2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Gjeldende rett
I Norge kan man i dag få beskyttet design ved registrering etter bestemmelsene i lov 29. mai 1970 nr. 33 om mønster (mønsterloven) med forskrifter. Søknad om registrering sendes til Patentstyret. Det som kan beskyttes etter loven, er «mønstre». Med dette siktes det til forbildet for en vares utseende eller for et ornament (§ 1).
Hovedvilkårene for å få beskyttelse («mønsterrett») er at mønstret er en nyhet som skiller seg vesentlig fra det som var kjent før søknadsdagen, se § 2. Mønstret må med andre ord ha et særpreg i forhold til mønstre som allerede er kjent i Norge eller andre steder i verden, det vil si som har vært allment tilgjengelige før søknaden ble innlevert.
Mønsterloven gjør enkelte unntak fra nyhetskravet. Reglene om prioritet innebærer at søkeren kan kreve at tidspunktet da vedkommende leverte inn en søknad i utlandet, eller tidspunktet da mønstret ble vist frem på en offisiell utstilling, skal være avgjørende ved vurderingen av om nyhets- og forskjellskravet er oppfylt (mønsterloven § 3 nr. 2 og § 8 med forskrifter). Søknaden må leveres inn senest seks måneder etter innleveringen av den første søknaden eller fremvisningen på utstillingen. Videre følger det av mønsterloven § 3 nr. 1 at nyheten ikke er ødelagt hvis mønstret er gjort allment tilgjengelig av andre som følge av åpenbart misbruk.
Registrering etter mønsterloven gir innehaveren enerett til å utnytte mønstret i nærings- og driftsøyemed, se loven § 1 annet ledd og § 5. For at andre skal kunne bruke mønstret i en slik sammenheng, kreves det tillatelse fra mønsterhaveren. Utnyttelse i privat sammenheng faller utenfor beskyttelsen. Mønsterhaveren kan heller ikke nekte bruk av mønstret på andre varer enn dem mønstret er registrert for. Beskyttelsen varer i inntil femten år (§ 24).
En mønsterregistrering som ikke oppfyller lovens vilkår for beskyttelse, kan kjennes ugyldig ved dom (§ 31). Mønsterregistreringen kan dessuten oppheves administrativt på grunnlag av en innsigelse som må være fremsatt innen fire måneder etter at registreringen ble kunngjort.
2.2 Internasjonalt regelverk
2.2.1 EUs direktiv om rettslig vern av mønstre
EØS-komiteen besluttet 25. februar 2000 å innlemme europaparlaments- og rådsdirektiv 98/71/EF om rettslig vern av mønstre i EØS-avtalen vedlegg XVII om opphavsrett, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 21/2000. Ettersom gjennomføring av direktivet i norsk rett krever lovendringer, ble EØS-komiteens beslutning truffet med forbehold om Stortingets samtykke. I St.prp. nr. 70 (1999-2000) ble Stortinget anmodet om å samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning. Samtykke ble gitt ved stortingsvedtak 13. juni 2000 i samsvar med Innst. S. nr. 230 (1999-2000). Odelstingsproposisjonen her inneholder bestemmelser til gjennomføring av direktivet i norsk rett.
Direktivet regulerer vilkårene for å få designbeskyttelse samt beskyttelsens innhold, omfang og varighet. Beskyttelse gis etter søknad til kompetent nasjonal myndighet. I Norge vil dette være Patentstyret. Medlemsstatene står fritt til å fastsette saksbehandlingsregler for registrering, fornyelse og opphevelse på grunn av ugyldighet. Direktivet overlater også til nasjonal rett å regulere sanksjoner, klageadgang og håndheving. Videre er spørsmålet om designen skal være gjenstand for en nyhetsundersøkelse før registrering, overlatt til nasjonal rett.
Artikkel 1 bokstav a fastsetter at et «mønster» (en design) er utseendet til et produkt eller en del av et produkt. Det som kan gis beskyttelse, er altså et produkts utseende eller delutseende. Designen trenger ikke gjelde et fysisk produkt. Også f.eks. elektroniske skjermbilder kan beskyttes hvis de alminnelige vilkårene er oppfylt.
