Samarbeidsformer, partnerskap og avtaler

Ulike former for offentlig-privat samarbeid om sentrumsutvikling er relativt vanlig i norske byer i dag, og interessen er økende. Det finnes mange sentrumsforeninger, næringsforeninger, næringsutviklingsselskap, gårdeierforeninger og "sentrums-AS" over hele landet. I følge Norsk Sentrumsutvikling (NSU), er ca. 60 prosent av deres 45 medlemmer organisert som AS, med kommunen som medeier i omtrent 1/3 av dem. En utfordring med denne formen for samarbeid er at mye av samarbeidet ligger i organiseringen og ikke i driften, og at gårdeierne i for liten grad er representert. De øvrige 40 prosent av medlemmene er organisert som ulike typer foreninger, basert på frivillig medlemskap. I følge NSUs erfaringer spreges mye av samarbeidet av noen gjennomgående utfordringer som: skortsiktighet, ad hoc-preg, for dårlig forankring, frivillighetsbasert, sårbart, lite ressurser, mange gratispassasjerer, få engasjerte gårdeiere, mangel på kunnskap/fakta og høy turn-over blant de ansatte – særlig i de små, frivillige foreningene.

Dette avdekket et behov for å videreutvikle samarbeidsformer og metodikk for bærekraftig sentrumsutvikling i retning av mer systematisk og langsiktig partnerskap mellom kommune og private aktører. Den foreliggende kartleggingen med eksempelsteder og analyse av erfaringene skal derfor brukes i KMDs videre arbeid med å utforme veiledning om samarbeidsmodeller og partnerskap til bruk lokalt, basert på frivillig deltakelse og forpliktelser. Samtidig vil dette materialet være til inspirasjon for andre byer og tettsteder.

Det er stor variasjon mht. hvordan det offentlig-private samarbeidet fungerer og resultatene som oppnås. Flere steder har man lykkes godt, og både kommunen og de private har hatt stort utbytte av samarbeidet, noe vår undersøkelse viser. Eksemplene viser også at det er stor variasjon i samarbeidsformer. Spennvidden er stor; vi finner alt fra formaliserte avtaler med økonomiske forpliktelser til samarbeid i 3-årige programmer og tradisjonsbasert og relativt personavhengig samarbeidspraksis.

Felles for de fleste av de samarbeidsformene vi finner er at det dreier seg om samarbeid mellom de tre hovedaktørkategoriene kommune, næringsliv og gårdeiere/eiendomsutviklere. I noen tilfelle er også foreningslivet og kulturlivet koblet inn som deltakere. Noen avtaler er tidsavgrensede for tre år, mens andre er faste partnerskap. Her gir vi en kortfattet oversikt over de vanligste samarbeidsformene. Eksempelsamlingen beskriver disse mer konkret og i detalj for hvert case fordi vi har forstått at byene/stedene ønsker å få kunnskap om hvordan andre ordner offentlig – privat samarbeid, hvem som er med, type forpliktelser, målsettinger, formaliseringer o.a. og ikke minst hvilke erfaringer som er knyttet til dette.

Partnerskap for varig fast samarbeid

Denne type avtale er en fast, ikke tidsavgrenset avtale som rommer samarbeid og i en del tilfelle forpliktelser om økonomiske bidrag fra både offentlige og private kilder. Avtalen kan dreie seg om samarbeid om et geografisk område med sentrumsutvikling (med en rekke ulike tema) eller det kan være et overordnet tema som næringsutvikling og arbeidsplassutvikling. Felles er at dette er samarbeid mellom kommunen på den ene siden og næringslivet og gårdeiere på den andre.

