Naturfare

God samfunns- og arealplanlegging er avgjørende for å forebygge og redusere risikoen knyttet til naturfarer som snø- og steinskred, kvikkleire- og sørpeskred, flom, flodbølge og stormflo. Denne siden vil blant annet gi deg informasjon om hvordan planlegging kan brukes for å forebygge naturfarehendelser, hvilke aktører som spiller en rolle i dette arbeidet, og hvor du kan finne mer informasjon om temaet.

Hendelser som skred, flom og stormflo kan få store konsekvenser for liv, helse, eiendom, infrastruktur og miljø. Norges varierte geografi og vårt bosetningsmønster gjør det helt nødvendig å ta hensyn til naturfare i planleggingen.

Mange mennesker bor allerede i områder med naturfare, men ikke alle er like utsatt. Noen bor i nærheten av vassdrag med jevnlige flomhendelser. Andre bor på steder med stupbratte fjellvegger som overvåkes for å kunne evakuere befolkningen i tide. I tillegg kan klimaendringene både øke alvorligheten til hendelser på utsatte steder, og føre til at nye områder blir mer utsatt.

Vi kan aldri fjerne risikoen for naturhendelser. Ved å ta hensyn til naturfare i arealplanleggingen, kan vi likevel redusere og forebygge virkningene av naturfare på utsatte lokalsamfunn. Dette kan gjøres ved å sørge for at det ikke bygges ut i risikofylte områder, eller at det bygges på en tryggest mulig måte.

 

 

Naturfare i planlegging

Regional planlegging skal ta hensyn til kjent naturfare i regionens kommuner når det utarbeides regionale planer. En av oppgavene til fylkeskommunen som regional planmyndighet, er å vurdere langsiktige utviklingsmål for regionen – for eksempel ved lokalisering av regionale næringsområder og geografisk avgrensing av kommunenes utviklingsområder.

Dersom det er kjente områder med naturfare, bør hensynet til sikkerhet også legges til grunn i arbeidet med fylkesplaner, slik at ikke prioriterte utviklingsområder legges i potensielt farlige områder. Fylkeskommunen kan bruke hensynssoner og regional planbestemmelse for å merke områder med naturfare og styre utviklingen til andre deler av regionen. Fylkeskommunen har også ansvar for regionale ROS-analyser, og sørge for at disse legges til grunn for den regionale planleggingen.

 

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner skal alltid konskvensutredes, og kommunen bør allerede på dette plannivået være bevisst på utbyggingsområder med naturfare. NVE skriver at en kommuneplan skal ivareta nasjonale og vesentlige regionale interesser knyttet til sikkerhet mot flom, erosjon, kvikkleireskred, og skred i bratt terreng. I de fleste tilfeller vil det være tilstrekkelig å bruke aktsomhets- og faresonekartene til NVE for å finne utsatte områder, og deretter avklare arealbruken i disse. NVE og DSB har mer detaljert veiledning om hvordan ulike typer naturfare skal håndteres i arealplanleggingen - se lenkene nedenfor.

Det kan også komme ny innsikt gjennom høringsuttalelser, som skal kommenteres og eventuelt følges opp i kommunens gjennomgang av uttalelsene etter endt høring og offentlig ettersyn.

Fareområdene skal merkes med hensynssoner i kommuneplanens arealdel jf. pbl § 11-8. Kommunen kan vedta bestemmelser som avgrenser eller setter vilkår for arealbruken innenfor hensynssonen.

Aktsomhetskartene viser mulige naturfareområder, basert på en grovkartlegging. Et område kan være utsatt for skred på grunn av topografiske og lokalklimatiske forhold, uten at man har dokumenterte skredhendelser. Sannsynligheten for hendelser er ikke angitt på aktsomhetskart. De forteller heller ikke noe om gjentaksintervaller.

Faresonekartene viser reel naturfare, ofte i et geografisk avgrenset område. Her har NVE kartlagt naturfaren, og angitt sannsynlighet for at den kan intreffe og hvor ofte det kan skje, vanligvis etter sikkerhetskravene i TEK17.

 

Reguleringsplaner for utbyggingsområder skal følge opp naturfarer avdekket i kommuneplanen med mer detaljerte utredninger av fare og risiko. Ved dette plannivået skal det avklares om byggetiltakene kan gjennomføres med tilstrekkelig sikkerhet jf. pbl § 28-1. Dette er nærmere beskrevet i kapittelet om reguleringsplan i KMDs rundskriv H-5/18 om samfunnssikkerhet i planlegging og byggesaksbehandling. På reguleringsplannivået skal man utrede den reelle faren for naturhendelser, og det kreves derfor mer detaljerte utredninger av risikoforhold og avbøtende tiltak. Det er naturlig å ta opp naturfare i kommunens oppstartsmøte med forslagsstiller.

Veildederen til kapittel 7 i TEK17 hos Direktoratet for Byggkvalitet, gir en mer detaljert beskrivelse av hvilken risiko som er akseptabel for ulike typer utbygging. For eksempel skal byggverk som regionsykehus og andre nasjonale og regionale beredskapsinstitusjoner, ikke oppføres i flom- eller skredutsatte områder – uansett om bygget lar seg sikre mot påkjenningene fra slike naturhendelser. Sikkerhetskravene i TEK17 skal legges til grunn i kommunens arealplanlegging, og gjelder for alle tiltak.

