14 Andre lovendringer
14.1 Oversikt
I dette kapitlet omtales forslag til diverse endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern som ikke har sammenheng med designloven. Endringene gjelder for det første patentloven § 8 fjerde ledd, som fastsetter at den som søker om patent uten å være oppfinneren, skal dokumentere («godtgjøre») sin rett til oppfinnelsen. Denne dokumentasjonsplikten foreslås endret slik at søkeren kan nøye seg med å legge frem en ensidig erklæring om retten til oppfinnelsen. Det foreslås for det annet endringer i patentloven og varemerkeloven som åpner for at avgifter til Patentstyret kan faktureres, i stedet for at de skal betales innen fristen for fremsettelse av ulike begjæringer. For det tredje foreslås det at diverse småavgifter etter varemerkeloven fjernes. Den fjerde endringen går ut på at reglene om nasjonale og internasjonale varemerkesaker harmoniseres når det gjelder adgangen til henleggelse og gjenopptakelse. Formålet med endringene er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig.
Justisdepartementet sendte endringsforslagene på høring 18. februar 2002 med høringsfrist 2. april 2002. Høringsnotatet om endring av patentloven § 8 var utarbeidet av Justisdepartementet, mens høringsnotatet om de øvrige endringsforslagene var utarbeidet av Patentstyret. Høringsnotatene ble sendt til følgende adressater:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Finansdepartementet
Kultur- og kirkedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Patentstyret
Regjeringsadvokaten
Statens veiledningskontor for oppfinnere
Actio Lassen
Den Norske Advokatforening
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Håmsø patentbyrå
Landsorganisasjonen i Norge
Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse
Norsk forening for industriens patentingeniører
Norsk oppfinnerforening
Norske patentingeniørers forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Patentkontoret Curo
Den femte lovendringen gjelder lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern § 5 første ledd, som omhandler sammensetningen av Patentstyrets annen avdeling ved klagesaksbehandling. Det foreslås at denne bestemmelsen endres slik at det ikke lenger er nødvendig at fem personer deltar i behandlingen av alle typer klagesaker etter lovgivningen om industrielt rettsvern (patentloven, varemerkeloven, planteforedlerrettsloven og mønsterloven/designloven). Endringsforslaget ble sendt på høring av Patentstyret 12. april 2002 med høringsfrist 3. mai 2002 til følgende adressater:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Finansdepartementet
Justis- og politidepartementet
Kultur- og kirkedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Regjeringsadvokaten
Statens veiledningskontor for oppfinnere
Den Norske Advokatforening
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse
Norsk forening for industriens patentingeniører
Norsk oppfinnerforening
Norske patentingeniørers forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Høringsinstansenes synspunkter er omtalt under de enkelte emnene.
14.2 Patentsøknader innlevert av andre enn oppfinneren
14.2.1 Gjeldende rett
Patentloven § 8 inneholder bestemmelser om patentsøknaden og innleveringen av denne. Fjerde ledd lyder:
«I søknaden skal oppfinnerens navn angis. Søkes patent av en annen enn oppfinneren, skal søkeren godtgjøre sin rett til oppfinnelsen.»
Er patent søkt av en annen enn oppfinneren, må søkeren altså legge frem dokumentasjon for sin rett til oppfinnelsen. Slik dokumentasjon kan f.eks. være en overdragelseserklæring som er undertegnet av oppfinneren.
Plikten til godtgjøring etter patentloven § 8 fjerde ledd gjelder ikke bare ved nasjonale søknader om patent her i landet. Den gjelder også ved internasjonale patentsøknader som er innlevert etter reglene i patentloven kapittel 3, og som omfatter Norge. Dette følger av henvisningen i patentloven § 33 første ledd første punktum til patentloven kapittel 2.
