Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Planjuridiske fortolkninger 1/99

Mai 1999

Planjuridiske fortolkninger

Eksempelsamling fra Miljøverndepartementet som spesielt tar for seg aktuelle juridiske problemstillinger i kommunal og regional plansaksbehandling


Eksempelsamling 1/99

Veiledende uttalelser, rettssaker m.m. vedrørende plan- og bygningsloven - til kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn

INNHOLD

Nr

Pbl §

Tema

1

§§20-4 og 7

Spørsmål om bygging av hytter som ledd i utmarksnæring.

2

PBL og kommunel

Spørsmål om delegasjon av myndighet tillagt det faste utvalg for plansaker til bygnings- og arealplansjefen.

3

§ 119

Rettsvirkning av bebyggelsesplaner vedtatt før plan- og bygningsloven trådte i kraft . Reguleringsbestemmelser i eldre reguleringsplaner som hjemmel for å utarbeide bebyggelsesplaner med rettsvirkning. Tolkning av bestemmelser om bygningers etasjetall og høyde i tidligere reguleringsplaner.

4

§§ 25, 27

Reguleringsmessige forhold rundt fritidsbebyggelse. Inntegning av tomtegrenser - dispensasjon.

5

§§ 93 og 7 Fvl § 35

Bruksendring fra forretning til kafé. Spørsmål om adgang til å stille vilkår om begrensning av åpningstider ved innvilgelse av dispensasjon.

6

Forskrift om KU § 4

Spørsmål om det er tiltaket direkte eller indirekte som må medføre støy for å utløse konsekvensutredningsplikt etter forskrift om konsekvensutredninger.

7

§§ 119 og 82

Spørsmål om godkjent disposisjonsplan som er påbegynt/ gjennomført før pbl trådte i kraft, er rettslig bindende og kan gjennomføres.

8

§ 27-1

Om uttalelsesfrister ved foreleggelse av forslag til reguleringsplan overfor statlig myndighet, samt fylkesmannens rolle og oppfølgingsansvar vedrørende ressursforvaltning - sand og grus.

9

PBL og vassdragsl.

Spørsmål om bruk av plan- og bygningsloven ved vannkraftutbygging.

10

§§ 81, 84 og 93

Diverse spørsmål om hvordan jakttårn skal behandles i forhold til plan- og bygningslovens regler.

11

§ 20-4

Spørsmål om kartframstilling og tegnforklaring i kommuneplanens arealdel for LNF-områder og båndlagte områder.

12

§ 85

Oppankring av flytende hytter, husbåter o.l. langs kysten.


Forord

Formålet med denne eksempelsamlingen er å gi ekstern informasjon om nyere avgjørelser/tolkningsuttalelser som er avgitt av Avdeling for regional planlegging, areal- og kartpolitikk i Miljøverndepartementet. Uttalelsene/avgjørelsene blir i noen grad redigert og tilpasset i den form som synes hensiktsmessig i informasjonsøyemed.

Vårt mål er å utgi halvårlige eksempelsamlinger som i særlig grad belyser planjuridiske problemstillinger, enten det er våre egne lovfortolkninger, Sivilombudsmannens uttalelser eller nyere rettspraksis på området arealjuss. Vårt håp er at denne form for informasjon vil bidra til økt lovforståelse og i noen grad kunne bidra til å befeste praksisens rettskildemessige betydning. Og fremfor alt: være et nyttig redskap for å fremme en samfunnsmessig god planlegging bygget på fornuftige prosesser og forsvarlig saksbehandling.

Avgjørelser/uttalelser i Planjuridiske fortolkninger blir inntatt i Re§pons rettskilderegister *.

* Re§pons rettskilderegister inneholder aktuelle rettskilder til plan- og bygningsloven: lov, forskrifter, forarbeider, rettspraksis, rundskriv, Sivilombudsmannens uttalelser, departementets uttalelser m.m. Re§pons leveres på CD-rom. EDB - Elektronisk Databehandling ASA, Postboks 139-Økern, 0509 Oslo, er tjenesteleverandør og kan gi nærmere informasjon om systemet, priser og abonnementsordninger. Systemet oppdateres hvert halvår.


1. Praktisering av plan- og bygningsloven i forhold til bygging av hytter som ledd i utmarksnæring

98/1007

231298

Sammendrag: Spørsmål om bygging av hytter som ledd i utmarksnæring. Kommunen kan tilrettelegge for utleiehytter i utmarksnæring i LNF-områder ved å gi bestemmelser etter pbl § 20-4 andre ledd bokstav c om fritidsbebyggelse. For å avklare forholdet mellom landbruks-, natur- og friluftsinteressene, må det utarbeides reguleringsplan. Ellers kreves dispensasjon etter § 7, og normalt vil verken økonomiske hensyn eller personlige forhold som helse etc. kunne tillegges vekt ved vurderingen av særlige grunner.

Det vises til likelydende brev av 23. februar 1998 til landbruksminister Kåre Gjønnes og miljøvernminister Guro Fjellanger. Miljøverndepartementet har behandlet saken i samråd med Landbruksdepartementet. Vi beklager den lange behandlingstiden.

Bakgrunnen for henvendelsen fra NN er Miljøverndepartementets praktisering av regelverket vedrørende bygging av hytter som ledd i utmarksnæring i LNF-områder. NN ønsker at departementene skal gi visse signaler til kommunene om praktiseringen av regelverket, jfr. konklusjonene avslutningsvis i brevet.

1. Om bestemmelser til kommuneplanens arealdel om spredt bebyggelse

Plan- og bygningsloven er ikke til hinder for oppføring av f.eks. utleiehytter som ikke har tilknytning til “stedbunden næring”. En slik utbygging krever imidlertid planavklaring på forhånd.

Dersom kommunen ønsker å legge til rette for en spredt utbygging av f.eks. utleiehytter i LNF-områder, må det skje i medhold av bestemmelse med hjemmel i pbl § 20-4 andre ledd bokstav c, om spredt bebyggelse i LNF-område. I så fall må det gis kriterier for lokalisering og omfang av bebyggelsen og eventuelt stilles krav om utarbeiding av bebyggelsesplan. Bruk av bestemmelsen skal avklare om, og i tilfelle hvor og hvor mye det kan bygges i LNF-områdene utover det som har sammenheng med formålet. Gjennom å gi bestemmelser om omfang og lokalisering av slik bebyggelse, vil utbyggingen være i samsvar med planen.

Hensikten med bruk av bokstav c er å gi rom for innpassing av visse andre bygninger i LNF-området enn de som nyttes i primærnæringen, uten å gå veien om planrevisjon, reguleringsplan eller dispensasjon i det enkelte tilfelle.

Det er ønskelig at bygging av utleiehytter i LNF-områder som hovedregel skjer på grunnlag av planavklaring, og ikke som følge av dispensasjonssak. Kommunene kan benytte eksisterende hjemmel i plan- og bygningsloven til å gi bestemmelser om spredt utbygging der dette er hensiktsmessig. Slike bestemmelser kan være et egnet virkemiddel for å legge til rette for utleiehytter i utmark der det er ønskelig, jfr. de målsettinger som er uttrykt bl.a. i St. prp. nr.8 (1992-93) og Innst. S. nr. 92 (1992-93) om næringsutvikling og yrkeskombinasjoner i landbruket.

I revidert utgave av veileder til kommuneplanens arealdel blir det gitt eksempler på bruk av bestemmelser om ervervsbebyggelse (herunder utleiehytter og serviceanlegg for reiseliv) og om ombygging/bruksendring av driftsbygninger m.v. i landbruket til bygninger for turistvirksomhet.

Vi vil også vise til St. meld. nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk og det forestående arbeidet med å tilpasse plan- og bygningsloven til nye utfordringer. Regjeringen oppnevnte 23. oktober i år et nytt planlovutvalg, som skal videreutvikle og forbedre plandelen av plan- og bygningsloven. De problemstillinger NN tar opp vil også bli vurdert i lovutvalget når de skal se på arealbrukskategorier og arealbruksformål i kommunale planer.

Innenfor LNF-områdene er landbruksinteresser, friluftsinteresser og naturinteresser likestilte og legitime. Dersom det er ønskelig å fastlegge forholdet mellom disse interessene nærmere, eller der en av interessene er dominerende, kan det utarbeides reguleringsplan. Reguleringsplanen vil i så fall gjelde foran kommuneplanens arealdel, jf pbl § 20-6 tredje ledd.

2. Om dispensasjon

Dersom det ikke gjennom planavklaring er gitt adgang til utbygging i LNF-område, vil etablering av tiltak som ikke har sammenheng med stedbunden næring, kreve dispensasjon. Lovens vilkår for dispensasjon er at “særlige grunner” foreligger, jf pbl § 7. Om vilkåret “særlige grunner” heter det i forarbeidene til plan- og bygningsloven, jf. Ot. prp. nr. 56 (1984-85);

“Uttrykket særlige grunner må ses i forhold til offentlige hensyn planlovgivningen skal ivareta. De særlige grunner som kan begrunne en dispensasjon er i første rekke knyttet til areal- og ressursdisponeringshensyn. Som eksempel kan nevnes tilfeller der vurderingen av arealbruken er endret etter at det ble utarbeidet plan, eller at tidsfaktoren tilsier at en ikke bør avvente en planendring. I helt spesielle tilfeller vil også forhold vedrørende søkerens person kunne anses som særlig grunn.