Samarbeid gjennom sentrumsforeninger som aksjeselskap

Mange steder er det sentrumsforeninger som er etablert som aksjeselskap med eiere fra næringsliv (handel, service, servering, opplevelser, hoteller), gårdeiere og kommunen. De fleste sentrumsforeninger har en daglig leder, i mange tilfelle finansiert som et spleiseslag av disse partene. Oppgavene spenner vidt, fra kompetansebyggende tiltak og brobyggende møtearenaer, til arrangementer og fysiske utbedringer i sentrum. Programmering av aktiviteter og god butikkmiks jobber mange med, samtidig som de bruker tid på markedsføring, omdømmebygging og profilering. I eksempelsamlingen beskrives flere sentrumsforeninger som fungerer på litt forskjellige måter. Typiske eksempler finner vi i Arendal, Asker, Voss og Moss, med lokale variasjoner.

Fredrikstad har siden 2013 hatt en avtale knyttet til et økonomisk spleiselag om sentrumslederfunksjonen. Kommunen, næringsforeningen og seks store gårdeiere har forpliktet seg; og da avtalen ble inngått stilte kommunen med midler under forutsetning av at næringslivet stilte med samme beløp. De seks gårdeierne som er med i samarbeidet har inngått avtaler om hver årlig å bidra med kr. 100 000. I tillegg til det økonomiske rommer denne avtalen hvilke oppgaver sentrumslederen er forpliktet til å ivareta.

I Trondheim har de også etablert et fast partnerskap for byutvikling i sentrum. Samarbeidsselskapet Midtbyen Management AS rommer forpliktende samarbeid mellom de tre partene Trondheim kommune, Trondheim gårdeierforening og Samarbeidsgruppen Midtby’n (handel, næringsdrivende på gateplan, servering og kultur). Disse eier 1/3 hver av selskapet og har siden 2014 betalt inn samme sum, om lag 2 mill.kr. hver (inkluderer kommunens kjøp av tjenester fra selskapet). Dessuten bevilget kommunen ekstra midler til økt byliv i Midtbyen (4 mill.kr. i 2018 og 3 mill.kr. i 2019). De har avtalefestet forpliktelser om å arbeide for interessene til næringsdrivende og gårdeiere. Kommunen har for øvrig i tillegg etablert en rolle som Midtby-koordinator som et bindeledd mellom kommunen, næringslivet og samarbeidsselskapet og for å samordne aktører, innsatser og saksområder.

Faste samarbeidsavtaler om by- og stedsutvikling og næringsutvikling

I Stavanger er det nasjonale pilotprosjektet CID (City Impact District) en variant av trepartsamarbeid som beskrevet ovenfor med kommune, næringsliv og gårdeiere. CID eies av Stavanger kommune, Stavanger Sentrum AS (regionens næringsforening med ca. 250 butikker, serveringssteder, servicebedrifter og gårdeiere som medlemmer) og Urban Sjøfront AS (20 gårdeiere i Stavanger Øst). Prosjektleder i CID er samtidig leder i Stavanger Sentrum. Også i Stavanger er styrkingen av sentrum rettet mot å gjøre det attraktivt som senter for handel, bosted, arbeidssted og kulturopplevelser, og innsatsene er viktige instrument for realisering av sentrumsplanen. En rekke ulike samarbeidspartnere er involvert i ulike delprosjekter; dels tematiske fellesprosjekter for hele byen og dels konkrete prosjekter i lokalt, avgrensede områder, totalt 8 (derav: distrikter). Den bærende idéen er å organisere samarbeid rundt engasjement knyttet til lokalområdet fra gårdeiere og ulike handels/næringsdrivende. Finansiering har dels vært årlige tilskudd (1,5 mill.kr.) fra KMD, og de to siste årene med tilsvarende beløp fra kommunen. Når pilotperioden er over må de etablere forpliktende økonomiske avtaler med de lokale private aktørene i næringsliv og med gårdeiere.

En spesiell samarbeidsavtale for et helt avgrenset geografisk område er Tøyen torgforening i Oslo et eksempel på. Selv om de i første omgang har definert en testperiode på tre år så er intensjonen at det skal bli en varig avtale om samarbeid om aktiviteter og virksomheter på torget som regulerer ideelle og kommersielle leietakere i bygninger og byrom. Tøyen torgforening er en ideell forening med egne vedtekter for innhold og samarbeid mellom fire grupperinger: gårdeiere, kommune/bydel, leietakere (offentlige og private) og beboere. Avtalen regulerer også økonomiske forhold som investeringsbidrag fra gårdeiere og bydel, markedsbidrag fra leietakere etter omsetning, samt medlemskontingenter fra alle 4 grupperinger.

