Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 104 L (2016–2017)

Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Til innholdsfortegnelse

10 Forskjellige bestemmelser

10.1 Retten til eget bilde

10.1.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven § 45c er en videreføring av regelen i den tidligere fotografiloven (1960) § 15. Den er en personvernbestemmelse som omhandler den avbildedes rett til eget bilde, samt avgrensninger i denne retten. Hovedregelen er at et fotografi som avbilder en person, ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den som er avbildet. Det finnes en rekke unntak av hensyn til ytringsfriheten, bl.a. der en avbildning har aktuell og allmenn interesse, der avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, og der bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser av allmenn interesse. Et bilde kan også brukes som reklame for en fotograf dersom det ikke nedlegges forbud av den avbildede, og det kan brukes i biografisk skrift eller i etterforskning, som bevismiddel mv.

Bestemmelsen ble i 1995 inkorporert i åndsverkloven sammen med resten av fotografiloven, som samtidig ble opphevet, jf. Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 11.

Også fotografiloven av 1909 inneholdt bestemmelser om rett til eget bilde. Begrunnelsen for bestemmelsen fremgår av Ot.prp. nr. 28 (1959–60) på s. 11:

«Departementet skal bemerke at man tviler på at straffelovens bestemmelser i § 390 om krenkelse av privatlivets fred vil gi en avbildet person en tilfredsstillende beskyttelse og mener derfor at bestemmelsen i gjeldende lov […] bør opprettholdes.»

Spørsmålet om plassering av regelen har vært diskutert flere ganger, bl.a. i NOU 1987: 16 Fotografiretten på s. 46:

«Det kan imidlertid være et spørsmål om de bør tas ut av fotografiloven og plasseres sammen med bestemmelsene om personvern, der de systematisk hører hjemme. Et alternativ kunne være [å] plassere dem i sammenheng med straffelovens § 390 a om krenkelse av privatlivets fred og erstatningslovens § 3-6.»

Ved lovendringene i 1995 ble bestemmelsen flyttet til åndsverkloven og gikk inn som ny § 45c, jf. Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 39. Unntakene i fotografiloven § 15 ble videreført, og det ble innført en ny unntaksregel som begrenset den avbildedes rett til personbilde i skrifter med biografisk innhold etter åndsverkloven § 23, og ved gjengivelse ved etterlysning, etterforskning og som bevismiddel etter § 27 andre ledd.

Det heter videre i Ot.prp. nr. 54 (1994–95) på s. 39:

«Som påpekt […] antar departementet at fotografiloven § 15 kommer til anvendelse også når den avbildede er død, selv om det etter gjeldende rett er usikkert hvor lenge den gjelder. Departementet har derfor vurdert å foreslå en regel om at vernet skal vare så lenge nære etterlatte er i live, men begrunnelsen for at bestemmelsen skal gjelde etter den avbildedes død tilsier et vern som tar hensyn utover de nære slektninger. Departementet har kommet til at man bedre ivaretar hensynet til alle som har hatt et nært forhold til den avbildede ved å fastsette at vernet skal gjelde et visst antall år etter hans død. Det antas at en vernetid på 15 år etter utløpet av den avbildedes dødsår i rimelig utstrekning ivaretar hensynet bak bestemmelsen, og dette foreslås tatt inn som tredje ledd. Departementet viser for sikkerhets skyld til at man ved å gjengi bilder etter denne perioden likevel vil kunne rammes av injurielovgivningen, se særlig reglene som verner en avdøds minne. […] På samme måte som tidsforløpet etter at bildet er tatt, vil tidsforløpet etter den avbildedes død få innvirkning på unntaksregelen i paragrafens første ledd bokstav a). Kravet til hvor stor den aktuelle og allmenne interesse må være for at unntaket skal kunne anvendes, vil bli mindre jo lengre tid det har gått etter den avbildedes død.»

Høyesterett har behandlet en rekke saker om tolkning av åndsverkloven § 45 c, bl.a. i Rt. 2009 s. 1568 (Snøbrettkjørerdommen) og Rt. 2009 s. 265 (Memodommen).

10.1.2 Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre bestemmelsen som ny § 6-1.

