7 Designbeskyttelse av reservedeler
7.1 Bakgrunn
Formålet med designloven er som tidligere nevnt å stimulere til utvikling av ny design som kan være til glede og nytte for forbrukerne og samfunnet ellers. Muligheten for beskyttelse kan være en forutsetning for at noen er villige til å ta risikoen og kostnadene som er forbundet med utviklingsarbeidet. Designlovgivningen skal drive produktutviklingen videre, slik også patentloven og åndsverkloven skal innenfor sine områder.
En designrett gir på den annen side et tidsbegrenset rettslig monopol. Dette monopolet utgjør isolert sett en konkurransebegrensning så lenge det består. Immaterialretten bygger på en tanke om at slike konkurransebegrensninger er samfunnsmessig akseptable fordi resultatet samlet sett er økt konkurranse og behovsdekning. Beskyttelsessystemet hindrer kopiering og belønner nyskapning, slik at det totale produktspektret blir større. Dette øker forbrukernes valgfrihet og styrker konkurransen på både pris og kvalitet. Tilbudet av gode produkter blir større enn det ellers ville ha vært.
Det kan imidlertid tenkes at beskyttelsen strekkes så langt at den konkurransebegrensende virkningen i en del sammenhenger overskygger den stimulerende effekten. Her er det et spenningsfelt mellom konkurranseretten, som skal motvirke monopoler, og immaterialretten, som gir grunnlag for eneretter. Den lovgivningspolitiske utfordringen ligger i å finne det rette balansepunktet mellom immaterialrettslige og generelle konkurranserettslige betraktninger, slik at totalgevinsten for samfunnet blir størst mulig.
Innenfor designretten har denne problemstillingen i de senere årene særlig blitt diskutert i forhold til beskyttelse av reservedeler til biler. Problemstillingen er imidlertid relevant også for andre typer reservedeler. Fokuseringen på bildeler har bl.a. sammenheng med at dette reservedelsmarkedet har stor omsetning og høy økonomisk verdi. Spørsmålet om designbeskyttelse av reservedeler var omstridt under forberedelsen av mønsterdirektivet i EU.
7.2 Direktivet og designutredningen
Et resultat av debatten i EU om beskyttelse av reservedeler er at mønsterdirektivet inneholder visse særregler for slike deler. Direktivet artikkel 14 åpner for at statene kan beholde sine nasjonale bestemmelser om beskyttelse av bestanddeler som brukes til å reparere et sammensatt produkt for å gi det tilbake sitt opprinnelige utseende (reservedeler). Eventuelle endringer i nasjonal rett må ha til formål å liberalisere markedet for slike deler. Statene kan med andre ord, svekke men ikke styrke, beskyttelsen av reservedeler sammenliknet med gjeldende rett.
Bakgrunnen for denne løsningen er at man i EU ikke ble enige om en endelig løsning på reservedelsproblematikken da direktivet ble vedtatt. Det ble derfor bestemt at statenes lovgivning om designbeskyttelse av reservedeler foreløpig ikke skulle harmoniseres helt. Det skulle først gjøres en analyse av reservedelsmarkedet, slik at beslutningsgrunnlaget ble best mulig. Etter artikkel 18 skal EU-kommisjonen legge frem en slik analyse innen tre år etter gjennomføringsfristen for direktivet, det vil si senest høsten 2004. Kommisjonen skal deretter arrangere en høring. Et eventuelt endringsforslag med direktivbestemmelser om reservedeler skal legges frem innen høsten 2005.
Direktivet inneholder i tillegg to særregler som i stor grad er motivert ut fra hensynet til å skape konkurranse i reservedelsmarkedet. De gjelder imidlertid også for andre typer deler. Artikkel 3 nr. 3 og 4 fastsetter at de enkelte bestanddelene av et sammensatt produkt bare kan beskyttes i den grad de er synlige under normal bruk av hovedproduktet. Dessuten må de synlige delene oppfylle vilkårene om nyhet og individuell karakter. Dette innebærer typisk at delene i en bilmotor vil være utelukket fra designbeskyttelse, men ikke de ytre karosseridelene. Videre følger det av artikkel 7 nr. 2 at det ikke kan oppnås designrett for utseendemessige trekk som er nødvendige for å koble eller føye sammen produkter. Dette vil hindre at det oppnås designrett til bl.a. festeanordninger for karosserideler.
