særlige tilfeller kan gi unntak fra kravet om relevant bachelorgrad. Departementet har i forarbeidene, jf. Prop. 133 L (2020–2021) punkt 16.2.6.2 side 346, lagt til grunn at dersom det skulle oppstå en situasjon der det er behov for en svært rask, men antatt midlertidig, oppbygging av omsorgssentertilbudet, vil dette kunne regnes som et «særlig tilfelle» som omfattes av hjemmelen til å gi unntak fra fastsatte kompetansekrav.

Ytterligere krav til kvalitet følger av forskrift 22. desember 2022 nr. 2474 om krav til kvalitet og godkjenning av barnevernsinstitusjoner (kvalitets- og godkjenningsforskriften). Forskriften § 15 gir hjemmel til å gi dispensasjon fra forskriftens kvalitetskrav i ekstraordinære situasjoner.

Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen kan utløses hvis det kommer en rask og betydelig økning i antall enslige mindreårige. Departementet har delegert til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet å avgjøre dispensasjonssøknader etter forskriften § 15. Dispensasjon kan gis for en periode på inntil tolv måneder, og det kan søkes om dispensasjon på nytt, jf. § 15 andre ledd tredje og fjerde punktum. Visse krav til kvalitet er det imidlertid ikke mulig å be om dispensasjon fra, se § 15 første ledd. Dette gjelder krav til tilfredsstillende vedlikehold og hygienisk standard, krav om medisinsk tilsyn og behandling, oppbevaring og behandling av personopplysninger, beboernes medvirkning og kapitlet om internkontroll. Det viktigste unntaksadgangen i praksis gjelder bestemmelsene om materielle krav i forskriften § 8.

Reglene om godkjenning av omsorgssentre gjelder tilsvarende som for barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernsloven § 11-5 som henviser til § 10-17. Nærmere regler om godkjenning fremgår av kvalitets- og godkjenningsforskriften.

I kvalitets- og godkjenningsforskriften § 3 tredje ledd er det gitt hjemmel til å gi institusjoner og omsorgssentre midlertidig godkjenning. Midlertidig godkjenning åpner for at senteret kan ta imot barn selv om ikke alle kravene til kvalitet er oppfylt enda. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der særlige hensyn tilsier det. Midlertidig godkjenning innebærer ikke at det lempes på kravene etter at tidsperioden er over. Midlertidig godkjenning kan bare gis dersom det er forsvarlig ut fra hensynet til barna og institusjonen ellers kan drives på forsvarlig måte. Det følger av bestemmelsen at midlertidig godkjenning ikke kan gis for lengre tid enn inntil seks måneder.

Frem til 1. juli 2023 er det adgang til å gi midlertidig godkjenning for en periode på inntil tolv måneder, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriften § 3 fjerde ledd siste punktum. Dette unntaket kommer bare til anvendelse når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for å ivareta ansvaret etter barnevernsloven § 11-1.

Statsforvalteren har ansvar for å føre tilsyn med omsorgssentre for enslig mindreårige asylsøkere, jf. § barnevernsloven 17-3 annet ledd. Nærmere regler om tilsynet følger av forskrift 16. desember 2022 nr. 2272 om tilsyn med tjenester og tiltak til barn i barnevernsinstitusjoner m.m. (tilsynsforskriften).

Det følger av § 4 i forskriften at statsforvalteren kontinuerlig skal vurdere behovet for tilsyn med den enkelte institusjon på grunnlag av risikovurderinger. I § 5 heter det at statsforvalteren som del av tilsynet skal føre stedlig tilsyn på institusjoner så ofte som nødvendig, men minst to ganger i året.

I forskriften § 5 siste ledd er det tatt inn et unntak fra kravet til minst to årlige stedlige tilsyn. Unntaket kommer til anvendelse når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at statsforvalteren skal kunne prioritere sine tilsynsoppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. I slike tilfeller kan statsforvalteren uten hinder av minstekravene, vurdere hvor mange årlige stedlige tilsyn som skal føres ved besøk i det enkelte omsorgssenteret eller familiebaserte botilbudet. Det forutsettes minst ett stedlig tilsyn per år. Departementet har i brev 24. juni 2022 til Statens helsetilsyn understreket at det skal være stedlige tilsyn med nyetablerte omsorgssentre. Videre er Helsetilsynet bedt om å følge nøye med på statsforvalternes tilsynspraksis med særlig vekt på hvordan tilsynet som gjennomføres ivaretar rettssikkerheten til barna som oppholder seg på henholdsvis omsorgssenter eller i et familiebasert botilbud, og hvordan unntakshjemlene benyttes.

10.2.3 Barnevernstjenestens oppgaver

Barnevernet skal gi barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. I henhold til barnevernsloven § 15-3 tredje ledd skal barnevernstjenesten blant annet gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger, gjennomføre undersøkelser av barnets omsorgssituasjon, treffe vedtak om hjelpetiltak, forberede saker for behandling i barneverns- og helsenemnda og iverksette og følge opp barnevernstiltak.

Det er vedtatt midlertidige tilpasninger i enkelte krav til hvordan barnevernstjenesten skal utføre sine oppgaver. Unntaksadgangen er begrenset til å gjelde enkelte frister og konkrete kvantifiserbare krav. Målet er å gi den enkelte barneverntjeneste økt handlingsrom til å vurdere forsvarlige og formålstjenlige tilpasninger slik at beskyttelsen av barna best kan ivaretas i en situasjon med ekstraordinært press på tjenestens samlede ressurser.

Departementet er, frem til 1. juli 2023, gitt hjemmel til å fastsette midlertidig forskrift med unntak fra enkelte lovfestede fristkrav, jf. barnevernsloven § 2-7. Det kan fastsettes forskrift om unntak fra fristen for oppfølging av meldinger på en uke, jf. § 2-1 første ledd og fristen for gjennomføring av undersøkelser etter § 2-2. Adgangen til å gi forskrift gjelder bare når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina, er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Det er ikke gitt forskrift etter denne hjemmelen.