For å få designbeskyttelse må designen være ny og ha individuell karakter, jf. artikkel 3 nr. 2. Designen er ny hvis en identisk design ikke er blitt allment tilgjengelig tidligere, jf. artikkel 4. Den har individuell karakter hvis den gir informerte brukere et annet helhetsinntrykk enn design som har vært allment tilgjengelig, jf. artikkel 5.
En design anses for å ha blitt allment tilgjengelig hvis den har blitt kunngjort som følge av registrering. Det samme gjelder hvis designen har blitt utstilt, utnyttet kommersielt eller på annen måte blitt kjent, jf. artikkel 6. Dette gjelder likevel ikke hvis designeren selv eller dennes rettsetterfølger har gjort designen kjent i løpet av de siste tolv månedene før søknaden om registrering ble innlevert. Designen regnes heller ikke som allment tilgjengelig dersom de aktuelle fagmiljøene innenfor EØS-området ikke rimeligvis kan ha fått kjennskap til designen som ledd i sin alminnelige forretningsdrift, eller dersom den bare er gjort kjent for en tredjeperson under forutsetning av fortrolig behandling.
For de delene av et produkts utseende som utelukkende er funksjonsbestemte, kan det ikke oppnås designrett, jf. artikkel 7.
Ifølge artiklene 16 og 17 er direktivet ikke til hinder for at en design også er beskyttet etter annen lovgivning, f.eks. etter opphavsretts- eller varemerkelovgivningen.
Artikkel 11 inneholder regler om ugyldighet. Bestemmelsen fastslår at registreringen av en design skal kjennes ugyldig bl.a. dersom den ikke gjelder en design som nevnt i artikkel 1 bokstav a, eller dersom den ikke oppfyller vilkårene for registrering etter artiklene 3 til 8.
Artikkel 12 fastslår at designbeskyttelsen gir innehaveren rett til å nekte andre å utnytte designen, f.eks. ved å produsere og selge produkter med det beskyttede utseendet.
De rettighetene som følger av designbeskyttelsen, omfatter enhver design som ikke gir den informerte bruker et annet helhetsinntrykk, jf. artikkel 9. Omfanget av beskyttelsen favner dermed like vidt som vilkåret om individuell karakter for å få beskyttelse.
Artikkel 13 gjør unntak fra beskyttelsen og fastslår bl.a. at den ikke er til hinder for at andre bruker designen i privat og ikke-kommersiell sammenheng eller til eksperimentelle formål. Designen kan også benyttes i undervisningsøyemed uten designhaverens samtykke, forutsatt at utnyttelsen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader designhaverens interesser. Kilden må dessuten oppgis.
Artikkel 10 regulerer beskyttelsens varighet. Beskyttelse gis for en eller flere perioder på fem år regnet fra den dagen da søknaden om registrering ble innlevert. Designhaveren kan forlenge vernets gyldighetstid med én eller flere femårsperioder. Samlet vernetid kan ikke overstige tjuefem år fra den dagen da søknaden ble innlevert. Når det gjelder reservedeler, kan medlemsstatene enten beholde eller redusere den beskyttelsestiden som følger av nasjonal rett i dag, jf. artikkel 14. Beskyttelsestiden kan derimot ikke økes.
Designhaveren kan ikke bruke designretten til å nekte videre salg i EØS-området av produkter med det beskyttede utseendet som er ført på markedet i dette området av designhaveren selv eller med dennes samtykke, jf. artikkel 15.
2.2.2 EUs forordning om EF-design
Forordning (EF) nr. 6/2002 om EF-design etablerer et fellesskapssystem for rettslig beskyttelse av design. Forordningen gjør det mulig å oppnå designrett i hele fellesskapet under ett gjennom søknad til et fellesskapsorgan (Harmoniseringskontoret for det indre marked). Systemet er stort sett bygget opp på samme måte som systemet for registrering av EF-varemerker, se forordning (EØF) nr. 40/94 om fellesskapsvaremerker. Det materielle innholdet i forordningen svarer i hovedsak til bestemmelsene i direktivet om rettslig vern av mønstre. Etter forordningen skal imidlertid også en uregistrert design kunne oppnå et visst vern. Vurderingen av om den uregistrerte designen er ny og har individuell karakter, skal skje ut fra situasjonen på tidspunktet da designen første gang ble offentliggjort (artikkel 5 nr. 1 bokstav a og 6 nr. 1 bokstav a). Vernet oppstår fra det samme tidspunktet (artikkel 1 nr. 2 bokstav a).
