Prop. 101 L (2012–2013)

Lov om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m. (jordskiftelova)

Til innhaldsliste

6 Endringar som gjeld namnet på lova, formålet, verkeområdet, definisjonar, saksinnhald og sakstilknyting

6.1 Bør lova få nytt namn

6.1.1 Høyringsforslaget

Gjeldande jordskiftelov heiter Lov om jordskifte o.a. (jordskifteloven). Arbeidsgruppa meiner namnet peikar i retning av at lova først og fremst er ei lov om tradisjonelt jordskifte. Alle dei andre sakene som jordskifteretten kan behandle, som grensefastsetjing, rettsutgreiing og skjønn, finn ein bak omgrepet «o.a.». Arbeidsgruppa meiner namnet på lova må bli relativt langt om det på fullgod måte skal dekkje alle sakstypane lova gjeld for. Arbeidsgruppa foreslår at lova framleis skal heite Lov om jordskifte (jordskiftelova)- utan tillegget «o.a.». Jordskiftelova er òg det vanleg brukte namnet i dagleg tale.

6.1.2 Høyringsinstansane

Jordskifterettane i Hålogaland jordskiftedømme uttaler:

«Det har i lang tid vært drøftet om tiden er inne for å endre navnet på jordskifteretten. Etter vårt syn er tida moden for en navneendring, og det er naturlig å gjøre dette når ny lov lanseres. Noen av oss mener landretten er et godt alternativ til nytt navn.»

Jordskifterettsleiarane og jordskifteoverdommaren i Frostating jordskiftedømme meiner at omgrepa «fast eigedom» og «rettar» bør inn i namnet på lova.

Statens kartverk har synspunkt på bruken av omgrepet «jordskifte». Kartverket meiner dette omgrepet kan verke snevert i høve til det lova faktisk gjeld i dag. Eit forslag som kan vurderast er «landdeling» i staden for jordskifte. Jordskifteretten kan da bli «landretten» og jordskiftedommarane bli «landdommarar».

6.1.3 Departementets vurderingar

Departementet meiner namnet på den nye lova bør vere kort, og samstundes svare til det som er vanleg brukt i dagleg tale. Forslaget til arbeidsgruppa er slik sett eit godt forslag, men det har likevel den ulempa at det ikkje er dekkjande for alle dei sakstypane jordskifteretten behandlar. Namnet på gjeldande jordskiftelov er i så måte noko meir dekkjande, ved at ein i det minste har tatt med «o.a.». Ein ser da at lova gjeld meir enn berre jordskifte. Departementet meiner at namnet på den nye lova bør vere «Lov om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m. (jordskiftelova)». Namnet er ikkje for langt, men seier likevel mykje om kva lova handlar om. Dei to hovudelementa i jordskifteretten si verksemd er med; nemleg rettsfastsetjing og rettsendring. Dessutan er omgrepa «fast eigedom» tatt inn slik jordskifterettsleiarane og jordskifteoverdommaren i Frostating jordskiftedømme foreslår. Tillegget «m.m.» er tatt med for vise at lova omhandlar meir enn fastsetjing og endring (det vil seie skjønn og andre avgjerder etter andre lover, reglar om sakbehandling og reglar om sakskostnader og så vidare). Departementet meiner jordskifteomgrepet òg må vere med, og foreslår at dette skal takast inn i det offisielle kortnamnet til lova – «jordskiftelova». Dette vil gjere at folk lettare finn fram til lova.

Departementet har vurdert forslaga til Statens kartverk og jordskifterettane i Hålogaland jordskiftedømme. Departementet meiner det ikkje vil vere rett å fjerne omgrepa «jordskifte» og «jordskifteretten» frå lova, og erstatte dei med for eksempel «landdeling» og «landretten». Om ein gjer dette, vil det kunne skape unødig usikkerheit om kva den nye lova eigentleg gjeld. Jordskifteomgrepet er så godt innarbeidd, at det å fjerne det heilt, neppe vil bidra til å gjere verkemidla i jordskifte lettare tilgjengelege for eigarar og andre som vil gjere eigedommane og rettane sine meir tenlege. Eit omgrep som «landdeling» vil dessutan ikkje vere dekkjande i høve til det omgrepet «jordskifte» omfattar i dag.

6.2 Formålet med lova

6.2.1 Høyringsforslaget

Arbeidsgruppa foreslår at jordskiftelova får ein formålsparagraf, som klarlegg innhald, sentrale mål og tolkingsprinsipp. Formålsparagrafen speglar at jordskiftelova både er ei prosesslov og ei lov med materielle føresegner for løysing av konkrete problem knytt til utnyttjinga av fast eigedom. I høve til den prosessuelle delen av jordskiftelova, er formålsparagrafen i tvistelova det naturlege utgangspunktet. Det er likevel nødvendig å gjere justeringar i høve til denne. Jordskifteretten er ein særdomstol med avgrensa oppgåver, og det er ikkje nødvendig at det er tvist mellom partane for å få reist ei sak. Formålet gjer synleg det privatøkonomiske målet for verksemda.

6.2.2 Høyringsinstansane

Justisdepartementet uttaler at dei støttar forslaget om ein formålsparagraf i jordskiftelova, men meiner første ledd i høyringsforslaget til § 1-1 bør formulerast klarare, for eksempel slik:

«Lova skal medverke til tenlege eigedommar og klare forhold omkring eigedommar og rettar knytt til fast eigedom.»

Justisdepartementet uttaler òg:

«Vi mener for øvrig at utkastets første ledd annet punktum følger implisitt av første punktum og ikke behøver å fremheves i et eget punktum. I lovutkastet § 1-1 annet ledd annet punktum er proporsjonalitetsprinsippet knesatt, jf. tvl. § 1-1 annet ledd fjerde strekpunkt. Vi er enig i at proporsjonalitetsprinsippet bør være gjennomgående for saksbehandlingen ved jordskifteretten. Dette gjelder ikke minst når det etter lovutkastet ikke legges opp til noen småkravsprosess i slike saker. Vi savner imidlertid en begrunnelse for at kun dette grunnprinsippet inntas direkte i formålsbestemmelsen. Vi foreslår at lovutkastet § 1-1 tilføyes ett nytt tredje ledd – identisk med tvl. § 1-1 annet ledd.»

Miljøverndepartementet meiner det i jordskiftelova § 1-1, formålsparagrafen bør tilføyast «mellom private parter» etter «forhold» og «eigeforhold» foran «grenser».

Domstolsadministrasjonen meiner formålsparagrafen ikkje er godt nok gjennomarbeidd, og har fått ei uklar formulering:

«Dette kapitlet i lovutkastet har fått en moderne form, hvor man søker å gjøre loven mer tilgjengelig gjennom å definere formål, virkeområde og sentrale begreper som en innledning til resten av loven. I formålsbestemmelsen innføres nye begrep som skal avløse de gamle og godt innarbeidede formuleringer, så som «tenleg etter tid og tilhøva». DA støtter selve oppbygning av kapitlet, men er av den oppfatning at verken formål eller sentrale begreper kan sies å være godt nok gjennomarbeidet i lovforslaget. Formålet med loven fremstår som uklart.»

Jordskifterettane i Eidsivating jordskiftedømme meiner òg at formålsparagrafen i høyringsforslaget er uklar, i den forstand at den ikkje gir noko fullgodt bilde av kva som er formålet med jordskiftelova.

Jordskifterettane i Hålogaland jordskiftedømme uttaler:

«Etter vårt syn bør en formålsparagraf være kort og konsis. Ordet «mellom anna» kan utgå. Videre mener vi at siste setning i bestemmelsen kan utgå. Formuleringen i setningen foran hvor det står «forsvarleg, rask og effektiv» er etter vårt syn dekkende.»

Jordskifterettane i Agder jordskiftedømme uttaler:

«§ 1-1 første punktum: «mellom anna» må strykes. Siste punktum: «Saksbehandling og kostnader skal stå i rimeleg forhold til innhaldet i saka» Formuleringen harmoniserer dårlig med det som behandles som rettsendrende saker etter jorddskifteloven. Formuleringen bør strykes. Andre grunnleggende prinsipper kommer i kapittel 6.»

Advokatforeningen har ikkje innvendingar mot formålet i lova eller verkeområdet, men meiner jordskiftelova § 1-1 første ledd bør formulerast slik:

«Saker etter lova skal mellom anna føre til meir tenlege og klarare forhold når det gjeld rettar til og i eigedommar.»

Advokatforeningen meiner dette markerer den tosidige arbeidsmåten til jordskifterettane med omsyn til rettsutgreiing og jordskifte.

