Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 9 (2011–2012)

Landbruks- og matpolitikken— Velkommen til bords

Til innholdsfortegnelse

3 Trygg mat og god dyrevelferd

Trygg mat er en viktig bærebjelke for Norge som matnasjon. Produksjon av trygg mat skaper tillit og sikrer avsetning av varer og legitimitet for et levende landbruk og næringsmiddelindustri. Det skal være sporbarhet gjennom hele verdikjeden.

God dyrevelferd er et mål i seg selv, og er et gode for samfunnet og konkurransefortrinn for norsk landbruk.

God plante- og dyrehelse og god hygiene er viktig for mattrygghet, kostnadseffektivitet og en langsiktig og bærekraftig matproduksjon. En stor andel av det globale potensialet for matproduksjon blir ikke utnyttet i dag, bl.a. p.g.a. planteskadegjørere og dyresykdommer. Norge vil bidra internasjonalt på disse områdene. Det er viktig å videreutvikle sortsmangfoldet av planter for å bidra til at verdifulle genressurser tas i bruk.

Et godt utvalg av sunn og helsefremmende mat og måltider er viktig for at forbrukerne skal ha mulighet til å velge et kosthold i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger.

Ny kunnskap og teknologi må tas i bruk på en etisk akseptabel måte der det bidrar til å skaffe nok, trygg og sunn mat. Samtidig vil en restriktiv politikk knyttet til GMO, kloning og nanoteknologi bli videreført.

Regjeringen vil

  • arbeide for fortsatt å sikre helsemessig trygg mat.

  • arbeide for å trygge plante- og dyrehelsen og begrense skadevirkninger som kan følge av økt globalisering og klimaendringer.

  • fremme god dyrevelferd og forvente åpenhet fra næringen om dyrevelferdsmessige forhold.

  • foreta en egen gjennomgang av pelsdyrnæringen.

  • fremme produksjon og et godt utvalg av sunn og helsefremmende mat og måltider, slik at forbrukerne kan velge et kosthold i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger.

  • fokusere på produksjonsmetoder som anses som trygge og vise aktsomhet når ny teknologi tas i bruk, herunder videreføre en restriktiv GMO-politikk.

  • utnytte det nasjonale handlingsrommet som EØS-avtalen gir, slik at Norge får et fleksibelt regelverk på matområdet på linje med de øvrige EØS-land.

3.1 Status og utviklingstrekk

Kapittel 3 omhandler primært utfordringer og muligheter for landbrukssektoren, men i enkelte avsnitt er fisk inkludert i omtalen. Dette framgår nærmere i de enkelte avsnittene. I avsnittene om dyrehelse og dyrevelferd omtales kun problemstillinger knyttet til landdyr, mens fisk, fiskehelse og fiskevelferd ikke er omtalt.

Denne meldingen er ikke utfyllende med hensyn til arbeid og aktiviteter innen kosthold og ernæring. Først og fremst er det de deler av ernæringspolitikken som har sammenheng med matvarenes sammensetning og mattilbud som er omtalt. Det vises også til Meld. St. nr. 16 (2010–11) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) og til Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) Oppskrift for et sunnere kosthold, som 12 departementer står bak. Planen og kostholdsarbeidet generelt er under evaluering, og tiltak videreføres med bakgrunn i status og videre utfordringer. Som del av samhandlingsreformen ble det 24. juni 2011 vedtatt en ny lov om folkehelsearbeid. Loven trer i kraft 1. januar 2012, og skal medvirke til en samfunnsutvikling som styrker folkehelsen og utjevner sosiale forskjeller i helse og levekår. Et grunnleggende prinsipp i folkehelsearbeidet er bl.a. Helse i alt vi gjør. I løpet av 2012 skal Regjeringen legge fram en nasjonal tverrsektoriell folkehelsestrategi. Hensikten er å styrke koordineringen mellom sektorer, og gi mulighet for å se ulike områder i sammenheng.

3.1.1 Mattrygghetssituasjonen i Norge

Norge har en gunstig situasjon sammenlignet med andre land når det gjelder uønskete fremmedstoffer og smittestoffer i mat. Iblant forekommer det likevel utbrudd av sykdommer som kan overføres med mat eller drikkevann, både på lokalt og nasjonalt nivå. I Norge er drikkevann som ikke er godt nok renset, kilde til en betydelig andel av tilfellene av sykdommer som kan overføres med mat eller drikkevann. Epidemiologiske undersøkelser tyder på at kjøtt og egg har mindre betydning som smittekilde i Norge enn i flere andre land i Europa. En betydelig andel av pasienter med matbårne infeksjoner smittes i utlandet, men det har også vært store utbrudd som skyldes smitte med bakterier der norske husdyr antas å være kilden, eller der mangelfull hygiene i norske virksomheter har ført til helsefarlig mat.

Figur 3.1 

Figur 3.1

Kilde: Foto: COLOURBOX

Disse utbruddene har i verste fall ført til alvorlige sykdommer, varige skader eller dødsfall. Det er fortsatt grunn til å anta at mindre alvorlige, ikke-meldepliktige sykdommer som blir overført gjennom mat eller drikkevann, fører til mange sykedager i befolkningen. Samfunnskostnadene er ikke kjent, men de antas å være store og ofte undervurdert. Vanlige risikofaktorer er mangelfullt renset drikkevann fra mindre vannforsyningssystemer eller dårlig vannledningsnett, samt uhygienisk produksjon, håndtering og oppbevaring av mat i næringsmiddelvirksomheter og hjemme hos folk.

I Norge er det få funn av fremmedstoffer som overskrider grenseverdiene for næringsmidler, og denne situasjonen har vært stabil i flere år.

Norsk dyrehelse er blant verdens beste. Smittesituasjonen i norske husdyrpopulasjoner er generelt gunstig sammenlignet med de fleste EU-landene. Norge har unngått de store utbruddene som har rammet mange EU-land de siste årene. Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) har listeført mer enn 100 rapportpliktige infeksjonssykdommer. Av disse er færre enn 10 blitt funnet her i landet de siste 10 årene. Denne situasjonen er svært fordelaktig for husdyrnæringene. Det er også en stabil og god status når det gjelder sykdommer hos husdyr som kan overføres til mennesker, direkte eller gjennom mat. Forhold som medvirker til dette er kaldt klima, geografi, lav intensitet i norsk husdyrproduksjon, lite livdyrimport og et mangeårig godt samarbeid mellom myndigheter og næring.

Norge har hittil nytt godt av lavt smittepress mot plantehelsen og hatt god plantehelsestatus sammenlignet med andre land i Europa. Det er få alvorlige planteskadegjørere som er etablert innen norsk planteproduksjon, og mange av de nye som er blitt introdusert, er blitt isolert slik at videre spredning er begrenset.

3.1.2 En verden – en helse, sammenheng mellom dyre- og folkehelse

Tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at omkring 75 pst. av de nye infeksjonssykdommene eller kjente infeksjonene som har vært i kraftig fremvekst hos mennesker de siste 30 årene, er forårsaket av smittestoffer som kommer fra dyr.

Begrepet én verden – én helse ble lansert av The Wildlife Conservation Society, men har senere blitt adoptert av WHO, UNICEF, OIE og FNs organisasjon for landbruk og mat (FAO). Sammen slår disse organisasjonene fast at forståelsen for sammenhengen mellom folkehelse, husdyrhelse og helsen til ville dyr må økes for å kunne møte noen av de alvorligste helsemessige utfordringene i det 21. århundre. Det er pekt på som en viktig utfordring å styrke samarbeidet mellom veterinærer, leger, viltfaglig kompetanse og annet relevant fagpersonell. Videre har spredning av ulike former for influensavirus de senere årene, stått som fremtredende eksempel på hvordan dyrehelse og folkehelse er tett sammenvevd.

Utvikling av resistente bakteriestammer er et problem i ulike pasientgrupper. Mindre og mer målrettet bruk av antibiotika både til produksjonsdyr, selskapsdyr og mennesker, er blant de viktigste tiltakene for å redusere utvikling av antibiotikaresistens.

Et effektivt samarbeid mellom FAO, WHO og OIE ble konsolidert gjennom den globale beredskapen mot fugleinfluensa av typen H5N1 i perioden 2004–2007. Dette arbeidet har gitt et administrativt og faglig verktøy for en verdensomspennende innsats mot dyresykdommer som kan true folkehelsen. Norge har bidratt til dette arbeidet bl.a. som betydelig bidragsyter til særskilte prosjekter i de multilaterale organisasjonene. OIE har gitt uttrykk for at de nye farene på dyrehelseområdet best kan møtes gjennom et felles harmonisert og koordinert helsestyre på globalt, regionalt og nasjonalt nivå.

3.1.3 Endring i organiseringen av regelverk og forvaltning – Matreformen

Siden midten av 1980-tallet har Europa opplevd flere fôr- og matskandaler. Årsaken til flere av disse har vært forurenset dyrefôr.

Kugalskap (BSE) ble påvist første gang i Storbritannia i 1986. Sykdommen har også blitt overført til mennesker. Hittil er mer enn 200 mennesker i EU-land døde av variant Creutzfeldt Jacobs sykdom, de aller fleste i Storbritannia. Utbruddet oppstod fordi storfe ble fôret med kjøttbeinmel som ikke var tilstrekkelig varmebehandlet. I følge beregninger gjort av European Association for Animal Production (EAAP) i 2003, vil det totale økonomiske tapet i EU knyttet til BSE beløpe seg til 92 mrd. EUR.

Dioksinskandalen i Belgia i 1999 var forårsaket av forurenset matolje som ble brukt i fôr, noe som igjen førte til for høye nivåer av dioksin i matvarer på markedet i mange europeiske land. 7 mill. fjørfe og 50 000 svin ble avlivet, og matvarer ble trukket tilbake fra markedet og destruert. Totalkostnader i forbindelse med dioksinskandalen er beregnet til 625 mill. EUR.

Munn- og klauvsjukeutbruddet i Storbritannia i 2001 førte til at 6 mill. storfe, sauer og svin ble avlivet. Britiske myndigheter beregnet at dette utbruddet ga et totalt økonomisk tap på 13 mrd. EUR.

Felles for de nevnte fôr- og matskandalene er at de påvirket forbrukernes tillit til matprodusenter, matforvaltning og politikere. De førte til store konsekvenser for europeisk landbruk, lovgivning og tilsynssystem, og tydeliggjorde hvor stor betydning forhold tidlig i matproduksjonskjeden har for egenskapene til maten vi spiser. Forebygging gjennom hele matproduksjonskjeden kom høyt på den politiske dagsorden i Europa, og tilnærmingen der hele matproduksjonskjeden sees i sammenheng fra jord og fjord til bord har blitt helt sentral i norsk og europeisk matproduksjon og -forvaltning.

Det ble gjennomført en omfattende reorganisering av norsk matforvaltning som oppfølging av St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002–2003) Om ny organisering av matforvaltningen m.m. Mattilsynet tok fra 1. januar 2004 over tilsynsoppgaver som tidligere ble løst av Statens landbrukstilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn, de kommunale/ interkommunale næringsmiddeltilsynene, Statens dyrehelsetilsyn og deler av Fiskeridirektoratet. Laboratorietjenestene ble skilt ut av tilsynet. Videre ble det opprettet en egen uavhengig Vitenskapskomité for mattrygghet (VKM), som utfører risikovurderinger etter oppdrag fra Mattilsynet, eller ut fra eget initiativ.

Bl.a. som følge av matskandalene, vedtok EU matlovsforordningen i 2002. Prinsippene i matlovsforordningen og behovet for klarere ansvarsforhold, var også viktige premisser for vår norske matlov og matreformen, som trådte i kraft 1. januar 2004. Fra 1. mars 2010 er hele EUs matlovsforordning gjeldende i norsk rett.

Matlovsforordningen omfatter hele matproduksjonskjeden, og gjelder for produksjon, omsetning av fôr og andre innsatsvarer, primærproduksjon og all produksjon og omsetning av matvarer. Den presiserer at virksomhetene har ansvaret for å etterleve regelverket og sikre mattrygghet, og vektlegger en ryddig rollefordeling mellom vitenskap, forvaltning og politikk. Den krever full åpenhet i beslutningene om mattrygghet. Myndighetenes oppgave er å fastsette risikonivå, utvikle regelverk og organisere og drifte et effektivt tilsyn for å sikre at regelverket etterleves. Matlovsforordningen fastslår at alle næringsmidler, fôr og dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon, samt alle andre stoffer som er bestemt til, eller kan forventes å bli iblandet et næringsmiddel eller fôr, skal kunne spores i alle ledd av produksjonen ett skritt fram og ett tilbake.

For å sikre uavhengige vitenskapelige vurderinger som grunnlag for tilsynsmyndighetenes og de politiske organers beslutninger, har EU opprettet et uavhengig organ, Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (European Food Safety Authority – EFSA). Som følge av EØS-avtalen deltar Norge i EFSAs arbeid.

3.1.4 Helseutfordringer knyttet til kosthold

Det har skjedd en positiv utvikling i det norske kostholdet de siste tretti årene, men det er fortsatt utfordringer. Forbruket av grønnsaker og frukt har økt, men bør fortsatt økes betraktelig. Sukkerforbruket har minsket, men er fortsatt høyt og særlig blant barn og unge. Forbruket av kjøtt er høyere enn noen gang tidligere, mens vi ikke ser en tilsvarende økning i forbruket av fisk. Vi spiser mindre fett totalt, og særlig spiser vi mindre av det usunne fettet. Dødeligheten av hjerte- og karsykdommer er redusert med over 70 pst. siden slutten av 1960-tallet. Den gunstige utviklingen i kostens fettinnhold har imidlertid stoppet opp i de senere årene. Inntaket av salt er langt høyere enn anbefalt.

