Prop. 159 L (2020–2021)

Endringer i straffeloven mv. (deling av krenkende bilder mv.)

Til innholdsfortegnelse

4 Grunnloven og internasjonale forpliktelser

Ved spørsmål om i hvilken utstrekning meddelelser om andres private forhold er eller bør være ulovlige, må ytringsfriheten og vernet av privatlivet veies mot hverandre. Formidling av bilder er i utgangspunktet vernet av ytringsfriheten, samtidig som personbilder, herunder krenkende bilder, omfattes av den avbildedes krav på vern om sitt privatliv.

Ytringsfriheten er beskyttet av Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Retten til vern om privatlivet er fastslått i Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17. Fremstillingen her konsentreres om EMK artikkel 8 og 10, fordi det antas at innholdet sammenfaller med reglene i Grunnloven og SP på dette området.

EMK artikkel 10 nr. 1 fastsetter at ytringsfriheten skal omfatte «frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet». Etter artikkel 10 nr. 2 kan likevel ytringsfriheten undergis nødvendige begrensninger fastsatt i lov, blant annet for å verne andres rettigheter. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser videre at manglende rettslig beskyttelse mot spredning av private opplysninger kan innebære et brudd på EMK artikkel 8.

EMD har uttalt at de rettigheter som garanteres av EMK artikkel 8 og artikkel 10, er likeverdige, og at utfallet av en sak ikke skal bero på hvilken rettighet som er påstått å være krenket. I tilfeller hvor staten har foretatt en avveining av rettighetene i samsvar med de kriterier som følger av EMDs praksis, vil EMD innrømme staten en vid skjønnsmargin, se blant annet Delphi mot Estland (storkammeravgjørelse 16. juni 2015) avsnitt 139:

«The Court has found that, as a matter of principle, the rights guaranteed under Articles 8 and 10 deserve equal respect, and the outcome of an application should not, in principle, vary according to whether it has been lodged with the Court under Article 10 of the Convention by the publisher of an offending article or under Article 8 of the Convention by the person who has been the subject of that article. Accordingly, the margin of appreciation should in principle be the same in both cases […] Where the balancing exercise between those two rights has been undertaken by the national authorities in conformity with the criteria laid down in the Court’s case-law, the Court would require strong reasons to substitute its view for that of the domestic courts […] In other words, there will usually be a wide margin afforded by the Court if the State is required to strike a balance between competing private interests or competing Convention rights.»

EMD har i flere saker understreket at pressen nyter et særskilt sterkt vern når det gjelder å bringe frem korrekt informasjon i saker av allmenn interesse, se blant annet Goodwin mot Storbritannia (dom 27. mars 1996) avsnitt 39. Det er også slått fast at EMK artikkel 10 også verner pressens arbeid på undersøkelsesstadiet, se Rt. 2013 s. 374 avsnitt 50:

«Pressen har en anerkjent og viktig funksjon som vokter av blant annet organer og personer som utøver offentlig myndighet, herunder domstoler og andre aktører i rettspleien. Dette er også fremhevet av EMD, blant annet i Tarsasag-saken, der funksjonen som ‘watchdog’ trekkes frem i avsnitt 26. Også i andre sammenhenger har EMD gitt uttrykk for behovet for å beskytte journalisters muligheter til å foreta undersøkelser. Saken Dammann mot Sveits (EMD 25. april 2006) gjaldt en journalist som ble ilagt en bot for over telefon å ha mottatt konfidensielle opplysninger fra en underordnet assistent ved påtalemyndighetens kontor. Saken gjaldt altså journalistens arbeid på undersøkelsesstadiet. Domstolen ga uttrykk for at denne fasen ‘called for the closest scrutiny on account of the great danger represented by the sort of restriction on freedom of expression’[…]»

EMDs praksis viser hvilke kriterier som er relevante for avveiningen mellom den enes frihet til å formidle personbilder av andre og den avbildedes krav på beskyttelse av sitt privatliv, se blant annet Von Hannover mot Tyskland (nr. 2) og Axel Springer AG mot Tyskland (begge storkammeravgjørelser avsagt 7. februar 2012) i henholdsvis avsnitt 108–113 og 89–95. De mest sentrale kriteriene er hvorvidt publiseringen har bidratt til en debatt av allmenn interesse, hvor kjent den avbildede personen er, hvordan den avbildede personen tidligere har opptrådt, publikasjonens innhold, form og konsekvenser og under hvilke omstendighetene bildene ble tatt. I det sistnevnte kriteriet er det også relevant hvorvidt den avbildede samtykket til fotograferingen og publiseringen, se Von Hannover-saken avsnitt 113.

De opplistede kriteriene tilsier at privatlivets fred står sterkt så lenge det er snakk om særlig private opplysninger knyttet til ikke-offentlige personer. Der publiseringen ivaretar en legitim, allmenn interesse, må likevel privatlivets fred etter forholdene vike. På samme måte nyter hatefulle ytringer kun et beskjedent vern etter ytringsfriheten når de fremsettes som sjikane uten annet formål enn å nedverdige den fornærmede, jf. Rt. 2012 s. 536 avsnitt 38.

Kriteriene er i første rekke utformet med tanke på pressens arbeid. For eksempel refererer kriteriet om tidligere opptreden til tidligere samarbeid med pressen. Kriteriene kan likevel også ha en viss relevans for enkeltpersoners deling av privatlivskrenkende bilder. Ved publisering på Internett har EMD lagt til grunn at «the risk of harm posed by content and communications on the Internet to the exercise and enjoyment of human rights and freedoms, particularly the right to respect for private life, is certainly higher than that posed by the press», se blant annet Delphi-saken avsnitt 133.

Praksis fra EMD viser videre at staten har en positiv forpliktelse til å ha regler som beskytter mot visse former for bildedeling, se for eksempel Peck mot Storbritannia (dom 28. april 2003), som gjelder krenkelse av EMK artikkel 8 etter publisering av en film som viser hendelser i tilknytning til et selvmordsforsøk. Det kan også vises til Reklos og Davourlis mot Hellas, som gjelder bilder tatt av et barn uten foreldrenes samtykke (dom 15. januar 2009).

Ved spredning av bilder og andre opplysninger som er egnet til å krenke noens privatliv, aktualiseres også vernet av den enkeltes omdømme. I saken K.U. mot Finland (dom 2. desember 2008) hadde noen lagt ut en opplysning på Internett om at en 12-årig gutt var interessert i et seksuelt forhold med en annen gutt. Politiet hadde ikke hjemmel til å pålegge nettilbyderen å gi opplysninger som kunne avdekke hvem som stod bak. EMD fant at dette utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 8, idet det ikke fantes regler som tillot en avveining mellom hensynet til anonymitet på Internett og den enkeltes krav på vern om sitt privatliv. I dommens avsnitt 43 heter det at «effective deterrence against grave acts, where fundamental values and essential aspects of private life are at stake, requires efficient criminal-law provisions».

Til dokumentets forside