Prop. 210 S (2020–2021)

Samtykke til inngåelse av frihandelsavtale mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia

Til innholdsfortegnelse

3 De viktigste forhandlingsresultatene

3.1 Generelt

EØS/EFTA-statene fikk gjennomslag for sentrale krav i forhandlingene, og frihandelsavtalen ble ferdigstilt med et godt resultat på viktige områder for Norge som handel med varer, handel med tjenester og investeringer, yrkesgodkjenning, offentlige anskaffelser og mattrygghet. Hovedmålet med forhandlingene har vært å bevare mest mulig av det tette handelspolitiske samarbeidet som vi hadde da Storbritannia fremdeles var med i EU/EØS og det indre marked. Avtalen sikrer videreføring av tollfrihet for industrivarer, og sikrer at norske bedrifter som handler med Storbritannia ikke møter mer krevende tollprosedyrer enn konkurrenter fra andre land. Norge har oppnådd forbedret markedsadgang for enkelte viktige sjømatprodukter og videreføring av alle tidligere tollpreferanser, samtidig som landbrukets behov for skjerming er ivaretatt.

EØS/EFTA-statene har i stor grad nådd målsettingen om en avtale som er minst like god som avtalen mellom EU og Storbritannia («Trade and Cooperation Agreement»- TCA). Dette innebærer at frihandelsavtalen vil sikre like, eller bedre, vilkår vis-à-vis konkurrenter fra EU. Det gjelder bl.a. for handel med tjenester og investeringer, offentlige anskaffelser, tekniske handelshindre, mattrygghet (SPS) og immaterialrettigheter. Avtalen sikrer stabil og forutsigbar adgang til det britiske markedet for norsk næringsliv. Frihandelsavtalen med Storbritannia er den mest omfattende frihandelsavtalen Norge har fremforhandlet, innenfor rammene av hva det er mulig å oppnå gjennom en ordinær frihandelsavtale. Avtalen vil likevel ikke kunne erstatte EØS-avtalen, og norsk næringsliv vil på noen områder risikere å møte nye handelshindre og dårligere tilgang til det britiske markedet enn de hadde da Storbritannia var medlem av EU.

Nedenfor omtales forhandlingsresultatet i viktige deler av avtalen.

3.2 Avtalens fortale

I avtalens fortale understreker partene de dype historiske røttene for samhandlingen seg imellom, og stadfester videre blant annet sine forpliktelser til prinsipper om demokrati, rettsstaten, menneskerettigheter og fundamentale friheter i samsvar med FN-pakten og FNs menneskerettighetserklæring, arbeidstakerrettigheter, herunder prinsippene som følger av ILO-konvensjoner som partene er part i, næringslivets samfunnsansvar, bærekraftig utvikling og anti-korrupsjon.

3.3 Handel med varer

Frihandelsavtalens bestemmelser om handel med varer er nedfelt i kapittel 2 handel med varer.

Markedsadgang for industrivarer og sjømat

Avtalen viderefører nulltoll for alle industrivarer. Dette har vært en norsk hovedmålsetting i forhandlingene. Storbritannia er Norges største enkeltmarked for eksport av varer, med en eksportverdi på nærmere 135 milliarder kroner i 2020. Norge og Storbritannia har hatt tollfrihet for industrivarer i snart 60 år. Videreføring av nulltoll for industrivarer sikrer norsk eksport like konkurransevilkår som britiske varer og konkurrenter fra EU på det britiske markedet.

Storbritannia er det tredje største markedet for norsk sjømat målt etter volum og det femte største eksportmarkedet målt etter verdi. I 2020 ble det eksportert sjømat til Storbritannia til en verdi av 6,16 milliarder kroner. For sjømat sikrer avtalen videreføring av alle tollpreferanser for sjømat som Norge har til EU. Dette innebærer tollfrihet for fersk og fryst hel hvitfisk, som er viktige produkter til det britiske markedet. Utover dette har Norge oppnådd nulltoll for 43 tollinjer, herunder nulltoll fra avtalens ikrafttredelse for fryst filet av makrell, hyse, sei og andre hvitfiskarter. Fryst filet av torsk kan eksporteres tollfritt innenfor en årlig kvote og vil møte toll på 0,9 prosent utenfor kvote. Fryste pillede reker, som er det viktigste rekeproduktet, vil møte nulltoll fra 1.1.23 og ha tilgang til en tollfri kvote i nedtrappingsperioden. Tollsatsen settes ned til 5 prosent ved avtalens ikrafttredelse og reduseres til 2,5 prosent 1.1.22. Ferske og fryste skallreker vil møte nulltoll fra 1.1.25. Det er oppnådd nulltoll for levende, ferske og fryste produkter av kongekrabbe, snøkrabbe og taskekrabbe. Avtalen vil etter endt nedtrappingsperiode gi tollfrihet for 24 prosent av britisk importverdi for norsk sjømat, beregnet som snitt av 2017-2019. Videre har Norge oppnådd tollfri markedsadgang til Storbritannia for viktige tollinjer for ingredienser til fôr til fisk.

Storbritannia vil opprette 15 årlige tollfrie importkvoter for norsk sjømat. Kvoteregimet dekker kvotene som Norge benyttet mens Storbritannia var medlem av EU. Størrelsen på de tollfrie kvotene dekker historiske kvotetrekk ved import til Storbritannia, og er for noen kvoter økt utover dette for å gi rom for vekst i handelen. Det vil blant annet opprettes en tollfrie kvoter for bearbeidede reker (1560 tonn), bearbeidet sild (200 tonn) og fryst filet av torsk og annen hvitfisk (4000 tonn). Det etableres kvoter for fryst sild (800 tonn), fryst makrell (606 tonn) og fryst sildefilet (610 tonn), som gir rom for vekst i handelen. Kvoteregimet er forenklet sammenlignet med det som gjaldt da Storbritannia var medlem av EU, noe som vil gjøre det enklere for sjømatnæringen å nyttiggjøre seg av de tollfrie kvotene.

