Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 9 (2011–2012)

Landbruks- og matpolitikken— Velkommen til bords

Til innholdsfortegnelse

6 Konkurransedyktige og bærekraftige verdikjeder for skog og tre

Skogen, et aktivt og lønnsomt skogbruk og konkurransedyktig skogindustri er viktig for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling i store deler av landet. Historisk sett har skogen hatt stor betydning, og skogen har viktige funksjoner og oppgaver inn i framtiden.

Regjeringen vil legge til rette for å styrke skogens bidrag til verdiskaping i hele landet og til å nå viktige energi-, klima- og miljømål. Hovedmålene i skogpolitikken bygger opp under dette gjennom satsing på økt bruk av trevirke til ulike former for trebruk og til energiformål, og en aktiv utnytting av skogen i nærings- og klimasammenheng.

Dette forutsetter et lønnsomt og bærekraftig drevet skogbruk, bedret tilgjengelighet til skogressursene og konkurransedyktige verdikjeder. Skognæringen arbeider innenfor et uskjermet verdensmarked med svingende etterspørsel etter trevirke. For å møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse, og økt oppbygging av skog.

Samtidig er skogen viktig for en rekke miljøverdier som biologisk mangfold, naturtyper, karbonopptak og som utgangspunkt for friluftsliv og bedre folkehelse. Økt aktivitet skal kombineres med bedre kunnskap om miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket i tråd med St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen.

Regjeringen vil

  • legge til rette for økt bruk av tre, herunder utrede trebruk i statlig sektor under ledelse av Statsbygg.

  • legge til rette for økt bruk av skogråstoff til bioenergi og arbeide for å utvikle storskala pilotprosjekter for biovarme nær viktige befolkningskonsentrasjoner.

  • møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen ved å legge til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse.

  • utvikle skogbrukets infrastruktur innenfor rammene av målrettede miljøhensyn og ivaretakelse av naturmangfoldet, for å gi bedre adkomst til skogressursene som grunnlag for økt skogbasert verdiskaping.

  • styrke oppbyggingen av skogressursene og andre tiltak som også kan ta vare på og utvikle karbonlageret på norske landarealer videre, innen miljømessig akseptable rammer.

  • legge til rette for økt bruk av skogen som arena for styrket helse og velferd ved å initiere samarbeid mellom skogeiere, frivillige organisasjoner og myndigheter, herunder bl.a. økt vekt på skog i Inn på tunet-prosjektet.

  • legge til rette for en mer målrettet miljøinnsats i skogbruket, herunder styrke kunnskapen om natur- og kulturverdier i skog og styrke ivaretakelse av slike verdier i forbindelse med planlegging og drift, miljøregistreringer, frivillig vern, samarbeidsavtaler og bruk av de nye virkemidlene i naturmangfoldloven. Jf. også St.meld. nr. 39 (2008–2009).

  • sammenstille og offentliggjøre kunnskap om tilstand og utviklingstrekk for skog- og miljøverdier i en årlig rapport «Bærekraftig skogbruk – næring og miljø».

6.1 Skog- og trenæringens samfunnsmessige betydning

6.1.1 Skogbruk – en viktig distriktsnæring

Skogressursene er fornybare og skogbruk er en viktig distriktsnæring med stor økonomisk betydning både nasjonalt, regionalt og lokalt. Skogbruket er en næring med fri prisdannelse og med et aktivitetsnivå som styres av verdensmarkedets priser og næringsutøveres privatøkonomiske prioriteringer.

Boks 6.1 Juletreproduksjon

Produksjon av juletrær gir nye muligheter for norske bygder og norsk landbruk, bl.a. som grunnlag for sysselsetting selv med relativt beskjedne produksjonsarealer. Samtidig kan juletrær dyrkes på arealer som i tradisjonelle landbrukskulturer blir betraktet som marginale, og mulighetene er særlig gode i kyst- og fjordstrøk. Arbeidsinnsatsen i juletrenæringen i Norge tilsvarer rundt 400 årsverk. På det norske juletremarkedet antar man at det er behov for rundt 1,9 mill. trær med en anslått markedsverdi på 675 mill. kroner (2009). I løpet av få år har norsk juletreeksport økt kraftig, og importen er betydelig redusert. Det ble i 2010 satt ut i underkant av 1,5 mill. planter av ulike arter juletrær på om lag 14 000 dekar. Næringen har en målsetting om en nær tidobling av dette arealet og et årlig planteomfang på 8 til 10 mill. planter. For den videre utviklingen av juletrenæringen og muligheter for økte markedsandeler har næringen foreslått tiltak som går på økt satsing på etterspurte treslag, bedret frøforsyning av egnede provenienser, målrettet innsats mot klimatisk gunstige produksjonsregioner, økt rådgivning mot produsenter og arbeid for sertifisering gjennom Global GAP standard.

Skogen leverer en rekke ulike produkter, jf. figur 6.1. I 2009 var omsetningen i skogindustrien i Norge på til sammen 40,3 mrd. kroner. Dette tilsvarer om lag 5 pst. av den totale omsetningen i industrien i Norge. Tømmer, trelast- og treforedlingsprodukter er de økonomisk viktigste produktene. Totalt ble det solgt tømmer for 2 mrd. kroner i 2009, mot 2,9 mrd. kroner året før – hovedsakelig på grunn av finanskrisen. Verdien av råstoffet til ved til salg og eget bruk utgjorde om lag 316 mill. kroner i 2009, mens salgsverdien av veden som leveres til markedet er estimert til rundt 4 mrd. kroner. Foredlingen øker tømmerets eller råstoffets verdi mangfoldige ganger fram til ferdig produkt.

Figur 6.1 Skogprodukter levert i året, 2009

Figur 6.1 Skogprodukter levert i året, 2009

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I alt kjøpte skogbruket varer og tjenester for om lag 890 mill. kroner i 2009, mot 1 mrd. kroner i 2008. Av dette utgjorde kjøp av entreprenørtjenester i forbindelse med skogavvirkning og skogkulturarbeid i overkant av 800 mill. kroner.

Videre viser nye tall fra Norges Skogeierforbund at det i 2009 ble omsatt jakt og fiske for nesten 1 mrd. kroner. Utover dette, ble det omsatt tilleggstjenester, herunder overnatting, bevertning og guiding m.v., men unntatt utstyrsmarkedet, for nærmere 2,6 mrd. kroner, jf. kapittel 8.8.4.

I tillegg kan grunneiere få inntekter fra tomtesalg og -utleie, fallrettigheter og forekomst er av mineraler på eiendommen. Dette gir skogeiere en mulighet til å øke verdiskapingen fra eiendommen, jf. også kapittel 8.

6.1.2 Markeds- og lønnsomhetsutviklingen i skog- og tresektoren

Skogsektoren er en global bransje og norsk skogindustri opererer i et internasjonalt tømmer- og produktmarked. Hele næringen er direkte eller indirekte påvirket av konjunktursvingninger og utvikling i internasjonal økonomi og politikk, og de ulike delene av næringen påvirker hverandre. Tilstrekkelige leveranser til industrien er avhengig av at skogbruket har lønnsom avsetning på alle sortimenter.

Figur 6.2 

Figur 6.2

Kilde: Foto: Helge Molvig

Realverdien på tømmer har sunket betydelig slik at skogeierne får mindre igjen for tømmeret sitt enn tidligere, jf. figur 6.2. Gjennomsnittlig tømmerpris i 1965 var på nesten 900 kroner per kubikkmeter omregnet i 2009-kroner. I 2009, som var preget av finanskrisen, var tømmerprisen til sammenligning rundt 300 kroner per kubikkmeter, og om lag 70 kroner lavere enn to år tidligere. God lønnsutvikling ellers i samfunnet de siste tiårene, sammen med at driftsprisene ikke har hatt tilsvarende utvikling som tømmerprisene, bidrar til å marginalisere betydningen av skogsinntekt for skogeierne. Dette er et viktig bakteppe for lønnsomhets- og aktivitetsutviklingen i primærskogbruket. Summen av markedsforhold og rammebetingelser for hele sektoren er avgjørende for lønnsomhet og konkurranseevne.

Stor etterspørsel på verdensmarkedet virker positivt på tømmerprisene i Norge. Det globale forbruket av trevirke ligger på 3 mrd. kubikkmeter, hvorav 1,8 mrd. kubikkmeter er tømmer og 1,2 mrd. kubikkmeterer ved. I EU ligger forbruket på rundt 700 mill. kubikkmeter. Markedet for tømmer og treprodukter forventes å utvikle seg forskjellig i de ulike regionene i verden. I Europa vil etterspørselen i stor grad være preget av de høye ambisjonene når det gjelder fornybar energi. I EUs fornybardirektiv er det satt et mål om 20 pst. mer fornybar energi innen 2020, og det er lagt til grunn at 40 pst. skal komme fra biomasse. Det betyr at behovet for energivirke mer enn dobles innen 2020. Europa-kommisjonen har også nylig publisert et «veikart for et ressurseffektivt Europa», en strategi for bærekraftig produksjon og forbruk. Et av elementene her er å fremme bruk av tre som bygningsmateriale, som et ledd i å utvikle en bærekraftig bygningssektor. Dette vil også kunne bidra til å øke etterspørselen. Blant annet på denne bakgrunn antas det at etterspørselen etter trevirke i EU 27 vil øke med 35 pst. innen 2020.

Figur 6.3 Utvikling i gjennomsnittlig tømmerpris i løpende kroneverdi og omregnet til 2009-kroner

Figur 6.3 Utvikling i gjennomsnittlig tømmerpris i løpende kroneverdi og omregnet til 2009-kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I følge en studie gjennomført av UNECE/FAO fra 2007, vil EU-landene mangle fra 300 til 450 mill. kubikkmeter trevirke årlig om 5 til 10 år. Det laveste tallet illustrerer en situasjon der det hentes mer biomasse fra jordbruket og biologisk avfall fra bl.a. husholdningssektoren. Prognosen fra UNECE/FAO viser at det er et stort gap mellom forventet etterspørsel og tilgjengelig råstoff, noe som sannsynligvis vil medføre en økning i virkesimporten og en viss overføring av virke fra skogindustrien til energisektoren i EU-landene. Dette «underskuddet» gir muligheter for økt eksport fra Norge og vil sannsynligvis også bidra til å øke tømmerprisen.

Norge importerer mellom 25 og 30 pst. av det totale forbruket av tømmer og treprodukter, og importen har vært økende de siste ti årene. Skogindustrien eksporterer varer for mellom 10 og 15 mrd. kroner årlig, og er blant de store eksportnæringene i Norge. Miljø- og klimapolitikken kan også få betydning for markedsutviklingen i skog- og tresektoren. I klimaforhandlingene er det spilt inn forslag om at endringer i karbonlageret i varige treprodukter kan inkluderes i regnereglene. Norge har støttet dette forslaget. Dette vil kunne øke etterspørselen etter trevirke.

Den største utfordringen for den norske skogsektorens konkurranseevne i forhold til store eksportland på verdensmarkedet er det høye lønns- og kostnadsnivået. Norge har ingen toll på tømmer eller treprodukter, og konkurransekraften må derfor baseres på produktkvalitet, markedsnærhet, evne til leveranser til rett tid og rasjonelle og innovative aktører i verdikjeden.

6.1.3 Skogen som råstoffkilde til bioenergi

Satsingen på bioenergi er en del av Regjeringens politikk for økt produksjon av fornybar energi og energiomlegging. Allerede i St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk ble bioenergi trukket fram som et viktig element i å redusere klimagassutslippene fra energiproduksjon. Denne meldingen fastsatte målet om økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020. Som en oppfølging av Klimameldingen, la Regjeringen fram en strategi for økt utbygging av bioenergi i april 2008 som pekte både på ambisjoner om økt utbygging og behovet for retningslinjer for bærekraftig uttak av bioenergiråstoff fra skog. Videre var bioenergi et sentralt tema i St.meld. nr. 39 (2008–2009). I denne meldingen er det bl.a. lagt fram beregninger for råstoffpotensialet for bioenergi (herunder biogass) fra landbruket – både jord- og skogbruket – mulig klimabidrag fra bioenergi og omlegging til mer bioenergi internt i landbrukssektoren. I St.meld. nr. 39 (2008–2009) ble det også understreket at skogrelaterte klimatiltak, herunder bioenergi, må utformes slik at man prioriterer tiltak med positiv klimaeffekt og positiv eller akseptabel effekt for naturmangfoldet og andre viktige miljøverdier.

Økt produksjon og leveranse av bioenergi er også en viktig strategi for næringsutvikling og økt verdiskaping i landbruket. Dette omfatter både leveranse av råstoff til bioenergiproduksjon og landbruket som leverandør av biovarme til andre samfunnssektorer. Ved å delta lengre ut i verdikjeden får landbruket en større andel av den samlede verdiskapingen. Det er samtidig et mål at landbruket øker andelen fornybar energi i egen sektor – primært ved konvertering til bioenergi for å redusere sektorens klimagassutslipp (jf. kapittel 9.5). Omtalen av bioenergi i denne meldingen er en videreføring av Regjeringens bioenergipolitikk nedfelt i St.meld. nr. 39 (2008–2009).

6.1.4 Infrastruktur – viktig for skogsektorens konkurransekraft

6.1.4.1 Skogsektorens transportbehov og kostnader med virkestransport

Skogsektoren er en betydelig transportbruker og står for om lag 14 pst. av samlet godstransport (tonnkilometer) på vei i Norge. Skogsektorens transporter består i hovedsak av råvarer fra skogen til foredlingsindustri og ferdigvarer fra industri til markeder i inn- og utland. Sagtømmer og massevirke utgjør største transportkvantum. Andre varegrupper er flis og cellulose, papir, trelast og trevarer. Nesten alt tømmer og annet trevirke blir transportert fram til terminal eller industritomt på vei med tømmerbil eller vogntog. Andelen på tog og båt øker med økende transportavstand og for utenrikstransporter. Transportkostnadene for massevirke til treforedlingsindustrien utgjør rundt 20 pst. av virkeskostnadene og for sagtømmer om lag 15 pst. Transportkostnadene er derfor av stor betydning for næringens konkurransedyktighet. Kostnadene til tømmertransport på vei i Norge er beregnet til å ligge om lag 20 pst. høyere enn i Sverige. Hovedårsakene til denne forskjellen er strengere kjøretøybestemmelser og lavere hastigheter, spesielt på kommunale og fylkeskommunale veier. Gode koblingspunkter til jernbane og utskipningskaier er viktige for økt miljøvennlig transport og markedsadgang for tømmer og andre treprodukter (jf. kapittel 6.6.7).

Figur 6.4 Bygging og ombygging av skogsveier i perioden 1971–2010, kilometer

Figur 6.4 Bygging og ombygging av skogsveier i perioden 1971–2010, kilometer

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

6.1.4.2 Skogsveinettet

Bygging av skogsveier omfattes av plan- og bygningslovens bestemmelser, og reguleres av skogbruksloven og forskrift etter denne. Det er ikke anledning til å bygge permanente skogsveier uten etter tillatelse etter denne forskriften. Miljøkonsekvenser ved veianlegg vurderes i forbindelse med søknadsbehandlingen og store negative miljøkonsekvenser gir anledning for å nekte utbygging.

Det er totalt bygd i underkant av 56 000 km traktor- og vinterbilveier og om lag 48 600 km skogsbilveier i Norge. Byggingen av nye skogsveier har avtatt betydelig siden 80- og begynnelsen av 90-tallet (figur 6.4) og ligger nå betydelig under det skogbruket angir som nødvendig. Samtidig er det store forskjeller mellom landsdelene og behovet for nye veier er mindre i skogstrøkene i innlandet enn i kyststrøkene. Både nybygging og ombygging av skogsveier har flatet ut etter 2004. I denne perioden er det i gjennomsnitt blitt bygget 72 km nye skogsbilveier og 242 km nye traktor- og sommerbilveier per år. I samme periode er det ombygd 252 km skogsbilveier i gjennomsnitt per år.

Norge har den laveste dekningen av skogsveier i Skandinavia og det er store regionale forskjeller på både veitetthet (veilengde per areal) og standarden på veinettet i ulike landsdeler. Innlandsfylkene har en veidekning på rundt 10 meter skogsbilvei og 8 meter traktorvei per hektar produktiv skog. Kystfylkene har en betydelig lavere veidekning på rundt 4 meter skogsbilvei, mens det også i disse områdene er ca. 8 meter traktorvei per hektar produktiv skog. Til sammenlikning har Østerrike, med relativt stor andel av skogressursene i bratt terreng, om lag 45 meter skogsvei per hektar. Sverige har om lag 21 meter per hektar i sør og synkende til 7 meter per hektar i nord.

Et hensiktsmessig skogsveinett bidrar til store kostnadsreduksjoner knyttet til skogsdrift og eiendomsforvaltning. I tillegg til redusert terrengtransport ved foryngelseshogster og tynninger, har skogsbilveiene stor verdi i forbindelse med forvaltning av skogen, herunder etterarbeider og oppbygging av ny skog og videre skjøtsel. Sammenlignet med terrengtransport gir helårs skogsveier bedre muligheter til å utnytte sesongvariasjoner i priser og avsetningsforhold for tømmer, herunder også trevirke til biobrensel. Dette er viktig for industriens råstofftilgang.

Rasjonell adkomst bidrar også til bedre muligheter for et mer stedstilpasset skogbruk med drifts- og foryngelsesmetoder som kan gi positive miljøgevinster, bl.a. økt bruk av lukkede hogstformer, naturlig foryngelse og økt treslagsblanding der skogforholdene gjør dette mulig. Skogsveinettet gir muligheter for friluftslivet og annen næringsvirksomhet enn skogproduksjon. Etterspørselen og utnyttelsen av skog- og utmarksarealene til ulike høstings- og opplevelsesbaserte aktiviteter er økende, og god adkomst er en viktig forutsetning for slike tilbud. Skogsbilveinettet er også betydningsfullt i beredskapssammenheng, både ved brann, stormfellinger og insektangrep og generelt ved at skogsveiene kan brukes ved brudd på offentlige veier og i krisesituasjoner. Samtidig kan bygging av skogsveier medføre negative effekter på ulike miljøverdier i skogen, og dette har skapt konflikter mellom skognæring og miljøverdier. Dette var begrunnelsen for at det ble fastsatt forskrift på 1990-tallet som stilte krav om miljøhensyn ved planleggingen og krav om tillatelse for å bygge skogsveier. Regelverket knyttet til planlegging og godkjenning av veier til landbruksformål skal revideres. Tiltak og virkemidler for videre utvikling av skogbrukets infrastruktur omtales nærmere i kapittel 6.6.7.

