Indirekte skatter

Indirekte skatter omfatter merverdiavgift, særavgifter, toll og sektoravgifter.

De indirekte skattene utgjør om lag en tredjedel av de samlede skatte- og avgiftsinntektene. Merverdiavgiften er den største skatte- og avgiftstypen målt i inntekter til staten og utgjør mer enn en femtedel av samlede skatte- og avgiftsinntekter.

Merverdiavgiften

Merverdiavgiften er en generell avgift på innenlands forbruk av varer og tjenester og har som formål å skaffe staten inntekter. Merverdiavgiften oppkreves og innbetales av avgiftspliktige næringsdrivende. Merverdiavgiften beregnes i alle omsetningsledd. Merverdiavgiftspliktige virksomheter får fradragsført inngående merverdiavgift på sine anskaffelser. Dette bidrar til at avgiften ikke belaster avgiftspliktige virksomheter i omsetningskjeden, og at den dermed beskatter det endelige forbruket av varer og tjenester.

Selv om dagens merverdiavgift i utgangspunktet er en generell avgift på forbruk, er det flere unntak, fritak og reduserte satser. Bruk av reduserte satser, fritak og unntak medfører at en fjerner seg fra et enkelt, generelt system med én sats på alt forbruk av varer og tjenester. Dermed påvirker merverdiavgiften de relative prisene mellom varer og tjenester, og vrir produksjon og forbruk mot varer og tjenester omfattet av fritak, unntak og reduserte satser. I tillegg blir de administrative kostnadene høyere. Merverdiavgiftssystemet er lite egnet til å ivareta fordelingshensyn, støtte bestemte formål eller vri forbruket i en ønskelig retning. Dersom man ønsker å bruke avgiftssystemet til for eksempel å redusere forbruket av varer som anses skadelig for den enkelte og samfunnet, er det mer effektivt å benytte særavgifter.

Særavgifter

Særavgiftene skal finansiere offentlige utgifter, men brukes også som virkemiddel for å prise eksterne kostnader ved bruk av helse- og miljøskadelige produkter. Særavgifter ilegges kun i ett ledd, normalt ved innførsel og produksjon.

Enkelte særavgifter har kun som formål å skaffe staten inntekter. Eksempler på slike avgifter er dokumentavgiften på omsetning av fast eiendom og omregistreringsavgiften på motorvogner og tilhengere.Andre avgifter har også som formål å påvirke forbruk eller atferd. Dette gjelder i første rekke miljøavgiftene og avgiftene på alkohol og tobakk. Særavgifter på enkelte produkter vil, i motsetning til generelle forbruksavgifter, vri forbruket bort fra avgiftsbelagte produkter. Særavgifter er dermed et egnet virkemiddel for å redusere eksterne kostnader ved produkter som er skadelige for miljø eller helse.

Klima- og miljøavgifter

Mens de fleste skatter gir redusert effektivitet, vil godt utformede miljøavgifter gi bedre ressursbruk.

Når det legges avgifter på miljøskadelige aktiviteter, vil markedsprisene i større grad reflektere de kostnadene aktiviteten påfører samfunnet . Dette gir insentiver til å redusere de miljøskadelige aktivitetene og finne nye mindre skadelige handlingsalternativer. Samtidig kan inntektene fra miljøavgifter f.eks. benyttes til å redusere skatter med uønskede vridningseffekter.

Bruk av miljøavgifter er i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale, som innebærer at den som forårsaker miljøskade, skal betale for kostnadene aktiviteten påfører resten av samfunnet.

Bilavgifter

Bilavgiftene har som formål å gi staten inntekter og prise de eksterne kostnadene ved bruk av kjøretøy. De siste tiårene har bilavgiftene også blitt brukt til å påvirke sammensetningen av bilparken i retning av lav- og nullutslippsbiler. Avgiftsfritak og andre fordeler for null- og lavutslippsbiler har ført til lavere samlet utslipp fra norske personbiler og til at statens inntekter fra bilavgiftene er blitt vesentlig redusert.

Helserelaterte avgifter

Avgiftene på alkohol og tobakk gir staten inntekter, men bidrar også til at prisene på disse produktene i større grad inkluderer kostnadene bruken påfører resten av samfunnet, og som ikke hensyntas av forbrukeren selv. Disse kostnadene er for eksempel helseutgifter som dekkes av fellesskapet og ulemper ved røyking og alkoholforbruk for andre enn de som bruker varene. Avgiftsnivået må balansere hensynet til å hjelpe forbrukere til å ta bedre valg med at et høyt avgiftsnivå vil kunne ramme folk som er avhengig av produktene uforholdsmessig hardt.

Et høyt avgiftsnivå på alkohol og tobakk kan øke omfanget av grensehandel, smugling og hjemmebrenning. Tilsvarende gjelder for sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer.

Toll

Toll har til formål å beskytte innenlandske produsenter mot konkurranse fra utlandet. Toll fører normalt til dyrere varer for forbrukerne og økte produksjonskostnader for næringslivet. Videre vil toll redusere omfanget av handel og bidra til at ulike lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester ikke blir utnyttet fullt ut. Norge er i dag et av landene i verden med minst tollbeskyttelse for industrivarer. Av industrivarene er bare enkelte typer klær og tekstiler ilagt toll.

Toll på landbruksvarer står sentralt i norsk landbrukspolitikk. Slik toll bidrar blant annet til å sikre omsetning av norske landbruksvarer til priser fastsatt i jordbruksavtalen. Tollbeskyttelsen er en viktig del av den samlede støtten til norsk jordbruk. Tollsatsene for landbruksvarer varierer sterkt, avhengig av beskyttelsesbehovet.

Gebyrer og sektoravgifter

Finansdepartementet fastsatte i 2006 bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering, som ble revidert i 2015. Gebyrer kan kreves for en klart definert tjeneste overfor den som betaler, og skal ikke finansiere mer enn kostnaden ved produksjon av tjenesten. Dersom gebyret overstiger kostnadene, innebærer det en ekstra skattlegging. Sektoravgifter kan kreves for å finansiere tjenester overfor en avgrenset næring eller brukergruppe der avgiften belastes sektoren uavhengig av hvem som mottar tjenesten. Endringer av grunnlag eller sats for overprisede statlige gebyrer og alle endringer i sektoravgifter regnes som en del av skatte- og avgiftsopplegget.

For mer om skatte- og avgiftssystemet, se Prop. 1 LS (2021-2022) Skatter, avgifter og toll 2022, kapittel 2.