Den norske mønsterloven inneholder ingen særregler om beskyttelse av reservedeler. Slike deler kan beskyttes etter de samme vilkårene som andre varer. Beskyttelsestiden er maksimalt femten år. Direktivet artikkel 3 og 7 nr. 2 vil føre til at muligheten for designbeskyttelse av reservedeler innskrenkes sammenliknet med gjeldende norsk rett. Bestemmelsene er foreslått gjennomført i §§ 4 og 8 i lovutkastet i designutredningen.
Når det gjelder artikkel 14, foreslår Patentstyret at dagens beskyttelsestid på femten år skal opprettholdes for reservedeler, se § 23 annet ledd. Patentstyret begrunner forslaget slik (utredningen kapittel 2.4.2.6):
«De nordiske landene er blitt enige om å beholde den gjeldende muligheten til å designbeskytte reservedeler. For Norges vedkommende eksporteres reservedeler til eksempelvis biler for en stor del til EU-land. Ifølge opplysninger fra andre EU-land vil disse avvente resultatet av Kommisjonens videre arbeid med beskyttelse av reservedeler. En liberalisering av beskyttelsen for reservedeler i Norge, ville generelt sett derfor ikke innebære fordeler av særlig betydning for bransjen eller forbrukerne. Utkastet inneholder likevel en rekke begrensninger for designbeskyttelsen av reservedeler, jf. [...] §§ 4 og 8.
Når det gjelder beskyttelsestiden for reservedeler, har Kommisjonen tolket direktivet artikkel 14 slik at medlemsstatene verken har plikt eller rett til å utvide den beskyttelsestiden som følger av nasjonal rett i dag. På denne bakgrunn vil den maksimale beskyttelsestiden for reservedeler fortsatt være 15 år.»
7.3 Høringsinstansenes syn
7.3.1 Den skriftlige høringsrunden
Høringsinstansene er uenige om dagens beskyttelsestid for reservedeler bør opprettholdes, eller om den bør reduseres.
Finansnæringens Hovedorganisasjon tar utelukkende opp reservedelsbeskyttelsen i sin høringsuttalelse. Organisasjonen uttaler følgende om bakgrunnen for sitt engasjement i saken:
«Det området som har de største utbetalingene innen norsk landbasert skadeforsikring er bilforsikring. For år 2000 forventes det at samlet utbetaling vil bli i størrelsesorden ca. 8 milliarder. Av dette utgjør kjøp av reservedeler ca. 2,5 milliarder og det dreier seg i hovedsak om karosserideler som er synlige og som sammenføyes eller tilpasses de uskadde delene på skadeobjektet.
Hvis man ser nærmere på hvor skadene oppstår på en bil er det også lettere å forstå forsikringsbransjens utfordringer i bruk av reservedeler. Grovt sett kan man dele inn bilen i front, bak og sideskader enkeltvis eller i kombinasjon. Det dreier seg i store trekk om fra 2 til 12 store karosserideler som skal erstattes, og disse delene utgjør en meget stor andel av de totale utgiftene på 2,5 milliarder. For mange av disse karosseridelene påstår vi at det finnes fullgode alternative deler til en langt lavere kostnad.
Forsikringsselskapenes utfordring er eventuelt å kombinere originale og alternative deler slik at kostnaden ved reparasjon blir lavest mulig. Forsikringsnæringens egenart fungerer slik at ved økte kostnader vil premien i sin tur til den enkelte kunde også øke.»
Om selve lovforslaget uttaler organisasjonen:
«Som nevnt over vil vi forholde oss til reservedeler eller mer spesifisert til bilens karosserideler. Forslaget til Patentstyret er at alle karosserideler skal kunne beskyttes mot kopiering i 3x5 år. Vi registrerer med forundring at dette er innstillingen i forslaget, samtidig som det er kjent at det innen EU er store diskusjoner med hensyn til å redusere mønsterbeskyttelsen på bildeler generelt. Et av EU-kommisjonens mål er å skape større konkurranse og de anser at 3 - 4 års mønsterbeskyttelse er tilstrekkelig for å beskytte kunder og produsenter.