Det er videre fastsatt to midlertidige unntak i fosterhjemsforskriften som gir kommunene økt rom for å vurdere antall årlige oppfølgings- og tilsynsbesøk i det enkelte fosterhjemmet. Unntaksbestemmelsene kan kun benyttes dersom dette er nødvendig for å prioritere oppgavene overfor barna på en formålstjenlig og forsvarlig måte som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina.

Kommunens ansvar for oppfølging av fosterhjem følger av barnevernsloven § 9-6 første ledd. Nærmere regler om omsorgskommunens oppfølgingsansvar følger av fosterhjemsforskriften § 7, der det blant annet heter at kommunens oppfølging skal være helhetlig og tilpasset til det enkelte fosterhjem. Det stilles krav om at barnevernstjenesten skal besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig for å kunne oppfylle ansvaret etter første og andre ledd, men minimum fire ganger i året. Dersom barnevernstjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, kan den vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året for barn som har vært plassert i fosterhjem i mer enn to år.

Med virkning fra 20. juni 2022 ble det innført et midlertidige unntak, jf. fjerde ledd i forskriften § 7, som åpner for at den enkelte kommunen (omsorgskommunen) skal kunne redusere antall årlige oppfølgingsbesøk i fosterhjemmet til minimum to ganger i året, selv om barnet har bodd i fosterhjemmet i mindre enn to år. Det er en forutsetning at barnevernstjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode.

Det er også innført en midlertidig unntaksregel i fosterhjemsforskriften § 9 syvende ledd som gjelder krav til antall tilsynsbesøk i fosterhjemmet. Det er kommunen der fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen) som fører tilsyn med barn i fosterhjem, jf. barnevernsloven § 9-10 og fosterhjemsforskriften § 8. Nærmere krav til tilsynet følger av forskriften § 9. Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig for å kunne oppfylle formålet etter § 8 andre ledd, men minimum fire ganger i året. Dersom fosterhjemskommunen vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, og barnet samtykker, kan fosterhjemskommunen vedta at tilsynet skal reduseres til minimum to ganger i året for barn som er fylt 15 år og som har vært plassert i fosterhjemmet i mer enn to år. Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal samtykke før slikt vedtak fattes.

Det midlertidige unntaket i § 9 syvende ledd åpner for at den enkelte kommunen (fosterhjemskommunen) kan redusere antall tilsynsbesøk til minimum to ganger i året selv om barnet har bodd i fosterhjemmet i mindre enn to år og barnet er under 15 år. Det er en forutsetning at fosterhjemskommunen vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode og at barnevernstjenesten i omsorgskommunen samtykker. Videre må barn som er fylt 15 år samtykke. Fosterhjemskommunen skal orientere statsforvalteren når unntaksadgangen benyttes.

Det er den enkelte kommunen som må vurdere om unntaksadgangen kan komme til anvendelse ut fra forholdene i den enkelte kommunen. Vurderingene skal begrunnes og dokumenteres, og statsforvalteren skal orienteres hvis unntaksadgangen benyttes.

10.2.4 Barnevernstiltak over landegrenser

Barnevernslov § 3-3 regulerer plassering av barn i barnevernstiltak i andre land som er tilknyttet Haagkonvensjonen 1996. Annet ledd regulerer plasseringer i fosterhjem eller institusjon i Norge på bakgrunn av utenlandsk vedtak. Det er strenge vilkår for slike plasseringer. Plasseringen må være frivillig, det stilles krav om samtykke fra foreldre og barn over 12 år, og barnet må ha tilknytning til Norge og oppholdstillatelse før barnet ankommer.

Fra 15. juni 2022 ble det derfor innført et nytt midlertidig tredje ledd i barnevernsloven § 3-3 med forenklede prosedyrer som åpner for fosterhjems- eller institusjonsplassering i Norge når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter. Formålet er å legge til rette for at et større antall barn som er under offentlig omsorg i Ukraina eller som der står uten foreldre med foreldreansvar, kan plasseres direkte i fosterhjem eller institusjon i Norge.

Vilkårene for slike plasseringer fremgår av bokstav a til c. Barnevernstjenesten kan kun samtykke til plassering i Norge etter anmodning fra ukrainske myndigheter når plasseringen er forsvarlig og til barnets beste, det er inngått en avtale med ukrainske myndigheter, og vilkårene etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 er oppfylt.

I vurderingen av om plasseringen er forsvarlig og til barnets beste må det særlig tas hensyn til den ekstraordinære situasjonen barnet lever under i Ukraina, og behovet for beskyttelse. Det er fremhevet i forarbeidene, Prop. 107 punkt 8.5.4.2. Det som bør være av avgjørende betydning vil være om den norske barneverntjenesten har anledning til å gi barnet nødvendig beskyttelse og omsorg i situasjonen barnet er i». I denne vurderingen, bør barnevernstjenesten også kontakte UDI for å få klarlagt hvorvidt barnet omfattes av midlertidig kollektiv beskyttelse, eller kan få opphold på annet grunnlag.

For å kunne samtykke til plassering i Norge må barnevernstjenesten ha inngått en avtale med ukrainske myndigheter om at barnet skal plasseres i Norge. Avtalen bør inneholde opplysninger om hvor barnet skal bo, varigheten av plasseringen, at plasseringen er ment å være midlertidig, og eventuelt henvisning til regelverk om hvem som har jurisdiksjon i saken, og hva som skjer dersom jurisdiksjonen endres.

