Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2019: 26

Rusreform – fra straff til hjelp

Til innholdsfortegnelse

Del 5
Foreslåtte lovendringer og merknader til bestemmelsene

21 Spørsmål om lovstruktur

21.1 Innledning

21.1.1 Generelt om lovstruktur

Som påpekt i Lovavdelingens veileder om lov- og forskriftsarbeid, kan spørsmål om strukturering av bindende rettsregler oppstå på tre nivåer:1

  • – «inndeling av regelverket i én eller flere lover (eventuelt én eller flere forskrifter)

  • – inndeling av regler mellom lov og forskrift

  • – inndeling av den enkelte lov eller forskrift (særlig i kapitler og paragrafer)»

I tillegg kommer spørsmålet om hvor detaljert de bindende reglene skal utformes, som kan omformuleres til et spørsmål om i hvor stor grad man vil la det være opp til departementet å styre underliggende etaters anvendelse av lov og forskrift gjennom rundskriv, retningslinjer og lignende styringsmidler.

Det er i utgangspunktet ønskelig å samle regelverket, slik at en unngår et oppsplittet og dermed uoversiktlig regelbilde. I tillegg til denne betraktningen pekes det i Lovavdelingens veileder om lovteknikk på to viktige hensyn: det rettspedagogiske, som tilsier at regler som angår samme samfunnssektor eller livsområde, bør samles i én lov, og samordningshensyn, som tilsier at regler som i stor grad griper inn i hverandre, bør samles i samme regelverk.2

I Lovstrukturutvalgets rapport er det blant annet uttalt følgende om helse- og sosiallovgivning:3

«Et nærliggende utgangspunkt er at lovgivningen om de rent organisatoriske – og eventuelt finansielle – spørsmål innen helse- og sosialvesenet fortsatt som hovedregel og utgangspunkt bør være oppdelt etter de ulike forvaltningsnivåer. Hvorvidt man så foretrekker å operere med en lov for hvert nivå, eller en omforenet lov oppdelt i kapitler, blir et hensiktsmessighetsspørsmål, hvor det bl.a. må legges vekt på hensynet til sammenhengen med det materielle regelverk – bestemmelsene om helse- og sosialtjenestenes innhold.»

Det samme utvalget la i sin rapport til grunn at politilovgivningen, som på det tidspunktet var noe mer fragmentert, burde samles i én felles lov.4

Lovstrukturutvalget drøftet de følgende kriteriene for samling av normer i samme lov, som er sammenfattet slik i Lovavdelingens veileder:5

  • «1. Samling av normer ut fra virketid. Anvendelse av et slikt kriterium kan f.eks. innebære en samling av lovbestemmelser som gjelder for krise og krig.

  • 2. Samling av normer ut fra organisatoriske forhold. Dette kan f.eks. føre til en inndeling ut fra departementsinndelingen, bl.a. slik at forhold som hører under ulike departementer, reguleres i ulike lover.

  • 3. Samling av normer ut fra de hensynene som skal ivaretas. Forurensningsloven er et eksempel på en lov som inneholder forskjellige regler som skal ivareta ett felles formål.

  • 4. Samling av normer ut fra samfunnssektorer eller livsområder. En felles lov om helsepersonell er et eksempel på en slik samling.

  • 5. Samling av normer for bestemte enkelthendelser eller hendelsesforløp. Eksempel på en slik inndeling er f.eks. arveloven eller kjøpsloven, som inneholder regler knyttet til en arve- eller kjøpssituasjon, og straffeprosessloven som regulerer gangen i en straffesak.

  • 6. Samling av normer etter juridiske problemer. F.eks. er regler knyttet til ekspropriasjon i noen grad samlet i oreigningsloven og saksbehandlingsregler for forvaltningen samlet i forvaltningsloven.»

Videre har Lovavdelingen pekt på at samling av normer ut fra en brukerorientering også kan være et relevant kriterium ved vurderingen.6

21.1.2 Målgrupper for lovgivningen

I Lovstrukturutvalgets rapport7 beskrives en generell tredeling av regelverkets målgrupper: jurister, andre eksperter (forvaltningspersonell, næringsdrivende, informasjonsformidlere mfl.) og allmennheten. Utvalget uttalte: «Det er lovverkets oversiktlighet for dem som direkte berøres av reglene, og ikke for regelforvalterne, det må legges mest vekt på.»8 Selv om en ut fra rettssikkerhetsbetraktninger kan være enig i et slikt utgangspunkt, kan det antas at borgernes muligheter til å få en god behandling av sin sak er betinget av at lovanvendere evner å finne frem i regelverket, og – kanskje vel så viktig i praksis – at ansatte i forvaltningen uten juridisk ekspertise uten urimelig arbeidsbelastning kan finne frem og forstå reglene som gis.