Landbruksvarer

Frihandelsavtalen innebærer mulighet for økt handel med landbruksvarer mellom Norge og Storbritannia. Samtidig er det i forhandlingene lagt vekt på å ivareta norske landbruksinteresser ved å prioritere importkvoter for varer der Norge har et importbehov.

Norge har i forhandlingene skjermet de grasbaserte produksjonene i melke- og kjøttsektoren. I avtalen er det dermed ikke gitt tollreduksjoner eller etablert nye importkvoter for storfekjøtt, meieriprodukter eller kjøtt av sau/lam. Kvoten på ost på 299 tonn er en videreføring av ostekvoten som inngår i den midlertidige avtalen med Storbritannia. Da denne ble tatt inn i den midlertidige avtalen, ble EUs ostekvote inn til Norge tilsvarende redusert med 299 tonn.

Norge vil etablere totalt 26 importkvoter for landbruksvarer fra Storbritannia, ned fra 36 kvoter som Storbritannia kunne benytte som medlem i EU. For alle importkvoter som inngår i avtalen, har EU tilsvarende kvoter med samme vareomfang. Dette er dels kvoter som EU i dag ikke utnytter fullt ut, noe som tilsier begrenset interesse i det norske markedet. For sensitive kjøttvarer omfatter avtalen importkvoter av kylling på 158 tonn og til sammen 370 tonn svinekjøtt fordelt på slakt, skinke, pølser og ribbe.

For kraftfôrråvarer er det gitt to kvoter for mais og maisgrits til dyrefôr på til sammen 5 000 tonn. Det er også fastsatt to kvoter for fryste jordbær og fryste bringebær til bearbeidingsindustrien. Disse kvotene vil medføre at de nasjonalt fastsatte importkvotene reduseres tilsvarende.

Ved omlegging til prosenttoll for faste oster fra 1. januar 2013 ble det besluttet at 14 EU-oster, skulle unntas fra omleggingen til prosenttoll og fortsette med kronetoll. Avtalen med Storbritannia innebærer at fire britiske oster tilføyes listen over faste oster med kronetoll.

For varer der det ikke er etablert importkvoter, viderefører Norge i hovedsak samme tollsatser overfor Storbritannia som landet hadde som EU-medlem. For 31 toll-linjer gir Norge Storbritannia tollfrihet, 16 av disse er fiskefôr og råvarer til fiskefôr. For 30 tollinjer gir Norge marginalt lavere tollsatser til Storbritannia enn til EU. Dette er i begge tilfeller tollinjer som ikke anses som sensitive for norsk produksjon.

Eksport fra Norge av ubearbeidede landbruksvarer utenfor importkvoter vil som hovedregel møte samme tollsatser som Storbritannia anvendte overfor Norge som EU-medlem. Norge har fått tollfri markedsadgang til Storbritannia for viktige tollinjer for fôr til fisk. Storbritannia oppretter fire importkvoter for Norge. Kvotene dekker produkter av ost, myse, myseprotein og peoner.

For bearbeidede landbruksvarer videreføres i avtalen i hovedsak tollsatsene mellom Norge og EU i Protokoll 3 til EØS-avtalen.

Kapitlet om handel med varer favner alle varekategorier, inkludert landbruksprodukter. I kapitlet forplikter partene seg til å avvikle all toll for industrivarer, og avvikle eller redusere toll for sjømat og landbruksvarer i tråd med bindingslistene i vedlegg til varekapitlet.

Om forpliktelsene på vareområdet

Bindingslistene er fremdeles gjenstand for juridisk og teknisk gjennomgang, men det skal ikke gjøres endringer i substans. Endelige markedsadgangstilbud for varer fra Storbritannia og Norge, som har vært gjenstand for gjensidige gjennomganger hos begge land, er vedlagt proposisjonen.

Generelt om kapitlet

Kapitlet bygger på bestemmelsene i Generalavtalen om tolltariffer og handel 1994 (GATT), men inneholder en rekke elementer som går utover dette forpliktelsesnivået, i tråd med resultatet mellom EU og Storbritannia. Bestemmelsene sikrer norske eksportører forutsigbarhet og fordelaktige vilkår for handel med Storbritannia.

Viktige bestemmelser som går utover forpliktelsesnivået i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er bl.a. forbudet mot eksportavgifter, som er et viktig resultat i tråd med EFTAs modelltekst. Videre inneholder kapitlet forbud mot ytelseskrav ved import, dvs. krav om å benytte bl.a. lokale innsatsvarer for å oppnå fordelaktig behandling, samt forbud mot krav om minstepriser ved import. Det er første gangen Norge/EFTA har inntatt slike forbud mot ytelseskrav for varer og mot krav om minstepriser i en handelsavtale.

Kapitlet inneholder videre bestemmelser om midlertidig import av varer, innenlands og utenlands bearbeiding, import- og eksportlisensiering og gjeninnførsel av reparerte varer. Kapitlet inneholder også en bestemmelse om tollkvoteadministrasjon som sikrer innsikt i kvoteutnyttelse og forplikter partene til å notifisere eventuelle endringer i kvotefordelingsmetode.

Kapitlet inkluderer en gjennomgangsklausul som gir partene adgang til å forespørre konsultasjoner om ytterligere tollreduksjoner for sjømat og landbruksprodukter, og partene skal gjennomgå vilkårene for handel med disse varene hvert femte år.