14.2.2 Høringsnotatet
I Justisdepartementets høringsnotat ble plikten etter patentloven § 8 fjerde ledd til å dokumentere sin rett til oppfinnelsen i tilfeller der søkeren er en annen enn oppfinneren, foreslått erstattet med en plikt til å legge frem en ensidig erklæring om denne retten. Etter forslaget skulle dokumentasjon for retten bare kunne kreves hvis Patentstyret finner grunn til å tvile på at søkeren har retten til oppfinnelsen. Patentstyret skulle på den annen side ha en forskriftsbestemt plikt til å sende søkerens erklæring til den som er oppgitt som oppfinner. Med en slik foreleggelsesplikt vil en oppfinner som er uenig i at søkeren har rett til oppfinnelsen, selv kunne forfølge saken overfor Patentstyret eller domstolene.
Formålet med endringsforslaget var å harmonisere norsk rett med reglene om internasjonale patentsøknader i patentsamarbeidskonvensjonen (konvensjon 19. juni 1970 om patentsamarbeid (PCT)), som patentloven kapittel 3 med forskrifter bygger på. Det ble også vist til at Danmark og Sverige forbereder liknende lovendringer.
Om forholdet til patentsamarbeidskonvensjonen er det bl.a. uttalt følgende i høringsnotatet:
«Patentsamarbeidskonvensjonen (PCT) ble vedtatt i Washington 19. juni 1970 og administreres av Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO). Norge er blant de omlag 100 statene som har sluttet seg til konvensjonen. Den er gjennomført i norsk rett gjennom patentloven kapittel 3 med forskrifter.
PCT etablerer et system for internasjonale patentsøknader. Konvensjonen gjør det mulig å levere inn én patentsøknad som omfatter flere stater (internasjonal patentsøknad), i stedet for separate søknader til de enkelte statene (nasjonal søknad). Konvensjonen gjelder den forberedende behandlingen av internasjonale patentsøknader. Det er nasjonale patentmyndigheter som avgjør om det kan gis patent i de enkelte statene. Avgjørelsen treffes på grunnlag av nasjonal rett.
PCT har bestemmelser om hvilke opplysninger internasjonale patentsøknader skal inneholde. Den åpner til en viss grad for at nasjonal lovgivning pålegger søkeren å gi den nasjonale patentmyndigheten bestemte tilleggsopplysninger. Etter PCT artikkel 27 nr. 2 (ii) er konvensjonen ikke til hinder for å pålegge søkeren å innlevere «dokumenter som ikke inngår i den internasjonale søknad men som utgjør bevis vedrørende påstander som er gjort eller erklæringer som er gitt i søknaden». I det supplerende regelverket til PCT (PCT regel 51 bis nr. 1 bokstav a) var denne bestemmelsene tidligere presisert slik at de utpekte statene bl.a. kunne kreve dokumentasjon for påstander om at retten til en oppfinnelse eller søknad var overdratt. Statene kunne herunder kreve at den som søkte om patent uten å være oppfinneren, dokumenterte sin rett til oppfinnelsen.
På et møte i PCT-forsamlingen 13. til 17. mars 2000 ble det vedtatt endringer i PCT-reglene for å harmonisere regelverket med patentlovtraktaten (PLT) 1. juni 2000, som også hører under WIPO. Endringene i PCT-reglene trådte i kraft i mars 2001 og er bindende for Norge. Hvilke tilleggsopplysninger de utpekte statene i dag kan kreve fra den internasjonale søkeren, følger av regel 51 bis, jf. regel 4 nr. 17. Den relevante delen av regel 51 bis nr. 1 bokstav a lyder nå:
«(a) På de vilkårene som følger av regel 51 bis nr. 2, kan den nasjonale lovgivningen som anvendes av den utpekte myndigheten, i samsvar med artikkel 27 pålegge søkeren å innlevere [...]
(ii) ethvert dokument om søkerens rett til å søke om eller bli meddelt patent,
(iii) ethvert dokument om søkerens rett til å kreve prioritet etter en tidligere søknad når søkeren er en annen enn den som innleverte den tidligere søknaden, eller når søkerens navn er endret siden den dagen da den tidligere søknaden ble innlevert, [...].»
Den relevante delen av regel 51 bis nr. 2 bokstav a lyder:
«Hvis nasjonal lovgivning ikke krever at nasjonale søknader skal være innlevert av oppfinneren, skal den utpekte myndigheten ikke - med mindre den har rimelig grunn til å tvile på de aktuelle opplysningene eller erklæringene - kreve dokumenter eller bevis [...]