I den enkelte dispensasjonssak må det foretas en konkret og reell vurdering av de faktiske forhold i saken. ”

En dispensasjonssak forutsetter en konkret vurdering der de offentligrettslige hensyn, først og fremst de hensyn som er fremmet gjennom planen, blir avveid i forhold til de særlige grunner søkeren anfører. Særlige grunner foreligger fortrinnsvis der de interesser arealplanen og lovbestemmelsene ivaretar, ikke blir skadelidende ved at dispensasjon gis. Er det en overvekt av hensyn som taler for dispensasjon, vil lovens krav til særlige grunner være oppfylt, og det er adgang til å dispensere etter en skjønnsmessig vurdering.

Dersom tiltaket umiddelbart strider mot offentligrettslige hensyn, foreligger ikke særlige grunner, og det er da ikke adgang til å gi dispensasjon. Normalt vil verken økonomiske hensyn eller personlige forhold som helse etc. kunne tillegges noen vekt ved vurderingen av om særlige grunner foreligger.

Ofte vedtar kommunene en arealdel med utfyllende bestemmelser som sier noe om i hvilke saker det kan vurderes dispensasjon og hva det i så fall skal legges vekt på. Slike bestemmelser blir å anse som veiledende retningslinjer. Slike bestemmelser kan ikke brukes som selvstendig hjemmel for tillatelse eller avslag og vil ikke ha rettsvirkning på linje med planen.

I utgangspunktet må alle dispensasjonssaker undergis en individuell behandling og en konkret vurdering. Begrunnelsen for vedtaket må framgå av dispensasjonsvedtaket. Ingen har rettskrav å få dispensasjon selv om særlige grunner foreligger.

Miljøverndepartementet eller Landbruksdepartementet kan ikke gi signaler om en mer lempelig dispensasjonspraksis, slik NN ber om når det gjelder bygging av hytter som styrker næringsgrunnlaget i landbruket. I St. meld. nr. 29 (1996-97) og Innst. S. nr. 219 (1996-97) signaliseres en skjerping av dispensasjonspraksis. Vi ønsker primært at utbygging skal skje via planavklaring, og ikke som følge av dispensasjonssak, selv om unntak kan tenkes.

2.Vedrørende adgang til å delegere myndighet tillagt det faste utvalg for plansaker

98/1831

170998

Sammendrag: Spørsmål om delegasjon av myndighet tillagt det faste utvalg for plansaker til bygnings- og arealplansjefen. Etter vedtakelsen av kommuneloven av 25.09.92 ble det gjort endringer i plan- og bygningsloven som medførte at myndigheten etter plan- og bygningsloven ikke lenger lå hos bygningsrådet, men hos kommunen. Der hvor det ikke ligger en delegasjonssperre i loven kan myndigheten delegeres i henhold til kommunelovens regler. Dette betyr at dispensasjonsmyndighet kan delegeres til bygnings- og arealplansjefen.

Det vises til brev til Kommunal- og regionaldepartementet, videresendt Miljøverndepartementet som rette vedkommende.

Det blir i brevet reist tvil om det er anledning til å delegere myndighet til bygnings- og arealplansjefen i NN i saker som gjelder dispensasjon i medhold av plan- og bygningslovens § 7.

Departementet vil nedenfor gi en generell redegjørelse for delegasjonsadgangen i plan- og bygningsloven, ønskes det derimot en konkret vurdering av den praksis som følges i Sandefjord kommune, ber vi om at dette tas opp med fylkesmannen i Vestfold.

Stortinget vedtok ny kommunelov den 25. september 1992, som lov nr. 107, 1992. Loven bygger i hovedsak på prinsipper om at kompetansen i kommunen skal ligge på kommunestyrenivå. Videre er kommunen gitt stor grad av frihet til selv å velge den organisatoriske/administrative oppbygning av virksomheten. For å gjennomføre disse prinsippene også på plan- og bygningslovens område, ble det vedtatt endringer i loven som trådte i kraft 1. januar 1994.

Endringen besto i hovedsak i at myndigheten etter plan- og bygningslovens bestemmelser ikke lenger lå hos bygningsrådet, men ble lagt til kommunen. Etter pbl. § 9-1 første punktum er det kommunestyret som har ansvaret for og ledelsen av kommuneplanlegging og arbeidet med reguleringsplaner, og myndigheten til å gjøre vedtak om kommuneplan og reguleringsplan. Det ble etter lovendringen vedtatt nytt annet punktum hvor det ble bestemt at hver kommune skal ha et fast utvalg for plansaker. Dette utvalget overtok tidligere bygningsråds oppgaver, og har bl.a. myndigheten til å dispensere fra plan, behandle klager på plan og å nedlegge bygge- og deleforbud i medhold av plan.

Det faste utvalget kan i utgangspunktet delegere oppgaver etter kommunelovens regler. Kun i tilfelle hvor plan- og bygningslovens bestemmelser bruker uttrykket "det faste utvalget selv" ligger det en delegasjonssperre, jfr. pbl. §§ 27-2, 28-2, 30 og 33 hvor denne formuleringen er brukt. I bestemmelser hvor det kun er brukt utrykket “det faste utvalg" og hvor bestemmelsen heller ikke omfattes av § 8 om delegasjonssperrer, kan dispensasjonsmyndigheten delegeres i samsvar med kommunelovens bestemmelser.

Siden § 7 ikke omfattes av § 8 og heller ikke etter sin ordlyd utelukker delegasjon fra det faste utvalg, kan dispensasjonsmyndigheten delegeres.

Dette betyr at myndighet etter plan- og bygningsloven kan tildeles administrasjonen eller annet kommunedelsutvalg, så sant plan- og bygningsloven ikke direkte utrykker det motsatte, jfr. ovenstående. Det følger av kommuneloven § 12 nr. 3 ) første pkt. at det er kommunestyret som skal fastsette kommunedelsutvalgenes oppgaver. Etter plan- og bygningslovens system kan imidlertid ikke kommunestyret tildele andre kommunale organer den myndighet som loven har lagt til det faste utvalg for plansaker. Det er det faste utvalg selv som evt. må foreta delegasjon. Dette betyr at kommunedelsutvalg eller kommuneadministrasjonen bare kan få tildelt myndighet som etter plan- og bygningsloven ligger til det faste utvalg dersom både kommunestyret og det faste utvalg ønsker dette.

I motsetning til det som er sagt overfor om delegasjon, har verken det faste utvalg selv eller kommunestyret kompetanse til å overføre myndighet som i plan-og bygningsloven er lagt til det faste utvalg til annet kommunalt organ, dvs. slik at det faste utvalg mister sin kompetanse.

Endelig ønsker departementet å understreke at kommunelovens § 12 nr. 4 kun åpner for at det kan delegeres myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke er av prinsipiell betydning. Miljøverndepartementet har derfor oppfordret kommunenetil å vise varsomheti delegasjon av dispensasjonsmyndigheten, idet disse sakene ofte vil være av prinsipiell betydning, og således i strid med kommunelovens ovennevnte bestemmelse.

3. Vedrørende krav om bebyggelsesplaner med hjemmel i § 28 nr. 3 i tidligere bygningslov av 18. juni 1965 - spørsmål om overgangsbestemmelsene i plan- og bygningsloven

98/2097

030998

Sammendrag: Bebyggelsesplaner vedtatt før pbl trådte i kraft har ikke rettsvirkninger slik som bebyggelsesplaner vedtatt etter § 28-2, jf § 119. Reguleringsbestemmelser i eldre reguleringsplaner kan nyttes som hjemmel for å utarbeide bebyggelsesplaner med rettsvirkning. Tidligere reguleringsbestemmelser om bygningers etasjetall og høyde gjelder, men for målingen gjelder någjeldende byggeforskrifter. Tidligere bestemmelser om utnyttingsgrad vil fortsatt gjelde.

Den tidligere bygningslov av 18. juni 1965 hadde i § 28 nr 3 en bestemmelse som lød slik:

"Er tomtedeling eller bebyggelsesplan ikke fastsatt i reguleringsplan, kan den fastsettes av bygningsrådet."

En slik bebyggelsesplan var et hjelpedokument for bygningsrådet. Bebyggelsesplanen skulle vise bygningsrådet hvordan det påtenkte byggetiltaket kunne innpasses på den aktuelle eiendom, og hvordan eiendommen ville være fullt utbygget.

Den tidligere bygningsloven hadde ikke bebyggelsesplanen som egen plantype, og den kunne ikke nyttes i forbindelse med ekspropriasjon eller refusjon.

Bebyggelsesplaner vedtatt før plan- og bygningsloven trådte i kraft 1. Juli 1986 er således uten de rettsvirkninger som tilligger bebyggelsesplaner etter någjeldende lovgivning.

Plan- og bygningslovens § 119 kan derfor ikke oppfattes slik at bebyggelsesplaner vedtatt etter tidligere lovgivning i og med ikraftsetting av ny plan- og bygningslov har fått rettsvirkning i samsvar med gjeldende lovgivning. Dersom en ønsker bebyggelsesplaner med slik rettsvirkning, må disse behandles og vedtas i samsvar med bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 28-2.

En antar at en også kan nytte eldre reguleringsplaner med reguleringsbestemmelser om bebyggelsesplaner som hjemmel for å utarbeide bebyggelsesplaner med rettsvirkning. Forutsetningen er da at disse bebyggelsesplaner behandles og vedtas i samsvar med bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 28-2.

Vedrørende reguleringsbestemmelser om etasjetall og byggverks høyde med hjemmel i reguleringsplaner etter tidligere lovgivning bemerker en:

Byggverk med hjemmel i slike reguleringsplaner må oppføres etter de tidligere reguleringsbestemmelser slik de er vedtatt.

Fastsetter den aktuelle reguleringsplanen f.eks at bebyggelsen skal oppføres i 2 etasjer, må det aktuelle byggverket oppføres i samsvar med dette.

Ved måling av antall etasjer, må en imidlertid legge någjeldende byggeforskrifter til grunn.