Under kapitlet opprettes en egen komité for handel med varer. Komiteen skal kunne vurdere alle saker under kapitlet, under kapitlet om handelsfasilitering, under protokollene om opprinnelsesregler og tollsamarbeid samt saker knyttet til bestemmelsene om geografiske betegnelser under kapitlet om immaterielle rettigheter. Komitéen for handel med varer skal møtes dersom en av partene forespør dette og kan treffe beslutninger og gi anbefalinger ved enstemmighet.

Norge og Island vil inngå bilaterale brevvekslinger med Storbritannia som sikrer at avtalen tolkes i tråd med Storbritannias forpliktelser overfor EU i den såkalte Nord-Irlandprotokollen til Utmeldingsavtalen. Dette innebærer at Nord-Irland i praksis forblir en del av EUs indre marked, og at varer importert direkte til Nord-Irland fra utenfor Storbritannia og EU, i utgangspunktet må følge EUs tollregler og ilegges EUs tollsatser.

3.4 Tekniske handelshindre

Bestemmelsene om tekniske handelshindre (TBT) er nedfelt i avsnitt 2.2 til kapitlet om handel med varer. Formålet med avsnittet er å legge til rette for handel med varer mellom partene ved å forhindre, identifisere og eliminere unødvendige tekniske handelshindre. Avsnittet omfatter regler om utarbeidelse, vedtakelse og anvendelse av alle standarder, tekniske forskrifter og samsvarsvurderingsprosedyrer, som kan påvirke handel med varer mellom partene.

Avsnittet inkorporerer i avtalen viktige bestemmelser i WTOs TBT-avtale, men inkluderer også flere elementer som går utover WTO-regelverket. Avsnittet bærer preg av partenes gjensidige ønske om å speile bestemmelsene om tekniske handelshindre i handels- og samarbeidsavtalen mellom Storbritannia og EU (TCA). Det er blant annet etablert en TBT-komité som i tillegg til å følge opp gjennomføringen og etterlevelsen av TBT-kapitlet, også skal vurdere behovet for å oppdatere avsnittet i lys av utviklingen på TBT-området under TCA.

Som i TCA inkluderer avtalen i tillegg også fem sektorspesifikke vedlegg:

  1. Kjøretøy og bildeler, basert på FN-standarder

  2. God tilvirkningspraksis for medisiner (GMP), med elementer av gjensidig godkjenning av testresultater.

  3. Kjemikalier, basert på samarbeid

  4. Økologiske produkter, med gjensidig godkjenning av ekvivalens av dagens ordning frem til slutten av 2022, når nytt harmonisert regelverk skal være på plass.

  5. Handel med vin, med felles regler for merking, kvalitet osv.

3.5 Veterinære og plantesanitære tiltak

Bestemmelsene om veterinære og plantesanitære tiltak er nedfelt i avsnitt 2.3 til kapitlet om handel med varer. Norge vil få samme vilkår som EU ved eksport til Storbritannia når det gjelder tiltak for å sikre mattryggheten ved handel av matvarer. Avtalen innebærer at det legges opp til effektiv grensekontroll for å sikre at varer ikke forringes på grensen og at de kommer raskt ut på markedet. Dette er særlig viktig for sjømatnæringen. Generelt skal importkontrollen av matvarer, inkludert sjømat, være risikobasert og ikke strengere enn nødvendig slik at den hindrer handelen. De generelle bestemmelsene i SPS-avtalen under WTO gjelder, likeså øvrige relevante internasjonale standarder og avtaler. Frihandelsavtalen legger opp til tett kontakt mellom partene på det veterinære området, og det skal opprettes en felles SPS-komité som løpende vil følge opp innholdet i avtalen. Det er også lagt opp til en konsultasjonsmekanisme i tilfelle det skulle oppstå problemer knyttet til matvarehandelen som krever en rask løsning. Partene i avtalen vil videre samarbeide i internasjonale fora.

3.6 Opprinnelsesregler

Bestemmelsene om opprinnelsesregler, inkludert tilhørende administrativt samarbeid om kontroll av opprinnelsesbevis mv. og transportregler, er nedfelt i en egen protokoll til avtalen. Opprinnelsesreglene avgrenser de fordeler som frihandelsavtalen gir til bare å gjelde varer som har tilstrekkelig tilknytning til avtalepartene. Opprinnelsesreglene presiserer kravene som må være oppfylt for at ferdigvaren skal oppnå opprinnelsesstatus.

Etter avtalen gjelder følgende alternative vilkår for at en vare oppnår opprinnelsesstatus:

  • 1) at produktet anses som fremstilt i sin helhet i en av avtalepartene i henhold til protokollens artikkel 3,

  • 2) at produktet, i samsvar med bestemmelsene i de spesifikke listereglene nevnt i vedlegg I og II til protokollen, anses for tilstrekkelig bearbeidet, og

  • 3) at produktet tilfredsstiller bestemmelsene om kumulasjon med materialer fra en annen avtalepart eller en tredjepart som importør- og eksportørlandet har en frihandelsavtale med i henhold til protokollens artikkel 8.

Protokollens artikkel 5 om tilstrekkelig bearbeiding eller foredling viser til et vedlegg med produktspesifikke regler, som tilsvarer reglene for den reviderte Regional konvensjon om felles preferanseopprinnelsesregler for Europa og statene ved Middelhavet. Det er også inntatt en bestemmelse over hvilke enkle former for bearbeiding eller foredling utført på ikke-opprinnelsesmaterialer som ikke anses som tilstrekkelig for at produktet kan anses som opprinnelsesprodukt.

Bestemmelsene om direkte transport av varer mellom avtalepartene er gjort mer fleksibel enn i tidligere avtaler, ved at man tillater mellomlagring og oppsplitting av forsendelser i tredjeland så lenge det kan godtgjøres at varene ikke har blitt endret.