(ii) knyttet til søkerens rett på den internasjonale søknadsdagen til å søke om og bli meddelt patent (regel 51 bis nr. 1 bokstav a (ii)), hvis en erklæring om dette forholdet er vedlagt søknadsskrivet eller er sendt direkte til den utpekte myndigheten i samsvar med regel 4.17 (ii);
(iii) knyttet til søkerens rett på den internasjonale søknadsdagen til å kreve prioritet etter en tidligere søknad (regel 51 bis nr. 1 bokstav a (iii)), hvis en erklæring om dette forholdet er vedlagt søknadsskrivet eller er sendt direkte til den utpekte myndigheten i samsvar med regel 4.17 (iii).»
Den relevante delen av regel 4.17 lyder:
«Søknadsskrivet kan, av hensyn til den nasjonale lovgivningen i en eller flere utpekte stater, inneholde en eller flere av følgende erklæringer, utformet i samsvar med de administrative instruksene: [...]
(ii) en erklæring om søkerens rett på den internasjonale søknadsdagen til å søke om og bli meddelt patent, som nevnt i regel 51 bis nr. 1 bokstav a (ii);
(iii) en erklæring om søkerens rett på den internasjonale søknadsdagen til å kreve prioritet etter en tidligere søknad, som nevnt i regel 51 bis nr. 1 bokstav a (iii); [...].»
Sett i sammenheng innebærer disse reglene at det som hovedregel ikke lenger kan kreves dokumentasjon for retten til oppfinnelsen når søkeren er en annen enn oppfinneren. Det kan som utgangspunkt heller ikke kreves dokumentasjon for retten til å be om prioritet etter en tidligere søknad som er innlevert av en annen eller sammen med en annen. Som hovedregel kan statene bare kreve at søkeren legger ved en ensidig erklæring om at han eller hun har rett til oppfinnelsen, eller rett til å påberope seg en tidligere søknad som grunnlag for prioritet.
Dokumentasjon i form av et overdragelsesdokument e.l. kan likevel kreves hvis nasjonale patentmyndigheter har rimelig grunn til tvile på at søkeren er berettiget til oppfinnelsen, eller til å kreve prioritet.»
Om forholdet til norsk rett heter det blant annet:
«Endringene i PCT innebærer at patentloven § 8 fjerde ledd, jf. § 33 første ledd første punktum, om plikten til å dokumentere retten til oppfinnelsen i patentsøknaden, må justeres for å bringe bestemmelsene i samsvar med Norges forpliktelser etter traktaten, se PCT regel 51 bis nr. 2 bokstav a (ii), jf. regel 4.17 (ii). Det må gjøres tilsvarende endringer i patentforskriften § 2 tredje ledd, jf. forskriften § 63.
Det er heller ikke forenlig med PCT å kreve at den som søker med prioritet etter en tidligere søknad som er innlevert av flere, må dokumentere sin rett til dette, se patentbestemmelsene § 17-10. Det vises til PCT regel 51 bis nr. 2 bokstav a (iii), jf. regel 4.17 (iii).
PCT regulerer bare internasjonale patentsøknader. Endringene i PCT gjør det derfor ikke nødvendig å endre reglene om dokumentasjonsplikt ved innlevering av nasjonale søknader. Departementet antar imidlertid at det vil være en fordel for brukerne om reglene på dette punktet er de samme ved nasjonale og internasjonale søknader. Like regler vil kunne lette oversikten og hindre misforståelser.
Departementet foreslår derfor at reglene om dokumentasjonsplikt endres med virkning for både nasjonale og internasjonale patentsøknader. Patentloven § 8 fjerde ledd foreslås endret slik at det i tilfeller der patent er søkt av en annen enn oppfinneren, som hovedregel skal være tilstrekkelig at søkeren legger frem en ensidig erklæring om at vedkommende har rett til oppfinnelsen. Det foreslås at Patentstyret likevel skal kunne kreve dokumentasjon fra søkeren i samsvar med dagens regel hvis Patentstyret finner grunn til å tvile på at søkeren er berettiget til oppfinnelsen. [...]