Figur 3.2 

Figur 3.2

Kilde: Foto: www.visitnorway.com/Innovasjon Norge

Forekomsten av kreft fortsetter å øke og forekomsten av fedme og type 2-diabetes har økt betydelig de siste ti årene. Det er ekstra bekymringsfullt at stadig flere barn og unge blir klassifisert som overvektige. Det er sosiale forskjeller i kosthold som følger utdannings- og inntektsnivå. Flere ernæringsrelaterte problemer forekommer hyppigere i visse grupper av innvandrere. Mangel på fysisk aktivitet bidrar også til nevnte helseproblemer.

Det er et politisk mål å sikre relevant og tilstrekkelig informasjon både om de enkelte matvarer, og om sunnhets- og helseaspekter ved kostholdet som sådan. For at forbrukerne skal kunne gjøre informerte, trygge valg av matvarer, finnes det detaljerte regler for merking av næringsmidler, som for eksempel om holdbarhet, næringsinnhold, ingredienser og opprinnelse, se omtale i kapittel 3.5 om merking og sporbarhet.

3.2 Internasjonale rammer for regelverket på matområdet

Regelverket på matområdet blir i økende grad utformet i samsvar med internasjonal utvikling. Dette følger bl.a. av EØS-avtalen. Norge deltar i en lang rekke internasjonale standardsettende organisasjoner. Aktiv deltakelse i internasjonalt arbeid er nødvendig for å påvirke utviklingen av standarder og regelverk, for å ivareta norske synspunkter og interesser, samt for å bidra til utveksling og utvikling av kunnskap.

3.2.1 Verdens handelsorganisasjon (WTO)

WTO-avtalen består av en rekke bindende avtaler som etablerer grunnlaget for internasjonal handel. Det er særlig Avtalen om veterinære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen) som er viktig på matområdet. Også Avtalen om tekniske handelshindre (TBT-avtalen), som regulerer tekniske handelshindringer som ikke allerede er dekket av SPS-avtalen, eksempelvis merking, kvalitet og forbrukervern m.v., er relevant. Landbruksavtalen i WTO omtales i kapittel 4.

3.2.1.1 SPS-avtalen

SPS-avtalen regulerer medlemslandenes adgang til å beslutte tiltak for å beskytte folke-, dyre- og plantehelse. Den slår fast at hvert medlemsland skal ha rett til å fastsette sitt eget beskyttelsesnivå ut fra sin helsesituasjon, og deretter iverksette de nødvendige veterinære og plantesanitære tiltak for å sikre beskyttelsesnivået. Tiltakene skal være vitenskapelig begrunnet, ikke-diskriminerende og ikke være mer handelshindrende enn nødvendig for å sikre det aktuelle beskyttelsesnivået.

3.2.1.2 Standardsettende organer

Codex Alimentarius Commission (Codex), OIE og Verdens plantehelseorganisasjon (IPPC) fastsetter standarder, retningslinjer og anbefalinger om tiltak med hensyn til henholdsvis folke-, dyre- og plantehelse. Land som bruker standarder utarbeidet av en av disse tre organisasjonene, antas å ha et regelverk i samsvar med SPS-avtalen.

Dette er fora hvor Norge deltar aktivt og bidrar med ekspertise, samtidig som vi får verdifull kunnskap om tilstanden og utviklingen på mattrygghetsområdet og på dyrehelse- og plantehelseområdet. Internasjonalt samarbeid på disse områdene vil bli stadig viktigere for å ivareta Norges gode status uten å skape unødige handelshindringer.

3.2.2 EØS-avtalen

3.2.2.1 EØS-avtalens virkeområde

Selv om landbruks- og fiskeripolitikken ikke er en del av EØS-avtalen, er det gjennom EØS-avtalen etablert et omfattende harmonisert regelverk på matområdet, bl.a. for mat, dyr og innsatsvarer. Regelverket på matområdet utgjør en betydelig andel av regelverket som tas inn i EØS-avtalen.

Mattrygghetsområdet er omfattet av EØS-avtalen. Det er et omfattende regelverk om næringsmiddelhygiene i alle ledd av matproduksjonskjeden. Generelle bestemmelser om merking av mat er også med, herunder om redelig omsetning og bruk av ulike typer påstander på matvarer, i tillegg til tilsetningsstoffer og grenseverdier for en rekke uønskede stoffer i ulike typer matvarer. Det er også enkelte harmoniserte krav til særskilt merking av opprinnelse, bl.a. for storfekjøtt.

Norge er også harmonisert med EUs regelverk på dyrehelseområdet. Dette gjelder bl.a. regelverk om sykdomsbekjempelse og om handel med dyr og dyreprodukter innenfor EØS-området og med land utenfor EØS.

Dyrevelferdsområdet er omfattet av EØS-avtalen, men EUs regelverk omfatter per i dag ikke alle dyrearter og produksjoner. Mye av regelverket er minimumskrav som gir nasjonalt handlingsrom for å fastsette strengere bestemmelser, men det pågår en utvikling i retning av økt harmonisering. Norge har på flere områder valgt å benytte seg av muligheten for å ha et strengere regelverk om dyrevelferd.

Norge har et generelt unntak fra regelverket om godkjenning og bruk av plantevernmidler, se omtale i kapittel 3.3.4.5. Plantehelseområdet omfattes ikke av EØS-avtalen, se omtale i kapittel 3.3.3.

For å beskytte folke- og dyrehelsen gjennomføres det med utgangspunkt i EØS-avtalen en rekke overvåkings- og kontrollprogrammer, både for levende dyr og mat. Disse programmene gir bedre oversikt over tilstanden i Norge og hos våre EØS-partnere, og gir på enkelte områder rett til å stille særskilte krav ved import, eksempelvis tilleggsgarantier for salmonella for visse dyr, egg og kjøtt. Dette kan ha medvirket til at situasjonen med hensyn til smittsomme dyresykdommer i Norge ikke er vesentlig endret fra tiden før EØS-avtalen trådte i kraft.

Figur 3.3 

Figur 3.3

Kilde: Foto: Landbruks- og matdepartementet

3.2.2.2 Norsk medvirkning i regelverksutviklingen

St.meld. nr. 23 (2005–2006) Om gjennomføringen av europapolitikken stadfester europapolitikken som satsingsområde i utenrikspolitikken. Regjeringen arbeider for en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk som mer offensivt ivaretar norske interesser overfor EU. På matområdet er dette fulgt opp bl.a. ved utarbeidelse av årlige europastrategier, styrket koordinering av norske posisjoner i forkant av møter i EU og ved tilrettelegging av informasjon om EØS-regelverk under utvikling på Mattilsynets hjemmesider. I tillegg har offentliggjøringen av EØS-notatbasen på Europaportalen bidratt til åpenhet rundt forvaltningens arbeid med nytt regelverk som enten utarbeides i EU, eller skal innlemmes i EØS-avtalen.

EØS-avtalen gir Norge tilgang til arbeids- og ekspertgrupper under Europakommisjonen, mens vi ikke har tilsvarende adgang til arbeid som skjer i regi av Rådet og Europaparlamentet.

De senere årene har EU-systemet og det indre marked blitt mer komplekst. Dette skyldes både at antallet medlemsland har økt og flere institusjonelle endringer, bl.a. som følge av Lisboa-traktaten. Rådet og Europaparlamentet har fått mer makt, mens Europakommisjonens lovgivende kompetanse er svekket. I tillegg vedtar Rådet og Europaparlamentet oftere enn tidligere større endringer i Europakommisjonens forslag til rettsakter, noe som kan bidra til å svekke gjennomslagskraften ved deltakelse i arbeidsgrupper og annet arbeid overfor Europakommisjonen i den tidlige fasen. Videre har de uformelle forhandlingene mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet ført til raskere beslutningsprosesser. Utfordringene forsterkes av en økt bruk av sektorovergripende initiativer, som innebærer at flere rådsformasjoner/arbeidsgrupper og tilsvarende fagkomiteer i Europaparlamentet er involvert i behandlingen.

Fra norsk side må det arbeides for å finne gode tilpasninger til de nye utfordringene. Regjeringen vil legge vekt på å styrke arbeidet overfor Europaparlamentet. Norge må i tillegg finne sine alliansepartnere blant de enkelte medlemsstatene i Rådet. Det nordiske samarbeidet kan være en viktig samarbeidskanal.

Norge har i løpet av de siste årene hatt en rekke nasjonale eksperter i Europakommisjonen på matområdet. Det kan bli aktuelt å arbeide for å få nasjonale eksperter også til Europaparlamentet.

Erfaringer fra matområdet viser at det er mulig å påvirke regelverksutviklingen ved systematisk og målrettet arbeid i en tidlig fase i prosessen. Europakommisjonen har etablert en rekke arbeidsgrupper og fagkomiteer på matområdet, hvor Norge deltar regelmessig. Muligheten for å påvirke og til å få informasjon i denne tidlige fasen må i størst mulig grad beholdes. Matforvaltningens systematiske oppfølging av arbeidet i den tidlige fasen er viktig, og vil bli videreført.

Matforvaltningen legger vekt på å ha en god dialog med interessentene på et tidlig stadium i arbeidet. Det er også viktig at interessentene har et godt samarbeid med sine respektive organisasjoner i EU og i de enkelte medlemsstater.

EU legger i sin regelverksutvikling økt vekt på de internasjonale standardene som utvikles i Codex, IPPC og OIE. Regjeringen ønsker derfor å koble EØS-arbeidet tettere mot det norske arbeidet i disse organisasjonene, for å sikre koordinering av innspill og synspunkter på et tidlig stadium.

3.2.3 Europarådets arbeid med beskyttelse av dyr

Europarådet har siden 1960-tallet utarbeidet fem konvensjoner om beskyttelse av dyr. Norge har siden 1979 deltatt aktivt i og bidratt til utviklingen av regelverket på dyrevelferdsområdet, og har undertegnet og ratifisert alle konvensjonene. Europarådets konvensjoner og tilrådninger om beskyttelse av dyr har i stor grad dannet grunnlag for EUs regelverk, som igjen er en del av EØS-avtalen. Via arbeidet i Europarådet vil Norge indirekte kunne påvirke utviklingen av nytt EU-regelverk gjennom å fremlegge godt dokumenterte synspunkter og argumentere for de standarder vi mener bør være et minimum.

Europarådet har stramme budsjetter, og det har vært reist spørsmål om dyrevelferdsarbeidet fortsatt skal være en del av Europarådets arbeidsfelt. Det har også vært reist kritikk av at arbeidsmetodene i Europarådet er tungvinte, og at det tar lang tid å ferdigstille nye tilrådninger.

Regjeringen mener at Norge vil være tjent med at Europarådet fortsatt har en rolle i utviklingen av internasjonalt regelverk for dyrevelferd, selv om det er behov for effektivisering av arbeidsformen.

3.3 Trygg mat

Forbrukerne, samfunnet og aktørene i verdikjeden for mat er alle avhengige av at maten er trygg. Trygg mat er en viktig bærebjelke for Norge som matnasjon.

Figur 3.4 

Figur 3.4

Kilde: Foto: Matprat.no

3.3.1 Trygg produksjon fra jord til bord

Målet om å sikre trygg mat oppnås best ved å se naturgitte forhold, innsatsvarer, plante- og dyrehelse og rutiner og hygiene i alle ledd langs hele matproduksjonskjeden i sammenheng.

3.3.1.1 Forebyggende arbeid

Det er en grunntanke at forebygging og effektive tiltak på de stedene i matproduksjonskjeden der helsefare eller forurensning kan oppstå, er bedre enn korrigerende tiltak som retter seg mot sluttproduktene. Dette fører til mindre behov for innsatsvarer som det er ønskelig å begrense bruken av, for eksempel medisiner til dyr, desinfeksjonsmidler og tilsetningsstoffer. Effektive forebyggende tiltak vil også redusere mulighetene for uønskede hendelser. I tillegg er det behov for en infrastruktur og beredskap som setter virksomhetene og myndighetene i stand til å reagere raskt og riktig i de tilfellene det likevel oppstår uønskede hendelser.

Norge har god tradisjon for strategisk forebyggende arbeid. For til enhver tid å ha kostnadseffektive forebyggende tiltak, må prioriteringene endres dersom forskning, erfaring eller nye trusler gir grunnlag for det. Forutsigbarhet gjennom informasjon og åpenhet skal gi næring og øvrige aktører tilstrekkelig mulighet til å forberede seg på nødvendige omstillinger.

3.3.1.2 God praksis og hygiene

God praksis er viktig i alle ledd. Forhold i primærproduksjonen og tidlig i prosesseringen, kan påvirke de helsemessige egenskapene til maten i betydelig grad. Dårlige vekstforhold med mye nedbør eller dårlige rutiner for tørking av planter eller plantedeler som skal bli til mat, kan gi økt forekomst av soppgifter i maten. Eksempler er aflatoksiner i kornvarer eller nøtter. På samme måten kan dette påvirke viktige innsatsvarer som dyrefôr. Dette er nærmere omtalt i kapittel 3.3.4.6.

