7 Lovforslag
7.1 Syketransport
7.1.1 Rett til syketransport - pasientrettighetsloven § 2-6
Innledning
Departementet foreslår at hjemlene for dekning av reiseutgifter til undersøkelse og behandling og ledsager flyttes fra folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-18 til pasientrettighetsloven § 2-6 med tilhørende forskrifter. Reglene om dekning av oppholdsutgifter i folketrygdloven § 5-17 videreføres i forskrift gitt med hjemmel i pasientrettighetsloven § 2-6.
Gjeldende rett
Utgifter til syketransport dekkes etter folketrygdloven §§ 5-16, 5-17 og 5-18 med tilhørende forskrifter. Formålet med stønadsordningen er å sikre befolkningen lik adgang til medisinsk behandling uansett bosted.
Folketrygden dekker nødvendige reiseutgifter til godkjent helseinstitusjon, til undersøkelse og behandling hos privatpraktiserende behandlere og behandlere ansatt i kommunehelsetjenesten. Som behandlere regnes lege, psykolog, fysioterapeut, jordmor, tannlege, logoped/audiopedagog og ortoptist. Reiseutgifter til behandlere dekkes i forbindelse med undersøkelse og behandling som omfattes av kapittel 5 i folketrygdloven. Videre dekkes nødvendige reiseutgifter til helsestasjon og familievernkontor.
Ifølge folketrygdloven § 5-16 ytes det stønad til dekning av reiseutgifter til undersøkelse og behandling som dekkes etter folketrygdloven kapittel 5 eller som dekkes av de regionale helseforetakene med hjemmel i lov om spesialisthelsetjeneste. Reiseutgiftene dekkes ved reise til det nærmeste stedet behandlingen kan gis. Som hovedregel regnes behandling som gis innenfor egen helseregion eller ved sykehus med landfunksjon som nærmeste sted. Det er ellers en forutsetning for at pasienten får dekket reiseutgifter til behandling utenfor egen helseregion at vedkommende har benyttet seg av retten til fritt sykehusvalg, eller regionalt helseforetak har inngått avtale med et privat sykehus eller privat spesialist som har kontorsted utenfor helseregionen. Alle regionale helseforetak, med unntak av Helse Nord RHF, har inngått avtale med kommersielle private sykehus, som ikke inngår i det offentlige helsetjenestetilbudet. Pasientene har imidlertid i dag ikke et lovhjemlet krav på å kunne velge et av de private avtalesykehusene. Det er avhengig av at det regionale helseforetaket gir pasienter innenfor egen helseregion et tilbud om at de også kan velge å bli behandlet ved et kommersielt sykehus.
Som hovedregel dekker folketrygden reiseutgifter til avtalespesialister med tilholdssted innen egen helseregion. Det kan ikke gjøres unntak fra vilkåret om nærmeste sted dersom det finnes en avtalespesialist i helseregionen innenfor fagområdet. Dette gjelder selv om vedkommende ikke har det behandlingstilbudet pasienten ønsker, og en spesialist med kontor i en annen helseregion gir denne behandlingsformen. Hvis pasienten likevel velger å reise dit, vil pasienten få dekket reiseutgiftene til nærmeste spesialist og må dekke differansen selv.
Folketrygden dekker ikke reiseutgifter til privatpraktiserende spesialist eller private sykehus som ikke har avtale med det regionale helseforetaket.
I utgangspunktet dekkes reiseutgifter med billigste rutegående transportmiddel til nærmeste sted der nødvendig undersøkelse eller behandling kan foretas. Hvis pasienten på grunn av sin helsetilstand må bruke dyrere transport, for eksempel drosje, dekkes de nødvendige utgifter som dette medfører. Kost og overnatting dekkes etter fastsatte satser. Reiseutgifter dekkes også når pasienten gjør bruk av retten til fritt sykehusvalg.
Pasienten må betale en egenandel for hver reise. I 2003 er egenandelen 95 kroner per enkeltreise (190 kroner tur/retur). I noen tilfeller betales ikke egenandel ved reise, eksempelvis er barn under 7 år fritatt for å betale egenandel. Ved bruk av retten til fritt sykehusvalg må alle betale en høyere egenandel for reiseutgiftene (220 kroner hver vei).