21.1.3 Valg mellom lov og forskrift

Selv om økt tilgjengelighet av informasjon på Internett har lettet allmennhetens tilgang til offentlige dokumenter, tas det gjerne som et utgangspunkt at brukere ikke har tilgang til andre rettskilder enn selve lovteksten.9 Lover anses som lettere tilgjengelige for brukere enn forskrifter og forarbeidsdokumenter, men det kan være nødvendig å overlate detaljer til forskrifter og merknader til lovbestemmelsene i lovens forarbeider (utvalgets NOU samt departementets fremtidige lovproposisjon og dokumentene fra stortingsbehandlingen) for å unngå at lovteksten eser ut slik at dokumentet blir vanskeligere å lese og mindre oversiktlig for allmennheten. Tekniske detaljer som i praksis bare retter seg mot en avgrenset gruppe, kan ofte med fordel plasseres i forskrift.10 Merknadene i forarbeidene bør begrense seg til presiseringer av lovforslaget, særlig med tanke på begrepsbruk.

I Lovavdelingens veiledning er det gitt uttrykk for følgende utgangspunkt: «[A]lle spørsmål som er av en slik karakter at Stortinget bør ta stilling til dem, bør reguleres i formell lov og ikke overlates til forskrift.»11 Dette kan sies å gi uttrykk for en politisk og statsforfatningsmessig begrunnelse for å la spørsmål av betydning avgjøres ved lovtekst, og ikke ved forskrift eller merknader i forarbeidene. Hensynet til at innbyggerne skal kunne forutberegne sin rettsstilling, taler også for at regler som har direkte betydning, og særlig regler av inngripende karakter, formidles på en fullgod måte i lovteksten.

21.2 Vurderinger knyttet til utvalgets forslag

21.2.1 Målgrupper for rettsreglene

Følgende grupper, som til dels kan ha flytende overganger seg imellom, er identifisert som relevante målgrupper for bestemmelsene som utvalget foreslår:

  1. personen saken gjelder

  2. pårørende

  3. tilsatte i helse- og omsorgstjenestene i kommunen

  4. tilsatte i spesialisthelsetjenestene

  5. tilsatte i velferdstjenestene

  6. tjenestepersoner i politiet

  7. jurister, herunder

    1. jurister i staten: påtalemyndigheten, helseforvaltningen og ulike organer med kontroll- eller tilsynsfunksjoner (fylkesmannen, Statens helsetilsyn, Sivilombudsmannen, domstolene),

    2. jurister i kommunen, og

    3. jurister som yter rettslig bistand til personen saken gjelder

  8. sivilsamfunnet, herunder ideelle/frivillige organisasjoner

  9. allmennheten

Enkelte vil ha interesse av å forstå lovbestemmelsene i tilknytning til konkrete saker om narkotikabruk. Andre vil kunne ha behov for å forholde seg til regelverket som del av det alminnelige forebyggende arbeidet mot narkotikabruk, som blant annet bør omfatte å gi opplysninger om rettstilstanden, eller for selv å unngå å begå en ulovlig eller straffbar handling.

21.2.2 Særlov eller innlemming i eksisterende lovverk?

Den offentlige debatten om narkotikapolitiske spørsmål er preget av ulike perspektiver på flere komplekse samfunnsproblemer. Dette innebærer at det vil kunne være pedagogisk utfordrende å formidle innholdet i helheten av et regelsett overfor ulike berørte grupper i befolkningen. Dette kunne tilsi at lovbestemmelser som gir uttrykk for offentlige myndigheters oppgaver knyttet til utvalgets foreslåtte modell, og bestemmelser om saksgangen i kronologisk rekkefølge, burde inntas i en egen ny lov. En slik samlet særlov ville synliggjøre helheten i utvalgets forslag, herunder samordningen mellom politiet og rådgivningsenheten, på tydeligst mulig måte. Den ville også være brukerorientert i den forstand at personen saken gjelder, ville kunne få en samlet oversikt over ulike lovbestemmelser knyttet til håndteringen av saker om narkotikabruk som ikke lenger møtes med en straffereaksjon.