Det kreves kontinuerlig innsats fra virksomhetene for å opprettholde og sikre god hygiene i hele matproduksjonskjeden. Virksomhetene som produserer og omsetter mat, varierer svært mye i størrelse og karakter. Mange aktører har god kunnskap og gode systemer for å sikre at de etterlever regelverket slik at maten blir trygg. Samtidig viser resultatene fra tilsyn at det er store forbedringsmuligheter i en rekke bransjer. Det er fremdeles grunn til å ha betydelig oppmerksomhet omkring hygieniske forhold i omsetningsleddene og i serveringsnæringen. Resultatene fra Mattilsynets pilotprosjekt med en smilefjesordning i serveringsnæringen, viste at ordningen førte til bedre etterlevelse av regelverket og ble godt mottatt av forbrukerne. Ordningen vil bli vurdert.

3.3.1.3 Etiske forhold i matproduksjonen

Ved siden av forebyggende tiltak for å sikre trygg mat, er det mange andre legitime interesser som kan knyttes til matproduksjonen og matvarene selv. Forbrukerne er i ulik grad opptatt av etiske forhold knyttet til matproduksjonen, for eksempel bærekraft og dyrevelferd. Fra norsk side skal det arbeides for å fremme slike interesser, også der andre land og handelspartnere har ulikt syn på vektleggingen av disse interessene. Selv om riktig bruk av medisiner og tilsetningsstoffer m.v. ikke fører til at maten blir helseskadelig, ligger det som grunnlag for norsk matpolitikk at man gjennom effektiv forebygging og god praksis skal redusere behovet for å bruke slike stoffer. Det er bedre at kalven vokser raskt som følge av godt fôr og godt stell, enn gjennom å få hormoner eller vekstfremmende stoffer. Og det er bedre at slakteriene har gode hygienerutiner i egnede lokaler, enn at slaktene i etterkant desinfiseres, eksempelvis med klorforbindelser.

Det vil fortsatt bli arbeidet for en restriktiv holdning og klar lovgivning i EU og globale organisasjoner når det gjelder å tillate bruk av prosesshjelpemidler og tilsetningsstoffer i mat. Prosesshjelpemidlene og tilsetningsstoffene skal ikke komme til erstatning for gode produksjonsrutiner, men bare tillates når det finnes et velbegrunnet teknologisk behov. Tilsetningsstoffer eller prosesshjelpemidler skal heller ikke medvirke til å villede forbrukerne med hensyn til matvarenes egenskaper eller kvalitet. For å sikre like konkurransevilkår for norske virksomheter, er det viktig å arbeide for at regelverket praktiseres likt i alle land.

En restriktiv holdning til bruk av legemidler til dyr vil bli videreført, spesielt når det gjelder bruk av antibiotika og vekstfremmere.

3.3.1.4 Risikoanalyse og kunnskap

For å nå målet om et høyt beskyttelsesnivå for menneskers liv og helse, er ett av de allmenne prinsippene i matlovsforordningen at lovgivningen på matområdet som hovedregel skal bygge på risikoanalyser. En målrettet politikkutforming med gode beslutninger krever kontinuerlig tilgang på oppdatert kunnskap. Det er derfor viktig med god vitenskapelig kompetanse for å utarbeide risikovurderinger, som kan danne grunnlag for regelverksutvikling og risikohåndtering til beste for norsk matproduksjon og forbrukerne.

For å kunne utføre gode faglige risikovurderinger, er det behov for bedre analyse- og eksponeringsdata for innhold av ulike stoffer i norsk mat og oversikt over norsk kosthold. Det er viktig at slike data, som kan fremskaffes fra flere kilder, er tilgjengelige i en slik form at de kan danne grunnlaget både for norske og europeiske risikovurderinger av mattrygghetsnivå.

Globalisering, klimaendringer, teknologisk utvikling og flere andre utviklingstrekk vil kunne medføre store utfordringer og behov for ny kunnskap i arbeidet med å sikre mattryggheten.

Forskning og kunnskapsutvikling er også viktig for å opprettholde den gode norske plante- og dyrehelsen, og for å forebygge og håndtere utbrudd av dyresykdommer og planteskadegjørere. Det er behov for forskning på egenskapene til, og effektene av mulige framtidige risikofaktorer, enten det er smittestoffer som kan gi sykdom hos mennesker, dyr eller planter, soppgifter og fremmedstoffer som kan gi toksiske effekter hos mennesker og dyr, eller faktorer som truer velferden til dyr.

3.3.1.5 Ansvarsfordeling mellom virksomheter og tilsyn

Det er et sentralt og viktig prinsipp i matlovgivningen at primæransvaret for at produksjonen skjer i henhold til regelverket og for at produktene som skal omsettes er trygge, ligger hos virksomhetene. Tilsynsmyndigheten har ansvaret for håndhevelsen av regelverket. På samme måte har virksomhetene plikt til å drive forebyggende og skadebegrensende tiltak. De har også plikt til å varsle tilsynsmyndigheten umiddelbart, dersom det har oppstått forhold som kan true folkehelsen eller plante- og dyrehelsen. Varslingsplikten er viktig for å sikre at tilsynsmyndigheten trekkes inn på riktig tidspunkt, bl.a. for å kunne forebygge eller begrense faren ved hjelp av virkemidler som ligger utenfor den enkelte virksomhets ansvar og kontroll.

Myndighetene bør på sin side legge vekt på god informasjon til næringsaktører og forbrukere. Samtidig er det viktig å utvikle effektive tilsynssystemer og legge til rette for at forvaltningen har og bruker nødvendige virkemidler.

3.3.2 God dyrehelse

3.3.2.1 Dyrehelse

I global sammenheng er kampen mot tapsbringende sykdommer hos husdyr viktig for å sikre en voksende verdensbefolkning nok mat og nødvendig tilførsel av høyverdige proteiner. I henhold til informasjon fra bl.a. OIE fra 2008 forårsaker sykdommer hos dyr i landbruket på verdensbasis et produksjonstap på mer enn 20 pst. Effektive tiltak mot dyresykdommer er dermed også svært viktig for den globale matsikkerheten.

Der det ikke finnes en effektiv beredskap mot dyresykdommer går store ressurser til spille. Overvåking, kontroll, meldeplikt og vaksinasjon er effektive hjelpemidler for å opprettholde en god beredskap. Økte ressurser til kompetanse og kunnskap er også viktig. Særlig gjelder dette i forhold til u-land.

Figur 3.5 

Figur 3.5

Kilde: Foto: Eli Janette Fosso/Fylkesmannen i Hordaland

Et forpliktende globalt samarbeid og fortsatt aktiv innsats i EØS, OIE og i SPS- sammenheng, er nødvendig for sikre grunnlaget for husdyrproduksjonen i store deler av verden.

Europakommisjonen forbereder et utkast til ny dyrehelselov. Norge deltar aktivt med innspill til dette arbeidet. I Norge er det lang tradisjon for å vektlegge forebyggende tiltak. Det foreløpige arbeidet i EU på dette området er i stor grad sammenfallende med Norges strategiske tenking. For å kunne opprettholde god dyrehelse som et komparativt fortrinn for norsk landbruk og matproduksjon, vil departementet arbeide for at internasjonalt dyrehelseregelverk fortsatt skal gi et nasjonalt handlingsrom for å tilpasse tiltakene til status og utfordringer i det enkelte landet. Muligheten til å videreføre nasjonale erstatningsordninger for pålagte bekjempelsestiltak vil bli vektlagt i dette arbeidet.

Klimaendringer og globalisering kan føre til at det bryter ut nye og ukjente dyresykdommer, herunder sykdommer som smitter mellom mennesker og dyr, eller at kjente sykdommer etablerer seg i nye områder. Klimaendringer kan ha spesielt stor effekt på forekomst og spredning av sykdommer som kan smitte via blodsugere som flått og mygg, såkalte vektorbårne sykdommer. Økt globalisering fører til forflytning av mennesker, dyr og varer over landegrenser. Import av levende dyr medfører alltid risiko for introduksjon av uønsket smittestoff.

FAO har anslått at de globale kostnadene knyttet til bekjempelse av dyresykdommer vil øke de kommende årene. Å opprettholde en god norsk dyrehelse er derfor helt essensielt for å kunne drive et kostnadseffektivt landbruk. Den gode norske dyrehelsen og godt avlsarbeid har også gitt norsk landbruk muligheter til eksport av avlsmateriale.

3.3.2.2 Dyrehelsepersonell

De offentlige veterinærene, distriktsveterinærene, ivaretok tidligere både offentlige oppgaver og klinisk praksis. Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell fra 2001 videreførte ikke bestemmelser om det offentlige veterinærvesen, og Statens dyrehelsetilsyn, senere Mattilsynet, ivaretar de offentlige veterinære tilsynsoppgavene. Klinisk praksis utføres av privatpraktiserende veterinærer.

Fra 2008 ble kommunene gitt ansvar for tilfredsstillende tilgang på veterinære tjenester. Dyreeierne får dekket sitt veterinærbehov fra privatpraktiserende veterinærer. I tillegg yter staten tilskudd til kommunene over statsbudsjettet. I 2011 utgjorde dette om lag 122 mill. kroner. Midlene går i hovedsak til dekning av kommunenes kostnader til den veterinære vaktordningen, mens om lag 12 mill. kroner går til stimuleringstiltak for å sikre bedre tilgang på veterinærer i næringssvake distrikter.

Kompetente veterinærer og annet dyrehelsepersonell har en viktig rolle i arbeidet for god dyrehelse og god dyrevelferd, mattrygghet og beskyttelse mot sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker. Veterinærenes samarbeid med husdyrnæringens organiserte helsetjenester er også viktig i denne sammenheng. Videre kan veterinærenes brede biologiske kompetanse i større grad enn i dag nyttes i lokalt arbeid med næringsutvikling.

Sammenslåingen av Norges veterinærhøgskole og Universitetet for miljø- og biovitenskap gir en enestående mulighet til å videreutvikle framtidsrettet veterinærmedisinsk og biomedisinsk utdanning og forskning av høy internasjonal standard.

3.3.3 Plantehelse og fremmede organismer

Friske planter og sunne vekstmiljø danner grunnlag for bærekraftig produksjon, trygg mat og legger et godt grunnlag for øvrig naturmangfold. FAO estimerer at så mye som 50 pst. av avlinger på verdensbasis går tapt på grunn av planteskadegjørere.

Selv om Norge har en god status når det gjelder plantesykdommer og planteskadegjørere, skaper imidlertid økt internasjonal handel og reisevirksomhet nye og effektive spredeveier for sykdommer og skadegjørere. Klimaendringer vil ytterligere kunne bidra til at nye eller hittil ukjente skadegjørere etablerer og sprer seg i Norge. For å møte dette trenger vi gode beredskapssystemer og en planteproduksjon som er tilpasset et endret trusselbilde.

Plantehelseproblematikken har gått fra primært å være et næringshensyn, til også å omhandle andre samfunnsområder. God plantehelse er viktig for å opprettholde matproduksjonen og sikre en økonomisk bærekraftig planteproduksjon. Det utgjør også en viktig konkurransefordel for norske produsenter. Vårt nasjonale plantehelseregelverk bygger på de samme prinsipper som EUs regelverk. Området er ikke en del av EØS-avtalen, derfor har Norge heller ikke full tilgang til overvåkingstjenester og faglige analyser som utvikles i EU-landene. Nært samarbeid med våre naboland, handelspartnere og internasjonale organisasjoner på plantehelseområdet er særlig viktig for å sikre en oppdatert forvaltning.

Fremmede skadelige organismer vil kunne innebære store økonomiske konsekvenser for norsk skog- og landbruk og øvrig naturmangfold. Dette er regnet som en av de største truslene mot verdens biologiske mangfold, og det er et mål å hindre og begrense introduksjon av fremmede skadelige arter i Norge. Norge er forpliktet gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold til å hindre og begrense introduksjon av fremmede arter. Regjeringen la fram Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter våren 2007. Strategien inneholder mål, prinsipper, strategier og konkrete tiltak mot fremmede skadelige arter, og skal sikre en felles forståelse og enhetlig håndtering av problematikken, uavhengig av hvilken sektor som er berørt eller har ansvar. Ved utforming av nye forskrifter under naturmangfoldloven, er det viktig at disse og plante- og dyrehelseregelverket kompletterer hverandre, slik at de sammen begrenser de miljømessige konsekvensene av fremmede skadelige organismer.

Det er et mål i størst mulig grad å bruke sorter som ikke har negative konsekvenser for naturmangfoldet. I tråd med Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter, vil departementet arbeide for å bruke nasjonalt frø- og plantemateriale i skogbruk, småhagebruk og offentlige anlegg.

Både forebyggende tiltak og effektiv håndtering av skadegjørere og fremmede arter krever at vi legger vekt på kunnskap om eksisterende og framtidige trusler mot plantehelse i Norge og internasjonalt.

Departementet vil arbeide for at regelverk og tilsyn bidrar til å forhindre spredning av alvorlige planteskadegjørere og plantesykdommer, for på denne måten å minimere samfunnsmessige konsekvenser av planteskadegjørere. God plantehelse kan best ivaretas gjennom å forhindre innførsel og spredning av skadegjørere. Det er virksomhetenes ansvar å inneha kompetanse og rutiner som bidrar til å forebygge spredning av planteskadegjørere. Departementet vil fremme samarbeid mellom næring, forvaltning og forskningsmiljø for å sikre en bærekraftig og sunn planteproduksjon.

3.3.4 Trygge innsatsvarer

Innsatsvarer omfatter alle produksjonsmidler som brukes i plante- og dyreproduksjon. Innsatsvarenes kvalitet og egenskaper har avgjørende betydning for produksjon av trygg mat av ønsket kvalitet. Riktig bruk av innsatsvarer som plantevernmidler og gjødsel, er også viktig for et miljøvennlig jordbruk og produksjon av trygg mat.