Sør-Trøndelag jordskifterett uttaler:

«Første ledd (i § 1-1) skal angi hensikten med jordskiftevirkemidler og annet som kan gjøres ved bruk av jordskifteloven. En formålsparagraf må være mer presis enn forslaget. Bare uttrykket «mellom anna» gir inntrykk av uklarhet i og med at formålet blir noe udefinerbart. Språklig holder leddet ikke mål. Andre avsnitt er delkopi av tvistelovens formålsparagraf. Tvisteloven er en rein prosesslov og formålsbestemmelsene der er hensiktsmessige slik de er utforma. Jordskifteloven er i hovedsak en lov om jordskiftevirkemidler med noen nødvendige særregler innenfor prosessen. Noen stor vekt på prosess i formålsparagrafen skulle det derfor ikke være behov for. Tvisteloven gjøres gjeldende for jordskifteloven (i forslaget) og dermed skulle gjentakelse av de gode formåla i tvisteloven være unødvendige. Det er dessuten ikke fullt ut samsvar mellom de to formålsparagrafene – noe som skaper en unødvendig uklarhet i hva som «skal gjelde». Bestemmelsen om at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i rimelig forhold til innholdet i saka, kan gi inntrykk av at jordskifte har særregler som tilsier et eget skarpere regime i forhold til høge kostnader. Det som er faktum er at virkemidlene er færre enn de som de ordinære domstolene har. Det vises her til at småkravsprosessen ikke er gjort direkte gjeldende bortsett fra henvisningen i jordskifteloven (forslaget) § 7-13, siste ledd.»

Jordskifterettsleiarane og jordskifteoverdommaren i Frostating jordskiftedømme uttaler:

«Vi sluttar oss til at lova kan ha ein formålsparagraf, men foreslår stryking av «mellom anna». En formålsparagraf må være kort og klar.»

Det same meiner jordskifterettane i Hålogaland jordskiftedømme, som òg vil ta ut siste setninga i paragrafforslaget.

Jordskiftedommarane i Gulating jordskiftedømme uttaler:

«Jordskiftelova bør ha ein formålsparagraf. Formåla og prinsippa for jordskifteprosessen bør i utgangspunktet vere dei same som etter tvisteloven. Det må likevel bli gjort særskilde tilpassingar som følgje av at jordskifteretten har avgrensa oppgåver, og at det ikkje er ein føresetnad for ei sak at det er tvist mellom partane. Utkast til formålsparagraf er for lite tydeleg, stryk «mellom anna» i 1. ledd 1.punktum. Heile 2. ledd, kan kanskje og strykast, innhaldet her er dekka opp i § 6-1.»

Jernbaneverket uttaler:

«Vi mener ordlyden i § 1-1 med fordel bør strammes opp. Vi foreslår følgende formulering: «Løysing av saker etter lova skal mellom anna føre til meir tenlege og klarare forhold for eigedommar og rettar».»

Norges Bondelag uttaler:

«Det legges til grunn at de prinsipper som er nedfelt i tvistemålsloven § 1-1, i sin helhet gjelder for jordskifteretten. Slik utkastet til jordskiftelov (heretter benevnt «lovutkastet») er utformet, kan det være uklart hva som er ment. Det foreslås på den bakgrunn at lovutkastet § 1-1 annet ledd første punktum gis følgende innhold og ordlyd: Tvistelova § 1-1 gjeld for tvisteløysing og sakshandsaming etter denne lova. Forholdsmessighet mellom kostnader og saksbehandling, jf. lovutkastets § 1-1 annet ledd annet punktum, gir en viktig presisering. En sak for jordskifteretten er i dag ofte mer kostnadskrevende enn tilsvarende sak for de alminnelige domstoler. Dette skyldes i stor grad flere rettsmøter, blant annet vedrørende spørsmålet om saken skal fremmes. Selv om dette nå foreslås endret, er det viktig å holde antallet rettsmøter så lavt som mulig.»

Norges jordskiftekandidatforening meiner formålsparagrafen må vere meir tydeleg enn i høyringsforslaget:

«Formuleringen «mellom anna» i § 1-1 1. ledd gjør formålsparagrafen … utydelig. I 2. setning blir det brukt begrepet «entydige grenser», som vi mener er uheldig all den tid det i prinsippet er avtalefrihet for grensene også etter at Jordskifteretten har avsagt dom eller gjort vedtak.. NJKF etterlyser en grundigere drøfting om dette.» (at eiendommer som er vanskelige å nytte ut på en tjenlig måte etter tid og tilhøve kan legges under jordskifte)...»mener det er uheldig å fjerne bestemmelsen om minnelig jordskifte.»

6.2.3 Departementets vurderingar

Gjeldande jordskiftelov har ikkje ein formell formålsparagraf. Gjeldande jordskiftelov § 1 kan likevel seiast å gi uttrykk for hovudsiktemålet med lova, nemleg det at eigedommar det er vanskeleg å nytte på ein god måte etter tida og tilhøva, kan leggjast under jordskifte og gjerast meir tenlege for eigarane og brukarane. Departementet foreslår at den nye jordskiftelova får ein eigen formålsparagraf, sjå lovforslaget § 1-1. Dette har klar støtte frå høyringsinstansane.

Etter 150 år med jordskifteverksemd er verkemidla i jordskiftelova basert på solid erfaring og tilpassing til behova. Sjølv om det ikkje går direkte fram av lova i dag, byggjer verkemidla på varige behov for å skape klare eigedomstilhøve og rasjonelt utforma eigedommar og rettar knytt til fast eigedom. Ei rekkje verkemiddel tek sikte på å vere reiskap for eigarar og brukarar av eigedom for å oppnå dette. Behovet for jordskifte, rettsutgreiing og grensefastsetjing har samanheng med at Noreg tidlegare har hatt eit dårleg utvikla matrikkelsystem for fast eigedom. Dette er særleg framtredande i rurale strok. Ei avgjerd etter jordskiftelova om grense, rettshøve eller andre tilhøve der resultatet er kartfesta og er fastsett med same verknad som dom, har i praksis ført til betre tryggleik ved omsetjinga av eigedommar.

Samfunnsbehova er til ein viss grad omtalt i Ot.prp. nr. 106 (2002–2003) kapittel 3.2, «Jordskiftevirksomheten i et historisk perspektiv», i samband med omtalen av utviklinga av jordskiftelova frå dei tidlegaste formene for jordskiftereglar i 1274 og fram til gjeldande lov. Behova har hatt innverknad på kva for oppgåver jordskifterettane har fått, kva for rettsverknad avgjerder i jordskifterettane har, og for det valet som er gjort når jordskifterettane i dag er organiserte som ein særdomstol. Behova gjer at formålet med jordskiftelova òg har nær samanheng med dei prinsippa som gjeld for dei ordinære domstolane, serleg gjeld dette prinsippa i tvistelova.

Formålet bør spegle at lova både er ei prosesslov og ei lov med materielle reglar for løysing av konkrete problem knytt til fast eigedom. Dette vil kunne tydeleggjere innhald, sentrale mål og tolkingsprinsipp. Departementet legg samstundes til grunn at formålsparagrafen bør gjerast meir presis og meir dekkjande enn det han er i høyringsforslaget. Uttrykksmåtar som «mellom anna» bør takast ut. Mange av høyringsinstansane meiner òg at høyringsforslaget er uklart, og på ein betre måte må beskrive den verksemda jordskifterettane driv. Departementet har forsøkt å kome desse synspunkta i møte, ved å ta inn ei meir beskrivande formulering i formålsparagrafen.

Formålet bør synleggjere dei ulike sakstypane jordskifterettane behandlar, og den betringa av privatøkonomiske nytte som er målet for verksemda. Den samfunnsøkonomiske nytten av jordskifteordninga følgjer anten meir indirekte, ved at det som er bra for eigarane, òg i sum er bra for samfunnet, eller av at offentlege styresmakter sjølv kan krevje sak for jordskifteretten for å få gjennomført tiltak.

Formålsparagrafen bør fokusere både på det rettsendrande og det rettsfastsetjande elementet i verksemda. Dette er hovudoppgåvene for jordskifterettane. Formålet bør òg gjere synleg at sakene blir behandla av ein domstol. Omgrepet «utenleg»bør òg trekkjast inn i ein formålsparagraf. Dette har vore eit nøkkelord i jordskifte i alle år, og bør fortsetje å vere det.

Departementet meiner at formålsparagrafen bør vere opplysande om dei grunnleggjande prinsippa som gjeld for saksbehandlinga. Tvistelova slår fast det som er formålet med, og grunnleggjande prinsipp for rettslege prosessar. Sjølv om jordskifteretten er ein særdomstol, bør formåla og prinsippa for jordskifteprosessen i utgangspunktet vere dei same som etter tvistelova. Departementet har likevel ikkje skrive prinsippa i tvistelova direkte inn i jordskiftelova, slik Justisdepartementet er inne på. Ein måtte i tilfelle skrive dei om for å få ein ordlyd som passar til verksemda i jordskifterettane fordi det kunne ført til mistydingar. Departementet meiner at formålsparagrafen i lovforslaget er dekkjande for det som bør vere formålet for verksemda i jordskifterettane.