Fra 1. januar 2002 ble det i folketrygdloven § 22-19 innført en minstegrense for utbetaling av stønad fra trygden. Hvis stønaden utgjør mindre enn 50 kroner, skal den ikke utbetales. Det er anledning til å samle opp småbeløp innenfor en 6-månedersperiode og få disse utbetalt når beløpene til sammen utgjør minst 50 kroner. Folketrygden gir heller ikke renter ved refusjon av utgifter jf. folketrygdloven § 22-17.
Reise- og oppholdsgodtgjørelse til nødvendig ledsager gis som hovedregel etter de samme regler og satser som gjelder for pasienten. Er det av medisinske grunner påkrevd med kvalifisert ledsager, for eksempel lege eller sykepleier, kan transport-, kost- og overnattingsgodtgjørelse gis etter særskilt regulativ (statens reiseregulativ). Til nødvendig ledsager gis også godtgjørelse i form av erstatning for tapt arbeidsinntekt. Maksimalsatsen for arbeidsgodtgjørelse er fastsatt i forskrift, men hvis det er nødvendig med kvalifisert ledsager, gis arbeidsgodtgjørelse etter særskilt regulativ. Ledsager er alltid fritatt for å betale egenandel for reiseutgifter.
Departementets vurdering og forslag
For å sikre at pasientenes rettigheter videreføres, overføres hjemmelen for dekning av nødvendige reiseutgifter til undersøkelse eller behandling til pasientrettighetsloven § 2-6 med tilhørende forskrifter. Departementet legger til grunn at dette er en teknisk overføring og at dagens tolkning og retningslinjer for folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-18 for dekning av reiseutgifter, stønad til ledsager og oppholdsutgifter videreføres. Folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-18 oppheves.
Det er også en forutsetning for overføring av finansieringsansvaret at pasienten ikke skal få utvidet sine rettigheter. Det foreslås derfor en forskriftshjemmel der departementet kan gi regler om utbetaling av refusjon for reiseutgifter m.m, slik at bl.a reglene i folketrygdloven §§ 22-17 og 22-19 kan videreføres. I tillegg foreslår departementet at prinsippet fra folketrygdloven § 5-1 tredje ledd om at retten til dekning av reiseutgifter faller bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning, videreføres i pasientrettighetsloven. Etter folketrygdloven § 5-23 har for eksempel en utskreven menig eller korporal som kan få helsetjenester i forsvaret, ikke rett til dekning av reiseutgifter fra trygden.
Det vises til lovforslaget.
Ikrafttredelse
Endringene i folketrygdloven og pasientrettighetsloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.1.2 «Sørge for ansvaret» - spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
Innledning
Departementet foreslår i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a å pålegge de regionale helseforetakene sørge for ansvaret for transport til undersøkelse og behandling både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.
Gjeldende rett
Ifølge folketrygdloven § 5-16 skal folketrygden dekke medlemmets reiseutgifter til undersøkelse eller behandling.
Departementets vurdering og forslag
Spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a regulerer de regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for at befolkningen tilbys spesialisthelsetjenester, herunder sykehustjenester, medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester, akuttmedisinsk beredskap og medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste.
Departementet foreslår at de regionale helseforetakene pålegges i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a nummer 5 å sørge for at befolkningen i helseregionen får transport til undersøkelse eller behandling i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. «Sørge for ansvaret» innebærer at de regionale helseforetakene får et ansvar for å oppfylle de rettsforpliktelser som er hjemlet i pasientrettighetsloven. De regionale helseforetakene skal sørge for et system som tilrettelegger for at pasienten kan få oppfylt sin rett til transport når vilkårene er oppfylt. De regionale helseforetakene kan ikke organisere seg bort fra sitt ansvar for å sørge for at befolkningen i helseregionen får transport til undersøkelse eller behandling.
Det vises til lovforslaget.
Ikrafttredelse
Endringen i spesialisthelsetjenesteloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.1.3 Utgiftsdekning - spesialisthelsetjenesteloven § 5-2
Innledning
Departementet foreslår at de regionale helseforetakene i spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 første ledd pålegges å dekke reiseutgifter til undersøkelse eller behandling.
Gjeldende rett
Med hjemmel i folketrygdloven § 5-16 skal folketrygden dekke medlemmets reiseutgifter til nødvendig undersøkelse eller behandling.