Det ble vist til at det var ventet nye EU-regler om personvern i 2016, og i denne sammenheng vil personopplysningsloven og spesiallovgivningen om behandling av personopplysninger bli gjennomgått og vurdert. En vurdering av bestemmelsen i åndsverkloven § 45c vil inngå i dette arbeidet. Det ble i høringsutkastet derfor ikke fremmet forslag om endring av bestemmelsens materielle innhold eller plassering.

10.1.3 Høringen

I høringen påpeker Advokatforeningen, Mediebedriftenes Landsforenig (MBL) samt Norsk Journalistlag (NJ) at bestemmelsen i dag ikke kan anses å avspeile rettstilstanden på området på en korrekt måte, siden gjeldende rett her må suppleres av en tolkning av Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) praksis. Dette gjelder særlig kravet i loven om at aktuell og allmenn interesse skal være oppfylt. Rettspraksis fra EMD tilsier at det må være tilstrekkelig med «allmenn» interesse. Dette ble også spilt inn av NRK til høringsnotatet. Også Universitetet i Bergen støtter NRKs innspill. TV 2 mener også at bestemmelsen må endres for å komme i harmoni med gjeldende rett. Noen høringsinstanser, som Pressens Offentlighetsutvalg, NRK og Norsk Redaktørforening, mener at det i lys av rettsutviklingen ikke lenger er behov for bestemmelsen. Enkelte høringsinstanser tar også opp problemene med hvem som skal samtykke til publisering av bilde av avdøde personer.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen støtter forslaget om å videreføre § 45 c i någjeldende åndsverklov i § 6-1. Det er imidlertid grunn til å påpeke at den rettslige utviklingen på dette temaet i all hovedsak skjer ved EMD. De noe kategoriske unntakene som er oppstilt i § 45 c må derfor i all hovedsak leses på grunnlag av praksis fra EMD. Med bakgrunn i departementets uttalte formål med revideringen kan det stilles spørsmål om det er formålstjenlig å ytterligere tydeliggjøre dette, i alle fall i lovens forarbeider. Dersom dette uansett er planlagt gjort i forbindelse med innføring av nye personvernregler i 2016, kan det være hensiktsmessig at vurdering av § 45 c utsettes.»

Arkivverket uttaler:

«NRK har tatt til orde for det bør være tilstrekkelig at en avbildning har allmenn interesse for at man skal kunne publisere et personbilde uten samtykke fra den avbildede. Videre mener de at retten til å samtykke til publisering av avbildninger av avdøde personer eventuelt bør begrenses til nærmeste pårørende, og at det i tilfelle bør være tilstrekkelig at én av disse gir sitt samtykke.
Det er mulig at en regelendring i tråd med NRKs forslag i noen tilfeller ville kunne forenkle Arkivverkets publisering av historiske fotografier. Vi er i tvil om det vil være hensiktsmessig å fastsette at det holde at én av de nærmeste pårørende samtykker, da det antakelig ofte vil være delte oppfatninger blant de nærmeste. Vi finner ikke grunn til å støtte forslaget om endringer i bestemmelsen nå, men vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med den forestående gjennomgangen av personopplysningslovgivningen.»

Norsk Journalistlag (NJ) uttaler:

«På bakgrunn av at regelen om retten til eget bilde er en personvernbestemmelse mer enn en immaterialrettslig bestemmelse, finner vi det upedagogisk at den fremdeles foreslås plassert i åndsverkloven.
Vi mener at unntaket i utkast § 6-1 første ledd bokstav a) der avbildningen har aktuell og allmenn interesse, ikke er i tråd med Menneskerettsdomstolens praksis. Vi viser her til vår tidligere argumentasjon under punkt 6 og 9, og særlig argumentet om at «nyhetskriteriet» ikke innebærer at ytringene objektivt sett må ha «aktuell» interesse. Det forekommer også stadige situasjoner som vil forlenge et personbildes aktualitet. NJ mener derfor at det her holder med krav om at avbildningen har allmenn interesse.»

10.1.4 Departementets vurderinger

I innspill til høringsnotatet bemerket NRK at loven i dag slår fast at personbilde kan publiseres uten samtykke av avbildede dersom «avbildningen har aktuell og allmenn interesse». NRK mener dette vilkåret bør begrenses, slik at det bør være tilstrekkelig at avbildningen har «allmenn» interesse. NRK viser til EMK artikkel 10 og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og fremholder at i saker av allmenn interesse er det vid adgang til publisering. I høringen er det flere høringsinstanser som støtter NRKs innspill under henvisning til EMDs rettspraksis.

Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at i utgangspunktet tilsier hensynet til avbildede personer at unntaket i bokstav a fortsatt skal gjelde der avbildningen har «allmenn og aktuell interesse», og ikke bare «allmenn interesse». Departementet er også godt kjent med den utvikling i praksis fra EMD som tas opp av en rekke høringsinstanser.

I sitt innspill til høringsnotatet mente NRK også at det kan være problematisk å innhente samtykke fra pårørende etter at en avbildet er død, og at det måtte være tilstrekkelig med samtykke fra en enkelt pårørende. Som påpekt av Pressens Offentlighetsutvalg i høringen kommenterte ikke departementet dette innspillet i høringsnotatet. I høringen tar Arkivverket opp at det ofte kan være delte oppfatninger blant de nærmeste om et slikt samtykke. TV 2 mener at denne del av bestemmelsen bør utgå, og at de alminnelige regler i lovverket bør benyttes.

Departementet opprettholder forslaget om videreføring av bestemmelsen uten materielle endringer. EU vedtok i april 2016 en ny forordning om behandling av personopplysninger ((EU) 2016/679) som vil erstatte det gjeldende personverndirektiv fra 1995. Forordningen er EØS-relevant.

Justis- og beredskapsdepartementet er i ferd med å vurdere endringer i personvernlovgivningen som følge av forordningen. I dette arbeidet vil også endringer i særlovgivningen vil bli behandlet, herunder åndsverklovens bestemmelser om rett til eget bilde og om bestilte portretter.

Departementet foreslår derfor ingen endring av bestemmelsen nå, bortsett fra enkelte språklige justeringer. Bestemmelsen er tatt inn som § 105.

10.2 Bestilte portretter

10.2.1 Gjeldende rett

Særlige regler om bestilte portretter er gitt i § 39j. Etter bestemmelsen kan opphavsmannen ikke utøve sine rettigheter til et bestilt portrettbilde uten samtykke fra bestilleren. Etter andre ledd kan et portrett i form av et fotografisk verk likevel på vanlig måte vises som reklame for opphavsmannens fotografivirksomhet med mindre bestilleren nedlegger forbud. Tredje ledd angir at avbildedes vern etter § 45c gjelder selv om portrettet ikke er fotografisk.

Bestemmelsen forutsetter at det foreligger et bestillingsforhold, men bestilleren må ikke være identisk med den portretterte. Bestemmelsen beskytter særlig avbildedes personverninteresser der et portrettbilde er utført på bestilling. For avbildede er bestemmelsen en del av vernet av retten til eget bilde, jf. § 45c om fotografi som avbilder person.

Adgangen til at et fotografi kan «vises som reklame» innebærer fremvisning av de fysiske fotografier, typisk i fotografens utstillingsvindu, og omfatter ikke offentliggjøring av fotografiene på for eksempel Internett. Dersom en fotograf ønsker å offentliggjøre et bestilt portrett for eksempel i en annonse på Internett, må fotografen derfor ha samtykke til dette både fra bestiller og den avbildede.

Ved henvisning fra § 43a er bestemmelsen gitt tilsvarende anvendelse for fotografiske bilder.

10.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble reglene foreslått videreført som ny § 5-12.

10.2.3 Høringen

Pressens Offentlighetsutvalg og TV 2 mener at bestemmelsen er utdatert og ikke bør videreføres, og at reguleringen på feltet heller overlates til de alminnelige reglene om privatlivets fred mv. Disse peker også på at bestemmelsens vilkår er uklare og reiser flere tolkningsspørsmål. Det fremholdes at både innholdet i begrepene «bestiller» og «portretter»/«portrettbilde» er uklare, og at begrepet bestiller også reiser spørsmål rundt opphavsrettens overgang i arbeidsforhold. Disse tar også opp forholdet mellom regelen om bestilte portretter og regelen i § 45c om rett til eget bilde. TV 2 mener det for å bringe regelen i harmoni med gjeldende rett, bør tas inn for eksempel en slik regulering:

«Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når:
avbildningen har allmenn interesse, eller en avbildning ellers anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet»

Fagpressen slutter seg til Pressens Offentlighetsutvalgs resonnement for at ordlyden i bestemmelsen bør oppgraderes til større nøyaktighet.