Omfanget av vernet er snevrere enn for en EF-design som er registrert. Retten til å nekte andre å utnytte designen, gjelder bare overfor dem som bevisst har kopiert designen (artikkel 19 nr. 2). Beskyttelsestiden er tre år, mens det for en registrert EF-design kan oppnås beskyttelse i inntil tjuefem år (artikkel 11 og 12).
Forordningen om fellesskapsvaremerker har ikke blitt innlemmet i EØS-avtalen. Systemet for registrering av varemerkene forvaltes av EU-organer, slik at forordningen ikke harmonerer med topillarsystemet som EØS-avtalen bygger på. Forordningen om EF-design må vurderes på samme måte.
2.2.3 Genèveavtalen om internasjonal registrering av design
Genèveavtalen til Haagoverenskomsten om internasjonal registrering av design ble vedtatt 2. juli 1999 av Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO). Den har foreløpig ikke trådt i kraft. Avtalen består av en hoveddel (Genèveavtalen) med supplerende regler (Genèvereglene). I St.prp. nr. 2 (2002-2003) er Stortinget bedt om å samtykke til tiltredelse av avtalen.
Kapittel 10 i forslaget til designlov inneholder lovbestemmelser til gjennomføring av Genèveavtalens overordnede prinsipper i norsk rett. Nærmere bestemmelser vil bli fastsatt ved forskrift. De norske gjennomføringsbestemmelsene kan ikke settes i kraft før Norge har tiltrådt Genèveavtalen, og avtalen har trådt i kraft. Det er ikke ventet at avtalen vil tre i kraft før tidligst i 2004.
Genèveavtalens system for internasjonal designregistrering vil gjøre det mulig å levere inn én søknad som kan føre til designrett i alle medlemsstatene som søkeren har utpekt (internasjonal designsøknad), i stedet for at det leveres inn nasjonale søknader i de enkelte statene. Den internasjonale designsøknaden innleveres til WIPO, enten direkte eller via nasjonal registreringsmyndighet, som i Norge vil være Patentstyret (artikkel 4). WIPO registrerer søknaden i sitt internasjonale register etter å ha kontrollert at den oppfyller avtalens formkrav, se artikkel 10 nr. 1. WIPO skal som hovedregel kunngjøre designregistreringen seks måneder etter at internasjonal registrering fant sted, se artikkel 10 nr. 3 og regel 17.
Hvis Norge er utpekt i søknaden, vil WIPO sende en kopi av den internasjonale kunngjøringen til Patentstyret for vurdering. Patentstyret skal da undersøke om designen i den internasjonale designregistreringen oppfyller de alminnelige vilkårene for registrering i Norge. Er vilkårene ikke oppfylt, følger det av Genèveavtalen at Patentstyret helt eller delvis kan avslå å gi registreringen virkning i Norge. WIPO skal varsles om avslaget og begrunnelsen for dette innen seks måneder etter at kunngjøringen ble sendt fra WIPO, se artikkel 12 nr. 2 og regel 18. Det kan ikke gis avslag på det grunnlaget at søknaden ikke oppfyller designlovens formkrav til nasjonale søknader. De formelle kravene til en internasjonal søknad er regulert av Genèveavtalen og blir kontrollert av WIPO én gang for alle ved mottakelsen av søknaden. Den internasjonale designhaveren skal kunne kreve overprøving av avslaget på lik linje med nasjonale søkere (artikkel 12 nr. 3 bokstav b).
En internasjonal registrering med virkning i Norge skal ha den samme beskyttelsen som en nasjonal registrering. Designlovens regler om beskyttelsens innhold, omfang og varighet skal med andre ord gjelde. Også lovens bestemmelser om straff og erstatning ved inngrep i designretten må gis anvendelse for internasjonale designregistreringer med virkning her i landet.
Søknad om fornyelse avgjøres av WIPO (artikkel 17 og Genèvereglene kapittel 5). Opphører den internasjonale registreringen å gjelde, f.eks. fordi den ikke blir fornyet, vil også dens virkninger i Norge opphøre.