6.2 Internasjonale prosesser og rammebetingelser

Skogpolitikken består i de fleste land av tre hovedelementer; økonomi, miljø og sosiale og kulturelle forhold. Bærekraftig forvaltning av skogressursene forutsetter at man ser disse elementene som en helhet. Denne bredden og helheten finner vi sjelden i de mange internasjonale prosesser og avtaler som har betydning for forvaltningen av skog, og det internasjonale rammeverket som påvirker skogpolitikken oppfattes derfor ofte som fragmentert. Globale miljøavtaler av betydning for forvaltning av skog er først og fremst Rio-konvensjonene; FNs rammekonvensjon for klima (UNFCCC) og Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Det finnes også andre internasjonale prosesser relatert til for eksempel handel, klima og biologisk mangfold som påvirker skogpolitikken.

Hovedmotivasjonen for det globale skogpolitiske samarbeidet har vært å bekjempe avskogingen i tropiske strøk. Dette var bakgrunnen for engasjementet for en global skogkonvensjon allerede før konferansen for miljø og utvikling i Brasil i 1992. En global skogkonvensjon ble ingen realitet, men dette arbeidet la grunnlaget for etableringen av FNs skogforum (UNFF) i 2000. Gjennom FNs skogforum ble det forhandlet fram en frivillig avtale for bærekraftig forvaltning av skog basert på fire globale mål. Reduksjon av utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland er dessuten blitt et sentralt element i forhandlingene under FNs klimakonvensjon. Norge er en drivkraft i arbeidet på dette området. Disse forhandlingene foregår under det såkalte «konvensjonssporet», som er en av de to prosessene som ble besluttet under partsmøtet på Bali i 2007. I den andre forhandlingsprosessen, «Kyotosporet», forhandles bl.a. mulige endringer i regelverket for arealbruk, arealbruksendringer og skog (Land Use, Land Use Change and forestry, LULUCF) under Kyoto-protokollen. Utfallet av disse forhandlingene vil kunne få betydning for utformingen av nasjonal skogpolitikk i årene som kommer.

Utfordringene i skogpolitikken varierer sterkt mellom regioner, og det skogpolitiske samarbeidet på regionnivå bør derfor bli mer målrettet og relevant for den enkelte region eller verdensdel. I Europa foregår dette regionale skogpolitiske samarbeidet i Forest Europe. EU har formelt sett ingen felles skogpolitikk, men har et økende engasjement på områder som har betydning for forvaltningen av skog. Det gjelder bl.a. innen områder som energi, handel, miljø, bygdeutvikling, industripolitikk og bistand.

Boks 6.2 Forest Europe

Forest Europe ble etablert i 1990 under navnet Ministerkonferansene for beskyttelse av Europas skoger, MCPFE. Forest Europe er en pan-europeisk samarbeidsprosess utenfor EU-systemet. 46 europeiske land samt EU deltar i arbeidet, og noen land utenfor Europa har status som observatører sammen med en rekke organisasjoner. Samarbeidet har gitt gode resultater. Forest Europe har siden 1990 utviklet tilrådinger på de fleste områder av betydning for forvaltningen av skogressursene. Det er utarbeidet kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning som har gitt et felles rammeverk for forståelsen og gjennomføringen av bærekraftig skogforvaltning. Kriteriene og indikatorene har dannet grunnlag for endringer av nasjonal skoglovgivning i flere land og vært basis for utformingen av enkelte markedsbaserte sertifiseringsordninger i regionen. Det er også utarbeidet retningslinjer for skogreising og gjenplanting som er aktuelle som ramme for hvordan skogen best mulig kan bidra i arbeidet for å redusere utslipp av klimagasser til atmosfæren.

Norge, ved landbruks- og matministeren, har hatt lederskapet i Forest Europe fra 2008 og fram til ministerkonferansen i Oslo i 2011. Deltakerlandene fattet her en rekke beslutninger som setter rammer og mål for samarbeidet og forvaltningen av skogen i landene framover. De 46 medlemslandene og EU, representert ved Europakommisjonen, besluttet blant annet å starte forhandlinger om en avtale om bærekraftig skogforvaltning i Europa. Denne beslutningen representerer en milepæl i det europeiske skogsamarbeidet.

En avtale vil kunne styrke gjennomføringen av tiltak innenfor rammen av Forest Europe og vil gi muligheter for mer enhetlig måling og rapportering av oppfølgingen av disse tiltakene. Den kan videre styrke koordineringen av arbeidet som berører forvaltningen av skogressursene – også gjennom samarbeid med andre sektorer og partnerskap med det sivile samfunn. Det er særlig muligheter for synergier med det arbeidet som nå pågår i EU, både i bekjempelse av ulovlig hogst og initiativet for beskyttelse av skogressursene. Europakommisjonen har i sin «grønnbok» om beskyttelse av skog uttalt at formålet er å reise en debatt om en EU-strategi for beskyttelse av medlemslandenes skoger slik det ble varslet i EUs handlingsplan for klimatilpasning. Siktemålet med arbeidet er, innenfor rammen av EUs handlingsplan for skog, å bistå landene i deres arbeid med å sikre skogens sosiale, produktive og økologiske funksjoner i framtiden.

En avtale kan også bidra til å støtte opp om arbeidet i skogprosessene i FN og flere miljøavtaler, herunder arbeidet i Konvensjonen for biologisk mangfold. Videre kan den støtte landene i avveiningen mellom økonomiske, sosiale og miljømessige sider ved forvaltningen av skogressursene. En framtidig skogavtale kan også gi et bedre fundament for gjennomføringen av en mer bærekraftig skogpolitikk i deler av Europa som i dag har behov for en ekstra innsats på dette området. På denne bakgrunn uttalte Regjeringen i St.meld. nr. 39 (2008–2009) at «Regjeringen vil arbeide for en regional avtale om bærekraftig forvaltning av skogressursene i Europa». Regjeringen vil arbeide for at en framtidig europeisk skogavtale omfatter alle deler av bærekraftig skogforvaltning – miljø, økonomi og sosiale forhold. En framtidig avtale skal bygge på det grunnlaget som er skapt gjennom kriterier, indikatorer og retningslinjer for bærekraftig skogbruk som er utviklet i regi av Forest Europe, og aktuelle kriterier fra relevante internasjonale avtaler. Forhandlingene skal foregå i henhold til det mandatet som medlemslandene ble enige om på ministerkonferansen.

Sommeren 2010 vedtok Rådet og Europaparlamentet en forordning om krav til virksomheter som omsetter tømmer og treprodukter. Målet er å bidra til å redusere omsetningen av ulovlig hogd virke på det europeiske markedet. EUs tømmerforordning innebærer forbud mot omsetning av ulovlig hogd virke. Forordningen retter seg mot lovgivningen i tømmerets opprinnelsesland som er direkte relatert til hogst. Aktører som omsetter tømmer og treprodukter skal utvise tilbørlig aktsomhet for å begrense risikoen for at tømmeret er ulovlig hogd. Forordningen vil få betydning for norsk skogbruk og skogindustri. Miljøverndepartementet har ansvaret for en eventuell implementering av forordningen i Norge, i nært samarbeid med Landbruks- og matdepartementet. Det vil være hensiktsmessig å bruke etablerte systemer i skogsektoren som for eksempel registrering av tømmer og frivillig skogsertifisering dersom forordningen skal gjennomføres i Norge.

6.3 Skogressursene i Norge

6.3.1 Skogareal

Det totale skogkledde og tresatte arealet i Norge er om lag 134 mill. dekar, hvorav omtrent 83 mill. dekar er klassifisert som produktiv skog1. Dette er et betydelig større anslag enn tidligere, bl.a. annet som følge av at Landsskogtakseringen nå dekker fjellskogen i større grad enn tidligere og gir bedre anslag for Finnmark. Skog og tresatt areal utgjør dermed om lag 41 pst. av Norges landareal. Den uproduktive skogen utenom Finnmark utgjør 27 mill. dekar, mens bjørkeskog i Finnmark er på rundt 10 mill. dekar. Annet tresatt areal utgjør 14 mill. dekar. Selv om skogarealet har endret seg lite de siste hundre år, er tendensen at skogarealet øker. Gjengroing av tidligere beitemarker, myrgrøfting osv. har mer enn kompensert for skog som er blitt omdisponert til annen arealbruk.

6.3.2 Avvirkning og forholdet til volum- og tilvekstutvikling

Norge har betydelige skogressurser. Både stående volum (figur 6.6) og tilvekst (figur 6.7) er i dag om lag 2,5 ganger større enn for 80–90 år siden. Det er furu og lauvtrær som har hatt den største økningen relativt sett. Dette skyldes i hovedsak at granskogen har blitt sterkere utnyttet enn furu- og lauvskogen. Den samlede årlige hogsten i Norge, inklusiv ved, hogst til hjemmeforbruk m.v., har i samme periode ligget på rundt 8 til 11 mill. kubikkmeter tømmer (figur 6.7).

Figur 6.5 

Figur 6.5

Kilde: Foto: Landbruks- og matdepartementet

De siste beregningene fra Landsskogtakseringen viser at det står totalt 823 mill. kubikkmeter tømmer i skogene våre i 20092. Det er 125 mill. kubikkmeter eller 15 pst. mer enn for 10 år siden. I disse beregningene inngår for første gang også skog over barskoggrensa i det totale tømmerkvantumet. Totalt står det 763 mill. kubikkmeter på det produktive skogarealet, inklusive verneområder og friluftsarealer, og av dette står 749 mill. kubikkmeter på arealer som ikke er båndlagt til andre formål, og som derfor i prinsippet er tilgjengelig for skogbruksformål.

Figur 6.6 Utvikling av stående volum (uten bark) i Norge i perioden 1925 til 2009, mill. m3

Figur 6.6 Utvikling av stående volum (uten bark) i Norge i perioden 1925 til 2009, mill. m3

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap, Landsskogtakseringen.

I alle perioder siden 1920 har tilveksten vært på et stabilt nivå mellom 3,0 og 3,5 pst. av stående kubikkmasse. Figur 6.7 viser utviklingen i siste hundreåret, og i 2009 lå den totale årlige tilveksten på rundt 25 mill. kubikkmeter, hvorav om lag 23 mill. kubikkmeter på det produktive skogarealet. Med dagens tilvekst og nivå for avvirkning, vil stående volum fortsette å øke, og det vil bli større andel eldre skog og mer død ved. Beregningene viser en liten nedgang i den årlige tilveksten de siste årene. Viktige grunner til dette er redusert skogkulturaktivitet og økende andel gammel skog.

Figur 6.7 Utvikling av årlig tilvekst (uten bark) og samlet avvirkning i Norge i perioden 1919 til 2009, mill. m3

Figur 6.7 Utvikling av årlig tilvekst (uten bark) og samlet avvirkning i Norge i perioden 1919 til 2009, mill. m3

Kilde: Statistisk sentralbyrå (avvirkning) og Norsk institutt for skog og landskap, Landsskogtakseringen (tilvekst og avvirkning).

6.3.3 Treslags- og bonitetsfordeling i den eldre skogen

Kubikkmassen i den eldre skogen (hogstklasse V) fordeler seg med rundt 146 mill. kubikkmeter gran, 125 mill. kubikkmeter furu og 89 mill. kubikkmeter lauv, til sammen 360 mill. kubikkmeter. Dette er mer hogstmoden skog enn det totale skogvolumet for hundre år siden. Dette har vokst fram parallelt med at man i det siste hundreåret har avvirket omkring én milliard kubikkmeter, og gir en tydelig indikasjon på en bærekraftig ressursforvaltning. Volumandelen for de enkelte treslagene varierer betydelig mellom ulike landsdeler, jf. figur 6.8.

Figur 6.8 Stående kubikkmasse (uten bark) i hogstklasse V, fordelt på grupper av fylker, mill. m3

Figur 6.8 Stående kubikkmasse (uten bark) i hogstklasse V, fordelt på grupper av fylker, mill. m3

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap, Landsskogtakseringen.

6.3.4 Skogeiendommer og avvirkning

Norge har et småskala skogbruk. Dette har sammenheng med bl.a. vekslende topografi, varierende produksjonsforhold og eiendomsstruktur. Tall fra Landbruksregisteret viser at det ved utgangen av 2009 var registrert rundt 119 6003 skogeiendommer med minst 25 dekar produktiv skog. Tallet omfatter både rene skogeiendommer og skogeiendommer med jordbruksareal. Norge har en høy andel privateid skog. Enkeltpersoner eier 97 pst. av skogeiendommene og om lag 78 pst. av det produktive skogarealet i Norge. Den gjennomsnittlige størrelsen på disse eiendommene er rundt 450 dekar. Det er store fylkesvise forskjeller i gjennomsnittlig eiendomsstørrelse. De minste eiendommene i gjennomsnitt er på Vestlandet, de største i Finnmark og Hedmark.

Upersonlige skogeiere, som Staten og Opplysningsvesenets fond, og bygdeallmenninger, aksjeselskap, stiftelser, kommuner og fylker m.v. eier snaut 3 pst. av skogeiendommene, men ca. 20 pst. av det produktive skogarealet. Av disse er Statskog SF størst med om lag 6 pst. av det produktive skogarealet.

I 2008 lå andelen skogeiendommer med avvirkning for salg på i overkant av 12 pst., med stor variasjon mellom fylker. Aktiviteten er størst i skogstrøkene og minst på Vestlandet og i Nord-Norge. I løpet av de siste 10 årene er det samlet blitt avvirket tømmer for salg på snaut 50 pst. av skogeiendommene. Eiendommer som har mye produktiv skog avvirker gjerne mest og oftest (figur 6.9). Hogstmoden skog utgjør 40 pst. av den produktive skogen på landsbasis, og andelen stående volum i hogstklasse IV og V avtar med økende eiendomsstørrelse. Dette betyr at det er et potensial for økt avvirkning på de mindre eiendommene. Ved å rette tiltak mot de mindre skogeiendommene vil det derfor være mulig å øke avvirkningen (jf. kapittel 6.6).

Figur 6.9 Prosentvis fordeling av skogeiendommer med avvirkning fordelt på eiendomsstørrelse (produktivt skogareal, dekar) i 2009 og i perioden 2000–2009

Figur 6.9 Prosentvis fordeling av skogeiendommer med avvirkning fordelt på eiendomsstørrelse (produktivt skogareal, dekar) i 2009 og i perioden 2000–2009

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Stadig flere eiere av skog- og landbrukseiendommer henter inntekt fra annen virksomhet ut over jord- og skogbruk. Den tradisjonelle bruken av skogressursene er på mange eiendommer redusert i omfang, samtidig som produksjon og salg av andre tjenester og produkt fra utmarka enn tømmer øker. Dette er nærmere omtalt i kapittel 8, og må også ses i sammenheng med omtale av eiendomspolitikken i kapittel 10.

6.4 Klimatilpasning i skogbruket

Klimaendringene vil påvirke skogen og skogbruket. Global oppvarming og økt CO2-konsentrasjon vil sannsynligvis gi økt skogutbredelse og økt skogproduksjon i våre nordlige områder. De negative effektene kan være ekstremvær, forsommertørke og økt risiko for frostskader. Samtidig vil det kunne dukke opp nye skadegjørere og økte skogskader som følge av hyppigere og kraftigere ekstremvær og mangel på tele i bakken. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) kan boreale barskoger være spesielt sårbare for klimaendringer på lang sikt, men også på kort sikt hvis klimaendringene utløser økt omfang av tørke, insektskader og skogbrann.

Våre skogstrær er gjennom tidene tilpasset temperatur og daglengde i et nordlig vekstmiljø. Med endret klima, vil temperaturen endre seg, mens daglengden forblir den samme. Evnen til klimatilpasning er derfor spesielt viktig for flerårige planter og trær. For skogbruket er det utfordrende å velge plantemateriale i dag som skal vokse og overleve gjennom tider med forventede klimaendringer. For å sikre robuste foryngelser, og for å kunne utnytte det mulighetsrommet som klimaendringer kan gi, er det viktig å videreføre og styrke skogplanteforedlingen. Det vil bli større behov for økt samarbeid om skogplanteforedling i Norden. Tilpasning til klima fremgår som en viktig del av strategien for 2010–2014 til Stiftelsen Det norske Skogfrøverk.

Det er også behov for å øke kunnskapen om bekjempelse av ulike skogskadegjørere. Enkelte skadegjørere har muligheter for å etablere seg i skogen under dagens klima, men gir først synlige symptomer på skader ved økt temperatur. I tillegg til å videreutvikle beredskapsplaner, kan det derfor bli behov for enkelte forebyggende tiltak bl.a. for skog nær importknutepunkter – og å vurdere endringer i regelverket for import av skog- og treprodukter.

Figur 6.10 

Figur 6.10

Kilde: Foto: Landbruks- og matdepartementet

Skogen og skogbrukets infrastruktur er sårbar for ekstremvær og større skadeomfang som følge av storm, flom, brann m.v. Økt skadeomfang er påregnelig i et langsiktig perspektiv, og kan bli en betydelig økonomisk belastning for næringen. Ekstreme nedbørsforhold vil medføre økt vannmetning og redusert bæreevne i skogsjorden, og økt fare for løsmasseskred i forbindelse med bygging av skogsveier. Terrengtransport i forbindelse med skogsdrift kan forsterke effekter og skader av ekstreme nedbørsforhold og virke skjemmende i landskapet. Ekstremnedbør i kombinasjon med manglende tele vil bli en særlig utfordring for å få fram tømmer uten for store kjøreskader. Skogbruksloven og forskrift om bærekraftig skogbruk krever at skogeierne utbedrer eventuelle kjøreskader. Alternativ til vinterdrift kan være å øke veitettheten eller bruke taubane i områder med bæresvak mark.

Skogeiernes organisasjoner har utarbeidet en egen beredskapsplan for å håndtere omfattende skogskader. De er likevel avhengige av den offentlige beredskapen for å møte utfordringene. Departementet vil med denne bakgrunn vurdere hvordan dagens regelverk og andre tiltak, kan støtte opp under arbeidet med å begrense eller utbedre ulike klimarelaterte skader i skogbruket, jf. kapittel 6.6.11. Dette må også ses i sammenheng med behovet for å finne gode avveininger mellom næringstiltak og miljøhensyn. Det er behov for økt kompetanse både i næringen og forvaltningen for å finne gode løsninger på driftstekniske utfordringer i skogbruket.

6.5 Skogens rolle i klimapolitikken

Skogens og skogbrukets rolle i klimasammenheng er behandlet i St.meld. nr. 39 (2008–2009) og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. 100 S (2009–2010). Denne meldingen underbygger klimapolitikken for skog i St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk, og bekrefter at norsk skogbruk har et betydelig potensial for å øke skogens karbonlager parallelt med økt uttak av tømmer og biobrensel. Klimagasseffekter og potensialet for utslippsreduksjoner og økt karbonlagring i skog beskrevet i disse meldingene, bekreftes videre i etatsgrupperapporten Klimakur 2020 (2010), utarbeidet av Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif), på oppdrag av Miljøverndepartementet.