I artikkelen om territorialitetsprinsippet er det, som et unntak fra kravet om at all produksjon må skje hos avtalepartene, gitt åpning for å benytte såkalt «utenlands bearbeiding» ved fremstilling av varer som skal eksporteres som opprinnelsesprodukter under denne avtalen. Den maksimale verditilførsel er satt til ti prosent av ferdigvarens ex-works pris (pris ut av fabrikk).

Protokollen inneholder detaljerte bestemmelser om administrativt samarbeid mellom avtalepartenes tollmyndigheter, som blant annet innebærer at det skal etableres et samarbeid mellom nasjonale tollmyndigheter om utferdigelse og kontroll av opprinnelsesbevis. Som dokumentasjon for varens opprinnelse skal eksportører kun benytte opprinnelseserklæring, som kan sendes elektronisk mellom eksportør og importør. Varesertifikat EUR.1 og EUR-MED skal ikke benyttes.

3.7 Handelsfasilitering

Avtalens bestemmelser om handelsfasilitering fremgår av avsnitt 2.4 til kapitlet om handel med varer, og letter handelen med varer gjennom prinsipper for åpenhet, forenkling, rettssikkerhet og samarbeid. Dette oppnås for eksempel gjennom partenes forpliktelse til å offentliggjøre relevante lover og forskrifter på internett, samt å gi næringslivet mulighet for bindende forhåndsuttalelser om klassifisering og opprinnelsesregler. Videre kan ikke partene lenger kreve legalisering av kommersielle dokumenter i forbindelse med import. Administrativt tollsamarbeid som tidligere har vært hjemlet i EØS-avtalen protokoll 11, er videreført i en egen protokoll. Partene åpner dessuten for å samarbeide om gjensidig godkjenning av autoriserte økonomiske operatører.

3.8 Handelstiltak

Avtalens bestemmelser om handelstiltak fremgår i avsnitt 2.5 til kapitlet om handel med varer. Med handelstiltak menes i denne sammenheng antidumpingtiltak, utjevningsavgifter og beskyttelsestiltak. EFTA-statene anvender ikke handelstiltak, og ønsket i avtalen forbud mot å benytte antidumpingtiltak. Storbritannia derimot ønsker å kunne anvende handelstiltak med de frihetsgrader som gis av WTO-regelverket. Avsnittet viser til partenes WTO-forpliktelser, men går på enkelte områder lenger.

I avtalen forplikter partene seg til å etterstrebe å ikke iverksette antidumping-prosedyrer mot hverandre. Det spesifiseres hvilke prosedyrer som skal følges i antidumping- og utjevningsundersøkelser, herunder klargjøring av hvilke fakta som skal utleveres fra parten som gjennomfører undersøkelsen. Dersom en part skal innføre en antidumping- eller utjevningsavgift, så forplikter de seg til å bruke en lavere avgiftssats enn dumpingmarginen eller subsidien når denne lavere satsen er tilstrekkelig for å fjerne skaden på hjemlig industri. Videre forplikter partene seg til å vurdere om en antidumping- eller utjevningsavgift er i allmennhetens interesse.

En part som vil innføre et beskyttelsestiltak må på forespørsel oversende en skriftlig notifisering til den andre parten. Ved innføring av beskyttelsestiltak, så skal partene etterstrebe at tiltaket i minst mulig grad påvirker den bilaterale handelen.

Avsnittet vil ikke være underlagt avtalens tvisteløsning, med unntak av forpliktelsen om å benytte den lavere avgiftssatsen.

3.9 Handel med tjenester og investeringer

Avtalens bestemmelser om investeringer og handel med tjenester over landegrensene fremgår i avtalens kapittel 3. Avtaleforpliktelsene sikrer stabil og forutsigbar markedsadgang for norske investorer og tjenesteytere i det britiske markedet. I motsetning til WTO-avtalen om handel med tjenester (GATS) som kun dekker investeringer i tjenestesektoren, er avtalen basert på en såkalt integrert modell der investeringskapitlet dekker investeringer (etablering av foretak) både i og utenfor tjenestesektoren, mens tjenestekapitlet dekker handel med tjenester over landegrensene.

Forpliktelsene om likebehandling, herunder markedsadgang, nasjonal behandling, ytelseskrav og bestevilkårsbehandling sikrer norske tjenesteytere og investorer like god behandling som britiske tjenesteytere og investorer ved at gjeldende åpenhet i markedet bindes i avtalen (såkalt frys) i tillegg til at fremtidig liberalisering fanges inn i avtalen (såkalt skralle). Dette gjelder for alle sektorer, med mindre en part har listeført reservasjoner mot disse hovedprinsippene i sin reservasjonsliste.

Videre er det inntatt forpliktelser om partenes innenlandske reguleringer som angir prinsipper for god forvaltningsskikk på områder hvor det stilles lisens- eller kvalifikasjonskrav for å tilby tjenester eller i forbindelse med etablering av virksomhet, og krav til prosedyrene for tildeling av tillatelser med videre. Disse prinsippene vil gjelde for alle sektorer med unntak av for tiltak som er i tråd med en parts reservasjoner. Videre inneholder tjeneste- og investeringskapitlet bestemmelser om innreise og midlertidig opphold for personer med forretningsformål (personbevegelser) samt sektorspesifikke regler om finansielle tjenester, telekommunikasjon, maritim transport og advokattjenester.

Innreise og midlertidig opphold for personer med forretningsformål (personbevegelser)

Avtalens bestemmelser om innreise og midlertidig opphold fremgår av avsnitt 3.4 i kapitlet om tjenester og investeringer. Bestemmelsene er avgrenset til innreise og midlertidig opphold for å utføre en kontraktsleveranse eller visse andre typer midlertidige arbeidsoppdrag.