En slik løsning vil imidlertid innebære at disse bestemmelsene ikke inngår i de sentrale lovene innen de respektive sektorene, og det ville innebære en inndeling som går på tvers av organisatoriske forhold og samfunnsområder. Nærmere bestemt ville en samlet lov ligge i et skjæringspunkt mellom politiet og helsevesenet, mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet og mellom stat (politi) og kommune (rådgivningsenheten). Dermed oppstår en risiko for at bestemmelsene blir mindre synlige for yrkesutøverne i de respektive sektorene. Sammenhengene mellom eksisterende generelle lovbestemmelser om yrkesutøvelsen i politiet og i helse- og omsorgstjenestene og de spesielle lovbestemmelsene som gjelder narkotikasakene som omfattes av utvalgets foreslåtte modell, ville dessuten kunne bli mindre tydelige.

Utvalget foreslår derfor å etablere de nødvendige lovbestemmelsene for utvalgets modell ved å tilføye nye lovbestemmelser i politilovens annen del og helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 7 fremfor å utarbeide en særlov.

21.2.3 Lov eller forskrift?

Det foreslås inntatt forskriftshjemler i de foreslåtte nye bestemmelsene i både politiloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Det antas at én samlet forskrift, som omfatter bestemmelser knyttet til både politiets og rådgivningsenhetens oppgaver, vil være å foretrekke fremfor to separate forskrifter. Denne samlede forskriften vil da kunne synliggjøre sammenhengen mellom politiets og rådgivningsenhetens oppgaveløsning samt samarbeidet med andre instanser. Utvalget antar at utforming av en slik forskrift bør utstå til det er tatt en endelig beslutning om hvordan modellen skal innrettes, og legger derfor ikke frem forslag til forskrift i denne utredningen.

Utvalget foreslår endringer i legemiddelloven § 31 og straffeloven § 231 for å avgrense straffansvar for innehav og erverv av narkotika til egen bruk. Utvalget har vurdert om terskelverdiene, som utgjør de kvantitative grensene mellom ulovlig og straffbart innehav og erverv av ulike typer narkotika, burde lovfestes. Dette ville gi en større grad av forutberegnelighet om grensen for straffbare handlinger, ettersom det ville kreve et lovvedtak for å endre verdiene. Etter utvalgets syn vil det imidlertid være mer hensiktsmessig å fastsette terskelverdiene, som er av utpreget positivrettslig og til dels teknisk art, i forskrift. Som for definisjonen av narkotika, som beror på narkotikalisten i narkotikaforskriften, vil det kunne være behov for å gjøre justeringer i terskelverdiene, og justeringene bør kunne gjøres av en enhet med faglig ekspertise. Se omtale av evaluering og kvalitetssikring av modellen i kapittel 17. Det forutsettes at eventuelle justeringer av terskelverdiene formidles på en tydelig måte i god tid før eventuelle endringer trer i kraft.

22 Merknader til de foreslåtte lovendringene

22.1 Til legemiddelloven § 31:

Det vises til punkt 13.4 og 13.5 om vurderingen av om stoffet er til egen bruk, og anvendelsen av mengdebegrensninger for straffrihet. Den foreslåtte endringen består i en endring av legemiddelloven § 31 annet ledd, slik at bruk av narkotika, og besittelse av narkotika til egen bruk ikke lenger omfattes av straffebudet.

Det foreslås også tilføyet et nytt femte ledd som etablerer et straffritak for bruk av narkotika, og besittelse av narkotika til personens egen bruk, som er ulovlig etter legemiddelloven § 24.

Det er i prinsippet straffbart å skaffe seg adgang til å kjøpe narkotika under falske opplysninger, for eksempel om navn, bosted, sykdom eller sykdomstegn, jf. § 31, jf. § 24 første ledd. Etter det utvalget erfarer har dette alternativet ikke praktisk betydning i narkotikasaker i dag, men det bør for ordens skyld omfattes av det unntaket fra straffansvar etter § 31 som utvalget foreslår. Straffritaksbestemmelsen omfatter derfor «egen bruk av narkotika eller erverv eller besittelse av narkotika til egen bruk». Enkelte handlinger som i prinsippet omfattes av gjerningsbeskrivelsen i § 24 første eller annet ledd vil kunne være straffbare etter alminnelige straffebud som er uberørt av utvalgets foreslåtte endringer. Dette gjelder for eksempel rettsstridig bruk av en ettergjort eller forfalsket resept eller rekvisisjon, jf. straffeloven § 361 første ledd bokstav b.