I Fredrikstad er det en egen avtale mellom kommunen og næringsforeningen om realisering og rullering av næringsplanen. Avtalen regulerer ansvar og plikter til den enkelte part, f.eks. at næringsforeningen skal delta i næringsutviklingsarbeidet, bistå kommunen når bedrifter vurderer å etablere seg, bistå i markedsføring og i gjennomføring av konferanser for regionens bedrifter. Det er avtalefestet at kommunen årlig skal bidra med 850 000 kr. til drift av næringsforeningen, samt avsette 2 kontorer i rådhuset til ansatte i foreningen. Slik sikres samarbeid. Det er også avtalt at det skal utarbeides felles årshjul for å samordne ressursinnsatsen. Ikke minst har kommunen bidratt med en grunnkapital da de opprettet et næringsfond på 50 mill.kr. som et fritt disposisjonsfond som raskt kunne svare opp ulike initiativ.

I Rendalen arbeider de med etablering av en frivillig BID-avtale (Business Improvement District). Det er en tematisk BID, en reiselivs-BID, som skal komme både innbyggere, næringsliv og besøkende til gode. De ønsker å sikre en systematisk, langsiktig samhandling mellom deltakere mot felles mål og en forpliktende plan for satsingen for å styrke lokale arbeidsplasser, næringer og kulturbaserte identitetsprosjekter som samlet også skal bidra til å styrke stedsidentitet og bolyst. Lokalt næringsliv, kommune og Sølen landskapsvernområde er de viktigste samarbeidsaktørene i «Opplev Rendalen». I skissen til samarbeidsavtale er strategiske mål, forventninger og forpliktelser beskrevet. For Rendalen er det aktuelt å formalisere samarbeidet i form av et Samvirkeforetak, vidt definert, som skal fremme medlemmenes økonomiske interesser som eier, ansatt, leverandør eller kunde hos foretaket.

Forpliktende partnerskap rundt flerårige prosjekter

Et annet eksempel på forpliktende partnerskap finner vi i Drammen der de har organisert spesifikke samarbeidsmodeller for store prosjekter som går over flere år; som (i) omdømmeprosjekt (2005-16), (ii) bylivsprogram for å styrke publikumsrettet virksomhet i sentrum (2014-19, (iii) et fireårig næringsvekstprogram, og (iv) store arrangementer og festivaler i bykjernen. Aksjeselskapet «Byen vår Drammen» (BVD) er involvert som koordinator, prosjektleder og brobygger. BVD er en sentrumsorganisasjon med ca. 175 bedrifter pluss kommunen. De fire satsingene er selvstendige delprosjekter med egne styrer og egne avtaler om offentlig og privat finansiering. Omdømmeprogrammet var for eksempel basert på en partnerskapsmodell med et 50/50-samarbeid mellom Drammen kommune og næringslivet, der kommunen bidro med 2 mill.kr. mot at næringslivet (ca. 100 bedrifter) bidro med tilsvarende beløp. Bylivsprogrammet er organisert som et uavhengig paraplyprosjekt i selskapet BVD med ca. 25 prosjekter. Dette er et offentlig – privat spleiselag med bidrag fra kommunen, fylket, departementer og næringslivet. Det tredje flerårige prosjektet om næringsvekst er organisert som partnerskapsmodell mellom kommunen og næringslivet, der kommunen årlig går inn med 2 mill.kr. og 65 bedriftspartnere med et enda høyere beløp. På det fjerde samarbeidsområdet, med store arrangementer og festivaler, er det egne avtaler mellom kommunen og næringslivet i hvert enkelt prosjekt, i ett tilfelle med et idrettslag om World cup. Som disse eksemplene viser så har de organisert offentlig- private partnerskapsavtaler rundt selvstendige flerårige satsinger med ulike former for forpliktende økonomiske spleiselag. I tillegg er samarbeidsforpliktelser knyttet til å bære ansvar for prosjekter og prosesser og bidra med kunnskaps- og nettverksressurser.

