10 Merknader til utkastene
10.1 Til lovutkastet
Til lovoverskriften:
Begrunnelsen for at loven bør være midlertidig er gitt i kap. 7.2.1, jfr. kap. 5.2.
Tjeneste er satt i ubestemt form entall fordi det ikke er tjenestene som organisatoriske enheter som skal kontrolleres, men EOS-tjeneste som funksjon, dvs. det å utøve slik tjeneste.
Til § 1:
Det vises til kap. 7.2.2.
Om tjeneste vises det til merknaden foran.
Det er ikke gjort noe forsøk på å definere E-, O- og S-tjenestene. Innholdet av begrepene lar seg vanskelig samle i kortfattede og presise definisjoner. Deres betydning er imidlertid forholdsvis klar i praksis. Eventuell tvil om betydningen må i første omgang avgjøres av kontrollutvalget; i neste av Stortinget.
Det presiseres at E- og S-tjeneste omfatter taktisk etterretning og sikring ved militære avdelinger, se nærmere kap. 2.3 og 3.1, som dermed vil falle inn under kontrollen i den utstrekning denne virksomhet omfattes av formålet i utkastets § 2.
Uttrykket den offentlige forvaltning, som også nyttes i sivilombudsmannsl. § 4, betyr at den dømmende virksomhet faller utenfor kontrollområdet. Personellsikkerhetstjenesten ved domstolene er ikke dømmende virksomhet.
...under styring av eller på oppdrag fra denne betyr at EOS-funksjoner som måtte bli utført av privatpersoner, bedrifter, organisasjoner m.v. faller inn under kontrollområdet så langt de offentlige EOS-tjenestene står bak den. Overvåking på privat initiativ er kontrollen uvedkommende. Det samme gjelder næringslivets tiltak mot industrispionasje, selv om det offentlige oppmuntrer bedriftene til å verne seg og gir råd. Hvis det offentlige derimot gir gradert informasjon eller oppdrag om å innhente og formidle opplysninger, vil virksomheten høre under kontrollen. Dersom offentlig styring/oppdrag ikke hadde vært satt som kriterium, ville kontrollutvalgets fullmakter ha blitt betenkelig vide og upresise. Grunnen til at EOS-tjeneste ikke er definert, er som nevnt at begrepene er nokså entydige i forvaltningens sammenheng. Utenfor forvaltningen er de ikke det. Hva som kan foretas i det private, er et strafferettslig spørsmål.
Overordnede påtalemyndighet i annet ledd betyr den del av påtalemyndigheten som ikke hører til politiet, d.e. statsadvokatene og riksadvokaten.
Tredje ledd er tilstrekkelig kommentert i kap. 7.2.2.
I siste ledd er sekretariat valgt framfor sekretær for å gi rom for løsninger som omfatter mer enn en enkelt sekretær. Bl.a. kan det bli behov for kontorbistand. Det kan også tenkes en løsning med to sekretærer på deltid. For øvrig vises det til kap. 7.2.2 og 6.2.2.
Til § 2:
Første ledd bokstav a) hjemler både formell og materiell kontroll. Første komma uttrykker Stortingets hovedformål, som er hensynet til rettssikkerheten, se nærmere kap. 4.2.1 og motsetningsvis i kap. 4.2.2 om hensyn av annen art. Første komma er nært beslektet med formålet i sivilombudsmannsl. § 3, men forebygge er tatt med fordi tilsyn vil stå sentralt i kontrollvirksomheten. Videre er borger erstattet med noen. Derved blir det klargjort at utlendinger omfattes. Det litt løse noen dekker også organisasjoner. Man kan imidlertid ikke pålegge kontrollutvalget å ivareta rettssikkerheten til alle. Det må derfor foretas visse begrensninger i instruksen.
Annet komma i samme overensstemmer med hva regjeringens kontrollutvalg anser som en sentral oppgave for seg. Det fastslår nødvendighetsprinsippet og forholdsmessighetsprinsippet, som begge er anerkjente i norsk rett. Det vises bl.a. til straffeprosessl. § 174 første ledd.