I lovutkastet punkt 2.4.2.6 er det spesielt nevnt at en liberalisering av beskyttelsen for reservedeler ikke vil innebære fordeler av særlig betydning verken for eksportbransjen av bildeler eller forbrukerne. Vi tror dessverre at dette området på langt nær er godt nok utredet og ber om at Justisdepartementet tar dette punktet opp til ny vurdering. Dagens forslag er heller ikke særlig fremtidsrettet bl.a. med tanke på at EUs gruppeunntak for bilbransjen etter all sannsynlighet oppheves i løpet av neste år.
En generell redusert mønsterbeskyttelse for reservedeler vil føre til økt konkurranse både på import og produksjon av reservedeler. Vedrørende den norske produksjonen av reservedeler til eksport er denne etter vår oppfatning i stor utstrekning lisensbasert. På den annen side tror vi at reservedelsprodusentene vil kunne få økt markedstilgang ved en liberalisering av mønsterbeskyttelseslovene.
Selv om vi forstår at forslag til ny mønsterlov primært ikke har økt konkurranse som mål, bør det etter vårt syn ses på hvilke deler av forslaget som kan få uheldige konkurransevridende effekter for forbrukerne.»
Organisasjonen konkluderer med å anbefale at Norge reduserer designbeskyttelsen på reservedeler. Dette vil etter organisasjonens oppfatning sikre muligheten for konkurranse og kunne gi forbrukerne store fordeler.
Også Forbrukerrådet mener at beskyttelsestiden for reservedeler bør reduseres og uttaler bl.a. følgende om problemstillingen:
«I den norske bilparken er det en kollisjonsprosent på ca. 20 % årlig. Det innebærer at ca. hver femte bil er involvert i en kollisjon årlig. Dersom man kjøper originaldeler kan man regne med at disse er ca. 30 % - 50 % dyrere enn deler som ikke er originale.
For det første vil Forbrukerrådet peke på at når reservedeler blir for kostbare vil det få betydning for hvor lenge det er lønnsomt å reparere en bil selv om bilen har en betydelig gjenværende levetid. Dette vil føre til at biler vrakes på et tidligere tidspunkt enn det som gir en effektiv og forsvarlig ressursutnyttelse. Det ligger en energiinvestering (CO2-utslipp) og ressursbruk i bilproduksjonen som tilsier at man ikke vraker biler før deres optimale levetid er utløpt.
Videre ser Forbrukerrådet ingen beskyttelsesverdig grunn til at forbrukerne skal belastes med den merutgiften det gir at det bare blir tilgang på originaldeler i en så lang periode som 15 år.»
Forbrukerrådet konkluderer slik:
«Forbrukerrådet finner det positivt at Kommisjonen skal utrede konsekvensene av dagens direktiv etter 3 år. Forbrukerrådet er imidlertid av den oppfatning at Norge bør vurdere allerede nå å endre reglene slik at beskyttelsen av reservedeler begrenses til en varighet på 3 - 4 år. En beskyttelse som varer i 15 år vil så å si innebære en total beskyttelse av reservedeler. Hensynet til nordisk rettsenhet bør ikke ha avgjørende vekt på dette punktet.»
Norges Automobil-Forbund gir uttrykk for liknende synspunkter:
«Idet vi har en viss forståelse for at produsenter som har utviklet biler med tilhørende reservedeler, vil føle behov for en viss mønsterbeskyttelse, viser imidlertid dagens situasjon at man på mange måter har oppnådd en monopolsituasjon som da til de grader gjenspeiles i utsalgsprisen for reservedelene. Sagt m.a.o. fungerer ikke den frie konkurranse knyttet til reservedeler til tross for at det finnes meget gode ikke-originale reservedeler til en brøkdel av prisen som monopolfabrikantene opererer med. Sett i relasjon til biler, fremstår det som rimelig uinteressant ifall mønsterbeskyttelsen på reservedelene skulle ha en varighet av 15 år.
Hensett til at Norge da skulle stå fritt til å sette egne grenser, vil vi for vår del hevde at denne bør settes til 3 - 4 år.»