3.3.4.1 Gjødselvarer

Gjødsel og jordforbedringsmidler omfatter mineralgjødsel og produkter av organisk opphav.

En hovedbestanddel i mineralgjødsel er fosfor fra fosforholdig malm, som er en begrenset ressurs. Det eksisterer ulike estimater for hvor lenge de økonomisk drivverdige reservene vil vare, avhengig av uttaksrate, teknologisk utvikling og eventuelle nye funn av fosforholdige mineralkilder. Jordbruket bruker nær 90 pst. av fosforet som utvinnes, og har derfor et særskilt ansvar for å effektivisere bruken. Dette blir spesielt viktig i lys av befolkningsøkning og behovet for økt matproduksjon.

Et viktig tiltak for resirkulering og god utnytting av næringsstoffer i landbruket, vil være økt bruk av avfallsbaserte produkter som biorest og slam i gjødsel- og jordforbedringsprodukter. Dette stiller imidlertid særskilte krav til risikovurderinger og riktig behandling og kontroll av produktene, for å sikre at nye stoffer og organismer som tilføres jorda, ikke utgjør risiko for mattrygghet, miljø samt plante- og dyrehelse. I forbindelse med en pågående gjennomgang av regelverket for organisk gjødsel, gjøres det vurderinger av muligheter og risiko knyttet til bruk av produkter som tilføres jorda. En målsetning er å stimulere til resirkulering av næringsstoffer og reduserte utslipp til luft og vann. En aktiv rolle i regelverksutviklingen i EU er viktig, særlig når det gjelder grenseverdier for miljø- og helseskadelige stoffer i materialer som tilføres jorda. Norge har i dag strengere grenseverdier for tungmetaller enn mange av EU-landene. Departementet vil arbeide for at vi har et oppdatert regelverk og et effektivt tilsyn som ivaretar mattrygghet og miljø og samtidig legger til rette for trygg bruk av nye produkter.

I kapittel 9 omtales miljøutfordringene knyttet til bruk av gjødselvarer nærmere.

3.3.4.2 Planteforedling, såvarer og beredskapslager for såvarer

Klimaendringer og et mer ufortsigbart klima gjør såvareproduksjon og jordbruket generelt mer sårbart, og kan føre til at behovet for såvarer og annet formeringsmateriale kan variere mye fra år til år. Eksempelvis har mye nedbør i 2011 også rammet såkornproduksjonen, og det vil være stort behov for import av såkorn i 2012. På sikt kan det bli et problem å få tilgang til såvarer uten innblanding av GMO.

Under jordbruksoppgjøret i 2011 ble det bestemt å etablere en ordning med tilskudd til beredskapslagring av såkorn. Departementet har igangsatt et arbeid for å utvikle regelverk knyttet til den praktiske gjennomføringen av dette, med sikte på ikrafttredelse i 2012. Det er i tillegg behov for en helhetlig gjennomgang av situasjonen på såvareområdet, både når det gjelder såkorn og andre såvarer, for å se på mulige tiltak for å sikre en stabil tilgang av såvarer i framtiden.

Figur 3.6 

Figur 3.6

Kilde: Foto: Tore Wuttudal/Samfoto

Norge er forpliktet gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold, Den internasjonale plantetraktaten og arbeid under FAOs Kommisjon for genetiske ressurser til å bevare genetiske ressurser og utvikle nasjonale strategier for bevaring og bærekraftig bruk. Innen jord- og hagebruk er det kontinuerlig behov for nye plantesorter som er tilpasset klima og andre vekstbetingelser, som er motstandsdyktige mot skadegjørere og har egenskaper som tilfredsstiller markedets krav.

I Norge er det først og fremst Graminor som driver planteforedling. Selv om det er mulig å kjøpe frø og planter fra utenlandske foredlere for de fleste planteslag, er det likevel viktig å satse på å utvikle norske sorter som er tilpasset klima, lys og andre vekstvilkår i Norge. Avlingsframgang nasjonalt og internasjonalt er også viktig for å kunne bedre forsyningsevnen. I den forbindelse er det viktig å ha en foredling som kan frembringe sorter som kan brukes i ulike deler av landet. Departementet vil legge til rette for at det vil bli enklere for bønder å ta i bruk et større sortsmangfold av planter og slik bidra til at verdifulle genressurser tas i bruk. Et mangfold av sorter som dyrkes og utvikles i aktiv bruk og et bredere genetisk mangfold i foredlingsprogrammene, er nødvendig for å sikre at nye sorter kan utvikles fortløpende i henhold til behovet. Dagens planteforedling bygger på relativt smal genetisk variasjon og offentlig medvirkning i såkalt pre-breeding er nødvendig for å sikre genressurser til framtidig planteforedling. Det er derfor opprettet et nordisk offentlig-privat partnerskap for å styrke samarbeidet mellom nordiske foredingsbedrifter og -institusjoner om tilrettelegging av plantemateriale, slik at den genetiske bredden økes og klargjøres for foredling.

Det er forskjeller på innhold av næringsstoff og helsebringende substanser i de ulike sortene. Planteforedling kan derfor også være viktig for å utvikle plantesorter som er tilpasset framtidig etterspørsel etter sunn og helsebringende mat.

Det er viktig med et velfungerende system for oppformering av såvare, slik at det tilpassede sortsmateriale gjøres tilgjengelig for brukerne. Det prøves i Norge årlig ut i underkant av 100 sorter innen engvekster, korn og potet, hvorav ca. 30–40 nye. Hvert år blir om lag 20 nye sorter godkjent for opptak på den norske offisielle sortslisten. Såvareregelverket skal bidra til produksjon og omsetning av såvarer med best mulig helse og kvalitet. Plantesykdommer kan overføres med såvarer og kan forårsake skader som reduserer både mengde og kvalitet på avlingen. Sunnhetstilstanden påvirker videre behovet for plantevernmidler. Det er viktig å ha nasjonal kompetanse på utvikling og kontroll av såvarer slik at disse best mulig blir tilpasset norske klimatiske og geografiske forhold.

Kvalitetskravene til produktene og den gode plantehelsesituasjonen i Norge må ivaretas i arbeidet med uvikling av nye sorter. EUs regelverk på såvareområdet er nå gjenstand for en totalrevisjon. Departementet arbeider for å ivareta ovennevnte hensyn gjennom våre innspill i dette arbeidet.

3.3.4.3 Husdyravl

Det norske avlsarbeidet på husdyr har langsiktige mål, der det, i tillegg til høy produksjonskapasitet, legges vekt på god helse, fruktbarhet og dyr tilpasset forholdene de skal leve i. Avlsregelverket legger rammene, mens produsentene og deres organisasjoner fastsetter målene. Dette gir robusthet i husdyrholdet, og vil ha stor betydning i møtet med et større smittepress som følge av klimaendringer. Vektlegging av andre egenskaper i tillegg til økt produksjonskapasitet, har skapt etterspørsel etter norsk avlsmateriale i utlandet. Avlsarbeidet er innovativt og det forventes at nye effektiviserende metoder for utvalg tas i bruk i nær framtid. En forutsetning for vellykket avlsarbeid er aktiv deltakelse blant produsenter over hele landet. Dette gjør det mulig med systematisk styring av bruken av gener i populasjonene, noe de norske samvirkebaserte avlsorganisasjonene har lagt vekt på. Departementet vil videreføre støtten til dette desentraliserte avlsarbeidet. På fjørfe er det ikke egen avl i Norge. Se nærmere om utfordringer knyttet til dette under kapittel 3.6 god dyrevelferd.

Figur 3.7 

Figur 3.7

Kilde: Foto: Tine.no

Den genetiske variasjonen innen husdyr skyldes menneskenes bruk av genetiske ressurser gjennom årtusener, og er en del av vår kulturarv, så vel som potensialet for framtidig matsikkerhet. I tråd med bl.a Konvensjonen om biologisk mangfold følger departementet opp arbeidet i FAOs Kommisjon for genetiske ressurser, for å skape gode betingelser for å sikre verdifulle gener og genetisk variasjon for framtidig utvikling og utnyttelse. De tre store avlsorganisasjonene Geno, Norsvin og Norsk Sau og Geitalslag, har forpliktet seg til årlig rapportering på bærekraftskriterier, og på å holde kontroll på og dokumentere innavlsutviklingen.

Departementet vil arbeide for bevaring og bærekraftig bruk av gamle husdyrraser i Norge, dvs. bruk i driftssystemer som er både biologisk (avlsmessig) og økonomisk bærekraftig, og som bidrar til at populasjonsstørrelsen opprettholdes. Dette er nærmere omtalt i kapittel 9.12.

3.3.4.4 Fôrvarer

Fôrvarene skal dekke dyrenes behov for næringsstoffer til forskjellige produksjoner eller aktiviteter, og vil i tillegg påvirke kvaliteten på husdyrproduktene. Det er et krav at fôr som omsettes og brukes skal være trygt og ikke skade menneskers eller dyrs helse.

Kornråvarene og grovfôret som produseres i Norge, dekker i hovedsak dyrenes behov for karbohydrater, fett og fiber, mens protein dekkes av soya eller av fiskemel der det er tillatt brukt. Regjeringen vil fortsette arbeidet med sikte på å få internasjonal aksept for at fiskemel er en trygg fôrråvare, også for drøvtyggere. Tilsetningsstoffer i fôr brukes for å dekke behov for stoffer, øke fôropptak, stabilisere tarmsystemet og således påvirke fare for sykdom eller produksjonstap. Andre tilsetningsstoffer har igjen en ren teknisk hensikt. Bruken er økende og det er nødvendig med oppmerksomhet på hvorvidt de kan ha skadelige eller utilsiktede effekter.

I Norge er det fortsatt utfordringer knyttet til radioaktiv forurensing av beiter etter Tsjernobyl-ulykken. Regjeringen legger vekt på å sikre tilgang på tilsetningsstoffer som kan redusere opptak av radioaktive stoffer. Dette er viktig både i beredskapsøyemed og for å redusere skadeeffekter etter Tsjernobyl-ulykken.

Klimaendringene forventes å gi økt kontaminering av fôr med soppgifter, jf. omtale i kapittel 3.3.4.6. Nye hurtigmetoder for påvisning av soppgifter er under utvikling, og vil bidra til større sikkerhet ved at kontaminerte fôrvarer raskt kan identifiseres.

3.3.4.5 Plantevernmidler

Kjemiske plantevernmidler er en viktig innsatsvare for å kontrollere skadegjørere i dagens jordbruk. Samtidig kan slike midler ha uønskede effekter på helse og miljø. Det har derfor vært arbeidet målrettet med å redusere bruken og risikoen knyttet til plantevernmidler i en årrekke, bl.a. gjennom et restriktivt regelverk for godkjenning og bruk, samt egne handlingsplaner for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler. Norge har i dag et unntak fra EUs regelverk for markedsføring av plantevernmidler. Det har nå kommet et nytt og forbedret regelverk i EU på plantevernmiddelområdet, som er til vurdering i Norge. Det vil i vurderingene legges vekt på at Norge fortsatt skal kunne ha et restriktivt regelverk og en forvaltning på plantevernmiddelområdet som ivaretar høy beskyttelse av miljø, brukere og konsumenter. Regelverket om grenseverdier for rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôr, er en del av EØS-avtalen. Det påvises sjelden overskridelser av grenseverdiene for rester av plantevernmidler i norske produkter.

Riktig håndtering og bruk av plantevernmidler er svært viktig for å redusere risikoen for helse og miljø. Dette vil derfor være prioriterte områder i tilsyn i primærproduksjonen.

Det har vært flere handlingsplaner for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler, senest for perioden 2010–2014. Nedenfor pekes det på overordnede utfordringer og områder hvor det er behov for innsats for å nå målsettingene på plantevernmiddelområdet.

Redusert bruk og risiko knyttet til bruk av kjemiske plantevernmidler

De siste 20–30 årene har det vært en reduksjon i mengden kjemiske plantevernmidler som blir brukt, men bruken ser ut til å ha stabilisert seg de siste årene. Helse- og miljørisikoen har blitt redusert i løpet av de siste 10 årene, bl.a. har avgiftssystemet med differensiert avgift i forhold til helse- og miljørisiko bidratt til en dreining av plantevernmiddelbruken til mindre risikofylte preparater. Resultater fra overvåking viser imidlertid at plantevernmidler gjenfinnes både i overflatevann og grunnvann, og en del av funnene indikerer en viss fare for skader på organismer i vannmiljøet. Det er fortsatt nødvendig å arbeide for å redusere både bruken av og risikoen knyttet til bruk av plantevernmidler. Nåværende handlingsplan har en todelt målsetting. Norsk landbruk skal bli mindre avhengig av kjemiske plantevernmidler, og helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler skal reduseres. Målet om mindre avhengighet skal bl.a. nås gjennom økt bruk av integrert plantevern. Integrert plantevern innebærer at ulike planteverntiltak, som for eksempel bruk av biologiske midler, mekanisk bekjemping, sortsvalg og vekstskifte m.m., kombineres med bruk av kjemiske plantevernmidler. Nye norske undersøkelser tyder på at avrenning av plantevernmidler fra veksthus er et problem. Departementet vil utrede denne problemstillingen nærmere og vurdere behovet for nye tiltak.