Det legges til grunn at straff etter legemiddelloven § 31 første ledd, jf. narkotikaforskriften § 5 første ledd, jf. legemiddelloven § 22 annet ledd, som i dag, ikke vil kommer til anvendelse på overtredelser ved egen bruk av narkotika, eller besittelse av narkotika til egen bruk, uten lovlig adgang. Utvalget har av pedagogiske grunner valgt å la dette fremgå av ordlyden. Bestemmelsen viser derfor til både forskrift gitt i medhold av § 22 annet ledd, og til § 24.

Den øvre grensen for besittelse etter gjeldende rett (om lag 1–2 brukerdoser) vil som den klare hovedregel være innenfor de terskelverdiene som utvalget foreslår.12 For tydelighetens skyld, og for å ivareta en fleksibilitet i regelen, bør likevel ikke grensen for «besittelse» være styrende. Det er derfor inntatt en forskriftshjemmel for mengdebegrensninger i femte ledd annet punktum.

22.2 Til straffeloven § 231 om narkotikaovertredelse:

Den foreslåtte endringen består i tilføyelse av et nytt tredje ledd i bestemmelsen, som unntar fra straff erverv og oppbevaring av narkotika til egen bruk. Det vises til punkt 13.4 og 13.5 om vurderingen av om stoffet er til egen bruk, og anvendelsen av mengdebegrensninger for straffrihet.

22.3 Til helse- og omsorgstjenesteloven § 7-4 om rådgivende enhet for narkotikasaker:

I første ledd er det foreslått å ilegge en plikt for kommunen til å ha en rådgivende enhet for narkotikasaker. Som beskrevet i utredningens kapittel 14 gis politiet adgang til å undersøke personer som de har grunn til å tro at har brukt narkotika eller hatt en slik befatning med narkotika som utvalget foreslår å avkriminalisere. Når politiet har konstatert dette kan personen pålegges å møte for den rådgivende enheten, jf. utvalgets forslag til ny politiloven § 9 c.

Rådgivende enhet har ansvaret for å tilrettelegge for, planlegge og gjennomføre møter med personer som er blitt ilagt pålegg om møte for enheten. Det vises til utredningens kapittel 15 og 16. Møtet gjennomføres som en samtale hvor personen som er ilagt møteplikten blir informert om det eller de aktuelle ulovlige rusmidlene og hvilke skadevirkninger bruken kan ha. Videre vil den rådgivende enheten tilby frivillig kartlegging av risiko og motiverende intervju med sikte på ytterligere oppfølging. Enheten vil kunne ha personell fra ulike tjenester i kommunen knyttet til seg.

I andre ledd er det foreslått en hjemmel for Helse- og omsorgsdepartementet til å gi forskrift med nærmere regler om ansvaret for den rådgivende enheten. Forskriften vil kunne omfatte kompetansekrav til kommunens gjennomføring av denne funksjonen. Det legges til grunn at oppgaven vil kunne løses i samarbeid mellom kommuner.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 første ledd har kommunene en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig. Samarbeid mellom ulike deltjenester og tjenestenivåer vil være av betydning for at rådgivningsenheten skal kunne tilrettelegge for oppfølging og behandling av personer med rusrelaterte problemer. Gjennom den foreslåtte forskriftshjemmelen vil det kunne operasjonaliseres nærmere krav til samhandling, og krav til dokumentasjon for slik samhandling.

22.4 Forslag til nye bestemmelser i politiloven kapittel II om utførelsen av polititjenesten

22.4.1 Merknader til ny § 9 a om visitasjon av person, gjenstand eller oppbevaringssted:

Det vises til utredningens punkt 14.3.2.2. Bestemmelsens første ledd gir politiet adgang til å foreta visitasjon dersom det anses overveiende sannsynlig at personen innehar narkotika. Uttrykket «innehar» omfatter besittelse eller oppbevaring som er straffri etter utkastets forslag til ny legemiddellov § 31 femte ledd eller straffeloven § 231 tredje ledd. Undersøkelsen må ha som formål å opplyse vurderingen av om personen skal ilegges en oppmøteplikt etter utkastets § 9 c. Hvorvidt det er sannsynlighetsovervekt for innehav må vurderes konkret i den enkelte sak. Relevante holdepunkter vil for eksempel kunne være at personen fremstår påvirket av narkotika eller at det avdekkes brukerutstyr som klart er til personens egen bruk.