Frihandelsavtalen gir ikke rett til å søke arbeid, søke statsborgerskap, permanent opphold eller permanent ansettelse. Dette innebærer at britiske borgere må ha oppholdstillatelse hvis de skal bo og jobbe i Norge. Norges forpliktelser for personkategoriene som er omfattet av frihandelsavtalen ligger godt innenfor utlendingsregelverket, med unntak av musikere, artister og medfølgende nødvendig hjelpepersonell. For denne kategorien forplikter vi oss til å gi lengre varighet på unntaket fra oppholdstillatelse enn det som i dag følger av utlendingsforskriften § 1-1 sjette ledd. For øvrig er det også tatt et generelt forbehold om at alle andre nasjonale reguleringer knyttet til innreise, opphold, lønn, arbeidsforhold og sosiale rettigheter fortsatt vil gjelde.

Frihandelsavtalen innebærer at norske statsborgere som ønsker å etablere lokal virksomhet i Storbritannia kan oppholde seg inntil tre måneder for å gjennomføre en slik lokal etablering. Samme varighet gjelder overfor samme personkategori fra Storbritannia som vil etablere seg i Norge.

Norske ansatte i internasjonale selskap etablert i Storbritannia (bedriftsinterne) kan få inntil tre års opphold, og medbringe ektefelle/partner og barn under arbeidsperioden i Storbritannia. Samboerskap og homofilt partnerskap likestilles med ekteskap. Norge har forpliktet seg til fire års opphold for samme persongrupper fra Storbritannia. Medarbeidere som er «graduate trainees» og sendes på opplæringsformål har rett til tolv måneders opphold i Storbritannia, og tilsvarende har britiske borgere rett til tolv måneders midlertidig arbeidsopphold i Norge.

Norske statsborgere som er forretningsreisende, dvs. personer som ikke tar del i direkte salg og heller ikke har arbeidsgiver i Storbritannia, kan få opphold inntil tre måneder i Storbritannia. Dette gjelder imidlertid kun for spesifikke aktiviteter som er ført inn i vedlegg III, f.eks. forskere, installatører, artister mv. For britiske musikere, artister og nødvendig medfølgende hjelpepersonell som ikke har norsk arbeidsgiver, har Norge innen 1 år etter avtalens ikrafttredelse forpliktet seg til å forlenge varigheten på unntaket fra oppholdstillatelse fra opptil 14 dager til inntil 90 dager i en 180-dagers periode. Forhandlingsresultatet for musikere, artister og nødvendig hjelpepersonell er ikke en del av EUs frihandelsavtale med Storbritannia, og dette innebærer derfor en forbedring for EØS/EFTA-landene.

Det er verdt å merke seg at forpliktelsene om innreise og midlertidig opphold for personer som skal etablere lokal virksomhet og utsendte medarbeidere, ikke går lenger enn dagens regelverk i Storbritannia. Forpliktelsene innebærer derfor bare at Storbritannia ikke kan gjøre innskrenkinger i strid med de minimumskravene som frihandelsavtalen fastsetter.

Utsendte arbeidstakere eller selvstendig oppdragstakere fra Norge som skal levere tjenester i medhold av en kontrakt mellom foretak i UK og norsk arbeidsgiver, kan få opphold inntil seks måneder i en tolv-måneders periode i Storbritannia. Tilsvarende vil gjelde for britiske borgere som skal levere tjenester i henhold til en kontrakt med norske oppdragsgivere. Forpliktelsene som Storbritannia har påtatt seg for disse to gruppene kobles direkte til innreise og opphold i Storbritannia (T5- International Agreement Worker). Det har sin bakgrunn i at Storbritannia gir særbehandling til sine frihandelspartnere (og for WTO-medlemmer i 11 sektorer). Slike rettigheter følger derfor ikke av de ordinære reglene om innreise og midlertidig opphold i Storbritannia.

Frihandelsavtalen legger opp til at partene der det er praktisk mulig, skal behandle søknader om innreise og midlertidig arbeidsopphold så raskt som mulig og ikke senere enn 90 dager.

Finansielle tjenester

Avtalens bestemmelser om finansielle tjenester fremgår av underavsnitt 3.5.3 til kapitlet om investeringer og tjenester. Avtalen innebærer at foretak fra Storbritannia og EØS/EFTA-statene kan etablere seg i hverandres markeder i samsvar med til enhver tid gjeldende regler i de ulike statene. Foretakene må ha konsesjon etter vertsstatens regler og blir underlagt tilsyn av vertsstaten. Partene skal, i samsvar med sine regler, tillate finansielle tjenestetilbydere av en annen part å tilby nye finansielle tjenester. Partene påtar seg å gjøre sitt ytterste for å sikre at internasjonale standarder for regulering og tilsyn anvendes i sitt territorium. Videre inneholder avtalen en forsiktighetsklausul som innebærer at partene kan innføre eller opprettholde tiltak bl.a. for å sikre finansiell stabilitet, uten hinder av de øvrige bestemmelsene i avtalen.

Britiske foretak omfattes ikke lenger av EUs regler om EØS-pass («single passport»), som betyr at foretak med tillatelse til å drive virksomhet i en EØS-stat, kan drive tilsvarende virksomhet i hele EØS basert på tilsyn av hjemlandets myndigheter. EU har etablert et system der tredjeland kan bli vurdert som regulatorisk ekvivalent med EU, og innebærer på noen avgrensede områder at aktørene vil kunne få tilgang til det europeiske markedet. Et mål har vært å sikre at Storbritannia gir Norge og de andre EØS/EFTA-statene tilsvarende behandling som EU, slik at Storbritannia inkluderer hele EØS-området i sine ekvivalensvurderinger av EU. Dette er ikke regulert i avtalen. Sammen med frihandelsavtalen vil partene undertegne en felles erklæring som bekrefter at partene har til hensikt å støtte markedsadgang for finansielle tjenester gjennom ordninger som bl.a. inkluderer beslutninger om likeverdighet (ekvivalens), og som er opp til hver part. Videre viser erklæringen til at Island, Liechtenstein og Norge gjennom EØS-avtalen deltar fullt ut i Den europeiske unions indre marked (EU). Videre viser erklæringen til at formålet med EØS-avtalen er å oppnå et ensartet EØS som bygger på felles regler og like konkurransevilkår, som innebærer innlemmelse av EØS-relevante rettsakter i EØS-avtalen og en søylestruktur med to deler som omfatter overvåking og kontroll. Partene anerkjenner også at det indre marked omfatter finansielle tjenester.