Første ledd bokstav b) er ment som en standard. Det vises særlig til kap. 4.1.1 og 4.1.2 (om O-tjenesten). Det antas ikke å være behov for en mer presis formulering.
I første ledd bokstav c) er den formelle siden ved kontrollen nedfelt.
Tredje ledd første setning er tatt fra § 2 i instruksen til regjeringens kontrollutvalg. Rent kontrollerende betyr i prinsippet etterfølgende, men dette uttrykk er unngått i lovutkastet fordi det vil skape problemer med grensedragningen. Annen setning er en oppfølging av de tanker som lå til grunn for opprettelsen av regjeringens kontrollutvalg. Det følger av reglene i dette ledd at kontrolutvalget ikke har påleggs/avgjørelsesmyndighet. I forhold til kontrollutvalget er det altså det kontrollerte organ selv eller dets overordnede myndighet som må avgjøre om det skal rette seg etter utvalgets uttalelser, jfr. § 8.
Et organ er departementer og institusjoner og avdelinger med selvstendig beslutningsmyndighet. I sammenhengen her omfatter det også E-staben og S-staben.
Forøvrig vises det til kap. 7.2.2.
Til § 3:
Det vises til kap. 7.2.2.
Organisasjoner omfatter selskaper, foreninger, stiftelser m.m.
Siste ledd gjelder de såkalte sidespor, jfr. St.meld. nr. 39 s. 43 sp. 1., se også Innst. S. nr. 246 s. 18 sp. 1 flg.
Til § 4:
Det vises til kap. 7.2.3. Innsynsretten er ment å omfatte alt forvaltningen har, herunder teknisk utrustning og databaser, men selvsagt innen de rammer §§ 1 – 3 setter.
I annet ledd er formuleringen som virker i forvaltningens tjeneste tatt fra sivilombudsmannsl. §§ 4 og 7. I sistnevnte er også offentlige tjenestemenn angitt. Det antas imidlertid å være overflødig.
Til § 5:
Det er ikke satt noen geografisk begrensning for møteplikten. Regler om dekning av kostnadene hører hjemme i instruksen. Utrykket gyldig forfall har samme betydning som i prosesslovgivningen, jfr. domstoll. § 105.
Til annet ledd vises det til kap. 7.2.4.
I tredje ledd betyr for utvalget at den uavgrensede forklaringsplikten bare gjelder når forklaringen gis til utvalget (eller representanter for det). Gis forklaringen til retten, jfr. fjerde ledd, kommer tvistemålslovens vanlige regler til anvendelse.
Bestemmelsen i fjerde ledd siste setning om at rettsmøtene skal være lukket, er en konsekvens av at forklaringene stort sett vil gjelde graderte forhold. Dessuten har kontrollutvalget en alminnelig taushetsplikt. Dermed må også retten ha det.
Forøvrig vises det til kap. 7.2.3.
Til § 6:
Det vises til kap. 7.2.3 og 4.5.5.
Til § 7:
Det vises til kap. 4.2.1 og 4.2.2 (om O-tjenesten). Kjæremålsretten vil først og framst gjelde telefonavlytting, men den er generelt formulert. F.eks. vil den omfatte beslutninger om hemmelig ransaking, jfr. Sikkerhetsutvalgets forslag (vedlegg 2 nr. 10). At kjæremålet skal fremmes selv om inngrepet er opphørt, er i strid med vanlige regler, men nødvendig. At utvalget skal bruke prosessfullmektig, betyr at det vil få en viss distanse til saken, noe som må anses ønskelig p.g.a. forholdet til O-tjenesten. Utvalget kan bruke en fast prosessfullmektig for slike saker. At advokaten antas av utvalget, betyr at det er oppdragsgiver, ikke siktede. Prosessfullmektigen kan altså ikke kommunisere med siktede.