6.3 Verkeområdet til lova

6.3.1 Høyringsforslaget

Arbeidsgruppa viser til gjeldande lov § 1 a. Der står det at lova gjeld for «alle eigedomar» dersom ikkje anna følgjer av lova sjølve eller av andre lover. Om det ikkje er uttrykkeleg sagt, er det meininga at lova skal gjelde for alle faste eigedommar. Arbeidsgruppa foreslår å føre vidare føresegna i høyringsforslaget § 1-2. For at det ikkje skal vere tvil, foreslår arbeidsgruppa at det skal stå uttrykkeleg i § 1-2 at lova «gjeld for fast eigedom».

6.3.2 Høyringsinstansane

Justisdepartementet viser til at gjeldande jordskiftelov ikkje gjeld for Svalbard, og at det heller ikkje er foreslått nokon heimel til å gjere den nye lova gjeldande der. Justisdepartementet uttaler:

«Det er mulig at det ikke er noe behov for det, men vi registrerer at forholdet til matrikkelloven er omtalt og behandlet flere steder i høyringsnotatet. Matrikkelen er innført på Svalbard, og etter hvert skal også større deler av den loven gjøres gjeldende der. Vi stiller derfor spørsmål om det er behov for å vurdere forholdet til jordskifteloven også på Svalbard. I så fall kan det være hensiktsmessig å ta inn en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og til å fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.»

Miljøverndepartementet meiner § 1-2 bør presiserast slik at lova primært skal gjelde privatrettslege tilhøve mellom private partar.

Domstoladministrasjonen uttaler om forslaget til § 1-2 om verkeområdet:

«Det er positivt at en egen bestemmelse om virkeområder tas inn i ny lov. DA mener imidlertid at man bør vurdere å føye til «herunder vassdrag og sjø». Ved en slik tilføyelse kan § 3-27 strykes.»

Jordskifterettane i Hålogaland jordskiftedømme uttaler:

«Det er bra at det kommer en presisering av virkeområdet til jordskiftedomstolene, og at begrensingene til LNF-området er fjernet. Dette gjelder både for domstolen selv, men også for publikum og brukerne. Etter vårt syn er det naturlig at det allerede her tas med at loven også gjelder i vann, vassdrag og sjø. Dersom det her tas med at loven også gjelder i sjøområder, kan § 3-27 utgå.»

Jordskifterettane i Agder jordskiftedømme uttaler:

«Ordlyd i § 3-27 bør inn i særmerknad til § 1-2, herunder dette med saltvann i særmerknad til § 3-37 og rettigheter ut over privat eiendomsrett i sjø, for eksempel tilflott og rett til utfylling.»

Jordskifterettsleiarane og jordskifteoverdommaren i Frostating jordskiftedømme meiner arbeidsgruppa foreslår ein god og uttømmande regel om verkeområdet for lova.

6.3.3 Departementets vurderingar

Reglane om den nye lova sitt verkeområde omfattar det saklege og geografiske verkeområdet, og tilhøvet til folkeretten. Lovforslaget § 1-2 tek sikte på å regulere spørsmålet om geografisk verkeområde, medan § 1-4 tek sikte på å regulere det saklege verkeområdet for lova, sjå kapittel 6.5 nedanfor. Heilt skarpt er dette skiljet ikkje i jordskiftelova, i det ein godt kan seie at avgrensinga av verkeområdet til fast eigedom og rettar over fast eigedom òg inneber ei sakleg avgrensing av lova og arbeidsområdet til jordskifterettane. Det geografiske avgrensingselementet i § 1-2, er at lova gjeld for faste eigedommar og rettar over fast eigedom i heile landet, utan omsyn til kor eigedommane ligg (på landsbygda eller i byane), kva for planstatus som gjeld (om eigedommane for eksempel ligg i det som etter plan- og bygningslova er eit LNFR-område, eller i eit område for bygging og anlegg og så vidare). Denne avgrensinga av verkeområdet førar vidare den avgrensinga som blei innført med gjeldande jordskiftelov § 1 a.

Lovforslaget tek likevel høgde for at det kan følgje av andre lover at jordskiftelova heilt eller delvis ikkje skal gjelde for bestemte eigedomskategoriar. Kva for eigedommar det i tilfelle er snakk om, vil gå fram av vedkommande lov. Eksempel på slik lovregulering er lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenningar og lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningane. Lovene gir jordskiftelova avgrensa verknad, sjå bygdeallmenningslova § 1-4 og statsallmenningslova § 4-2. I lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) er bestemt at saker som hører under utmarksdomstolen ikkje kan bringast inn for jordskifteretten eller dei allminnelege domstolane, med mindre utmarksdomstolen har avvist saka, eller søksmålsfristen er ute og så vidare.

Departementet meiner det kan vere hensiktsmessig at matrikkellova og jordskiftelova har same geografiske verkeområde når det gjeld vassdrag og sjø. Når vassdrag og sjø er nemnt i lovforslaget § 1-2 første ledd, er dette for å gi lova det same verkeområdet som matrikkellova, sjå denne lova § 2 der verkeområdet er omtalt slik: «Lova gjeld for heile landet. For sjøområda gjeld lova til ei nautisk mil utanfor grunnlinjene.» Innspela frå Domstoladministrasjonen og jordskifterettane i Hålogaland og Agder jordskiftedømme, om at lova skal gjelde for vassdrag og sjø er dermed tekne omsyn til.

Vassdraga går inn under lova sitt verkeområde på den måten at endringar i eigartilhøvet til grunnen gjennom jordskifte, får verknad òg for eigartilhøvet til vassdrag og grunnvatn. Eigartilhøvet til vassdrag og grunnvatn er regulert i vannressurslova §§ 13 og 44.

Nytt i høve til gjeldande jordskiftelov, er at det i § 1-2 andre ledd er teken inn ein heimel for Kongen til å gjere lova heilt eller delvis gjeldande for Svalbard. Dette er gjort etter forslag frå Justisdepartementet, som viser til at matrikkelen er innført på Svalbard. Etter kvart skal òg andre delar av matrikkellova gjerast gjeldande der. Departementet er samd med Justisdepartementet i at det da kan vere hensiktsmessig å ha ein heimel for Kongen til å gi forskrifter om at òg jordskiftelova skal gjelde. Heimelen bør gjere det mogleg for Kongen å gjere særlege tilpassingar etter tilhøva på staden.

Departementet foreslår at ein i forskriftsheimelen òg tek med Jan Mayen. Det er i og for seg ikkje nokon aktuell problemstilling i dag å gjere jordskiftelova gjeldande der, men Jan Mayen er teken med fordi matrikkellova dekkjer dette området, sjå matrikkelova § 2 andre ledd.

Når det gjeld innspelet frå Miljøverndepartementet, meiner departementet at det går klart nok fram av samanhengen mellom reglane i kapittel 1 og kapitla 3 til 5, at lova gjeld privatrettslege tilhøve knytt til faste eigedommar.

I § 1-2 tredje ledd er det teken inn ein regel om at lova skal gjelde med dei avgrensingane som følgjer av folkeretten eller av avtale med framand stat. Regelen har same innhald som tvistelova § 1-2. Tilhøvet til folkeretten er av meir perifer betyding i jordskiftelova, men departementet meiner det bør nemnast likevel.

6.4 Definisjonar

6.4.1 Høyringsforslaget

Arbeidsgruppa meiner det er behov for å definere viktige jordskiftefaglege omgrep i den nye jordskiftelova, samt visse omgrep som gjeld andre sakstypar. For dei som vil setje seg inn i lova, vil det vere eit gode at viktige omgrep blir definert i det første kapitlet i lova. Ein definisjonsparagraf legg betre til rette for at det òg i framtida kan vere mange sjølvprosederande partar i saker for jordskifterettane. Gjeldande jordskiftelov har ikkje slike definisjonar.

I høyringsforslaget brukar arbeidsgruppa konsekvent uttrykket «sak for jordskifterett» når ho meiner alle slag saker som kan gå for jordskifterett. Med «jordskiftesak» meiner arbeidsgruppa berre dei rettsendrande sakene. Arbeidsgruppa meiner det ikkje er grunn til å ta inn «sak for jordskifterett» i definisjonsparagrafen fordi uttrykket er språkleg sjølvforklarande.

6.4.2 Høyringsinstansane

Justisdepartementet uttaler:

«Vi slutter oss generelt til at det inntas en innledende paragraf med definisjoner. Men vi stiller spørsmål ved om det er nødvendig med det antall definisjoner som lovutkastet legger opp til. En definisjon bør kun benyttes dersom det er et særskilt behov for å klargjøre begreper som benyttes i loven, og ikke fordi fagordet er vanlig brukt, sml. høyringsnotatet side 144. Begreper som kun benyttes ett sted i loven, bør heller defineres i tilknytning til reglene der. Våre innvendinger her retter seg især mot lovutkastet § 1-3 bokstav f til j. For øvrig bør de begrepene som defineres kursiveres. I bokstav a foreslår vi følgende presisering (se også merknaden til § 3-1): «...jordskifte: bruk av eit eller fleire av verkemidla i §§ (2-6 til 3-15), jf. § 3-1.» Formålsangivelsen i bestemmelsen («for å betre eigedoms- og rettsforholda») bør etter vår vurdering ikke være del av definisjonen, men bør heller innarbeides i lovutkastet § 3-1. Formuleringen « for betre eigedoms- og rettsforhold» gir for øvrig heller ikke en tilstrekkelig informativ og presis beskrivelse av når jordskifte etter kapittel 3 kan gjennomføres. Begrepet «semjedom» gir etter vår vurdering ikke et presist og dekkende uttrykk for de avgjørelser dette omfatter . Språklig sett henspeiler begrepet snarere på at det kreves enstemmighet, eventuelt at det er tale om en form for rettsforlik i domsform. Uansett kan vi ikke se at det er nødvendig å innta dette i § 1-3. Det bør i stedet reguleres direkte i lovutkastet § 4-4 fjerde ledd.»