Konkurransetilsynet tar ikke uttrykkelig stilling til spørsmålet om beskyttelsestiden bør reduseres, men uttaler at spørsmålet bør vurderes. Arbeids- og administrasjonsdepartementetser positivt på den innskrenkningen i adgangen til å oppnå designrett for reservedeler som følger av direktivet. Departementet er enig med Konkurransetilsynet i at det i tillegg kan være grunn til å vurdere en reduksjon av beskyttelsestiden.
Nærings- og handelsdepartementet slutter seg under noe tvil til at beskyttelsestiden på femten år for reservedeler beholdes. Departementet begrunner sitt standpunkt slik:
«Nærings- og handelsdepartementet er i utgangspunktet noe skeptisk til at beskyttelsestiden ved en unntaksbestemmelse fra den foreslåtte nye hovedregelen [...] foreslås opprettholdt på 15 år. En kortere beskyttelsesperiode på for eksempel mellom 5 og 10 år kunne ha bidratt til å sørge for konkurranse på reservedelsmarkedet, til fordel for mange norske bedrifter. Bildelprodusenter ville derimot i prinsippet ha grunn til å anse en kortere beskyttelsestid som en ulempe.
Samtidig merker vi oss at
det er gjennomført et stort arbeid mellom de nordiske patentverk for å sørge for størst mulig rettsenhet på dette området i Norden, og at representantene fra de andre nordiske land også foreslår å opprettholde 15 års beskyttelsestid. Dette hensynet taler for å beholde verneperioden som hittil.
EU direktivets regler skal evalueres av Europakommisjonen om relativt kort tid, og at Europakommisjonen deretter innen år 2005 skal vurdere endringsbehovet og evt. komme med et direktivendringsforslag nettopp på dette området. Dette taler for å ikke endre mer enn nødvendig på det nåværende tidspunkt. På den annen side er det usikkert om man i EU raskt vil kunne bli enig om endringer i en sak hvor frontene har vært så steile som her.
den reelle økonomiske betydningen av adgangen til å beskytte reservedeler for f.eks. biler, har vært meget liten i de senere årene i Norge. Kun meget få slike deler er blitt registrert som mønstre. Dette momentet synes å tale for å ikke endre beskyttelsestiden for slike deler dersom ikke andre momenter sterkt taler for å gjøre det.
direktivet innfører en ny forutsetning i norsk regelverk for mønsterbeskyttelse av bestanddeler, nemlig at de må være (i hvert fall delvis) synlige under vanlig bruk. Dette begrenser utvalget av reservedeler som vil kunne beskyttes. Departementet mener at denne forutsetningen er en logisk konsekvens av at designrettigheter skal beskytte den synlige utformingen av et produkt, dets utseende. Dette momentet synes å redusere utvalget av reservedeler som kan designbeskyttes, noe som synes å ytterligere redusere betydningen av adgangen til å designbeskytte dem. Dette kan tilsi at det ikke er av så stor betydning å redusere beskyttelsestiden for slike deler.
jo mer funksjonsbestemt utseendet til en (synlig) bestanddel er, desto snevrere vil vernets omfang være, noe som antageligvis også vil bidra til at det ikke innrømmes overdrevet mye vern på bestanddeler. Dette drar i samme retning som momentet over.»
Norsk forening for industriens patentingeniører anfører at begrensningen til bare femten års beskyttelse for reservedeler virker kunstig. I forkant av høringsmøtet om beskyttelse av reservedeler (se nedenfor) ga foreningen en tilleggsuttalelse, der det heter:
«Det er ikke nødvendig å ha samme beskyttelsestid for reservedeler i de nordiske land, men det vil nok være mest praktisk.
Det er ikke hensiktsmessig å endre registreringstiden for reservedeler nå. Vi bør avvente en avklaring i EU/EØS.
Designbeskyttelse kan neppe ha stor betydning for det generelle prisnivået for reservedeler.»
Næringslivets Hovedorganisasjon stiller seg positiv til designbeskyttelse av reservedeler, men uttaler seg ikke spesifikt om hva beskyttelsestiden bør være:
«NHO merker seg med tilfredshet at forslaget legger opp til at det fortsatt skal være adgang til å beskytte reservedeler ved registrering i designregisteret, selv om det følger av direktivet at det er en forutsetning at reservedelen er synlig ved normal bruk.»
