Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Regjeringsrådet/Statsrådet 1814

2. mars 1814–27. november 1814

Da det dansk-norske riket ble oppløst ved fredsavtalen i Kiel 14. januar 1814, og Norge ble overført til den svenske kongen, ble det igjen aktuelt med egne norske styringsorganer. En medvirkende årsak til dette var at den danske stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, da allerede var i gang med å samle støtte til å gjenopprette en fullt selvstendig norsk stat.

Christian Frederik motarbeidet med dette den overføringen av Norge fra dansk til svensk overhøyhet som de allierte maktene under Napoleonskrigene - Preussen, Russland, Storbritannia og Østerrike - hadde besluttet i fredsavtalen i Kiel.

Det første, svært midlertidige, norske styringsorganet i 1814 var det møtet som Christian Frederik innkalte til på Eidsvolds Værk 16. februar. Møtet rådet prinsen til å la folket velge en riksforsamling, som igjen skulle vedta grunnlov og velge konge. Etter møtet erklærte prins Christian Frederik seg 19. februar 1814 som Norges regent. Ved kunngjøring og instruks av 2. mars 1814 opprettet han i Christiania (Oslo) et regjeringsråd under forsete av regenten. Rådet ble dannet etter mønster av det dansk geheimestatsrådet av 1784, med kun rådgivende myndighet. Medlemmenes tittel var regjeringsråd. Rådet skulle møtes to ganger i uken, for å behandle viktige saker som på forhånd hadde sirkulert mellom medlemmene.

Sekretæroppgavene for Regjeringsrådet ble lagt til det kontoret Christian Frederik til nå hadde brukt som dansk stattholder i Norge, Stattholderskapets kanselli i den daværende kommandantgården på Akershus festning. Dette ble fra nå kalt Regentskapssekretariatet. Regentskapssekretæren skulle føre protokoll under møtene, og ha tilsyn med denne.

Regjeringsrådet skulle arbeide gjennom fem departementer, langt på vei etter forbilde av regjeringskollegiene i København. Siden sjefen for 5. Departement (økonmisaker), Carsten Anker, var i London i diplomatisk oppdrag, ble dette departementet ledet av øverste embetsmann. Fram til ettersommeren 1814 var det byråsjef Gregers Fougner-Lundh.

Etter at grunnloven av 17. mai 1814 hadde fastsatt at Regjeringsrådet skulle betegnes som kongeriket Norges statsråd, og bestå av minst fem medlemmer med tittelen statsråd, ble dette stadfestet ved kongelig resolusjon av 18. mai 1814, med virkning fra 19. mai 1814. Ved kongens fravær var det forutsatt at eldste statsråd ledet møtene. Statsrådets sekretariat ble fra nå betegnet som Statssekretariatet, mens embetet som regentskapssekretær nå fikk betegnelsen statssekretær.

Prins Christian Frederik hadde ønsket grev Carl J. W. von Schmettow, general og øverstkommanderende i Trondhjem, som utenriksminister. Schmettow hadde avslått, men sagt seg villig til å forhandle på prinsens vegne med svenske myndigheter utover våren. I denne egenskap møtte han i Strömstad 6. mars feltmarskalk Hans Henrik von Essen, sjef for den svenske vestkystarméen og siden 15. januar formelt svensk stattholder i Norge. Siden Schmettow ikke ønsket å påta seg oppgaven som utenriksminister, gjorde ikke Christian Frederik ytterligere forsøk på opprette et slikt embete i Norge. Ansvaret for utenrikspolitikken var derfor i sin helhet plassert hos Kongen da unionen med Sverige ble inngått samme høst.

Da Statsrådet i løpet av sommeren 1814 utviklet seg til å være et råd med egen forslagsrett, ble Grunnlovens adgang til å tilkalle utenforstående til Statsrådets møter, flere ganger benyttet. Første gang var på Ladegaardsøens Hovedgaard (Bygdøy kongsgård) 6. juli 1814, da Statsrådet behandlet Preussens, Russlands, Storbritannias og Østerrikes ultimatum om unionen med Sverige. Fire av de seks som møtte var medlemmer av Riksforsamlingens presidentskap: godseier Peder Anker, oberst Diderik Hegermann, kommandør Jens Schou Fabricius og professor Georg Sverdrup.

Til statsrådsmøtene 7. og 8. juli 1814 ble sekretæren i Riksforsamlingens konstitusjonskomité innkalt, generalpolitidirektør Christian Adolph Diriks.

I statsråd i Moss 13. august, det siste hvor kong Christian Frederik møtte, var Diriks, Sverdrup og sorenskriver Christian Magnus Falsen innkalt utenfra. Falsen var formann i Riksforsamlingens konstitusjonskomite. Kong Christian Frederik trakk seg nå tilbake til Bygdøy og overlot den utøvende makt til Statsrådet.

Etter Haxthausens fratredelse 20. august 1814, overtok Rosenkrantz som førstestatsråd. 1. Departement (finanssaker) ble nå styrt av en konstituert  departementssjef som ikke var medlem av Statsrådet. I perioden 20. august 1814-7. oktober 1814 var det konstituert amtmann Poul Christian Holst, i perioden 7. oktober 1814-27. november 1814 var det assessor Jørgen Herman Vogt.

Etter at kong Christian Frederik abdiserte og forlot Christiania 10. oktober 1814, oppnevnge Stortinget 13. oktober 1814 to konstituerte medlemmer av Statsrådet: oberst Diderik Hegermann og kommandørkaptein Thomas Fasting.

Etter at Stortinget 4. november 1814 hadde akseptert personalunionen med Sverige, og Grunnloven var blitt revidert deretter, ble grev Hans Henrik von Essen 11. november 1814 innsatt som stattholder av den svenske visekongen i Norge, kronprins Carl Johan. Essen hadde formelt innehatt embetet siden 14. januar 1814.

De sittende medlemmene av prins Christian Frederiks statsråd av 2. mars 1814, ble 11. november 1814 stadfestet i sine embeter av kronprins Carl Johan.

18. november 1814 ble statsminister Peder Anker og nye statsråder utnevnt av kronprins Carl Johan. De tiltrådte 27. november 1814, dagen etter at Stortingets ekstraordinære sesjon var oppløst. Samtidig gikk de stortingskonstituerte statsrådene Hegermann og Fasting av. Dette regnes som skiftet mellom Regjeringsrådet/Statsrådet 1814 ogDet første Wedel-ministeriet, som fikk navn etter finansminister Herman Wedel Jarlsberg.

Statsminister Anker reiste tidlig i desember 1814 til Stockholm, som sjef for den norske statsrådsavdelingen som nå ble opprettet der. Med seg hadde han to statsråder, Peter Motzfeldt og Christian Krohg. Fram til 21. juli 1873 var ordningen at statsministeren ledet statsrådsavdelingen i Stockholm, mens stattholderen – og i hans fravær førstestatsråden - ledet regjeringsarbeidet i Christiania. De fleste statsrådene i Christiania skiftet på å inneha de to statsrådsembetene ved avdelingen i Stockholm, normalt for ett år om gangen.

Mer om Statsrådet under personalunionen med Sverige 1814-1905.

Om regjeringen

Statsminister:
Frederik  Haxthausen

Regjeringspolitikere

Til toppen