Straffeprosessloven fastsetter kjæremålsfristen til 2 uker, jfr. dens § 379. Har påtalemyndigheten ikke vært til stede ved avsigelsen av kjennelsen eller beslutningen, løper fristen fra den er kommet til dens kontor, jfr. § 339 tredje ledd. Tilsvarende må utvalgets frist løpe fra kjennelsen eller beslutningen er lagt fram for utvalget i møte.
Kjæremål kan gis oppsettende virkning, dvs. at et inngrep kan besluttes utsatt inntil saken er prøvet av kjæremålsinstansen, jfr. straffeprosessl. § 382. I praksis blir det aldri vurdert å gi oppsettende virkning uten at den kjærende part ber om det. I disse saker bør kjæremål ikke ha oppsettende virkning, dvs. at utvalgets prosessfullmektig bør unnlate å be om det. Det er derfor ikke noe behov for en særbestemmelse i lovutkastet.
Til § 8:
Det vises til kap. 7.2.4, 6.1, 6.2.3 og 4.4, særlig 4.4.4.
Ordene gradert/ugradert er tidligere ikke brukt i lovtekster, men er meget presise og så vel etablert at de må kunne nyttes framfor tyngre uttrykksmåter. Gradert omfatter også opplysninger som er gradert etter beskyttelsesinstruksen (vedlegg 2 nr. 35), men dette vil ha liten praktisk betydning fordi beskyttelsesinstruksen sjelden brukes i EOS-tjenestene.
Hvorvidt andre enn klagere skal vernes mot offentliggjøring slik det er anvist i nr. 1 annet ledd, bør bero på forholdene i den enkelte sak. Regler om dette passer best i instruksen.
Til § 9:
De to første ledd samsvarer stort sett med § 6 annet ledd og § 7 første ledd i regjeringens kontrollutvalgs instruks.
Tredje ledd samspiller med § 8, se henvisningene til denne.
Til § 10:
Det vises om regjeringens kontrollutvalg til kap. 3.4. Bistandsspørsmålet er behandlet av regjeringen i St.meld. nr. 39 s. 41 sp.1 flg. Se ellers kap. 6.2.2. Nærmere regler hører instruksen til.
Til § 11:
Brudd på taushetsplikt strafferammes etter straffel. § 121 med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, men det er også atskillige andre straffebestemmelser med høyere strafferamme.
§ 121 gjelder alle forhold, og strafferammen er en tilpasning til det. Taushetsbrudd i samband med kontrollen med EOS-tjenestene vil være alvorlige og forsvarer derfor en høyere strafferamme.
Straffebestemmelsen rammer framfor alt brudd på plikten i § 4 til å gi innsyn og vegledning og på møte- og forklaringsplikten i § 5.
Skyldkravet bør være forsett eller grov uaktsomhet. Slik er det også i straffel. § 121.
10.2 Til revidert utkast til straffel. § 216 h
Det vises til Sikkerhetsutvalgets utkast og motiver (vedlegg 2 nr. 10 s. 62 og 59). Utvalg er satt i ubestemt form for at Kongen skal kunne oppnevne ett eller flere. Det er ikke nødvendig å lovfeste så detaljerte regler om sammensetning m.v. som Sikkerhetsutvalget har foreslått.
Sikkerhetsutvalget har knyttet kontrollen til avgjørelser etter loven, men mener formentlig bare avgjørelser etter kap. 13 a. Det er da like greit å bruke ordet telefonavlytting.
10.3 Til utkastet til instruks
Til § 1:
Det vises til kap. 6.2.2
Det gir best fleksibilitet at regler om valg og sammensetning inntas i instruksen.
I første ledd annen setning er brukt bør for at regelen der ikke skal være ufravikelig.
Kravet om forhåndsklarering i annet ledd er i samsvar med rutinene i forvaltningen. Det vil være til skade både for innstillingsmyndigheten og kandidatene om de som innstilles ikke også kan klareres.