Norsk Designrådog Statens veiledningskontor for oppfinnere støtter utvidelsen av den alminnelige beskyttelsestiden og mener at dette vil være gunstig for norske designere. Heller ikke disse instansene uttaler seg uttrykkelig om beskyttelsestiden for reservedeler.
7.3.2 Høringsmøtet
Den skriftlige høringen viste at spørsmålet om designbeskyttelse av reservedeler var kontroversielt. Justisdepartementet inviterte derfor de mest berørte instansene til et høringsmøte om problemstillingen 11. mai 2001. Formålet med møtet var å få utdypet de synspunktene som var kommet til uttrykk under høringsrunden. Siktemålet var også å få belyst bransjeinteresser bedre enn under den skriftlige høringen, ettersom få næringsorganisasjoner hadde uttalt seg konkret om reservedelsproblematikken.
Foruten Justisdepartementet var følgende etater og organisasjoner representert på møtet: Autobransjens leverandørforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Forbrukerrådet, Konkurransetilsynet, Norges Automobil-Forbund, Norges bilbransjeforbund, Norsk Designråd, Norske patentingeniørers forening, Nærings- og handelsdepartementet og Patentstyret. Også andre var invitert, men hadde ikke anledning til å stille.
Høringsmøtet bekreftet at det var uenighet mellom representantene for næringsinteressene på den ene siden og representantene for forbrukerinteressene og forsikringsselskapene på den andre siden om hvilken løsning som burde velges. Det var også en viss uenighet om hvilken betydning designretten kunne ha for konkurransesituasjonen i reservedelsmarkedet. For øvrig ga møtet nyttige innspill til departementets videre arbeid med saken.
7.4 Departementets vurderinger
7.4.1 Innledning
Departementet understreker at designrett ikke oppnås automatisk, men ved registrering etter søknad til Patentstyret. Formen og utseendet til reservedeler må oppfylle de samme vilkårene som annen design for å oppnå vern. Vilkårene om nyhet og individuell karakter må være oppfylt, og designen må ikke krenke andres rettigheter. Designen må dessuten oppfylle tilleggsvilkår som innskrenker muligheten for designbeskyttelse av reservedeler sammenliknet med gjeldende norsk rett. Spørsmålet i dette kapitlet er om beskyttelsen bør innsnevres ytterligere, ved at maksimal beskyttelsestid for reservedeler reduseres til under femten år, jf. direktivet artikkel 14.
Fordi debatten i stor grad har knyttet seg til bildeler, er eksemplene i drøftelsen nedenfor først og fremst hentet fra denne sektoren.
7.4.2 Hva er en «reservedel»?
Adgangen etter direktivet til å redusere beskyttelsestiden sammenliknet med mønsterloven, gjelder bare for bestanddeler som brukes til reparasjon (reservedeler). Andre typer deler skal kunne beskyttes i tjuefem år i samsvar med direktivets hovedregel. Det er derfor nødvendig å ta stilling til hva som er en reservedel i direktivets forstand. Direktivet gir imidlertid ikke noe klart svar på dette.
Artikkel 1 bokstav c inneholder en definisjon av sammensatt produkt. Dette er produkter som består av flere bestanddeler som kan skiftes ut ved at produktet tas fra hverandre og settes sammen igjen. Artikkelen sier ikke noe om hvilke bestanddeler som er reservedeler. Dette spørsmålet må avgjøres ut fra en tolkning av «reservedelsregelen» i artikkel 14. Denne bestemmelsen gjelder for bestanddeler «som anvendes til reparasjon av et sammensatt produkt». Ordlyden tyder på at det først og fremst er den konkrete bruken som er avgjørende for om en bestanddel er omfattet av artikkel 14, og ikke delens art og utforming. En slik tolkning kan virke naturlig også av andre grunner. En reservedel skal kunne erstatte en originaldel. I prinsippet vil den derfor kunne brukes også som en originaldel. Ut fra dette vil en lykt være en originaldel som faller utenfor artikkel 14, når bilen monteres i fabrikken. Lykten vil derimot være en reservedel når den brukes til reparasjon etter en kollisjon. Hvis lykten påmonteres i ettertid av rent estetiske grunner, vil den imidlertid neppe være omfattet av artikkel 14. Lykten blir da brukt som ekstrautstyr. Den nærmere tolkningen av direktivbestemmelsen er imidlertid usikker.