Telekommunikasjon

Underavsnitt 3.5.4 i tjeneste og investeringskapitlet inneholder bestemmelser om telekommunikasjonstjenester. Partenes telekommunikasjonstilbydere får god tilgang til hverandres markeder. I tillegg til de mer tradisjonelle bestemmelsene handelsavtaler har for å legge til rette for handel med telekommunikasjonstjenester, har denne avtalen – som den første utenfor det indre marked i EØS – en bestemmelse som skal legge til rette for internasjonal gjesting (roaming) uten ekstrakostnad for forbrukerne som bruker mobiltelefonen sin under opphold i den andre parten. Avtalen innebærer dermed at vi sikrer at norske mobilkunder ikke behøver å betale ekstra for å bruke mobiltelefonen sin i Storbritannia.

Etter mønster fra systemet i EØS skal avtalepartene i komiteen for handel med tjenester og investeringer fastsette maksimale grossist priser for internasjonal gjesting i mobilnett (roaming). I tillegg til å legge til rette for at det ikke skal kreves særskilt betaling for roaming fra forbrukerne, skal den maksimale grossistprisen skal ivareta flere hensyn. Blant annet at effektive tjenesteytere får dekket sine kostnader og kan ha mulighet for en rimelig avkastning. På denne måten blir mobiloperatørene i stand til å tilby roaming uten ekstrakostnad for forbrukerne.

I motsetning til i EØS, utgjør ikke denne avtalen i seg selv et rettslig hinder for at teleselskapene tar ekstra betalt for roaming. Avtalepartene har plikt til å overvåke detaljistprisene, og kan om ønskelig fastsette tiltak, inkludert å fastsette priser, for å sikre roaming uten ekstrakostnad. Det vil si at Norge får kontroll med prisene norske telefonselskaper tilbyr sine kunder når de bruker mobiltelefonen sin i Storbritannia.

Maritim transport

Underavsnitt 3.5.5 i tjeneste- og investeringskapitlet inneholder bestemmelser om maritim transport. Storbritannia er blant de største og viktigste enkeltmarkeder for norske skipsfartstjenester. Derfor har det vært viktig for Norge å få bestemmelser om maritime transporttjenester inkludert i frihandelsavtalen. Forhandlingsresultatet sikrer åpen markedsadgang og ikke-diskriminerende vilkår for avtalepartenes skip i internasjonal fart. Bestemmelsene og avtalens reservasjonslister sikrer at det forblir åpen markedsadgang i internasjonal fart samt ikke-diskriminering i havnene.

I motsetning til EØS-avtalen inneholder ikke avtalen forpliktelser vedrørende adgang til innenriksfart. For innenriksfart har partene tatt reservasjoner som gir anledning til å innføre nye restriksjoner. Det er imidlertid tatt inn konsultasjonsbestemmelser knyttet til maritim transport, inkludert innenriksfart, i komiteen for tjenester og investeringer. Partene skal også vurdere mulige forbedringer av kapitlet. Det tas også sikte på å foreta en bilateral brevveksling mellom Norge og Storbritannia om skipsfart. Formålet vil være å stadfeste ambisjonen om fortsatt åpne skipsfartsforbindelser og styrket samarbeid mellom de to stater, også når det gjelder innenriksfarten.

Advokattjenester

Regulering av advokattjenester fremgår av underavsnitt 3.5.6. Her etableres det at advokater kan yte sine tjenester under hjemstatens tittel i den andre avtaleparten. Det vil si at norske advokater kan yte tjenester i Storbritannia under sin norske advokattittel. Det er med andre ord ikke nødvendig for norske advokater å få britisk advokatbevilling for å yte tjenester i Storbritannia. Dette gjelder både når advokaten etablerer seg i den andre avtaleparten, og når det ytes grenseoverskridende tjenester. Denne ordningen ligner på ordningen som gjelder i EØS, men har et snevrere virkeområde. Det gir bare advokaten rett til å yte tjenester i hjemstatens rett og folkerett, og det gis heller ikke rett til å representere klienter for domstolene hos vertstaten.

3.10 Digital handel

Avtalens bestemmelser om digital handel fremgår av avtalens kapittel 4. Dette er det mest omfattende regelsettet om digital handel Norge har inngått i en frihandelsavtale hittil. Kapitlet har en rekke fellestrekk med resultatet i frihandelsavtalen mellom Storbritannia og EU. Dette er naturlig fordi en stor del av vårt regelverk er harmonisert i EØS.

Vern om personinformasjon og vern av personers privatliv er et gjennomgående hensyn i digital handel og elektronisk forretningsliv. Kapitlet fastsetter derfor at ingenting i frihandelsavtalen skal være til hinder for at en avtalepart gjennomfører tiltak for å beskytte persondata og privatliv, forutsatt at regelverket samtidig setter generelle vilkår som muliggjør at dataoverføringer kan skje. Dette følger prinsippene i EUs personvernforordning GDPR og EUs frihandelsavtale med Storbritannia.