Domstoladministrasjonen uttaler til definisjonsparagrafen:

«b) Grensesak: Slik det her er formulert kan det forstås bare som selvstendig sak. Man bør ta inn en formulering om at grensesak også kan være en del av jordskiftesak. Henvisning utelukkende til kap. 4 er således misvisende. C) Rettsutgreiing: Det samme gjelder forhold som nevnt ovenfor under grensesak gjør seg gjeldende også m.h.t rettsutgreiing. f) Jordskifteløysing: Forståelsen av begrepet «heilt eller delvis løysing» bør forklares nærmere i særmerknadene til bestemmelsen, slik at det klart fremgår at jordskifteløysing innebærer at man løser det som er til behandling så langt det er mulig å løse dette. Dette innebærer at noen forhold kan forbli uløst. DA ber også departementet vurdere om det er heldig å bruke begrepet «problem» i bestemmelsen. Dette kan i seg selv oppfattes som et eget tolkningsmoment, og stimulere til prosess på grunn av vidt forskjellige oppfatninger av «problem». g) Jordskifteavgjerd: DA stiller spørsmålstegn ved om man i denne definisjonen har greid å favne alle avgjørelsestypene som kan være aktuelle i et jordskifte. Er for eksempel bonitering en type avgjørelse som burde vært tatt inn? Meningsinnholdet i formuleringen «undervegs i saka» er vanskelig tilgjengelig, og kan føre tankene mot midlertidige avgjørelser. Det vises for øvrig til våre merknader til denne bestemmelsen under pkt. 3.6. h) Semjedom: Semjedom er en avgjørelsesform som skal benyttes når eksisterende rettstilstand skal fastsettes og det ikke foreligger tvist om et spørsmål. Semjedom skal forbeholdes de tilfeller der partene har gitt sin uttrykkelige aksept, enten skriftlig eller muntlig, eller at det foreligger skriftlig korrespondanse fra retten som partene ikke har respondert på. Definisjonen i lovforslaget er derfor upresis og det er uheldig at man viser til § 6-19, tredje ledd hvor man har samme definisjon.»

Jordskifteoverrettane ser det som svært nyttig med ein paragraf som definerer sentrale jordskifteomgrep, og uttaler til høyringsforslaget § 1-3:

«Sentrale fasar av eit jordskifte er her definert, men for at denne oversikta skal bli komplett manglar definisjonen av omgrepet verdsetjing. Vi skulle og ynskje at omgrepa vernejordskifte og tiltaksjordskifte var meir utfyllande forklart. Språkbruken treng ein gjennomgang. Opplistingar i ulike paragrafar bør dessutan gjerast på einsarta måte. Ord som bruksrett, tyngsler, negativ servitutt, servitutt, rett mv. går litt om kvarandre og det kan sjå ut som om bruken kanskje ikkje er heilt gjennomtenkt og konsekvent – det bør ryddast opp. Me oppfattar tyngsler og rettar som vidare formuleringar enn servituttar. Mellom anna er det vanskeleg å definere «plikter» inn under servituttar. Dette må det arbeidast meir med og uttrykka bør kanskje og definerast i § 1-3. Arealverdiar er nytta i lovteksten, men kva innhald det har går ikkje fram av korkje notatet eller lovteksten. Semjedom er innført som nytt omgrep, dette erstattar dagens rettsfastsetjande vedtak. For mange synest semjedom som eit brukande uttrykk, andre meiner dette blir ei sjølvmotseiing. Vårt framlegg til endring blir rettsfastsetjing. Mange av oss meiner dette er betre. Det seier noko om at rettane er slegne fast, det treng ikkje ha vore semje i forkant, men svært ofte har rettstilhøva vore usikre. Avgjerande er og at prosessen fram til ei rettsfastsetjing/semjedom er ulik som for dom. Det er eigne reglar for saksbehandlinga for rettsfastsetjing. Me meiner leddet dom i semjedom peikar mot hovudforhandling og tvist, noko som ikkje er heldig.»

Jordskiftedommarane i Gulating jordskiftedømme uttaler:

«Bra med definisjonar men bør kanskje utvidast. Tyngsler, negative servituttar osv. Vi likar dei nye orda bortsett frå semjedom som vi ser på som sjølvmotseiande. B) og c) bør byta plass for å halda på same rekkjefylgje som i kap 4 (§4-1 er rettsutgreiing og § 4-2 er grensesak). Det same gjeld i § 6-1 der «grensesak eller rettsutgreiing» bør byta plass. f) ordet problem er også nytta i §§ 3-1, 3-19, 6-8 og 6-17. Ordet bør ikkje nyttast i lovtekst og bør strykast eller finna andre skrivemåtar for å uttrykkja det ein meiner. g) ordet endeleg må bytast ut med ordet avsluttande. h) ordet semjedom synes for nokre som sjølvmotseiande. Det enkle ordet semje hadde vore betre, som bøndene i Suldal kommune nyttar om utskiftingar og jordskifte. Semje fell likevel ikkje i smak hjå alle. Til slutt har med enda opp med ordet rettsfastsetjing. Det inneheld både kva som skjer – at rettar blir slegne fast/avklara og ei vidareføring av det innarbeidde omgrepet rettsfastsetjande vedtak.»

Jordskifterettane i Hålogaland jordskiftedømme meiner at enkelte definisjonar er noko uheldig utforma eller er uklare:

«Dette gjelder: jordskifte (fanger ikke opp bruksordninger og fellestiltak på en god måte), jordskifteløysing (uklart hva som er forskjellen på jordskifteavgjerd og jordskifteløysing), semjedom (semje og dom er motsetninger, rettsfastsetting er bedre ord), vernejordskifte (begrepet er vanskelig tilgjengelig). Tyngsler (uklart hva dette er, bedre å bruke negative servitutter).»

Jordskifterettane i Agder jordskiftedømme uttaler:

«Semjedom bør endres til rettsfastsetting. Semjedom gir uttrykk for at det er enighet. Rettsfastsettende vedtak etter nåværende § 17 a omfatter avgjørelser uten tvist, men det kan likevel være en viss grad av uenighet, uklarhet. Se utfyllende merknader pkt 3.7. Vi foreslår at følgende begreper tas inn som nye bokstavpunkter i 1-3: Tyngsler – et samlebegrep for plikter, heftelser (for tjenende eiendom vil servitutt være en heftelse, mens den vil være en rett for herskende eiendom) og negative servitutter. Arealverdi – begrepet er tatt inn i loven (se §§ 3-15, 3-21 og 3-25) uten noe nærmere forklaring. Det bør fremgå hva som legges i begrepet arealverdi. Se også § 3-21 andre ledd der dagens formulering grunnverdi er videreført for skog. Dersom det innføres et nytt begrep arealverdi, bør dette defineres slik at det gjelder alle utnyttelsesmåter. I en og samme sak vil det være uheldig å bruke arealverdi i deler av området eller for noen utnyttelsesmåter og grunnverdi for andre områder eller utnyttelsesmåter. Det bør ikke innføres nye begrep uten at dette utredes tilstrekkelig. Verdsetting er en sentral del av jordskifte. Vi er ikke kjent med at verdsetting skaper store problemer eller medfører mye arbeid for jordskifteoverretten. Det riktige må være å videreføre enkle prinsipp. Dette medfører at §§ 3-17 til 3-25 endres. Dagens ordlyd bør generaliseres og videreføres. G: Jordskifteavgjerd – arbeidsgruppas forslag dekker ikke opp alle avgjørelsestypene som vi kan se for oss i et jordskifte. Vi stiller spørsmål til hvorfor det presiseres at avgjerd om verdsetting er en type avgjørelse uten å ta med andre avgjørelsestyper for eksempel avgjerd om bonitering, veitrase med mer.»

Nord- Trøndelag jordskifterett meiner definisjonar kan vere nyttige for ein som skal ha med lova å gjere for første gong:

« Det er då avgjerande at definisjonane er korte, klare og eintydige. Der står det att mykje arbeid. Bokstav f, Jordskifteløysing vert definert som heilt eller delvis av det som er til behandling, mens det i særmerknadene side 143 i bokstav g og i § 6-19 går fram at det dreier seg om eit forslag. Det må i det minste definerast som forslag til heil eller delvis løysing. Vi syns elles at jordskifteplan er eit betre uttrykk. Bokstav g, viser til kommentar under bokstav f. Bokstav h, Semjedom er eit fyndig ord, men utvatnar innhaldet i ordet dom og bør ikkje brukast om tilhøve der partane er samde. Bruk heller nokre fleire ord og kall det for fastsetting av gjeldande rett eller fastsettingsavgjerd. Framlegg til semjedom skal høyrast hjå partane. § 4-4. Det blir feil å kalle det dom når avgjerda skal ut på høyring.»

