Verdensarv

Hva er verdensarv? Det kan være et monument, et bygningsmiljø, et kulturlandskap eller et naturområde – skapt av naturen alene eller av mennesker og natur i fellesskap. I Norge har vi åtte verdensarvområder. For å kunne regnes som en del av verdensarven, må området representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø. Verdensarvkonvensjonen er blant verdens mest utbredte miljøavtaler.

Gå rett til: De norske verdensarvstedene. Verdensarvkonvensjonen. Verdensarvkomiteen. Verdensarvlista. Farelista. Tentativ liste. Sentrale dokumenter.

De norske verdensarvstedene

Se liste over de 8 norske verdensarvstedene på Unescos nettsider.

Bryggen i Bergen

Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke var de to første, norske verdensarvområdene som ble skrevet inn på Unescos verdensarvliste, i 1979.

Den tradisjonelle trearkitekturen viser at Bergen er en av de eldste handelsbyene i Nord-Europa. Bryggen er den eneste handelsbyen utenfor Den hanseatiske ligaen som har bevart den originale strukturen innenfor sentrum av byen.

Urnes stavkirke

Urnes stavkirke er unik, også sammenliknet med de andre 27 stavkirkene som fortsatt finnes i Norge. Den ble bygd i andre halvdel av 1100-tallet og er en av de eldste og best bevarte av stavkirkene. Sammen med Bryggen i Bergen ble den skrevet inn på Unescos verdensarvliste i 1979, som de to første fra Norge.

Røros bergstad og Circumferensen

Gruvedrift og jordbruk var grunnlaget for Røros’ eksistens. Dette viser seg i byens bygningsmessige struktur. Byplanen reflekterer en teknologisk og industriell utvikling. Byens uttrykk er skapt av lokale byggetradisjoner og impulser som kom utenfra i forbindelse med Kobberverkets utvikling og drift (1644-1977).

Røros bergstad ble skrevet inn på Unescos verdensarvliste i 1980. I 2010 ble området utvidet til også å omfatte Circumferensen, områdene rundt bergstaden.

Bergkunsten i Alta

Bergkunsten i Alta gir oss innsikt i menneskenes liv og deres oppfatning av verden for mer enn 6000 år siden. Området inneholder over 3000 figurer og danner det største antall bergkunstfigurer i Nord-Europa.

Bergkunsten i Alta ble skrevet inn på Unescos verdensarvliste i 1985.

Vegaøyan

Vegaøyan ligger på Helgelandskysten i Nordland. Området er 1037 kvadratkilometer stort og omfatter øyer, holmer, skjær og sjø. Det består av femten øyvær, hvorav totalt 59 av øyene har vært bebodd. Ærfugldriften ble drevet av kvinner, og innskrivingen på verdensarvlista må regnes som en hyllest til deres innsats.

Vegaøyan ble skrevet inn på Unescos verdensarvliste i 2004.

Vestnorsk fjordlandskap

Verdensarven Vestnorsk fjordlandskap omfatter Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane. De to spektakulære fjordområdene ligger 120 km fra hverandre og er geologisk sett eksempler på klassiske fjordlandskap. De viser hvordan landskapet har utviklet seg fra den siste istida fram til i dag.

Vestnorsk fjordlandskap kom inn på Unescos verdensarvliste i 2005.

Struves meridianbue

Struves meridianbue var den første storskalerte, vitenskapelige oppmålingen i Europa, gjennomført i perioden 1816-1852. Den er enestående i omfang og kvalitet og representerer et viktig element i geovitenskapens historie. Meridianbuen ble målt ved hjelp av en triangelkjede som strekker seg fra Svartehavet til Hammerfest. Fire av målepunktene ligger i Finnmark. Kjeden strekker seg gjennom ti land – n  Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldovia og Ukraina.

Struves meridianbue var det første teknisk-vitenskapelige kulturobjektet som ble innskrevet på Unescos verdensarvliste. Det skjedde i 2005.

Industriarven Rjukan - Notodden

Industristedene Rjukan og Notodden er fremragende eksempler på industrisamfunnene som vokste fram i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. De representerer det store, industrielle gjennombruddet hvor sammenkoplingen av kraft, teknologi og kapital var avgjørende. Norsk Hydros anlegg for kunstgjødselproduksjon på Notodden og Rjukan, etablert på begynnelsen av 1900-tallet, viste norsk industri i verdensklasse, basert på en norsk oppfinnelse, norsk vasskraft og utenlands kapital. Industriarven består ikke bare av imponerende kraftverk og anlegg, men dekker også infrastrukturen som ble bygd rundt industrien, den sosiale boligbyggingen og velferdstiltakene i regi av Hydro. Området dekker nesten fire hundre kvadratkilometer fra Møsvatn på Hardangervidda ned til Heddalsvatnet, en strekning på over ni mil.