10.2.4 Departementets vurderinger

Departementet har merket seg innspillene fra Pressens Offentlighetutvalg, TV 2 og Fagpressen til regelen om bestilte portretter, forholdet til de alminnelige reglene om privatlivets fred mv., og den avbildedes rett til eget bilde etter gjeldende § 45c.

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om å videreføre bestemmelsen.

EU vedtok i april 2016 en ny forordning om behandling av personopplysninger ((EU) 2016/679) som vil erstatte det gjeldende personverndirektivet fra 1995. Forordningen er EØS-relevant.

Justisdepartementet er i ferd med å vurdere endringer i personvernlovgivningen som følge av forordningen. I dette arbeidet vil også endringer i særlovgivningen vil bli behandlet, herunder åndsverkloven regler om rett til eget bilde og om bestilte portretter.

Det fremmes derfor ikke forslag om endring av bestemmelsens materielle innhold eller plassering her. Bestemmelsen er tatt inn som § 106.

10.3 Forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveksles med annet åndsverk

10.3.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen i gjeldende § 46 var ny i 1961. Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig under en tittel, et dekknavn eller et merke som er egnet til å kunne forveksles med et tidligere offentliggjort verk eller opphavsmannen til et slikt verk. Den ble innført fordi det ble antatt å være behov for et slikt vern siden tittelen på et verk «sjelden er så særpreget at den vil være gjenstand for opphavsrett».

I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) på s. 103 er bestemmelsen deretter begrunnet på denne måten:

«Departementet skal bemerke at tittelen på et åndsverk kan være utformet på en slik måte at den er beskyttet enten som en del av åndsverket eller som et særskilt åndsverk, men i alminnelighet vil det ikke være åndsverkloven som beskytter tittelens skaper mot at andre tar den. Det vil da kunne forekomme at f.eks. en opphavsmann, en filmprodusent eller en forlegger, ved utgivelsen av en bok eller film søker å utnytte tittelen på et åndsverk som har gjort suksess hos publikum. De samme hensyn gjør seg gjeldende for dekknavn eller merke som en opphavsmann benytter. Departementet antar at en slik forveksling som regel ikke vil ha særlige skadevirkninger, og at en bestemmelse som den foreslåtte kanskje kan skape tvister som en ellers kan unngå. Loven om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922 vil vel også i de fleste tilfelle kunne gi beskyttelse mot slik urettmessig bruk. Da det imidlertid etter det opplyste kan være behov for en bestemmelse som foreslått av de delegerte, og som dessuten finnes i de øvrige nordiske utkast, opptar departementet forslaget fra de delegerte. Bestemmelsen får anvendelse på alle verk uten hensyn til i hvilket land de er utgitt, jfr. § 55, siste ledd. Bestemmelsen skal beskytte også allmenne interesser og er i tid ikke begrenset til verkets vernetid etter § 40.»

10.3.2 Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre bestemmelsen i § 6-2. Samtidig ble det bedt om innspill fra høringsinstansene om det fortsatt er behov for en slik bestemmelse.

10.3.3 Høringen

I høringen mener Advokatforeningen at bestemmelsen er en overflødig regel som med fordel kan oppheves, da åndsverkloven § 2 og markedsføringslovens regler for de fleste tilfeller vil fange opp slike situasjoner. Dersom bestemmelsen beholdes av pedagogiske årsaker, bør forholdet til annen lovgivning klargjøres.

Den norske Forfatterforening og Motion Picture Association (MPA) støtter videreføring av bestemmelsen. MPA viser til at den er en viktig del av opphavsretten og at den reduserer potensialet for tvister om bruk av titler til åndsverk.

Den norske Forfatterforening uttaler:

«Forfatterforeningen støtter departementets forslag om videreføring av bestemmelsen som ny § 6-2. Vi oppfatter dette som en regel om først i tid, best i rett, slik at det er den som først utgir eller offentliggjør et åndsverk med tittelen som har fortrinnsrett. Vi antar at verket til den første brukeren kan svekkes over tid, men dette må avgjøres etter en konkret vurdering der flere forhold vil spille inn.»