Sør- Trøndelag jordskifterett uttaler:

«Jordskifte kan brukes for å bedre eiendoms- og bruksrettssituasjon (ordninger, fellesløsninger). Det er dette som er det rettsendrende elementet Forslaget sier at jordskifte kan «bedre rettsforholda», noe som gir inntrykk av å gripe inn i det rettslige grunnlaget på en eller annen måte. Det blir i tilfellet feil. Foreslår isteden følgende: a) jordskifte; bruk av verkemidla i kapittel 3 for å betre eigedoms- og bruksrettsforholda. Begrepet «som sjølstendig sak» er unødvendig. Mange saker der dessuten en kombinasjon av jordskifte, grensegang og rettsutgreiing. Definisjonen må ikke gi inntrykk av at de enkelte sakstypene kun kan være «sjølstendige» saker og at de ikke kan tas i kombinasjon med andre sakstyper. Viser til omtale av begrepet semjedom i innledninga og i kommentarene til kap. 6.»

Jordskifterettane i Eidsivating jordskiftedømme uttaler:

«I for eksempel ei bruksordning, som også er definert som jordskifte, er det vesentlege å etablere samarbeid/sambruk på tvers av eigedoms- eller bruksrettsgrensene. Det same gjeld også ved etablering av fellestiltak. Dette bør komme klart fram i paragrafen. e) Dette punktet er noko upresist. «Den samla verdien som partane rår over» kan tolkast som alt dei eig, også utover det som inngår i jordskiftet. g) Sjå våre merknader i kapittel 2.7 og til § 6-19. «jordskifteløysing undervegs i saka» må gå ut. Dette er det same som utkast til jordskifteløysing, og det skal ikkje ha avgjerds form. h) Semjedom er ikkje noko godt omgrep. Vi viser til våre merknader i kapittel 2.7. Vi foreslår at ein brukar omgrepet rettsfastsetting i staden. Når det gjeld definisjonar i § 1-3, bør ein også vurdere å ta med definisjon av omgrepet eigedom.»

Fylkesmannen i Hordaland uttaler at definisjonar i lova vil vere til nytte for dei som er involvert i saker for jordskifterettane, ikkje minst sidan eit stort fleirtal av dei er sjølvprosederande, og manglar særleg innsikt i prosessreglane som gjeld.

Advokatforeningen er skeptisk til bruken av omgrepet semjedom, og meiner ein bør finne eit anna omgrep for avgjerdene når det ikkje er tvist mellom partane:

«En ytterligere terminologisk kommentar knytter seg til definisjonsparagrafen (§ 1–3 litra h). Her brukes uttrykket «semjedom» om noe som skal være en rettsfastsettende avgjørelse om grenser m.m. Uttrykket går igjen i lovutkastet § 6–19. Uttrykket semje skal her peke tilbake på en avgjørelse som treffes når det ikke er tvist. Men i domssammenheng antyder ordvalget mer at man står overfor en enstemmig dom, i motsetning til en dom avsagt under dissens. Det vil være heldig å finne et annet ord for denne type avgjørelser i jordskifteretten.»

Høgskolen i Bergen har òg kommentarer til bruken av omgrepet «semjedom»:

«Når det gjelder forslaget om å innføre begrepet semjedom, er dette klart i strid med arbeidsgruppens mandat. Argumentasjonen på side 103 gir ikke grunnlag for å sette til side de siterte retningslinjene nedfelt i mandatet. Begrepet finnes i dag ikke i det norske språket og er sammensatt av to ord som i realiteten har motsatt betydning. Det er således egnet for å skape usikkerhet både for profesjonelle aktører og folk flest.»

6.4.3 Departementets vurderingar

Departementet meiner det er behov for å definere viktige omgrep i lova og at definisjonsparagrafen bør stå i det første kapitlet.

Innføring av legaldefinisjonar får støtte frå høyringsinstansane, men det er mange syn både på kva som bør definerast, og korleis.

Det er færre definisjonar i lovforslaget § 1-3 enn i høyringsforslaget. Som Justisdepartementet uttaler, bør legaldefinisjonar berre nyttast når det er eit særskilt behov for å klargjere omgrep som brukast i lova, og ikkje fordi fagordet er mykje brukt. Departementet meiner at fleire av dei omgrepa som definerast i høyringsforslaget, ikkje treng ein legaldefinisjon, som for eksempel jordskifte, rettsutgreiing og grensesak. Kva for ulike sakstypar jordskifteretten kan behandle, går fram av § 1-4 Kva det kan reisast sak om for jordskifteretten, og av kapitla 3 Jordskifte, 4 Rettsutgreiing og grensefastsetjing med meir, og 5 Skjønn og andre avgjerder etter andre lover. Legaldefinisjonar skulle ikkje vere nødvendige i tillegg til dette. Likeeins treng heller ikkje avgjerdsformene (dom og jordskifteavgjerd med meir) legaldefinisjonar. Det går klart nok fram av lovforslaget § 6-23 Avgjerdsformene kva for avgjerdsform som skal brukast i høve til dei ulike avgjerdene retten tar.

Dei omgrepa i den nye lova som treng legaldefinisjon er:

Jordskifteområdet

Omgrepet kjem i staden for omgrepet «skiftefeltet», som blir brukt mange stader i gjeldande jordskiftelov. «Skiftefeltet» kan gi assosiasjonar til areal. Sjølv om jordskifte alltid er knytt til fast eigedom, kan saka avgrense seg til nye reglar for jakt i eit utmarksområde eller for vedlikehald av ein privat veg i eit bustadområde. I slike saker er merksemda retta meir mot reglane enn mot arealet. Når ein treng eit omgrep som skal omfatte alt frå den tradisjonelle nye utforminga av teigar til nye bruksreglar, er «område» betre enn «felt» fordi område har ei språkleg sett noko vidare tyding enn felt. Leddet «jordskifte» i omgrepet er meir presist enn «skifte». Skifte kan gi assosiasjonar til oppgjer av bu. Det er ikkje ønskeleg. Omgrepet «jordskifteområdet» er rimeleg robust mot eventuelle endringar i innhaldet i omgrepet jordskifte i framtida.

Tiltaksjordskifte

Dette er ein bestemt type jordskifte for å bøte på følgjer av offentlege eller private tiltak, jf. lovforslaget § 3-2 første ledd andre punktum. Eksempel på tiltak kan vere bygging, utbetring, vedlikehald, drift og nedlegging av anlegg. Omgrepet er nytt i forslaget, men det er vel etablert i praksis som kortnamnet på jordskifte som fyller vilkåra i gjeldande jordskiftelov § 1 andre ledd bokstav a. Departementet meiner det òg er ein fordel å få definert slike fagord fordi dei er i vanleg bruk.

Vernejordskifte

Dette er dei jordskifta som følgjer av offentleg regulering av eigarrådvelde jf. § 3-2 første ledd tredje punktum. Omgrepet er nytt i lovforslaget, men dette omgrepet er etter måten òg vel etablert som kortnamn på jordskifte som fyller vilkåra etter gjeldande jordskiftelov § 1 andre ledd bokstav b. Departementet meiner det òg i dette tilfellet er ein fordel å definere eit vanleg brukt fagord.

6.5 Kva det kan reisast sak om og kven som kan reise sak (søksmålsgjenstand og partstilknyting)

6.5.1 Høyringsforslaget

Arbeidsgruppa fremjer i høyringsforslaget §§ 6-4 og 6-5 forslag til reglar om kven som kan reise sak for jordskifteretten (partstilknytinga). Reglane fører vidare reglane i gjeldande jordskiftelov §§ 5, 88 og 88 a, men slik at reglane dels blei omskrivne og forenkla. Dei særskilte reglane i gjeldande jordskiftelov § 5 andre til femte ledd om kven som kan krevje såkalla urbant jordskifte foreslår arbeidsgruppa å føre vidare.

Høyringsforslaget har ikkje forslag om ein generell regel om kva det kan reisast sak om for jordskifteretten. Meininga er at dette skal gå fram av kapitla 3 til 5.