Departementets vurdering og forslag
Spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 regulerer de regionale helseforetakenes ansvar for å dekke behandlings- og forpleiningsutgifter til pasienter i bostedsregionen. Hvilken helseregion som er pasientens bostedsregion, følger av spesialisthelsetjenesteloven § 5-1. Det følger av bestemmelsen i andre punktum at i de tilfellene det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion har benyttet seg av private tjenesteytere i Norge eller utlandet jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a tredje ledd, vil det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion også være ansvarlig for utgiftene. Etter tredje punktum skal også andre utgifter til gjennomføring av psykisk helsevern dekkes av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion.
For å sikre pasientens rett til å få dekket sine reiseutgifter, foreslår departementet at de regionale helseforetakene i spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 pålegges å dekke pasientens reiseutgifter til undersøkelse eller behandling.
Det vises til lovforslaget.
Ikrafttredelse
Endringen i spesialisthelsetjenesteloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.1.4 Pasienters egenbetaling - spesialisthelsetjenesteloven § 5-5
Innledning
Departementet foreslår at departementet gis hjemmel til å fastsette størrelsen på pasientens egenandel ved reise til undersøkelse eller behandling i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nummer 4.
Gjeldende rett
Størrelsen på pasientens egenandel ved reise til undersøkelse og behandling vedtas av Stortinget i forbindelse med den årlige behandlingen av Statsbudsjettet. I 2003 er egenandelen 95 kroner per enkeltreise (190 kroner tur/retur). I noen tilfeller betales ikke egenandel ved reise, eksempelvis er barn under 7 år fritatt for å betale egenandel. Ved bruk av retten til fritt sykehusvalg må alle betale en høyere egenandel for reiseutgiftene. Egenandelen er 220 kroner hver vei (440 kroner tur/retur).
Departementets vurdering og forslag
Med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 kan departementet fastsette pasientens betaling for poliklinisk behandling ved institusjon, hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi, herunder fritak for betaling ved forsinket behandling/undersøkelse eller kontroll m.v.
For å oppnå lik egenbetaling i alle helseregioner, foreslår departementet at departementet gis hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nummer 4 til å fastsette størrelsen på egenbetalingen ved reise til undersøkelse eller behandling, herunder fritak for betaling til enkelte pasientgrupper.
Det vises til lovforslaget.
Ikrafttredelse
Endringen i spesialisthelsetjenesteloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.1.5 Utgiftstak for egenandeler - folketrygdloven § 5-3
Departementet foreslår at det presiseres i folketrygdloven § 5-3 at egenandel for reiseutgifter fortsatt skal inngå i egenandelstak 1.Ifølge folketrygdloven § 5-3 fastsetter Stortinget et egenandelstak 1, som er det høyeste samlede beløp et medlem skal betale i godkjente egenandeler i løpet av et kalenderår. Når utgiftstaket er nådd, fritas pasienten for å betale egenandel resten av kalenderåret og får utstedt et frikort på trygdekontoret. I 2003 er utgiftstaket 1350 kroner. Egenandeler ved reise for pasienter som benytter retten til fritt sykehusvalg i pasientrettighetsloven § 2-4, omfattes ikke av egenandelstak 1.
Det vises til lovforslaget.
Endringen i folketrygdloven § 5-3 foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.2 Transport av helsepersonell
7.2.1 Sørge for ansvaret - spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
Innledning
Departementet foreslår å pålegge de regionale helseforetakene sørge for ansvaret for transport av behandlingspersonell i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.
Gjeldende rett
Ifølge folketrygdloven § 5-19 skal folketrygden dekke reiseutgifter for behandlingspersonell dersom medlemmet ikke kan møte fram på behandlingsstedet på grunn av sin helsetilstand.
Departementets vurdering og forslag
Spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a regulerer de regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for at befolkningen tilbys spesialisthelsetjenester, herunder sykehustjenester, medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester, akuttmedisinsk beredskap og medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste.
Departementet foreslår at de regionale helseforetakene pålegges i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a nummer 6 å sørge for at helsepersonell i spesialisthelsetjenesten kan reise til pasienten. De regionale helseforetakene skal tilrettelegge for at helsepersonell kan reise hjem til pasienten, når pasientens helsetilstand er til hinder for at pasienten kan møte opp på behandlingsstedet. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å lovregulere utgiftsansvaret i spesialisthelsetjenesteloven siden ansvaret kun gjelder eget helsepersonell.
Det vises til lovforslaget.