Departementet kan ikke se at PCT er til hinder for å bestemme at Patentstyret rutinemessig skal legge søkerens erklæring frem for oppfinneren. Dette er løsningen ved patentsøknader etter den europeiske patentkonvensjonen 5. oktober 1973 (EPC, se regel 17 i det supplerende regelverket («implementing regulations») til konvensjonen). Med en slik foreleggelsesplikt vil en oppfinner som er uenig i at søkeren har rett til oppfinnelsen, selv kunne forfølge saken overfor Patentstyret eller domstolene - f.eks. ved å kreve søknaden overført til seg etter patentloven § 18.
For å beskytte oppfinnerens interesser foreslår departementet derfor en bestemmelse i patentforskriften § 2 tredje ledd som pålegger Patentstyret å sende en kopi til oppfinneren av erklæringen om retten til oppfinnelsen.»
14.2.3 Høringsinstansenes syn
Få høringsinstanser har hatt kommentarer til forslaget om å oppheve søkerens plikt til å dokumentere sin rett til oppfinnelsen. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Konkurransetilsynet, Kultur- og kirkedepartementet, Landsorganisasjonen i Norge, Regjeringsadvokaten og Utenriksdepartementet uttaler at de ikke har merknader. Den Norske Advokatforening er enig i at endringen ikke bare bør gjennomføres for internasjonale søknader, men også for nasjonale søknader. Ellers har foreningen ingen merknader. Nærings- og handelsdepartementet støtter endringsforslaget.
Næringslivets Hovedorganisasjon er positiv til forslaget om at Patentstyret skal varsle oppfinneren om at en annen har søkt om patent:
«NHO er enig med departementets forslag om at Patentstyret i slike tilfeller skal sende oppfinneren en kopi av søkers ensidige erklæring om retten til oppfinnelsen. Dette vil bidra til å balansere forholdet mellom oppfinner og søker.»
Patentstyret mener for sin del at Patentstyrets plikt til å varsle søkeren, bare bør gjelde for førstegangssøknader, det vil si søknader som innleveres til Patentstyret uten at det påberopes prioritet etter en tidligere innlevert søknad. I høringsuttalelsen heter det:
«Det foreslås at Patentstyret rutinemessig skal fremlegge søkers erklæring om at vedkommende har rett til å søke patent, for de oppfinnere som er oppgitt i søknaden.
Det er et patenterbarhetsvilkår at den som søker patent er berettiget til oppfinnelsen. Dagens ordning med krav til overdragelseserklæring fra oppfinner til søker, ble innført for å ivareta oppfinnernes rettigheter, da det i henhold til PL § 1 er «den som har gjort en oppfinnelse ...[som] har rett til ... å få patent på oppfinnelsen ...». Det kan imidlertid gjøres oppmerksom på at det i dag er svært få saker der det oppstår rettighetskonflikter mellom oppfinnere og søker, det vil si tilfeller der oppfinnere nekter å undertegne på en overdragelseserklæring fordi de bestrider at søker er berettiget.
Patentstyret mottar i underkant av 7000 patentsøknader i året. Gjennomsnittlig er det oppført 2-3 oppfinnere i hver søknad. Dette tilsier, etter Justisdepartementets forslag, ca. 20.000 utgående skriv fra Patentstyret til oppførte oppfinnere rundt om i hele verden. En slik mengde må anses som en ikke ubetydelig administrativ og kostnadsmessig byrde for Patentstyret.
Patentstyret ber Justisdepartementet overveie en begrensning i plikten til å oversende søkers erklæring til oppførte oppfinnere, til å omfatte førstesøknader, det vil si patentsøknader innlevert i Norge uten søknadsprioritet. Antallet førstesøknader i Norge er i størrelsesorden 1.200 årlig. De fleste søknader med prioritet er internasjonale søknader, som er gransket ved Det europeiske patentverket (EPO). EPO varsler rutinemessig søknadens oppfinnere om at de er oppført i søknaden. Det skulle derfor, i hvert fall for disse søknaders vedkommende, være unødvendig å varsle igjen.»