6.5.2 Høyringsinstansane

Justisdepartementet støttar høyringsforslaget om at tvistelova § 1-3 om søksmålsvilkåra ikkje blir gjort gjeldande etter jordskiftelova. Justisdepartementet reiser på den andre sida spørsmål om behovet for særskilte reglar om kva det kan reisast sak om («søksmålsgjenstanden»). Justisdepartementet uttaler:

«Denne bestemmelsen [§ 1-3] angir søksmålsbetingelsene i vanlige sivile saker – kravene til søksmålsgjenstanden, søksmålsgjenstanden, søksmålssituasjonen og partstilknytning. Reelt sett er det særlig kravet til søksmålssituasjonen som ikke passer for jordskiftesakene – kravet om det må foreligge et «reelt behov for å få kravet avgjort» (aktualitetskravet). Men det er også vesentlige foreskjeller i kravet til søksmålsgjenstand og partstilknytningskravet. Lovutkastet § 6-4 angir etter det vi forstår hvem som kan anlegge sak for jordskifterettene – med andre ord partstilknytningskravet. Vi har ingen vesentlige innvendinger mot utformingen av denne bestemmelsen. Spørsmålet om hva det kan anlegges sak om – søksmålsgjenstanden for jordskiftesakene – må etter lovutkastet vurderes ut fra flere regler i kapittel 3 (jordskifte), kapittel 4 (rettsutgreiing og grensesak) og kapittel 5 (skjønn). En viss veiledning finnes innledningsvis i lovutkastet § 1-2 om virkeområde også. Vi ber om det vurderes en samlet regulering innledningsvis i loven om hva det kan anlegges sak om etter jordskifteloven. Dette vil lette tilnærmingen til jordskifterettens virkeområde (sakstypene) samt at det vil være i tråd med den lovtekniske løsningen i tvisteloven. Eksempelvis vil lovutkastet § 1-3 bokstav a til c kunne danne grunnelementene i en slik bestemmelse, men slik at det nødvendigvis må skje en utfyllende regulering i de respektive sakstypekapitlene. Dersom en slik løsning velges kan det også aktualisere en flytting av bestemmelsen om partstilknytning i lovutkastet §§ 6-4 og 6-5, slik at en får en mest mulig samlet regulering av søksmålsbetingelsene.»

Andre høyringsuttalar til høyringsforslaget §§ 6-4 til 6-6 omhandlar berre spørsmålet om kven som skal kunne krevje sak (det vil seie partstilknytingskravet, som i høyringsnotatet òg omtalast som «kravskompetanse»):

Miljøverndepartementet uttaler:

«Det ser ut til å være et behov for en mer utfyllende omtale av spørsmålet om det offentliges adgang til å kreve jordskifte og når det offentlige/myndigheter kan håndheve sine regler direkte i stedet for å være henvist til å kreve/være part i et jordskifte – for eksempel hvis jordskifteretten avlyser en servitutt som kommunen mener fortsatt skal gjelde som vilkår for en tillatelse eller dispensasjon.»

Domstoladministrasjonen

«er enig i at kravet om særskilt registrert grunneiendom i jordskifteloven § 5 første ledd faller bort. Det kan tenkes at det fremdeles finnes ikke matrikulert grunn der eier kan ha bruk for jordskifte. Dessuten kan det tenkes at areal er blitt ervervet uten at grunnen er blitt matrikulert. Også eierne av slike areal bør ha kravskompetanse, noe utkastet synes å fange opp. DA er enig i at jordskiftelovens strenge kravsvilkår for såkalte «urbane jordskifter» blir tatt bort, og at vilkårene for å kunne kreve urbant jordskifte blir de samme som for krav om jordskiftesaker forøvrig. Jordskiftelovens krav om enighet, eller eventuelt 2/3 flertall, er altfor strengt og kan stenge for ellers formålstjenelige jordskiftesaker. Krav om enighet er utfordrende dersom en av partene skulle trekke seg fra kravet. DA støtter også den foreslåtte endring om at også reindriftsutøvere generelt kan kreve sak slik utkastets andre ledd nevner, uten å måtte gå om lederen av reinbeitedistrikt slik som tilsvarende regel i jordskifteloven nå er utformet. I Norge er det lang tradisjon for at enkeltgrunneiere og rettighetshavere kan kreve sak for jordskifteretten. Reindriftsutøvere bør i så måte ha de samme rettigheter som andre borgere i landet.»

Jordskifterettsleiarane og jordskifteoverdommaren i Frostating jordskiftedømme kommenterer òg spørsmåla om urbant jordskifte, og kven som skal kunne krevje sak på vegne av reindrifta:

«De spesielle kravskompetansereglene som følger av krav om sak etter jordskiftelovens §§ 2 h og i (urbant jordskifte) går ut og de vanlige kravsreglene vil gjelde også for slike saker. Vi er enig i de endringer som er foreslått. Etter andre ledd som gjelder reindriftsområder kan utøver av reindrift kreve sak uavhengig av om det er opprettet distriktsstyre. Vi er enig i den endring som er forelått.»

Jordskifterettane i Agder jordskiftedømme uttaler:

«Kravskompetansen er foreslått knyttet til eigar av grunneigedom. Problemet er av og til at den som krever sak for et område ikke eier noe registrert eiendom. Eiendommen/område kan være uskyldsatt eller på annen måte uregistrert (dvs. ikke eget gnr./bnr.). Det bør derfor åpnes for at loven også omfatter denne type rekvirenter. I motsatt fall vil en oppleve en unødvendig tvist om vilkåret for kravskompetanse er oppfylt eller ikke. Se utfyllende merknader spesielt henvisningene til rettspraksis fra Frostating (RG 2008-777) og Agder (LA-2007-72666) i pkt. 3.6.1. Vi viser videre til høyringsnotatet side 61 til 64. Vi er enig i at vilkårene om at alle eller to tredjedeler av partene må stille seg bak krav om urbant jordskifte, går ut. Virkemidlene kan nå bli aktuelle og tas i bruk.»

Jordskiftedommarane i Gulating jordskiftedømme uttaler til høyringsforslaget § 6-4:

«Me finn 1. ledd problematisk. I ein del tilfelle vil kjerna i saka vera om den som krev sak er eigar av grunn eller rettar. Det må takast inn at, «eller den som meiner å vera eigar av …». Alternativt bør det gå klårt fram av forarbeida at den som meiner å vera eigar kan krevje sak, sjølv om han etter matrikkelen ikkje har rettar i området. Me meiner at kravskompetansen bør samlast i ein paragraf. Overskrifta blir då som i utkastet § 6-4.»

Sør-Trøndelag jordskifterett uttaler:

«Første ledd i § 6-4 oppfattes som uttømmende oppregning av hvilke saker som kan kreves. Dermed mangler selvstendige skjønnssaker. Men hele leddet kan forenkles til: Krav om sak for jordskifteretten, kan bli satt fram… I § 6-4 er følgende nytt når det gjelder hvem som kan kreve sak: eierseksjonseier, innehaver av tidsavgrensa bruksrett, fester, innehaver av negativ servitutt, utøver av reindrift. Får sjølstendig rett uavhengig av reindriftsstyret. Dette anser vi som hensiktsmessig. I tillegg må organisasjoner evt. nevnes. jf. omtale av § 6-1 bokstav a over.»

Jordskifterettane i Eidsivating jordskiftedømme foreslår endringar i paragrafrekkefølgja, og forenklingar i ordlyden.

Jernbaneverket påpeiker at det kan vere eit behov for Jernbaneverket til å krevje rettsfastsetjande sak før ein formelt får heimel, slik at grunnlaget kan klarleggjast når grunnervervsforhandlingane finn stad.

6.5.3 Departementets vurderingar

I lovforslaget kapittel 1 Formål, verkeområde, definisjonar, saksinnhald og sakstilknyting er det i del II Saksinnhald og sakstilknyting, gitt reglar om kravssituasjonen. Det vil seie kva det kan reisast sak om for jordskifteretten, og kven som kan reise slik sak. Dette er reglar om «søksmålsgjenstand» og «partstilknyting» som liknar dei ein har i tvistelova § 1-3, men som er særleg tilpassa tilhøva i sakene for jordskifteretten.

Lovforslaget § 1-4 bokstavane a til d, gir ei oversikt over kva det kan reisast sak om for jordskifteretten, og fortel dermed òg kva for verkemiddel jordskifteretten kan gjere bruk av:

  • endring i eigedoms- og rettstilhøve for å skape meir tenlege tilhøve (jordskifte).

  • fastsetjing av eigedomstilhøve og rettar (rettsutgreiing),

  • fastsetjing av grenser

  • skjønn og andre avgjerder etter andre lover slik det går fram av kapittel 5 i lova og av særlovene.

Regelen i § 1-4 er teken inn etter forslag frå Justisdepartementet. Som det går fram av Justisdepartementet si uttale, passar ikkje tvistelova sine reglar om kravet til søksmålssituasjonen for jordskiftesakene. Landbruks- og matdepartementet meiner det må vere nok med ein regel som seier kva det kan reisast sak om, kombinert med eit krav til å beskrive kva partane vil oppnå med saka, og i tillegg eit krav om å beskrive kva for utenlege eigedomstilhøve ein vil at retten skal bøte på, når det gjeld krav om jordskifte, sjå lovforslaget § 6-2. Ut over dette er det ikkje nødvendig med spesielle krav til godtgjering av reelt behov for å få kravet avgjort.

Dei nærare reglane om dei enkelte verkemidla går fram av kapitla 3 (jordskifte), 4 (grensefastsetjing og rettsutgreiing) og 5 (skjønn og andre avgjerder etter andre lover).

