§§ 78 og 98 - Tolkning av svalbardmiljøloven § 78 om febyr for tilreisende og § 98 om Svalbard miljøvernfond

Tolkning av svalbardmiljøloven § 78 om gebyr for tilreisende og § 98 om Svalbard miljøvernfond



Vi viser til brev fra Miljøverndepartementet 24. mai 2004, med spørsmål om tolkning av §§ 78 og 98 i Svalbardmiljøloven.

1. Det første spørsmålet er om innkreving av gebyr for tilreisende kan finansieres av Svalbard miljøvernfonds midler, eller om en kan ta av gebyrer for å dekke kostnadene ved innkreving før resten av gebyret går inn i fondet.

Svalbardmiljøloven § 78 gir hjemmel for Kongen til å pålegge gebyr for den som besøker Svalbard. Innkrevde gebyr utgjør en del av finansieringen av Svalbards miljøvernfond. Ordlyden i § 78 er etter vår oppfatning ikke til hinder for at deler av gebyret går til å dekke de administrative kostnadene ved innkrevingsordningen. I NOU 1999: 21 på s. 195 uttales at størrelsen på gebyret bør fastsettes med bakgrunn i at hensikten med gebyret er at den som besøker Svalbard skal være med på å betale utgifter til skjøtsel, tilrettelegging, informasjon mv. Slik vi ser det, vil det også være adgang til å ta hensyn til kostnadene ved administrasjon av gebyrinnkrevingen. Under utvalgets forutsetning om ca. 60 000 tilreisende hvert år og et gebyr på kr. 150 (kr. 9 mill. årlig) må en relativt liten andel av gebyret antas å gå til slike administrative kostnader.

2. Videre er det spørsmål om man kan legge ansvaret for betaling av gebyr på en reisearrangør, f.eks. flyselskap eller cruiseselskap.

Etter § 78 kan det gis forskrift om at ”den som besøker Svalbard” skal betale et gebyr. I NOU 1999: 21 (s. 161) omtales dette som et gebyr for ”tilreisende” og ”turistgebyr”. Både ordlyden i § 78 og omtalen i forarbeidene tyder på at det bare er fysiske personer som kan kreves for gebyr. Vi ser det derfor som nokså klart at f.eks. selskaper som står som arrangør av turer, i utgangspunktet ikke kan pålegges å betale gebyr.

Spørsmålet må imidlertid ses i sammenheng med spørsmålet om det er hjemmel i svalbardmiljøloven for å pålegge private å kreve inn gebyr etter § 78. Som Miljøverndepartementet viser til, følger det av NOU 1999: 21 s. 138 og Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) s. 159 at § 78 første punktum skal forstås slik at det gir hjemmel for forskrift om bl.a. ”oppkreving av gebyret (f.eks. gjennom turarrangør)”. Uttalelsene er så vidt klare at denne tolkningen etter vår vurdering må legges til grunn for omfanget av forskriftskompetansen. Forskjellen mellom å pålegge en reisearrangør å kreve inn gebyret og å pålegge vedkommende å betale gebyret, vil praktisk sett være ganske liten. Vi antar derfor at § 78 må forstås slik at den gir rom for praktiske ordninger der reisearrangører pålegges et ansvar for at gebyret blir betalt.

3. Miljøverndepartementet spør til slutt om selskaper som arrangerer turer til Svalbard kan pålegges å betale gebyr med hjemmel i andre lover, f.eks. luftfartsloven.

Etter hva vi kan se er det ikke hjemmel i luftfartsloven for å pålegge turoperatører til Svalbard å betale de gebyr som kan kreves inn etter svalbardmiljøloven § 78. Etter våre konklusjoner ovenfor skulle problemstillingen heller ikke bli aktuell.