Området ble skrevet inn på verdensarvlista i 2015.

Verdensarvkonvensjonen

Konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv, verdensarvkonvensjonen, ble til som følge av miljøvirkningene av industrialiseringen,  de store verdenskrigene og  internasjonale kampanjer for å ta vare på kulturminner, som for eksempel arbeidet for å redde Abu Simbel-tempelet ved Aswan i Egypt på 1960-tallet.

Under den første FN-konferansen om miljø i Stockholm i 1972, ble et forslag til to internasjonale avtaler – én for natur og én for kulturarv – presentert.  Dermed var grunnlaget lagt for å utforme en unik, felles avtale som ser kulturminne- og naturverninteressene i sammenheng. Konvensjonen ble vedtatt av Unescos generalkonferanse 16. november 1972.

Ideen bak konvensjonen er at det finnes verdier som menneskeheten sammen har ansvaret for å vare på, på tvers av landegrenser, generasjoner og faggrenser. Det skylder vi generasjonene som kommer etter oss. Vi må sammen sikre at kultur- og naturarven ikke blir ødelagt, verken av mennesker eller på annen måte. Konvensjonen stadfester at det er et felles moralsk og økonomisk ansvar å ta vare på disse skattene for framtidas generasjoner.

Norge ratifiserte konvensjonen i 1977. Det betyr at Norge har tatt på seg ansvaret for å ta vare på de områdene i Norge som er skrevet inn på verdensarvlista. Forventningene om at medlemslandene skal bidra aktivt til å ta vare på også andre lands arv blir stadig tydeligere. Særlig gjelder dette for land som Norge, som tilhører den rike delen av verden og har både ressurser og kompetanse som andre kan ha nytte av. Norge har dermed også et ansvar for den delen av verdensarven som ligger utenfor norsk territorium.

Verdensarvkomiteen

Verdensarvkomiteen har ansvaret for å følge opp det daglige arbeidet med konvensjonen. Komiteen har 21 medlemmer. Oppgavene omfatter det å overvåke tilstanden til og forvalte områdene som står på verdensarvlista, vurdere om noen land har behov for råd eller assistanse,  beslutte tiltak for å sikre verdensarv som er truet og vedta hvilke nye områder som skal føres opp på verdensarvlista.

Norge – kandidat til Unescos verdensarvkomité 2017

Det er stor internasjonal konkurranse om plassene i komiteen, og hvert andre år er halve komiteen på valg. Normalt sitter et medlem i fire år. Neste valg er i november 2017, og Norge stiller. I den forbindelse har Klima- og miljødepartementet lagd en brosjyre for å presentere Norge som kandidat. Brosjyren er trykket på engelsk, fransk og spansk.

Verdensarvlista

Lista over verdens kultur- og naturarv, verdensarvlista, er konvensjonens viktigste verktøy. Verdensarvkonvensjonen definerer kategorier for hva som kan regnes som verdens kultur- og naturarv (verdensarvverdiene) og på hvilken måte verdenssamfunnet skal gå fram for å sikre denne arven. Verdensarvverdiene er definert gjennom ti kriterier.

Områdene som er skrevet inn på lista, er så viktige at partene skal ta vare på dem i fellesskap.  Dermed blir det viktig å få et område skrevet inn på verdensarvlista, som i dag omfatter litt over tusen steder og områder. Den enkelte staten må selv finne ut hva innenfor eget territorium som er verdensarv, og nominere det.

Farelista

Dersom et verdensarvområde er truet og i ferd med å miste verdensarvverdiene sine, kan det føres inn på en egen liste over verdensarv i fare. Områdene som står på denne lista, utløser en ekstra innsats for å redde de truete verdiene. Det som kan true et verdensarvområde eller utgjøre en fare for det, er selvsagt både kriger og naturkatastrofer, men det kan også være infrastruktur, som broer, tunneler, motorveier og trikker, byutvikling (særlig gjelder det store byggeprosjekt inkludert høybygg), olje- og gassutvinning, gruvedrift, ulovlig hogst og krypskyting. Hvis situasjonen for verdensarvområdet ikke blir bedre etter at det har havnet på farelista, kan det risikere å miste verdensarvstatusen. Så langt har det skjedd med to områder – ett område i Oman og ett i Tyskland.

Tentativ liste

I følge verdensarvkonvensjonen skal hvert land utarbeide en liste med forslag over steder som man kan tenke seg å nominere. 

Ikke alle steder på tentativ liste blir nominert, men det er første skritt på veien til nominasjon.

Se Norges tentative liste her.

Sentrale dokumenter om verdensarv

Gå til toppen.