Fotosyntesen er motoren i all plantevekst. Gjennom opptak av CO2 fra lufta, og vann og næring fra jordsmonnet, bygges trebiomassen opp. Karbon utgjør om lag halvparten av tørrvekten i trevirket. Trærne er effektive til både å ta opp og lagre karbon over lang tid. Skogsjord utgjør også et stort karbonlager som i norske skoger er klart større enn karbonlageret i levende biomasse. Netto CO2-opptak i norske skoger etter hogst har de siste årene vært i størrelsesorden 25 til 32 mill. tonn årlig. Dette tilsvarer omtrent halvparten av de samlede, norske klimagassutslippene. Trevirke kan videre bidra til varig lagring av karbon og til å erstatte mer klimabelastende energibærere og bygningsmaterialer. Skogens rolle i klimasammenheng er blitt en av skogens viktigste samfunnsfunksjoner.

På grunn av at norsk skog vokser sakte, med omløpstider på 40 til 140 år avhengig av treslag og markas produksjonsevne, må virkningen av skogtiltakene vurderes i et langsiktig perspektiv. Siden vi i Norge avvirker under halvparten av tilveksten er det mulig å øke bruken av skogråstoff til energi og byggematerialer. Økt bruk av trevirke kan fortrenge fossile klimagassutslipp og bidra til utslippsreduksjoner i tråd med de forutsetningene FNs klimapanel har lagt til grunn for langsiktig stabilisering av atmosfærisk klimagasskonsentrasjon og oppnåelse av 2-gradersmålet. I St.meld. nr. 39 (2008–2009) ble det videre lagt vekt på å prioritere klimatiltak i skog som hadde positiv eller akseptabel virkning på biologisk mangfold.

Konklusjonene nedfelt i St.meld. nr. 39 (2008–2009), samt resultatene i skograpporten til Klimakur 2020, samsvarer med de konklusjoner som er gjort i FNs klimapanels fjerde hovedrapport fra 2007; «I et langsiktig tidsperspektiv vil bærekraftig skogforvaltning som tar sikte på å øke skogens karbonlager, samtidig som det årlig produseres virke til tømmer, fiber og bioenergi, gi størst klimaeffekt».

I denne meldingen omtales aktuelle virkemidler for enkelte av de tiltakene som er nevnt i de tidligere stortingsdokumentene, også sett i sammenheng med skogens næringspolitiske betydning. En videreutvikling av politikken på skogområdet i klimasammenheng ut over dette, er det mer naturlig å foreta i den kommende meldingen om klimapolitikken i 2012.

6.6 Mål, tiltak og virkemidler i skogpolitikken

Regjeringen vil legge til rette for skogpolitiske tiltak som kan forsterke skogens positive verdiskapings- og klimabidrag gjennom aktivt, bærekraftig skogbruk. Økt trebruk og økt bioenergiproduksjon til erstatning for fossil energi, samt tiltak for økt lagring av karbon i skogbiomasse, er kostnadseffektive og langsiktige tiltak for å redusere mengden CO2 i atmosfæren, jf. St.meld. nr. 39 (2008–2009). Dette er tiltak som også fremholdes av FNs klimapanel for å løse de klimautfordringene verden står overfor. Klimatiltak vil omtales i ny klimamelding i 2012.

De globale markedsutsiktene tilsier økt etterspørsel etter tømmer de kommende årene. Dersom etterspørselen etter råstoff fra norsk skog øker, skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse og økt oppbygging av skog. Økt aktivitet skal kombineres med bedre kunnskap om miljøverdiene i skog og mer effektive og målrettede miljøhensyn i skogbruket. Videre er det et mål for Regjeringen å øke bruken av trevirke til ulike former for trebruk og til energiformål.

De viktigste aktørene for å kunne virkeliggjøre målene er skogeierne. Samtidig er det også helt nødvendig å utvikle politikken og virkemidlene videre som bidrag for å skape konkurransekraftige verdikjeder både knyttet til økt trebruk og økt bioenergibruk, og det er viktig å legge til rette for løsninger som muliggjør økt bruk av virke fra norsk skog. Et lønnsomt og aktivt primærskogbruk er en forutsetning for dette.

Skogpolitikken består av juridiske, administrative og økonomiske virkemidler. De juridiske rammene for skogpolitikken er i hovedsak gitt gjennom skogbruksloven. Skogbruksloven med tilhørende forskrifter, regulerer skogbruksvirksomhet på all skogsmark. Formålet med loven er å fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene for aktiv lokal og nasjonal verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfoldet, hensyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdier i skogen, og i samvirke med annet regelverk. Det er knyttet en rekke forskrifter til loven, bl.a. om bærekraftig skogbruk, skogfond, skogfrøforsyning og tilskudd til skogbruk. Stortingets anmodningsvedtak nr. 574 i 2005 om nasjonale strategier for økt avvirkning i norske skoger la også en viktig føring for skogpolitikken. Også naturmangfoldloven har regler som legger rammer for skogpolitikken. Dette gjelder bl.a. generelle miljøprinsipper, forskrift om utsetting av utenlandske treslag og virkemidler som prioriterte arter og utvalgte naturtyper, samt regler for områdevern. Regjeringen og Stortinget har ut over dette lagt til grunn at skogbruket etterlever den frivillige standarden for bærekraftig skogbruk som ble utviklet gjennom samarbeidsprosjektet Levende Skog og som er operasjonalisert gjennom sertifisering av skogbruket.

Tilskuddsordningene til henholdsvis nærings- og miljøtiltak i skogbruket og til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, skogfondsordningen og verdiskapingsprogrammene for tre og bioenergi er sentrale økonomiske virkemidler.

Statens landbruksforvaltning er nasjonal fagmyndighet på skogområdet og utfører direktoratsoppgaver på vegne av departementet, herunder forvaltning av økonomiske og juridiske virkemidler, samt kontroll og dokumentasjon. Utover dette forvalter Innovasjon Norge to verdiskapingsprogram for økt trebruk og bioenergi, herunder Trebasert Innovasjonsprogram (jf. kapittel 6.6.1.2) og Bioenergiprogrammet (jf. kapittel 6.6.2.4). Forvaltning på regionalt nivå omtales nærmere i kapittel 6.6.10.

Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at når det fastsettes nye juridiske eller økonomiske virkemidler som knytter seg til ulike skogtiltak, vil det være en beslutning som vil berøre naturmangfold og omfattes av naturmangfoldloven kapittel II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk. På samme måte er også enkeltvedtak etter en rekke av departementets lovforskrifter og tilskuddsforskrifter beslutninger som vil berøre naturmangfold og som omfattes av de samme bestemmelser i naturmangfoldloven.

I hvor stor grad økt hogst vil påvirke naturmangfoldet negativt vil avhenge av den samlede innsatsen for å ivareta naturmangfoldet i skog. Regjeringen har målsettinger om økt skogvern og at de mest truede naturtypene skal få status som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. Regjeringen vil også styrke miljøinnsatsen i skogbruket og utarbeide en årlig rapport som viser utvikling og miljøstatus i skog. Videre skal blant annet regelverket for planlegging og godkjenning av veier til landbruksformål revideres. For å møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse og økt oppbygging av skog. Dette skal gjennomføres med basis i god kunnskap om miljøverdier og naturmangfold, jf. blant annet naturmangfoldloven.

6.6.1 Økt bruk av trevirke til varige trekonstruksjoner

6.6.1.1 Tre – et kostnadseffektivt og klimavennlig byggemateriale

Oppføring og drift av bygninger tilsvarer rundt 13,5 pst. av de totale norske utslippene av klimagasser. Av disse er 9,2 pst. relatert til produksjon og transport av byggevarer og til bygg- og anleggsvirksomhet. Økt trebruk til erstatning for andre og mer energiintensive materialer ansees å være svært rimelig sammenlignet med andre klimatiltak. Ønsket om økt bruk av tre i samfunnet er de senere årene omtalt i flere politiske dokumenter og stortingsmeldinger, bl.a. i St.meld. nr. 34 (2006–2007), St.meld. nr. 39 (2008–2009) og i Regjeringens strategi for arkitekturpolitikken Arkitektur.nå. Tre er et fornybart bygningsmateriale, og det eneste materialet man kan øke bruken av uten å øke byggesektorens miljøbelastning.

Fremstilling av treprodukter er, sammenlignet med alternative produkter, lite energikrevende og gir lite prosessutslipp. Både treprodukter og avfallsprodukter fra skog og treproduktkjeden kan brukes som bioenergi og erstatter fossilt brensel. Karbon lagres i tre gjennom hele livsløpet, og tiltak for å øke levetiden til treprodukter vil derfor bidra til å forlenge lagringen av karbon. Mulighetene for å øke bruken av tre avhenger av rammebetingelser på flere områder. Et område er offentlige reguleringer som byggeforskrifter og standarder, i tillegg til mer overordnet bygningspolitikk, miljøpolitikk og energipolitikk. Et annet område er prisen på trevirke, og viljen til å bruke tre på nye måter i byggenæringen.

Trelastindustrien tar imot den største andelen norsk tømmer. Norsk treforedlingsindustri er den andre store avtageren av skogsvirke. Treforedlingsindustrien omfatter produksjon av papir, cellulose og fiberplater, i tillegg til kjemiske produkter som tilsetningsstoffer til medisin, mat- og tekstilindustri. Treforedlingsindustrien produserer dessuten noe etanol til drivstoff, basert på biprodukter fra annen produksjon. Det er viktig for lønnsomheten i sektoren å videreutvikle mulighetene for alternativ anvendelse av trevirke, slik at markedets samlede betalingsevne for tømmer som råstoff styrkes. Treforedlingsindustrien har et forbruk av massevirke som er høyere enn tilbudet av norsk råstoff, og har fra år til annet relativt høy import. Her ligger det et potensial for å øke andelen norsk råstoff til industrien, dersom avvirkningen øker.

Boks 6.3 Tre på nye bruksområder

Tre og trebaserte produkter har fått nye bruksområder de siste 10 årene. Fra å være forbudt å bruke i fleretasjes hus (mer enn 3 etasjer) har de funksjonsbaserte forskriftene som kom på slutten av 90-tallet åpnet for bruk av tre hvor man ønsker, så lenge de funksjonelle kravene oppfylles. Det har ført til at tre har blitt mer aktuelt i større byggeprosjekter som boliger, skoler og næringsbygg. Trebroer er også et område som har utviklet seg positivt de senere årene. Man forventer at denne utviklingen vil fortsette og at markedsandelen for ulike segmenter som for eksempel boligblokker, skoler, næringsbygg og broer vil øke. Den økende interessen for trebaserte løsninger i byggenæringen har bidratt til utvikling av nye konsepter og løsninger. Dette omfatter ikke minst konsepter i massivtre og konsepter som løser nye energikrav på en hensiktmessig måte. Fasade- og kledningssystemer med industriell overflatebehandling er også en del av dette. Det forventes fortsatt stor aktivitet i forhold til utvikling av nye konsepter og løsninger.

6.6.1.2 Virkemidler for økt trebruk

Ved bruk av tre i prosjekter hvor det de siste ti årene ikke har vært vanlig å bruke tre, for eksempel i næringsbygg, blokker og offentlige bygg, vil entreprenører og utbyggere ofte beregne en usikkerhetsfaktor som følge av at byggesystemet er ukjent sammenlignet med andre materialer. Ofte vil de også sikre seg marginer til å møte reklamasjoner som de tar høyde for vil komme som følge av mindre kjente byggemetoder. Dette øker kostnadene i prosjektet. Tiltak for å løse dette er å utvikle standardiserte, modulbaserte og industrialiserte byggemetoder som gjør forskjellene i materialvalg mindre, og å styrke kompetansen hos arkitekter, entreprenører og rådgivende ingeniører. Trebasert Innovasjonsprogram har støttet flere prosjekter som har bidratt til å utvikle slike metoder og vil jobbe videre med dette.

Strategi for økt bruk av tre i det offentlige

Staten, fylkeskommunen og kommunen som utbyggere kan bidra til mer klimavennlige bygg blant annet ved valg av materialer og energiløsninger. Departementet foreslår derfor at Statsbygg utreder bruken av tre i offentlige bygg. En slik utredning skal danne et kunnskapsgrunnlag for å vurdere hvorvidt og hvordan staten kan bidra til økt bruk av tre i egne utbyggingsprosjekter der det er kostnadseffektivt, og bidra til å øke oppmerksomheten om trevirkets miljømessige fordeler generelt. Statsbygg har utviklet et verktøy for å beregne utslipp fra byggeprosjekter, og materialbruk er et av elementene som vurderes som viktig. Dette verktøyet vil bli sentralt, og utredningen vil danne et kunnskapsgrunnlag for en eventuell strategi for bruk av tre i offentlige bygg. Arbeidet vil også bygge på St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge og Regjeringens strategi for arkitekturpolitikken Arkitektur.nå. Det er viktig at arbeidet baseres på et samarbeid med Trebasert Innovasjonsprogram og gjør bruk av den kunnskapen som er bygd opp gjennom programmet.

Det er videre et behov for å forankre politikken for økt bruk av tre på lokalt og regionalt nivå. Mange kommuner utarbeider i dag klima- og miljøplaner. Det er nødvendig at økt bruk av tre blir en del av dette planarbeidet. Landbruks- og matdepartementet vil overfor KS, Innovasjon Norge og berørte departementer ta initiativ til tiltak som skal bidra til å fremme trebruk på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Tiltakene vil ha som formål å øke bruk av tre i bygg som skal bygges på oppdrag fra fylkeskommuner og kommuner.

Bruk av tre i landbruksbygg

Landbruksnæringen står foran store investeringer i landbruksbygg de neste årene, og det er estimert at det vil bli investert rundt 20 til 25 mrd. kroner fram mot 2024. Dette innebærer mellom 100 og 120 bygninger per år. I landbruksbygg har man tradisjonelt brukt tre, men i de senere år er flere og flere driftsbygninger bygd i andre materialer. I følge St.meld. nr. 39 (2008–2009) er det en målsetning å øke bruken av tre i landbruksbygg. Bruk av tre i landbruksbygg kan dessuten være viktig for å utnytte lokalt råstoff, og å sikre verdiskaping i distriktene. Dette vil også gi bygningstekniske utfordringer som kan bidra til innovasjon i tresektoren. Det er et mål å utvikle repeterbare konsepter som er enkle å bruke, baserer seg på kortreiste materialer og er kostnadseffektive. Det er behov for enkle, standardiserte løsninger. Det gis tilskudd til landbruksbygg gjennom Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene). Ett av vilkårene ved tildeling av BU-støtte er at tiltakene er miljømessig forsvarlige.

Figur 6.11 

Figur 6.11

Kilde: Foto: Fjøssystemer Bygg AS

Videreutvikling av Trebasert Innovasjonsprogram

Trebasert Innovasjonsprogram bygger opp under både næringspolitiske, miljøpolitiske og distriktspolitiske målsetninger, og er et viktig element i departementets helhetlige strategi for næringsutvikling knyttet til landbruket. Markedsføring av treets miljøegenskaper er en viktig del av programmet.

Hovedmålsettingene for programmet er økt bruk av tre og økt lønnsomhet i hele verdikjeden. En forutsetning for god måloppnåelse er at nye koblinger mellom produkt og marked tas i bruk. I strategiene som ligger til grunn for arbeidet, er det lagt vekt på å stimulere til kompetanseutvikling, stimulere til leverandør- og produktutvikling, utvikle pionerprosjekter, initiere og medvirke til rasjonell logistikk, arbeide for større andel kvinner i næringen og arbeide for sterkere engasjement for innovasjon i virkemiddelapparatet.

Dersom tre i økende grad skal brukes i byer og tettsteder, er det behov for produktutvikling som gjør det rasjonelt og sikkert å bygge trehus i flere etasjer. Slik bruk av tre krever utvikling av nye industrielle løsninger. Utvikling av konkurransedyktige løsninger på dette området har et stort potensial for både verdiskaping og miljø- og energigevinster.

Endringer og strengere krav i tekniske forskrifter og energikrav gjør at det er et stort behov for utvikling og tilpasning av treløsninger. Departementet ønsker at Trebasert Innovasjonsprogram, i samarbeid med for eksempel Norges forskningsråd, SINTEF og Treteknisk institutt i større grad enn før skal se på utarbeidelse av dokumentasjon av treets egenskaper med hensyn til styrke, energibruk, bygningsteknikk etc. Dette vil være en viktig oppgave for programmet framover.

Trebasert Innovasjonsprogram ble evaluert våren 2011. Evalueringen konkluderte med at programmet bidrar til økt bruk av tre og økt lønnsomhet i verdikjeden. Programmet kan vise til høy grad av innovasjon og god måloppnåelse i prosjektene. Det bidrar dessuten betydelig til kompetanse i bedriftene og samarbeid mellom aktørene i verdikjeden. Programmet har bidratt til å opparbeide et nettverk av regionalt forankrede drivere for tresektoren. Evalueringen trekker fram denne organiseringen som viktig for å nå målene til programmet, og for å få til industrielle innovasjoner. Denne kombinasjonen av støtte til nyskapende trebaserte løsninger og aktivt informasjonsarbeid er vurdert som en god kombinasjon for å fremme bruk av tre. Videre utvikling av denne måten å organisere arbeidet på må prioriteres og drivernettverket styrkes.

For å motivere utbyggere, arkitekter og byggherrer til å bruke mer tre vil departementet be programmet ta initiativet til opprettelsen av en pris for «fremragende og nyskapende bruk av tre». Prisen skal deles ut av landbruks- og matministeren årlig og er ment å honorere prosjekter og miljøer som bidrar til å øke oppmerksomheten om bruk av tre som et moderne byggemateriale.

Kompetanse og veiledning

En økning i bruken av tre som bygningsmateriale er avhengig av kompetanse hos en rekke aktører, spesielt hos rådgivende ingeniører og entreprenører. Kompetansen, samt viljen og evnen til å bruke tre på tradisjonelle og innovative måter er helt avgjørende for etterspørsel og verdiskaping både på kort og lengre sikt. Viktige kompetansetiltak vil være å styrke undervisning om trebruk ved relevante høyskoler og universiteter innenfor fag som bygg, konstruksjon og arkitektur. Trebasert Innovasjonsprogram skal fortsette å støtte prosjekter som kan bidra til dette. Programmet skal også støtte det generelle informasjons- og motivasjonsarbeidet for økt bruk av tre, herunder utvikling og realisering av pilotprosjekter i tre. Målet har vært å utvikle trebyggeriet, synliggjøre tre som et reelt alternativ til andre materialer, og bidra til kompetanseutvikling hos aktørene i byggenæringen. Arbeidet har gitt høyere kompetanse hos byggenæringen og leverandører, og bidratt til realisering av en rekke byggeprosjekter.