Om måleregler for antatt etasjer, viser en til byggeforskriftenes kap IV § 4-1.

Vedrørende reguleringsbestemmelser om grad av utnytting bemerkes:

De tidligere byggeforskrifter av 1985 om grad av utnytting (eller utnyttingsgrad som det het den gang) hadde slik ordlyd:

"Kap. 22 UTNYTTINGSGRAD

:1 Definisjon.

Utnyttingsgrad - forholdet mellom brutto golvareal i bebyggelse og brutto grunnareal inklusive halvparten av tilstøtende veg, bane, plass, park, vann eller elv, maksimalt 10,0 m.

:2 Beregning av utnyttingsgraden.

Når reguleringsplan bare angir utnyttingsgrad, skal planen angi utnyttingsgraden både for de enkelte tomter og for større områder.

Ved beregning av utnyttingsgraden skal det i golvarealet for forretnings- og industribygg regnes med lukkede- og selvstendige lagerarealer, men ikke lagerarealer i kjeller. Ved beregning av utnyttingsgraden for større områder som omfatter flere typer bebyggelse, skal felles friarealer, lekeplasser, skoletomter o.l. regnes med til brutto grunnareal."

Disse byggeforskriftene legger, som det framgår, brutto grunnareal til grunn for beregning av regulert byggevolum. Dette i motsetning til någjeldende byggeforskrifter som fastsetter at det er netto regulert tomtegrunn som nå skal legges til grunn for beregningen av tomteutnyttelsen. Det er derfor ikke mulig å overføre tidligere bestemmelser om utnyttingsgrad til någjeldende bestemmelser om grad av utnytting.

Av Miljøverndepartementets Veileder til Tekniske forskrifter til plan- og bygningsloven kapittel III framgår at for eiendommer der utnyttingsgrad er fastsatt i reguleringen, vil denne fortsatt være gyldig.

4. Vedrørende spørsmål angående fritidsbebyggelse

97/2541

220798

Sammendrag: Diverse spørsmål angående reguleringsmessige forhold rundt fritidsbebyggelse. Det blir bl.a. anført at der tomtegrenser er inntegnet på kartet, vil en fradeling i strid med planen forutsette dispensasjon fra planen. Myndigheten til fradeling av eiendom i medhold av pbl § 63 kan delegeres til planutvalget eller adminstrasjonen. Anlegg av private veier i LNF-områder krever tillatelse med mindre det er snakk om en vei som skal brukes i jord- og skogbruksdrift.

Når det gjelder Deres spørsmål skal innledningsvis bemerkes at plan- og bygningsloven (pbl.) gir den enkelte kommune ved regulering av et område omfattende muligheter til å benytte kombinasjoner av virkemidler, i form av de arealbrukskategorier som nevnes i lovens § 25, eventuelt i kombinasjon som angitt i bestemmelsens 2. ledd. I tillegg kan det gis presiserende bestemmelser i medhold av lovens § 26.

Videre skal bemerkes at den myndighet som i pbl. tillegges kommunen, d.v.s. kommunestyret, i stor utstrekning kan delegeres, jfr. lovens § 8.

Som følge av de mange kombinasjonsmuligheter m.h.t. såvel virkemidler som vedtakskompetanse vil derfor nedenstående besvarelse av Deres spørsmål måtte bli relativt generell.

Spørsmål 1

Ubebygget område mellom hytter i regulert hyttefelt kan reguleres til

spesialområde/friluftsområde, i henhold til pbl. § 25 nr. 6. Et annet alternativ vil være å regulere husplassering, eventuelt med byggegrenser og/eller supplerende

reguleringsbestemmelser. Også andre alternativer er tenkelige, - dette vil det være opptil kommunestyret å ta stilling til, slik som antydet i Deres bilag 1.

Spørsmål 2

Dersom det i reguleringsplan er regulerte tomtegrenser vil dette som regel være en

konsekvens av en bevisst og planfaglig vurdering, d.v.s. at kommunestyret konkret har tatt stilling til de enkelte tomtenes form og størrelse.

En fradeling i strid med reguleringsplanen forutsetter derfor dispensasjon fra denne i medhold av pbl. § 7. Som det fremgår av denne bestemmelse kan det faste utvalget for plansaker, etter søknad, dersom særlige grunner foreligger, gi dispensasjon fra bl.a. reguleringsplan.

I det reguleringsplanen er blitt til etter en omfattende og grundig planprosess vil en dispensasjon av noen betydning for planens innhold sjelden være kurant.

Spørsmål 3

Dersom først tomtegrenser er regulert vil enhver endring av disse forutsette

dispensasjon, med mindre det kun er tale om mindre tekniske tilpasninger, f.eks. i

forbindelse med oppmåling.

Hvorvidt en økning av en tomt fra 1 til 5 mål er så vesentlig at den forutsetter reguleringsmessig behandling eller kan hjemles i en dispensasjon kommer an på en konkret vurdering. Departementet finner derfor ikke å kunne gi noe prinsipielt svar på dette.

Spørsmål 4

Forutsatt at “tilleggsarealet” er regulert til friluftsområde vil en endring av

tomtegrensen og/eller eiendomsforholdet ikke i seg selv ha noen betydning for det

fastsatte arealbruksformål. Inngrep som kommer i konflikt med dette formålet vil

derfor være, i strid med reguleringsplanen. Dette vil normalt være tilfelle dersom tiltak umuliggjør eller vesentlig vanskeliggjør den frie ferdsel som et friluftsområde

forutsetter.

Spørsmål 5

Som overordnet myndighet kan kommunestyret gi planutvalget/ administrasjonen mer eller mindre bestemte retningslinjer for deres virksomhet. Annerledes stiller det seg i de tilfeller der pbl. legger kompetanse direkte til det underordnede organet.

Når det gjelder de fremlagte saksbehandlingsregler er enkelte av disse skjønnsmessige, nr. 2, 4 og 5, og således naturlig å betrakte som retningslinjer, mens de øvrige er formet som pålegg.

Spørsmål 6

Som det fremgår av det ovenstående er regulert arealbruk uavhengig av eierforholdene i det berørte området. Videre oppheves, som De har påpekt, fradelingsforbudet i pbl. § 17-2, ledd når området inngår i reguleringsplan. En annen sak er at en fradeling vil kunne forutsette dispensasjon fra reguleringsplanen dersom tomtegrenser er fastsatt i planen.

Videre vil annen lovgivning etter omstendighetene kunne få anvendelse, f.eks. dersom planen forutsetter fortsatt drift av jord- eller skogbruk.

Spørsmål 7

I regulert friluftsområde innenfor (eller utenfor) 100-metersbeltet vil alle søknadspliktige tiltak som ikke hjemles i planen forutsette dispensasjon fra denne, eventuelt at planen endres.

Spørsmål 8

I henhold til pbl. § 63 er myndigheten til å avgjøre fradelingssaker lagt til kommunen, d.v.s. kommunestyret, som kan delegere myndigheten til planutvalget eller til administrasjonen. Dette gjøres i stor utstrekning.

Den interne organisasjonsform og begrepsbruk kan variere svært meget fra kommune til kommune. Hvem som er rette vedkommende til å behandle en delesøknad må derfor bero på konkret vurdering av det foreliggende delegasjonsvedtak.

Generelt kan det sies at i de tilfeller hvor en kommune har fordelt saker som skal

behandles etter pbl. i forskjellige etater, - f.eks. en som behandler byggesaker og en som har ansvaret for plansaker, vil delingssaker naturlig sortere under sistnevnte.

Spørsmål 9

Anlegg av private veier er avhengig av at det innsendes søknad og at kommunen gir tillatelse, med mindre veien utgjør en del av tradisjonell jord- og skogbruksdrift. I så tilfelle gjelder særlige regler.

Spørsmål 10

Under forutsetning av at det i reguleringsplan er fastsatt med rettslig bindende virkning en løsning med felles parkeringsplasser og gangadkomst til hyttene, vil en løsning der det etableres private bilveier helt frem til hyttene være avhengig av at det gis dispensasjon fra planen eller at denne endres. Hvorvidt en slik endring er vesentlig eller ikke må bero på en konkret vurdering, jfr. ovenfor vedrørende spørsmål 2 og 3.

5. Klage på fylkesmannens omgjøring av eget vedtak i klagesak - bruksendring fra forretning til kafe

98/2831

150199

Sammendrag: Bruksendring fra forretning til kafé. Spørsmål om adgang til å stille vilkår om begrensning av åpningstider ved innvilgelse av dispensasjon. I den grad regulering av åpningstider fremmer formålet med reguleringen og har saklig sammenheng med vedtaket, må det kunne stilles slike vilkår med hjemmel i pbl § 7. Spørsmål om omgjøring av eget tiltak etter forvaltningslovens § 35. Vedtaket ble ikke ansett å rette seg mot eller direkte tilgodese naboene, og de var derfor ikke beskyttet mot omgjøring etter bestemmelsens bokstav a.

Miljøverndepartementet har mottatt ovennevnte sak fra Fylkesmannen i NN.

Plan- og bygningsetaten i NN kommune godkjente den 12. januar 1996 søknad om bruksendring fra forretning til kafé for ovennevnte eiendom idet det ble gitt dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan. Approbasjonen ble påklaget i brev av 19. mars 1996 fra NN. Klagen ble forelagt byutviklingskomiteen i møte den 11. september 1996. Klagen ble ikke tatt til følge.

Saken ble oversendt til Fylkesmannen i NN. Fylkesmannen tok, i brev av 8. oktober 1996, klagen delvis til følge idet det ble satt vilkår om at åpningstiden skulle begrenses til kl 18.00.