En nærmere redegjørelse for innholdet i Genèveavtalen er gitt i stortingsproposisjonen. Det vises ellers til de spesielle merknadene til §§ 55 til 59 i odelstingsproposisjonen her.
2.2.4 TRIPS-avtalen
TRIPS-avtalen (avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter) er en del av WTO-avtalen (avtale 15. april 1994 om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon). Avtalen er ratifisert av Norge og stiller krav til statenes nasjonale rett om beskyttelse av immaterielle rettigheter, herunder design.
Av interesse i denne sammenhengen er først og fremst avtalen del I, del II avsnitt 4, del III og del IV.
Del I inneholder bestemmelser om grunnleggende prinsipper. De to mest sentrale prinsippene som avtalen bygger på, er nasjonal behandling og bestevilkårsbehandling. Det førstnevnte prinsippet innebærer at borgere fra andre medlemsstater ikke kan gis dårligere rettigheter enn egne statsborgere. Det andre prinsippet innebærer et utgangspunkt om at rettigheter som gis borgere fra én stat, også skal gis til borgere fra andre medlemsstater. Disse prinsippene får blant annet konsekvenser for utformingen av designlovens bestemmelser om prioritet (§ 16).
Bestemmelser om minimumsbeskyttelse av design finnes i avtalen del II, artikkel 25 og 26. Etter artikkel 25 skal statene gi beskyttelse til ny og original design som er blitt til på selvstendig grunnlag. Medlemsstatene kan fastsette at en design ikke er ny og original dersom den ikke skiller seg vesentlig fra design som er kjent fra før eller kombinasjoner av utseendemessige trekk fra kjent design. Statene kan utelukke beskyttelse for design som hovedsakelig er bestemt av funksjon. Bestemmelsen inneholder i tillegg visse særregler om beskyttelse av tekstildesign.
Etter artikkel 26 skal statene gi designhavere mulighet til å nekte andre å utnytte designen uten samtykke i kommersiell sammenheng. Statene kan gjøre begrensede unntak fra dette vernet. Unntakene må ikke være i strid med en normal utnyttelse av designen eller i urimelig grad skade designhaverens interesser, men det skal tas hensyn til tredjeparts interesser. En design skal kunne beskyttes i minst ti år.
TRIPS-avtalen del III inneholder bestemmelser som pålegger statene å legge til rette for effektiv håndheving av immaterielle rettigheter. Del IV oppstiller regler om saksbehandling ved registrering.
2.3 Patentstyrets designutredning og det nordiske lovsamarbeidet
Ved brev 12. august 1999 fra Justisdepartementet ble Patentstyret gitt i oppdrag å utrede spørsmålet om revisjon av mønsterlovgivningen i samarbeid med de andre nordiske landene. Om den nærmere bakgrunnen for oppdraget er det uttalt følgende i Justisdepartementets brev:
«Bakgrunnen er den utviklingen innen mønsterretten som har funnet sted på europeisk og internasjonalt nivå, i første rekke:
Mønsterdirektivet: Europaparlamentets og Rådets direktiv 98/71/EF om rettslig vern av mønstre ble vedtatt 13. oktober 1999. Direktivet er EØS-relevant. For EU-landene Danmark, Sverige og Finland er gjennomføringsfristen 28. oktober 2001. En eventuell innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen forutsetter endringer i den norske mønsterloven.
Haagavtalen: På diplomatkonferansen i Genève i juni-juli 1999 ble det vedtatt en ny traktat om internasjonal registrering av mønstre under Haagavtalen, Genèvetraktaten 1999. Ingen av de nordiske landene har foreløpig sluttet seg til avtalen, men tiltredelse kan være aktuelt. Det vil være nødvendig med noen mindre endringer i mønsterloven for at Norge skal kunne tiltre avtalen.
For øvrig kan også andre endringer i regelverket være ønskelig for å tilpasse det til brukernes og samfunnets behov i dag.