Klimaendringer – konsekvenser for plantevern og miljøeffekter

Klimaendringer vil trolig føre til større problemer med skadegjørere og medføre nye utfordringer innen plantevern. Nye skadegjørere, økt utbredelse av eksisterende skadegjørere og behov for flere behandlinger med plantervernmidler per sesong, er eksempler på slike konsekvenser. Klimaendringer kan også føre til endringer i nedbrytning og miljøeffekter av plantevernmidler. For eksempel vil hyppige, intense nedbørsepisoder kunne føre til økt avrenning og utlekking av plantevernmidler. Særlig vil en økning av regnflommer like etter sprøyting øke risikoen for forurensning av vannkilder. Det har de seinere år vært et økende problem med utvikling av resistens mot kjemiske plantevernmidler innen en del kulturer. Klimaendringer vil øke faren for resistensutvikling ytterligere. Det kan bli flere generasjoner skadegjørere per vekstsesong som må følges opp med flere behandlinger med plantevernmidler. Videre kan populasjoner med høy frekvens av resistente individer fra sydligere land forventes å etablere seg i Norge. Økte problemer med resistensutvikling illustrerer viktigheten av å fokusere på alternativer til bruk av kjemiske plantevernmidler.

Plantevern i små kulturer

Det er en utfordring for næringen at det i enkelte såkalte små kulturer er liten tilgang på plantevernmidler. Dette kan bl.a. skyldes at markedsaktørene anser slike kulturer for å representere et lite interessant marked. Det er derfor svært viktig at det både legges til rette for utvikling av alternativer til kjemiske plantevernmidler, og for at slike metoder tas i bruk.

Det nye EU-regelverket for markedsføring av plantevernmidler legger opp til et utstrakt samarbeid mellom landene når det gjelder behandling av søknader for godkjenning av plantevernmidler. En eventuell gjennomføring av det nye EU-regelverk for godkjenning av plantevernmidler i Norge, vil kunne medføre at landbruks- og gartnerinæringen får tilgang på flere plantevernmidler, fordi vi blir del av et større marked.

Alternativer til kjemiske plantevernmidler

Klimaendinger, resistens mot kjemiske plantevernmidler og utfordringer for næringen med tilgang til plantevernmidler for små kulturer, indikerer at det vil være betydelige utfordringer framover knyttet til å nå målene om redusert bruk og risiko ved bruk av plantevernmidler, samtidig som målene om god plantehelse, høyt avlingsutbytte og kvalitet skal sikres. Innsatsen må rettes mot å øke kunnskapen og finne fram til alternativer til kjemiske plantevernmidler, herunder biologisk plantevern, mekanisk bekjemping, utvikling av plantesorter som har god sykdomsresistens og utvikling av hensiktsmessige dyrkningsmetoder, og for å iverksette tiltak som sikrer økt bruk av slike alternativer til kjemiske plantevernmidler. Utvikling av alternativer til kjemiske plantevernmidler vil også være viktig for det økologiske landbruket.

Vurdere forbud mot bruk av enkelte stråforkortningsmidler

Stråforkortningsmidler brukes for å redusere faren for legde (at åkeren legger seg). I 2008 og 2009 ble det omsatt henholdsvis om lag 50 tonn og 35 tonn stråforkortningsmidler (angitt i tonn virksomt stoff) i Norge. Enkelte av disse preparatene har relativt høy miljø- og helserisiko. Det kan være aktuelt å innføre et forbud mot bruk av enkelte stråforkortningsmidler i Norge, for å redusere bruken og risikoen knyttet til bruk av plantevernmidler. Departementet vil utrede agronomiske, økonomiske og administrative konsekvenser.

3.3.4.6 Soppgifter

Forekomst av sopp og soppgifter i korn er et økende problem som er av betydning både for produksjon av trygg mat og for dyrehelsen. Fusarium er en stor soppslekt med mange arter som kan angripe kornplanter. I tillegg til å redusere avlingsmengde og såkornkvalitet, kan de fleste Fusarium-soppene produsere soppgifter. Ny kunnskap viser at slike soppgifter har ugunstige helseeffekter og at inntak av matvarer som kan inneholde slike soppgifter ikke er ubetydelig i den norske befolkningen. Overvåkingen av soppgifter er intensivert. Kornkjøperne har iverksatt gradert pristrekk ved økende innhold av soppgiften DON i havre.

Dyrkningspraksis (jordarbeiding og vekstskifte), bruk av plantevernmidler og klimatiske forhold har betydning for utvikling av soppgifter.

Det er et stort behov for å få nærmere kunnskap på området. Departementet vil derfor stimulere til forskning på hvilke faktorer som påvirker utvikling av soppgifter og iverksette tiltak for å sikre lavest mulig innhold av soppgifter i innsatsvarene. Videre er det behov for utvikling av kornsorter med forbedret resistens mot Fusarium.

Boks 3.1 Fusarium og soppgifter

Fusarium er en stor soppslekt med mange arter som kan angripe kornplanter. Ulike Fusarium-arter kan produsere forskjellige toksiner med varierende grad av giftighet. De siste 10–15 årene er det registrert en økt utbredelse av Fusarium graminearum i flere europeiske land, inkludert Norge. F. graminearum produserer toksinetdeoxynivalenol (DON). I Norge har soppen og toksinet fått særlig stor betydning i havre i tillegg til økende forekomster i bygg og hvete. F. langsethiae er en annen Fusarium-art som er vanlig her i landet, hovedsakelig i havre. Denne soppen ser ikke ut til å være særlig skadelig for plantene, men den produserer noen av de giftigste soppgiftene (T-2, HT-2) vi finner i korn og er særlig hyppig ved ensidig havredyrking. Soppgifter kan ha en rekke negative helseeffekter på mennesker og dyr, både akutte og mer langsiktige, som svekket immunforsvar, redusert fruktbarhet, blødninger og dårlig fôropptak. De fleste soppgiftene er varmestabile og brytes ikke ned under for eksempel bakeprosesser eller ved produksjon av kraftfôr.

3.3.5 Vann – viktig for mattrygghet og ressurs for landbruket

Vann er både et livsnødvendig næringsmiddel og en viktig innsatsvare i landbruket. Utviklingstrekk de senere år viser at det er store utfordringer knyttet til vann ut fra mattrygghetshensyn. Det er også behov for vann av god kvalitet i husdyrproduksjonen og til vanning i landbruket, særlig av produkter som går direkte til konsum som salater, bær mv.

Mattilsynets tilsyn med drikkevann har avdekket at det enkelte steder er store mangler ved drikkevannsforsyningen. Små vannverk har i mange tilfeller utilstrekkelig rensing av vannet. For større vannverk er ofte hovedproblemet etterslep når det gjelder oppgradering av gammelt og for dårlig ledningsnett for drikkevann og avløp.

Norge har råvann av god kvalitet i tilstrekkelig mengde. Samtidig er det en utfordring at overflatevann er mye brukt som råvannskilde. Kvaliteten på overflatevannet varierer naturlig, bl.a. som følge av ulike årstider. Det kan ved regn og smeltetider føre til mye tilsig av ulike forurensende stoffer til råvannskilden. Dette fører til behov for omfattende rensing av råvannet og bruk av hygieniske barrierer som skal gi økt sikkerhet mot spredning av smittestoffer. I tillegg må det foretas løpende kontroll av vannet som går ut på nettet og vann ute på nettet.

Klimaendringer som temperaturøkning, økt nedbørsmengde med mer intensitet, ekstremnedbør, flom og stigende havnivå kan gi nye utfordringer for å levere trygt drikkevann. Konsekvenser av klimaendringer kan være høyere bakterietall i råvannet, nye mikroorganismer og økt forekomst av giftproduserende alger.

I følge drikkevannsforskriften er vannverkseier ansvarlig for å iverksette nødvendige tiltak, slik at forbrukerne får vann av forskriftsmessig kvalitet. Regjeringen legger vekt på at de virkemidlene regelverket gir, i større grad enn hittil, skal benyttes overfor vannverk som ikke leverer vann av forskriftsmessig kvalitet.

Landbruket er en av de største kildene til avrenning av næringsstoffer til vann og vassdrag. Det eksisterer lite data om forekomst av rester av plantevernmidler i drikkevann, og det er behov for å kartlegge situasjonen. Det er videre behov for en gjennomgang av regelverket på området. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere kilder til vannforurensning fra landbruket. Næringsavrenning er nærmere omtalt i kapittel 9, mens plantevernmidler er omtalt i dette kapitlet.

For landbruket er de private, mindre anleggene, inklusive gårdsbrønner, en spesiell utfordring. Mange gårdsanlegg har i dag ikke renseutstyr og nødvendige barrierer som sikrer tilstrekkelig god og stabil vannkvalitet. Samtidig kan slike vannkilder være utsatt for tilsig av urent vann. Det vil bli lagt vekt på informasjon og rettledning for å forbedre vannforsyningen til gårdsbruk.

Ansvaret for vannforvaltningen er fordelt på en rekke sektorer, og Regjeringen vil fortsette arbeidet med å samle de berørte sektorene til samarbeid for å styrke innsatsen på vann- og avløpsområdet.

3.3.6 Kvalitetssystem i landbruket – KSL

Kvalitetssystem i landbruket, KSL, dekker alle typer matproduksjon på norske gardsbruk, og stiller krav til hvordan produksjonen skal gjennomføres og hva som skal dokumenteres. Kvalitetssystemet bygger på kravene lover og forskrifter stiller til matproduksjon, dyrevelferd og miljøhensyn, men stiller også enkelte tilleggskrav som landbruksnæringen har definert selv. KSL omfatter også krav til arbeidsmiljø, herunder HMS, se nærmere omtale i kapittel 3.8. Ordningen administreres av Matmerk, og finansieres over Jordbruksavtalen.

KSL bidrar til en trygg og etisk forsvarlig matproduksjon, og til at forbrukerne har tillit til norskproduserte matvarer. Arbeidet med å videreutvikle KSL til å bli et verktøy som dekker alle behov innenfor kvalitetssikring i landbruket, også som bransjeveileder for primærlandbruket, er viktig.

Gjennom KSL foretas det eksterne revisjoner av en viss prosentandel av alle gårdsbruk hvert år. Revisjoner er et nødvendig grunnlag for at KSL skal være et troverdig kvalitetssikringssystem, spesielt i forbindelse med satsingen på merkeordningen Nyt Norge. Departementet vil legge vekt på å videreutvikle synergier og samarbeid mellom KSLs revisjoner og Mattilsynets tilsynsvirksomhet.

3.4 Kosthold, helse og sunne produkter

Ernæring og kosthold har avgjørende betydning for vekst og utvikling, og påvirker risikoen for kroniske sykdommer. WHO har beregnet at av de seks viktigste risikofaktorer for død og sykdomsbyrde (DALY, dvs. disability adjusted life years) er fire risikofaktorer nært knyttet til kostholdet (høyt blodtrykk, høyt plasmakolesterol, overvekt/fedme og lavt inntak av frukt, bær og grønnsaker). De andre to av de viktigste risikofaktorene er røyking og fysisk inaktivitet. Disse risikofaktorene påvirker hver for seg, eller sammen, forekomsten av vår tids store folkesykdommer.

Figur 3.8 

Figur 3.8

Kilde: Foto: Matprat.no

Helsefremmende og forebyggende ernæringsarbeid må ha en helhetlig tilnærming til menneskets livsløp og forskjellige behov i ulike faser av livet. Det er særlig viktig å legge til rette for at barn og ungdom kan ha et variert og sunt kosthold, fordi kostholdsvaner dannes tidlig og i stor grad legger grunnlaget for hva man spiser senere i livet. Det er et stort potensial for bedre helse i befolkningen ved bedre kostholdsvaner.

3.4.1 Oppskrift for et sunnere kosthold

I Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) Oppskrift for et sunnere kosthold er hovedmålsettingene å endre kostholdet i befolkningen i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger og å redusere sosiale forskjeller i kosthold. Tiltak er nedfelt i den tverrdepartementale handlingsplanen, som vil bli evaluert i 2012.

Et viktig tiltak i handlingsplanen for bedre kosthold var å utvikle konkrete nasjonale kostråd som basis for kostholdsinformasjon. Reviderte kostråd ble lagt fram i februar 2011. En ekspertgruppe nedsatt av Nasjonalt råd for ernæring utarbeidet kostrådene, som Helsedirektoratet gav sin tilslutning til.Kostrådene er utarbeidet for at den enkelte skal ha et godt grunnlag for å ta personlige valg som i størst mulig grad forhindrer tap av friske leveår. Fysisk aktivitet er også inkludert fordi graden av fysisk aktivitet påvirker energibalanse og kroppsvekt, og dessuten har en direkte effekt på risiko for en rekke kroniske sykdommer. Kostrådene er hovedsakelig rettet mot primærforebygging av kroniske kostholdsrelaterte sykdommer hos voksne personer i Norge.

Boks 3.2 Nøkkelråd for et sunt kosthold

  • Spis minst fem porsjoner grønnsaker, frukt og bær hver dag.

  • Spis grove kornprodukter hver dag.

  • La magre meieriprodukter være en del av det daglige kostholdet.

  • Spis fisk til middag to til tre ganger i uken. Bruk også gjerne fisk som pålegg.

  • Velg magert kjøtt og magre kjøttprodukter. Begrens mengden bearbeidet kjøtt og rødt kjøtt.

  • Velg matoljer, flytende margarin og myk margarin, fremfor hard margarin og smør.

  • Velg matvarer med lite salt og begrens bruken av salt i matlagning og på maten.

  • Unngå mat og drikke med mye sukker til hverdags.

  • Velg vann som tørstedrikk.

  • Ha en god balanse mellom hvor mye energi du får i deg gjennom mat og drikke, og hvor mye du forbruker gjennom aktivitet.