Figur 6.12 

Figur 6.12

Kilde: Foto: Tore Andre Baardsen, Arkitekt: Helen & Hard AS

Trebasert Innovasjonsprogram har inngått et samarbeid på treområdet med Norges forskningsråd, for å utnytte ressursene i de to organisasjonene på en best mulig måte. Som et ledd i Regjeringens samlede tresatsing har departementet i mange år hatt et godt samarbeid med de ulike arkitektmiljøene. Våren 2011 innledet departementet et samarbeid med Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (AHO). AHO har etablert et senter for forskning på utvikling av trekonstruksjoner, og er en svært interessant aktør på området.

Det er behov for å samordne informasjons- og formidlingsarbeidet i skog- og trenæringen gjennom hele verdikjeden. En samordnet informasjonstjeneste bør innrettes slik at den dekker et informasjonsbehov både hos næringens utøvere og hos forbrukerne. Landbruks- og matdepartementet oppfordrer næringen til å vurdere behovet for en mer samordnet informasjonsbase for skog- og tresektoren.

Boks 6.4 Broer i tre

De senere årene har broer i ulike trekonstruksjoner blitt stadige mer utbredt. Dette skyldes ikke minst et omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som er gjennomført i samarbeid mellom treindustrien, veimyndighetene og FoU-miljøene. Nye trebroer bygges i dag som alt fra små gangbroer til store konstruksjoner på stamveinettet dimensjonert for fulle laster.

Broer i tre er en aktuell og miljøvennlig konstruksjon fordi råstoff til prosessen normalt finnes nær produsenten, noe som medfører lave transportutgifter, mindre utslipp fra fossilt drivstoff og lav belastning på veinettet.

Konstruksjonsdelene til trebroer prefabrikkeres hos produsent og transporteres til byggeplass som elementer, noe som medfører mindre arbeid på byggeplass, kort byggetid og mindre hindringer for trafikkavvikling. Trevirke er lett av vekt og krever derfor relativt sett små fundamenter og således redusert behov for anleggsdrift på byggeplass. Norge må i dag anses å være et ledende land i utvikling og bruk av trebroer i det offentlige veinettet.

På Rena i Hedmark åpnet Forsvarsbygg i 2006 Kjøllsæterbroen, som er verdens sterkeste trebro. Broen tåler vekten av fem trailere med hver sin stridsvogn på over 90 tonn, samtidig som det går en kolonne i det andre kjørefeltet.

6.6.2 Økt uttak av råstoff fra skogen til bioenergi

I St.meld. nr. 39 (2008–2009) går det fram at det er betydelige ubrukte råstoffressurser til bioenergi i landbruket. Det tekniske potensialet for økt uttak av skogråstoff utgjør alene 16 til 25 TWh. Da er bark, stubber, røtter og greiner medregnet. Dette innebærer at volumet av energivirke omtrent fordobles sammenlignet med tradisjonelle tømmervolumberegninger. Tynningsvirke og lavkvalitetstømmer og biomasse som kan høstes fra veikanter, kulturlandskap og i kraftgater er også inkludert i anslagene, mens virke som vil gå til tremekanisk- og treforedlingsindustri ved eventuell økt hogst, er holdt utenfor. Det finnes også tilgjengelige ressurser som er godt egnet til bioenergiformål i jordbruket. Disse er anslått å utgjøre om lag 7 TWh. Tiltak for å fremme produksjon av bioenergi fra råstoff i jordbruket, er omtalt i kapittel 9.5.1. Stammevirket fra økt hogst vil først og fremst bli anvendt til tradisjonelle industriformål.

For å få et best mulig klimagassregnskap ved økt bruk av skogsråstoff til bioenergi, er det viktig å utnytte hogstavfall, herunder greiner og topper (GROT), i størst mulig grad. I dag blir stort sett alt utenom stammene liggende igjen i skogen etter hogst. Når hogstavfallet forblir i skogen, vil det etter hvert råtne og avgi CO2 til atmosfæren. Det er et stort uutnyttet potensial for å redusere klimagassutslippene ved økt bruk av hogstavfall til å erstatte olje til energiformål. Beregninger med grunnlag i Landsskogtakseringens materiale, viser at GROT alene utgjør rundt 13,4 TWh av de totale utnyttbare skogressursene. Av dette utgjør GROT fra dagens hogst et potensial på 6 TWh.

I Sverige har det vært en relativt sterk vekst i forbruket av bioenergi de siste årene, og bioenergi er i ferd med å passere forbruket av olje og bli den største energikilden. Anslag tilsier at veksten de to siste årene blir på rundt 15 TWh, en noe større økning enn det norske bioenergimålet for 2020. Sverige utnytter hogstavfall i økende grad til energiproduksjon. Det tas ut GROT fra 8 av 10 hogstflater, og rundt 70 pst. av GROT-mengden på hver flate utnyttes. Det er kanskje ikke realistisk å regne med at en like stor andel av hogstavfallet vil komme til å bli utnyttet i Norge. Dersom en anslår 50 pst. som et mulig potensial, ville faktisk halvparten av bioenergimålet kunne bli oppfylt med råstoff i form av hogstavfall eller GROT.

Dersom hogstnivået framover skulle øke, vil en i tillegg til økt tilgang til GROT få mer biprodukter fra sagbruksindustrien som kan nyttes til bioenergi. For eksempel vil en økning i hogstvolumet med 3 mill. kubikkmeter, gi 4,2 TWh energiråstoff. Dette betyr at hogstavfall sammen med avfallsprodukter fra økt skurtømmerproduksjon, kan dekke opp hele eller store deler av råstoffbehovet knyttet til målet om økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020. Medregnet råstoffressursene i jordbruket utgjør det samlede råstoffpotensialet fra landbruket volumer langt utover behovet for å nå bioenergimålet.

Det kan oppstå negative effekter av å fjerne biomasse fra skogen etter hogst. For eksempel fører det til at en fjerner næringsstoffer fra kretsløpet. På denne bakgrunn er det som en del av oppfølgingen av St.meld. nr. 39 (2008–2009), etablert et prosjekt i regi av Norges forskningsråd som forsker på økologiske virkninger av økt uttak av hogstavfall. Departementet legger til grunn at resultatene fra denne forskningen vil være med å danne grunnlag for nødvendige miljøhensyn. Det er viktig å påpeke at det er lagt til grunn at all hogst i skogen skal baseres på prinsippene for bærekraftig skogforvaltning, og at tiltak som utformes skal innrettes slik at det har en positiv eller akseptabel effekt for biologisk mangfold, landskapsbilde, friluftsliv og kulturminner. Tiltak som påvirker leveområder for truede arter negativt, eller som har tilsvarende alvorlige konsekvenser for viktige miljøverdier, skal unngås. Av hensyn til arbeidet med økt skogvern vil man søke å unngå at hogst ødelegger skogområder med nasjonalt viktige verneverdier.

Det er en viktig forutsetning for økt utnyttelse av skogsråstoff til bioenergi, at kostnadene ved å høste eller å ta ut virket fra skogen er akseptable, og at det er betalingsvillighet i markedet. Det vil si at prisen på bioenergiråstoff må bli konkurransedyktig i forhold til andre energikilder. Den hittil begrensede utnyttingen av hogstavfall til energiformål skyldes på den ene siden et dårlig utbygd bioenergimarked og på den andre siden svak lønnsomhet i å utnytte slikt virke. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen etablerte en ordning med tilskudd til uttak av skogsråstoff til bioenergi i 2009, som er nærmere omtalt i kapittel 6.6.2.4.

6.6.2.1 Vedproduksjon og vedforbruk

Vedfyring er den desidert største bioenergiformen i Norge. Fyring med ved til oppvarming i boliger utgjør rundt halvparten av all bruk av bioenergi, og tilsvarer 7 til 8 TWh. Forbruket er beregnet til å utgjøre mer enn 2 mill. favner, noe som igjen tilsvarer om lag 3,5 mill. kubikkmeter råvirke. Selv om skogsflis og pellets har vært satsingsområder innen bioenergipolitikken de siste årene, vil vedproduksjon fortsette å være viktig framover. Rundt 25 pst. av norske husstander har vedfyring som hovedvarmekilde, mens 70 pst. av alle norske boliger har vedovn eller et åpent ildsted.

De kalde vintrene vi har hatt de siste to årene, har også slått sterkt ut på vedstatistikken. I følge SSBs vedundersøkelse økte vedforbruket med 15 pst. fra 2009 til 2010. Økningen var enda sterkere for fritidsboliger, der økningen ble målt til 23 pst. Fritidsboliger står nå for 14 pst. av det totale norske vedforbruket. Stadig flere forbrukere går over til nye ovner med rentbrennende teknologi. Og i 2010 hadde 46 pst. av husholdninger som fyrer med ved, ovner med ny teknologi. Dette gir ikke bare betydelig lavere lokal forurensning (partikkelutslippene reduseres med opp mot 90 pst.), men også en langt bedre utnytting av råstoffet gjennom en økning av energieffektiviteten med rundt 40 pst.

Figur 6.13 

Figur 6.13

Kilde: Foto: Kerstin Mertens/Samfoto

Vedkjeler for vannbårent system er en moderne form for vedfyring, og har en økende utbredelse for de som har lett tilgang på ved. Ved blir i så fall kilde til grunnoppvarming og gir mulighet til oppvarming av husholdningens behov for varmtvann.

I et samfunnsperspektiv er god tilgang på ved også viktig for energiforsyningen. Ved brukes først og fremst som spisslast og virker derfor til å avlaste strømnettet i kuldeperioder. Dette har en særlig fått erfare de to siste vintrene med sterk kulde. Vedfyring bidro til å dempe risikoen for strømstans i mange områder med sterk belastning av strømnettet. Tilgangen på råstoff til ved henger nøye sammen med avvirkningsnivået fordi lauvtrevirke oftest kommer som et tilleggssortiment ved ordinær hogst av barskog. Ved nedgang i avvirkningen vil det lett bli mangel på virke til ved, og motsatt vil vedproduksjonen kunne økes når avvirkningen øker.

6.6.2.2 Landbruket som leverandør av bioenergi

Å utvikle landbruket som leverandør av småskala biovarme, har vært et av hovedmålene for departementets Bioenergiprogram som forvaltes av Innovasjon Norge. Fra programmet ble etablert i 2003 til utgangen av 2010, er det gitt investeringsstøtte til over 94 anlegg som til sammen leverer 71 GWh biovarme. Den største kundegruppen er kommunene, og energien går først og fremst til oppvarming av sykehjem, skoler, barnehager, idrettsanlegg og svømmebasseng. Erfaringen er at prosjektene gir mange gode effekter som sysselsetting og verdiskaping i distriktene og kortreist og miljøvennlig energi.

Det har også vært et mål for Bioenergiprogrammet å etablere biovarmeanlegg i hele landet. Statistikken viser at det har en lykkes med. Det er imidlertid relativt store forskjeller mellom fylker. De store skogfylkene på Østlandet; Oppland, Hedmark og Buskerud, ligger naturlig nok langt fremme når det gjelder antall etablerte anlegg, men det er også en god utvikling i Akershus, Østfold, Telemark, Rogaland samt Trøndelagsfylkene. Det har vist seg å gå noe tregere å få introdusert småskala bioenergianlegg i Vestlands- og Agderfylkene, samt i Nord-Norge. Innovasjon Norge jobber aktivt i alle fylkene og prøver å komme forbi barrierene som finnes lokalt, og dette gir etter hvert resultater.

Da Bioenergiprogrammet ble etablert, var det ikke mulig å få investeringsstøtte til såkalte gårdsanlegg, dvs. anlegg for oppvarming av bolighus eller driftsbygninger i landbruket. Fra 2005 ble det åpnet for dette med den begrunnelsen at utbygging av slike anlegg ville gi bønder og skogeiere kompetanse som senere kunne brukes til å etablere anlegg for salg av biovarme. En kartlegging gjennomført av Innovasjon Norge i alle fylker, viser nettopp at en har fått en slik effekt. I de aller fleste tilfellene har eierne av varmeanlegg for salg også anlegg på eget bruk.

6.6.2.3 Konvertering til bioenergi internt i landbruksnæringa

En stor andel av gårdsbrukene i Norge har skog. I tillegg er det ofte god tilgang på krattskog fra åker- og veikanter og gjengroingsarealer som har liten eller ingen alternativ verdi. Det ligger derfor godt til rette for å utnytte biomasse fra egen eiendom til å dekke store deler av gårdens energibehov. I St.meld. nr. 39 (2008–2009) er det satt som mål å fase ut bruk av fossil energi til varmeformål i landbruket innen 2020. Økt konvertering til bioenergi, kan bidra i betydelig grad til å nå et slikt mål. Etter at det i 2005 ble åpnet for å gi investeringsstøtte til etablering av gårdsvarmeanlegg over Bioenergiprogrammet, har interessen fra næringen vært stor, og hittil er det gitt støtte til over 800 gårdsanlegg.

Utviklingen i prisene på fyringsolje og bioenergi har de siste årene gått i favør av bioenergi, – og sammen med økt interesse blant næringens utøvere for å velge miljøvennlige oppvarmingsløsninger, har det fremskyndet en utvikling mot økt bruk av bioenergi.

Framover antas el-prisen i større grad å bestemme konkurransesituasjonen for bioenergi. Økte el-priser vinteren 2011 har således ført til bedre konkurransevilkår for bioenergi, noe som har gitt seg utslag i større etterspørsel etter midlene under Bioenergiprogrammet. En videreføring av Bioenergiprogrammet vil gi en fortsatt stimulans til konvertering til bioenergi internt i næringen. Se omtalen av virkemidler nedenfor.

I St.meld. nr. 39 (2008–2009) går det fram at utslippene av CO2 fra landbruket hovedsakelig er knyttet til bruk av fossilt drivstoff på grunn av et relativt høyt transportbehov i primærproduksjonen. I meldingen ble mulighetene for overgang til mer bruk av biodrivstoff vurdert. Teknisk ligger det godt til rette for å bruke mer biodrivstoff i landbruket relativt raskt. Liten utbredelse har imidlertid sammenheng med at biodrivstoff, med dagens økonomiske rammebetingelser, ikke er lønnsomt. Sektoren bruker i all hovedsak anleggsdiesel som har lavere avgiftsnivå enn autodiesel. Omsetningskravet for biodrivstoff som ble innført fra 2009, omfatter ikke anleggsdiesel. Norges Bondelag har vedtatt å arbeide for et fossilfritt landbruk i 2030 både når det gjelder energi og drivstoff. Det er positivt at næringen selv setter høye miljøambisjoner for egen sektor.

6.6.2.4 Virkemidler for økt produksjon og bruk av bioenergi fra skog

Landbruks- og matdepartementets viktigste virkemidler i bioenergipolitikken er Bioenergiprogrammet og ordningen med tilskudd til uttak av skogsråstoff til bioenergi. I tillegg er det anledning til å bruke skogfondsordningen til investeringer i bioenergianlegg under forutsetning av at mer enn 75 pst. av energiproduksjonen skal gå til varmesalg.

Bioenergiprogrammet

Bioenergiprogrammet som ble etablert i 2003, og forvaltes av Innovasjon Norge, skal først og fremst fremme etablering av småskala biovarmeanlegg. For 2011 har programmet et budsjett på 52 mill. kroner. Den rødgrønne Regjeringen har prioritert programmet høyt – noe som gjenspeiler seg i at budsjettet er mer enn doblet siden 2005. Det er også oppnådd betydelige resultater. Ved utgangen av 2010 er det over programmets levetid gitt støtte til nærmere 1 400 prosjekter, som til sammen har utløst ca. 170 GWh biovarme. Mer enn halvparten av prosjektene er investeringer i gårdsvarmeanlegg (806 anlegg). Videre er det bl.a. gitt støtte til 94 småskala varmeanlegg for salg, 86 prosjekter for brenselproduksjon, 27 biogassanlegg og 21 varmeanlegg i veksthus.Bioenergiprogrammet fungerer i et godt samspill med Enovas virkemidler, som er mer rettet mot storskala anlegg. Regjeringen ønsker å videreføre Bioenergiprogrammet for fortsatt å stimulere til en ønsket utbygging av småskala biovarmeanlegg.

Støtte til uttak av skogsråstoff til energiformål

Markedet for produksjon av biobrensel er umodent og preget av svak lønnsomhet. Dagens råstoffpriser gjør det utfordrende å løse ut store råstoffvolum. Regjeringen mener at det i en tidlig fase av utviklingen av bioenergimarkedet i Norge, er nødvendig å stimulere til økt uttak av skogsråstoff og utvikle en effektiv logistikk og lønnsomme verdikjeder. Med midler fra tiltakspakken mot finansuroen ble det derfor i 2009 etablert en ordning med tilskudd til uttak av skogsråstoff til bioenergi. Ordningen har vært så vellykket at Regjeringen har valgt å videreføre den, og i 2011 er det satt av et budsjett på 29 mill. kroner til dette, dvs. på om lag samme nivå som i 2010. I 2009 bidro ordningen til et uttak av råstoff tilsvarende 220 000 løskubikkmeter skogsflis, en mangedobling av flisproduksjonen sammenlignet med før ordningen ble etablert. I 2010 økte aktiviteten ytterligere og det ble tatt ut råstoff tilsvarende om lag 500 000 løskubikkmeter skogsflis.

Økt produksjon av skogsflis er viktig for å sikre råstofftilgang til de mange bioenergianleggene som er under utbygging med støtte både fra Enova og Innovasjon Norge. Støtteordningen for skogsflis har også en annen viktig funksjon ved at den øker den samlede lønnsomheten ved skogsdrift og bidrar dermed generelt til økt avvirkning av øvrige tømmersortimenter. Etter to års drift ser en også at det er etablert nye løsninger for logistikk og mer effektive verdikjeder.

Skogfond til bioenergi

Muligheten til å bruke skogfond til investeringer i bioenergi som det ble åpnet for i 2007, har så langt ikke blitt utnyttet i så stor grad. Regjeringen mener likevel dette er et positivt supplement til de øvrige virkemidlene som bl.a. Innovasjon Norge og Enova forvalter for å fremme økt produksjon av bioenergi. Regjeringen vil derfor videreføre dette tiltaket under skogfondsordningen.