10.3.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at bestemmelsen i åndsverkloven vil supplere den mer generelle bestemmelsen i markedsføringsloven § 25 så vel som etterligningsvernet i markedsføringsloven § 30.

Bestemmelsen gir opphaver et vern mot at andre verk gis navn som ligger så nært opp mot det opprinnelige verk at det kan være fare for forveksling. Bestemmelsen gjelder kun tittel, dekknavn eller merke som er egnet til å fremkalle forveksling med det opprinnelige verket, og supplerer reglene om opphavers enerett i § 3. Regler om vern mot forveksling finnes også i andre deler av immaterialretten, jf. bl.a. varemerkeloven.

Departementet legger derfor til grunn at bestemmelsen videreføres med enkelte språklige justeringer som § 107.

10.4 Forbud mot bruk av opphaverens navn og merke

Bestemmelsen i gjeldende § 47 gir forbud mot å sette opphavsmannens navn eller merke på et eksemplar av et kunstverk uten hans samtykke. Opphavsmannens navn eller merke må heller ikke påføres et ettergjort eksemplar slik at det kan forveksles med et originalt eksemplar.

Bestemmelsen var ny i 1961 og er begrunnet i behovet for å sikre både opphavsmann og publikum mot falsk signatur på kunstverk.

I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) på s. 103 uttaler departementet følgende:

«En signering av et kunstverk fra kunstnerens side er et tilkjennegivende om at kunstverket er utført av ham og at arbeidet er avsluttet. Retten til å signere er en ren personlig rett som ikke kan overføres ved arv eller overdras til andre. Opphavsmannen kan bemyndige en annen person til å påføre hans signatur på nærmere bestemte eksemplar, men det er kunstneren selv som må vurdere kunstverket i hvert enkelt tilfelle.
Paragrafens annet ledd tar sikte på å beskytte publikum mot at det fremstilles kopier som kan forveksles med originalen. I det svenske lovutkast er bestemmelsen sløyfet som unødvendig, idet det i den svenske straffelov er innført en alminnelig straffebestemmelse som antas å gi tilstrekkelig beskyttelse.
Også etter norsk rett vil formentlig straffelovens bestemmelser i alminnelighet gi publikum beskyttelse mot villedende signering slik at paragrafens annet ledd neppe vil få større selvstendig betydning. Folk flest vil vel være klar over forskjellen mellom original og kopi, unntatt når det gjelder kunstverk som fremstilles med de samme hjelpemidler som originalen, f.eks. grafikk og skulptur. Med de nåværende reproduksjonsmetoder kan kopier av også andre kunstverk gjøres skuffende likt originalen».

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre bestemmelsen som ny § 6-3, men ba om synspunkter på om det er behov for bestemmelsen i dag og om andre ledd kan oppheves. Det ble vist til forarbeidene sitert ovenfor, der det gis uttrykk for tvil om andre ledd vil få «større selvstendig betydning».

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om denne bestemmelsen i høringen.

Departementet antar at det fortsatt er behov for å videreføre første ledd av gjeldende bestemmelse, men foreslår at andre ledd oppheves.

Bestemmelsen er tatt inn som § 108, med enkelte språklige justeringer.

10.5 Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte

10.5.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen i gjeldende § 48 gir vern for de ideelle rettighetene også etter vernetidens utløp. At visse ideelle rettigheter består også etter at vernetiden er utløpt, følger også av Bernkonvensjonen artikkel 6 bis.

Etter første ledd kan et verk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en slik måte at det er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller verkets anseelse eller egenart, eller der bruken på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser.

I andre ledd er det en adgang for departementet til å forby krenkende bruk etter første ledd i situasjoner der vernetiden ikke er utløpt.

I forarbeidene i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) er bestemmelsen begrunnet med at den for det første skal verne de ideelle rettigheter etter vernetidens utløp, for det andre skal den sikre et effektivt vern etter opphavsmannens død.