Besettelsen av sekretariatet bør det være unødvendig å behandle i plenum. Sekretærene kan helle ikke bindes til en bestemt funksjonsperiode. Oppnevningstiden bør avtales fra gang til gang.
Til § 2:
Med såpass mange medlemmer er det påreknelig at det blir forfall fra tid til annen. Utvalget bør derfor være beslutningsdyktig selv om ikke alle møter. Det antas ikke å være behov for varamann, jfr. regjeringens bemerkninger i St.meld. nr. 39 s. 40.
I meldingen s. 41 flg. omtales også bruken av bistand og adgangen til arbeidsdeling. Det klare utgangspunkt bør være at kontrollutvalget skal opptre samlet, jfr. forsåvidt sitatet i meldingen fra rundskrivet om granskingskommisjoner (vedlegg nr. 3). Ved inspeksjon av et tjenestested vil man imidlertid kunne oppnå bedre innsyn ved å dele seg. Dette bør derfor tillates. Det samme gjelder deling ved særlig omfattende undersøkelser eller når det vil være uforholdsmessig kostbart å opptre samlet. Utvalget må i spesielle saker også kunne anta avhørsbistand. Da er hele poenget at alle ikke behøver å være til stede under avhøret. Avhørsbistand bør nok brukes minst mulig. Det må imidlertid erkjennes at undersøkelsene til regjeringens kontrollutvalg i f.eks. Mossad-saken var så omfattende at bistand var påkrevet. Det måtte bl.a. snarest mulig foretas fremmedspråklige avhør av et stort antall personer spredd på Østlandet.
Tredje ledd åpner for sakkyndig bistand, f.eks. fra tolker eller personer med teknisk kompetanse.
Tjenestemenn som hører til EOS-tjenestene vil uten videre være inhabile som bistandspersoner. Dette er unødvendig å innta i instruksen. Derimot bør tidligere tjenestemenn i EOS-tjenestene unntas. Øvrig forsvarspersonell og polititjenestemenn i og utenfor aktiv tjeneste som ikke har hatt tilknytning til tjenestene må kunne brukes. Kommisjonen har valgt ikke å trekke snevrere grenser fordi kontrollutvalget bør ha tilstrekkelig valgmuligheter til at det kan skaffe den bistand som alt sett under ett vil tjene det best i det enkelte tilfelle. F.eks. besitter de sentrale etterforskingsmiljøer i politiet høy kompetanse i avhørsteknikk. Kontrollutvalget bør ikke være avskåret fra å dra nytte av denne kompetanse i særlige tilfeller forutsatt at det skjer etter dets eget valg.
Til § 3:
Til annet ledd vises det til kap. 4.3.
Til § 4:
Bestemmelsen er en konsekvens av at kontrollen bare tar sikte på å verne personer med en viss tilknytning til Norge. Slik har praksis også vært til nå. Om organisasjoner vises det til merknadene til lovutkastets § 3.
Bosatt i første ledd er noe mer enn besøk, men mindre enn fast bopel. Verbene er og har betyr at det avgjørende er situasjonen på kontrolltidspunktet. Kontrolloppgaven innbefatter både tilsyn og klagebehandling, jfr. lovutkastets § 3. Første setnings annet komma gjelder bl.a. diplomater.
Utvalget bør likevel ha anledning til å behandle saker som nevnt i første ledd når særlige grunner tilsier det.
Til annet ledd vises det til kap. 4.2.3. Uttrykket krise og krig er mye benyttet i beredskapsarbeidet. Det gir et noe større rom for skjønn enn kriteriet for bruk av særfullmakten i beredskapsl. § 3. Det lyder: Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. Det bør være ubetenkelig med et visst spillerom all den stund Stortinget straks skal underrettes.