På vegne av tiltakshaver begjærte NN omgjøring av vedtaket i brev av 21. august 1997.

I vedtak av 25. mars 1998 omgjorde fylkesmannen sitt eget vedtak slik at vilkåret om begrensning av åpningstiden ble fjernet. Fylkesmannen viser til at området er regulert til boligformål med forretninger i første etasje. Butikkvirksomhet vil således være i tråd med formålet og slik virksomhet vil kunne holde relativt lange åpningstider uten å komme i strid med planformålet. Kundetrafikk må derfor uansett påregnes utover kveldene. I tillegg til kundetrafikken, vil aktivteten i selve kafelokalet medføre støy. Fylkesmannen fant imidlertid likevel at en begrensning av åpningstiden til kl 18.00 vil være urimelig siden reguleringsplanen åpner for en virksomhet som samlet sett kan innebære en større belastning for omgivelsene enn det aktuelle tiltak.

Fylkesmannens omgjøringsvedtak ble i brev av 1. april 1998 og 20. april 1998 påklaget av NN. I klagen anføres at fylkesmannen ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til beboernes interesser og det vises til ulemper i form av lukt og støy.

Miljøverndepartementet bemerker:

Den aktuelle eiendom omfattes av reguleringsplan stadfestet 28. juli 1977, og er regulert til bolig med forretning i første etasje. Den består av en terasseblokk med underjordisk garasjeanlegg, forretninger i 1. etasje og boliger i de øvrige etasjene. Boligdelen består av 48 leiligheter med inngang fra gata.

Kafevirksomhet omfattes av reguleringsformålet bevertningssted jfr. plan- og bygningslovens § 25, 1. ledd nr. 1. Bruksendringen er således i strid med gjeldende reguleringsplan og tiltaket betinger dermed dispensasjon jfr plan- og bygningslovens § 7.

Både kommunen og fylkesmannen har funnet at vilkårene for dispensasjon er til stede. Dispensasjonsspørsmålet må anses endelig avgjort ved fylkesmannens klagebehandling i vedtak av 4. august 1997. Departementet har ikke noe å bemerke til kommunens og fylkesmannens vurdering av hvorvidt vilkårene for midlertidig dispensasjon er til stede.

Ved klagebehandling av saken stilte fylkesmannen som vilkår for dispensasjon at åpningstiden skulle begrenses til kl 18.00. Fylkesmannen omgjorde sitt eget vedtak den 25. mars 1998 idet vilkåret ble opphevet. Fylkesmannens omgjøringsvedtak er i henhold til forvaltningsloven nytt enkeltvedtak som kan påklages og vedtaket er nå gjenstand for departementets klagebehandling.

Når det gjelder det stilte vilkåret om begrensning av åpningstiden kan en ikke se at fylkes-mannen ikke hadde hjemmel til å sette et slikt vilkår for dispensasjon fra reguleringsplanen. Søknaden krevde dispensasjon og kunne således vært avslått. Ut fra et “fra det mer til det mindre-synspunkt” må det da også være adgang til å stille vilkår for dispensasjon. I den grad regulering av åpningstider fremmer formålet med reguleringen og har saklig sammenheng med vedtaket, må det kunne stilles slike vilkår med hjemmel i plan- og bygningslovens § 7. Så lenge vilkåret stilles med hjemmel i plan- og bygningsloven, kan det stilles av bygningsmyndigheten. Bygningsmyndigheten kan være både den kommunale og den statlige bygningsmyndighet. Statlig bygningsmyndighet bør imidlertid være tilbakeholden i slike spørsmål som kommunal bygningsmyndighet er nærmere til å vurdere.

Vilkåret om begrensning av åpningstiden var således et lovlig stillet vilkår.

Når fylkesmannen har opphevet vilkåret synes det som om begrunnelsen for dette ikke er at vedtaket lider av hjemmelsmangel, men at det ble ansett urimelig å legge begrensninger på åpningstider siden butikkvirksomhet ville være i tråd med formålet og slik virksomhet vil kunne holde relativt lange åpningstider uten å komme i strid med planformålet. Fylkesmannen fant det ikke hensiktsmessig å sette nytt vilkår om åpningstid og viste til at kommunen måtte være den nærmeste til å bestemme type virksomhet og omfang av den.

I henhold til forvaltningslovens § 35 bokstav a kan et forvaltningsorgan omgjøre sitt eget vedtak dersom endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser. Departementet slutter seg til fylkesmannens oppfatning om at naboene ikke kan anses å ha en slik stilling at de er beskyttet mot omgjøring i denne sak. Vedtaket om begrensning av kafeens åpningstid retter seg ikke mot naboene og de blir heller ikke direkte tilgodesett i det.

Vilkårene for omgjøring etter forvaltningslovens § 35 a er etter dette til stede. Departementet har ingen bemerkninger til det omgjøringsvedtak som er fattet. Det vises i denne forbindelse til at dispensasjonen for kafedrift er midlertidig. Dersom kafedriften ikke er ment å opphøre må det søkes om permanent bruksendring. Fylkesmannens vedtak av 25. mars 1998 om opphevelse av vilkår om åpningstid til kl 18.00 opprettholdes.

Klagen tas ikke til følge.

6. Kravet til konsekvensutredning av vedlegg II tiltak som følge av at tiltaket gir en vesentlig økning i antall personer som utsettes for støy

98/3104

100998

Sammendrag: Spørsmål om det er tiltaket direkte eller indirekte som må medføre støy for å utløse konsekvensutredningsplikt etter forskrift om konsekvensutredninger § 4 nr. 5c, eller om det er nok at tiltaket medfører en vesentlig økning i antall personer som blir utsatt for støy fra en allerede eksisterende støykilde. Konklusjonen baseres på formålet med reglene, å få belyst konsekvensene av det konkrete tiltak, og fastslår at det må være selve tiltaket som direkte eller indirekte forårsaker støy for at utredningsplikten skal inntre.

Følgende problemstilling reises: “Må det være tiltaket i seg selv direkte eller indirekte som forårsaker støy for at konsekvensutredningsplikt etter §4 nr.5c skal inntre, eller er det tilstrekkelig at tiltaket medfører at et vesentlig økt antall personer blir utsatt for støy fra en allerede eksisterende støykilde?”

Ordlyden i § 4 nr.5c “..tiltaket gir vesentlig økning i antall personer som utsettes for støy..”, taler for begge løsninger. Hensynet bak reglene tilsier likevel at bare de direkte og indirekte konsekvenser av selve tiltak omfattes av §4 nr.5c. Formålet med å utarbeide en konsekvensutredning er å få belyst hvilke konsekvenser for miljøet tiltaket i seg selv skaper. I veileder T-1170 om kriterier for vurdering av vedlegg II-tiltak er det derfor presisert at for tiltak som har utslipp til luft, vann eller jord eller påfører omgivelsene støy, må tiltakshaver redegjøre for disse og gi en vurdering av utslippene, slik at ansvarlig myndighet kan avgjøre om § 4 nr.5 blir berørt, jmf s 39 i veilederen.

Konklusjonen er etter dette at det må være tiltaket i seg selv direkte eller indirekte som forårsaker støy for at plikt til konsekvensutredning skal inntre.

7. Vedrørende rettsvirkningene av godkjent disposisjonsplan etter bygningsloven av 18. Juni 1965

98/3135

160998

Sammendrag: Godkjent disposisjonsplan som er påbegynt gjennomført før pbl trådte i kraft, er rettslig bindende og kan gjennomføres, dersom den ikke er i strid med senere vedtatt reguleringsplan eller kommuneplan, jf § 119. Tiltakene må byggemeldes på vanlig måte. Bruksendring av hytter krever også tillatelse etter § 93.

Deres brev mottatt her den 3.9.98.

Vedrørende rettsvirkningene av godkjent disposisjonsplan etter bygningsloven av 18. juni 1965 viser vi til vårt brev om dette av 12.8.98 til Landbruksdepartementet der vi bl.a. har anført.

“I "Planavdelingen informerer" nr 2 for 1997 har Miljøverndepartementet bl.a. uttalt at det følger av Plan- og bygningslovens § 119 nr 1 annet ledd at godkjent disposisjonsplan i medhold av vedtekt til bygningslovens § 82 kan gjennomføres etter Plan- og bygningslovens ikrafttreden dersom gjennomføringen av disposisjonsplanen var påbegynt før lovens ikrafttreden.

En vil anta at det i uttrykket "påbegynt før lovens ikrafttreden" må ligge at gjennomføringen av planen må kunne påvises fysisk i terrenget.

Videre vil en anta at uttrykket også kan omfatte en tiltakshaver som har sluttet rettslig bindende kontrakter før gjennomføringen av en godkjent disposisjonsplan.

I tilfelle av tvist er spørsmålet om gjennomføringen av en disposisjonsplan er påbegynt et rettsspørsmål som domstolene må ta endelig stilling til. Etter det som er opplyst i Deres brev er bygningene i området oppført før planen ble godkjent av fylkesmannen. Ved avgjørelsen av spørsmålet om gjennomføringen av disposisjonsplanen er påbegynt vil det være et viktig moment om disse bygningene er gitt en utforming og plassering som er i samsvar med planen. Hvis det her er i samsvar vil de etter departementets oppfatning var naturlig å anse gjennomføringen av planen som påbegynt.

Den tidligere bygningslov av 18. juni 1965 hadde bestemmelse om bl.a. hytter, fritidsbebyggelse i lovens § 82 som hadde slik ordlyd:

"Sportshytter, sommerhus og kolonihagehus.

For 1) sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt for tilhørende uthus, gjelder reglene i kapitlene III og IV og i § 65 første ledd og § 68. 2)

Ved vedtekt kan det bestemmes at loven også ellers helt eller delvis skal gjøres gjeldende for slik bebyggelse. På samme måte kan bestemmes at slik bebyggelse skal være undergitt meldeplikt, eller at den bare kan føres opp i bestemte områder.