Den eneste høringsinstansen som er kritisk til forslaget om å oppheve søkerens plikt til å dokumentere retten til oppfinnelsen, er Statens veiledningskontor for oppfinnere. I høringsuttalelsen heter det:
«Når det gjelder endringen i patentlovens § 8 fjerde ledd, mener vi at den foreslåtte endringen vil kunne være uheldig. Dette kan føre til at det blir søkt om patenter av selskap som ikke har rettigheter til produktet, men spekulerer i at de har større ressurser tilgjengelig enn den opprinnelige oppfinneren. Dette kan føre til at større aktører kjører over små da de har lite midler til å gå til rettssak på bakgrunn av en tvist om rettigheter til en oppfinnelse. Vi mener derfor at dagens system hvor det kreves en dokumentasjonsplikt ville være bedre enn det foreslåtte.»
14.2.4 Departementets vurderinger
Departementet fastholder sitt forslag om å erstatte søkerens plikt til å dokumentere sin rett til oppfinnelsen, med en plikt til å gi en ensidig erklæring om denne retten. En slik endring vil tilpasse norsk rett til endringene i patentsamarbeidskonvensjonen, som Norge er bundet av. Den vil dessuten legge til rette for nordisk rettsenhet, ettersom liknende endringer er under forberedelse i andre nordiske land.
Statens veiledningskontor for oppfinnere frykter at en oppheving av dokumentasjonsplikten vil føre til at ressurssterke selskaper i større grad enn tidligere skaffer seg patent på oppfinnelser som er gjort av andre. Departementet antar for sin del at faren for misbruk ikke vil bli vesentlig større enn før. Formkravet kan hevdes å være unødvendig kompliserende, fordi dokumentasjon skal innleveres også i tilfeller der det ikke er noen uenighet om rettighetsforholdet, og før det er avklart om oppfinnelsen kan patenteres. En oppheving av dokumentasjonskravet vil forenkle søknadsprosedyren og være til fordel for søkerne.
Etter lovforslaget kan Patentstyret kreve dokumentasjon fra søkeren hvis det finner grunn til å tvile på at søkeren er berettiget til oppfinnelsen. Departementet har dessuten foreslått å forskriftsfeste at Patentstyret skal varsle oppfinneren om søknaden. Varslet vil gi en oppfinner som mener at søkeren ikke har retten til oppfinnelsen, en mulighet til å be om overføring av søknaden etter patentloven §§ 17 og 18, eller overføring av det meddelte patentet gjennom innsigelsesprosedyren i §§ 24 og 25. Det er også mulig å reise søksmål om overføring for domstolene. Departementet mener at disse reglene er tilstrekkelig til å ivareta oppfinnerens interesser. En fordel med forslaget er at spørsmålet om dokumentasjon for retten til oppfinnelsen bare kommer opp når det er uenighet eller tvil om rettighetsforholdet.
Under høringen uttalte Patentstyret at en eventuell forskriftsbestemt plikt til å varsle oppfinneren om søknaden, bare bør gjelde ved førstegangssøknader, og ikke ved søknader som bygger på en eldre nasjonal eller internasjonal søknad. Departementet er enig i dette og viser til Patentstyrets begrunnelse.
14.3 Endring av bestemmelser om avgifter mv.
14.3.1 Høringsnotatet
Etter patentloven og varemerkeloven skal en del avgifter knyttet til søknader og registreringer være betalt innen fristen for fremsettelse av ulike begjæringer. For eksempel må klageavgiften etter patentloven § 27 første ledd være betalt innen klagefristen på to måneder. Hvis ikke blir klagen avvist. Patentstyret er i ferd med å legge om til elektronisk saksbehandling. I dette systemet er det meningen at de fleste avgifter skal kunne betales i ettertid på grunnlag av faktura. En forutsetning for å innføre en faktureringsordning, er at loven er nøytral når det gjelder fremgangsmåten og tidspunktet for innbetaling av avgiftene. I Patentstyrets høringsnotat som ble sendt ut 18. februar 2002, foreslo Patentstyret derfor at bestemmelser i regelverket på patent- og varemerkeområdet som hindrer fakturering, ble omformulert. Eksempelvis ble bestemmelser som krever at en begjæring «skal være ledsaget av fastsatt avgift», foreslått erstattet med en regel om at «det skal betales fastsatt avgift» eller liknende. Endringsforslagene ville ifølge Patentstyret skape et mer fleksibelt betalingssystem og være til fordel for de private partene.