Handlingsprogram for 3-årige satsinger

En annen type samarbeidsmodell, som har likhetstrekk med de flerårige prosjektene i Drammen, er et flerårig handlingsprogram med flere delprosjekter som private aktører har forpliktet seg til å gjennomføre eller delta i. Ett eksempel er «Skien 2020» som kommunen er eier og prosjektleder for. Fire tematiske delprosjekter med tilhørende strategier er organisert i programmet om sentrumsutvikling: (i) boliger, (ii) arbeidsplasser, (iii) handel og (iv) kultur/opplevelser. En lang rekke prosjekter i programmets fire delområder er enten offentlige, et offentlig-privat samarbeid eller privat-privat samarbeid. Det er definerte samarbeidstiltak- og prosjekter med rolleavklaring og ansvarfordeling. I en del tilfelle er det klare økonomiske forpliktelser, i tillegg til at partene forplikter seg til å bidra med tidsressurser og fagkompetanse.

Et lignende eksempel med kommunalt handlingsprogram finner vi i partnerskapet «Byliv Moss»: en treårig programsatsing (2018-20) med tre hovedstrategier for byutvikling: (i) etablering av næringer i sentrum, (ii) arrangementer og fellesopplevelser og (iii) bymiljøtiltak. Partnerskapet har ingen formell samarbeidsavtale med skriftlige kontrakter, men er basert på vedtak i formannskapet og forpliktelser fra samarbeidspartnere som er gårdeierforening, sentrumsforening, næringsforening og representanter for nettverk for kulturlivet og frivilligheten. Kommunen går inn med 2.mill.kr. årlig i disse årene. Private aktører har bidratt med midler til ulike bymiljøtiltak rundt fysisk fornyelse og aktivitets- og opplevelsesprosjekter; som fossebelysning, parkscene, stupetårn/badstu og aktivitetspark. Programsatsingen drives med basis i Bylab Moss som holder til midt i gågata; et utadvendt plankontor og informasjonssenter for byutvikling og arbeid med realisering av Sentrumsplanen. Her holder også sentrumsforeningen Moss I Sentrum til.

Tønsberg har også et tre-årig handlingsprogram (2019-21) som plattform for offentlig-privat samarbeid om kortsiktige og langsiktige tiltak for fysisk byutvikling og styrket byliv. De er i etableringsfasen nå, men har jobbet mye med erfaringer fra tidligere samarbeid og med å designe en modell for forpliktelser i denne satsingen. Det er laget en formell avtale med forpliktelse om økonomisk spleiselag med 1/3 fra hver av partene Tønsberg kommune, eiendomsutviklere og Tønsberg Handelsstandsforening/Tønsberg sentrumsutvikling. Partene skal årlig stille 1 mill.kr til disposisjon. I tillegg bidrar Vestfold fylkeskommune. Utover det økonomiske er det en enkel avtale mellom partene om å forplikte seg til å gjøre en optimal jobb for styrking av attraktivitet på de tre B’er, nemlig utvikle byen på områdene bolig, bedrift og besøk.