Etter politiloven § 6 annet ledd annet punktum må midlene som brukes i politiets tjenesteutøvelse være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. Etter utvalgets syn vil undersøkelse av en persons mobiltelefon med sikte på å belyse personens egen bruk av narkotika gjennomgående være et så betydelig inngrep at det ikke oppfyller disse kravene i saker om ikke-straffbar narkotikabruk eller erverv eller innehav av narkotika til egen bruk. Ved visitasjon etter bestemmelsen skal det, etter utvalgets syn, ikke være adgang til avkledning.

Annet ledd synliggjør at polititjenestepersonen først skal forsøke å få personens samtykke til visitasjonen, jf. politiloven § 6. Dersom personen ikke samtykker, skal beslutningen tas av politimesteren eller den han bemyndiger. Dersom et opphold må antas å forspille formålet med undersøkelsen, for eksempel at personen får anledning til å kvitte seg med det som undersøkelsen tar sikte på å avdekke, kan polititjenestepersonen på stedet beslutte å gjennomføre undersøkelsen. Det antas at det i praksis ikke vil være sjelden at beslutninger må treffes på stedet. Utvalget har vurdert om primærkompetansen burde legges til politiet på stedet, slik som i vegtrafikkloven § 22 a. Når primærkompetansen i utvalgets forslag er lagt til politimesteren, er det fordi visitasjon etter bestemmelsen vil kunne gjøres som ledd i planlagte aksjoner mot en eller flere bestemte personer. Slike planlagte visitasjoner bør etter utvalgets syn godkjennes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt.

Tredje ledd fastsetter at utfallet av visitasjonen skal nedtegnes. Nedtegnelse vil kunne gjøres gjennom beslagsrapport ved positivt funn, eller i politiets operative logg (PO-logg) ved negativt funn.

Etter fjerde ledd kan det tas beslag i narkotika som avdekkes. Beslaglagt narkotika forutsettes innsendt til Kripos for destruksjon i samme utstrekning som i dag.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om visitasjoner og beslag. Gjennomføringen og dokumentasjonen av utfallet av visitasjonen vil ha betydning for oppfølgingen av personen ved rådgivende enhet for narkotikasaker, og opplysningene vil kunne ha betydning som underlag for politiets forvaltningsoppgaver. Departementet bør derfor ha mulighet til å regulere gjennomføringen og dokumentasjonen av slike tiltak nærmere. Regulering av politiets oppgaver etter bestemmelsen kan riktig nok gis i medhold av instruksjonsmyndighet etter politiloven § 29. Ettersom det kan være ønskelig å gi en samlet forskrift for saker som omfattes av utvalgets foreslåtte modell, som regulerer både politiets og kommunens håndtering av disse sakene, er det likevel inntatt en egen forskriftshjemmel i utkastet til bestemmelsen.

22.4.2 Merknader til ny § 9 b om testing av narkotikapåvirkning:

Det vises til punkt 14.3.2.3 om utvalgets forslag til hjemler for politiets avdekking av narkotika, og bruk av narkotika. Bestemmelsen gjelder fremgangsmåten for politiets undersøkelse og vurdering av om en person er påvirket av, eller har brukt, narkotika.

Etter første ledd kan politiet gjennomføre undersøkelse ved hjelp av metoden «Tegn og symptomer». Denne metoden forutsetter i praksis at personen medvirker til undersøkelsen. Uttrykkelig hjemmel til å gjennomføre undersøkelsen er likevel tatt inn i første ledd, slik at det ikke blir avgjørende for lovligheten av undersøkelsen i det enkelte tilfellet hvorvidt personen har gitt sitt samtykke, eventuelt hvor langt personens samtykke strekker seg.

Bestemmelsens annet ledd regulerer bruk av foreløpig rustesting og rustesting i de tilfeller der politiet anser det overveiende sannsynlig at personen er påvirket av narkotika, eller har brukt narkotika. Dette er det samme beviskravet som gjelder for vedtaket om oppmøteplikt for rådgivningsenheten, se foreslått ny § 9 c første ledd. Ettersom beviskravet for pålegget er oppfylt, anses det ikke å være behov for noen inngrepshjemmel som sådan for å påvise bruken. Formålet med reguleringen er å gi personer adgang til eventuelt å motbevise politiets vurdering gjennom gjennomføring av foreløpig rustest eller rustest.

De konkrete testmetodene er ikke angitt i bestemmelsen, og vil dermed kunne endres over tid. Utvalget har knyttet valget av testmetoder etter bestemmelsen til tilsvarende foreløpig tester og tester som gjøres etter vegtrafikkloven § 22 a første og annet ledd.