At vilkårene i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 må være oppfylt innebærer at ukrainske myndigheter må sende en anmodning om plassering i Norge og en rapport om barnet til den norske sentralmyndigheten. Dersom sentralmyndigheten ikke er operativ, kan samarbeid skje gjennom konvensjonsstatens ambassade i Norge. I normalsituasjoner skal konvensjonsstaten som anmoder om plassering i Norge også angi et konkret fosterhjem eller institusjon i Norge. Det kan ikke kreves av Ukraina i denne situasjonen, og det vil være opp til barnevernstjenesten å kartlegge om det finnes aktuelle fosterhjem eller institusjoner i Norge, før avtale kan inngås og samtykke kan gis. Det anses tilstrekkelig at kompetente myndigheter sender én felles anmodning for et større antall barn, men det kreves likevel én rapport per barn

Det kan være utfordrende for ukrainske myndigheter å sende saksmapper eller grundige rapporter om barnet på grunn av den ekstraordinære situasjonen staten står. Det stilles likevel krav om grunnleggende dokumentasjon. I rapporten må det begrunnes hvorfor barnet bør plasseres i Norge som følge av en ekstraordinær situasjon i landet, og kort om hva den ekstraordinære situasjonen går ut på. Videre er det avgjørende for om Norge kan etterkomme anmodningen at hvert enkelt barn er identifiserbart, at det kommer frem hva slags omsorgsvedtak som tidligere er fattet, hvem som er foreldre, eller hvorfor barna står uten personer med foreldreansvar. Det enkelte barns behov bør så langt som mulig fremgå av rapporten.

Videre skal barnevernstjenesten sørge for at barnet registreres med søknad om beskyttelse eller søknad om opphold hos utlendingsmyndighetene.

Det stilles ikke krav om at det skal foreligge en avtale om kostnadsfordeling mellom landene, slik regelen er i ordinære saker, jf. § 3-3 første ledd. Det er naturlig at norske myndigheter påtar seg kostnadene.

Plassering i Norge etter den midlertidige bestemmelsen innebærer at ukrainske myndigheter fortsatt har jurisdiksjon i saken og kompetanse til å endre, oppheve eller treffe nye beskyttelsestiltak for barnet, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5. Dersom kompetente myndigheter i Ukraina treffer en ny avgjørelse om at barnet skal plasseres i Ukraina, skal avgjørelsen i utgangspunktet anerkjennes i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 23, og kan kreves fullbyrdet i Norge etter artikkel 26.

Hvis barnets opphold i Norge blir langvarig, kan barnet ha oppnådd vanlig bosted i Norge, slik at norske myndigheter har jurisdiksjon til å endre, oppheve eller treffe nye beskyttelsestiltak for barnet. Det stilles i utgangspunktet et visst krav til lengden på oppholdet for at vanlig bosted endres, og ved opphold som er ment å være midlertidige, skal det i utgangspunktet mer til for at vanlig bosted endres, jf. Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.3.1.

Dersom barnet har fått vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen har opphørt i Ukraina, følger det av den midlertidige bestemmelsen at barneverntjenesten har plikt til å vurdere om jurisdiksjonen i saken bør overføres tilbake til Ukraina etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8. Barneverntjenesten skal dokumentere at en slik vurdering er gjort i saken.

10.3 Høringsforslaget

Departementet vurderte om dagens midlertidige regler bør videreføres helt eller delvis også etter 1. juli 2023, og om det var grunn til å foreslå endringer i, eller tillegg til disse hjemlene. Departementet henviste til at situasjonen knyttet til antall ankomster fortsatt er uforutsigbar, og foreslo at de midlertidige unntaksreglene ble forlenget til 1. juli 2024. Departementet viser også til at reglene hittil ikke har vært benyttet fordi antall ankomster ikke har gjort dette nødvendig, noe som viser at reglene hittil er brukt i samsvar med sin intensjon. Departementet foreslo å videreføre følgende regler uten endringer:

  • Presisering i barnevernsloven § 11-1 av at Bufetats ansvar for å tilby plass i omsorgssenter også gjelder enslige barn som har flyktningstatus eller er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse.

  • Reglene i barnevernsloven § 11-1 femte og sjette ledd som åpner for at Bufetats ansvar for å tilby plass i et omsorgssenter kan ivaretas ved å tilby barnet plass i private hjem (familiebasert botilbud). Unntaksadgangen kan bare benyttes når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig av kapasitetshensyn og for å ivareta det enkelte barnets behov. Slike private hjem skal fylle de samme kravene som settes til fosterforeldre, herunder krav til politiattest jf. barnevernsloven § 12-11 femte ledd. Når barnet bor i et slikt botilbud, har Bufetat omsorgsansvaret for barnet og ansvaret for kartlegging. Bufetat har ansvaret for godkjenning, opplæring og oppfølging av hjemmet, og for oppfølgingen av barnet. Statsforvalterens tilsynsansvar gjelder hjemmene, jf. barnevernsloven § 17-3 annet ledd.

  • Forlenget frist for omsorgssenteret fra tre til fem uker for til å sende forslag om oppfølgingsvedtak til Bufetat. Forlenget frist for Bufetat fra seks til ti uker til å fatte vedtak om oppfølging av enslige mindreårige mens de oppholder seg på omsorgssentre, jf. barnevernsloven § 11-3 tredje ledd. Unntaket kan bare benyttes dersom det er nødvendig for at Bufetat eller omsorgssenteret skal kunne gjennomføre og prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte.

  • Unntak i tilsynsforskriftens krav om minst to årlige tilsynsbesøk i omsorgssenter. Unntaket gjelder når dette er nødvendig for at statsforvalteren skal kunne prioritere sine ressurser på en formålstjenlig og forsvarlig måte, og innebærer at statsforvalteren kan vurdere hvor mange årlige stedlige tilsyn som skal føres. Det forutsettes at det er minst ett årlig tilsyn.

  • Hjemmel i forskrift til å vedta midlertidig godkjenning av omsorgssenter i tolv måneder, og ikke seks måneder som ordinære regler åpner for.

  • Hjemmel i barnevernsloven § 2-7 til å gi forskrift om unntak fra lovfestede frister for behandling av meldinger og undersøkelser, jf. barnevernsloven § 2-7. Slik forskrift kan bare gis når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte

  • Utvidet unntak i forskrift om fosterhjem til å redusere antallet årlige oppfølgingsbesøk fra fire til to og til å redusere antallet årlige tilsynsbesøk i fosterhjem fra fire til to. Unntaket gjelder når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Det er en forutsetning at barnevernstjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode.