Et hovedformål med kapitlet er å forplikte partene til å sidestille digitale avtaler og digitale metoder for å identifisere og bekrefte hvem som er avtaleparter med tradisjonelle papirbaserte avtaler. Digital dokumentasjon skal kunne legges frem i forbindelse med rettergang, og kan ikke avvises av en domstol kun under henvisning om at materialet er digitalt. Avtalepartene skal ha regelverk for å ivareta forbrukersikkerhet i netthandel, inkludert regelverk som motvirker villedende og svindelaktig handelspraksis. Kapitlet pålegger videre at partene skal tillate overføring av data mellom land og ikke kreve lokal lagring av data. Kapitlet gir et begrenset vern av kildekode som sikrer myndighetene adgang til å kreve innsyn for å ivareta legitime interesser, f.eks. produktkontroll og markedsovervåking, og ikke minst rettsbehandling. Cybersikkerhet er et område i stor utvikling der vi på norsk side har behov for internasjonalt samarbeid. Frihandelsavtalen har en bestemmelse om cybersikkerhet som legger til rette for samarbeid med Storbritannia om cybertrusler i fremtiden. Kapitlet legger også til rette for samarbeid med Storbritannia om fremtidig regelverksutvikling for digital handel og nye teknologier.

3.11 Offentlige anskaffelser

Avtalens forpliktelser om offentlige anskaffelser er nedfelt i kapittel 6. Målet for forhandlingene har vært å beholde mest mulig av markedsadgangen norske leverandører hadde i Storbritannia gjennom EØS-avtalen og EUs anskaffelsesdirektiver. Partene har inngått en svært ambisiøs avtale som går mye lengre enn noen frihandelsavtale Norge har inngått, med unntak av EØS-avtalen. Avtalen omfatter oppdragsgivere innenfor forsyningssektoren, gass og varme og private virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på grunnlag av enerett eller særrett, flere tjenester (herunder hotell- og restauranttjenester, utdanningstjenester, telekommunikasjonsrelaterte tjenester og andre forretningstjenester) og konsesjonskontrakter. Avtalen gir norske leverandører større tilgang til offentlige anskaffelser enn frihandelsavtalen mellom EU og Storbritannia. Dette gjelder flere tjenesteområder (blant annet juridiske tjenester, etterforsknings- og sikkerhetstjenester, beskatningstjenester og rekreasjons-, kultur og sportstjenester) og tjenestekonsesjonskontrakter.

I tillegg har partene blitt enige om ytterligere bestemmelser som får anvendelse på anskaffelsene som omfattes av avtalen. Dette omfatter blant annet bestemmelser om tilretteleggelse av deltakelse fra små og mellomstore bedrifter, hensyn til miljø-, sosial- og arbeidsforhold, bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og unormalt lave priser. Avtalen dekker ikke forsvars- og sikkerhetsanskaffelser og helse- og sosialtjenester. Gjensidig markedsadgang og samarbeid på forsvarsmateriellområdet vil bli søkt ivaretatt gjennom oppdatering og utvidelse av den eksisterende bilaterale samarbeidsavtalen på departementalt nivå.

3.12 Immaterialrett

Frihandelsavtalens bestemmelser om immaterialrett er nedfelt i kapittel 7. Forpliktelsene sikrer ikke-diskriminerende vilkår for beskyttelse av immaterialrettigheter. Norske virksomheter og borgere er sikret nasjonal behandling, med slike unntak som WTO-avtalen om handelsmessige sider ved immaterialrettigheter (TRIPS) åpner for. Bestemmelsene skal sikre effektivt vern av norske aktørers immaterialrettigheter, og fastsetter det nærmere innholdet i beskyttelsen av de forskjellige kategoriene av immaterialrettigheter. Bestemmelsene bygger på partenes internasjonale forpliktelser og partenes nasjonale rett, og går ut over minimumsnivået i TRIPS-avtalen. Avtalen gir norske aktører vern i Storbritannia på samme nivå som aktører fra EU. Storbritannia har regler på tilsvarende nivå som Norge på de fleste områder av immaterialretten, herunder opphavsrett og nærstående rettigheter, varemerkerett, rett til registrerte design og beskyttelse av forretningshemmeligheter og når det gjelder håndheving og dette gjenspeiles i avtalen.

Når det gjelder patenter, forplikter partene i avtalen seg til å etterleve den europeiske patentkonvensjonen (EPC). Avtalen har ellers ingen materielle regler om patentbeskyttelse, men partene har inntatt en henvisning til Doha-erklæringen under TRIPS som i nærmere definerte tilfeller åpner for unntak fra patentbeskyttelse til produksjon av nødvendige legemidler. Frihandelsavtalen har også en bestemmelse om forlenget beskyttelse for legemidler og plantefarmasøytiske produkter som skal kompensere for tapt effektiv patentbeskyttelsestid som følge av krav til markedsføringstillatelse, men overlater til partenes nasjonale regelverk å fastsette tidsperioden for slik forlenget beskyttelse.

Når det gjelder beskyttelse av fortrolig informasjon (testdata) i søknader om markedsføringstillatelse for legemidler og plantevernmidler, inneholder avtalen en forpliktelse som gir ti års beskyttelse for testdata knyttet til plantevernmidler. Beskyttelsen går ut på at andre ikke kan vise til eller benytte slike testdata før beskyttelsestiden er utløpt. Det er ikke angitt noen minstetid for beskyttelse av testdata knyttet til legemidler, men det er vist til at slike data skal beskyttes mot urimelig kommersiell bruk, og at etterfølgende søknader om markedsføringstillatelse først skal behandles etter at en tidsperiode definert i nasjonal rett er utløpt. Likeledes skal legemidler som godkjennes på bakgrunn av andres testdata ikke kunne bringes på markedet før etter utløpet av en nærmere bestemt tidsperiode. Avtalen overlater altså til nasjonal rett til å fastsette hvilke tidsperioder for testdatabeskyttelse knyttet til legemidler som skal gjelde.