Etter annet ledd annet punktum omfatter bestemmelsen testing av både aktuell ruspåvirkning og nylig bruk som ikke medfører aktuell ruspåvirkning. Hvilken testmetode personen skal tilbys, vil avhenge av om den er egnet som bevismiddel for å bekrefte eller avkrefte inntak av narkotika i det konkrete tilfellet. Dette vil avhenge av hvilken type narkotika det er tale om og hvor lenge det er siden personen inntok stoffet.

Annet ledd tredje punktum innebærer at andre tester enn foreløpig rustest gjennomføres av andre enn polititjenestepersonene på stedet. Helsepersonelloven § 12 pålegger lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør en plikt til å foreta undersøkelser av personer ta blodprøve etter begjæring fra politiet. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i saker om ulovlig, men ikke straffbar, bruk av narkotika. Den foreslåtte bestemmelsen om undersøkelse av ruspåvirkning innebærer at slike prøver bare skal skje når personen selv ønsker det eller samtykker til det. Det anses derfor ikke nødvendig med en særskilt hjemmel om helsepersonellets medvirkning til slik testing utover den foreslåtte bestemmelsen i politiloven.

Etter tredje ledd skal opplysninger om gjennomføringen og utfall av tiltak etter bestemmelsen nedtegnes. Dette vil kunne gjøres ved en innføring i politiets operative logg (såkalt PO-logg).

22.4.3 Merknad til ny § 9 c pålegg om oppmøte for rådgivende enhet for narkotikasaker:

Det vises til utredningens punkt 14.3.3 om pålegg om oppmøte. I første ledd gis politiet kompetanse til å gi pålegg om oppmøteplikt for rådgivende enhet for narkotikasaker. Bestemmelsens anvendelsesområde er tilfeller der politiet anser det overveiende sannsynlig at en person har brukt narkotika, eller hatt tilhørende befatning med narkotika. Bestemmelsen omfatter også forsøk på erverv og bruk, som skal forstås på samme måte som forsøkshandlinger etter straffeloven § 16. Uttrykket «innehar» omfatter besittelse eller oppbevaring som er straffri etter utkastets forslag til ny legemiddellov § 31 femte ledd eller straffeloven § 231 tredje ledd. Det vises til utredningens kapittel 13 om den nærmere grensedragningen for straffriheten.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at det vurderes om det er rimelig grunn til å iverksette etterforsking av et mulig straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224.

Som det fremgår av uttrykket «kan», gir bestemmelsen politiet en skjønnsadgang i flere retninger. Formålet må hovedsakelig være inngripen overfor personer med en aktuell bruk av narkotika, det vil si personer som på beslutningstidspunktet, eller kort tid før dette, er påvirket av narkotika eller innehar dette. Utvalget kan vanskelig se at pålegget vil tjene sitt formål dersom det har gått lang tid siden siste kjente tilfelle av bruk, innehav eller erverv av narkotika. En yttergrense vil formentlig være at det har gått ett år. Etter gjeldende rett foreldes straffansvaret for overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24, etter ett år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav a. Iverksettelse av en undersøkelse og pålegg etter de bestemmelsene som utvalget foreslår etter at det har gått meget lang tid ville neppe være formålstjenlig, og ville kunne oppfattes som misbruk av påleggsmyndigheten.

Et annet aspekt ved formålet er å bringe personer med et mulig udekket hjelpebehov i forbindelse med offentlige tjenester. Der en person nylig har vært ilagt oppmøteplikt og det er registrert at personen oppfylte plikten, bør det vurderes om er hensiktsmessig ressursbruk å gi et nytt oppmøtepålegg, med tanke på ordningens formål. Det samme vil kunne gjelde personer med kjent vedvarende rusproblematikk som etter politiets kunnskap er i kontakt med behandlingsapparatet. Selv om politiet, etter å ha opplyst saken, ikke skulle treffe vedtak om oppmøteplikt, er dette ikke til hinder for at det tas beslag i narkotika som eventuelt er avdekket, jf. foreslått ny § 9 a fjerde ledd.

I andre ledd fremgår det at politiet har en begrunnelsesplikt. Pålegg om oppmøte er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det følger av forvaltningsloven § 24 at slike vedtak skal begrunnes. Begrunnelsen må således beskrive i korte trekk bruken eller befatningen med narkotika som utgjør grunnlaget for vedtaket. Opplysningene som er lagt til grunn for vedtaket vil kunne ha betydning for personen saken gjelder, ettersom disse lagres hos politiet. Opplysningene vil ha betydning for rådgivningsenhetens oppfølging av personen, og kan senere få betydning som underlag for politiets forvaltningsoppgaver, noe som taler for at opplysninger som nedtegnes i begrunnelsen i utgangspunktet bør være verifisert gjennom bekreftelse fra personen selv, eller undersøkelse og rustesting, se forslag til ny §§ 9 a og b.