Det heter videre i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) på s. 104:

«Ved den bestemmelse som foreslås i § 48 vil også staten gjennom departementet komme inn i bildet ved at departementet får rett til å forby at et åndsverk brukes på en måte som krenker opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller på annen måte antas å kunne skade alminnelige kulturinteresser. Størst betydning vil bestemmelsen få når det gjelder frie verk. Det er her et klart behov for at det offentlige skal kunne gripe inn mot forvanskninger og offentlig gjengivelse som fra et alminnelig kulturelt synspunkt virker grovt støtende. Men også hvor det gjelder verk som ennå ikke er falt i det fri, kan det være tilfelle hvor departementet bør ha påtalerett overfor krenkelser som nevnt. Så lenge opphavsmannen lever, bør dette imidlertid ikke kunne skje: da bør tilsynet helt ut ordnes av ham selv. I tiden mellom opphavsmannens død og utløpet av vernetiden vil det være naturlig at hans rettsetterfølgere fører tilsynet. Noe behov for at det offentlige skal kunne skride inn, vil det normalt ikke være. Gjelder det imidlertid verk av stor kulturell betydning, og rettsetterfølgerne forholder seg passive overfor slike krenkelser som nevnt i § 48 eller kanskje endog selv medvirker til dem, bør det være adgang for departementet til å påtale forholdet.»

Etter andre ledd andre punktum kan departementet legge ned forbud på vegne av opphavsmann som lever, mot krenkende bruk etter første ledd. Dette gjelder der verket ikke er vernet i Norge.

Tidligere skulle det sakkyndige råd for åndsverk gi departementet råd før en avgjørelse om forbud etter bestemmelsen ble tatt. Reglene om det sakkyndige råd ble opphevet i 2015, bl.a. fordi det hadde vært svært få saker som det var nødvendig å forelegge for rådet.

10.5.2 Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre bestemmelsen i § 6-4.

10.5.3 Høringen

Få høringsinstanser har kommentert forslaget.

Klagenemnda for industrielle rettigheter tar opp spørsmålet om forholdet mellom varemerkeretten og åndsverkloven. Klagenemnda for industrielle rettigheter viser til at åndsverk som har falt i det fri i prinsippet vil kunne unndras fra allmennheten ved at noen søker om varemerkebeskyttelse for åndsverket. Noe som etter åndsverkloven fritt skal kunne brukes, vil dermed kunne belegges med enerett, og monopoliseres for all fremtid av noen som i utgangspunktet ikke har noen forbindelse med åndsverket, jf. varemerkeloven § 4.

TV 2 uttaler:

«Vi minner også her om nødvendigheten av å klargjøre at prinsippene om parodier, travestier, karikaturer videreføres eller lovfeste disse. Vi mener også her at hensynet til ytringsfriheten skal synliggjøres ved slike vurderinger som også fremgår av utkastets § 6-4.»

10.5.4 Departementets vurderinger

Departementet antar at det svært sjelden vil være behov for staten å gripe inn mot påstått krenkende bruk av et verk etter opphaverens død. Dette gjelder særlig der vernetiden ikke er over, og opphavers interesser i utgangspunktet skal ivaretas av arvinger eller andre rettsetterfølgere. I praksis er det også svært få eksempler på at det har blitt grepet inn etter at vernetiden er utløpt, siden et eventuelt inngrep må veies mot hensynet til ytringsfriheten og øvrige kulturpolitiske hensyn. TV 2 tar i høringen opp hensynet til å kunne bruke verk i parodier og karikaturer mv. og at en påstått krenkende bruk må vurderes opp mot ytringsfriheten. Departementet er enig i at dette også vil gjelde i saker etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen må leses innskrenkende opp mot Grunnloven § 100 om ytringsfrihet.

Klagenemnda for industrielle rettigheter tar i høringen opp spørsmålet om åndsverkloven bør regulere om et åndsverk eventuelt kan registreres som et varemerke der vernetiden etter åndsverkloven er utløpt. Departementet antar at det ikke er hensiktsmessig at dette reguleres i åndsverkloven. De nærmere vilkår for når et åndsverk kan registreres som varemerke følger av varemerkeretten.

Departementet foreslår at bestemmelsen videreføres, men med enkelte språklige justeringer. Bestemmelsen er tatt inn som § 109.

10.6 Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av åndsverk, og opphaverens rett til å få adgang til åndsverk i andres besittelse

10.6.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen i gjeldende § 49 gir en plikt til å varsle opphavsmannen dersom et originaleksemplar må ødelegges.