Samarbeid om utbygging og forvaltning av bygninger og byrom

Det finnes flere steder samarbeid «fra prosjekt til prosjekt» om sentrumsutbygging- og forvaltning med sikte på fysisk utbygging og renovering av sentrum som arena for høyst forskjellige aktiviteter; fra butikker og serveringssteder, til hoteller, aktivitetspark eller kulturarenaer. Småbyene/tettstedene Voss, Ulsteinvik og Narvik er eksempler på dette. På Voss er ikke sentrumsutviklingen forankret i en formell overordnet samarbeidsavtale, men avtaler er knyttet til de enkelte prosjektene: for eksempel kollektivknutepunkt rundt stasjonen, boligprosjekter, gondolbanen, aktivitetspark og bad. Sentrale aktører er Voss kommune, fylkeskommunale og statlige aktører, private utbyggere, sentrumsforeninger og frivilligheten. I Ulsteinvik har de heller ikke en overordnet formell avtale, men enkeltprosjekter forankret i en overordnet plan for sentrum. Det er ulike offentlige og private samarbeidspartnere i de forskjellige prosjektene, som for eksempel kultur- og konferansesenter, Ulstein arena (idrettshall, svømmehall, klatrehall, bibliotek), transformasjon av sjøfronten for rekreasjon og byliv. I Narvik samarbeidet den lokale sparebanken og kommunen om bygging av et stort bygningskompleks midt i sentrum som nå huser bank, bibliotek, tingrett, krigsmuseum, turistkontor og café, samt lokaler som leies ut til ulike næringsaktører. Utenfor er det et parkanlegg med leke- og aktivitetsområde. Kommunens eiendomsselskap eier grunnen og anlegget er finansiert med midler fra banken og bidrag fra kommune, fylke og stat. Driften er organisert som sameiemodell med seksjonering der leietakere eier sin seksjon.

En variant av samarbeid fra prosjekt til prosjekt uten en overordnet formell avtale, er langvarig og tillitsbasert samarbeid mellom kommunen og lokale eiendomsutviklere. Dette finner vi for eksempel i Asker sentrum, der kommuneplanlegger og et lokalt familieeid eiendomsselskap i mange år har hatt et nært samarbeid. Eiendomsselskapet eier om lag 80 prosent av gårdene i sentrumsområdet, og har slik stor påvirkning på så vel utforming og estetikk i bygningsmassen som på hva slags leietakere som er der. Det gode samarbeidsforholdet er basert på en felles forståelse for hva som gir et godt sentrum. Det forhindrer konflikter og maktkamper.Men et samarbeidsforhold som gjennom mange år er blitt en personlig relasjon vil være sårbart for uforutsette hendelser eller faktorer som potensielt rokker ved enigheten. Generelt kan det være en fare for at tett samarbeid mellom en kommune og en dominerende eiendomsaktør representerer en demokratisk utfordring.

Forpliktelser knyttet til ulike samarbeidsformer

Et kunnskapsgrunnlag for å utvikle modeller for offentlig-private samarbeid må knyttes til avveiningen mellom frivillig deltakelse og forpliktelser når man først er en deltaker. Nettopp forpliktelser, enten de er avtalefestet eller inngår i strategiplaner, er et kjernepunkt som sikrer at partene stiller opp og bidrar på ulike måter. Denne kartleggingen avdekker at det finnes et relativt vidt spekter av forpliktelser, noe som jo følger av at samarbeidsformene også varierer. Men det er noen hovedkategorier av forpliktelser:

• Direkte og konkrete økonomiske bidrag av en viss størrelse
• Indirekte økonomiske bidrag
• Naturalia, dekning av utgifter og kostnader
• Faglige bidrag til prosjekter og prosesser, tidsressurser, kompetanse, nettverksressurser
• Forpliktelse til å stille opp for fellesskapet

Både formaliserte avtaler og mer tillitsbaserte samarbeidsrelasjoner baseres dessuten på mer uformelle, og i noen tilfelle uuttalte, forpliktelser knyttet til samhandling og dialog. Nedenfor viser vi spennvidden.

En av informantene fra næringslivet peker for øvrig på at forpliktelser ser forskjellig ut avhengig av ståsted. Mens en kommune kan forplikte seg gjennom planer, politiske vedtak og intensjonsutredninger, så fremholder han at næringslivet ikke vil forplikte seg før de faktisk ser hva prosjektet konkret går ut på og hva det innebærer for dem av så vel ressursbruk som gevinster. Gevinstene bør ligge relativt nært i tid, såfremt det ikke er en helt opplagt investering på lang sikt. Verdiskaping er helt sentralt og nødvendig for næringslivet.

Økonomiske spleiselag og bidrag inn i sentrumsutvikling

Kartleggingen i de 14 kommunene viste et mangfoldig bilde av direkte og indirekte økonomiske bidrag til utvikling og drifting av sentrumsområdet. Noen må bekoste utgiftene.