Reglar om kven som kan reisesak (partstilknytingskravet), går fram av lovforslaget § 1-5. Paragrafen avløyser dei tilsvarande reglane i gjeldande jordskiftelov §§ 5, 88 og 88 a. Lovforslaget samanfattar og forenklar høyringsforslaget §§ 6-4 til 6-6. Krav om sak kan setjast fram av den som er eigar av grunneigedom, eller av eigarseksjon, eller som har ein rett over fast eigedom, eller som er festar. Formuleringa «eigar av særskilt registrert grunneigedom» i gjeldande jordskiftelov, er teken ut. Som Domstoladministrasjonen og jordskifterettane i Agder uttaler, kan det framleis vere grunn som er overteke utan at han er registrert (matrikulert). Eigarar av slik grunn må òg kunne krevje sak, og lovforslaget er meint å fange opp dette. Spørsmålet om den som krev sak har rett til å gjere dette, vil ofte vere eit spørsmål om vedkommande eigentleg er eigar. Det er ikkje noko krav at den som krev sak kan vise til grunnboksheimel til eigedomen. Hevd, eit skøyte som ikkje er tinglyst, eller eit testament, kan òg vere grunnlag for eigedomsrett. Det vil òg vere nok til å krevje sak, at den som krev saka påstår å vere eigar.

Når det gjeld deling av eigedom etter lovforslaget § 3-7, er det ikkje eit vilkår at den som krev sak eig eigedommen fullt ut. For eksempel kan A, B og C ha underskrive ein kjøpekontrakt på ein eigedom saman. Dei har såleis foreløpig ikkje full eigedomsrett til eigedommen. Eit anna eksempel er at A, B og C har fått skøyte på eigedommen og blitt sameigarar i eigedommen. Lovforslaget § 3-7 inneber at jordskifteretten kan dele opp eigedommen i begge dei nemnde tilfella.

Er det fleire eigarar, kan kvar av dei krevje sak. Dette er òg ordninga etter gjeldande lov.

Reglane om det offentlege sin rett til å krevje sak er vesentleg forenkla. Berre det som er niande ledd i gjeldande jordskiftelov § 5, er teken med i lovforslaget, sjå § 1-5 tredje og fjerde ledd:

«Offentleg styresmakt og andre tiltakshavarar med heimel til å ekspropriere til tiltak og anlegg, kan krevje jordskifte etter kapittel 3.
Offentleg styresmakt med heimel til å regulere eigarrådvelde, kan krevje jordskifte etter kapittel 3 og grensefastsetjing etter § 4-2.»

I høve til gjeldande jordskiftelov er det nytt at andre tiltakshavarar kjem på line med offentleg styresmakt når det gjeld å kunne krevje jordskifte. Det avgjerande etter lovforslaget er at det ligg føre ein heimel til å krevje ekspropriasjon. Når tiltaket kan gjennomførast ved ekspropriasjon, spelar det lita rolle for dei tiltaket rammer, om det er i offentleg eller privat regi. Det bør òg vere slik at tiltakshavar bør kunne velje mellom ekspropriasjon og jordskifte.

Som grunneigar har det offentlege same rett som andre til å krevje sak for jordskifteretten. Dersom eit offentleg organ meiner det er nødvendig med jordskifte, kan det overta ein eigedom i det aktuelle området og krevje sak som grunneigar. Det kan òg stillast som vilkår for tilskott at det blir kravd jordskifte.

Arbeidsgruppa uttaler i høyringsnotatet at sjette til åttande ledd i gjeldande jordskiftelov § 5, må kunne seiast å vere unødvendige i dag. Sjette ledd gjeld krav om jordskifte frå departementet, når departementet finn at tilskott til tiltak for å fremje landbruket kan få større nytteverknad dersom det blir halde jordskifte eller når det er nødvendig av allmenne omsyn med vidare. Departementet kan òg krevje jordskifte i dei høve gjeldande jordskiftelov § 2 bokstav f nemner, det vil seie når grunn og rettar skal avhendast i samsvar med formålet i jordlova. Heimelen er lite brukt dei seinare åra. Sjuande ledd som handlar om at fylkeslandbruksstyret kan krevje sak, er uaktuell i og med at ordninga med fylkeslandbruksstyre er oppheva. Heimelen offentleg styresmakt har til å krevje rettsutgreiing er det heller ikkje grunn til å føre vidare i ny jordskiftelov. Åttande ledd gjeld kompetansen fylkesmannen har til å krevje jordskifte som ledd i tiltak etter lov 15. mai 1992 om laksefisk og innlandsfisk mv. § 25 (innlandsfiskelova).

Departementet er samd med arbeidsgruppa i at gjeldande jordskiftelov § 5 femte til åttande ledd bør gå ut. Åttande ledd gir fylkesmannen heimel for å krevje bruksordning etter jordskiftelova § 2 første ledd bokstav c og innlandsfiskelova § 25. Departementet viser til dei endringane i innlandsfiskelova § 25 som Stortinget vedtok i 2012, jf. Innst. 88 L (2012–2013) og Prop. 86 L (2011–2012). Departementet foreslår å endre innlandsfiskelova § 25 åttande ledd for å oppdatere regelen i høve til forslaget til ny jordskiftelov, sjå omtalen av dette i kapittel 8.13.5.3 og i spesialmerknadene.

Miljøverndepartementet peikar i høyringsuttalen sin på behovet for ei meir utfyllande omtale av spørsmålet om offentlege myndigheiter kan krevje jordskifte, og når dei kan handheve reglane direkte i staden for å vere part i eit jordskifte. Miljøverndepartementet bruker som eksempel at jordskifteretten avløyser ein servitutt som kommunen meiner framleis skal gjelde som vilkår for eit løyve eller ein dispensasjon.

Departementet understrekar at offentlege styresmakter ikkje er avhengige av partsstatus for å kunne bruke myndigheit i eit område der det går føre seg eit jordskifte. Alt etter tilhøva og dei lovheimlane som ligg føre, vil offentlege styresmakter kunne velje om dei vil nytte jordskifte, for eksempel makeskifte ved større utbyggingar, eller om dei vil nytte ekspropriasjon og betale erstatningar. Det at eit jordskifte er under behandling, vil ikkje avskjere bruken av offentleg myndigheit, eller tvinge offentlege organ inn i ei partsrolle i jordskiftet for at dei skal kunne ivareta offentlege interesser. Dersom reguleringsvedtak eller vernevedtak gjeld innanfor eit jordskifteområde, må jordskifteretten leggje desse vedtaka til grunn for jordskifteløysinga. Dette gjeld òg i høve til rettar over fast eigedom som er fastsette som vilkår i samband med tillatingar eller dispensasjonar frå ei offentleg styresmakt. Retten kan på den andre sida ta endringar i regulering og planar opp med vedkommande planstyresmakt, om retten meiner at endringar kan vere ønskjelege eller nødvendige for å finne ei god jordskifteløysing. Rettar som er oppretta mellom private, og som altså har ei privatrettsleg forankring, vil retten på den andre sida kunne omforme på vanleg måte som del av eit jordskifte. Eksempel på dette kan vere ved omskiping eller avløysing. Tilhøvet retten har til offentlege myndigheiter går fram av lovforslaget § 3-17 Føresegner og løyve:

«Jordskifteløysinga skal ikkje vere i strid med bindande offentlege føresegner om arealbruk.
Nødvendige offentlege løyve skal liggje føre når jordskifteretten tek avgjerd om den endelege jordskifteløysinga. Jordskifteretten kan søkje om dei løyva som trengst for å setje i verk jordskiftet.»

Når det gjeld kven innanfor reindrifta som kan krevje sak, seier gjeldande jordskiftelov § 5 tiande ledd, at leiar av reinbeitedistrikt kan krevje jordskifte etter § 2 første ledd bokstav c nr. 3 og bokstav h. Dersom distriktsstyre ikkje er oppretta, kan utøvar av reindrift likevel krevje slikt jordskifte.

Ny reindriftslov tok til å gjelde 1. juli 2007. I følgje reindriftslova § 43 første ledd skal det nå opprettast distriktsstyre i dei einskilde reinbeitedistrikta. Problemstillinga med at distriktsstyre ikkje er oppnemnt, er dermed ikkje lenger aktuell. Spørsmålet blir da kven innanfor reindrifta, med bakgrunn i organiseringa av reindrifta etter gjeldande lov og omstenda elles, som skal kunne krevje sak for jordskifteretten. Departementet meiner dette bør vere 1) distriktsstyret, jf. reindriftslova § 43, 2) siidastyret, jf. reindriftslova § 52, og 3) leiar av siidaandel, jf. reindriftslova § 10.

Distriktsstyret kan etter reindriftslova § 44 andre ledd, inngå forlik, saksøkje og saksøkjast på vegne av reindriftsutøvarane i distriktet i felles saker. Det er naturleg at distriktsstyret etter tilhøva òg kan krevje jordskifte. Elles er det etter reindriftslova § 44 andre ledd distriktsstyret som har kompetanse, og ikkje distriktsstyret ved leiaren, slik det var etter reindriftslova av 1978.