Bestemmelsens første ledd gir regler om fremgangsmåten der et originaleksemplar av et åndsverk må ødelegges. Bestemmelsen var ny i 1961, jf. Innst. O. XI (1960–61) s. 30 flg. hvor komiteen uttaler:

«Bestemmelsen vil efter komiteens mening allikevel ikke innebære noe skarpt brudd med den tidligere rettstilstand, snarere kan det sies at den knesetter de gjeldende oppfatninger av god skikk på dette område. En innehaver av et originaleksemplar plikter å utøve sin rådighet over eksemplaret på en måte som ikke unødig skader opphavsmannens interesser. På samme måte som almenhetens rett til å bruke et åndsverk står ved siden av og likeverdig med opphavsmannens rett, bør den eiendomsrett en erverver har til et originaleksemplar naturlig følges av en plikt til å vise hensyn overfor opphavsmannen. Når det gjelder vern mot ødeleggelse gjør det seg imidlertid gjeldende almene kulturinteresser.»

Begrepet «originaleksemplar» skal ikke tolkes for strengt, og vil omfatte bl.a. avstøpning av skulptur som bare finnes i ett eksemplar. Bestemmelsen gjelder for alle arter av åndsverk, jf. Innst. O. XI (1960–61) s. 31.

Bestemmelsen inneholder i andre og tredje ledd regler om adgangsrett i form av at en domstol kan pålegge at opphavsmannen får tilgang til et verk som er i en annens besittelse.

10.6.2 Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre bestemmelsen, men at første ledd om å varsle før ødeleggelse ble skilt ut som § 6-5, og andre og tredje ledd om opphavers adgang til kunstverk ble § 6-6.

10.6.3 Høringen

TV 2 stiller i høringen spørsmål om det er nødvendig med samtykke fra departementet i slike sammenhenger som i § 6-6 andre ledd. TV 2 fortsetter:

«Det bør også vurderes – når man her gir en personlig rett – å klargjøre hvorvidt det i fellesverksituasjonene kreves samtykke fra alle opphavere. Det bør også gjøres en vurdering av om arvinger og andre rettsetterfølgere som har behov for tilgang til originaleksemplar skal gis slik mulighet til å anlegge søksmål.»

10.6.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

TV 2 kommenterer i høringen om det er nødvendig med samtykke fra departementet der det er spørsmål om å reise sak etter § 6-6 andre ledd. Departementet er enig i dette, og foreslår at bestemmelsen endres slik at kravet til samtykke fra departementet tas ut. TV 2 ber også om en avklaring av hva som gjelder for fellesverk, og om arvinger og andre rettsetterfølgere har anledning til å reise søksmål. Departementet vil bemerke at det følger av fellesverkbestemmelsen – både etter gjeldende lov § 6 tredje ledd samt forslag til ny § 8 tredje ledd at enhver av opphaverne har anledning til å reise søksmål ved inngrep i rettighetene. Departementet legger da til grunn at det samme bør gjelde her. Etter gjeldende rett gjelder bestemmelsen kun for «opphavsmannen personlig». Dette videreføres, slik at arvinger og andre rettsetterfølgere ikke kan anlegge søksmål etter denne bestemmelsen.

Departementet foreslår at bestemmelsen videreføres med enkelte språklige justeringer, som § 110 og § 111.

10.7 Forholdet til tjenesteloven

Bestemmelsen i gjeldende § 51 inneholder regler om forholdet mellom tjenesteloven (lov 19. juni 2009 nr. 103) og åndsverkloven. Paragrafen kom inn i loven ved norsk gjennomføring av tjenestedirektivet (2006/123/EF), og hjemler forskrifter til utfylling av tjenestelovens regler om saksbehandlingsregler vedrørende åndsverklovens bestemmelser om godkjenning av organisasjoner.

Det er gitt regler om dette i § 3-8 i forskrift til åndsverkloven. Saksbehandlingsfristen for godkjenning av søknader etter åndsverkloven om godkjenninger av organisasjoner etter avtalelisensbestemmelsene er satt til seks måneder. Det er etter andre ledd i forskriften § 3-8 likevel slik at tjenesteloven § 11 andre ledd om at tillatelse antas gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, ikke gjelder for disse ordningene.

Bestemmelsen ble foreslått videreført i høringsnotatet som ny § 6-8. I høringsnotatet ble det foreslått at forskriftskompetansen skal legges fra Kongen til departementet. Det samme ble foreslått for de øvrige forskriftshjemlene i åndsverkloven med unntak av § 117.