For at de sunne valg skal bli enklere, er god tilgjengelighet til sunn mat og drikke av stor betydning. I tillegg til økt bevisstgjøring av forbrukerne, er derfor utvikling av et mangfoldig matmarked med stort utvalg av sunn og helsefremmende mat viktig, for at forbrukerne kan velge et sunt kosthold. Forbrukerundersøkelser viser også at pris har betydning for forbrukernes valg.

En generell tendens i privat matforbruk de siste tiårene, er økt forbruk av industrifremstilt og bearbeidede matvarer og økende etterspørsel etter ferdige måltider og matretter. Dette markedet øker sterkt, og slik mat betyr mye for kostholdet til stadig flere.

Industrien i Norge har de siste årene gjort mye for å utvikle og markedsføre ernæringsmessig gode produkter. I de senere årene har det blitt enklere å velge sunne måltider. Mye kan fortsatt gjøres innen produktutvikling for å få fram flere nye produkter og å videreutvikle eksisterende produkter, med en bedre ernæringsmessig sammensetning, i ulike porsjonsstørrelser tilpasset forskjellige behov. Særskilt viktig er sammensetningen av basismatvarer som det brukes mye av, som for eksempel brød, ost og vanlige kjøttvarer som pølser og kjøttdeig. Slik produktutvikling er særlig viktig for å redusere kostholdsrelaterte helseforskjeller i befolkningen. Det er fortsatt et stort forbedringspotensial i kiosk-, bensinstasjons-, servicemarkedet og øvrige serveringssteder.

Markedsføring av mat ved hjelp av påstander som antyder at et næringsmiddel har særlig positive egenskaper på grunn av innhold av energi eller næringsstoffer, eller som antyder sammenheng mellom et næringsmiddel og helse, medfører utfordringer. Forskrift om ernærings- og helsepåstander om næringsmidler ble fastsatt i 2010.

Markedsføring av usunn mat- og drikkevarer til barn og unge er en utfordring i forhold til barns kosthold, noe som har ført til at Verdens helseorganisasjon har vedtatt retningslinjer for slik markedsføring. Helse- og omsorgsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har igangsatt et arbeid med å utrede behovet for å innføre lov- og forskriftregulering av dette området, som en del av oppfølgingen av Verdens helseorganisasjons retningslinjer.

Det arbeides med å harmonisere regelverket om beriking av mat på EØS-nivå. Forskrift om tilsetning av vitaminer, mineraler og visse andre stoffer til næringsmidler ble fastsatt i Norge i februar 2010. Dette vil kunne bety store endringer i matmarkedet framover, med stadig flere berikede produkter og mer utbredt bruk av helsepåstander.

Det er behov for mer systematisk kontroll med produksjon og omsetning av kosttilskudd og helsekostprodukter. Dette skyldes både at mange produkter inneholder ulovlige legemidler eller helsefarlige stoffer og at markedsføringen og påstandene kan være villedende.

3.4.2 Nøkkelhullsmerking av mat

I 2009 ble Nøkkelhullet innført som en frivillig sunnhetsmerkeordning for matvarer i Norge, Sverige og Danmark. Nøkkelhullet er ett av flere tiltak som skal bidra til å gjøre det enklere å velge sunt i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger, og redusere sosiale forskjeller i kosthold. Det er også et mål å stimulere til produktutvikling i en sunnere retning. Nøkkelhullsymbolet viser at en matvare inneholder mindre og sunnere fett, mindre sukker og salt og/eller mer kostfiber og fullkorn enn andre produkter innenfor samme matvarekategori.

Figur 3.9 Nøkkelhullet

Figur 3.9 Nøkkelhullet

Det var i 2010 omlag 700 nøkkelhullsmerkede produkter i Norge. I følge en undersøkelse gjort av NORSTAT på oppdrag fra Helsedirektoratet våren 2011 har 96 pst. av de spurte hørt om merket, og en av to mener nøkkelhullet har gjort det enklere å velge sunt. Mattilsynet og Helsedirektoratet har ansvar for gjennomføring av ordningen og informasjon til matvarebransje og forbrukere. Mattilsynet fører tilsyn med at vilkårene for bruk av Nøkkelhullet etterleves. Det arbeides med å vurdere hvorvidt nøkkelshullsmerkingen bør utvides til ulike serveringssteder.

3.4.3 Kunnskapsutvikling om mat, ernæring og helse

Sammenhengen mellom hvilke matvarer og kosthold som gir god helse er kompleks. Gjennomgangen av forskning som lå til grunn for de nye kostrådene fra helsemyndighetene var et viktig bidrag i det videre arbeid med kosthold og helse. Det vil likevel være kontinuerlig behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom kosthold og helse og om forhold som påvirker matvarenes helsemessige egenskaper, herunder dyrkings-, lagrings-, og prosesseringsforhold for mat. Slik kunnskap må utvikles i et tverrfaglig og internasjonalt samarbeid. Det er nødvendig å få bedre kunnskap om hva som skal til for å produsere, og få fram til forbrukerne, sunne, trygge og velsmakende næringsmidler. Det er videre behov for bedre inntaksdata om hva og hvor mye som faktisk spises av ulike matvaregrupper i Norge. Kunnskap og forskning for å fremme god helse er ett av de ni forskningspolitiske målene som er påpekt i St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning. Regjeringen ønsker å styrke satsingen på forskning om mat, ernæring og helse ved å få til en bedre koordinering av sitt forskningsengasjement innenfor dette feltet.

3.5 Merking og sporbarhet

Regelverket om merking av mat skal sikre forbrukerne nødvendig informasjon om næringsmidler, beskytte forbrukerne mot villedende markedsføring og hjelpe dem til å foreta informerte valg.

Ved siden av obligatoriske krav til merking av matvarer, finnes det flere offentlige merkeordninger som det er frivillig å bruke, bl.a. for økologiske produkter, geografisk opprinnelse, tradisjonelt særpreg og ernæringsmessig sammensetning. I tillegg er det mange private ordninger, bl.a. etisk merking. Flere av disse er nærmere omtalt i kapittel 5.2.

Sporbarhet er viktig for å styrke matbransjens og myndighetenes evne til å oppklare og håndtere utbrudd av matsmitte, i tillegg til å kunne sikre pålitelig og etterprøvbar informasjon og dokumentasjon om produktene.

Omtalen av merking og sporbarhet omfatter både landmat og sjømat.

3.5.1 Obligatorisk merking

Generelle bestemmelser om merking av næringsmidler er harmonisert på EØS-nivå. Dagens regelverk inneholder bl.a. krav til merking av næringsmidler med varebetegnelse, ingrediensliste, nettoinnhold, holdbarhet, navn eller firmanavn, adresse, opprinnelse osv. Det er i tillegg obligatorisk å merke frisk frukt, bær, grønnsaker, poteter, honning og storfekjøtt med opprinnelsesland. Det er også et obligatorisk krav i Norge å merke fisk med fangst eller produksjonsområde.

I EU er det nylig vedtatt et nytt regelverk om matinformasjon til forbrukerne. Dette vil oppdatere og samle EØS-regelverk om matinformasjon, og vil være førende for hvilke nasjonale krav som kan fastsettes for merking av mat. Mange av hovedprinsippene i det gjeldende regelverket er videreført, samtidig som det er innført flere endringer. Innholdet i regelverket vil tre i kraft i EU tre år etter publikasjonsdato. Det nye regelverket er under vurdering for innlemming i EØS-avtalen.

Den nye matinformasjonsforordningen innfører en obligatorisk næringsdeklarasjon på emballerte næringsmidler, med angivelse av energiinnhold og mengde av fett, mettet fett, karbohydrater, protein, sukker og salt.

Kravet om obligatorisk opprinnelsesmerking vil bli utvidet til flere produkter. Det er nå enighet om å utvide den obligatoriske opprinnelsesmerkingen til også å omfatte ferskt kjøtt fra svin, småfe og fjørfe. Etter to år skal Kommisjonen vurdere mulig utvidelse av obligatorisk opprinnelsesmerking til også å gjelde kjøttprodukter. Etter tre år skal Kommisjonen vurdere utvidelse til andre typer av kjøtt, melk og melkeprodukter, uprosesserte matvarer, matvarer med kun en ingrediens og matvarer hvor en ingrediens utgjør mer enn 50 pst. av matvaren.

Ikke-emballerte næringsmidler er unntatt fra kravet til næringsdeklarasjon, med mindre medlemsstatene beslutter annet på nasjonalt nivå. Innhold av allergener må alltid oppgis for ferdig pakkede næringsmidler.

3.5.2 Sporbarhet gjennom hele matproduksjonskjeden

All mat og innsatsvarer som omsettes i Norge skal kunne spores ett ledd tilbake og ett ledd framover i produksjonskjeden. Dette er et helt sentralt prinsipp i matlovgivningen. Sporing betyr at det er mulig å følge matvarenes og innsatsvarenes bevegelser fra råvare, gjennom produksjonskjeden, og helt ut til forbrukeren.

Mer effektiv innhenting og gjenbruk av data i matproduksjonskjeden er et ønske fra forbrukerne, næringsaktører og myndigheter. I fellesskap med aktører i norsk matbransje ble eSporingsprosjektet etablert i etterkant av E.coli-saken i 2006, som et nasjonalt prosjekt for å styrke sporbarheten på matområdet. Prosjektet omfatter alle innsatsvarer og all mat fra landbruks- og fiskerisektoren og hele matproduksjonskjeden, fra jord og fjord til bord. I eSporingsløsningen vil sporingsinformasjon om de ulike innsatsvarene og matvarene kobles sammen elektronisk, slik at mat kan spores raskt og sikkert, både i og på tvers av verdikjeder.

Siden prosjektet ble etablert, har det blitt lagt til grunn at næringsaktører skal overta ansvaret for den elektroniske sporingsløsningen når den er ferdig utviklet. Det arbeides for å avklare spørsmål knyttet til eierskap og framtidig drift i 2012 slik at løsningen da kan tas i praktisk bruk.

Bedre sporingssystemer vil styrke matbransjens og myndighetenes evne til å oppklare og håndtere utbrudd av matsmitte. Bedre sporingssystemer gjør ikke maten tryggere i seg selv, men vil gjøre matprodusentene bedre i stand til raskt å kunne gi verdifull, korrekt og avgjørende informasjon i oppklaringsarbeidet og til å iverksette tiltak når det er påvist helsefarlige produkter. Matprodusentene vil også kunne redusere tap og kostnader fordi tilbaketrekking av potensielt farlige produkter kan gjøres med større presisjon.

Sporbarhet er en forutsetning for å kunne etterprøve fremsatte påstander om kvalitet, miljøpåvirkninger, klimapåvirkning, frihet fra GMO, helseeffekter, opprinnelse m.v. Forbrukerens rett til å vite hvordan maten produseres, kan lettere imøtekommes når det er etablert sammenhengende sporingssystemer gjennom alle ledd av matproduksjonskjeden.

Overfor forbrukere er troverdighet og tillit til produktenes kvalitet avgjørende. I Regjeringens brede satsing på sporbarhet ligger også en ambisjon om å utvikle og nyttiggjøre seg de konkurransefortrinn norsk matproduksjon har.

3.6 God dyrevelferd

Dyrevelferden vurderes samlet sett som god i Norge. I internasjonal sammenheng er norsk regelverk for dyrevelferd på et høyt nivå. Til tross for dette er det fremdeles noen utfordringer knyttet til dyrevelferd i landbruksproduksjon. Det er bl.a. rapportert stigende tapstall for både sau og rein på beite, og det er en rekke utfordringer knyttet til driftsformer og infrastruktur i norsk husdyrproduksjon.

3.6.1 God dyrevelferd – et mål i seg selv

God dyrevelferd er et mål i seg selv og befolkningen forventer at dyrene skal ha det godt. Oppmerksomheten i samfunnet er stor og det stilles høye etiske krav til behandlingen av dyr. Standarden for god dyrevelferd er dynamisk og endrer seg i takt med folks holdninger og kunnskap. God dyrevelferd og friske husdyr er også viktig for lønnsomhet i husdyrholdet og skal være en konkurransefordel for norsk landbruk.

Figur 3.10 

Figur 3.10

Kilde: Foto: Roy Mangersnes/Samfoto

En rekke tiltak for å forbedre dyrevelferden er gjennomført som oppfølging av St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd. Ny dyrevelferdslov trådte i kraft 1. januar 2010 og innebar en modernisering og forbedring av dyrevelferdslovgivningen. Den nye loven slår fast prinsippet om at dyr har egenverdi. Loven innførte et generelt kompetansekrav som bl.a. innebærer at alle som har kontakt med dyr, skal ha kompetanse som er nødvendig for aktiviteten de utfører. Det ble innført en generell varslingsplikt som bl.a. skal bidra til å sikre at dyr som vanskjøttes får hjelp. Videre ble Mattilsynet gitt nye og sterkere virkemidler for mer effektivt å kunne sikre etterlevelse av loven. Departementet vil oppsummere status for dyrevelferden i Norge og utarbeide en handlingsplan med prioriterte tiltak for det videre arbeidet for å bedre dyrevelferden.

Dyrevelferden er næringens og dyreholders ansvar. Det er viktig at dyreholdere legger vekt på gode forhold for dyrene. Kunnskap er en forutsetning for god behandling av dyr. Erkjennelse av dyrs egenverdi er viktig. Det er nødvendig å tilføre kunnskap om produksjonsdyr, men også om sportsdyr, kjæledyr og tjenestedyr. Det er viktig og nødvendig at befolkningen får kunnskap fra så tidlig alder som mulig, for tidlig å fremme respekt og gode holdninger overfor dyr.