Ikrafttredelse
Endringen i spesialisthelsetjenesteloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.2.2 «Sørge for ansvaret» - kommunehelsetjenesteloven § 1-3
Innledning
Departementet foreslår å pålegge kommunen sørge for ansvaret for transport av behandlingspersonell i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd nummer 8.
Gjeldende rett
Ifølge folketrygdloven § 5-19 skal folketrygden dekke reiseutgifter for behandlingspersonell dersom medlemmet ikke kan møte fram på behandlingsstedet på grunn av sin helsetilstand.
Departementets vurdering og forslag
Kommunehelsetjenesteloven § 1-3 angir i første ledd de helsetjenesteoppgavene kommunene har ansvaret for. I andre ledd fremgår de tjenestene kommunen skal organisere for å løse disse oppgavene.
Departementet foreslår at kommunene i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd nummer 8 pålegges å sørge for at helsepersonell ansatt i kommunehelsetjenesten og annet helsepersonell kan reise til pasienten. Kommunene skal tilrettelegge for at helsepersonell kan reise til pasienten, når pasienten ikke kan møte fram på behandlingsstedet på grunn av sin helsetilstand. Dette gjelder også for øvrig helsepersonell som gir behandling med hjemmel i folketrygdloven kapittel 5 (annet helsepersonell) jf. punkt 7.2.3.
Det vises til lovforslaget.
Ikrafttredelse
Endringen i spesialisthelsetjenesteloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.2.3 Utgiftsdekning - kommunehelsetjenesteloven § 5-1
Innledning
Departementet foreslår at kommunene i kommunehelsetjenesteloven § 5-1 tredje ledd pålegges å dekke reiseutgifter til transport av helsepersonell.
Gjeldende rett
I følge folketrygdloven § 5-19 dekker folketrygden utgiftene til transport og opphold for helsepersonell som reiser hjem til pasienten for å foreta undersøkelse eller behandling. Det er et vilkår at pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram på behandlingsstedet. Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter som på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram hos lege, fysioterapeut eller lignende, får et behandlingstilbud.
Trygden dekker også nødvendige reiseutgifter for allmennlegers reise til og fra utekontor i distriktene når tjenesten er organisert av kommunen.
Det er som hovedregel bare godkjent helsepersonell som har rett til dekning av reiseutgifter fra trygden. Turnuskandidater anses som godkjent helsepersonell. I tillegg dekker trygden reiseutgifter til fullt utdannet omsorgsarbeidere med fagbrev som er ansatt i hjemmesykepleien.
Bestemmelsen omfatter følgende grupper helsepersonell:
privatpraktiserende behandlere og annet helsepersonell som har rett til godtgjørelse etter folketrygdloven kapittel 5 (allmennpraktiserende leger, legespesialister, fysioterapeuter, psykologer (spesialister i klinisk psykologi), logopeder, jordmødre, kiropraktorer og tannleger)
tilsvarende behandlere ansatt i kommunenes helsetjeneste
leger som deltar i kommunale legevaktordninger
leger som reiser til faste behandlingssteder i distriktene (utekontor)
helsepersonell ansatt i hjemmesykepleien
helsepersonell knyttet til helsestasjon
helsepersonell ansatt ved familievernkontor
Som hovedregel dekkes skyssgodtgjørelse etter billigste reisemåte, og trygdens dekning er som regel begrenset til taksten for bruk av egen bil i Regulativ for reiser innenlands for statens regning. Har den som foretar undersøkelse eller behandling på grunn av særlige forhold hatt større nødvendige skyssutgifter, dekkes utgiftene etter regning. Dette vil normalt gjelde drosje eller legeskyssbåt.
Departementets vurdering og forslag
Kommunehelsetjenesteloven § 5-1 fastslår at kommunen skal dekke utgifter til den helsetjenesten de har ansvaret for.
Under avsnittet gjeldende rett er det anført hvilke grupper av helsepersonell som får dekket transportutgifter etter folketrygdloven § 5-19. En vesentlig del av dette helsepersonellet er ansatt i kommunen eller er knyttet til kommunehelsetjenesten. Dette gjelder allmennleger, fysioterapeuter, helsepersonell ansatt i hjemmesykepleien og ved helsestasjon.