Direkte og konkrete økonomiske bidrag

• Kommunen og ulike private aktører gir (like) bidrag til større satsinger som Bylivs-program, næringsutviklingsprogram, fysisk byopprusting eller omdømmeprosjekter. De private er bedrifter, gårdeiere, næringsforeninger.
• Fylkeskommune og statlige instanser bidrar i en del tilfelle også med økonomiske tilskudd (kulturprosjekter, by- og stedsutvikling, vei/transport).
• Kommunen, næringsforeningen og gårdeiere spleiser på sentrumslederfunksjonen
• Kommunen, bedrifter, næringsdrivende og gårdeiere er sammen aksjeeiere i sentrumsforeninger og bidrar til grunnkapitalen
• Kommunen gir tilskudd til drift av Næringsforeningen
• Kommunen bevilger større sum til diverse publikumsrettede tiltak i sentrum

Indirekte økonomiske bidrag

• Kommunen stiller med underskuddsgaranti til store arrangementer
• Private eiendomsselskap garanterer for utleie av kommersielle lokaler (kontorer) i det kommunale kulturhuset
• Offentlige og private gårdeiere stiller lokaler til gratis disposisjon
• Kommunen gir gratis gategrunnsleie til butikker og deltakere når det er byfester, markedsdager og større arrangementer
• Kommunen bekoster gratis byferge

Naturalia, dekning av utgifter og kostnader, samt gaver

• Strømutgifter: gårdeiere gir strøm til uterommene ved arrangementer, kommuner dekker utgifter til varmekabler, julebelysning og annen lyssetting
• Vedlikehold: kommunen tar utgiftene med renhold, søppelhåndtering, fysisk vedlikehold, plenklipping, belysning i bygater og på plasser, torg og parker. Noen steder er gårdeiere og butikkdrivere forpliktet til å holde det pent utenfor.
• Gateopprusting og teknisk vann/avløp: kommunen tar utgifter på «det under bakken» og gårdeiere tar utgiftene på «det over bakken»
• Private bedrifter gir større økonomiske gaver: skulpturer i offentlige rom, gatemøbleringer, parkscene, bybadstu/stupetårn, aktivitetspark, fossebelysning, etc.
• Frivillige foreninger som Kirkens Bymisjon og idrettslag jobber dugnad for barne- og ungdomsaktiviteter i sentrum

Faglige bidrag til prosjekter og prosesser, tidsressurser, kompetanse, nettverksressurser

• Tidsressurser og fagkompetanse: partnere og deltakere i definerte samarbeidsforhold skal bidra med tidsbruk og faglig kunnskap og kompetanse inn i planlegging, dialogmøter, prosjektutforming, arrangementer, markedsføring og profilering.
• Faglige bidrag dreier seg om å bringe inn og dele fagkompetanse fra sitt ståsted, enten det er bransjekunnskap, sektorkunnskap, faglighet i ulike yrkesposisjoner, markedskunnskap, økonomisk kunnskap etc.
• Ett sted står det at samarbeidspartnerne skal bidra til utvikling av samarbeidskultur på tvers av bransjer og organisasjoner, og til en kultur for kunnskapsdeling, nettverksbygging og entreprenørskap. Dette vil styrke faglige nettverk og de relasjonelle ressursene i dette.

Forpliktelse til å stille opp for fellesskapet

• Avtaler om samarbeid eller deltakelse i handlingsprogram rommer forpliktelse om å arbeide for felles definerte målsettinger og strategier
• Leietakere (handel, service, servering) hos en stor gårdeier er forpliktet i leieavtalen til å være medlem av sentrumsforeningen som jobber for fellesinteressene
• Medlemmer i sentrumsforeningen har forpliktet seg til felles åpningstider i butikkene
• Næringslivsaktører og kommune i et partnerskap er forpliktet til å bidra aktivt i arbeidet med næringsetablering og bedriftsetablering
• Partnerskap der deltakerne er forpliktet til å arbeide for høy kvalitet på produkter og innhold med basis i 10 prinsipper for bærekraftig reiseliv