Hvor særlige hensyn tilsier det, kan det ved vedtekt bestemmes at det helt skal være forbudt å føre opp bebyggelse som nevnt i første ledd innenfor kommunen.

Når 1) særlige grunner foreligger kan bygningsrådet dispensere fra vedtekt etter annet og tredje ledd.

Blir bygningen tatt i bruk til annet enn det som er nevnt i første ledd, gjelder lovens bestemmelser fullt ut."

Hensikten med vedtekten til bygningslovens § 82 var å gi kommunen et middel til å fastsette om det skulle være adgang til å oppføre hytter i kommunen, og hvor i kommunen de i tilfelle kunne oppføres.

Departementet utarbeidet en normalvedtekt til bygningslovens § 82 som kommunene kunne nytte for å styre hyttebyggingen i kommunen.

Denne normalvedtekten hadde slik ordlyd:

1. Sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, kan bare plasseres og oppføres i område…………… vist på kart.

Hyttebygging m.v. kan bare foretas etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen.

2. For bygninger som er nevnt under nr. 1, skal foruten bygningsloven kap III, IV og § 65 også gjelde §§ 66 nr 1, 70, 72, 73, 74 nr 2 og 94, jfr 93.

3. Bygningsrådet kan utferdige nærmere regler om hyttebygging."

Disposisjonsplanen som nevnt i vedtekten var en enkel plan som fastsatte hvor hyttene kunne oppføres. Disposisjonsplanen gjaldt kun for oppføring av hytter, og kunne ikke nyttes i forbindelse med ekspropriasjon og refusjon etter bygningslovens bestemmelser.”

Som det fremgår av det som ovenfor er nevnt, er en godkjent disposisjonsplan, der gjennomføringen er påbegynt før plan- og bygningslovens ikrafttreden, d.v.s. før 1. juli 1986, rettslig bindende.

De resterende hytter kan derfor oppføres i samsvar med planen. Det samme gjelder veganlegg og parkeringsplasser for hyttene.

Samtlige av disse tiltak må byggemeldes på vanlig måte til kommunen før igangsetting, ifr. bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 93.

Etter bestemmelsene i plan- og bygningslovens er det kommunestyret som er planleggings- og reguleringsmyndighet innen kommunen, og som godkjenner og gjennomfører kommunens planer.

En forutsetning for at disposisjonsplanen kan gjennomføres som tenkt er at den ikke er i strid med senere vedtatt reguleringsplan eller kommuneplan. Om rettsvirkningen av reguleringsplan og kommuneplan viser en til bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 31 og § 20-6.

Statlige myndigheter kommer bare inn i kommunens planlegging dersom denne er i strid med statlige interesser. De statlige myndigheter vil i så fall fremme innsigelse mot en slik plan. Dersom kommunen ikke tar hensyn til innsigelsen, må planen oversendes Miljøverndepartementet som avgjør om innsigelsen skal tas til følge.

Som det fremgår av det som ovenfor er nevnt er hytter byggverk som er tenkt nyttet til beboelse i kortere tidsrom. Dersom disse skal nyttes til annet formål, må det fremmes søknad til kommunen om bruksendring, jfr bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 93.

8. Ressursforvaltning - NN kommune - Fylkesmannens ansvar og saksbehandling i reguleringssammenheng

97/3686

070998

Sammendrag : Om uttalelsesfrister ved foreleggelse av forslag til reguleringsplan overfor statlig myndighet, samt fylkesmannens rolle og oppfølgingsansvar vedrørende ressursforvaltning - sand og grus.

En part kritiserte lang saksbehandlingstid for en spesiell reguleringsplan for massetak, og stilte spørsmål om fylkesmannen kunne trenere en sak ved å unnlate å komme med innspill til kommunen innen høringsfristen. Vedkommende var forøvrig også kritisk med hensyn til hvorledes fylkesnivået fulgte opp sitt ansvar for ressursforvaltning i fylket. Sentrale utdrag fra departementets svarbrev siteres herved :

1. Om fristsetting og fristutsettelse / Fylkesmannens medvirkning i planprosessen / forholdet til forvaltningsloven.

Vi forstår det slik at den kritikk som reises mot fylkesmannen m.h.t. at det hele tiden må «purres på svar og bevegelse i saken», relaterer seg til reguleringsplan for NN, som i mellomtiden er stadfestet. En reguleringsplan som fremmes av en kommune, uten at arealbruken har forankring i en kommuneplan, og der tiltaket vanligvis utløser ulike arealbrukskonflikter, vil normalt ta noe tid. I hovedsak er det likevel kommunen selv som har fremdriftsansvaret. Det er derfor kommunen som setter frist for uttalelse, følger opp saken og eventuell gir fristutsettelse. Kommunens frist ble satt til 01.10.1995. Fylkesmannens uttalelse ble sendt den 23.02.1996. Vi forstår det slik at fylkesmannen hadde varslet kommunen at de trengte lenger tid, og i slike tilfeller er det opp til kommunen å sette en ny frist, slik at tiltakshaver ved henvendelse til kommunen kan følge med hvor i prosessen saken står. I henhold til pbl. § 27-1 nr. 2 siste ledd, heter det at statlige myndigheter skal få en «rimelig frist» for uttalelse. Det er opp til høringsorganene å reagere dersom fristen i den enkelte sak ikke synes å være rimelig. Det kan variere m.h.t. sakens kompleksitet, konsekvenser og graden av eventuelle motstridende interesser. Uttak av løsmasser krever ofte kompliserte avveininger. Forutsatt at en frist på denne måte er fastsatt i samråd med det enkelte høringsorgan, kan kommunen i prinsippet gå videre i planprosessen dersom det ikke kommer inn uttalelser innenfor fristen. Kommunen må imidlertid da være oppmerksom på at forsering av sakens gang kan føre til høringsorganet angriper det endelige kommunestyrevedtak gjennom å påklage planvedtaket.

Formelt sett har fylkesmannen kun plikt til å forholde seg til kommunen, og henvendelser fra privatpersoner og firmaer som har interesse i planarbeidet må først og fremst rettes til kommunen. En annen sak er at fylkesmannen selv bør ta initiativ overfor kommunen med hensyn til ny fristavklaring dersom det viser seg at det kommer mange private henvendelser om saken, om ikke annet for å antyde når saken kan forventes ferdig behandlet. Fylkesmannen har i denne saken uttrykt at det ville vært å foretrukket om det også hadde vært gjort i denne saken.

For helhetens skyld skal bemerkes at kulturminneloven har spesielle frister som kommunen ikke kan overse. Spesielt er det viktig å være klar over at visse tiltak vil være forbudt å iverksette uten samtykke fra rett myndighet. I denne konkrete saken vedtok også Arkeologisk Museum å ikke gi dispensasjon for de fornminner som ville bli berørt. Kommunen var derfor nødt til å endre reguleringsforslaget på den bakgrunn. Ny reguleringsplan ble utarbeidet og sendt på høring i oktober med frist for innspill den 18.11. 1996. Fylkesmannen gav deretter sin endelige uttalelse den 20. 11.1996, der denne opprettholdt sine tidligere vurderinger. Vi gjør oppmerksom på at Arkeologisk Museum, ikke er en avdeling under fylkesmannen, og dennes tidsbruk kan derfor ikke legges fylkesmannen til last.

2. Fylkesmannens rolle og oppfølgingsansvar i forhold til de mer generelle problemstillinger vedrørende uttak av sand og grus m.m.

Fylkesmannen skriver følgende i brev av 05.04.1994 i forbindelse med dispensasjonssaken ;

« Fylkesmannen har ansvar for den totale kartleggingen av grusforekomster ut fra miljø- og vernehensyn. Jeg går ut i fra at vi i dette arbeidet også kan ha god nytte av dine og evt. andre grusprodusenters sakkunnskap. Målet er å utarbeide en langsiktig plan for utnytting og vern av sand og grusforekomstene i distriktet. Det vil være et helt nødvendig hjelpemiddel for å løse de interessekonfliktene som eksisterer mellom vern, friluftsliv og verdiskapning».

I fylkesmannens uttalelse til Deres brev, sies det bl.a. følgende : « Fylkesmannen har i lengre tid oppmoda kommunene - mellom anna NN- om å lage planar for vern og utnytting av grus- og sandressursane. Kommunane har etter vårt syn eit vesentleg ansvar gjennom sin kommuneplanlegging å leggja til rette for bruk og vern av naturressursane. Ingen kommunar har fulgt opp denne oppmodinga. Fylkesmannen kan elles ikkje sjå at det er vårt primære ansvar å sikre moglege grus- og sandressursar for utnytting til kommersiell drift, eller hindre at slike ressursar vert bygd ut til bustadområder eller liknande. Dette må primært vera Bergmestaren og kommunane sitt ansvarsområde».

Det kan synes som om disse to utsagn er uforenlige, og vi vil derfor understreke at fylkesmannen ikke har ansvar for å sette i gang et planarbeid eller registreringsarbeid for sand- og grusressurser som tar sikte på å legge forholdene til rette for næringen. Fylkesmannen er fagmyndighet på statlig nivå når det gjelder naturvern og miljøforhold. Dernest har denne en samordningsoppgave i forhold til statlige sektornivå, og har i den sammenheng bl.a. en meklingsfunksjon m.h.t. kommunale arealplaner. På denne bakgrunn kan fylkesmannen ha behov for at sand- og grusreservene registreres i fylket, og da med spesiell fokus på hvilke natur- og miljøinteresser som dertil er knyttet. Det er likevel ikke et registreringsarbeid som vanligvis omfatter alle andre interesser og kvaliteter. Helt klart er det at fylkesmannen ikke har et primæransvar for å legge til rette for næringen som sådan. Likevel vil ulike registreringsoppgaver bli nyttige i forhold til de kommunale planene som eventuelt sikrer områder med tanke på uttak. En del av sakens opplysning er da allerede gjennomført, noe som også kommer næringen til nytte.