Mange forbrukere mangler kunnskap om hvordan maten produseres. Forbrukerne skal føle trygghet for at norske produkter stammer fra dyr som er holdt på en dyrevelferdsmessig god måte. Etterprøvbar god dyrevelferd vil kunne bidra til at forbrukerne velger norske framfor importerte varer. Det er viktig med åpenhet om hvordan standarden på dyrevelferd er i ulike produksjoner, og hva næringene og myndighetene gjør for å møte aktuelle utfordringer. Departementet forventer derfor at aktørene viser åpenhet om produksjonsforhold og dyrevelferd i de enkelte produksjoner.

En merkeordning for å synliggjøre dyrevelferd av en høyere standard enn det som kreves i regelverket, er under utredning i EU. Det diskuteres hvilke kriterier og beregningsmetode som skal ligge til grunn for merkingen. I internasjonal sammenheng er norsk dyrevelferdsregelverk på et høyt nivå. Departementet vil foreløpig prioritere arbeidet med å opprettholde og videreutvikle generell god dyrevelferd i norske husdyrbesetninger, framfor å etablere en egen merkeordning for å synliggjøre evt. dyrevelferdsmessige fortrinn i enkelte besetninger.

Selv om dyrevelferden generelt sett er god i Norge, har husdyrproduksjon flere konkrete utfordringer knyttet til driftsformer og infrastruktur. Hvis tekniske forbedringer ikke får den ønskede effekten for dyrevelferden, må årsakene kartlegges. Et viktig tiltak vil være å utvikle objektive dyrevelferdsmessige indikatorer. Det forskes både i Norge og internasjonalt for å finne fram til målbare objektive indikatorer.

I fjørfenæringen er sårbarheten knyttet til avlspyramiden og begrensningen i det genetiske avlsmaterialet en utfordring for Norge, som for resten av Europa og en rekke andre land. Norske produsenter er avhengige av dyrematerialet fra utenlandske oppdrettere fordi det ikke drives avl av fjørfe i Norge. Næringen må selv ta ansvar for å påvirke utviklingen av avlsmaterialet og i større grad iverksette tiltak for å redusere omfanget av skader. Samtidig vil myndighetene i sterkere grad ta i bruk de virkemidler som er til rådighet gjennom det nye dyrevelferdsregelverket for å ansvarliggjøre næringen på dette området. Det har vært registrert et relativt høyt antall fysiske skader på slaktekylling i forbindelse med oppstalling og under transport til slakteri. Ved høy tetthet i kyllingoppdrett, er det mange velferdsrelaterte former for adferd som blir negativt påvirket. Antall dyr per kvadratmeter har også betydning for velferden. Departementet vil gjennomgå dyrevelferdskravene for slaktekyllingproduksjon.

3.6.2 Spesielt om dyrevelferd for pelsdyr

Det er i dag rundt 300 pelsdyrfarmer i Norge, fordelt på alle fylker unntatt Oslo, Akershus og Finnmark. Pelsdyrholdet utøves i hovedsak på familiebruk, gjerne i kombinasjon med annet husdyrhold. Prisene på skinn på verdensmarkedet varierer mye, men den årlige salgsverdien av norske skinn er i størrelsesorden 300 mill. kroner. Om lag 3 pst. av den globale produksjonen av reveskinn og om lag 1 pst. av den globale produksjonen av minkskinn skjer i Norge.

I St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd ble det pekt på behov for en rekke tiltak for å bedre dyrevelferden i pelsdyrholdet, blant annet klare forbedringer i driftsform for å gi større mulighet til å utvikle normal atferd og i avl og stell for å fremme tillitsfulle dyr.

Fra 1. januar 2009 trådte skjerpede forskriftskrav til dyrevelferd i kraft. Dette omfattet bestemmelser som skal forebygge fare for rømming fra pelsdyrgårdene, noe som er viktig ut fra hensynet til naturmangfold.

Mattilsynet har de siste årene økt tilsynsaktiviteten i pelsdyrfarmer og effektivisert tilsynsarbeidet ved økt bruk av uanmeldte inspeksjoner og styrket virkemiddelbruk.

Departementet fastsatte 17. mars 2011 en ny forskrift om hold av pelsdyr. Forskriften stiller strengere krav til daglig tilsyn, dyras levemiljø og til avlsarbeidet.

Norges Pelsdyralslag har på anmodning fra departementet iverksatt flere tiltak for å bedre egenkontrollen og styrke selvjustisen i næringen, herunder en obligatorisk sertifiseringsordning.

Virksomheten i pelsdyrnæringen er omstridt i Norge. Regjeringen vil foreta en egen gjennomgang av pelsdyrnæringen og vil komme tilbake til Stortinget om saken.

3.7 Bio- og nanoteknologi

Ny kunnskap og teknologi må tas i bruk der det bidrar til å skaffe nok, trygg og sunn mat.Dette skal skje på en etisk akseptabel måte. Produkter utviklet gjennom bruk av ny teknologi må være gjenstand for en faglig vurdering som sikrer at de er forsvarlige å bruke. Det må arbeides videre for nasjonale og internasjonale standarder og anbefalinger som sikrer trygg bruk av ny teknologi i matkjeden.

3.7.1 Bioteknologi

Med begrepet bioteknologi forstås anvendelse av naturvitenskap og teknologier på levende organismer og på deler, produkter og modeller av disse, slik at levende eller ikke-levende materialer endres for å frembringe kunnskap, varer og tjenester. Bioteknologi inngår som en viktig del av den kunnskapsbaserte bioøkonomien, se nærmere omtale av bioøkonomi i kapittel 11. Fordi bioteknologi tar utgangspunkt i naturlige livsprosesser, har bioteknologien unike muligheter til å bidra med miljø- og klimavennlige innovasjoner. I dag har bioteknologien særlig stor anvendelse innen det human-medisinske området, men i følge rapporten The Bioeconomy to 2030: Designing A Policy Agenda (2009) fra Organization for Economic Co-operation and Development (OECD) er det innen landbruk og industrielle prosesser hvor bioteknologiske anvendelser vil ha størst vekst fram til 2030. Rapporten anslår at 36 pst. av all bioteknologisk anvendelse vil være i landbrukssektoren i 2030.

Innenfor matproduksjon og landbruk vil bioteknologi brukt på riktig måte bidra til økt produktivitet og mer miljøvennlig produksjon av mat, fôr, fiber og bioenergi. I dag er det først og fremst innen avl og diagnostikk at bioteknologi er tatt i bruk.

I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning signaliserer Regjeringen at det skal arbeides systematisk med å utvikle kunnskapsgrunnlaget på de brede teknologiområdene IKT, bioteknologi og nanoteknologi. Regjeringen arbeider nå med en nasjonal strategi for bioteknologi. Dette skal bli en bred og overordnet strategi for langsiktige forsknings- og innovasjonspolitiske initiativ og muligheter på bioteknologiområdet.

3.7.1.1 Genmodifiserte organismer (GMO)

I en genmodifisert organisme er det genetiske materialet endret på en måte som ikke forekommer naturlig ved formering og eller naturlig rekombinasjon. Ut fra en føre-var betraktning har Norge ført en restriktiv GMO-politikk. Store eksportland som USA, Canada, Australia og Brasil har tatt i bruk GMO for å effektivisere landbruksproduksjonen, og flere land støtter utvikling av GMO. Andre land, herunder Norge og flere EU-land, velger å satse på velkjente teknikker innen tradisjonell planteforedling og husdyravl, hvor man har lang erfaring med trygg bruk. Regjeringen vil videreføre en restriktiv GMO-politikk, som i tillegg til å sikre trygghet for helse og miljø, tar hensyn til etikk, bærekraft og samfunnsnytte.

Det er ikke gitt noen nasjonale godkjenninger av GMOer, verken for dyrking eller som mat og fôr i Norge. Det er imidlertid gitt dispensasjon fra godkjenningskravet for ikke-spiredyktig materiale fra 19 ulike GMOer til bruk i fiskefôr.

Figur 3.11 

Figur 3.11

Kilde: Foto: Kjell J. Merok/Nofima

Det er vanskelige problemstillinger knyttet til eierskap, patenter og kontroll over teknologi og såvare. Det er viktig at nasjonalt og internasjonalt regelverk motvirker monopollignende tilstander for GMO-teknologien.

Norske landbruksorganisasjoner og flere naturvernorganisasjoner er enige om en felles holdning til bruk av genteknologi og GMO. Landbrukets organisasjoner vil ikke dyrke genmodifiserte planter til mat eller fôr, eller ta i bruk genmodifiserte husdyr i matproduksjon. Landbruksorganisasjonene vil også forsøke å unngå bruk av genmodifiserte råvarer i fôr så lenge dette er praktisk og økonomisk forsvarlig, og vil ikke under noen omstendighet benytte planteråstoff som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens i husdyrfôr.

Internasjonal forskning gjennom de siste 20 årene har ikke påvist at GMO medfører en særskilt risiko for helse eller miljø i forhold til annen planteforedling. Det finnes likevel forskningsmiljøer, eksempelvis Senter for biosikkerhet (GenØk) i Norge, som mener at det fortsatt er store kunnskapshull knyttet til GMO. Disse miljøene påpeker at det også i mange tilfeller er mangler ved søkers dokumentasjon. Dette taler for mer forskning og kunnskap på området, og at en føre-var tilnærming fremdeles er påkrevet. Selv om Norge fører en restriktiv politikk, er det viktig med forskning og kompetanse på GMO i Norge, bl.a. for å ha beredskap til å kunne møte utviklingen man ser internasjonalt, og for nasjonalt å vurdere søknader om godkjenning av GMO. Lovverket krever at søknader skal vurderes fra sak til sak. GMO som søkes godkjent må gjennomgå helse- og miljørisikovurdering i henhold til regelverket i Norge og EU. GMO risikovurderes av VKM i Norge og EFSA i henhold til EØS-avtalen.

Antibiotikaresistensgener ble tidligere mye brukt som et teknisk hjelpemiddel for å lage en GMO. Produksjon, import og omsetting av genmodifiserte produkter som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens, er i dag underlagt en streng forvaltning i Norge. En positiv internasjonal utvikling er at antibiotikaresistensgener i økende grad fases ut på grunn av en føre-var tilnærming og utvikling av andre alternativer.

Utsettingsdirektivet1, som omhandler regelverk for utsetting av levende GMO, er innlemmet i EØS-avtalen med tilpasninger som gjør at Norge kan ta hensyn til bærekraft, etikk og samfunnsnytte ved eventuell nasjonal godkjenning av GMO. Det arbeides for tiden med innlemming av forordningen om godkjenning av GM-mat og fôr2.

Bruk av GMO er i sterk vekst internasjonalt. En EU-rapport viser at antallet kommersielle GMO globalt vil øke fra 30 i 2009 til 120 i 2015 og inkluderer matplanter som ris og potet. Dette medfører at det på sikt kan bli krevende å få tilstrekkelig tilgang til fôr uten GMO. Departementet legger til rette for produksjon av GMO-fritt fôr i Norge, der det i modellen for beregning av prisutjevningsbeløp for soyamel, gis en viss kompensasjon for merkostnader knyttet til produksjon av GMO-fri vare.

Europakommisjonen arbeider for å endre regelverket slik at det blir lettere for land å begrense eller å forby dyrking nasjonalt, samtidig som den sentrale EU-godkjenningen av GMO skal gå raskere. Departementet er i ferd med å utvikle dyrkings- og sameksistensregelverk knyttet til eventuell framtidig dyrking av GMO i Norge.

3.7.1.2 Voksenkloning av dyr

Enklere former for assistert reproduksjonsteknologi har vært i omfattende bruk i husdyravl i Norge og andre land i mange årtier. Reproduksjonsteknologien spenner fra enkel hjelp under naturlig fødsel, inseminering, embryo-overføring (overføring av befruktede egg fra giverdyr til mottaker) til og med kloning. Kloning er velkjent fra planteforedling. Blant noen laverestående dyr skjer kloning naturlig uten befruktning av egget i hunnen.

Det blir forsket på muligheter og risiko ved kloning av dyr. Voksenkloning innebærer at en cellekjerne fra et voksent individ (somatisk celle) settes inn i en eggcelle som har fått fjernet sitt arvestoff. Eggcellen settes inn i en surrogatmor som bærer fram en klon av det dyret som donerte arvestoff fra den somatiske cellen. Det finnes forskjellige former for kloning, men det er kun voksenkloning som er gjenstand for særlig regulering og som medfører særlige utfordringer for dyrehelse og dyrevelferd. Nedenfor brukes begrepet kloning gjennomgående om denne type kloning, dvs voksenkloning.

Det er flere tilfeller av abort og sykdom hos klonede dyr samt komplikasjoner hos «surrogatmødrene» i forbindelse med fødsel på grunn av hyppig bruk av keisersnitt. Graden av komplikasjoner varierer fra art til art. Metodene som i dag brukes til kloning av husdyr, er lite effektive. Dyr som overlever drektighet og den første perioden etter fødsel, synes å ha normal helse og reproduktive evner.

Når det gjelder matprodukter fra klonede dyr, i hovedsak kjøtt og melk, har vitenskapelige vurderinger i EU og USA i 2008 ikke funnet en endret helserisiko, men det er flere etiske betenkeligheter knyttet til slik produksjon. Tatt i betrakting problemstillinger knyttet til dyrehelse og dyrevelferd, uttaler både Etiske komité i EU (European Group on Ethics in Science and New Technologies) og Bioteknologinemnda i Norge at det på etisk grunnlag ikke bør åpnes for omsetning av produkter fra klonede dyr.