Patentstyret foreslo dessuten at enkelte småavgifter etter varemerkeloven ble fjernet. Dette gjaldt avgiften på 300 kroner for anmerkninger i varemerkeregistret av overdragelser og lisenser samt endring av innehaverens navn eller fullmektigforhold, se varemerkeloven § 33 første ledd, § 34 tredje ledd og § 61 annet ledd. Det skulle heller ikke koste penger å be Patentstyret om å forlenge ulike frister, se den nåværende bestemmelsen i varemerkeloven § 61 tredje ledd. Patentstyret viste til at verken patentloven eller utkastet til designlov har avgiftsbestemmelser for slike tilfeller.
Patentstyret foreslo videre en endring i varemerkeloven § 50 tredje ledd. Bestemmelsen fastsetter i dag at en internasjonal varemerkehaver som lider rettstap for oversittelse av frister i perioden fra Patentstyret får melding fra WIPO med krav fra varemerkehaveren om at registreringen skal gjelde i Norge, og fram til saken er endelig avgjort av Patentstyret, kan gis oppreisning etter bestemmelsen for nasjonale søknader i varemerkeloven § 60. Patentstyret foreslo at også bestemmelsene om henleggelse og gjenopptakelse av søknader i § 19 tredje og fjerde ledd skulle gis tilsvarende anvendelse på internasjonale registreringer. Patentstyret begrunnet forslaget med at reglene om nasjonale og internasjonale varemerkesaker bør være mest mulig like, blant annet for å legge til rette for innføring av elektronisk saksbehandling i Patentstyret.
14.3.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger
Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Konkurransetilsynet, Kultur- og kirkedepartementet, Landsorganisasjonen i Norge, Regjeringsadvokaten og Utenriksdepartementet uttaler at de ikke har merknader til Patentstyrets forslag om å fjerne småavgifter og å legge til rette for fakturering og elektronisk saksbehandling.
Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslagene og uttaler:
«Innføring av fakturering av avgifter til Patentstyret støttes av NHO, og derfor naturlig nok også de tilpasninger som foreslås for å muliggjøre denne nye måten å innkreve avgifter på. Etter dagens ordning vil en frist anses oversittet dersom en ved begjæring om handling etter lovene om industrielt rettsvern glemmer å samtidig foreta betaling av avgiften innen fristen, for eksempel ved å vedlegge sjekk. Dette selv om erklæringen i seg selv er korrekt utformet og innkommet i tide. Dette vil naturligvis lett virke urimelig. Overgangen til fakturering og de endringer som da må gjøres i lovverket, vil endre på dette, noe NHO anser som positivt.
NHO støtter også fjerningen av visse mindre avgifter etter varemerkeloven [...].»
Også Nærings- og handelsdepartementet stiller seg positivt til forslagene. Den Norske Advokatforening uttaler:
«Advokatforeningen er helt enig i at reglene, så vel i patentloven som i varemerkeloven med tilhørende forskrifter, må utformes slik at avgifter kan håndteres på en praktisk måte, og at etterfølgende fakturering kan brukes der det er hensiktsmessig.»