  • Forenklinger av lovfestede prosedyrer for bruk av barnevernstiltak over landegrensene, jf. barnevernsloven § 3-3 tredje og fjerde ledd. Unntaket gjelder når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter.

  • Departementet la til grunn at det ikke var behov for ytterligere tilpasninger i barnevernslovgivningen.

10.4 Høringsinstansenes syn

12 høringsinstanser har uttalt seg særskilt om forslaget om å forlenge de midlertidige reglene i barnevernslovgivningen (Barneombudet, Diskrimineringsnemnda, Statens helsetilsyn, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Oslo kommune, Skien kommune, Vestby kommune, KS, NOAS, Norsk folkehjelp, Røde Kors og Redd Barna).

Statens helsetilsyn, KS og kommunene som har uttalt seg, støtter forslaget om å videreføre reglene. Statens helsetilsyn uttaler at en reduksjon i tjenester kan forsvares i unntakssituasjoner så lenge tjenestene ikke blir uforsvarlige. Helsetilsynet understreker statsforvalternes viktige rolle som veileder for kommunene og kontrollør av kommunenes beslutninger. KS viser særlig til at en videreføring av midlertidige endringer vil gi kommunen et økt handlingsrom til å vurdere forsvarlige og formålstjenlige tilpasninger i en situasjon med ekstraordinært press på tjenestens samlede ressurser. Skien kommune uttaler at reglene bidrar til at det vil bli mulig å kunne ta imot flere og sikre disse trygghet og omsorg hvis det skulle bli stor økning i ankomsttall.

Diskrimineringsnemnda understreker at det er svært viktig at krav til proporsjonalitet blir vurdert fortløpende, og at de midlertidige unntaksreglene ikke går lengre enn det som er strengt nødvendig.

Barneombudet stiller seg kritiske til flere av inngrepene som blir gjort i barns rettigheter, og viser til sitt tidligere høringssvar av 12. april 2022. Etter Barneombudets oppfatning gir de ubrukte lovhjemlene grunn til å stille spørsmål ved om de er nødvendige, og ombudet etterlyser grundige vurderinger av hvilke konsekvenser forslagene vil ha for barn. Videre mener ombudet at vilkårene for unntak generelt sett må være tydeligere, og at det uten dette vil oppstå risiko for at inngrepene ikke alltid blir forholdsmessige og nødvendige. Barneombudet mener videre at departementet ikke har redegjort for hvilke vurderinger som ligger til grunn for forslagene, og at det kun slås fast at det er foretatt vurderinger av om reglene er nødvendige og forholdsmessige, samt at unntakene ikke er i strid med barnekonvensjonen eller Grunnloven.

Også Redd Barna, Røde Kors, NOAS, Norsk folkehjelp og NIM er kritiske til at enkelte av de midlertidige reglene videreføres. NOAS og Norsk folkehjelp er kritisk til å videreføre adgangen til utsatt frist for utredning og oppfølgingsvedtak for enslige mindreårige i omsorgssenter, jf. barnevernsloven §11-3 første ledd. Norsk folkehjelp understreker betydningen av at oppfølgingen av enslige mindreårige prioriteres. NOAS mener også at den midlertidige utvidede adgangen til å gi omsorgssentre midlertidig godkjenning for 12 måneder, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriften § 3 bør utgå. Også Barneombudet var i sin tidligere høringsuttalelse kritiske til enkelte av unntakene som gjelder omsorgssentrene.

Både NOAS, Røde Kors, Redd Barna, Norsk folkehjelp og NIM er kritiske til å videreføre unntaket i tilsynsforskriften som åpner for å redusere antall tilsynsbesøk i omsorgssentre. NOAS legger særlig vekt på at enslige mindreårige som flykter fra krigen i Ukraina er en svært sårbar gruppe, og at oppfølging av denne gruppen må prioriteres høyt. NOAS uttaler:

Vår erfaring gjennom vårt informasjonsprogram og samtaler med ukrainere der indikerer at mange av de som ankommer Norge fra Ukraina nå har et enda større behov for god oppfølging enn de som kom etter krigens utbrudd, fordi mange av de som kommer nå har levd i et krigsherjet land i nærmere ett år, og vil i enda større grad ha blitt utsatt for traumatiserende opplevelser.

Norsk folkehjelp og Røde Kors mener at regjeringen må prioritere tilsyn av enslige mindreårige i stedet for å gi mulighet til å redusere antallet tilsyn, og mener tilsynet ideelt sett burde styrkes. NIM mener at det bør gå klart frem av loven at det uansett er et krav om minst ett årlig tilsyn, og mener tilsynet ideelt sett burde styrkes. NIM mener videre at den enkelte statsforvalter bør ha en forutgående høring før unntaksadgangen benyttes, i tråd med forvaltningslovens regler om fastsettelse av forskrift. Subsidiært bør det være en annen instans enn den enkelte statsforvalter, som departementet eller direktoratet, som beslutter at unntaksadgangen benyttes. Også Barneombudet var i sin forrige høringsuttalelse kritisk til dette unntaket.

Når det gjelder de midlertidige reglene av betydning for barnevernstjenestens saksbehandling, fremgår det av Redd Barnas og Barneombudets tidligere høringsuttalelser at de er kritiske til å gi hjemmel til departementet om å fastsette forskrift med unntak fra enkelte fristkrav og unntak i fosterhjemsforskriftens krav til antall årlige tilsynsbesøk og oppfølgingsbesøk i fosterhjem. NIM ber departementet vurdere om en beslutning fra departementet eller direktoratet bør være et vilkår for at unntakene etter fosterhjemsforskriften skal komme til anvendelse. Etter NIMs oppfatning vil den enkelte barnevernstjeneste «bedre kunne vurdere hvordan den skal prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte når det foreligger en beslutning fra sentrale myndigheter om at regelverket skal komme til anvendelse.» Barneombudet stilte i sin forrige høringsuttalelse spørsmål ved om det ikke var andre oppgaver som heller kunne vært prioritert ned.