 

Byggesaken skal avgjøre om byggetiltaket oppfyller kravene i plan- og bygningslovens bestemmelser om sikker byggegrunn for tiltaket, og at det ferdige tiltaket skal oppfylle krav om sikkerhet, helse, miljø og energi. I de fleste tilfeller vil det være en forutsetning at slike tema er avklart i kommuneplanen og/eller i reguleringsplanen, som nevnt i avsnittene over. Videre sier plan- og bygningsloven § 28-1 at grunn bare kan bebygges […], dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold.

Dersom kommunen mottar en byggesøknad som skal behandles etter en reguleringsplan som er utdatert, for eksempel fordi det foreligger ny kunnskap naturfaren, har kommunen plikt til å vurdere om det må nedlegges bygge- og deleforbud for å kunne få utarbeidet en oppdatert plan jf. pbl § 13-1. 

 

 

Veiledning og ressurser

Det skal gjennomføres en risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) for alle utbyggingsplaner jf. pbl § 4-3. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har en egen veileder for hvordan man lager en ROS-analyse til arealplaner. For noen planer er det også krav om konsekvensutredning. Se mer om hvilke planer dette gjelder i forskrift om konsekvensutredninger og i  KMDs veileder til forskriften.

Dersom regionale myndigheter som NVE og Statsforvalteren mener kommunen ikke tar nok hensyn til naturfare under utarbeidelsen av sine arealplaner, kan de fremme innsigelser til planen. Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) rundskriv H-2/14 Retningslinjer for innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven gir detaljert gjennomgang av innsigelsesinstituttet og hvilke statlige og regionale myndigheter som har innsigelsesrett. En innsigelse skal være forankret i og begrunnet ut fra nasjonale mål, rammer og retningslinjer.

Når det gjelder naturfare som grunnlag for innsigelse gir særlig disse dokumentene viktige føringer:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) Veileder om kommunal planstrategi.

DiBKs veileder til TEK17. Se kapittel 7 for sikkerhetskravene til utbygging i skred-, flom- og flodbølgeutsatte områder.

NVEs veileder Sikkerhet mot kvikkleireskred - Vurdering av områdestabilitet ved arealplanlegging og utbygging i områder med kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper. (pdf)

 

 

KMDs rundskriv H-5/18 om samfunnssikkerhet i planlegging og byggesaksbehandling. Rundskrivet gir en oversikt over reglene i plan- og bygningsloven som ivaretar hensynet til samfunnssikkerhet.

Klima- og miljødepartementets rundskriv om nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet

 

NVEs temasider om arealplanlegging. Her finner du blant annet veiledere om arealplanlegging i skred- og flomutsatte områder. NVE har også en egen veileder for utredning av sikkerhet mot skred i bratt terreng.

DSBs sider om risiko, sårbarhet og beredskap. Her har direktoratet samlet lover, forskrifter og veiledning til samfunnsikkerhet og beredskap i kommunens arealplanlegging.

Nasjonal høydemodell. Dataene i den nasjonale høydemodellen kan for eksempel brukes til å lage terrengmodeller for simulering av skred og flom i utsatte områder, og til å identifisere nye utsatte områder. Kommuner og andre kan fritt bruke dataene til å lage egne modeller og knytte egne relevante data til dem.

NVE og DSB har kartinnsynsløsninger på sine fagområder. I tillegg har NVE kartbaserte veiledere for kommuneplaner og reguleringsplaner.

 

 

Ansvar og roller

Kommunen er ansvarlig for samfunns- og arealplanlegging og byggesaksbehandling. Kommuneplanens arealdel skal vise potensielle naturfareområder med hensynssoner og bestemmelser. Disse områdene må hensyntas i den videre planleggingen og utredes dersom det legges opp til utbygging som for eksempel vil medføre økt risiko for skred og flom. Kommunen skal påse at utbygger har tiltak i reguleringsplanen som gjør at man oppnår tilstrekkelig sikkerhet for tiltakene jf. pbl § 28-1 og TEK17 § 7-1, og at utbygger følger opp tiltakene under prosjektering og gjennomføring av tiltakene i planen.

 

Fylkeskommunen er ansvarlig for at regionale planer tar hensyn til naturfare i den regionale arealplanleggingen. Den kan veilede kommunene i samfunns- og arealplanleggingsspørsmål, og være en viktig pådriver for å finne gode løsninger for å håndtere naturfare på tvers av kommunegrenser. Fylkeskommunen kan også utarbeide egne regionale planer for å håndtere naturfare i regionen.

 

  • Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD): ansvar for plan- og bygningsloven, og dermed det overordnede ansvar for å utarbeide nasjonale mål og retningslinjer for arealplanlegging.
  • Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har det overordnede ansvaret for de statlige forvaltningsoppgavene innen forebygging av flomskader og skredulykker. NVE har også i oppgåve å støtte kommunene med å forebygge skader fra overvann gjennom kunnskap om avrenning i tettbygde strøk (urbanhydrologi) og å gi rettledning til kommunal arealplanlegging.
  • Direktorater for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Vi skal være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser, og skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. DSB er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.
  • Statsforvalteren er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. Statsforvlateren er bindeleddet mellom kommunene og statlige myndigheter, og skal samordne statlige signaler til kommunene. Det er statsforvalteren som behandler klager på kommunale vedtak, for eksempel i saker om samfunns- og arealplanlegging.
  • Direktoratet for byggkvalitet (DIBK) er et nasjonalt kompetansesenter på bygningsområdet og sentral myndighet på flere områder innenfor bygningsdelen av plan- og bygningsloven – blant annet i spørsmål om utbygging i områder med naturfare.