Advokatforeningen mener imidlertid at det ikke er nødvendig å endre enkeltbestemmelsene om avgiftsbetaling for å innføre fakturering:
«Når det gjelder forslaget til endringer i patentloven, mener Advokatforeningen at man har tilstrekkelig hjemmel for å fastsette regler om dette i patentloven § 68. Patentstyret mener, så vidt det forstås, at denne bestemmelsen ikke gir tilstrekkelig hjemmel for etterbetaling i alle tilfeller. Det synes da som en god løsning å foreta en endring i § 68 slik at det kommer klart frem at Kongen kan gi forskrifter om når og hvordan de avgifter som følger av loven og forskrifter til loven skal betales. Det vil på en generell og enkel måte løse problemet, samtidig som det åpner for en enkel måte å justere regelverket om betaling på, når det av praktiske grunner blir nødvendig.»
Etter departementetsoppfatning indikerer ordlyden i flere av lovbestemmelsene at avgifter ikke kan betales etterskuddsvis. Departementet er derfor enig med Patentstyret i at det bør gjøres endringer i de enkelte lovbestemmelsene, i tillegg til at det gis nærmere bestemmelser om avgiftsbetaling ved forskrift. Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen endringer i denne delen av Patentstyrets forslag.
Departementet støtter også innholdet i de andre forslagene til lovendringer fra Patentstyret og har med ett unntak videreført dem uendret i proposisjonen her. Departementets justering gjelder varemerkeloven § 50 tredje ledd. Patentstyret foreslo å endre denne henvisningsbestemmelsen slik at varemerkeloven § 19 tredje og fjerde ledd får anvendelse i internasjonale varemerkesaker. Departementet har her valgt å vise til hele § 19. Henleggelse og eventuell gjenopptakelse etter § 19 tredje og fjerde ledd er bare aktuelt hvis parten har unnlatt å uttale seg eller rette en mangel innen en frist fastsatt av Patentstyret etter § 19 første ledd. Den nære sammenhengen mellom de ulike delene av paragrafen tilsier at også § 19 første ledd bør gjelde i internasjonale varemerkesaker.
14.4 Sammensetningen av Patentstyrets annen avdeling
14.4.1 Høringsnotatet
Ved brev 12. januar 2002 sendte Patentstyret på høring et forslag om endring av § 5 første ledd i lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern (styreloven) med forskrifter. Forslaget gjaldt sammensetningen av Patentstyrets annen avdeling, som er klageorgan for saker etter lovgivningen om industrielt rettsvern (patentloven, varemerkeloven, mønsterloven og planteforedlerrettsloven). Styreloven § 5 første ledd fastsetter i dag at klagesaker skal avgjøres av et utvalg på fem medlemmer. Patentstyret foreslo at bestemmelsen ble endret slik at utvalget kan bestå av tre eller fem medlemmer. Visse enkle sakstyper skal kunne avgjøres av formannen eller varaformannen alene. I høringsbrevet er det uttalt:
«Selv om styreloven er preget av alder og kanskje kunne trenge en oppfriskning både av form og innhold, har Patentstyrets annen avdeling sjelden eller aldri stått overfor situasjoner der man har følt at loven har hindret fornuftig saksbehandling. Patentstyret ser derfor ikke - i denne omgang - behov for noen generell revisjon av loven.
På ett punkt foreligger likevel behov for lovendring. I § 5 første ledd første punktum heter det:
«Anden avdelings avgjørelse træffes av et utvalg paa fem medlemmer, deriblandt formanden eller dennes varamand.»
Denne bestemmelsen innebærer for det første at samtlige saker i annen avdeling må avgjøres av et utvalg på fem medlemmer. Et såvidt stort utvalg er hensiktsmessig i saker som krever en bredt sammensatt kompetanse. I mange saker er imidlertid en slik faglig bredde ikke nødvendig, og saksbehandlingen blir derfor unødvendig omfattende og tid- og ressurskrevende. Utvalget burde her mer hensiktsmessig kunne bestå av tre medlemmer.
Klagesaker kunne avgjøres av ett medlem alene i tilfeller hvor
klagen avvises på grunn av formelle mangler, eller
hvor den heves fordi klagen eller innsigelsen trekkes tilbake, årsavgift ikke er betalt, eller av andre grunner.
Dernest burde det i dag være unødvendig å kreve at enten annen avdelings formann eller varaformann deltar i den enkelte sak. Det burde i denne sammenheng være tilstrekkelig for sikring av forsvarlig saksbehandling at formannen eller varaformannen har ansvaret for sammensetningen av utvalget i de enkelte saker.»