Figur 6.14 

Figur 6.14

Kilde: Foto: Steinar Myhr/Samfoto

6.6.3 Etterspørsel etter skogsvirke og muligheter for økt hogst

Både på verdensbasis og i de nordiske land viser prognoser at etterspørselen etter trevirke øker som følge av befolkningsvekst og markedsutvikling. Økt etterspørsel etter trevirke til bygnings- og konstruksjonsformål eller energiformål, kan dekkes enten gjennom økt utnyttelse av egne skogressurser eller ved økt import av skogsvirke fra andre land. For å møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen, skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse og økt oppbygging av skog. Muligheter og strategier for økt avvirkning i Norge ble grundig gjennomgått i 2006. Det er et betydelig potensial for uttak av råstoff til bioenergi etter hogst i form av GROT, fra kulturlandskapspleie, langs veier m.v. Økt aktivitet i skogbruket skal kombineres med bedre kunnskap om miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket, jf. kapittel 6.6.8.

I tråd med St.meld. nr. 39 (2008–2009), er det en målsetting at avvirkningsmulighetene skal utnyttes innenfor de rammer hensynet til økonomi, biologisk mangfold og andre miljøverdier setter for å bidra til verdiskaping og positive klima- og energigevinster. Sentrale forutsetninger for økt avvirkning er at det finnes etterspørsel etter mer trevirke i betalingsvillige markeder og at norsk skogbruk kan levere virke på konkurransedyktige vilkår sammenlignet med importert råstoff. Det er også en forutsetning for vedvarende økt avvirkning at man har en foryngelsesinnsats i skogbruket som ivaretar et langsiktig og bærekraftig skogbruk.

Dersom økt etterspørsel tilsier at det må legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av biomasse fra skog, kreves det satsing på infrastrukturtiltak, herunder et mer hensiktsmessig skogsveinett enn i dag (jf. kapittel 6.6.7). Samlet sett betyr dette at man må ha en politikk med virkemidler som sikrer oppbygging av ny skog og som bidrar til kostnadsreduserende tiltak i skogsdrifta og konkurransekraftige verdikjeder for trebruk og bioenergi.

Kystfylkene har nærmere halvparten av den hogstmodne skogen i Norge, men står bare for rundt en femtedel av avvirkningen. Kystregionen avvirker om lag 30 pst. og innlandsregionen om lag 75 pst. av beregnet balansekvantum4 i de respektive områdene. Med bakgrunn i dette, har kystfylkene størst potensial for økt avvirkning på mellomlang sikt. Samtidig har disse fylkene svært gode forutsetninger for å kunne øke skogproduksjonen. Kystskogbruket har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. eiendomsstruktur, med mange små eiendommer, mindre tradisjoner for aktivt skogbruk, vanskelig tilgjengelige skogressurser grunnet lav skogsveidekning og krevende terreng, utfordrende offentlig infrastruktur, samt lite utbygd industri. Med bakgrunn i dette, har skogbruket i kyststrøkene over tid fått tildelt en relativt større andel av de ordinære tilskuddsmidlene enn øvrige regioner. I tillegg, ble det i 2008 etablert en særskilt bevilgning til Kystskogbruket, som omfatter fylkene Rogaland til Finnmark (Vest-Agder fra og med 2009). Regjeringen vil videreføre dette tiltaket i en overgangsfase for å legge til rette for at de betydelige skogressursene i disse fylkene kan bidra til mer lønnsomt skogbruk og økt verdiskaping lokalt, regionalt og til samfunnets beste.

6.6.4 Oppbygging av ny skog

Skog er en fornybar ressurs som det er et samfunnsansvar å vedlikeholde med tanke på kommende generasjoner. Det er et betydelig potensial for økt oppbygging av skog i Norge gjennom tettere planting og planting av skog på nye arealer. Veksterlig skog og et stort skogvolum er viktige faktorer for å kunne kombinere en framtidig høy verdiskaping fra skogen med et stort karbonlager og høyt karbonopptak i klimasammenheng. En raskt etablert foryngelse med tilfredsstillende tetthet, og etterfølgende skogskjøtsel, gir det beste utgangspunkt for å optimalisere skogproduksjonen i et langsiktig perspektiv. Det er også betydelige gevinster ved målrettet skoggjødsling og bruk av foredlede skogplanter tilpasset forventede endringer i klima.

6.6.4.1 Kontroll av tilfredsstillende foryngelse etter hogst

Foryngelsesfeltkontrollen og skogfondsregnskapet viser at det plantes for lite etter hogst av granskog i Norge i forhold til kravene som stilles i lovverket. Dette skyldes i hovedsak at det plantes mer glissent nå enn tidligere, men også at enkelte skogeiere ikke legger til rette for tilfredsstillende foryngelse av ny skog i tråd med de krav som regelverket stiller. Landbruks- og matdepartementet vil derfor styrke kontrollen og håndhevelsen av skogbruksloven og bærekraftforskriften med sikte på å fange opp den delen av foryngelsene som ikke tilfredsstiller minstekravene til plantetetthet. I denne forbindelse har departementet, Statens landbruksforvaltning og skogeiernes organisasjoner arbeidet med å utvikle bedre kontrollrutiner som grunnlag for innskjerpet oppfølging av enkeltskogeiere. Som en oppfølging av dette, skal også vilkårene for bruk av økonomiske virkemidler evalueres med sikte på økt målretting av foryngelsesarbeidet.

6.6.4.2 Planteforsyning og plantekvalitet

Mange norske skogplanteskoler har anstrengt økonomi som følge av bl.a. lav etterspørsel og flere er i ferd med å avvikle eller bygge ned produksjonskapasiteten. Departementet legger til grunn at mye av den produksjonskapasiteten som allerede finnes i planteskolene i dag vil måtte tas i bruk hvis målene i klimapolitikken skal nås. Det er videre ønskelig å opprettholde en regionalisert skogplanteforsyning fordi dette vil bidra til økt leveringssikkerhet når produksjonen år om annet rammes av ulike skadegjørere. Samtidig er regionale skogplanteskoler viktige for organiseringen av ulike skoghygieniske tiltak og skogkulturaktiviteten i fylkene.

Det viktigste tiltaket som kan gjøres for å sikre framtidsrettet produksjon ved landets skogplanteskoler, er å legge til rette for at etterspørselen etter skogplanter øker. Dette vil samtidig generere nødvendig overskudd som kan bidra til innovasjon, foredlingsgevinster og forbedret plantekvalitet. Planteproduksjon er en treårig prosess fra frøet bestilles til plantene er levert. Planter som ikke er levert etter vårsesongen hvert år må kastes fordi videre lagring eller fremdyrking forringer plantekvaliteten. Departementet legger til grunn at skognæringen og skogplanteskolene samarbeider om kostnadseffektive og forutsigbare løsninger slik at produksjonen av skogplanter i størst mulig grad kan dekke etterspørselen med hensyn til plantekvalitet og planteantall.

6.6.4.3 Ivareta potensialet i skogplanteforedling

Norsk skogplanteforedling skal utnytte genetisk variasjon basert på stedegent plantemateriale for å levere skogfrø med forbedrede egenskaper for overlevelse, volumproduksjon og virkeskvalitet. Skogplanteforedling blir viktig for klimatilpasning og kan virke som klimatiltak ved at foredlet plantemateriale vil kunne ha et vesentlig høyere CO2-opptak enn uforedlet materiale. For å ta ut klimapotensialet i skogplanteforedlingen er det nødvendig å etablere en ny generasjon med frøplantasjer basert på det beste foredlingsmaterialet fra de frøplantasjer som ble etablert på 1960–1970 tallet. Foredlingsgevinsten i volumproduksjon, og derved karbonopptak, ved førstegenerasjons frøplantasjer anslås til å være i størrelsesorden 10 til 15 pst., mens det er forventet at andregenerasjons frøplantasjer vil gi en foredlingsgevinst på 20 pst. eller mer. Landbruks- og matdepartementet vil arbeide for å legge til rette for at foredlingspotensialet som ligger i overgangen til andregenerasjons frøplantasjer ivaretas, bl.a. gjennom fortsatt utvikling av skogplanteforedlingen.

Figur 6.15 

Figur 6.15

Kilde: Foto: Tor Danielsen og Hans Chr. Brede / Fylkesmannen i Nord-Trøndelag

6.6.4.4 Tiltak for en robust skogfrøforsyning

Landbruks- og matdepartementet har det øverste ansvaret for frø- og planteforsyningen i skogbruket. Siden 1996 har Stiftelsen Det norske Skogfrøverk hatt det utøvende ansvaret gjennom en avtale med Landbruks- og matdepartementet om forvaltningsoppdrag. Ved siden av forretningsmessig produksjon og salg av frø, har Skogfrøverket et offentlig ansvar for skogplanteforedling, kontrolloppgaver og informasjon.

Flere av skogfrøplantasjene til Skogfrøverket befinner seg på leid areal regulert gjennom privatrettslige avtaler. For å sikre muligheten til å bevare viktige foredlingspopulasjoner i tilfeller der forhandlinger om private avtaler ikke fører fram, vil departementet sende på høring et forslag om gjeninnføring av hjemmel for ekspropriasjon av areal til skogplanteforedling. Departementet vil her foreslå en snevrere ordlyd enn de tidligere ekspropriasjonshjemlene knyttet til samme formål, slik at kun foredlingsformålet er omfattet.

Sanking av kongler i skogen har gjennom 150 år blitt gjennomført innenfor en hevd i tråd med allemannsretten. Denne ordningen er en viktig forutsetning for Skogfrøverkets arbeid med å sørge for landsdekkende tilgang på skogsfrø av høy kvalitet. Det er oppstått kommersiell interesse knyttet til å sikre seg rettigheter til foredlingspopulasjoner som Skogfrøverket har utviklet. Landbruks- og matdepartementet vil i lys av dette vurdere endringer i regelverket som sikrer en robust ordning som vil ivareta nasjonale interesser knyttet til foredlet og testet genetisk materiale utviklet av Skogfrøverket.

6.6.4.5 Økt gjødsling med positiv klimaeffekt

I St.meld. nr. 39 (2008–2009) og Klimakur 2020 fremstår skoggjødsling som et av få skogtiltak som gir rask klimaeffekt. Tiltaket kan bidra til økt karbonopptak i størrelsesorden 0,45 mill. tonn CO2-ekvivalenter innen 2020 under forutsetning av at det gjødsles 126 000 dekar egnet skogsmark årlig. Valg av egnede arealer er viktig for å få effektivt karbonopptak uten lystgassutslipp som motvirker den tilsiktede klimaeffekten. Gjødsling kan gjennomføres mer rasjonelt og kostnadseffektivt dersom skogeiere går sammen om et slikt skogkulturtiltak.

Gjødsling utført på feil måte, eller på lite egnede arealer, kan medføre negative miljøkonsekvenser. Egnede arealer bør derfor kartfestes på tvers av eiendomsgrenser, og arbeidet bør gjennomføres i nær kontakt med skogbruks- og miljøvernmyndighetene blant annet med sikte på gode avveiinger mot andre hensyn og interesser. Gjennomføringen kan f.eks. skje etter modell av vassdragskalkingen mot sur nedbør. Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at det utføres konsekvensanalyser før det iverksettes gjødsling av skogarealer i den størrelsesorden St.meld. nr. 39 (2008–2009) omtaler. Regjeringen vil komme tilbake med en nærmere vurdering av skoggjødsling som et mulig klimatiltak i den kommende klimameldingen.

Som resultat av Regjeringens mål for økt utnyttelse av bioenergi vil mengden aske fra skogsbrensel øke. Aske kan være et avfallsproblem, men den kan også bli en ressurs som kan tilbakeføres til naturen på egnede arealer og som en del av skoggjødslingen. Ved utredning av gjødsling som klimatiltak vil departementet vurdere muligheten for å tilbakeføre aske fra forbrenning av skogsbrensel som del av dette.

6.6.4.6 Utrede gjengroingsarealer og brakkmark for etablering av skog

Norge har et betydelig potensial for etablering av skog på gjengroingsarealer og brakkmark. Det er i flere sammenhenger blitt presentert til dels omfattende planer for etablering av ny skog som klimatiltak og for å skape nye ressurser for lokal verdiskaping og økt lokal produksjon av bioenergi. I rapporten Melding om kystskogbruket, som skognæringen i kystfylkene fra Rogaland til og med Finnmark la fram i 2008, er det foreslått å etablere ny skog på 5 mill. dekar i løpet av en periode på 50 år. En slik innsats ville gitt et betydelig økt opptak av CO2, opp mot 10 mill. tonn CO2 årlig. Klimakur 2020 bekrefter langt på vei disse beregningene og kommer fram til et potensial på 8 mill. tonn CO2. Det er grunn til å anta at et så omfattende tiltak vil medføre betydelige utfordringer i forhold til ulike miljøverdier som kulturlandskap, kulturminner og biologisk mangfold.

Forut for etablering av ny skog på gjengroingsarealer og brakkmark i større omfang som klimatiltak, legger departementet til grunn at det må gjennomføres grundige vurderinger av arealkonsekvenser og konsekvenser for naturmangfold og kulturminner. En del eldre skogreisingsfelt har en landskapstilpasning og tilgjengelighet som gjør det vanskelig å utnytte disse tømmerressursene uten aktive støttetiltak. Framtidig skogreising må derfor prioriteres til områder som påregnelig kan drives lønnsomt og der skogsveinettet er, eller vil bli bygd ut.

Departementet vil, i forbindelse med den pågående gjennomgangen av foryngelseskontrollen, vurdere behovet for kriterier for oppfølging av eksisterende skogreisingsfelter, herunder treslagsvalg etter hogst. Dette bør gjøres etter en samlet vurdering av ulike nærings- og miljøhensyn, herunder skogbrukslovens foryngelsesplikt, Levende Skogs kravpunkt om skogreising og treslagsskifte og naturmangfoldlovens bestemmelser.

6.6.4.7 Begrense muligheten for å avvirke ungskog

Ved revisjon av lov om skogbruk og skogvern ble forbudet mot hogst av ungskog fjernet med den begrunnelse at også slik hogst måtte kunne aksepteres dersom det var en markedsmessig etterspørsel etter trær av mindre dimensjoner. Slike dimensjoner kan også høstes gjennom tynningshogster. Med den økte oppmerksomhet som klimautfordringene har medført når det gjelder behovet for å opprettholde og styrke skogvolumene som opptaksmekanisme og lager for karbon, er en slik løsning til hinder for karbonopptak og -lagring. På denne bakgrunn vil Regjeringen vurdere å gjeninnføre forbudet mot slik hogst av ungskog, men fortsatt på en slik måte at dette ikke hindrer tynningshogster.

6.6.5 Priskontroll ved konsesjonspliktig omsetning av skog

Gjennomføringen av priskontroll etter konsesjonsloven ved omsetning av skog reiser særlige spørsmål, som må håndteres innenfor et helhetlig system. Se omtale av priskontrollen i kapittel 10.4.3. Det er blant annet vist til at prisnivået ved erverv av landbrukseiendom bør reflektere verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdi eiendommen har som bosted, samtidig som det ikke stilles krav om urimelig høy egenkapital. Skogsdrift binder kapital i lang tid, og i den grad det investeres i oppbygging av ny skog er det viktig at slike investeringer kan avspeiles i skogverdien. Priskontroll ved erverv av skog bør ta hensyn til dette, og til at skogsdrift utøves annerledes i dag enn for noen tiår siden. Departementet vil vurdere nærmere om retningslinjene for priskontroll fanger opp dette på en egnet måte.

Det må legges til grunn at skogbrukshensyn og miljø- og klimahensyn tilsier at hogst gjennomføres ut fra et langsiktig perspektiv. Prisvurderingen bør som i dag skje etter en konkret vurdering av skogen hvor det både tas høyde for eiendommens produksjonsevne, investering i ny skog og stående skog på eiendommen.

Dagens prisrundskriv legger til grunn at konsesjonsprisen består av ulike verdsettingselementer. Ved overdragelse av skog skal både verdien av skog og det utnyttingspotensialet arealet har til annet enn skogsdrift trekkes med. Verdien av for eksempel jakt, fiske, fallrettigheter, turisme og eventuell påregnelige tomteverdier kommer følgelig i tillegg til skogverdien. Departementets varslede vurdering av skogens omsetningsverdi vil ikke inkludere disse områdene.

6.6.6 Samarbeidstiltak mellom skogeiere

Skogeiendommenes økonomiske betydning for eierne er redusert med årene. I tillegg, og som et resultat av redusert veiledning og direkte kontakt mellom skogeiere og offentlig og privat skogforvaltning, blir inaktive skogeiere i for liten grad fulgt opp av et veiledningsapparat.

Økt samarbeid mellom skogeiere kan bidra til økt aktivitet og lønnsomhet av skogtiltak, samtidig som investeringer i skogen holdes på et tilfredsstillende nivå. Det finnes aktive skogeiere i de fleste grendelag som kan veilede andre til beslutning om å utføre ulike skogtiltak, hvis det utvikles insentiver til slike handlingsmønstre. Skogandelslagenes tømmerkontrakter er i den senere tid utformet slik at det er mulig å oppnå bonus gjennom nabosamarbeid om rasjonelle driftsvolumer. Dette gir insentiver til driftssamarbeid mellom aktive og mindre aktive skogeiere for felles nytte. Det er mulig å legge til rette for tilsvarende insentiver for skogkultur gjennom å vekte tilskuddssats ut fra samarbeid om felles utførte skjøtsels- og foryngelsestiltak. Dette gjøres allerede i dag ved tilskuddsutmåling knyttet til bygging av landbruksveier. Felles innmelding av tiltak medfører forenklet saksbehandling og redusert administrasjon for det offentlige. Større oppdrag gir også grunnlag for lavere enhetspriser. Departementet vil be Statens landbruksforvaltning vurdere ulike virkemidler som kan bidra til at aktive skogeiere deler sin kompetanse med mindre aktive eiere, og til mer driftssamarbeid.

Jordskifteretten kan bidra til å etablere bruksløsninger knyttet til skogsdrift og eiendomsforvaltning, for eksempel ved bygging av skogsveier, småkraftverk eller jaktsamarbeid. Dersom eiendomsstrukturen legger hindringer for utnyttelse av skogressursene kan eierne også kreve jordskifte, for eksempel for å samarbeide om hogst i et område hvor flere skogeiere har skogteiger som ikke grenser opp mot hverandre.