10.5 Departementets vurderinger og forslag

10.5.1 Innledning

Barnevernsloven skal bidra til å gi barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse, og inneholder en rekke rettigheter og plikter som skal beskytte barnet. Ekstraordinært høye ankomster kan samtidig gi kapasitetsutfordringer i barnevernet. Som det fremgår av gjeldende rett, er det derfor fastsatt enkelte midlertidige endringer i barnevernsloven med forskrifter. Formålet med de midlertidige bestemmelsene er å gi barnevernsmyndighetene noe økt fleksibilitet til å løse sine oppgaver på en hensiktsmessig og forsvarlig måte, slik at samtlige barn med behov for hjelp kan få forsvarlige tiltak og tjenester i en ekstraordinær situasjon.

Departementet har innhentet informasjon fra Statens helsetilsyn og Bufdir om bruken av de midlertidige reglene, om behovet for endringer eller justeringer og om reglene bør forlenges. Helsetilsynet og Bufdir meddeler at unntaksreglene hittil ikke er benyttet verken av kommunene, Bufetat eller statsforvalterne. Helsetilsynet viser til at to av embetene har gitt indikasjoner på enkelte kapasitetsutfordringer både i Bufetat og i kommunene, noe som etter Helsetilsynets oppfatning trekker i retning av et fortsatt behov for ulike fleksible tilpasninger av det offentlige tjeneste- og hjelpeapparatet for barna. Helsetilsynet mener generelt at situasjonen fortsatt er så uforutsigbar at det er behov for midlertidige regler som kan benyttes dersom dette er nødvendig på grunn av et høyt antall ankomster av fordrevne fra Ukraina. Helsetilsynet understreker samtidig at midlertidige endringer ikke må gå ut over krav til forsvarlige tjenester. Bufdir mener at behovet for å videreføre de midlertidige reglene hovedsakelig vil være avhengig av prognoser for antall ankomster fremover.

KS, Statens helsetilsyn og kommunene som har uttalt segstøtter en videreføring av reglene. KS viser til at en videreføring vil gi kommunen et økt handlingsrom til å vurdere forsvarlige og formålstjenlige tilpasninger i en situasjon med ekstraordinært press på tjenestens samlede ressurser. Andre høringsinstanser som Barneombudet, Redd Barna, NOAS, Norsk folkehjelp og NIM er kritiske til en videreføring av enkelte eller flere av de midlertidige reglene. Det er blant annet stilt spørsmål om bestemmelsene er nødvendige og det er uttrykt bekymring for at tilbudet til barna svekkes.

Barn på flukt er en svært sårbar gruppe, og særlig barn som flykter uten omsorgspersoner. Det er en grunnleggende forutsetning i dagens midlertidige regler at disse sårbare barnas behov skal ivaretas. Departementet understreker at barnevernet har et grunnleggende ansvar for å ivareta barns rett til omsorg og beskyttelse, og det er avgjørende for barnas rettssikkerhet at barnevernets plikter overholdes. Departementet har på denne bakgrunn vært svært varsom med å foreslå midlertidige unntak fra rettigheter eller plikter. I et scenario med ekstraordinært høyt antall ankomster av personer som er fordrevet fra Ukraina, vil imidlertid enkelte tjenester kunne oppleve uforholdsmessig stort press på ressursene. Det kan utfordre tjenestens mulighet til å ivareta sine plikter etter barnevernsloven, det gjelder barnevernstjenester, statsforvaltere, omsorgssentre og Bufetat. Departementet har vurdert hvilke prioriteringer som samlet sett vil være til barnas beste, dersom en tjeneste på grunn av kapasitetsutfordringer blir nødt til å nedprioritere enkelte oppgaver i en ekstraordinær situasjon.

Etter departementets vurdering er det nødvendig å gi tjenestene noe økt handlingsrom til å vurdere forsvarlige og formålstjenlige tilpasninger slik at beskyttelsen av samtlige barn med behov for hjelp best kan ivaretas. Departementet har likevel bare funnet det nødvendig og forholdsmessig å gjøre unntak fra enkelte krav til oppgaveutførelsen som krav til saksbehandlingstid og kvantifiserbare krav til antall besøk. Departementet mener at slike unntaksregler vil være nødvendige for at tjenesten skal kunne ivareta sin funksjon og lovpålagte oppgaver til alle barn i en ekstraordinær situasjon. Krav til at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige, ligger fast. Det samme gjør kravet til barnets beste i § 1-3 og barnekonvensjonen artikkel 3.

Departementet understreker at det er strenge vilkår for at unntaksbestemmelsene kan benyttes. Bestemmelsene kommer kun til anvendelse dersom et høyt antall ankomster fra Ukraina gjør det nødvendig å prioritere oppgaver på en hensiktsmessig og forsvarlig måte. Normal aktivitet og kvalitet skal opprettholdes så langt det er mulig. Departementet mener det i større grad ivaretar barnas rettssikkerhet at det gis regler for hvordan tjenestene skal prioritere dersom det blir nødvendig, enn at det overlates til den enkelte tjeneste å prioritere begrensede ressurser, som kan medføre fristbrudd og at plikter ikke overholdes, uten nærmere vilkår og etterfølgende kontroll. Departementet vil samtidig påpeke at det ikke er et bestemt antall fordrevne som tilsier at kravet til nødvendighet er oppfylt slik at unntaksbestemmelsene kan benyttes. Om unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse må avgjøres konkret i den enkelte virksomhet eller kommune ut fra antall ankomster og tjenestens ressurser. Som sikring har statsforvalteren gjennomgående en råd- og veiledningsfunksjon og en tilsynsfunksjon, både overfor Bufetat og kommunene, og statsforvalteren skal underrettes dersom unntaksbestemmelsene benyttes. Det gir statsforvalteren et grunnlag for å vurdere om det er behov for å føre tilsyn hvis unntaksbestemmelsene benyttes. Dette er vurdert som et viktig kompenserende tiltak av at det åpnes for å fravike regelverket. Departementet viser også til at reglene hittil ikke har vært benyttet, noe som tilsier at reglene har fungert etter hensikten.