Patentstyret antar at endringen vil føre til mer effektiv saksbehandling og til lavere kostnader i forbindelse med en del saker.
14.4.2 Høringsinstansenes syn
Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet og Utenriksdepartementet uttaler at de ikke har merknader til endringsforslaget. Fire instanser har gitt synspunkter på realiteten. Statens veiledningskontor for oppfinnere stiller seg positivt til den moderniseringen og forenklingen av regelverket som endringen legger opp til, men forutsetter at rettssikkerheten til oppfinnere blir ivaretatt. Også Nærings- og handelsdepartementet slutter seg til Patentstyrets forslag. Departementet antar at konsekvensen vil bli en mer effektiv drift av Patentstyrets annen avdeling, noe som også vil komme kundene til gode.
Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:
«Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) forstår forslaget om endring av Styreloven § 5 som et forslag om effektivisering. Hensikten er å redusere restansene og å korte ned behandlingstiden, noe som naturligvis er positivt for brukerne.»
Organisasjonen uttaler videre:
«Når det gjelder forslaget om at Annen avdelings avgjørelser treffes av et utvalg på tre eller fem medlemmer, i motsetning til i dag hvor alle avgjørelser treffes av et utvalg på fem medlemmer, mener NHO at det bør tilføyes en passus som sikrer at det alltid vil være minst ett rettskyndig- og ett handelskyndig medlem i utvalget.
Når det gjelder forslaget om at avgjørelser om heving eller avvisning skal kunne treffes av formannen eller varaformannen alene, mener NHO at dette må begrenses til de tilfeller hvor saken kan avgjøres uten noen form for skjønnsutøvelse.»
Den Norske Advokatforening er enig i at dagens regel om at annen avdelings avgjørelser alltid skal treffes at et utvalg på fem medlemmer, er for kategorisk. Foreningen uttaler videre:
«Man kan spørre seg om hovedregelen kan være 3 medlemmer med adgang for utvalget til å tilkalle ytterligere 2 medlemmer dersom det er nødvendig i det enkelte tilfelle. Patentstyrets forslag innebærer at formannen/varaformannen må positivt beslutte hvor mange som skal være med i hver enkelt sak. Etter Advokatforeningens oppfatning må det være enklere å ha en hovedregel med adgang til å avvike fra den når det er hensiktsmessig.»
14.4.3 Departementets vurderinger
Departementet slutter seg til Patentstyrets forslag om å åpne for at klagesaker for Patentstyrets annen avdeling kan avgjøres av et utvalg på tre medlemmer. Departementet er også enig i at de enkleste avgjørelsene bør kunne treffes av formannen eller varaformannen alene. Som flere høringsinstanser har påpekt, vil endringen kunne føre til raskere og mer effektiv saksbehandling. Dette vil være gunstig for brukerne. Også administrative hensyn taler for at ressursbruken i større grad bør kunne tilpasses behovene i den enkelte saken.
Departementet har ikke tatt til følge forslaget fra Næringslivets Hovedorganisasjon om å lovregulere sammensetningen av fagkompetansen i klageutvalget. Slike lovbestemmelser ville gjøre regelverket mer komplisert og motvirke den fleksibiliteten som søkes oppnådd med lovendringen. Bestemmelsene ville kunne hindre at klageutvalget settes sammen av personer som har spesialkompetanse på nettopp de problemstillingene som er reist i den konkrete klagesaken - noe som vil være uheldig i de tilfellene der klageutvalget kun består av tre medlemmer.
Departementet er derimot enig med organisasjonen i at avgjørelser om å ikke ta en klage opp til behandling, bare bør treffes av formannen eller varaformannen alene dersom avgjørelsen synes utvilsom. Utkastet er justert i tråd med dette.
Departementet har tatt til følge forslaget fra Den Norske Advokatforening om at utvalget som behandler en klagesak, som hovedregel bør bestå av tre personer. Formannen eller varaformannen kan innkalle ytterligere to medlemmer ved behov.