Innen immaterialretten har det tradisjonelt vært en høy grad av nordisk rettsenhet. Denne rettsenheten bør en søke å bevare, og det er derfor meget verdifullt at en tar sikte på å utarbeide utkast til revisjon av regelverket i nært samarbeid med de øvrige nordiske land. Under arbeidet står for øvrig Patentstyret fritt til å diskutere de spørsmål som reiser seg med interesserte næringslivsorganisasjoner o l på den måten Patentstyret finner hensiktsmessig. Ved behov kan Patentstyret under arbeidet rådføre seg med Justisdepartementet.»
Patentstyrets utredning ble til i et nordisk samarbeid. Det ble holdt i alt sju møter i den nordiske utredergruppen. Det første møtet ble holdt i februar 1999 i Oslo, mens det siste møtet ble holdt i København i august 2000.
De nordiske landenes tidsplaner for revisjon av designlovgivningen var ikke sammenfallende. I Norge ble et fullstendig utkast til ny lov om design lagt frem av Patentstyret 1. september 2000 («designutredningen»). Også i Danmark og Island ble et slikt lovutkast fremlagt høsten 2000. I Sverige og Finland ble det i første omgang lagt frem en delutredning om gjennomføring av mønsterdirektivets bestemmelser. Den svenske delutredningen er publisert i SOU 2000: 79.
Den islandske loven ble vedtatt våren 2001, mens den danske designloven trådte i kraft høsten samme år.
I Finland og Sverige ble proposisjoner om endringer i mønsterlovgivningen til gjennomføring av direktivet fremmet våren 2002 (proposition 6/2002 (Finland) og proposition 2001/02: 121 (Sverige)). Lovendringene i Sverige trådte i kraft 1. juli 2002, mens de finske endringsbestemmelsene foreløpig ikke er vedtatt. Proposisjon om helt ny lov på designområdet vil i disse landene bli lagt frem på et senere tidspunkt.
På grunn av de ulike tidsplanene var det ikke mulig å oppnå fullstendig harmoniserte lovforslag. Patentstyrets designutredning er innholdsmessig og systematisk svært lik den danske designloven. I odelstingsproposisjonen her har Justisdepartementet på en del punkter i stedet valgt løsninger som harmonerer med den avsluttende utredningen i Sverige (SOU 2001: 68). Denne utredningen forelå ikke da Patentstyret leverte sitt utkast.
Det er også gjort tilpasninger til utredningen om ny varemerkelov, som ble avgitt til Justisdepartementet 28. september 2000. Utredningen er inntatt i NOU 2001: 8 Lov om varekjennetegn med motiver fra Varemerkeutredningen II. Utredningen er i proposisjonen her betegnet som «varemerkeutredningen II».
Designutredningen følger med som vedlegg til proposisjonen.
2.4 Høringen
2.4.1 Om høringen
Justisdepartementet sendte Patentstyrets designutredning på høring 6. desember 2000 til følgende adressater med høringsfrist 20. februar 2001:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Finansdepartementet
Kulturdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Borgarting lagmannsrett
Oslo tingrett
Arkitekthøgskolen i Oslo
Brønnøysundregistrene
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Foretaksregisteret
Konkurransetilsynet
Kunst- og håndverksskolen
Kunsthøgskolen i Oslo
Norges eksportråd
Norges forskningsråd
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Norsk institutt for markedsforskning
Norsk oppfinnerforening
Norsk språkråd
Actio Lassen
Den Norske Advokatforening
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Håmsø patentbyrå
Kunstakademiet
Landsorganisasjonen i Norge
Legemiddelindustriforeningen
Nordisk industrifond
Norsk bedriftsforbund
Norsk Designråd
Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse
Norsk forening for industriens patentingeniører
Norske grafiske designere og illustratører (GRAFILL)
Norske industridesignere
Norske patentingeniørers forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Næringsmiddelbedriftenes landsforening
Patentkontoret Curo
Regjeringsadvokaten
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
Statens veiledningskontor for oppfinnere
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund
Departementet har mottatt realitetsuttalelser fra følgende instanser:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Kulturdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Forbrukerrådet
Konkurransetilsynet
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Norsk Designråd
Norsk språkråd
Patentstyret
Regjeringsadvokaten
Statens veiledningskontor for oppfinnere
Den Norske Advokatforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Norges Automobil-Forbund
Norsk forening for industriens patentingeniører
Norske patentingeniørers forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Følgende har uttalt at de ikke har merknader: Norsk bedriftsforbund, Brønnøysundregistrene, Forbrukerombudet, Landsorganisasjonen i Norge, Legemiddelindustriforeningen, Norges forskningsråd og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund.