6.6.7 Skogbrukets infrastruktur og tilgjengeligheten til skogarealene

En hensiktsmessig infrastruktur, fra skogen til industri og fjerntliggende markeder, er avgjørende for skogsektorens muligheter til å kunne drive konkurransedyktig næringsvirksomhet og på denne måten videreføre sektorens betydning som viktig næring for distriktene og landet. Regjeringens målsettinger for å utvikle skogens positive nærings-, energi- og klimabidrag, forutsetter at en større andel av det produktive skogarealet som kan drives lønnsomt tas i aktiv bruk, både med hensyn til økt hogst av hogstmoden skog, høsting av biobrensel og til oppbygging av ny skog. For å kunne utnytte disse ressursene, er det behov for modernisering og videre utvikling av dagens veinett. Departementet vil utvikle skogbrukets infrastruktur og alternative driftsmetoder som supplement til veibygging, gjennom virkemidlene som ligger i dagens tilskuddsordninger og skogfondsordning. Samtidig er det nødvendig å videreføre og videreutvikle kravene til miljømessig gode tilpasninger av skogbrukets veinett.

6.6.7.1 Kompetanse knyttet til skogsveier og alternative driftsmetoder

Planlegging og bygging av skånsomme og miljøriktige skogsveier stiller store krav til kunnskap om bl.a. skogressursene, veiprosjektering, driftsteknikk og -utstyr for rasjonelle driftsløsninger og om de miljøverdier som påvirkes av veiframføringen og videre skogtiltak. I noen tilfeller kan alternative driftsmetoder, som for eksempel taubaner og etablering av vinterveier, brukes i stedet for bygging av permanente skogsveier.

Som følge av bl.a. redusert tilbud på opplærings- og utdanningsinstitusjoner, redusert bemanning i lokal og regional skogmyndighet, sviktende rekruttering og en generell nedgang i aktiviteten på skogsveiområdet over en årrekke, er dette erfaring og kunnskap som er i ferd med å forsvinne.

Regjeringen legger til grunn at lokal og regional skogmyndighet må sikre nødvendig kompetanse og kapasitet til å følge opp regelverket og øvrige virkemidler for skogsveier på en tilfredsstillende måte som ledd i å utvikle gode helhetsløsninger, herunder miljøhensyn, for skogbrukets veinett. Det legges videre til grunn at regionalt samarbeid om slik kompetanse vurderes for å få en mer kostnadseffektiv ressursbruk og for koordinering av bl.a. hovedplaner for skogsveier over kommunegrenser. Som oppfølging, vil departementet se nærmere på hvordan Norsk institutt for skog og landskap og Skogbrukets Kursinstitutt, eventuelt i samarbeid med andre aktører, kan bidra mer aktivt som kunnskapsleverandører overfor skogeiere, veiplanleggere og offentlig ansatte på dette området.

6.6.7.2 Revisjon av regelverk knyttet til skogsveier, miljøhensyn og tilskuddsforvaltning

Et av områdene det knytter seg interessekonflikter til mellom miljøhensyn og næringsinteresser i skogbruket i dag, er nybygging av skogsbilveier som kan berøre inngrepsfri natur. Ulike hensyn og ønske om bevaring av disse arealene er omtalt bl.a. i St.meld. nr. 17 (1998–1999) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren, Soria Moria erklæringen (2005–2009) og St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

Direktoratet for naturforvaltning har kartlagt utviklingen for inngrepsfrie naturområder i Norge (INON) fra 1988 og fram til 2008 som en indikator for arealutviklingen. I forbindelse med INON beregnes inngrepsfrie soner basert på avstand i luftlinje fra nærmeste tyngre, tekniske inngrep. Sonene er delt inn i tre kategorier: 1–3 km (sone 2), 3–5 km (sone 1) og mer enn 5 km (villmarkspreget område). Kartleggingen omfatter en registrering av de mest vanlige, arealkrevende typene av inngrep, herunder veier, kraftlinjer og vassdragsutbygging.

Skognæringen har store næringsmessige interesser innenfor INON-områdene og omkringliggende buffersoner, og utfordringene er generelt størst i kystfylkene fra Rogaland til Troms, inklusive Trøndelag. Beregninger viser at bevaring av de inngrepsfrie områdene til sammen berører 32 pst. av det produktive skogarealet, og at dette kan medføre at 15 til 20 pst. av produktivt skogareal ikke vil kunne utnyttes. Det kan forventes et sammenfall mellom arealer uten tekniske inngrep og arealer som ikke er økonomisk drivverdig.

Totalt er 44,5 pst. av Norges areal nå definert som inngrepsfrie naturområder. I perioden 2003 til 2008 ble arealet med inngrepsfri natur redusert med over 1 000 kvadratkilometer eller 0,3 pst. av landarealet. Dette er en økning på drøyt 30 pst. i forhold til forrige periode, og det er det største bortfallet som er registrert siden perioden 1988 til 1994. Kartleggingen for perioden 2003 til 2008 viser at energisektoren er ansvarlig for størstedelen av det totale bortfallet av inngrepsfrie naturområder med til sammen ca. 40 pst. Jord- og skogbrukssektoren, i all hovedsak skogsveibygging, står bak drøyt 30 pst. av bortfallet i samme periode.

Landbruks- og matdepartementet er opptatt av å finne gode helhetsløsninger som både kan gi skogbruket nødvendig infrastruktur samtidig som hensynene til viktige inngrepsfrie naturområder og andre viktige miljøverdier ivaretas. Statens landbruksforvaltning og Direktoratet for naturforvaltning har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet, utredet dette. Rapporten Skogsveibygging og hensynet til inngrepsfrie naturområder i Norge (INON) ble lagt fram i april 2010 og gir tilrådinger om hvordan disse hensynene kan ivaretas. Dette inkluderer blant annet tiltak for å forbedre datakvaliteten for skogsveier i INON, vektlegging av hovedplanarbeidet for skogsveier i kommunene, samt utarbeide en veileder for saksbehandling i saker hvor INON berøres.

I St.meld. nr. 26 (2006–2007) og St.meld. nr. 39 (2008–2009) fremgår det at Regjeringen vil sikre planlegging og saksbehandling ved bygging av skogsveier som ivaretar viktige områder for biologisk mangfold og områder med nasjonalt viktige verneverdier. Åpenhet og medvirkning i planlegging og saksbehandling skal vektlegges. Også disse forholdene vil bli vurdert i det kommende arbeidet med revisjon av regelverket for planlegging og bygging av skogsveier. Revisjonen skal skje i nær kontakt med Miljøverndepartementet og ses i sammenheng med bestemmelser i plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Som ledd i dette arbeidet vil det også være behov for endringer i virkemiddelbruk knyttet til både skogsveier og alternative driftsformer som supplement til veibygging. Arbeidet må ses i sammenheng med utforming av veiledningsmateriell til naturmangfoldloven og spørsmål knyttet til INON.

Landbruks- og matdepartementet vil videre be Statens landbruksforvaltning om økt kontroll av skogsveinettet og tilskuddsforvaltningen knyttet til dette. Som ledd i å sikre at skogsveinettet utvikles i tråd med nye kjøretøydimensjoner, driftsmetoder og prognoser for klimaendringer, skal Normaler for landbruksveier med byggebeskrivelse revideres. Departementet vil legge til rette for at Norsk institutt for skog og landskap, Skogbrukets Kursinstitutt og Statens landbruksforvaltning bidrar til dette arbeidet. Kunnskapsproduksjon, informasjon og kunnskapsoppbygging innen miljøtilpasset infrastruktur, veivedlikehold, driftsteknikk i skogbruket og driftsmetoder som supplement for veibygging blir sentrale tema i dette arbeidet.

6.6.7.3 Rammevilkår for skogsektorens transporter på offentlig vei, jernbane og båt

Forbedring av infrastrukturen for transport er et sentralt virkemiddel i Regjeringens arbeid for å ta hele landet i bruk og for å styrke den langsiktige verdiskapingen. I St.meld. nr. 16 (2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019 (NTP, jf. boks 6.5) gis hovedtrekkene i Regjeringens transportpolitikk og grunnlaget for effektiv virkemiddelbruk og styrking av samspillet mellom transportformene på vei, jernbane, luftfart og til sjøs. Det er her lagt opp til en betydelig satsing på samferdsel, og samferdselsmyndighetenes oppfølging av NTP vil være svært viktig også for skogsektorens transporter ved å bidra til en effektiv logistikk av tømmer og biobrensel og for tilgang til betalingsvillige markeder, også utenfor Norge.

Boks 6.5 Nasjonal transportplan 2010–2019

I Nasjonal transportplan (NTP) 2010–2019 er det lagt opp til en betydelig satsing på samferdsel, som også vil være svært viktige for skogsektorens transporter. I godstransportstrategien legges det opp til å styrke konkurransekraften til næringslivet gjennom bedre fremkommelighet, reduserte avstandskostnader og rasjonell konkurranse mellom transportsektorene. Som hovedtrekk, skal det satses på effektivisering og bedre utnytting av fortrinnene til de ulike transportmidlene, samtidig som det legges økt vekt på overføring av gods fra vei til bane og sjø. Det skal legges vekt på å se vei, jernbane og havner i sammenheng. Regjeringen har satt seg som mål at godskapasiteten på jernbanen skal tilnærmet dobles i løpet av de neste ti årene. En rekke kapasitetsøkende tiltak, herunder terminaler og kryssingsspor ligger inne i NTP. Det skal legges stor vekt på å fjerne flaskehalser for effektiv transport, samt økt kapasitet og bedre sammenhengende standard over lange strekninger. Det gjelder særlig hovedrutene mellom regioner og distrikter, og koblingene til utlandet.

Med denne bakgrunn, og i samråd med samferdselsmyndighetene, vil Landbruks- og matdepartementet arbeide for konkurransedyktige rammebetingelser for virkestransport på vei, jernbane og båt. Viktige områder er samordning av kjøretøybestemmelser for tømmervogntog med våre naboland, og oppgradering av flaskehalser og bedre utnyttelse av veinettet. Som ledd i å legge til rette for økt transport av tømmer og biobrensel på båt og jernbane, samt bedret markedsadgang, vil departementet arbeide for å styrke utbyggingen av tømmerkaier og infrastruktur på jernbane for tømmertransport.

Som ledd i dette har Statens landbruksforvaltning i samarbeid med Jernbaneverket, på oppdrag av Landbruks- og matdepartementet og Samferdselsdepartementet, utredet muligheter og skranker for økt tømmertransport på jernbane. Rapporten Økt virkestransport på jernbane ble lagt fram november 2010. I rapporten foreslås det utbedrende tiltak på prioriterte terminaler og kryssingsspor på Østlandet som raskt vil bedre kapasiteten for virkestransport med opptil 600 000 kubikkmeter til en total kostnadsramme på rundt 200 mill. kroner.

Gjennom de siste årene er det gjenåpnet flere nedlagte sidespor for godstrafikk, bl.a. til tømmerterminaler. For å bygge opp under denne positive utviklingen etablerte Samferdselsdepartementet i 2010 en ny støtteordning for virksomheter som vil investere i nye sidespor og terminaler eller sette i stand gamle. Støtteordningen vil legge til rette for at flere nye og tidligere sidespor kan tas i bruk. I Jernbaneverkets budsjett for 2011 er det foreslått en bevilgning til denne ordningen på 5 mill. kroner.

Med bakgrunn i kystfylkenes særskilte utfordringer, er utskipningskaiene sentrale for å gi avsetning og markedstilgang av virke fra kystskogbruket. I 2010 er det startet et utredningsprosjekt i regi av Kystskogbruket knyttet til transport av skogsvirke i kyststrøk. Prosjektet utføres av SINTEF, i samarbeid med Norsk institutt for skog og landskap, og omfatter transportkjeden fra skog til industri med formål å skissere kombinerte transportløsninger med lavest mulig samlede transportkostnader for skogbruket. Prosjektet er i sluttfasen og arbeidet er støttet av tilskuddsmidler til Kystskogbruket. Landbruks- og matdepartementet vil arbeide for å videreføre støtten til infrastrukturtiltak i skogbruket i kyststrøk.

6.6.8 Styrket miljøinnsats i skogbruket

6.6.8.1 Bærekraftig skogbruk

Utviklingen av et bærekraftig skogbruk har en mer enn hundreårig tradisjon i norsk skogbruk. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble utholdende skogbruk den nye tilnærmingen, etter århundrer med til dels kraftig nedbygging av ressursgrunnlaget på grunn av skogsdrift som ikke la til rette for foryngelse av skogen. Som følge av dette ble det fra forrige århundreskifte satt inn flere tiltak som mer enn hundre år senere viser betydelige effekter. Skogbrukslovgivningen ble endret slik at foryngelse etter hogst ble en forpliktelse for skogbruket.

Tømmerressursene i skogen er betinget fornybare. Det vil si at man kan utnytte ressursene gang etter gang så lenge man også sørger for at ny skog kommer opp etter hogst. Ser man isolert på dagens tømmerressurser er det rom for å ta ut mer skog enn vi har gjort fram til i dag uten at tømmerressursene forringes. Dette krever imidlertid en aktiv innsats for å bygge opp ny skog, både for å sikre framtidsskogen og for å ivareta skogens rolle i klimasammenheng. For å møte en eventuell økt etterspørsel etter trevirke, må dette gjøres med bakgrunn i tilstrekkelig miljøkunnskap og ivaretakelse av naturmangfold, opplevelseskvaliteter og kulturverdier.

Figur 6.16 

Figur 6.16

Kilde: Foto: Ove Bergersen/Samfoto

Skogen er et dynamisk økosystem med endringer over tid som oppstår både gjennom naturlig og menneskelig aktivitet. Går vi noen hundre år tilbake i tid var skogbrann og stormfellinger de viktigste påvirkningsfaktorene i skog. Utover på 1500-tallet fikk hogst av skog et omfang som påvirket skoglandskapene i større skala. Skogbrukstiltak som blant annet hogst, planting og veibygging påvirker skogen rent visuelt, skaper endrede forhold for friluftsliv og opplevelseskvaliteter, og påvirker lokalt livsmiljøer i skog for planter og dyr.

Skogøkosystemene er levested for en stor andel av artsmangfoldet i Norge. Fordi skogbrukstiltak kan medføre negativ miljøpåvirkning, har man gjennom lang tid utviklet ulike miljøhensyn i skogpolitikken. Dette omfatter regler i skogbruksloven og forskrifter til denne, bestemmelser i tilskuddsregelverket, opplegg for miljøregistrering og utvikling av kompetansetiltak for å sikre god miljøkunnskap i næringen. Skognæringen har i tillegg retningslinjer for miljøhensyn som ble utviklet gjennom Levende Skog-standarden, skogbrukets miljøstandard, der skognæringen, miljøbevegelsen og representanter fra forbrukerinteressene utviklet konkrete retningslinjer for miljøhensyn i skogbruket.

6.6.8.2 Tilstanden for det biologiske mangfoldet i skog

Skogbruk kan ha lokale negative effekter på mange rødlistearter, og i de senere årene er det satt inn tiltak i skogbruket for å redusere disse effektene ved å unngå eller tilpasse hogst på arealer som er særlig viktige for rødlistearter. Skogsmiljøene våre er dynamiske, og en stor andel av dagens gammelskoger har en gang vært ungskog etter hogst, stormfelling eller brann. Statistikk fra Landsskogtakseringen viser økende volum av trær i alle dimensjoner og aldersklasser for både granskog, furuskog og lauvskog. Målinger de seneste årene viser også at mengden død ved øker i norsk skog. Selv om mengden gamle trær og død ved er lav sammenlignet med urørt skog, så legger økningen i død ved grunnlaget for en positiv utvikling for mange rødlistearter i skog.

Om lag halvparten av de truede og nær truede artene i Norge lever i skog, og for ca. 1 400 av disse artene er skogbruk antatt å være en negativ påvirkning. Det er ikke noe som tyder på at det totalt sett har vært en forverring i situasjonen for våre truete og nær truete arter fra 2006 til 2010. Ingen av hakkespettene er nå rødlistet, det vil si at alle er vurdert å ha livskraftige bestander i Norge. Hønsehauken er nedgradert en kategori fra sårbar i 2006 til nær truet i 2010.

Selv på små arealer vil det være en eller flere rødlistearter, og generelt vil sannsynligheten for å finne en rødlisteart øke med størrelsen på arealet, selv om forekomsten av slike arter ikke er fordelt jevnt. For mange truede og nær truede arter er imidlertid generelle forbedringer av leveområdene og råd om skjøtsel og tiltak som bidrar til å opprettholde livsmiljøene deres helt sentrale tiltak for å ta vare på mangfoldet. Ved å ta vare på økologiske funksjonsområder, naturtyper med stort naturmangfold og livsmiljøer etter modell av MiS (Miljøregistreringer i skog), vil et bredt artsmangfold fanges opp. Livsmiljøene som lokalt blir registrert gjennom MiS-kartleggingen og ivaretatt i henhold til myndighetenes regelverk eller skogbrukets oppfølging av sin miljøstandard, kan til enhver tid evalueres mot utviklingen som måles ved nasjonal overvåking av de samme livsmiljøene i Landsskogtakseringen.

6.6.8.3 Kunnskapsgrunnlaget for utøvelse av skogbruk

Et bærekraftig skogbruk forutsetter gode avveiinger mellom økonomi, økologi, sosiale og kulturelle forhold. Det er viktig at beslutninger og avveiinger mellom ulike hensyn gjøres med grunnlag i faktisk kunnskap som gir dokumenterbar og etterprøvbar informasjon om de naturressursene som skal forvaltes. Landsskogtakseringen, Norsk rødliste for arter, prosjektet Miljøregistreringer i skog (MiS), miljøregistreringene i skogbruksplanleggingen, naturbase og databasen over inngrepsfri natur (INON) gir et bredt kunnskapsgrunnlag om miljøverdier i skog. Gjennom skogbruksplanleggingen skal eksisterende og tilgjengelig informasjon fra disse databasene og rapportene innhentes og synliggjøres. Skogbrukets miljøstandard slik denne ble utviklet gjennom Levende Skog bygger på de samme kildene.

Landsskogtakseringen

Landsskogtakseringen er en nasjonal stikkprøveregistrering av norsk skog og utmark som har pågått siden 1919, og er dermed verdens eldste registrering av skogens vekst og utvikling. Landsskogtakseringens data er samlet inn fra prøveflater som er lagt ut i et systematisk nett. Over hele landet med unntak av Finnmark er det lagt ut permanente prøveflater i et forband på 3x3 kilometer. Totalt er det ca. 16 000 prøveflater under barskoggrensa, 11 000 av disse ligger i skog, hvorav ca. 8 700 i produktiv skog. Disse oppsøkes hvert 5. år, og danner grunnlaget for skogstatistikk for hele landet. Gjennom Landsskogtakseringen registrerer Norsk institutt for skog og landskap blant annet skogtype, biologisk mangfold, terrengforhold, vegetasjon og opplysninger om det enkelte tre. Den 9. Landsskogtakseringen er nylig avsluttet.