Departementet mener videre at de midlertidige bestemmelsene om familiebaserte botilbud og barnevern over landegrenser utfyller dagens regelverk og bidrar til økt rettssikkerhet for barn på flukt. Samlet sett vurderer departementet at de midlertidige reglene er nødvendige og forholdsmessige sett opp mot situasjonen og de grunnleggende rettighetene som følger av Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner.

Departementet henviser til at situasjonen knyttet til antall ankomster fortsatt er uforutsigbar, se også nærmere omtale i kap. 7. Departementet foreslår at de midlertidige reglene forlenges til 1. juli 2024. En nærmere omtale av de ulike bestemmelsene følger nedenfor. En forlengelse av de midlertidige forskriftsbestemmelsene fastsettes av departementet i forskrift. Av hensyn til helheten, omtales departementets vurderinger av de midlertidige unntakene i forskrift.

Departementet fastholder at det ikke foreslås ytterligere tilpasninger i barnevernsregelverket. Etter departementets oppfatning gir barnevernsloven med forskrifter for øvrig tilstrekkelig fleksibilitet til å håndtere et høyt antall ankomster fra Ukraina.

10.5.2 Omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere

10.5.2.1 Ansvaret for omsorgssentertilbudet

Departementet har merket seg at ingen høringsinstanser har innvendinger mot å forlenge den midlertidige endringen i barnevernsloven § 11-1 fjerde ledd som presiserer at Bufetats ansvar for å gi tilbud om plass i omsorgssenter også gjelder barn under 15 år som har flyktningstatus eller er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse. Departementet vurderer at barnekonvensjonen artikkel 22 om ivaretakelsen av barn på flukt, samt diskrimineringsforbudet i artikkel 2, taler for en løsning som gir et likt tilbud til alle barn som kommer til Norge uten omsorgspersoner, uavhengig av utlendingsrettslig status. Departementet foreslår å forlenge denne midlertidige bestemmelsen uendret.

10.5.2.2 Adgang til å bruke private hjem som del av omsorgssentertilbudet

Departementet merker seg videre at ingen høringsinstanser har innvendinger mot å forlenge den midlertidige adgangen for Bufetat til å tilby opphold i private hjem (familiebasert botilbud) som alternativ til plass i et omsorgssenter, jf. femte og sjette ledd i barnevernsloven § 11-1. Adgangen kan kun benyttes når det som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina er nødvendig av kapasitetshensyn og for å ivareta det enkelte barnets behov. Botilbudet er særlig tiltenkt de yngste barna som kan ha særskilte behov for pass, stell og tett voksenkontakt. Bestemmelsen bidrar til å gjøre Bufetats tilbud mer fleksibelt. Det stilles de samme kravene til de familiebaserte botilbudene som til fosterhjem og Bufetat har ansvaret for godkjenning, opplæring og oppfølging av det familiebaserte botilbudet og for oppfølgingen av barnet. Det skal også føres statlig tilsyn med de familiebaserte botilbudene, på samme måte som med omsorgssentrene. Departementet mener at de familiebaserte botilbudene er godt regulert for å ivareta barnas behov og rettssikkerhet. Departementet foreslår å forlenge de midlertidige reglene om familiebaserte botilbud i § 11-1, herunder krav om politiattest i § 12-11. Departementet foreslår også å forlenge plikten for statsforvalterne til å føre statlig tilsyn med de familiebaserte botilbudene, på samme måte som med omsorgssentrene, jf. barnevernsloven § 17-3 annet ledd.

10.5.2.3 Vedtak om oppfølging av barnet på omsorgssenteret

En rask økning i ankomster innebærer at det innen kort tid vil måtte fattes et betydelig antall oppfølgingsvedtak for barn i omsorgssentre. Det kan være vanskelig å frigjøre eller tilføre tilstrekkelige ressurser til å fatte vedtak innenfor lovens frister. Departementet foreslår derfor å fastholde det midlertidige unntaket i § 11-1 tredje ledd om at omsorgssenterets frist for å sende et forslag til oppfølging av det enkelte barn til Bufetat, utvides fra tre til fem uker. Fristen for Bufetat til å fatte vedtak utvides fra seks til ti uker. Unntaket omfatter alle oppfølgingsvedtak på omsorgssenteret, uavhengig av barnets oppholdsstatus og nasjonalitet.

NOAS og Norsk folkehjelp er i høringen kritiske til å videreføre bestemmelsen.

Departementet er, i likhet med Helsetilsynet og andre høringsinstanser, opptatt av at forslagene ikke må gå ut over krav til forsvarlige tjenester. Plikten til utrede barnets situasjon og behov og treffe oppfølgingsvedtak ligger fast. Departementet mener at en fristutsettelse på to uker for omsorgssenteret kan bli nødvendig i en periode med høye ankomster. Departementet anser det også som en forsvarlig utvidelse i en ekstraordinær situasjon. Omsorgssenterets ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg og bidra til at barnet får nødvendig oppfølging og behandling gjelder også i perioden frem til det er truffet oppfølgingsvedtak. Videre mener departementet det er forsvarlig at Bufetats frist til å treffe oppfølgingsvedtak kan være noe lenger, opptil fire uker. Departementet legger til grunn at omsorgssenteret gjennom sin utredning av barnets situasjon og behov, vil ha nødvendig kjennskap til det enkelte barn og kan ivareta barnets behov frem til Bufetat har truffet et oppfølgingsvedtak.