Det er riktig som fylkesmannen hevder at det først og fremst er den enkelte kommunes ansvar for å tilrettelegge for vern og uttak i sin kommune. Dette gjøres gjennom kommuneplanarbeid, eventuelt gjennom reguleringsplaner. Fylkesmannen har ingen selvstendig hjemmel for å «prioritere og båndlegge de steder i et distrikt som kan utnyttes til tilslag», slik de foreslår. All båndlegging må skje gjennom de kommunale planprosesser, der fylkesmannen kun gir innspill til løsninger.

Fylkeskommunen, derimot kan etter forholdene ha en viktig rolle i slik planvirksomhet, dersom man prioriterer utarbeidelse av fylkesplaner spesielt med løsmassenæringen for øye. En fylkesplan må imidlertid foreta avveining m.h.t. til alle relevante interesser, dersom denne skal bli fastsatt og således bli førende for kommunale og statlige etater i forhold til uttaksspørsmål. Likevel erstatter ikke en fylkesplan den båndlegging og de arealbruksbestemmelser som følger av kommunale planer. Selv om man ikke utarbeider en fylkesplan om dette tema, kan fylkeskommunen utarbeide sektorplaner f.eks. med tanke på utnyttelse av sand- og grusressurser. En slik plan vil være et viktig hjelpemiddel både for den enkelte kommune i sitt planarbeid, og for statlige etater som gir innspill til de kommunale planprosesser.

Når det gjelder NGU’s ressurskartlegging og eventuelle feil eller kvalitetsmangler som går på ajourføring og oppgradering er dette NGU’s ansvar. Miljøverndepartementet var i sin tid med på å delfinansiere sand- og grusregisteret, men forvaltning og event. ajourføring ligger nå til NGU, som ligger under Nærings- og handelsdepartementet. Sand- og grusregistreringer er et viktig hjelpemiddel både i kommunal og fylkeskommunal planlegging. Det er positivt for regionen og næringen om registeret oppjusteres, og vi antar at det også var dette fylkesmannen siktet til i sitt brev.

Når det gjelder ansvar for å sikre utnyttelse og vern av sand- og grusforekomster er dette først og fremst den enkelte kommunes ansvar. Dette gjøres primært gjennom kommuneplanleggingen som kommunene har plikt til å gjennomføre. Det vil derfor være kommunens ansvar å undersøke om de registrerte løsmasser representerer brukbare tilslag. Dersom områder ikke sikres gjennom kommuneplanen, vil både Bergmesteren og eventuelt fylkeskommunen kunne inngi innsigelse til planen f.eks. der grusforekomster i planen foreslås nedbygget. Også fylkesmannen kan etter forholdene reise innsigelse mot dette, men da på bakgrunn av at det er miljømessig uklokt å legge opp til ikke-bruk av ressurser som ellers må transporteres til kommunen fra andre kommuner. Potensiell økt forurensing og energibruk er tema som det er naturlig at fylkesmannens miljøvernavdeling tar opp i sine innspill i kommunale planprosesser. I praksis er dette avhengig av at tiltakshaver eller kommunen har undersøkt massenes kvalitet og er sitt ansvar bevisst, slik at det opplyses om at drivverdige forekomster blir nedbygget som en konsekvens av planforslaget. Slik aktiv bruk av foreliggende sand og grusregistreringer er viktige innspill til høringsinstansene. Vi legger til grunn at dersom arealplaner resulterer i at drivverdige forekomster blir nedbygget, har kommunen også plikt til å foreligge planforslaget for Bergmesteren. Sistnevnte blir berørt ikke bare når man regulerer masseuttak, men også når man foreslår arealbruk som vil hindre senere ressursutnyttelse. I en slik sammenheng der løsmasser kan tas ut før bebyggelse, eller et uttak kan føre til at landbruksområder kan skapes, har kommunen dessuten hjemmel til å regulere i to faser, først massetak , dernest utbygging eller landbruk. Miljøverndepartementet vil ta initiativ til at dette blir bedre kommunisert i vår veiledning til ulike planleggingsnivåer.

9. Vindmøller og reguleringsplikt. Kraftutbygging etter vassdragslovene

97/4393

021298

Sammendrag: Spørsmål om bruk av plan- og bygningsloven ved vannkraftutbygging. Plan- og bygningsloven gjelder på samme måte som for vindkraftanlegg

Vi viser til Deres brev av 5. mars 1998 vedrørende ovennevnte.

Miljøverndepartementet kan i det vesentligste slutte seg til de synspunkter som De fremfører i Deres brev.

På samme måte som for planlegging av vindkraftverk vil plan- og bygningslovens bestemmelser også gjelde for vannkraftutbygging. Vi har imidlertid konstatert at det i kommunene har vært varierende praksis på dette felt. Vassdragslovgivningen og plan- og bygningslovgivningen er i disse saker likestilt og gjelder derfor side om side. Planleggingen etter de to lovverk bør således foregå parallelt, jfr. vedlagte skisse til parallell behandling av saker etter spesiallov og plan- og bygningsloven. Jfr. også hva som er uttalt om dette i Miljøverndepartementets nye veiledere om kommuneplanlegging (T-1225 s 64) og reguleringsplanlegging (T-1226 s 44).

For øvrig bemerkes at det er kommunen som har ansvaret for arealplanleggingen, men sektormyndighetene har både en rett og plikt til å medvirke i arealsaker innenfor sitt

ansvarsfelt. Private utbyggere kan som også påpekt i Deres brev anmodes om å fremme

privat reguleringsplan for sine prosjekt.

Av ovenstående framgår at det etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven ikke

skal være noen forskjell på behandlingen av vannkraftsaker og vindkraftsaker.

Kommunene, regionale planmyndigheter, sektormyndigheter og statlige myndigheter må således legge dette til grunn i sin behandling av slike saker.

10. Spørsmål om jakttårn og saksbehandling etter plan- og bygningsloven

97/5046

290998

Sammendrag: Diverse spørsmål om hvordan jakttårn skal behandles i forhold til plan- og bygningslovens regler. Kommunal- og regionaldepartementet har i sin uttalelse til saken konkludert med at jakttårn ikke er å anse som driftsbygning i landbruket. Pbl. § 81 kommer derfor ikke til anvendelse. For å avgjøre om jakt er en del av landbruksdrift eller utmarksnæring vil det måtte foretas en konkret vurdering av hvilken betydning jakten har for driften av det aktuelle bruket. Hvis man etter denne vurdering finner at jakten faller inn under landbruksdrift vil en oppføring av jakttårn ikke være i strid med LNF-formålet. Hvis det kreves dispensasjon for oppføring av jakttårn, vil momenter som begrunnes i selve utøvelsen av jakten ikke alene være tilstrekkelig for å konkludere med at det foreligger særlige grunner.

Det vises til brev av 19.12.97, som beklageligvis ikke har blitt besvart tidligere.

Det blir i brevet stilt en del konkrete spørsmål om hvordan jakttårn skal behandles i forhold til plan-og bygningslovens regler. Kommunaldepartementet har gitt kommentarer til de a\, spørsmålene som angår deres ansvarsområde. Disse vil bli innarbeidet i dette brevet.

Spørsmål 1

Er jakttårn ledd i tradisjonell landbruksdrift/stedbunden utmarksnæring?

Med “driftsbygning” i landbruket forståes normalt bygninger som er et nødvendig/tjenlig ledd i, og driftsmiddel for en hensiktsmessig landbruksdrift på en enhet. Driftsbygninger i landbruk som går inn under § 81 omfatter driftsbygninger for jordbruk, husdyrbruk, skogsdrift, hagebruk, gartneri og pelsdyravl, dersom dette er en del av tradisjonell landbruksdrift.

I begrepet “driftsbygninger” i landbruket og “stedbunden næring” i LNF-områder inngår også setre, skogskoler, rorbuer og andre hus som nyttes i forbindelse med primærnæringen. Det er landbruksmyndighetene som vurderer og avgjør det landbruksfaglige behovet, og gir den landbruksfaglige begrunnelse for om et tiltak omfattes av § 8 1. Men det er kommunen, eventuelt fylkesmannen i klageomgangen, som avgjør om tiltaket er ledd i “Stedbunden næring” i lovens forstand.

Kommunal- og regionaldepartementet har i sin ovennevnte uttalelse til saken konkludert med at det ikke anser jakttårn for å være driftsbygning i landbruket. Pbl. § 81 kommer derfor ikke ti1 anvendelse. Departementet anser jakttår for å falle under varig konstruksjon og anlegg, jfr. plan- og bygningsloven (pbl) § 84. Etter pbl § 93 første ledd litra a er slike tiltak søknadspliktige etter lovendringene som trådte i kraft 01.07.97.

Spørsmål 2

Er jakt en del av tradisjonell landbruksdrift eller utmarksnæring?

Som et alminnelig utgangspunkt kan det slås fast at jakt kan være en del av en tradisjonell landbruksdrift eller utmarksnæring.

Det kan i denne sammenheng nevnes at departementet, ved vurdering av om jaktbuer i fjellet kan anses som driftsbygninger i landbruk, har ansett det å være et avgjørende moment i vurdering om hyttene er benyttet ved næringsmessig fiske, fangst og jakt. En forutsetning eida at produktet av fisket og jakten selges og utgjør en nevneverdig del av brukets driftsinntekt.