Vedtaket skal meddeles parten eller partens foresatte/verge, og oversendes rådgivningsenheten. Skriftlig meddelelse til parten eller partens foresatte/verge gjøres av politiet på den måten politiet anser mest hensiktsmessig. Det kreves ikke at politiet gjennomfører forkynning, men politiet bør forsikre seg om at meddelelsen er mottatt. Se for øvrig forvaltningsloven § 27 om underretning om vedtaket.

Politiet må påse at personer som ikke forstår norsk, eller et annet språk som polititjenestepersonene på stedet snakker, forstår innholdet i vedtaket.

I tredje ledd er det foreslått en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere regler om hvordan politiet skal behandle opplysninger i ovennevnte narkotikasaker. Utvalget har lagt til grunn at det vil være rom for lokale variasjoner i hvilken løsning som velges for fastsetting av oppmøtetidspunkt for rådgivningsenheten, se punkt 16.3. En mulig løsning er at det på forhånd fastsettes noen tidspunkter som politiet kan tildele personen på stedet, slik at det går kort tid fra møtet med politiet til oppmøtet skal skje for rådgivningsenheten. Lokale forskjeller mellom kommunene tilsier at det bør være en viss fleksibilitet i reguleringen, og utvalget antar derfor at dette bør løses gjennom forskriftsregulering og lokale samarbeidsavtaler.

22.4.4 Til politiloven § 30 om straff

Ettersom bestemmelsen om vedtak om oppmøteplikt er inntatt i politilovens andre kapittel, ville politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, kunne medføre at manglende etterkommelse av vedtaket medførte et straffansvar. For å unngå et slikt resultat, som ville være i strid med intensjonen til regjeringens rusreform, foreslås det tilføyet et nytt annet ledd til § 30 som fritar unnlatt etterkommelse av slike vedtak fra straff.

Håndteringen av manglende etterlevelse av vedtak om oppmøte er beskrevet i utredningens punkt 15.9.

23 Utvalgets forslag til lovendringer

23.1 Endring av legemiddelloven § 31

Legemiddelloven § 31 annet ledd skal lyde:

Erverv, besittelse og bruk av dopingmidler, jf. § 24 a første ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, eller begge deler.

Endringen består i en strykning av ordene «Besittelse og bruk av narkotika, jf. § 24 første ledd, og».

Nytt femte ledd i legemiddelloven § 31 skal lyde:

Straff etter første ledd får ikke anvendelse på overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av § 22 annet ledd, eller overtredelse av § 24, ved egen bruk av narkotika eller erverv eller besittelse av narkotika til egen bruk. Kongen kan ved forskrift fastsette mengdebegrensninger for straffrihet etter denne bestemmelsen.

23.2 Endring av straffeloven § 231

Straffeloven § 231 nytt tredje ledd skal lyde:

Straff etter første og annet ledd får ikke anvendelse på erverv eller oppbevaring av narkotika til egen bruk. Kongen kan ved forskrift fastsette mengdebegrensninger for straffrihet etter denne bestemmelsen.

23.3 Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven

Kapitteloverskriften til kapittel 7 skal lyde:

Kapittel 7. Individuell plan, koordinator, koordinerende enhet og rådgivende enhet for narkotikasaker.

Ny § 7-4 i helse- og omsorgstjenesteloven skal lyde:

§ 7-4 Rådgivende enhet for narkotikasaker

Kommunen skal ha en rådgivende enhet for narkotikasaker. Denne enheten skal ha ansvaret for å møte personer som er ilagt oppmøteplikt etter politiloven § 9 c.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om den rådgivende enheten, herunder kompetansekrav, organisering og tjenestens innhold, inkludert formidling til og samhandling med andre tjenester.

23.4 Endringer i politilovens annet kapittel

23.4.1 Utkast til ny § 9 a om visitasjon av person, gjenstand eller oppbevaringssted

Ny bestemmelse i politiloven § 9 a skal lyde:

§ 9 a Visitasjon av person, gjenstand eller oppbevaringssted

Politiet kan visitere person, gjenstand eller oppbevaringssted, når det er overveiende sannsynlig at personen innehar et stoff som etter regler med hjemmel i legemiddelloven § 22 er å anse som narkotika.