Norsk rødliste for arter 2010 og Norsk rødliste for naturtyper 2011

En rødliste er en gruppevis sortering av arter basert på deres risiko for å forsvinne fra det området Rødlista omfatter. Norsk rødliste for arter 2010 er utarbeidet av Artsdatabanken basert på den internasjonale naturvernorganisasjonens (IUCN) retningslinjer for vurderinger av arters risiko for utdøing. Formålet med et slikt kriteriesett er å oppnå en så standardisert og objektiv risikovurdering som mulig. Risikovurderingene etter IUCNs metodikk krever også en allment tilgjengelig dokumentasjon av grunnlaget for at en art blir rødlistet.

Boks 6.6 Gammel skog og død ved

Gammel skog og død ved er viktige elementer for det biologiske mangfoldet. I Landsskogtakseringen er overvåking av miljøelementer blitt en viktig del av opplegget, og i 2003 ble MiS innarbeidet også i Landsskogtakseringen. Dette, sammen med andre overvåkingselementer, gir muligheter for å følge med på endringer og utvikling som er viktig for det biologiske mangfoldet.

Arealene med gammel skog i Norge har vært økende i lang tid. For skog med bestandsalder over 100 år har det i siste 10-årsperiode vært en økning av arealene på mellom 5 og 10 pst. jf. figur 6.17. Hoveddelen av gammel skog befinner seg på middels og lav bonitet, men det er en økning av arealene på alle boniteter og i alle regioner.

Figur 6.17  Utvikling av gjennomsnittlig bestandsalder fra 1990 til 2007, mill. dekar

Figur 6.17 Utvikling av gjennomsnittlig bestandsalder fra 1990 til 2007, mill. dekar

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap, Landsskogtakseringen.

Død ved er viktig for det biologiske mangfoldet og om lag 30 pst. av rødlistede arter er knyttet til liggende og stående død ved. Volumet med død ved er stadig økende. Landsskogtakseringen viser at den årlige økningen nå er på mer enn 3 mill. kubikkmeter hvert år, og vi har i dag mellom 80 og 100 mill. kubikkmeter død ved.

IUCN sin metode for rødlistevurderinger er i utgangspunktet kvantitativ, og vurderingen bør ideelt sett være basert på en direkte analyse av risikoen for utdøing. I tilfeller der det ikke finnes nok kunnskap om artene til å utføre direkte kvantitative analyser, baserer analysene seg på ekspertvurderinger. Imidlertid finnes det svært sjelden nok kunnskap om artene til å utføre slike direkte kvantitative analyser. Vurderinger må derfor for de aller fleste artene basere seg på mindre presis kunnskap. IUCN har åpnet for at det kan brukes et vidt spekter av kvalitet på kunnskap for å gjøre rødlistevurderinger.

Ifølge Norsk rødliste for arter 2010 er 2 398 arter vurdert som truet (dvs. de er kritisk truet, sterkt truet eller sårbare). I alt 1 406 av de truede og nær truede artene er antatt å være negativt påvirket av tidligere eller nåværende arealendringer knyttet til skogbruksaktiviteter. Rødlistearter i skog er ofte knyttet til døde trær, hule løvtrær, gamle trær, brente trær og kalkrik mark. Omtrent 1 840 av de truete og nær truete artene er knyttet til skog. Det er særlig effekter av hogst som er angitt som negativt.

Rødlista er et kritisk første steg for fastsetting av forvaltingsmessige prioriteringer. I en prioritering av tiltak rettet mot enkeltarter må også en rekke andre faktorer enn rødlistekategori tas med, som for eksempel kostnader, praktiske forutsetninger og utsikter til fremgang. Det er derfor viktig at kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for rødlistingen er dokumentert og tilgjengelig slik det er gjennom Artsdatabanken i dag.

Norsk rødliste for naturtyper 2011 omfatter 80 naturtyper, hvorav halvparten er å regne som truede i dag. Seks av disse er naturtyper i skog. De viktigste truslene mot naturtypene er fysiske inngrep og jord- og skogbruk. Norsk rødliste for arter 2010 og Norsk rødliste for naturtyper 2011 utgjør sammen et viktig kunnskapsgrunnlag for prioritering knyttet til forvaltningstiltak for å sikre ivaretakelse av naturmangfoldet.

Boks 6.7 Hule lauvtrær

Hule lauvtrær er et av elementene som registreres i skogbruksplanleggingen. På det arealet som er kartlagt er det registrert i underkant av 6 000 hule lauvtrær som blir ivaretatt og skjøttet for å bevare og utvikle det biologiske mangfoldet. Når kartleggingen er gjennomført på de planlagte arealene, vil tallet sannsynligvis øke til over 10 000 lauvtrær.

Eiketrær regnes som et særlig viktig treslag for artsmangfoldet, og Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en egen handlingsplan for hule eiker. Både antall eiker og volum eik i skogene er økende.

Regjeringen har vedtatt hule eiker som en utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven, og at ordningen omfatter alle hule eiker unntatt hule eiker i produktiv skog. Regjeringen vil samtidig vurdere å utvide utvalgte naturtyper til også å omfatte hule eiker i produktiv skog, men vil ha en dialog med skogbruksnæringen om hvordan hule eiker kan ivaretas og hvordan tilstanden og utviklingen kan dokumenteres på en best mulig måte.

Skogbrukets egen miljøstandard innebærer at enkeltstående eiker i skog ikke skal hogges, og at hule lauvtrær i skog ikke skal hogges. Disse selvpålagte retningslinjene kvalitetssikres gjennom næringens miljøsertifisering.

Landsskogtakseringens flater med osp er spredt over hele landet. Stående kubikkmasse av osp utgjør nå rundt 14 mill. kubikkmeter og har hatt en økning i volum på mer enn 20 pst. siden 1990 (Figur 6.18). Økningen i volum skjer i alle diameterklasser. I 1950 var stående kubikkmasse til og med Salten vurdert til å være i underkant av 6 mill. kubikkmeter.

Figur 6.18  Utvikling av stående kubikkmasse med eik og osp, 1000 m3

Figur 6.18 Utvikling av stående kubikkmasse med eik og osp, 1000 m3

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap, Landsskogtakseringen.

Ospa er regnet som et viktig tre for mye biologisk mangfold, med bark som levested for lav og moser, og som mat for hare og elg. Veden huser mange sopper og insekter, og bl.a. sinoberbille regnes for å være knyttet til osp.

Skogbruksplanlegging med miljøregistreringer

Formålet med skogbruksplanleggingen er å fremme bærekraftig skogbruk med aktiv næringsmessig utnytting av skog- og utmarksressursene, og slik at biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner i skogen blir ivaretatt og videreutviklet. Det er skogeiers eget ansvar å ta hensyn til viktige livsmiljøer. Miljøregistreringene gir den enkelte skogeier og næringen et faglig begrunnet og dokumenterbart kunnskapsgrunnlag for å ta frivillige miljøhensyn ut over det lov- og regelverk tilsier, og i tråd med felles miljøambisjoner utviklet gjennom samarbeidsprosjektet Levende Skog.

I skogbruksplanleggingen registreres viktige livsmiljøer for rødlistearter etter opplegget Miljøregistreringer i skog (MiS), som er basert på kunnskap fra forskning omkring arter og deres livskrav. Nær to tredjedeler av det produktive skogarealet i Norge er nå kartlagt, og det foreligger informasjon om ca. 75 000 utvalgte livsmiljøer. Registrerte livsmiljøer blir, i samråd med biolog, rangert etter hvor verdifulle de er. Dette danner grunnlag for å velge ut de områder hvor det skal tas særlige hensyn, for eksempel ved å la området ligge urørt, eller ved å tilpasse hogsten slik at miljøverdiene bevares. Enkelte registrerte livsmiljøer er av skogeierne også foreslått som områder for frivillig vern, og i slike tilfeller blir endelig beslutning om vern truffet i samarbeid mellom miljøvernmyndighetene og de berørte skogeiere. På samme måte som ved verneprosessene etter naturvernlovgivningen, registreres det også ved skogbruksplanleggingen mange flere områder enn de man til slutt velger ut for særlige hensyn eller foreslår til frivillig vern.

Økt aktivitet i skogbruket skal kombineres med bedre kunnskap om miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket i tråd med St.meld. nr. 39 (2008–2009), og på en slik måte at tilstanden og utviklingen kan dokumenteres og gjøres offentlig tilgjengelig.

Etter miljøinformasjonsloven plikter alle tiltakshavere å kunne redegjøre for miljøhensyn knyttet til planlagte tiltak. Departementet er opptatt av at skogbruket skal kunne formidle sin miljøinnsats på en god måte og at data fra miljøregistreringer skal kunne benyttes effektivt til dette. I forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer er det krav om at alle data nevnt i forskriften skal legges inn i en database for skog- og miljødata ved Norsk institutt for skog og landskap og at oversikter over miljøverdier skal være offentlig tilgjengelige. Dette er vilkår for å kunne få slikt tilskudd. Informasjon om livsmiljøer gjøres offentlig tilgjengelige fortløpende gjennom Kilden, som er en kartløsning til Norsk institutt for skog og landskap, og på en slik måte at også Artsdatabanken og Direktoratet for naturforvaltning kan legge dem ut i sine innsynsløsninger. Ved å henvende seg til Norsk institutt for skog og landskap kan man i tillegg få oversikt over alle registreringene som er utført. Det er en viktig oppgave å ivareta eksisterende data og se på behovet for supplerende og oppdaterte registreringer. Departementet er kjent med at det er varierende kvalitet på enkelte datasett som sendes inn til Norsk institutt for skog og landskap, noe som svekker kvaliteten både på innsynsløsningen og de samlede dataoversiktene. Departementet vil derfor be Statens landbruksforvaltning, sammen med Norsk institutt for skog og landskap, om å ta dette spørsmålet opp med leverandørene av slike data.

Naturbase

Naturbase er et eksempel på en sentral database med kartbaserte data om natur og friluftsliv. Naturbase inneholder data om verneområder, arter og naturtyper, særskilt viktige kulturlandskaper, friluftsområder med mer. Naturbase driftes av Direktoratet for naturforvaltning.

Naturindeks

I regjeringserklæringen sa Regjeringen at den ville innføre en naturindeks for Norge for å danne et bilde av utviklingstrender i naturen, inkludert kulturlandskapet. Formålet med en naturindeks for Norge er således å få en oversikt over den samlede utviklingen for det biologiske mangfoldet. Den første utgaven av indeksen ble presentert høsten 2010.

Naturindeksen for skog baserer seg på 72 indikatorer som skal si noe om tilstand og utvikling i det biologiske mangfoldet i skogen. Naturindeks for skog i Norge 2010 viser jevnt over middels til lave verdier, ca. 0,4–0,5 sammenlignet med referanseverdi som er 1, og som er skog med liten eller ingen menneskepåvirkning. Fem av disse indikatorene er valgt ut som nøkkelelementer (blåbærdekning, eldre lauvsuksesjoner, gamle trær, stående død ved og liggende død ved), og disse er vektet slik at de utgjør 50 pst. av naturindeksen i skog. Disse nøkkelelementene er kun registrert med data i 2010, og en samlet utvikling over tid for naturindeksen i skog kan derfor ikke fremstilles i dag. Det gir imidlertid et godt grunnlag for å vurdere utviklingen om noen år når naturindeksen i framtiden skal oppdateres.

Naturindeksen for skog er vurdert ut fra en referansetilstand som er lite menneskepåvirket naturskog. Store deler av skogarealet har imidlertid ikke hatt denne tilstanden i nyere tid. Fordi referansetilstandene er definert på forskjellig måte for ulike indikatorer og økosystemer, må man være varsom med å sammenligne tilstanden i de ulike økosystemene direkte ut fra indekstallet. Store deler av naturindeksarbeidet er basert på ekspertvurderinger. Det er et mål at andelen basert på reelle data og målt utvikling utgjør en større andel i neste runde.

6.6.8.4 Virkemidler for bærekraftig skogbruk

Gjennom skogbruksloven med tilhørende forskrifter og skogbrukets miljøstandard og miljøsertifisering, er det i dag etablert et godt grunnlag for et lønnsomt skogbruk som kan motvirke klimaendringer og som drives innenfor naturens tålegrense. Også naturmangfoldloven legger rammer for skogbruket. Det gjelder både lovens generelle miljøprinsipper, nye virkemidler som prioriterte arter og utvalgte naturtyper, regler om utsetting av fremmede organismer og regler om områdevern. Naturmangfoldloven stiller klare krav til kunnskapsgrunnlaget.

Som følge av miljøarbeidet i skogbruket, både myndighetenes regelverk og næringens egen miljøstandard, har man over lang tid utviklet omfattende kunnskap om skogbruk og miljø, et kunnskapsgrunnlag som også vil tilfredsstille naturmangfoldlovens bestemmelser. Dette innebærer at næringen, ikke minst gjennom miljøregistreringer, miljøstandarder og sertifiseringssystemer, samt innhenting av eksisterende og tilgjengelig kunnskap, har et godt grunnlag for å ivareta de alminnelige prinsippene om bærekraftig bruk i naturmangfoldloven.

Det treffes årlig en lang rekke enkeltvedtak som angår utnyttelse av skogressursene. Skogbruket har betydelig erfaring med miljøregistrering, innhenting av eksisterende kunnskap og informasjon fra tilgjengelige databaser med mer og med innpassing av miljøhensyn og miljøvurderinger. Dette vil bidra til at kravene til vurderingene etter naturmangfoldloven §§ 7 til 12, kan gjennomføres på en kostnadseffektiv måte som ivaretar både nærings- og miljøhensyn.

Miljøarbeidet i skogbruket er utformet omkring hovedpilarene; landbrukspolitikkens miljøkrav til skogbruket, skognæringens egen miljøstandard og klima- og vernepolitikken. Disse hovedpilarene må samvirke godt og påvirker hverandre i stor grad.

Regjeringen legger til grunn at skogvern sammen med styrkede miljøhensyn i skogbruket i tråd med St.meld. nr. 39 (2008–2009), skal danne basis for god balanse mellom skogbruk, klimatiltak og hensynet til biologisk mangfold i skog, slik at avvirkning og uttak av biomasse fra skog kan økes dersom etterspørselen øker. I denne meldingen legges hovedvekten på miljøprofilen i skogpolitikken og skogbrukets ansvar for bærekraftig næringsvirksomhet.

Tilskudd til bærekraftig skogbruk

De to viktigste støtteordningene med tanke på å sikre god bærekraft og riktige avveiinger mellom næring og miljø er tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer og tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, regulert gjennom egne forskrifter.

Tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer gis for å stimulere til et godt kunnskapsgrunnlag og et planmessig skogbruk med gode avveiinger mellom næringsmuligheter og miljøverdier slik dette er omtalt i kapittel 6.6.8.3.

Tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket er en tilskuddsordning som omfatter flere formål (Figur 6.19). Innenfor denne ordningen kan det bl.a. gis tilskudd til nybygging og ombygging av skogsveier, etablering av ny skog og tilskudd til mer direkte miljørettede tiltak. Tilskudd til miljørettede tiltak kan gis til skogeiere som ønsker å ivareta og videreutvikle miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner. Slike tilskudd kan brukes til å dekke merkostnader eller økonomisk tap ved å gjennomføre miljørettede tiltak.

Etterspørselen etter tilskudd er større enn de fastsatte rammene både når det gjelder skogsveier, oppbygging av ny skog og tilskudd til direkte miljørettede tiltak. Det er derfor opp til regionale og kommunale skogbruksmyndigheter å prioritere de ulike tiltakene.

Det gjennomføres også mange tiltak i skog som ikke beror på beslutning fra offentlig myndighet, og som derfor ikke er omfattet av miljørettsprinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12. Hogst er et viktig eksempel på dette. Naturmangfoldlovens § 6 fastsetter imidlertid en generell aktsomhetsplikt. Bestemmelsen pålegger alle å opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med forvaltningsmålene i §§ 4 og 5.

Skogvern

Vern av skog, som også er et element i en helhetlig skog- og miljøpolitikk, er forutsatt å skje etter naturmangfoldloven. Skogvernarbeidet på privat grunn skjer i hovedsak som frivillig vern i et samarbeid mellom skogeierne og miljøvernmyndighetene, samt ved vern av offentlig eide skogarealer. Det er en forutsetning at vernearbeidet fanger opp de skogområdene som har høyest verneverdi.

Levende Skog

Skognæringen har retningslinjer for miljøhensyn som ble utviklet gjennom Levende Skog-standarden, skogbrukets miljøstandard, der skognæringen, miljøbevegelsen og representanter fra forbrukerinteressene utviklet konkrete retningslinjer for miljøhensyn i skogbruket. Skogeierne og miljøorganisasjonene avbrøt sommeren 2010 forhandlingene om Levende Skog-avtalen for bærekraftig skogbruk og sertifiseringsløsninger for tømmer, etter 12 års enighet om en miljøstandard for norsk skogbruk. Bruddet skyldtes at partene ikke kom til enighet om kravpunktet om skogreising og treslagsskifte. Landbruks- og matdepartementet vil understreke verdien av Levende Skog og viktigheten av at forhandlingene kommer tilbake på sporet. Partene har et hovedansvar for å få prosessen i gang slik at Levende Skog fortsatt kan være et viktig bidrag til det norske verdiskapende og bærekraftige skogbruket. Skogbruket i Norge er fortsatt sertifisert etter ISO 14001 og de krav som det ble enighet om ved revisjonen av Levende Skog i 2006. Dette innebærer at bruddet i Levende Skog ikke får noen konsekvens for hva som skjer ute i skogen. Kravene til den enkelte skogeier er de samme som før bruddet, og skogbruket fortsetter arbeidet med å forbedre og videreutvikle sitt miljøarbeid. Skulle det vise seg at partene i Levende Skog på varig basis ikke vil videreføre samarbeidet, vil dette få konsekvenser også for den offentlige skogpolitikken. I en slik situasjon vil det bli aktuelt å foreta en gjennomgang av forskriften om bærekraftig skogbruk.

Sammenstilling av skogbruks- og miljødata

Dagens overvåking av skog- og miljøressurser på nasjonalt nivå gjennom Landsskogtakseringen, og skogbruksplanlegging med miljøregistreringer på den enkelte eiendom, gir blant annet grunnlag for å følge utviklingen av viktige miljøverdier og for å kunne justere miljøinnsatsen. Slik kunnskap er også bakgrunn for de miljøkrav som stilles når det gis tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. For å videreutvikle satsingen på et bærekraftig skogbruk er det er en prioritert oppgave å fremskaffe relevant kunnskap om skogressurser, miljøhensyn og verdiskapingsmuligheter gjennom forskning, miljøregistreringer, videreutvikling av kunnskapen om det truede naturmangfoldet gjennom Norsk rødliste for arter o.a.