Særregler om beskyttelsestiden for reservedeler kan følgelig skape vanskelige avgrensnings- og tolkningsproblemer. Spørsmålet om produsenten av et vareparti har krenket en designrett som har vært registrert utover maksimaltiden for reservedeler, vil kunne bero på om varene skal brukes til reparasjon, slik at designbeskyttelsen er opphørt, eller om de skal anvendes som originaldeler eller ekstrautstyr, slik at beskyttelsen fortsatt kan påberopes.
Disse avgrensningsproblemene kan ikke unngås helt, fordi direktivet artikkel 14 uansett gjør det nødvendig å ha en kortere beskyttelsestid for reservedeler enn for andre produkter (maksimalt femten år). Hvis forskjellen i beskyttelsestid økes ytterligere, vil imidlertid den praktiske betydningen av avgrensningen øke tilsvarende. Settes beskyttelsestiden til tre eller fire år, slik enkelte høringsinstanser har foreslått, kan brukerne dessuten bli nødt til å forholde seg til disse problemstillingene relativt kort tid etter at designloven har trådt i kraft - og muligens før rekkevidden av reservedelsregelen er avklart nærmere gjennom praksis eller ved et endringsdirektiv.
Etter departementets oppfatning er disse praktiske problemstillingene i seg selv argumenter mot å redusere beskyttelsestiden for reservedeler vesentlig på det nåværende tidspunktet.
7.4.3 Ulike typer reservedeler
Direktivet gir ikke adgang til å beskytte alle typer reservedeler.
En god del reservedeler må ha en bestemt teknisk utforming for å kunne kobles eller føyes sammen med hovedproduktet (såkalte «must fit» reservedeler). Det kan f.eks. være kanter, profiler eller hull på støtfangeren som skal festes på karosseriet. Etter direktivet artikkel 7 nr. 2 kan det ikke oppnås beskyttelse for disse delene av reservedelen. En designrett vil heller ikke omfatte elementer i formgivningen som utelukkende er bestemt av funksjon, f.eks. at en bilfelg er rund (artikkel 7 nr. 1).
Etter direktivet artikkel 3 vil det ikke kunne oppnås designbeskyttelse for reservedeler som ikke er synlige under normal bruk, typisk motordeler.
Enkelte reservedeler må utformes som nøyaktige kopier av den delen av hovedproduktet som skiftes ut, for at bilen skal beholde sitt helhetsutseende. Som eksempler kan nevnes dører, bagasjelokk og motorlokk. Når delen byttes ut, vil bilen få sitt opprinnelige utseende tilbake («must match» reservedeler). Slike reservedeler kan beskyttes etter lovforslaget og direktivet.
Det er først og fremst den sistnevnte typen reservedeler som har skapt debatten om designbeskyttelse. Deler med et annet utseende enn originaldelen vil her som utgangspunkt være ubrukelige til reparasjonsformål. Hvis designen er registrert, vil designhaveren og eventuelle lisenshavere normalt være de eneste som lovlig kan tilby de nødvendige reservedelene.
Bortsett fra dette finnes det en mengde deler med et utseende som ikke er helt avhengig av verken den tekniske funksjonen eller bilens helhetsutseende, f.eks. speil, hjulkapsler og felger. Også slike deler kan designbeskyttes etter direktivet. For denne typen deler vil designbeskyttelsen som oftest ikke utelukke konkurrerende produksjon, fordi utformingen av delene kan varieres slik at man kommer utenom beskyttelsen.
7.4.4 Designrettens betydning for reservedelsmarkedet
De bærende hensynene bak designretten gjør seg gjeldende også i forhold til utformingen av bestanddeler til sammensatte produkter - herunder bestanddeler som brukes til reparasjon. Muligheten for å oppnå enerett, skal motivere til nyskapning og gjøre det mulig å finansiere utviklingen av produkter med høy kvalitet. Spørsmålet er om særtrekk ved reservedelsmarkedet - særlig for biler - tilsier at slike deler likevel bør ha en vesentlig kortere beskyttelsestid enn andre produkter. Drøftelsen nedenfor tar først og fremst sikte på forholdene i Norge.