Siidaastyret har etter reindriftslova § 52 ansvaret for tilrettelegging av felles verksemd og forvalte felles anlegg i siidaen. (Årsmøtet i siidaen kan likevel bestemme at siidastyre ikkje skal opprettast). Det følgjer vidare av reindriftslova § 44 andre ledd tredje punktum at ein siida kan ivareta eigne særskilte interesser. Departementet meiner at siidastyret bør kunne krevje sak for jordskifteretten.

Med siidaandel forstår ein ei familiegruppe eller enkeltperson som er ein del av ein siida, og som driv reindrift under leiing av èin person, eller av ektefellar eller sambuarar i fellesskap. Ein siidaandel bør kunne krevje sak for jordskifteretten. Det visast òg her til reindriftslova § 44 andre ledd tredje punktum. Ansvarleg leiar av siidaandelen bestemmer kven som får eie rein i siidaandelen og vedkommande sitt reintal. Innafor ein siidaandel bør det derfor vere leiaren som kan vere i posisjon til å krevje sak. Øvrige reineigarar i siidaandelen bør ikkje givast adgang til å krevje sak for jordskifteretten, ettersom desse ikkje har nokon formell posisjon med omsyn til siidaandelens drift.

Organisasjonar er ikkje spesielt nemnde i lovforslaget. Dersom slike eig fast eigedom, eller har slike rettar som nemnde i lovforslaget § 1-5 første ledd, kan dei krevje sak på lik linje med andre. Særlege reglar om retten til organisasjonar til å krevje sak i andre tilfelle, ser departementet ikkje behov for.

Gjeldande jordskiftelov § 5 siste ledd inneheld ein regel om at ein ikkje kan fråskrive seg retten til å krevje jordskifte. Finn retten at ei slik avtale hindrar eit tenleg jordskifte treng retten ikkje ta omsyn til avtalen. Departementet foreslår å føre denne regelen vidare, men slik at ordlyden er gjort generell og omhandlar fråskriving av retten til å krevje «sak» for jordskifteretten, ikkje berre jordskifte. Elles kan saka liggje slik an at avtalen regulerer meir enn berre spørsmålet om å ikkje krevje sak, og retten må da ta omsyn til kva som er avtala. Tvistelova har ikkje tilsvarande reglar, derimot om fråfall av anke, sjå tvistelova § 29-6.

Til forskjell frå gjeldande jordskiftelov er det ikkje teke inn særlege reglar om kven som kan krevje sak om reparasjon av planskapte ulemper eller sak om fordeling av planskapt netto verdiauke (såkalla urbant jordskifte). Departementet er samd med arbeidsgruppa i at det ikkje er grunnlag for å føre vidare slike særlege reglar. Lovforslaget forenklar gjeldande reglar fordi reglane om å krevje sak blir like for alle krav om jordskifte. Det fører samstundes til at det ikkje lenger vil vere krav om semje eller eit kvalifisert fleirtal av eigarar og eigedommar for å krevje jordskifte knytt til planskapte ulemper, verdiar eller kostnader.

Gjeldande jordskiftelov § 5 andre ledd regulerer kven som kan krevje sak om fordelinga av planskapt netto verdiauke for jordskifteretten. Hovudregelen er at alle grunneigarane må vere samde. Dersom det er fastsett vilkår om fordeling i medhald av plan- og bygningslova § 11-8 bokstav e, eller § 12-7 nr. 13, er det nok med to tredels fleirtal blant eigarane dersom dei eig minst to tredelar av det areal som omfattar:

«a. område for bebyggelse og anlegg saman med
b. areal som i samsvar med plan etter plan- og bygningsloven skal nyttast til sams tiltak som skal tene området som er lagt ut til bebyggelse og anlegg».

Gjeldande jordskiftelov § 5 tredje og fjerde ledd regulerer kven som kan krevje jordskifte for å bøte på planskapte ulemper etter gjeldande jordskiftelov § 2 første ledd bokstav i. Gjeld saka eksisterande område for bygging og anlegg, må alle eigarane vere samde om å krevje sak for jordskifteretten. Gjeld saka nytt område for bygging og anlegg, kan slikt krav setjast fram dersom minst 2/3 av eigedommane er samde om det, og arealet deira utgjer minst 2/3 av arealet innanfor byggjeområdet. Eit slikt krav kan omfatte heile byggjeområdet. Ved jordskifte etter § 2 første ledd bokstav i legg føresegnene ikkje opp til nokon samvariasjon mellom plan og kven som kan krevje jordskifte slik høvet er ved krav etter gjeldande jordskiftelov § 2 første ledd bokstav h.

Sjølv om høyringsinstansane i hovudsak går inn for lovforslaget, er fleire av dei opptekne av at andre skrankar enn semje eller fleirtal må sikre rettstryggleiken for dei som ufrivillig blir dregne inn i eit jordskifte, sjå mellom anna uttalen frå Stavanger kommune, uttalen frå jordskifteoverrettane og i uttalen frå jordskifterettane og jordskifteoverdommaren i Frostating jordskiftedømme, som er refererte i kapittel 8.29.2. Departementet er samd i dette.

Departementet foreslår at vilkåra i lovforslaget §§ 3-2 (utenlege eigedomstilhøve) og 3-3 (meir tenlege eigedomstilhøve i jordskifteområdet) skal gjelde i jordskiftesak som blir reist om reparasjon av planskapte ulemper, anten saka gjeld eksisterande byggjeområde eller i område som ikkje er bygd ut (jf. gjeldande jordskiftelov § 2 første ledd bokstav i). I tillegg foreslår departementet at jordskifteløysinga i slike saker ikkje kan føre til at nokon part tapar på jordskiftet (lovforslaget § 3-18), eller at nokon eigedom blir redusert i verdi (lovforslaget § 3-19). Dette er vilkår som sikrar rettstryggleiken i jordskifte for andre eigedomstypar. Vilkåra er etter departementets syn òg eigna til å gjelde ved jordskifte som gjeld reparasjon av ulemper som føljer av plan. I Ot.prp. nr. 78 (2004–2005) som ligg til grunn for gjeldande reglar, er det ikkje drøfta om dei vanlege reglane knytt til garantien mot tap er eigna, og reglane om fleirtal er heller ikkje grunngivne på annan måte. Når det i ettertid har kome fram at reglane i gjeldande jordskiftelov § 5 tredje og fjerde ledd er vanskelege å forstå og bruke, samstundes som det finst eigna avgrensingar i hovudreglane for jordskifte, kan departementet ikkje sjå at det er grunn til å behalde desse reglane.

Andre høve gjer seg gjeldande der jordskifteretten fordeler planskapte netto verdiauke. Ein eigar kan i slike saker få del av verdiauken planen har skapt på ein annan eigedom. Departementet har lagt til grunn for forslaget at vilkåra i lovforslaget §§ 3-2 og 3-3 ikkje skal gjelde i slike saker. Sjå lovforslaget § 3-2 første ledd og § 3-3 som berre viser til verkemidla i §§ 3-4 til 3-10. Departementet meiner at garantien mot tap for kvar enkelt part og eigedom heller ikkje er aktuell i sak som dette. Fordeling av planskapt netto verdiauke kan ikkje føre til at nokon part tapar.

Departementet er samd med dei høyringsinstansane som meiner at når kommunen har fastsett eit krav om at planskapt netto verdiauke skal fordelast i føresegnene etter plan- og bygningslova §§ 11-8 bokstav e, eller 12-7 nr. 13, er dette vilkåret med på å sikre rettstryggleiken for dei som ufriviljug trekkjast med i eit jordskifte. Det er da berre dei som har hatt høve til å fremje sine synspunkt gjennom ein ordinær planprosess som kan krevje sak. Departementet foreslår at dette framleis skal vere eit vilkår for å kunne krevje slik sak. I tillegg meiner departementet i tråd med forslaget frå jordskifteoverrettane og jordskifterettane og jordskifteoverdommaren i Frostating jordskiftedømme, at kommunen gjennom plan må ha fastsett området for fordeling. Departementet meiner at dette går fram av ordlyden i lovforslaget § 3-30. Samla sett tek desse vilkåra slik departementet ser det, vare på rettstryggleiken for dei som ufriviljug trekkjast med i jordskifte sjølv om det ikkje ligg føre noko fleirtal blant eigarane om å krevje jordskifte eller å setje i gang tiltaket.

Forslaga fører samla sett til ei forenkling av reglane om kven som kan krevje jordskifte.

Forslaga fører òg til at innhaldet i føresegna i gjeldande jordskiftelov § 26 første ledd tredje punktum, som fastset at om kravet i saker etter gjeldande jordskiftelov § 2 første ledd bokstav h eller i skal endrast må partane vere samde, ikkje blir ført vidare i ny lov. Regelen i lovforslaget § 6-19, om at ein av partane (rekvirenten) kan trekkje eit krav, gjeld såleis.

Til forsida