Første setning i annet ledd gir kontrollutvalget oppfordring til selv å foreta en viss tilpasning av sin virksomhet til situasjonen til enhver tid. Normalt er slike bestemmelser unødvendige fordi tilpasningen stort sett vil skje av seg selv. Fra tid til annen er det imidlertid så avgjørende viktig at spesielt E- og O-tjenestene kan arbeide uforstyrret, at hensynet bør komme til uttrykk i reglene. Et eksempel er når det inntreffer viktige internasjonale begivenheter på norsk jord.
Til § 5:
Hele paragrafen bygger på prinsippet om behov for kunnskap, som igjen tar sikte på å redusere risikoen for eksponering av gradert informasjon, se nærmere kap. 4.4.
Første ledd er rettet mot kontrollutvalgets innhenting av opplysninger. Det skal ikke skaffe seg innsyn i mer enn det det trenger å vite ut fra kontrollformålet. For f.eks. S-tjenesten bety det at det ikke bør søkes innsyn i arbeidet med sambandssikring eller den rene fysisk sikring. For E-tjenesten at innsyn ikke skal søkes ut over det som skal til for å påse at noens rettigheter ikke krenkes. Hensynene til kildevern og til å verne opplysninger fra utlandet er særlig viktige og er derfor framhevet. Heller ikke disse hensyn kan imidlertid ha absolutt gjennomslagskraft. Det må foretas en avveining.
Annet ledd omhandler kontrollutvalgets bruk av mottatte opplysninger og innebærer at f.eks. E-tjenestens opplysninger normalt ikke kan gis videre til O-tjenesten. Bestemmelsen verner imidlertid også mot unødig spredning innen en og samme etat.
Det vil ikke alltid være klart om en gitt opplysning kan meddeles andre autoriserte eller ikke. Avgiveren bør derfor konsulteres i tilfelle tvil. Avgiver er den som faktisk har gitt opplysningen og dennes ansvarlige sjef.
Til § 6:
Avgjørelsen av omfanget av innsyn må nødvendigvis tas av kontrollutvalget. Det dreier seg imidlertid om såpass viktige spørsmål at det bør formaliseres en adgang til protest.
Til § 7:
Første ledd knytter seg til lovutkastets § 2 siste ledd, se merknadene til det. At det dreier seg om et prinsipp om etterfølgende kontroll, betyr at det ikke skal følges slavisk. Forøvrig vises til om foregripende, samtidig og etterfølgende kontroll til kap. 4.2.1.
Av samme grunn er ordet prinsipp brukt i annet ledd. Det vises ellers til kap. 3.5 og til behandlingen av kontroll med skjønnsutøvelse i kap. 4.2.1. Annet ledd vil innebære at kontrollutvalget bør vise varsomhet med å gå inn i skjønnsutøvelse som må regnes som forsvarlig. Går utvalget for langt, kan det i realiteten lett bli et styre.
I henvisningen til ombudsmannens beføyelser i annet ledd er hans adgang til å rapportere til påtalemyndigheten og tilsettingsmyndigheten unntatt. Det bør ikke være noen oppgave for kontrollutvalget å gi melding til påtalemyndigheten om mulige straffbare forhold, jfr. kap. 7.2.3. Det uttaler seg til det kontrollerte organ, eller om nødvendig til dets overordnede myndighet. Resultatet av undersøkelsene blir dermed kjent for tilsettingsmyndigheten/ledelsen eller overordnet myndighet. Det må bli deres oppgave å avgjøre hva som videre skal foretas.
Tredje til femte ledd gir saksbehandlingsregler lik de ombudsmannen har. Det vil være naturlig at kontrollutvalget gir forvaltningen frister for å avgi uttalelse eller foreta tilbakemelding, men det er unødvendig å ta regler om det inn i instruksen.
Siste ledd er en konsekvens av at utvalget får kjæremålsrett og betyr at kontrollutvalget ikke kan uttale seg om domstolsavgjørelser. Er det uenig i en avgjørelse, får det erklære kjæremål.