2.4.2 Høringsinstansenes generelle synspunkter
Høringsinstansene var mest opptatt av følgende spørsmål: Det nye systemet for administrativ overprøving av registreringer, beskyttelse av reservedeler og betegnelsen «design».
På det generelle plan ga flere instanser uttrykk for tilfredshet med både direktivet og Patentstyrets lovutkast. Nærings- og handelsdepartementet uttalte at utkastet virket meget godt forberedt og grundig bearbeidet. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet fant grunn til å berømme Patentstyret for en grundig og faglig/juridisk innsiktsfull utredning av saken. Norske patentingeniørers forening mente at utkastet til ny designlov generelt var meget bra. Norsk forening for industriens patentingeniører ga uttrykk for liknende synspunkter. Også Statens veiledningskontor for oppfinnere var fornøyd med hovedtrekkene i lovutkastet.
Flere instanser var positive til den harmoniseringen som ville følge av en gjennomføring av direktivet og Genèveavtalen om internasjonal registrering av design. Næringslivets Hovedorganisasjon ga uttrykkelig støtte til gjennomføringen av direktivet, ut fra det syn at norske aktører i størst mulig grad bør stilles likt med sine europeiske konkurrenter. Det samme gjorde Den Norske Advokatforening og Konkurransetilsynet. Advokatforeningen understreket dessuten betydningen av nordisk rettsenhet innenfor immaterialretten:
«Lovgivningen innenfor immaterialretten har tradisjonelt vært preget av nordisk samarbeid og internasjonale konvensjoner.
Advokatforeningen vil gjerne benytte denne anledningen til igjen å understreke at det er viktig at denne tradisjonen fortsetter, og at Norge ikke isolerer seg på lovgivningsområdene. Det er selvfølgelig viktig at de materielle reglene er sammenfallende, men det er også verdifullt at lovgivningen blir så lik som mulig også lovteknisk. Ikke minst på immaterialrettens område, hvor utviklingen av norsk praksis vil være begrenset, og hvor praksis fra andre land vil kunne være viktige kilder, har dette stor betydning.»
Advokatforeningen var enig i at det er bedre å vedta en ny lov enn å gjøre endringer i dagens mønsterlov.
Også Norsk Designråd stilte seg positivt til en ny lov om design:
«Norsk Designråd ser det som positivt at Patentstyret går til det skritt å lage et nytt lovutkast i stedet for å foreslå endringer i dagens mønsterlov. Dette vil gi oss en lov i pakt med de øvrige nordiske land, som igjen er i overensstemmelse med gjeldende lovverk og oppfatninger i Europa for øvrig.»
Norsk Designråd mente dessuten at lovutkastet ville styrke vernet om designernes rettigheter. I høringsuttalelsen heter det:
«Slik vi leser utkastet, oppfatter vi at det foreslås en viss utvidelse av hva som kan designbeskyttes (bl.a. innenfor grafisk design og skjermbilde, samt et noe redusert krav til nyhetselementet ved det som det søkes designbeskyttelse for), samtidig som utkastet gir en bedre beskyttelse for den enkelte designers funksjon og rettigheter. Dette er også i tråd med designerorganisasjonenes ønsker.»
Forbrukerrådet mente derimot at forbrukerinteressene ikke var tillagt tilstrekkelig vekt i Patentstyrets utredning, og at utkastet i for stor grad var skrevet ut fra næringslivets behov.
Det er gjort nærmere rede for høringsinstansenes syn i de enkelte kapitlene i proposisjonen.
2.4.3 Høringsmøte om designbeskyttelse av reservedeler
Den skriftlige høringsrunden viste at spørsmålet om designbeskyttelse av reservedeler var kontroversielt, særlig når det gjaldt reservedeler til biler. Spørsmålet har vært omstridt også i EU. På denne bakgrunn inviterte Justisdepartementet til et høringsmøte om problemstillingen 11. mai 2001. Møtet er nærmere omtalt i proposisjonen kapittel 7.