I en del tilfeller har kommunen organisert helsetjenesten slik at helsepersonellet kan tilhøre en annen organisatorisk enhet i kommunens helsetjeneste enn hjemmesykepleien. I slike tilfeller har praksis vært at folketrygden likevel har dekket helsepersonellets reiseutgifter, dersom pasienten har vært opptatt i hjemmesykepleien. Dette har for eksempel ført til at psykiatriske sykepleiere som ikke er ansatt i hjemmesykepleien, ikke får dekket reiseutgifter ved hjemmebesøk hos pasienter som ikke er opptatt i hjemmesykepleien. Departementet legger til grunn at det skal være opp til kommunene selv å velge hvordan de vil organisere de helsetjenestene de har ansvaret for. Departementet har derfor valgt å erstatte de spesifikke vilkårene i folketrygdloven § 5-19 «ansatt i hjemmesykepleie» og «knyttet til en helsestasjon» med et generelt vilkår i kommunehelsetjenesteloven § 5-1 «helsepersonell ansatt i kommunehelsetjenesten».
Departementet foreslår at kommunene får ansvaret for transport av alt helsepersonell som er knyttet til kommunehelsetjenesten.
Folketrygden dekker også reiseutgifter for annet helsepersonell som foretar undersøkelse og behandling knyttet til helsetjeneste som verken de regionale helseforetakene eller kommunen har ansvaret for. Det gjelder blant annet logopeder, audiopedagoger, kiropraktorer, ortoptister og private tannleger og personell knyttet til familievernkontor. I praksis er det relativt sjelden at disse grupper foretar reiser ut til pasientene for å foreta behandling.
Departementet legger til grunn at det ikke er ønskelig at folketrygden fortsatt skal dekke utgifter til transport av annet helsepersonell som ikke er ansatt i kommune- eller spesialisthelsetjenesten. Det vil skape en fragmentert ordning.
Departementet foreslår derfor at kommunene også pålegges ansvaret for transportutgifter for annet helsepersonell enn de som er ansatt i kommunehelsetjenesten eller som har avtale med kommunen om å yte helsehjelp. Begrunnelsen for dette er at kommunen har ansvar for å sørge for et helhetlig tjenestetilbud til befolkningen i kommunen.
Som hovedregel skal skyssgodtgjørelse dekkes etter billigste reisemåte og begrenset til taksten for bruk av egen bil i Regulativ for reiser innenlands for statens regning. Har den som foretar undersøkelse eller behandling på grunn av særlige forhold hatt større nødvendige skyssutgifter, dekkes utgiftene etter regning. Dette vil normalt gjelde drosje eller legeskyssbåt.
Folketrygdloven § 5-19 oppheves.
Det vises til lovforslaget.
Ikrafttredelse
Endringen i folketrygdloven og kommunehelsetjenesteloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.3 Stønad til helsetjenester i utlandet - folketrygdloven § 5-24
Departementet foreslår at det presiseres i folketrygdloven § 5-24 at folketrygden skal dekke reiseutgifter og utgifter til reise for helsepersonell når medlemmet har behov for helsetjenester under opphold i utlandet.Ifølge folketrygdloven § 5-24 ytes det stønad til nødvendige utgifter til helsetjenester til et medlem som oppholder seg i utlandet etter bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 5.
I forbindelse med overføringen av ansvaret for dekning av reiseutgifter til undersøkelse eller behandling og transport av helsepersonell oppheves folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-19. Dette medfører at retten til å få dekket disse utgiftene bortfaller. For å videreføre disse rettighetene er det derfor nødvendig med en presisering i folketrygdloven § 5-24.
Det vises til lovforslaget.
Endringene i folketrygdloven foreslås å tre i kraft 1. januar 2004.
7.4 Overgangsbestemmelser
Departementet foreslår at bestemmelsene om rett til ventelønn og fortrinnsrett til annen statsstilling for de tidligere statsansatte tjenestemenn som nå overføres fra trygdeetaten til foretak, blir videreført i en overgangsperiode på tre år fra overdragelsestidspunktet.
De særskilte rettighetene om ventelønn og fortrinnsrett beholdes dersom de blir sagt opp på grunn av forhold som nevnt i tjenestemannsloven § 13 nr. 1. De nærmere vilkårene for ventelønn og vilkår for bortfall av ventelønn er fastsatt i forskrift til lov om statens tjenestemenn m.m. av 11. september 1983. Disse reglene vil også gjelde for ventelønn etter forslaget.
Foretakene vil bli pålagt å dekke eventuelle ventelønnskostnader for dette personalet gjennom refusjonsplikt.
Det vises til lovforslaget.