Til § 8:
Sivilombudsmannen avgjør selv om en klage gir tilstrekkelig grunn til behandling, jfr. sivilombudmannsl. § 6 siste ledd.
Kontrollutvalget bør ikke så like fritt. Det bør ha plikt til å behandle klager som faller innenfor kontrollområdet, hvis annet ikke følger av instruksens § 4. Hvor omfattende behandlingen skal være, er et annet spørsmål. Minstekravet må være at det foretar de nødvendige undersøkelser i forvaltningen. Om det skal gå videre med ytterligere undersøkelser, f.eks. med avhør av klageren eller oppgitte vitner, må derimot bli dets egen vurdering basert på hva det anser det trenger av beviser for å ha en begrunnet oppfatning om det påklagde forhold. Det minnes i denne forbindelse om at svært mange klagere har vist seg å være fullstendig ukjente for EOS-tjenestene.
Til annet ledd vises det til kap. 7.2.4 og til merknadene til lovutkastets § 9 nr. 1.
Tredje ledd er dels en ordensforskrift beslektet med den i § 3 og dels en regel som skal sikre at uttalelsene gis rett adressat, dvs. blir kjent for ledelsen. Det følger av bestemmelsen at uttalelser om forhold i en tjeneste skal rettes til fagdepartementet når kontrollutvalget anser at de er av slik viktighet at det bør bli kjent med saken. Mange uttalelser vil være det, men nok ikke alle.
Til § 9:
Reglene her bygger på saksbehandlingsreglene for granskingskommisjoner, vedlegg 2 nr. 3, men med de nødvendige tilpasninger. Tilpasningsbehovet skyldes dels at kontrollutvalget ikke bare skal granske bestemte saker, men føre et løpende tilsyn, og dels at kontrollen vil gjelde opplysninger som må holdes hemmelige.
Granskingskommisjoner bruker alltid avhørs form når de mottar opplysninger fra personer. Kontrollutvalget bør i alminnelighet gjøre det samme når det gjelder privatpersoner, men når det gjelder tjenestemenn gjør tilsynsfunksjonen en slik regel umulig. Regelen bør være at både tjenestemannen og kontrollutvalget kan velge avhørs form. Kontrollutvalget bør iallefall velge denne formen i saker som kan munne ut i kritikk mot bestemte tjenestemenn. Reglene i første ledd e utformet ut fra dette.
I tredje, fjerde og femte ledd er det foretatt tilpasninger som følger av kravet til hemmeligholdelse.
Femte ledd åpner for bistand fra advokat eller annen fullmektig. Retten til å bruke fullmektig er gitt til både klagere og andre i partsliknende stilling. I denne sammenheng er å bemerke at heller ikke klagere helt ut kan sammenliknes med parter i forvaltningslovens forstand. Bakgrunnen for forvaltningslovens regler er at det skal treffes et vedtak, dvs. bestemmes noe som vil påvirke en persons rettsstilling. Med et forbehold for klareringssaker, vil kontrollutvalgets uttalelser stort sett ikke gjøre det. De vil angå spørsmålet om myndigheter kan kritiseres. De vil heller ikke være rettslig bindende. Kontrollutvalgets saker atskiller seg også fra de saker sivilombudsmannen vanligvis behandler. Hvis sivilombudsmannen sier seg uenig med forvaltningen, vil den vanligvis endre sitt vedtak, og dermed klagerens rettsstilling. Det er en vesentlig begrunnelse for sivilombudsmannsordningen. Slike umiddelbare konsekvenser vil man sjelden få i den type saker kontrollutvalget skal behandle, av den enkle grunn at EOS-tjenestene i liten grad treffer forvaltningsartede vedtak utenfor det som gjelder personellsikkerhetstjenesten med tilhørende områder. Det vises ellers til betraktningene til Eckhoff-utvalget om advokatbistand under gransking, vedlegg 2 nr. 15 s. 25 flg.