Fordeler ved formalisering av samarbeid

Uavhengig av hvilken samarbeidsform de praktiserer så ser alle at det er klare fordeler ved å ha formaliserte avtaler for offentlig-privat samarbeid, også de som ikke har spesifikke avtaler fremhever dette. Fordelene dreier seg ifølge informantene om at formalisering:

• tydeliggjøre forventninger til partene og deres rolleutøvelser
• regulerer ansvar og konkrete forpliktelser
• fremmer økonomiske spleiselag
• gir større forutsigbarhet
• skaper eierskap til satsingene blant flere aktører i lokalsamfunnet
• samarbeidet blir ikke så personavhengig (og derved sårbart), men knyttes mer til prosjekter

Det er ikke uvanlig i by- og stedsutviklingsprosesser at det dukker opp mer og mindre uforutsette spørsmål som det kan bli uenighet om, også internt i kommunen. Eller det ikke er opplagt hvem som bekoster hva. Erfaringen er at man må avtalefeste så mye som mulig, være forberedt på å inngå kompromisser og å gå inn i bytteavtaler som gagner de ulike aktørene, «for man har jo til syvende og sist felles samfunnsinteresser!», som en sier det.

I visse tilfelle dreier samarbeidet seg om spesielle bygg som kombinerer ulike offentlige og private funksjoner som næring, bolig, kultur, tjenester, servering og kanskje hotell, samt utearealer knyttet til disse (torg, plasser, lekeplasser, transport). Da er erfaringen at det er svært viktig med klare avtaler for også drifts- og vedlikeholdsfasen. Dette sikrer felles forståelse for hvordan anlegg og arealer skal brukes, hvem som har ansvar for å gjøre hva og hvem som dekker kostnader til vedlikehold. Slik forebygges fremtidige konflikter, også for eventuelle nye samarbeidsprosjekt.

Planforankring har betydning for samarbeid

Kartlegging av ulike samarbeidsformer viser at det å ha samarbeid om sentrumsutvikling forankret i kommunale planer er en styrke. Det er forskjellige type planer som er aktuelle, men de fleste viser til en kombinasjon av overordnet forankring i kommuneplanen og mer spesifikke planer som sentrumsplan eller en områdeplan for transformasjon og utvikling i en del av sentrum. Det er dessuten eksempler på treårige satsinger med gjennomarbeidede handlingsprogrammer som er forankret i formannskapsvedtak eller by/kommunestyrevedtak. Handlingsprogrammene har definerte innsatsområder, geografisk og/eller tematisk, og består av så vel store og komplekse prosjekter som mindre enkelttiltak. En klar fordel er at de enkelte innsatsene ses i sammenheng, noe som både synliggjør en potensiell synergieffekt og som gjør det mer meningsfylt for så vel private som offentlige aktører å bidra inn; det er tydelig at det å inngå i en større helhet er motiverende.

Slike planforankringer for innsatsene som rommer ulike former for samarbeid på tvers av offentlig og privat sektor bidrar til større forutsigbarhet fordi det følger en forpliktelse med vedtatte planer. At kommunene sørger for slik forankring er derfor viktig. Private aktører vet da i større grad hva de kan forvente av kommunen og kan bruke dette som grunnlag for å forplikte seg i spesifikke partnerskap og samarbeidsavtaler.

Flere av eksemplene i kartleggingen har etablert (nye) samarbeidsformer i forbindelse med realisering av ny sentrumsplan/kommunedelplan for sentrum eller et avgrenset sentrumsområde. En helhetlig sentrumsplan som inneholder langsiktige mål og strategier for arbeidet, er ofte til stor nytte for sentrumsutviklingen. For å sikre at private aktører får et eierskap til planen, bør kommunen utvikle den gjennom et tett og forpliktende samarbeid med gårdeiere, næringsdrivende, sentrums- og næringsforeninger o.l.. Et viktig siktemål med samarbeidet er å koble sammen ulike fagområder og interesser, og samordne drifts- og utviklingstiltak i offentlig og privat regi.