I høringen tar TV 2 opp at forskriftskompetansen i denne bestemmelsen ikke bør legges til departementet. Bestemmelsen sammenfaller med § 27 i tjenesteloven, og TV 2 viser til at det bør være samme myndighetsnivå for slike vedtak, siden forskriftskompetansen etter tjenesteloven er lagt til Kongen.

Departementet kan ikke se at endringen i forskriftskompetanse i dette tilfellet vil føre til store problemer for brukerne av loven i praksis.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. Bestemmelsen er tatt inn som § 112.

10.8 Bestemmelser om trykte verk mv.

10.8.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen i gjeldende § 52 fastslår at trykte verk skal være påført opplagsnummer, trykkeri, trykkested og trykkeår. Grafiske verk og trykte gjengivelser av musikkverk skal dessuten være forsynt med fortløpende nummer innen opplaget.

Bestemmelsen fantes i åndsverkloven av 1930 og ble i lovarbeidet før 1961-loven vurdert tatt ut av åndsverkloven, og heller flyttet til en utvidet straffelovbestemmelse. I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s.106 begrunnes forslaget på denne måten:

«Når departementet har foreslått at disse bestemmelsene fra gjeldende lov tas med i en ny lov, er det fordi det mener at det vil være et reelt behov for å beholde bestemmelsene. Som påvist av Justisdepartementet ville en ikke oppnå det samme ved å ta inn i straffeloven en bestemmelse av det innhold som foreslått av de delegerte angående plikten til å angi trykkeri, trykkeår m.v. Det er fare for at det kunne være lettere å misbruke opphavsretten ved hjelp av eksemplar fremstilt i utlandet om en tok bort den kategoriske bestemmelsen i gjeldende lov om at alle trykte verk som forlegges her i riket skal ha slike angivelser.
Når det gjelder bestemmelsen om at grafiske verk og musikkverk skal være forsynt med fortløpende nummer innen opplaget, er departementet av den oppfatning at det ikke bør kunne overlates til opphavsmannen og forleggeren å avgjøre hvorvidt eksemplar av grafisk verk skal være forsynt med opplagsnummer. […] Men med de små opplag som man i den seinere tid gjerne nøyer seg med å fremstille av slike verk, vil det sikkert ha atskillig interesse for ettertiden å ha visse hjelpemidler for å kunne identifisere de enkelte eksemplar og å vite noe om hvor mange eksemplar som har vært fremstilt.»

10.8.2 Høringsnotatet

I høringsutkastet ble det foreslått å videreføre bestemmelsen som § 6-9, og det ble samtidig bedt om en tilbakemelding fra høringsinstansene om det fortsatt er behov for en slik bestemmelse.

10.8.3 Høringen

Få høringsinstanser har merknader til forslaget. I høringen mener Den norske Forfatterforening at det fortsatt er behov for en slik bestemmelse.

Den norske Forfatterforening uttaler:

«Det er fortsatt behov for å kunne identifisere trykte verk, mens angivelse av trykkeri og trykkested kan være frivillig. Vi foreslår at bestemmelsens første setning gjøres noe om slik at den lyder: «Trykte verk skal være påført ansvarlig utgiver, opplagsnummer og trykkeår.»»

TV 2 er kritisk til at det ikke er vurdert å oppheve bestemmelsen, og ei heller vurdert om opplysninger av denne type også bør publiseres sammen med digitale verk. Dersom bestemmelsen har mistet sin betydning bør den oppheves og forholdene som reguleres bør avkriminaliseres.

10.8.4 Departementets vurderinger

Bestemmelsen gjelder trykte verk, og departementet antar at det ikke er behov for å kreve opplysninger som identifiserer trykksaken for digital publisering.

Departementet foreslår at bestemmelsen videreføres med endring som spilt inn av Forfatterforeningen i høringen. Angivelse av trykkeri og trykkested blir frivilllig. Bestemmelsen vil da kreve at trykte verk skal være påført utgiver, opplagsnummer og trykkeår. De særlige bestemmelsene for grafiske verk og musikkverk videreføres.

Bestemmelsen er tatt inn som § 113.

Til toppen
Til dokumentets forside