Flere land i Europa bruker kloning i begrenset omfang til avl for husdyr og sports- og fritidsdyr, men det er ikke omfattende kommersiell bruk av kloning. Husdyrnæringen i Norge og EU ønsker ikke bruk av kloning i avl eller husdyrproduksjon, men teknikken er tatt i bruk i andre land.

Norge innførte i 2004 et totalt forbud mot kloning av primater, men med mulighet til å søke dispensasjon for kloning av virvel- og krepsdyr i biologisk og medisinsk grunnforskning og medisinsk virksomhet. Norge var det første landet som innførte en spesifikk regulering av kloning av dyr. Så langt er det kun Danmark som har innført tilsvarende forbud.

Omsetning av matprodukter fra klonede dyr faller inn under de norske bestemmelsene om ny mat under matloven. En eventuell omsetning i Norge vil måtte kreve godkjenning av Mattilsynet. På grunn av de etiske betenkelighetene ved voksenkloning av dyr, vil Regjeringen føre en restriktiv politikk på dette området.

EUs ny mat forordning (EF) nr. 258/97 er EØS-relevant og det arbeides for å innlemme denne i EØS-avtalen. Forordningen regulerer matprodukter fra klonede dyr, men ikke fra avkom av klonede dyr. EU arbeider med å videreutvikle regelverk for mat fra klonede dyr, og Norge følger dette arbeidet tett. EU vurderer også om mat fra avkom av klonede dyr bør reguleres. Europakommisjonen har lagt fram en rapport der det foreslås innført et moratorium på fem år for kloning av dyr, import av klonede dyr og omsetning av matprodukter fra klonede dyr. Det er ikke foreslått at moratoriet skal omfatte avkommet etter klonede dyr eller sæd og embryo fra klonede dyr. Slike regler må forholde seg til bestående internasjonalt avtaleverk i WTO.

Det er ikke praktisk mulig å påvise at et matprodukt kommer fra klonede dyr eller fra avkom av klonede dyr. Eventuelle begrensninger i handel med matprodukter fra klonede dyr og krav om merkeordninger for slike produkter, vil måtte medføre store krav til dokumentasjon, merking og sporing. Hvis kjøtt fra klonede dyr likevel kommer på det europeiske markedet, anbefaler både Etiske komité i EU og Bioteknologinemnda at det vurderes å innføre merkeordninger som gjør det mulig for forbrukerne å velge. Dette vil også måtte stille store krav til dokumentasjon og sporing.

Regjeringen vil arbeide i internasjonale fora for en restriktiv holdning til kloning av dyr,og arbeide for utvikling av et internasjonalt regelverk som sikrer hensynet til dyrehelse og dyrevelferd. Regjeringen vil også arbeide for å begrense internasjonal handel med matprodukter fra klonede dyr og deres avkom.

3.7.2 Nanomaterialer

Nanoteknologi bygger på at vi har økt evne til å modifisere og bygge strukturer på atom- og molekylnivå, og til å produsere strukturer med spesielle egenskaper. Nanomaterialer kan ha unike egenskaper på grunn av størrelse og struktur.

Nanomaterialer er relativt nytt i landbruks- og matsektoren og er ikke særskilt regulert, verken nasjonalt eller internasjonalt. Matlovens generelle forbud mot omsetning av næringsmidler, fôr og innsatsvarer som ikke er trygge, gjelder også for mat som består av eller inneholder nanomaterialer.

I Norge utpeker Forskningsmeldingen nanoteknologi til ett av tre prioriterte teknologiområder. Både næringsrettede og forvaltningsrettede forskningsinstitusjoner i landbruks- og matsektoren, har startet opp forskningsprosjekter som studerer muligheter og utfordringer ved nanomaterialer. Undersøkelser viser at norske forbrukere er mer positivt innstilt til nanoteknologi enn til GMO og kloning.

FAO/WHOs ekspertrapport fra 2009, samt EFSA vurdering fra 2009, om bruk av nanoteknologi i landbruks- og matsektoren, finner at nær sagt samtlige forhold og ledd i matkjeden vil kunne bli berørt på sikt. Eksempelvis plantevernmidler og gjødsel innkapslet i nanomaterialer, emballasje som beskytter maten bedre og gir informasjon om hygiene, samt mat med endret smak og næringsopptak.

Det er store kunnskapshull knyttet til effekter på helse og miljø. Både ekspertkomiteen i FAO/WHO og EFSA påpeker at det er behov for videreutvikling av modeller for risikovurdering, samt forskning for å avdekke risiko ved bruk av nanomaterialer i matkjeden.

Det er begrenset kunnskap og oversikt over hvilke former for nanomateriale som faktisk er i bruk i landbruket og i matkjeden, og i hvilket omfang.

Nanomaterialer reguleres av EUs ny mat-forordning uten å være eksplisitt omtalt. Det arbeides i EU med sikte på en revisjon av denne forordningen bl.a. slik at den omtaler mat som inneholder eller består av nanomaterialer. Slik mat må godkjennes og inkluderes på listen over godkjente produkter. Det er uenighet i EU om mat som inneholder nanomaterialer skal merkes med at det inneholder nanomaterialer.

Regjeringen vil følge utviklingen tett, for å sikre at regelverk knyttet til ny-mat og tilsetningsstoffer fanger opp usikkerhetsmomenter og risiko gjennom kravene for godkjenning. For at nanomaterialer skal kunne reguleres gjennom dagens lovverk og ikke gjennom en egen ny lov, bør regelverket søkes tilpasset for å sikre et like høyt beskyttelsesnivå ved bruk av nanomaterialer som for bruk av andre stoffer.

Regjeringen vil arbeide for utvikling av internasjonalt regelverk, definisjoner og standarder som sikrer trygg bruk av nanoteknologi og nanomaterialer.

3.8 Helse, miljø og sikkerhet

Landbruket er en sektor i kontinuerlig utvikling. Innovasjonsgraden er høy, og stadig nytt produksjonsutstyr tas i bruk. Både effektiviteten og produktiviteten øker, samtidig som antall gårdsbruk blir færre. Landbruk er også en langsiktig produksjon med varierte, interessante og utfordrende arbeidsoppgaver. Det stilles store krav til den enkelte bondes kunnskap, ferdigheter og effektivitet. For å opprettholde en matproduksjon av høy kvalitet, utnytte skogressursene og sikre produksjonen av fellesgoder, er kunnskap og kompetanse grunnleggende, så også når det gjelder å ivareta helse, miljø og sikkerhet (HMS).

Et godt arbeidsmiljø er en god investering både for hver enkelt bedrift og næringsaktør, og det er god samfunnsøkonomi. For landbruket innebærer det at et systematisk HMS-arbeid må prioriteres både i næringen som helhet, og at det reflekteres i HMS-arbeidet på den enkelte gård.

Kvalitetssystemet i landbruket, KSL, stiller krav til blant annet arbeidsmiljø, herunder HMS, og bygger på de kravene som arbeidsmiljøloven stiller. Arbeidet med å videreutvikle KSL til å bli et verktøy som dekker alle behov innenfor kvalitetssikring i landbruket er viktig, herunder når det gjelder HMS.

Strategier for forbedring av HMS-arbeidet ble fastlagt gjennom arbeidsgrupperapporten Helse, miljø og sikkerhet i landbruket – Organisering og arbeidsformer i 2010. Det er bl.a. etablert et forpliktende nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket som vil arbeide med disse sentrale spørsmålene videre. Forskning på HMS i landbruket skal prioriteres innenfor rammen av jordbruksavtalens forskningsmidler, og arbeidet med å formidle bruk at HMS-standarden og følge opp avvik, skal styrkes.

Regjeringen har nylig lagt fram strategien Nasjonal strategi for forebygging av ulykker som medfører personskader. De nasjonale utfordringene og landbrukets utfordringer er sammenfallende på mange områder. Det handler i hovedsak om utfordringer som å skaffe til veie god dokumentasjon og kunnskap om ulykker, forebygging, holdningsendringer, samarbeid, gode virkemidler og et hensiktsmessig regelverk. Oppfølging av den nasjonale strategien vil være av betydning for å få til bedre oppfølging og bedre resultater av HMS-arbeidet også i landbruket.

Boks 3.3 Etablering av nødnummer ved akutt behov for avløserhjelp

Formålet med landbruksvikarordningen er å sikre at primærprodusentene over hele landet skal ha tilgang på arbeidshjelp når de trenger det ved akutt sykdom eller skade. I 2008 ble det derfor startet opp en utvidet landsdekkende landbruksvikarordning som er administrert av Norges avløserlag og finansiert over jordbruksavtalen.

I juni 2011 etablerte avløserlaget Landbrukstenester Hordaland et nytt nødnummer til bruk ved akutte avløserbehov. Bøndene i 18 kommuner i fylket kan alle dager året rundt ringe nødnummeret 07052 og få hjelp med dyrestellet fra kvalifiserte avløsere. Den nye ordningen skal bidra til å gi bøndene trygghet for at de skal være garantert hjelp ved akutte problemer. Landbrukstenester Hordaland har tatt initiativ til at alle avløserlag som deltar i den nasjonale landbruksvikarordningen, i fellesskap skal bidra til at den nye nødnummer-ordningen om noe tid blir landsdekkende.

3.9 Konkurransekraft, regelverkskrav og forenkling

Det er viktig å være bevisst på sammenhengen mellom landbrukets konkurransekraft og mattrygghet, dyrevelferd og andre samfunnsgoder. Så langt mulig bør matpolitiske, ernæringsmessige, miljømessige og næringspolitiske virkemidler understøtte hverandre.

EU har igangsatt en diskusjon knyttet til konkurransekraften innenfor landbruket. Et av elementene er at regelverkskravene på matområdet bidrar til å gjøre det europeiske landbruket mindre konkurransedyktig i forhold til andre land. Viktige faktorer som bidrar til dette kostnadsbildet er regelverk knyttet til mattrygghet, dyrevelferd, dyrehelse, fôrvarer og miljø, herunder GMO og plantevernmidler.

Norge som matnasjon er kjennetegnet av høy mattrygghet, god plante- og dyrehelse, god dyrevelferd og miljøvennlig produksjon. At norsk matproduksjon har høye standarder på disse områdene, er avgjørende for norsk landbruks legitimitet.

Samtidig er de fleste regelverkskrav ressurs- og kostnadskrevende for den som regelverket er rettet mot. Det er viktig å foreta konsekvensanalyser av kost/nytteverdien før det settes nye krav. Utredningsinstruksen setter krav om vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser for forvaltning og næring ved innføring av nytt regelverk. Disse vurderingene bør styrkes, og det bør legges sterkere vekt på nytteverdien av regelverket veid opp mot kostnadene for næring og forvaltning.

En stor del av regelverket på matområdet har opprinnelse i EU via EØS-avtalen. Dette er Norge forpliktet til å følge. Regjeringen vil legge vekt på å utnytte det nasjonale handlingsrommet som EØS-avtalen gir, slik at Norge ikke får et mindre fleksibelt regelverk på matområdet enn andre land.

Regelverket på matområdet er svært omfattende og komplekst. Mattilsynet forvalter totalt ca. 350 forskrifter som er hjemlet i seks ulike lover. Mattilsynet gjennomførte i 2008–2009 en kartlegging av bl.a. brukernes oppfatning av regelverket på matområdet. Denne avdekket at regelverkets omfang og kompleksitet i seg selv er det største hinderet for regelverksetterlevelse.

Mattilsynet har satt i gang et arbeid med å gå gjennom regelverket på sitt forvaltningsområde slik at det kan få en mer enhetlig og brukervennlig utforming. Dette arbeidet vil bli intensivert. Et enklere regelverk vil være til fordel for de næringsdrivende som skal etterleve regelverket, samt at det kan bidra til et mer effektivt og målrettet tilsyn.

I 2007 avviklet Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet en rekke krav om godkjenning i regelverket med tilhørende gebyrplikt. Mattilsynet har gjennomgått gjenværende godkjenningsordninger innenfor matområdet, som vi ikke er forpliktet til å ha etter EØS-avtalen, eksempelvis krav om godkjenning av bygning eller krav om tillatelse for visse aktiviteter. Flere av disse vil bli vurdert opphevet.

Fjerningen av avgifter som har vært knyttet til Mattilsynets tilsyns- og kontrollvirksomhet, dvs. matproduksjonsavgiften og de særskilte kontrollavgiftene på drikkevann, på planter og fôr som ikke inngår i matproduksjon samt på kosmetikk, vil medføre både administrative forenklinger og innsparing for virksomhetene. Dette er nærmere omtalt i kapittel 4.5.2.5.

EØS-avtalen setter begrensninger for hvilke endringer Norge kan gjøre med regelverket på matområdet. Samtidig har EU igangsatt et omfattende arbeid for å bedre og forenkle regelverket, også på matområdet. Bl.a. medførte norsk gjennomføring av nytt hygieneregelverk at man gikk fra 17 til 5 forskrifter. Det er viktig at forenklingsarbeidet i Norge samordnes med det arbeid som gjøres i EU, og at man fra norsk side aktivt bidrar til å utvikle gode rettsakter innenfor EØS-avtalen. Regjeringen vil legge vekt på forenklingsaspektet i norske innspill i fora under EØS-prosessen.

Fotnoter

1.

Direktiv 2001/18/EF

2.

Forordning (EF) nr. 1829/2003
Til dokumentets forside