Figur 6.19  Tillskudd* til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, mill. kr

Figur 6.19 Tillskudd* til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, mill. kr

* Tilsagn om tilskudd. «Andre tiltak» kan f.eks. være prosjekter som har som mål å øke aktiviteten og/eller ressursutnyttelsen i og fra skogen.

Kilde: Statens landbruksforvaltning.

Informasjon og kunnskap om aktiviteten i skogbruket, tilstand og utvikling av skogressurser, skogens klimabidrag og ulike miljøverdier m.v. er spredt på mange ulike kilder. For å lette tilgjengeligheten til slike skogbruks- og miljødata, vil departementet ta initiativ til å sammenstille dokumentasjon om dette i en årlig rapport «Bærekraftig skogbruk – næring og miljø». Med hjemmel i skogbruksloven § 20 skal det fastsettes en forskrift som gir retningslinjer for kommunenes kontroll og rapportering, og for innhenting av informasjon fra skognæringens sertifiseringsrapporter. Departementet vil gi Norsk institutt for skog og landskap i oppdrag å sammenstille og utgi denne rapporten, med bidrag fra relevante aktører og kilder i skog- og miljøforvaltningen. Målsettingen er å utgi den første rapporten i 2013.

Styrket miljøresultatkontroll

For å møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen, skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse og økt oppbygging av skog. Det er derfor også nødvendig å styrke den eksisterende miljøresultatkontrollen for å sikre at dette skjer innenfor miljømessig akseptable rammer. Departementet vil be Statens landbruksforvaltning om å utarbeide forslag til dette og at arbeidet skjer i samråd med Direktoratet for naturforvaltning.

6.6.9 Tilrettelegging for friluftsliv og helse

Friluftslivet er sterkt forankret i det norske samfunnet. I Norge har alle lov til å ferdes og oppholde seg i utmarka, og på frossen snødekt innmark vinterstid. Denne retten, allemannsretten, er nedfelt i friluftsloven og basert på at en respekterer naturen og viser hensyn til miljøet, grunneiere og andre brukere. Skogene er tilgjengelige fra både veinett og stier og det er en lang og rik kultur for å bruke arealene til mange forskjellige aktiviteter. Arealene er derfor viktige både for sosialt samvær og som arena for friluftsliv og annen fysisk aktivitet. Der det foregår en aktiv tilrettelegging for friluftsliv er dette et viktig fellesgode som naturlig knytter seg til landbrukets virksomhet.

Mange barn og unge vokser i dag opp i et miljø der tilrettelagte og organiserte aktiviteter mer og mer tar over for fri lek i naturlige omgivelser. For lite fysisk aktivitet, så vel hos barn og unge som blant voksne og eldre, er vurdert som en stor helserisiko for befolkningen framover. Det er en utfordring å få flere mennesker til å drive regelmessigfysisk aktivitet i form av friluftsliv eller annen fysisk aktivitet.

Fysisk aktivitet er generelt en kilde til helse og livskvalitet, og er nødvendig for normal vekst og utvikling hos barn og unge. Friluftsaktiviteter har også positiv virkning på vår psykiske helse. Fysisk aktivitet som helsefremmende faktor er en «ferskvare» som må vedlikeholdes gjennom daglig bevegelse og aktiv bruk av kroppen. Grunnlaget for gode aktivitetsvaner, god helse og førlighet gjennom hele livsløpet legges i barne- og ungdomsårene.

Undersøkelser på befolkningsnivå viser at 7 av 10 trener eller mosjonerer minst en gang hver uke. Turer i skog og mark er den vanligste aktiviteten. Andelen som er fysisk aktive øker med økende sosioøkonomisk status, og aktivitetsnivået synker med økende alder. Til tross for at fysisk aktivitet på fritiden har økt de siste tiårene, har det totale aktivitetsnivået gått ned og viser negativ utvikling. Dette skyldes bl.a. en samfunnsutvikling med mindre krav til fysisk aktivitet i det daglige. Dette er bekymringsfullt fordi fysisk inaktivitet er en risikofaktor for sykdomsutvikling og flere helseplager, og fordi dette også rammer sosialt skjevt.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for økt fysisk aktivitet i befolkningen og for mer fysisk aktivitet i skolen. I skolereformen 1997 ble det blant annet fokusert på å øke andelen utendørsaktiviteter og å bruke skolenes nærområder mer aktivt i undervisningen. Dette har blant annet medført økende interesse for å ta i bruk undervisningsformen «uteskole» i grunnskolen.

Gjennom Inn på tunet-satsingen har man allerede vunnet gode erfaringer når det gjelder bruk av landbrukets verdier og ressurser i helse- og velferdssammenheng. Prosjektene har gitt både tilfredse brukere og nye muligheter for tjenesteproduksjon på landbrukseiendommer. Landbruks- og matdepartementet legger derfor til grunn at det er aktuelt å integrere skogen som lærings- og rekreasjonsarena i bl.a. Inn på tunet-prosjektet.

Bruken av skog og mark til friluftsliv og annen fysisk aktivitet kan økes ved bedre tilrettelegging, for eksempel ved samarbeid om å anlegge parkeringsplasser, eller sti og veinett. Det er ofte lokale frivillige organisasjoner som foreslår og søker kommunen, fylkeskommunen og staten om midler til å gjennomføre tiltak som kan få flere ut i naturen.

Figur 6.20 

Figur 6.20

Kilde: Foto: Landbruks- og matdepartementet

Tilrettelegging og samarbeid

Kommuner og andre myndigheter eier ofte arealer i nærhet til bebyggelse, og både kommuner, interkommunale friluftsråd og staten ved Miljøverndepartementet har hatt en bevisst politikk på å sikre viktige friluftsområder gjennom kjøp eller bruksavtaler med grunneier for å kunne tilrettelegge friluftsarealer av høy kvalitet. Dette har pågått lenge, og viljen til å investere i sikring og tilrettelegging har økt betraktelig de siste årene. I alt er nå ca. 2 300 friluftsområder sikret med statlig medvirkning.

Myndighetene er avhengige av et samarbeid med grunneiere om tilrettelegging, både for frivillige kjøpsavtaler og bruksavtaler på arealer der både skogbruk, beitebruk, utmarksnæring og tilrettelagt friluftsliv må tilpasses gjensidig. For skogeierne kan økt tilrettelegging og bruk av skogarealene til rekreasjonsformål føre til tap og ulemper knyttet til økende trafikk, forsøpling, tap av skogproduksjon og andre hindringer for aktivt skogbruk og utmarksnæring. For at skogeiere skal produsere og tilby denne type fellesgoder utover det som kreves gjennom lovverk og sertifiseringsordninger, må en derfor finne ordninger som kompenserer skogeiere for de ulempene som oppstår samt gir økonomisk uttelling for de produktene som tilbys. Regjeringen legger til grunn at tilretteleggingstiltak i by- og tettstedsnære skoger kan være kostnadseffektive tiltak sammenlignet med andre anlegg og tiltak rettet mot helse, opplæring og rekreasjon.

Boks 6.8 Folkehelseloven

Lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid, som trer i kraft 1. januar 2012, har som formål å medvirke til en samfunnsutvikling som styrker folkehelsen, herunder utjevner sosiale forskjeller i helse og levekår. Loven regulerer kommuners og fylkeskommuners oppgaver og ansvar, og den pålegger statlige helsemyndigheter å støtte opp under kommunesktorens folkehelsearbeid. Med folkehelseloven etableres et nytt fundament for å styrke folkehelsen i politikk- og samfunnsutvikling og i planarbeid ut fra regionale og lokale utfordringer og behov. I dette ligger også å forsterke innsatsen til kommunene og fylkeskommunene som planmyndighet etter plan- og bygningsloven, blant annet for å sikre og tilrettelegge natur- og rekreasjonsområder som er viktige for befolkningens muligheter til fysisk utfoldelse, idrett og friluftsliv.

Friluftslivet er en arena der skogbruket og befolkningen møtes. Skogeieren sitter ofte med betydelig lokalkunnskap, både om arealet, opplevelsesverdiene og lokalbefolkningens bruk. Som arealforvaltere har skogeiere også kompetanse og utstyr til å utføre de fleste tiltakene. Dette kan øke den samlede verdiskapingen fra skogen og ha innflytelse på valg som kan ha betydning for driften ellers på eiendommen. Det er derfor mulig å se dette som et element i å øke engasjementet og forståelsen for skog og skogbruk i lokalsamfunnet. Positiv respons fra samfunnet vil som oftest også være en stimulans for skogeieren til å gjennomføre tiltak og å samarbeide med andre.

For å styrke forståelsen og kunnskapen om skogens verdi for helse og velferd ønsker Landbruks- og matdepartementet en gjennomgang av dette saksfeltet med deltakelse fra skogbrukets organisasjoner, idrettsbevegelse, friluftslivsorganisasjoner og skogbruks-, frilufts-, helse- og utdanningsmyndighetene. Denne gjennomgangen bør bl.a. se nærmere på områder for samarbeid, prosjekter og virkemidler for økt tilrettelegging for bruk av skogen for å fremme friluftsliv og andre helsebringende aktiviteter. Departementet legger i denne sammenheng til grunn at kommuner og fylkeskommuner i ny Lov om folkehelsearbeid (jf. boks 6.8), vil få et større og mer helhetlig ansvar for befolkningens helse og levekår med bruk av de virkemidler de rår over. Regjeringens satsing på «Den naturlige skolesekken» har også virkemidler som kan inngå i en slik gjennomgang.

6.6.10 Regionalt skog- og klimaprogram

Som det fremgår i kapittel 1.4.3 vil Regjeringen opprette Regionale bygdeutviklingsprogram for å styrke og samordne det regionale nærings- og miljøarbeidet på landbruks- og matområdet. Ansvaret for gjennomføring og utvikling legges til Fylkesmannen, og skal skje i nært samarbeid med det regionale partnerskapet. Utviklingsprogrammene vil bestå av tre hovedelementer:

  • Regionale næringsprogram (RNP)

  • Regionale miljøprogram (RMP)

  • Regionalt skog- og klimaprogram (RSK)

Regionalt skog- og klimaprogram skal bestå av de eksisterende ordningene tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, som reguleres av en egen tilskuddsforskrift, og tilskudd til skogsveier og drift med taubane og hest, som reguleres av forskrift for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Dette er ansvar som også i dag ligger til Fylkesmannen og som videreføres i RSK. Utover dette, forvalter fylkesmennene tilskudd til uttak av skogsvirke til bioenergi og tilskudd til kystskogbruket. Departementet vil evaluere løpende om det skal gjøres endringer i det administrative opplegget for disse ordningene. Øvrige nærings- og miljøtiltak administreres av kommunene, bl.a. tilskudd til skogkultur og miljøtiltak.

6.6.11 Skogskadeberedskap og naturskadeordning

Klimaendringer kan medføre økt skadeomfang på bl.a. stående skog og infrastruktur i skogen og det er viktig å ha en beredskap på dette området. Skogeiernes organisasjoner har utarbeidet en egen beredskapsplan for å håndtere omfattende skogskader. De er likevel avhengige av den offentlige beredskapen for å møte utfordringene. Skogbruket er for eksempel avhengig av at veier er ryddet og kraftledninger i orden for å få ut tømmer fra skogen. Det er viktig å få ut trevirket både for å sikre verdien av tømmeret, men også for å hindre sykdom og skade på skogen. Beredskapsplanverket bør i størst mulig grad koordineres mellom privat og offentlig skogforvaltning. Tilgrensende etater og virksomheters beredskapsplaner må inkluderes slik at man får enhetlige og samstemte krisehåndteringsplaner. Departementet vil, i samarbeid med berørte departementer og faginstanser, ta initiativ til å koordinere beredskapsplaner som berører norsk skogbruk.

Naturulykker, herunder skader direkte forvoldt av skred, storm, flom m.v., omfattes av Statens naturskadefond og av private forsikringsavtaler. Tidligere dekket Statens naturskadefond stormskader på skog som oversteg to års nyttbar tilvekst på den enkelte skogeiendom omfattet av skade. Nå er det bare stormskader på skog som er stormforsikret gjennom private forsikringsavtaler, og ved katastrofepregete hendelser, som kan omfattes av ordningen. Rundt 50 pst. av skogarealet er ikke omfattet av slike forsikringsavtaler og vil således ikke kunne få erstatning gjennom naturskadefondet. Brann omfattes ikke, men naturskader på skogbrukets infrastruktur, som veier og broer, vil ofte være omfattet av ordningen. I lys av de forventede klimaendringer vil departementet se nærmere på hvordan en større andel av norsk skogareal kan sikres mot økonomiske tap ved klimarelaterte naturskader. Det må legges bedre til rette for informasjon om skogeierens eget ansvar for å forebygge og forsikre seg mot stormskader og lignende. Og departementet vil legge til rette for økt kunnskap om effekter av klimaendringer på skog og skogbrukets tilpasning til disse.

6.7 Kompetanse- og kunnskapsbehov

Økt kompetanse og kunnskap innen både næringen og forvaltningen er sentralt for å møte de framtidige utfordringene i skogbruket, sikre oppfølging av regelverk og som bidrag for konkurransedyktige verdikjeder i skogsektoren. Norge er et høykostland. Norsk skogsektor er i uskjermet konkurranse på verdensmarkedet og konkurrerer med skogsektoren i land med bedre biologiske produksjonsmuligheter og vesentlig lavere kostnadsnivå. På denne bakgrunn er det viktig med riktig omfang og riktig innretning på kunnskapsarbeidet – både når det gjelder forskning og utvikling og når det gjelder formidling av kunnskap til forvaltning og næringsutøvere. Forskning, utdanning, innovasjon og kunnskapsformidling er bredt omtalt i kapittel 11.

6.7.1 Forskning og forvaltning

6.7.1.1 Forskning og utvikling i skogsektoren

Forskning og forskningsbasert innovasjon er et av de viktigste virkemidlene for å øke konkurransekraften og verdiskapingen i skogsektoren, som i andre sektorer. Kunnskap fra forskning legger i økende grad grunnlaget for utviklingen i samfunnet. Forskning og utvikling på skogområdet har pågått lenge og bidratt til å videreføre og utvikle konkurransekraften som grunnlag for økt verdiskaping og sysselsetting. Like fullt er det et betydelig behov for videre kunnskapsinnhenting, metodeutvikling og nyskaping for å kunne opprettholde og videreutvikle konkurransekraftige verdikjeder, og som ledd i å realisere næringens egne muligheter og sektorens politiske mål i framtiden. Forskning og utvikling er ikke minst viktig for videreutvikling av de miljø- og fellesgoder som sektoren ivaretar og bidrar med for samfunnet. Aktører i hele sektoren har ansvar for å identifisere egne kunnskapsbehov og bidra til dekning av disse, enkeltvis og i samarbeid med forsknings- og kunnskapsbedrifter. Dette også gjennom finansiering, herunder prioritering av midler i Skogtiltaksfondet (jf. kapittel 11.4.4.4) og gjennom støtte fra relevante programmer i Norges forskningsråd og midler i Utviklingsfondet for skogbruket (jf. kapittel 11.4.4.5) m.v.

Norsk institutt for skog og landskap er et av flere forskningsinstitutter på landbruksområdet, og får basisbevilgning og styringssignaler fra Landbruks- og matdepartementet. Departementet vil gjennom dette videreutvikle instituttet som primærleverandør av anvendt forskning og forskningsbasert rådgivning på skogområdet. Noen sentrale områder vil være videreføring av Landsskogtakseringen, herunder registreringer av skogressurser og miljøverdier i skog, skogbrukets miljøpåvirkning og bærekraftig skogforvaltning og en rekke klimarelevante problemstillinger knyttet til bl.a. karbon i skog og jordsmonn m.v. Det er naturlig at flere av disse oppgavene løses i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner i både inn- og utland.

6.7.1.2 Veiledning, rådgivning og kontroll

Skogpolitikken skal fortsatt gjennomføres med innsats fra flere forvaltningsnivåer, jf. også kapittel 12 som gir en nærmere beskrivelse av roller og oppgaver for landbruksforvaltningen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

For å nå målene om konkurransedyktige verdikjeder for skog og tre, økt trebruk, økt produksjon av bioenergi og økt oppbygging av skog, må samarbeidet i partnerskapet mellom kommune, fylkesmann, fylkeskommune og Innovasjon Norge videreutvikles og styrkes. Samarbeidet med skogeierforeninger, skogselskap og kunnskapsmiljøer må inngå som en integrert del av dette partnerskapet. Departementet legger til grunn at virkemidler for samarbeid mellom skogeiere og mer informasjon om skogbruk i samfunnet må inngå på en helhetlig måte i samarbeidet. Som konsekvens av at offentlig og privat skogforvaltning har redusert direkte kontakt og veiledning rettet mot skogeierne, bør det utvikles virkemidler som stimulerer kompetente og aktive skogeiere til å initiere aktivitet og bidra med kompetansedeling med mindre aktive skogeiere.

Skogadministrasjonen i kommunene har over en årrekke blitt sterkt redusert. Dette har i betydelig grad påvirket kapasiteten og evnen hos kommunene til oppfølging av lovpålagte skogoppgaver, herunder håndheving, tilsyn og kontroll av regelverk, samt formidling av skogpolitikken. Kunnskapsformidling med vekt på veiledning, rådgivning og kompetanse rettet mot skogeier og økt vekt på kontroll med regelverket, blir derfor viktig for å styrke skogens rolle og bidrag i forhold til energi-, klima- og miljømål. Landbruks- og matdepartementet vil se nærmere på rollefordelingen mellom offentlig og privat veilednings- og rådgivningstjeneste i skogbruket for å styrke kunnskapsformidling og bidra til tilfredsstillende kontroll av regelverket i sektoren. En nærmere omtale av kunnskapsformidlingen i landbruks- og matsektoren fremgår av kapittel 11.6.

Fotnoter

1.

Skogareal som i gjennomsnitt per år kan produsere mer enn 0,1 kubikkmeter trevirke per dekar ved gunstige bestandsforhold.

2.

Volum på alle arealer registrert av Landsskogtakseringen, også uproduktiv skogsmark.

3.

En skogeiendom er det skogarealet som er eid av en og samme eier innenfor en kommune. For landbrukseiendommene er det gjort forvaltningsvedtak om at en del av disse ikke skal slås sammen til en eiendom selv om de har samme eier. Derfor vil det være litt flere landbrukseiendommer med produktivt skogareal enn det er skogeiendommer i Landbruksregisteret.

4.

Balansekvantum er det høgeste, jevne hogstkvantum som det, med en gitt skogbehandling, er mulig å hogge hvert år i en skog, uten at kvantumet behøver å senkes i framtiden.
Til dokumentets forside