I et konkurranseperspektiv vil behovet for å hindre eneretter til produkter, kunne være større i reservedelsmarkedet enn i førstegangsmarkedet. Den som skal kjøpe en bil, kan velge mellom et stort antall modeller fra mange fabrikanter. Konkurransen på pris og kvalitet er meget stor. Muligheten for å bruke en eventuell designrett til å presse opp prisen, blir tilsvarende liten. Situasjonen kan være en annen når bilen er kjøpt og skal repareres. På grunn av den store grunninvesteringen kan eieren - eller i realiteten ofte forsikringsselskapet - være villig til å betale mye for å få den reparert. Det oppstår en innlåsingseffekt. Hvis reservedelen må være en nøyaktig kopi av den ødelagte delen for å passe til bilen («must match» reservedeler), kan en designrett til delen skape en monopolsituasjon som i prinsippet kan misbrukes.
Som påpekt i kapittel 7.4.3 er det bare en del av markedet for bilreservedeler som kan gjøres til gjenstand for designbeskyttelse. Det som kan beskyttes, vil typisk være ytre karosserideler. Det er imidlertid nettopp disse delene av bilen som hyppigst er utsatt for skade ved kollisjon, se høringsuttalelsen til Finansnæringens Hovedorganisasjon. Delene må ofte erstattes med identiske reservedeler. Foreligger det en designrett, vil bare merkedeler fra lisensierte leverandører kunne brukes til reparasjonen.
Departementet mener det er viktig å legge til rette for lave priser på bilreservedeler. Det er imidlertid neppe grunnlag for å hevde at designbeskyttelse er noen vesentlig årsak til høye priser på bildeler i dagens norske marked. En gjennomgåelse av Patentstyrets designregister viser at bare et fåtall karosserier og bildeler blir underlagt designrett. De senere årene har det i gjennomsnitt blitt registrert om lag seks slike produkter årlig. Det understrekes at beskyttelse av et karosseri ikke gir enerett til å produsere alle enkeltdelene som inngår i karosseriet, fordi de enkelte delene alene gir et annet helhetsinntrykk enn karosseriet som sådant. Sett i forhold til at det totalt innleveres nesten 1000 designsøknader i året til Patentstyret, må antallet registreringer knyttet til biler anses som meget lavt.
Antallet registreringer på dette området er beskjedent også i Sverige og Danmark. I perioden 1990 til 1999 registrerte tre bilprodusenter (Ford, Saab og Volvo) til sammen omtrent 120 produktutseender i Sverige, det vil si om lag tolv i året. Én bilprodusent (Fiat) søkte om designbeskyttelse i betydelig større grad.
Det kan vanskelig tenkes at et så lavt antall designregistreringer kan ha noen særlig betydning for den samlede prisfastsettelsen på det skandinaviske markedet for bilreservedeler i dag.
Designbeskyttelse kan uansett ikke forklare de til dels store prisforskjellene mellom originale og ikke-originale bildeler. Slik beskyttelse kan heller ikke være årsaken til at originaldeler blir brukt i stedet for alternative deler som er billigere. Finnes det lovlig fremstilte alternative deler med omtrent det samme utseendet på markedet, betyr det enten at originaldelen ikke er designbeskyttet i Norge, eller at designhaveren har samtykket til den alternative produksjonen. Blir de alternative delene likevel ikke brukt - slik både Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norges Automobil-Forbund fremhevet som et problem under høringen - må forklaringen søkes andre steder enn i designlovgivningen.
En viktigere årsak til prisforskjellene er antakelig det såkalte gruppeunntaket fra EF-traktatens og EØS-avtalens forbud mot konkurransebegrensende avtaler. Gruppeunntaket som gjaldt inntil 30. september 2002, ga bilprodusentene en viss adgang til bl.a. å inngå avtaler med merkeverksteder og -detaljister om at de kun skulle selge originale reservedeler, og at bare slike deler skulle brukes til reparasjon. (forordning (EF) nr. 1475/95) Mange bilprodusenter gir dessuten langvarige rustgarantier mv. som er betinget av at originaldeler brukes ved reparasjoner.