For å avgjøre om jakt er å anse som en del av tradisjonell landbruksdrift vil det måtte foretas en lignende, konkret vurdering av hvilken betydning jakten har for driften av det aktuelle bruket.

Spørsmål 3

Er jakttårn som tiltak i strid med LNF-formålet .

Som ovenfor anført anser Kommunaldepartementet at jakttårn faller inn under søknadsplikten i pbl. § 84.

Spørsmålet blir således om et jakttårn. p.g.a. sin utforming og sitt tiltenkte formål kan ansees å falle inn under kategorien av hva som kan tillates oppført i et LNF-område. Det er som ovenfor anført klart at f.eks. støler, jakt- og fiskebuer, naust og rorbuer som ikke har direkte tilknytning til tradisjonell landbruksdrift faller utenfor det som kan tillates oppført i et LNF-område uten særskilt planavklaring. På den annen side vil ovennevnte tiltak som har tilknytning til tradisjonell landbruksdrift falle inn under formålet.

På samme måte må det konkluderes med at der hvor et gårdsbruk driver med jakt som en viktig del av næringsgrunnlaget og hvor jakten er av en slik karakter at det er nødvendig illed jakttårn, vil en oppføring av jakttårn ikke være i strid med LNF-formålet. Hvis disse forutsetninger ikke er oppfylt vil tiltaket være i strid med planens formål og en eventuelle tillatelse vil således være avhengig av dispensasjon fra planen.

Spørsmål 4

Kan det stilles særskilte krav til jaktårn i Oslomarka og andre bymarker som er angitt i

kommune(del)planens arealdel? Jfr. Markabestemmelsene.

Pbl. § 20-4, annet ledd en uttømmende oppregning av hva det kan gis bestemmelser om i områder som i kommune (del)planen er avsatt til LNF-områder. Det fremgår der av pkt. c at det kan gis bestemmelser om omfang og lokalisering av spredt boligbebyggelse, ervervs- og fritidsbebyggelse og krav om bebyggelsesplan. Dersom det er gitt bestemmelser etter pkt. c kan det også med hjemmel i pkt. b og d gis bestemmelser om bygningers og anleggs utforming og størrelse, samt settes krav til uteareal. I tillegg så vises til § 74 nr 2 som kommer til anvendelse dersom tiltakets omfang er slik at det faller inn under § 93.

Spørsmål 5

I hvilken grad kan momenter som at tårnene bidrar til et sikrere kulefang og en mer human avlivelse av viltet, i tillegg til en mer effektiv jakt, eventuelt anses som (særlige) grunner til at jakttårn tillates evt. i strid med LNF-formålet/planbestemmelser?

Det heter i Ot.prp. nr. 56 (1984-85) Plan- og bygningsloven side 101:

“Uttrykket “særlige grunner” må ses i forhold til offentlige hensyn skal ivareta. De særlige grunner som kan begrunne en dispensasjon er i første rekke knyttet til areal- og ressursdisponeringshensyn. Som eksempel kan nevnes tilfeller der vurderingen av arealbruken er endret etter at det ble utarbeidet plan eller at tidsfaktoren tilsier at en ikke bør avvente en planendring. I spesielle tilfeller vi også forhold vedrørende søkerens person kunne anses sorn særlig grunn.

I den enkelte dispensasjonssak rnå det foretas en konkret og reell vurdering, av de faktiske forhold i saken.”

Det antas derfor, under henvisning til ovenstående, at hensyn som angår forhold rundt selve jakten ikke alene er tilstrekkelig for å konkludere med at det foreligger “Særlige grunner”. Et moment til støtte for denne konklusjonen er også at dette er hensyn

som antakelig vil kunne anføres i samtlige saker av denne type.

Spørsmål 6

I hvilken tiltaksgruppe skal jakttårn plasseres og etter hvilke lovbestemmelser skal tiltaket behandles?

Det vises til det som er sagt ovenfor om dette spørsmål. I tillegg har Kommunaldepartementet anført følgende;

“Pbl. § 95 b lovfester en enklere søknadsbehandling ved enkle tiltak. Søknaden skal avgjøres innen 4 uker dersom visse vilkår er tilstede. Veiledningen til forskrift om saksbehandling og kontroll (SAK) § 16 gir en nærmere forklaring på hva som menes med enkle tiltak. Det stilles krav til at skriftlig samtykke fra naboene må følge søknaden. Videre må tillatelse eller samtykke fra andre myndigheter foreligge dersom dette er nødvendig. Pbl. § 95 nr 2 gir en uttømmende liste over de myndigheter som det kan være nødvendig å innhente tillatelse fra. I foreliggende tilfelle vil det eventuelt være friluftsmyndighetene hvis friluftsloven krever det. Tiltaket må også være i samsvar med de bestemmelsene som gjelder slike tiltak i loven og teknisk sett være greit.

Enkle tiltak skal behandles etter de samme saksbehandlingsregler og de samme materielle krav som andre tiltak - men i en fase, dvs. tillatelse gis som igangsettingstillatelse, uten å gå veien om rammetillatelse og trinnvis behandling, se § 16 nr. 2.

Forskrift om saksbehandling og kontroll § 7 nr. 13 forutsetter unntak for de iltak som anses som et mindre tiltak som faller utenfor søknads- og meldeplikten. Unntakene må gjøres etter en konkret vurdering der det må tas hensyn til størrelse, plassering, omgivelser mm. Denne vurderingen foretas av kommunen. I SAK § 7 nr. I gjøres unntak for en bygning på inntil 10 m2 bruttoareal, med en mønehøyde som ikke er over 3,0 m og gesimshøyde som ikke overstiger 2,5 m. Dette vil kunne være retningsgivende for kommunens vurdering av om jakttårnet skal kunne anses for et mindre tiltak.

Det er kommunen som bestemmer sakstypen, og denne bør avklares allerede forhåndskonferansen. Kommunens avgjørelse om at saken ikke er et “enkelt tiltak” kan ikke påklages.”

Departementet håper ovenstående besvarer de i brevet stilte spørsmål, og beklager igjen at saken har tatt lang tid.

*(((((((((

11. Spørsmål om planframstilling, tegnforklaring og bruk av veilederen for kommuneplanens arealdel

99/713

300499

Sammendrag: Spørsmål om kartframstilling og tegnforklaring i kommuneplanens arealdel for LNF-områder og båndlagte områder. Område som båndlegges med sikte på framtidig vern, vil i arealdelen framstå som udisponert (hvitt) etter utløpet av båndleggingsperioden. Særskilte interesser kan vises som informasjon. Skjærgårdsparkområder som er sikret gjennom avtale og ikke regulert, vises som LNF-område med tilleggsinformasjon om skjærgårdspark.

Vi viser til fylkeskommunens brev av 22. februar 1999.

I brevet reises flere spørsmål i tilknytning til Miljøverndepartementets veileder T-1225 Kommuneplanens arealdel.

1. Landbruks-, natur- og friluftsområder hvor landbruk, naturvern eller friluftsliv er dominerende

I fylkeskommunens brev påpekes at for landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF-områder) der friluftsliv er dominerende, er det i veilederen på s. 25 (figur 3.6) vist fargekoden for LNF-området med skravur over, både på plankartet og i den tilhørende tegnforklaringen. Det uttrykkes skepsis til å anbefale en slik framstilling i tegnforklaringen da det kun er skravuren som viser den dominerende interesse, mens fargekoden har juridisk betydning.

Miljøverndepartementet vil fortsatt anbefale framstillingen som er vist i figur 3.6. i veilederen, både for kartframstillingen og tegnforklaringen. Det blir korrekt når det på kartet vises fargekoden med skravur over. Vi mener også det er mest hensiktsmessig at det i tegnforklaringen for retningslinjene angis både fargekode og skravur, siden det dreier seg om retningslinjer for et (underliggende) LNF-område. Imidlertid kan vi ikke se at det har noen betydning i praksis om rubrikken under skravuren er fargelagt eller ikke i tegnforklaringen. Vi vil peke på at det viktigste i forhold til markering på kart og i tegnforklaring er at angivelsen er klar og tydelig og ikke kan misforstås.

2. Båndleggingsområder

I fylkeskommunens brev påpekes at i figur 3.10 i veilederen på s. 46 er det på plankartet beholdt LNF-fargekoden under de båndlagte områdene, mens det i tegnforklaringen kun er vist skravuren til de båndlagte områdene. Det ønskes tilbakemelding på hvordan de båndlagte områdene skal/bør avmerkes på kart og tegnforklaring, og det er også vist til figur 3.13 og 3.14.

Miljøverndepartementet vil peke på at arealkategorien båndlagte områder er spesiell i forhold til de andre arealkategoriene i § 20-4. Kategorien kan anvendes for områder som allerede er båndlagt i medhold av plan- og bygningsloven eller andre lover, og for områder som for framtiden skal båndlegges i medhold av plan- og bygningsloven eller andre lover. Det kan ikke knyttes bestemmelser til båndlagte områder. For områder som er båndlagt, vil restriksjoner følge av særloven eller av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Rettsvirkningen av båndleggingen er dessuten tidsbegrenset til 4 pluss eventuelt 2 år for områder som er underlagt båndlegging med sikte på videre vern. Tidsbegrensningen gjelder ikke for båndlagte områder som allerede er underlagt vern.