Departementet viser videre til at det er en snever unntaksbestemmelse. Fristutvidelsen kan kun besluttes dersom det som følge av høye ankomsttall er nødvendig for at Bufetat og omsorgssentrene skal kunne gjennomføre og prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Det vil være Bufetat på regionalt nivå, i samråd med omsorgssenteret, som må vurdere om nødvendighetsvilkåret er oppfylt i det enkelte tilfellet. Bufetat må begrunne og dokumentere hvorfor det er nødvendig å ta unntaket i bruk. Statsforvalteren, som fører tilsyn med sentrene, skal orienteres. Departementet mener at adgangen til fristutvidelsene samlet sett er hensiktsmessig og forsvarlig utformet og ikke går på bekostning av barnets rett til forsvarlig oppfølging i omsorgssentrene. Det vises til at bestemmelsen ikke er tatt i bruk. Bestemmelsen anses som en nødvendig tilpasning i en ekstraordinær situasjon for å kunne ivareta samtlige barn på best mulig måte når ressursene er begrenset. Departementet foreslår at bestemmelsen forlenges uten endringer.

10.5.2.4 Kvalitets- og godkjenningsforskriften

Departementet vil ta sikte på å forlenge den midlertidige bestemmelsen i kvalitets- og godkjenningsforskriften § 3 som gir Bufetat adgang til å gi midlertidig godkjenning av omsorgssentre i tolv måneder. De ordinære reglene gir adgang til midlertidig godkjenning i seks måneder. KS, Statens helsetilsyn og kommunene som har uttalt seg støtter en videreføring av reglene. NOAS uttaler i høringen at forslaget bør utgå.

Departementet mener at det fortsatt er behov for bestemmelsen. Muligheten for å gi midlertidig godkjenning for opptil 12 måneder vil ha stor betydning for muligheten til rask oppskalering av omsorgssentertilbudet ved høye ankomsttall. Samtidig mener departementet at bestemmelsen i begrenset grad vil ha negative konsekvenser for innholdet i omsorgssentertilbudet. Departementet understreker at midlertidig godkjenning ikke innebærer at det lempes på kravene til kvalitet som stilles til omsorgssentrene, men det innebærer at et senter kan tas i bruk før alt er på plass. Midlertidig godkjenning kan likevel bare gis dersom det er forsvarlig ut fra hensynet til barna og såfremt omsorgssenteret ellers kan drives på forsvarlig måte. Departementet viser også til Bufetats ansvar for løpende kontroll og kvalitetssikring av det enkelte senteret, samt statsforvalterens ansvar for å føre tilsyn med det enkelte senteret. Dette er viktige rettssikkerhetsgarantier. Departementet understreker at unntaksregelen kun kan benyttes dersom det er nødvendig for å ivareta ansvaret for enslige mindreårige under 15 år, som følge av høye ankomsttall av fordrevne fra Ukraina. Det er en høy terskel for at unntaksbestemmelsen kan tas i bruk. Ordinære regler skal benyttes så langt det er mulig. Bestemmelsen er ikke tatt i bruk, noe som tilsier at bestemmelsen er forstått etter intensjonen. Departementet mener at forslaget er nødvendig og forholdsmessig i en ekstraordinær situasjon med høye ankomsttall. Departementet tar sikte på å videreføre bestemmelsen i forskrift uendret.

10.5.2.5 Tilsynsforskriften

Departementet tar også sikte på å videreføre midlertidig fjerde ledd i tilsynsforskriften § 5 som åpner for at det kan gjøres unntak fra kravet om minst to stedlige tilsyn per år av omsorgssenteret eller familiebaserte botilbudet. I likhet med Helsetilsynet mener departementet at situasjonen fortsatt er så usikker at det er nødvendig å videreføre bestemmelsen. Unntaksadgangen gjelder bare når det som følge av et høyt antall ankomster av fordrevne fra Ukraina er nødvendig for at statsforvalteren skal kunne prioritere sine tilsynsoppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Målet er å legge til rette for at tilsynsressursene samlet sett disponeres til det beste for alle barn som har tiltak etter barnevernsloven kapittel 11.

Departementet har merket seg at NOAS, Redd Barna, Norsk folkehjelp, Røde Kors, Barneombudet og NIM er kritiske til å videreføre adgangen til å redusere antall tilsynsbesøk i omsorgssentre. På denne bakgrunn vil departementet understreke at det er en snever unntaksbestemmelse. Statsforvalterens plikt til kontinuerlig å vurdere behovet for tilsyn med den enkelte institusjon på grunnlag av risikovurderinger i tilsynsforskriften § 4, er ikke berørt av unntaksbestemmelsen. Også statsforvalterens plikt til å føre stedlig tilsyn på institusjoner så ofte som nødvendig, etter § 5 første ledd, ligger fast. Det er kun adgang til å gjøre unntak fra kravet om at alle omsorgssentre og familiebaserte botilbud skal besøkes minst to ganger i året, uavhengig av en risiko- eller sårbarhetsvurdering, som er omfattet av unntaksbestemmelsen. Unntaksbestemmelsen innebærer heller ikke at statsforvalteren fritas fra årlige tilsyn, det stilles krav om minst ett årlig tilsyn.

Departementet understreker at det fortsatt stilles kravet til at statsforvalterne skal ivareta sitt tilsynsansvar på en forsvarlig måte. Departementet har presisert i brev 24. juni 2022 til Statens helsetilsyn at det blant annet innebærer at det skal være stedlige tilsyn med omsorgssentre som er nyetablerte. Departementet mener samlet sett at bestemmelsen er hensiktsmessig utformet ved at det fortsatt skal føres forsvarlig tilsyn, men statsforvalteren er gitt noe økt fleksibilitet til å prioritere oppgaver dersom det blir nødvendig som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina.

På bakgrunn av innspill fra NIM, har departementet vurdert om det bør overlates til en annen instans å avgjøre om unntaksbestemmelsen kan benyttes i det enkelte tilfellet. Departementet fastholder at statsforvalteren er best egnet til å gjør en faglig vurdering av behovet for å redusere antall regelmessige stedlige tilsyn. Departementet legger til grunn at statsforvalterens vurdering skal begrunnes og dokumenteres. Departementet vil fortsatt be Helsetilsynet om å følge med på hvordan unntakshjemlene benyttes, og at tilsynet som gjennomføres ivaretar rettssikkerheten til barna som oppholder seg på henholdsvis omsorgssenter eller i familiebaserte botilbud.