Et annet poeng er at det i stor grad er forsikringsselskapene som betaler for reparasjon av biler. Dette gjør at den enkelte forbrukeren ofte ikke har noen motivasjon til å velge billige alternativer til merkedeler. Forbrukeren kan dessuten ha større tillit til originaldelene, som ofte har vært underlagt strengere kvalitetstesting enn ikke-originale deler.
Også andre forhold kan bidra til prisfastsettelsen på originaldeler. Merkeprodusentene kan ha hatt store kostnader til produktutvikling og testing som de er avhengig av å tjene inn. På høringsmøtet ble det videre påpekt at et komplett utvalg av reservedeler til bilmodellen må være tilgjengelig i relativt lang tid. Dette kan føre til høye produksjons- og lagringskostnader, noe som kan gjøre det nødvendig å sette prisen tilsvarende høyt. Produsenter av alternative deler vil ofte bare ha kopieringskostnader og nøye seg med å tilby de delene som har høyest omsetning. De kan derfor selge sine produkter billigere uten å tape penger.
De store kostnadene knyttet til produksjon og lagring av reservedeler kan for øvrig være et argument mot å redusere beskyttelsestiden for slike deler. Selv om designbeskyttelse er lite brukt på denne sektoren, kan en del utviklingsprosjekter bli mindre interessante kommersielt sett hvis designbeskyttelsen svekkes vesentlig.
7.4.5 Konklusjon
I dagens norske marked kan det neppe påvises noen sammenheng mellom designbeskyttelse og det alminnelige prisnivået på bilreservedeler. Det synes ut fra dette ikke å være behov for noen lovendring nå.
Det omtalte gruppeunntaket i bilbransjen løp ut 30. september 2002. Det ble avløst av et nytt unntak som gir verksteder og forbrukere større frihet til å velge hvilke reservedeler som skal brukes ved reparasjoner (se forordning (EF) nr. 1400/2002, som nylig ble innlemmet i EØS-avtalen). Det kan ikke utelukkes at produsentene på bakgrunn av dette vil designbeskytte sine produkter i større grad enn før. Slik beskyttelse kan da tenkes å få større betydning for prisfastsettelsen. Under høringsmøtet anførte enkelte dette som et argument for en lovendring.
Det er imidlertid for tidlig å anslå hvilken betydning det nye gruppeunntaket vil få i denne sammenheng. Departementet legger dessuten betydelig vekt på at EU-kommisjonen for tiden arbeider med en analyse av det europeiske reservedelsmarkedet. Basert på denne analysen vil Kommisjonen trolig legge frem et forslag til direktivbestemmelser om reservedelsbeskyttelse senest høsten 2005. Det kan derfor uansett bli nødvendig å endre norsk rett om noen få år. Ettersom hyppige lovendringer kan være uheldig for næringslivet, mener departementet at den nåværende beskyttelsestiden for reservedeler bør beholdes inntil videre. Dette gjelder særlig fordi en lovendring vil måtte bygge på et faglig usikkert grunnlag.
En reduksjon av beskyttelsestiden for reservedeler av hensyn til prisene på bildeler vil dessuten kunne ramme andre sektorer enn bilbransjen. Departementet legger også vekt på hensynet til nordisk rettsenhet. En bestemmelse om femten års beskyttelsestid for reservedeler er vedtatt eller foreslått i alle de andre nordiske landene. En kortere beskyttelsestid i Norge enn i de andre nordiske landene kan virke konkurransevridende.
Direktivet vil uansett innebære innskrenkninger i adgangen til å designbeskytte reservedeler i forhold til dagens mønsterlov. Etter departementets oppfatning bør disse innskrenkningene være tilstrekkelige i første omgang.
I samsvar med Patentstyrets designutredning foreslår departementet derfor at designbeskyttelse for reservedeler skal kunne oppnås i inntil femten år, slik som etter mønsterloven. Det vises til § 23 annet ledd i proposisjonen.