Disse forhold gjør det lettere å forsvare at prosessfullmektigene ikke skal få innsyn i graderte opplysninger. Hensynet til hemmeligholdelse står imidlertid også godt på egne ben. Heller ikke i saker for domstolene får prosessfullmektiger innsyn i graderte forhold uten at Kongen har samtykket, jfr. tvistemåll. § 204 nr. 1 og straffeprosessl. § 117.
Det kan nok være større grunn til bekymring for tjenestemennenes behov for at deres fullmektig få innsyn i graderte forhold. Kritikk kan jo få tjenestlige konsekvenser, i verste fall strafferettslige. Likevel bør heller ikke deres rett til fritt valg av fullmektig lede til at fullmektigen kan kreve fullt innsyn. Derimot kan deres behov for assistanse ivaretas gjennom lokale tillitsvalgte, som jo vil være autoriserte. Eventuelt kan departementet autorisere en sentral tillitsvalgt.
Fjerde ledd er utformet ut fra disse betraktninger. Formuleringen derved blir kjent i første setning betyr i fullmektigens kontakt med kontrollutvalget. Hva han har fått av kunnskap på annet vis, er kontrollutvalget uvedkommende. Det bør imidlertid bemerkes at om en tjenestemann gir sin advokat taushetsbelagte opplysninger, vil det være et straffbart forhold.
Med adgangen til å la seg bistå av fullmektig, er det ikke meningen å åpne for en domstolsliknende prosess i saker som står for kontrollutvalget. Det vises også forsåvidt til Eckhoff-utvalget, se henvisningen foran.
Kommisjonen har ikke funnet grunn til å innta regler om fri rettshjelp i saker som behandles av kontrollutvalget. Regler om det har man verken om saker for sivilombudsmannen eller i retningslinjene for granskingskommisjoner.
Til § 10:
Det vises til kap. 4.5.5.
Til § 11:
Det vises til kap. 4.2.2.
I nr. 1 konkretiseres tilsynsoppgavene. Opplistingen må ses i sammenheng med formålene i lovutkastets § 2.
Mens nr. 1 gjelder innholdet, gjelder nr. 2 kvantiteten. Den setter minstekrav. De bør imidlertid ikke overskrides nevneverdig uten at erfaringen viser at det er grunn til det, jfr. kap. 4.2.4.
Til § 12:
Her knyttes forbindelsen mellom lovutkastets §§ 9 nr. 1 og 10 tredje ledd.
I første ledds annen setning fastslås at personvernet skal iakttas også for andre enn klagere. I den enkelte sak vil det kunne være tvilsomt hvor langt personvernhensynene rekker. Det må kunne foretas en avveining mot hensynet til at forhold som fortjener offentlig omtale også kan bli publisert.
Siste setning i samme ledd tjener ikke personverninteressene, men tjenestenes behov for å hemmeligholde sine tjenestemenns identitet. Behovet varierer. Det er mest uttalt i O-tjenesten.
Annet ledd er i samsvar med instruksen til regjeringens kontrollutvalg.
Til § 13:
Regelen i i nr. 1 er en konsekvens av at det som bli meddelt Stortinget også skal kunne være offentlig tilgjengelig.
Utvalget bør selv ha en plikt til å varsle Stortinget hvis det mener det er graderte opplysninger som Stortinget bør kjenne til av hensyn til dets kontroll med forvaltningen, mest typisk dersom det kan komme på tale å gjøre gjeldende parlamentarisk eller konstitusjonelt ansvar. Det samme gjelder dersom utvalget har uttømt sine muligheter, f.eks dersom en sak skulle vise seg å ha utløpere som utvalget ikke kan forfølge p.g.a. grensene mandatet setter eller fordi dets kontrollmidler er utilstrekkelige. Regler om dette er tatt inn i nr. 2.
I nr. 3 listes opp hva årsmeldingene bør inneholde, dvs. punkter som iallefall skal være med. Til bokstav h) vises det til kap. 7.2.1.
Til § 14:
Det vises til kap. 8.