Vi viser til omtalen av båndlagte områder i veilederen på s. 46-47. Der framgår det også at område som båndlegges med sikte på framtidig vern, i kommuneplanens arealdel vil framstå som udisponert (hvitt) etter utløpet av båndleggingsperioden. Tidligere har Miljøverndepartementet gitt uttrykk for en annen oppfatning om dette, jf rundskriv T- 2/87 på. s. 12, der det forutsettes at kommunestyret ved vedtaket om båndlegging kan bestemme hva området skal falle tilbake til. Spørsmålet er imidlertid seinest avklart i Miljøverndepartementets brev av 20. november 1997 til Fylkesmannen i Telemark, som også er inntatt i heftet “Planavdelingen informerer” nr. 2/97. Kopi av brevet til Fylkesmannen i Telemark følger vedlagt til orientering.

Miljøverndepartementet er på denne bakgrunn enig i at den framstillingen som er vist i eksempelet på s. 46, figur 3.10, er noe misvisende. Det ser av plankartet ut som om båndleggingen kommer i tillegg til LNF-formålet, noe den jo ikke gjør. Arealkategorien “Områder som er båndlagt eller skal båndlegges” er i figur 3.10 vist med skarvur, jf også figur 7.1, og det skilles mellom eksisterende og framtidig båndlegging. Når skaravuren vises over LNF-kategorien ser vi at det kan gi grunnlag for misforståelse. Til forskjell fra figur 3.6 der skravur er vist for retningslinjer til LNF-områder, har skravuren for båndlagte områder i figur 3.10 rettsvirkning. Det heldigste hadde kanskje vært å operere med en egen fargekode for båndlagte områder, men pga denne arealkategoriens spesielle karakter, jf foran, kan det være hensiktsmessig å benytte skravur. Det korrekte vil da være å la området under skravuren være fargeløst (hvitt) og ikke ha LNF-fargekoden.

Figur 3.13 på s. 56 i veilederen og figur 3.14 på s. 59 er misvisende på samme måte forsåvidt gjelder båndleggingen.

Annerledes vil det være dersom båndleggingen ikke ønskes angitt med formell rettsvirkning (juridisk bindende for arealdisponeringen), men kun som informasjon. Det kan f.eks. være tilfelle dersom vern etter særlov ikke rekker så langt som LNF-kategorieren. Da kan det være hensiktsmessig å legge ut området i kommuneplanens arealdel som LNF-område isteden for som båndlagt område, men at særlovbestkyttelsen vises med skravur som ren informasjon på plankartet. Det vises til omtale foran av LNF-områder der naturvern eller friluftsliv er dominerende. Det må i tilfelle tydelig framgå av tegnforklaringen at det bare er informasjon/retningslinjer som gis gjennom skravuren.

3. Skjærgårdspark

Det reises i brevet hit spørsmål om hvordan skjærgårdspark bør vises på plankartet og framstå i tegnforklaringen, og anbefales at det vises som båndlagt område med egen skravur.

Miljøverndepartementet vil presisere at formell båndlegging etter § 20-4 første ledd nr. 4 med rettsvirkning etter § 20-6 bare kan vedtas for områder som er båndlagt eller skal båndlegges i medhold av lov (plan- og bygningsloven eller andre lover). Områder som sikres til friluftsformål gjennom avtale om kjøp eller servituttbelegging, blir ikke sikret i medhold av friluftsloven. Friluftsloven gir ikke bestemmelser om slike kjøpsavtaler/servituttavtaler, og avtalene inngås uavhengig av friluftsloven. (Bestemmelsen om såkalt friluftsmark i friluftslovens § 34 gjelder bare for statens grunn, og har i praksis ikke blitt benyttet.)

Det kan være aktuelt å legge ut slike friluftsområder som båndlagte områder der det foreligger reguleringsplan for området, eller der det skal utarbeides reguleringsplan til friluftsformål. Da vil kriteriet for båndlegging være til stede. Dersom det ikke er aktuelt, må området angis som LNF-område. Det vil være fornuftig å ta med som tilleggsinformasjon/retningslinje at området er sikret som skjærgårdspark, jf omtale i siste avsnitt under forrige punkt. Dette er også anbefalt i rundskriv T-2/87 s. 11, der det står: “Områder som er sikret for friluftsformål ved frivillig avtale om erverv/servitutt må også kunne tas med, selv om de ikke går inn under “båndlagt i medhold av denne eller andre lover”. Staten/kommunen har disposisjonsrett, og det kan ha stor informasjonsverdi at også disse kommer med.”

4. Tegnforklaring

Det anbefales at departementet innarbeider i tegnforklaringen i figur 7.1 på s. 113 i veilederen også retningslinjer/øvrig tegnforklaring.

Miljøverndepartementet peker på at slik figuren framstår i veilederen angir den bare det som er juridisk bindende for arealdisponeringen. Vi vil vurdere om det er behov for endringer /tilføyelser i det nevnte eksempelet ved en eventuell seinere oppdatering av veilederen.

12. Flytende hytter i skjærgården - NN kommune

99/1376

210599

Sammendrag:Ved å utarbeide arealplaner for hvordan sjøområdene skal disponeres kan kommunen hindre ukontrollert oppankring av flytende hytter, husbåter o.l. langs kysten. Forbudet i 100-metersbeltet i § 17-2 gjelder ikke ved forankring i bunnen. Anses som midlertidig og transportabel bygning som omfattes av plan- og bygningslovens § 85.

Vi viser til fylkesmannens brev av 3. mai 1999.

I brevet bes departementet om råd for hvordan fylkesmannen skal veilede kommunene på kort og lengre sikt for å hindre at flytende hytter undergraver det generelle byggeforbudet i strandsonen.

Miljøverndepartementet har registrert at spørsmål omkring oppankring av flytende hytter, husbåter og liknende innretninger dukker opp med jevne mellomrom. Departementet ser det som viktig at kommunene er kjent med mulighetene til å kontrollere utviklingen på dette området.

Planbestemmelsene i plan- og bygningsloven gjelder også for sjøarealene innenfor grunnlinjen. Ved å utarbeide arealplaner etter plan- og bygningsloven for hvordan sjøområdene skal disponeres har dermed kommunene muligheter til å hindre ukontrollert oppankring av flytende hytter, husbåter o.l. langs kysten, jf nærmere omtale nedenfor.

Det generelle byggeforbudet i 100-metesbeltet langs sjøen (plan- og bygningslovens § 17-2) gjelder bare dersom husbåten gis fast forankring i land. Dersom forankringen skjer i bunnen, vil ikke byggeforbudet ha betydning.

Miljøverndepartementet legger til grunn at den type flytende hytte henvendelsen gjelder er å anse som en midlertidig og transportabel bygning som omfattes av plan- og bygningslovens § 85. Etter bestemmelsen skal midlertidige eller transportable konstruksjoner og anlegg ikke plasseres slik at de hindrer allmenn ferdsel eller friluftsliv eller på annen måte fører til vesentlige ulemper for omgivelsene. Plassering av slike anlegg skal på forhånd meldes til kommunen, og plassering for lenger tid enn 3 måneder krever samtykke av kommunen. Kommunen kan gjennom vedtekt forby oppankring av denne typen innretninger også for kortere tid. Plan- og bygningslovens § 85 og øvrige byggesaksbestemmelser hører under Kommunal- og regionaldepartementet, slik at nærmere vurderinger av rekkevidden av denne bestemmelsen må rettes dit. Spørsmål om anvendelsen av øvrige byggesaksbestemmelser i plan- og bygningsloven i forhold til flytende hytter hører også under Kommunal- og regionaldepartementet.

Plan- og bygningslovens § 118 om hjemmel for midlertidig vedtekt om oppankring og fortøyning av husbåter o.l. innretninger gjaldt bare fram til 1. juli 1996. Forutsetningen er at disponering av de kystnære sjøområder etter dette tidspunkt skal fastlegges gjennom plan.

Det kan oppnås kontroll med oppankring av flytende hytter, husbåter o.l. gjennom arealdelen til kommuneplanen, ved at sjøarealene angis for særskilt bruk eller vern etter plan- og bygningslovens § 20-4 nr. 5. Vi viser til nærmere omtale av denne arealbrukskategorien i Miljøverndepartementets veileder T-1225 om kommuneplanens arealdel. Det kan være aktuelt å legge ut et sjøområde til f.eks. et kombinert formål som ferdsel-, fiske-, natur- og friluftsområde, eller til f.eks. friluftsområde eller naturvernområde alene. Tiltak som må anes å være i strid med formålet vil da være ulovlige, herunder oppankring av flytende hytter m.v.

Oppankring av flytende hytter og husbåter kan også forhindres gjennom reguleringsplan. Sjøarealet kan f.eks. avsettes til spesialområde friluftsliv eller naturvern, hvor oppankring vil være i strid med formålet. Gjennom reguleringsbestemmelser kan det fastsettes uttrykkelig at oppankring av denne typen innretninger ikke er tillatt. Vi viser til omtale i Miljøverndepartementets veileder T-1226 om reguleringsplan og bebyggelsesplan.

Det kan ikke oppnås tingsrettslig vern av rett til bruk av sjøbunnen utenfor det området som er underlagt eiendomsrett (ut til marbakken eller 2 meters dyp). Framtidig bruk som er en fortsettelse av tidligere bruk vil derfor kunne hindres gjennom ny arealplan.

Fjerning av flytende hytter og husbåter som er i strid med arealplaner kan kreves fjernet etter plan- og bygningslovens kapittel XIX. Det kan i første omgang gis pålegg etter § 113, og om nødvendig kan det deretter utferdiges forelegg etter § 114.

Friluftsloven har bestemmelser om ferdsel med og oppankring av båter, herunder husbåter. Vi viser til den nærmere omtale av denne loven i Miljøverndepartementets rundskriv T-6/97. Loven har imidlertid bare begrenset betydning for oppankring som skjer utenfor det området av sjøbunnen som er underlagt privat eiendomsrett.

Lagt inn 2. juli 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen