3 Nærmere om forslaget til § 13 a
3.1 Gjeldende rett
Per i dag inneholder vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter ingen eksplisitt regulering av utstyr som varsler om eller forstyrrer trafikkontroller. Forholdet reguleres imidlertid i utgangspunktet av lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon (teleloven), da utstyret regnes som tele- og radioutstyr slik dette er nærmere definert i teleloven § 1-6. I henhold til teleloven § 4-5 er det forbudt å omsette teleutstyr som ikke er godkjent. Videre vil bruk av radioutstyr være forbudt uten tillatelse, jf. § 5-3. Overtredelse av bestemmelsene i teleloven straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. § 10-4.
Formålet med reguleringen etter teleloven er blant annet å ivareta teknisk kvalitet og sikkerhet for teleutstyr, samt å fremme effektiv utnyttelse av den begrensede frekvensressursen. For slikt utstyr som lovforslaget omfatter, foreligger det imidlertid ingen telespesifikke hensyn som kan begrunne en regulering etter teleloven. Reguleringer på vegtrafikkområdet bør for øvrig forankres i vegtrafikkloven.
Omlegginger av telelovgivningen innenfor EØS-området har gjort det nødvendig å endre gjeldende teleregulering. Med bakgrunn i innlemmelse i EØS-avtalen av EU-direktiv 1999/5/EF om radio- og teleterminalutstyr og gjensidig anerkjennelse av utstyrets overensstemmelse, har telemyndigheten med hjemmel i teleloven § 4-2 og § 7-1, jf. forskrift av 15. desember 1995 nr. 1032 om funksjonsfordeling innen telemyndigheten, vedtatt en forskrift om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr. Forskriften trådte i kraft 1. juli 2000. Forskriften inneholder bestemmelser som i utgangspunktet medfører at denne type utstyr uten videre kan omsettes og tas i bruk dersom utstyret tilfredsstiller grunnleggende krav som stilles til radio- og teleterminalutstyr, er merket på forskriftsmessig måte og dersom det er installert, vedlikeholdt og brukt som tilsiktet, jf. forskriften § 6. Behovet for å lovfeste et særskilt forbud i vegtrafikkloven mot besittelse og bruk av utstyr som varsler eller forstyrrer trafikkontroller er etter dette blitt ytterligere aktualisert.
3.2 Andre lands rett
Både Danmark, Finland og Sverige har innført ulike former for lovfestede restriksjoner mot utstyr som varsler eller forstyrrer trafikkontroller. I første rekke gjelder dette forbud mot utstyr som varsler radar- og lasermålinger, samt utstyr som forstyrrer lasermålinger. Forbudet er for Danmarks del gitt med hjemmel i den danske vegtrafikkloven, mens det i Sverige og Finland er utformet særskilte lover som nærmere forbyr slikt utstyr. Forbudenes omfang varierer fra besittelse og bruk til tilvirking, innførsel, markedsføring og omsetning.
3.3 Høringsbrevets forslag
I høringsbrevet av 5. juli 2000 fremhevet Samferdselsdepartementet at overholdelse av fartsgrensene er svært viktig i arbeidet for å bedre sikkerheten på vegene. Trafikkontroller utgjør et sentralt ledd i dette arbeidet og bidrar ved å virke preventivt i forhold til allmennheten i tillegg til at farlige trafikanter oppdages og tas ut av trafikken. Både varslingsutstyr og utstyr som forstyrrer trafikkontroller vil imidlertid kunne motvirke disse funksjonene. Dersom noen motorvognførere kan ferdes på vegene uten å måtte ta hensyn til politiets kontrollvirksomhet vil resultatet kunne bli at trafikksikkerheten for samtlige vegfarende reduseres.
Det ble videre gjort oppmerksom på at den foreslåtte bestemmelsen vil innebære at det også vil være forbudt å bruke utstyr som varsler eller forstyrrer annet enn fartskontroller. Eksempelvis vil det være forbudt å besitte eller bruke utstyr som vil kunne forstyrre kontroll av avstand mellom motorvogner.
I høringsbrevet ble forbudet foreslått avgrenset mot utstyr som på en mer indirekte måte brukes til varsling av trafikkontroller, så som via Internett eller over mobiltelefon. Denne avgrensningen er blant annet begrunnet med at det rettslig sett anses problematisk å nedlegge forbud mot å spre informasjon som i utgangspunktet er åpent tilgjengelig, i tillegg til at det vil være vanskelig å avgrense hvilke typer av indirekte varsling som i såfall skulle forbys. For visse typer indirekte varsling vil det også bli vanskelig å bevise brudd på bestemmelsen. Departementet antar at eventuelle negative konsekvenser av nevnte varslingsvirksomhet - som at trafikanter unndrar seg oppdagelse - kan motvirkes på annen måte, eksempelvis ved hyppig flytting av trafikkontrollene rundt i et større område.
Forenklet forelegg anvendes som reaksjon ved de mindre alvorlige og lett konstaterbare masseforseelser i trafikken. Brudd på den foreslåtte bestemmelsen avdekker imidlertid etter departementets mening en manglende respekt for vegtrafikklovgivningen som i alminnelighet må anses som mer alvorlig enn eksempelvis fartsovertredelser på 10-20 km/t som i dag kan avgjøres ved forenklet forelegg. Det er for øvrig heller ikke trolig at antallet overtredelser vil bli så stort at forenklet forelegg av den grunn bør bli normalreaksjonen.
Samferdselsdepartementet foreslo på denne bakgrunn at overtredelse av den nye § 13 a i vegtrafikkloven underkastes alminnelig straffesaksbehandling. Straffebestemmelsen følger nærmere av vegtrafikkloven § 31. Overtredelser vil i samsvar med ovennevnte også kunne kvalifisere for beslag og inndragning av førerkort, jf. vegtrafikkloven § 33.
3.4 Høringsinstansenes syn
Av 32 innkomne svar er det 29 høringsinstanser som støtter forslaget til ny § 13 a eller som ikke har merknader. 1 høringsinstans har ikke villet avgi uttalelse, mens 3 instanser har hatt merknader til de foreslåtte reaksjoner ved overtredelse.
Justisdepartementetmener håndhevingspraksis av ny § 13 a bør være streng for at overtredelse ikke skal fremstå som »billigste» løsning for notoriske råkjørere. I den forbindelse er det vist til at brukere av det aktuelle utstyret kan unngå både fengselsstraff og inndragning av førerkort som følge av at de ikke blir avdekket i fartskontroller.
SINTEFer den eneste instansen som er kritisk til selve forslaget, til tross for at de ikke er uenig i begrunnelsen for bestemmelsen. Det anføres blant annet at et forbud mot bruk ikke vil forhindre at slikt utstyr er tilgjengelig i markedet og brukes av en gitt andel av motortrafikantene. SINTEF tviler også på politiets kapasitet til å følge opp bestemmelsen og anfører videre at personer som blir tatt sannsynligvis allerede vil ha tjent inn en eventuell bot. SINTEF er derfor kritisk til hensiktsmessigheten av den foreslåtte bestemmelsen.
Den Norske Advokatforeningstøtter forslaget om et forbud, men er uenig i at overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen bør kvalifisere for beslag og inndragning av førerkort. Det foreslås i stedet at forholdet avgjøres ved forenklet forelegg eller alternativt at det uttrykkelig sies at vegtrafikkloven § 33 ikke får anvendelse. Forenklet forelegg blir også anbefalt av hensyn til høy arbeidsbelastning for dagens politijurister. I tillegg anføres det at standardisert reaksjon vil hindre at det utvikles forskjellig praksis på området.
Norsk Motorcykkel Unioner uenig i at overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen er så alvorlig at forenklet forelegg ikke er tilstrekkelig som straffereaksjon, men har ikke begrunnet standpunktet nærmere.
I forhold til spørsmålet om førerkortreaksjoner formoder Norges Automobil-Forbund (NAF)at dette bare vil være aktuelt i de grove tilfellene og at det da utvises et godt skjønn.
Post- og teletilsynet er opptatt av forholdet til EU-direktiv 1999/5/EF som de anser har generell gyldighet for tele- og radioutstyr, og fremhever derfor viktigheten av at hjemmelsgrunnlaget for forbudet i vegtrafikkloven vurderes nøye.
3.5 Departementets vurderinger
De høringsinstansene som har hatt innvendinger mot de foreslåtte reaksjoner ved overtredelse har i hovedsak begrunnet dette med at alminnelig straffesaksbehandling med mulighet for inndragning av førerkort vil være for strengt.
Samferdselsdepartementet vil understreke at utgangspunktet ved overtredelser av vegtrafikklovgivningen er at forholdet underkastes alminnelig straffesaksbehandling, jf. loven § 31. Som omtalt i punkt 3.3 er forenklet forelegg forbeholdt de mindre alvorlige og lett konstaterbare masseforseelser i trafikken. Det er departementets vurdering at bruk av forenklet forelegg ikke vil være riktig reaksjon ved overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen. Anskaffelse av denne typen utstyr vil i alminnelighet være motivert ut fra et ønske om å bryte vegtrafikklovens bestemmelser uten risiko for å bli oppdaget, noe som i seg selv må anses alvorlig.
Dersom det reageres med forenklet forelegg er det videre en fare for at enkelte vil anse omkostningen ved å bli avdekket som liten. Som fremhevet av Justisdepartementet vil personer som benytter denne typen utstyr kunne unngå strenge reaksjoner og inndragning av førerkort som følge av at de unndrar seg oppdagelse. Reaksjonen bør derfor settes så vidt høyt at forbudet får en tilstrekkelig avskrekkende effekt. Departementet støtter for øvrig Justisdepartementets merknad om at håndhevingspraksis også bør være streng, og at dette bør nedfelles i instruksverket.
I samsvar med ovennevnte er det departementets syn at forbudet vil være hensiktsmessig, jf. her innvendingen fra SINTEFpå dette punkt omtalt under 3.4 over. Samferdselsdepartementet er ikke uenig med SINTEF i at ulike typer varslingsutstyr trolig fremdeles vil kunne tilbys i markedet, men kombinasjonen streng reaksjon og streng håndhevingspraksis vil likevel kunne virke preventivt i forhold til potensielle brukere av slikt utstyr.
Når det gjelder NAFs syn om at inndragning av førerkort bør forbeholdes de grove tilfellene og at det da i så fall utøves et godt skjønn, vil departementet bemerke at adgangen til å inndra førerkort allerede er hjemlet i vegtrafikkloven og at denne myndigheten administrativt er lagt til politiet. Det vil normalt være lite aktuelt å gradere overtredelsene av den foreslåtte bestemmelsen da varslingsutstyr enten finnes i motorvognen eller ikke.
Samferdselsdepartementet har for øvrig vurdert forholdet til EU-direktiv 1999/5/EF som Post- og teletilsynet viser til og kan ikke se at bestemmelsen slik den er foreslått utformet vil komme i konflikt med det omtalte direktivet.