Departementet understreker at det er en høy terskel for at bestemmelsen kan benyttes. Normale regler skal anvendes så langt det er mulig, og de er kun ressursbegrensninger som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina som kan utløse bestemmelsen. Bestemmelsen er hittil ikke benyttet som tilsier at bestemmelsen er forstått etter intensjonen. Departementet mener forslaget er hensiktsmesig utformet for en ekstraordinær situasjon med høye ankomsttall. Departementet mener forslaget oppfyller kravet til periodisk vurdering etter barnekonvensjonen artikkel 25.

10.5.3 Barnevernstjenestens oppgaver

Departementet fastholder forslaget om å videreføre den midlertidige hjemmelen i barnevernsloven § 2-7 til å fastsette midlertidig forskrift med unntak fra frister for oppfølging av meldinger og undersøkelser som fremgår av barnevernsloven §§ 2-1 og 2-2. Hjemmelen forutsetter at en slik forskrift bare kan fastsettes dersom det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Departementet har hittil ikke vurdert at belastningene på kommunene har vært så store at behovet for å fastsette en slik forskrift har vært til stede. Departementet mener i likhet med KS og kommunene som har uttalt seg i høringen, at forskriftshjemmelen bør forlenges. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til ankomsttall fra Ukraina. Departementet presiserer at en eventuell forskrift vil bli fastsatt etter en forutgående høring.

Departementet mener en slik forskriftshjemmel er et nødvendig og forholdsmessig tiltak i en ekstraordinær situasjon. Forskriften vil bare kunne gi adgang til noe utvidede frister for meldinger og undersøkelser hvis ressurssituasjonen i kommunen er presset på grunn av høye ankomsttall fra Ukraina. Formålet er å kunne gi kommunene noe mer fleksibilitet til å gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte, slik at beskyttelsen av samtlige barn best kan ivaretas. Barnevernstjenesten har et grunnleggende ansvar for å ivareta barnets rett til omsorg og beskyttelse, og en forskrift vil ikke gi adgang til å unnta barnevernstjenesten fra sine grunnleggende plikter til å følge opp og ivareta barn og familier med behov for hjelp. Forskriftshjemmelen åpner kun for noe økt fleksibilitet med hensyn til hvordan barnevernstjenesten utfører sine oppgaver. Departementet mener derfor at forslaget ikke vil gå på bekostning av barns rett til nødvendige barnevernstiltak eller forsvarlige tjenester og tiltak.

Departementet tar på samme grunnlag sikte på å videreføre midlertidige unntak i fosterhjemsforskriften som gir kommunene økt rom for å redusere antall årlige oppfølgings- og tilsynsbesøk i fosterhjem der forholdene vurderes som gode. Departementet presiserer at unntaksadgangen bare kan benyttes av kommuner som har utfordringer som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina. Departementet understreker at unntakene ikke innebærer at barnevernstjenestens plikt til å gjennomføre oppfølgingsbesøk eller tilsynsbesøk faller bort, men at antall årlige besøk kan reduseres fra fire til to i noen flere tilfeller enn etter ordinære regler. Unntakene innebærer at alle fosterhjem minst skal ha fire besøk hvert år. Konsekvensene av unntaket må også forstås i lys av at det ikke gis midlertidige unntak fra kravene til fosterhjem. Etter departementets oppfatning innebærer dette forsvarlige krav i en ekstraordinær situasjon. Unntakene oppfyller også kravet i barnekonvensjonen artikkel 25 om «periodisk vurdering».

Departementet har merket seg at NIM mener direktoratet eller departementet bør beslutte når unntakene i fosterhjemsforskriften skal komme til anvendelse i den enkelte kommunen. Etter departementets oppfatning er det den enkelte kommunen som har forutsetninger for å vurdere om unntakshjemlene kommer til anvendelse ut fra de lokale forholdene. Det avhenger blant annet av hvor mange som bosettes i den enkelte kommune, kommunens ressurser og barnevernstjenestens bemanning for øvrig. Unntaksreglene er hittil ikke benyttet, noe som viser at dagens midlertidige regler er forstått etter sin intensjon. Forskriften stiller videre krav om at vurderingene skal begrunnes og dokumenteres. Departementet ser at den enkelte kommune vil kunne ha behov for råd og veiledning om hvordan unntaksadgangen skal benyttes, og viser til statsforvalterens generelle råd- og veiledningsfunksjon. Departementet tas også sikte på å videreføre kravet om at den enkelte kommunen skal orientere statsforvalteren når unntakshjemlene anvendes. Dette er vurdert som et kompenserende tiltak, og vil gi statsforvalteren et grunnlag for å vurdere om det er behov for å føre tilsyn med den enkelte kommune.

10.5.4 Krav ved barnevern over landegrensene

Departementet foreslår å videreføre midlertidig tredje ledd i barnevernsloven § 3-3 som inneholder tilpassede vilkår for plassering av barn over landegrenser. Bestemmelsen åpner for at Norge kan ta imot et større antall barn som er under offentlig omsorg i Ukraina, eller som der står uten personer med foreldreansvar. Barna kan etter den midlertidige regelen få opphold direkte i fosterhjem eller institusjon i Norge og skal følges opp av kommunal barnevernstjeneste. Bufdir, ved Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996, har til nå ikke mottatt henvendelser fra ukrainske myndigheter om plassering av barn i Norge. Direktoratet mener samtidig det er behov for bestemmelsene så lenge krigen pågår og anbefaler derfor at reglene forlenges. Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget. Situasjonen i Ukraina er fortsatt uforutsigbar, og departementet foreslår å forlenge den midlertidige reglen uendret slik at det fortsatt er mulig å plassere et større antall barn som er under offentlig omsorg i Ukraina direkte i fosterhjem eller institusjon i Norge.

Til forsiden