Uten personens samtykke kan visitasjon etter paragrafen her bare skje etter beslutning av politimesteren eller den han bemyndiger. Dersom det må antas at formålet med visitasjonen vil forspilles ved opphold kan beslutningen treffes av politiet på stedet. Det skal opplyses om hva saken gjelder og hva visitasjonen omfatter.

Utfallet av visitasjonen skal nedtegnes snarest mulig.

Politiet kan beslaglegge og tilintetgjøre narkotika som innehas uten lovlig adgang.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om visitasjon og beslag i medhold av paragrafen her.

23.4.2 Utkast til ny § 9 b om testing av narkotikapåvirkning

Ny bestemmelse i politiloven § 9 b skal lyde:

§ 9 b Testing av narkotikapåvirkning

Politiet kan foreta en særskilt undersøkelse av om det foreligger tegn og symptomer på påvirkning av et stoff som etter regler med hjemmel i legemiddelloven § 22 er å anse som narkotika, når personen fremstår som påvirket av et slikt stoff og det foreligger rimelig grunn til å bekrefte eller avkrefte dette.

Dersom politiet anser det overveiende sannsynlig at personen er påvirket av narkotika, skal personen få tilbud om å gjennomføre foreløpig test som nevnt i vegtrafikkloven § 22 a første ledd eller å fremstilles for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve og klinisk legeundersøkelse som nevnt i vegtrafikkloven § 22 a annet ledd, for å søke å fastslå eller avkrefte påvirkningen. Det samme gjelder dersom politiet anser det overveiende sannsynlig at personen har brukt narkotika, og testing etter første punktum er egnet til å påvise den tidligere bruken. Test, prøve eller undersøkelse etter første og annet punktum gjennomføres av personell som angitt i vegtrafikkloven § 22 a tredje ledd.

Opplysninger om gjennomføring og utfall av tiltak etter paragrafen skal nedtegnes snarest mulig. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om beslutning og gjennomføring av tiltak etter paragrafen.

23.4.3 Utkast til ny § 9 c om pålegg om oppmøte for rådgivende enhet for narkotikasaker

Ny bestemmelse i politiloven § 9 c skal lyde:

§ 9 c Pålegg om oppmøte for rådgivende enhet for narkotikasaker

Politiet kan pålegge en person å møte hos rådgivende enhet for narkotikasaker når det er overveiende sannsynlig at personen har brukt, eller forsøkt å bruke, stoff som etter regler med hjemmel i legemiddelloven § 22 er å anse som narkotika, eller at personen har ervervet, eller forsøkt å erverve, eller innehar eller har innehatt et slikt stoff til egen bruk.

Vedtak om møteplikt for rådgivende enhet skal grunngis.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om vedtak etter bestemmelsen her, meddelelse av vedtaket, oversendelse av vedtaket til rådgivende enhet i kommunen og politiets behandling av opplysninger i slike saker.

23.4.4 Endring av § 30 om straff

Politiloven § 30 nytt annet ledd skal lyde:

Straff etter første ledd nr. 1 kommer ikke til anvendelse på unnlatelse av å etterkomme pålegg gitt i medhold av § 9 c første ledd.

Fotnoter

1.

Justisdepartementets lovavdeling (2000) s. 20.

2.

Justisdepartementets lovavdeling (2000) s. 22.

3.

NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket, s. 146.

4.

NOU 1992: 32, s. 230.

5.

Se veilederens s. 21. Lovstrukturutvalgets kriterier er drøftet i NOU 1992: 32, kapittel 8.5.

6.

Justisdepartementets lovavdeling (2000) s. 22.

7.

NOU 1992: 32, kapittel 8.2.2.

8.

NOU 1992: 32, s. 105.

9.

Justisdepartementets lovavdeling (2000) s. 26.

10.

Justisdepartementets lovavdeling (2000) s. 24.

11.

Justisdepartementets lovavdeling (2000) s. 23.

12.

Det vil således trolig være uten praktisk betydning at endringen i annet ledd isolert sett innebærer en nedkriminalisering av overtredelser av § 24, fra fengsel i inntil 6 måneder, jf. § 31 annet ledd til fengsel i inntil 3 måneder, jf. § 31 første ledd. For de få tilfellene det eventuelt kunne være tale om, vil dette ikke ha praktisk betydning for straffutmålingen, idet reaksjonen i slike saker er bøter.

Til toppen
Til dokumentets forside