Partene har blitt enige om å inkludere et eget avsnitt om geografiske betegnelser i kapitlet, som gir bestemmelser om anerkjennelse og beskyttede av geografiske betegnelser. For Norges del omfatter avtalen anerkjennelse og beskyttelse av geografiske betegnelser for vin og alkoholsterke drikker, og de norske geografiske betegnelsene norsk akevitt og norsk vodka er inkludert i avtalen, i tillegg til noen britiske betegnelser for henholdsvis vin og alkoholsterke drikker. Avtalen omfatter også betegnelser for næringsmidler og landbruksprodukter mellom Island og Storbritannia.

Avtalens bestemmelser om beskyttelse av opprinnelsesangivelser og landnavn er noe mindre omfattende enn EFTAs modelltekst, men inneholder forpliktelser til vern mot villedende bruk av landnavn og opprinnelsesangivelser i varemerker.

Like viktig som et godt vern for immaterialrettigheter er å sikre effektiv håndheving av rettighetene. Avtalen inneholder derfor bestemmelser om håndheving, blant annet forpliktelser om grensekontroll for å holde tilbake varer der import eller eksport av varen innebærer et inngrep i en immaterialrettighet, samt bestemmelser om sivilprosessuelle håndhevingsregler. Det er også inntatt en egen forpliktelse om utvidet samarbeid mellom partene på immaterialrettsområdet.

3.13 Små og mellomstore bedrifter

Avtalens kapittel 10 omhandler små og mellomstore bedrifter spesifikt (SMB-er). Det er første gang Norge inngår bestemmelser med mål om å gjøre frihandelsavtalen bedre tilgjengelig for SMB-er. Partene skal dele informasjon av interesse for SMB-er, blant annet ved å opprette egne offentlig tilgjengelige nettsider med informasjon om avtalen. Nettsidene skal inkludere lenker til tilsvarende nettsteder hos de andre partene og informasjon om nettsidene til andre myndigheter og aktører som publiserer informasjon av interesse for SMB-er.

Kapitlet pålegger partene å opprette egne SMB-kontaktpunkt. I Norge har Innovasjon Norge fått i oppgave å være SMB-kontaktpunkt. SMB-kontaktpunktene skal samarbeide for å sikre at det tas hensyn til små og mellomstore bedrifters spesielle behov ved gjennomføringen av avtalen ved å utveksle SMB-relatert informasjon. De skal vurdere måter å øke handels- og investeringsmulighetene for små og mellomstore bedrifter, inkludert de som eies av «underrepresenterte» grupper. SMB-kontaktpunktene skal sørge for at informasjonen på nettsidene holdes oppdatert og anbefale tilleggsinformasjon som de andre kontaktpunktene kan publisere på sine nettsteder. Kontaktpunktene skal enten i fellesskap eller hver for seg rapportere til blandet komité om sine aktiviteter. Endelig foreslås at SMB-kontaktpunktene kan samarbeide med eksperter og eksterne organisasjoner. Kapitlet er unntatt avtalens tvisteløsningskapittel.

3.14 Yrkesgodkjenning

Avtalen har et eget kapittel om yrkesgodkjenning, som fremgår av kapittel 12. Dette er mer omfattende og mer forpliktende enn andre frihandelsavtaler departementet er kjent med utenfor EØS-avtalen. Avtalen legger på denne måten til rette for handel med tjenester som ytes av regulerte yrker. Kapitlets virkeområde er imidlertid videre enn handelsavtalens bestemmelser om tjenesteytelser, investeringer og personbevegelser. Det gjelder alle situasjoner hvor en yrkesutøver søker yrkesgodkjenning hos den andre avtaleparten. Kapitlet legger dermed til rette for et bredt samarbeid også innenfor sektorer som høyere utdanning.

Utgangspunktet er at yrkesutøvere som søker godkjenning til det samme yrket i vertsstaten som yrkesutøveren er kvalifisert for i hjemstaten, skal kunne få det. Vilkåret for godkjenning er at yrkeskvalifikasjonene er sammenlignbare. Da har godkjenningsmyndigheten bare anledning til å avslå søknad om godkjenning i fire nærmere bestemte situasjoner. Når det er betydelige forskjeller mellom aktiviteten som utøves innen samme yrke i vertsstaten og hjemstaten, kan godkjenningsmyndighetene kreve at yrkesutøveren fullfører utligningstiltak før godkjenning gis. Det samme gjelder når det er betydelige forskjeller i kvalifikasjonen yrkesutøveren har og kravet til kunnskap og ferdigheter som stilles til yrket vertsstaten. Kapitlet har også bestemmelser om saksbehandling, administrativt samarbeid mellom godkjenningsmyndighetene og en varslingsmekanisme som skal bidra til at systemet fungerer godt i praksis.

3.15 Handel og bærekraftig utvikling

Kapittel 13 om handel og bærekraftig utvikling understreker viktigheten av at handel skal foregå på en måte som bidrar til bærekraftig utvikling. Kapitlet forplikter partene til å sikre et høyt beskyttelsesnivå for arbeidstakerrettigheter, klima og miljø. Partene forplikter seg til å fremme overholdelse av, og effektivt håndheve sin lovgivning for miljø og arbeidstakerrettigheter og til å ikke redusere nivået på lovgivningen for å tiltrekke seg handel eller investeringer fra en annen part. Partene skal også etterstrebe å øke beskyttelsesnivået i fremtiden. Partene beholder retten til å etablere egne klimapolitiske prioriteringer, samt til å vedta og å endre sin lovgivning, politikk og praksis i tråd med sine internasjonale forpliktelser. Partene bekrefter sin håndheving av arbeidstakerlovgivning og internasjonale arbeidsstandarder- og arbeidsavtaler, og er enige om at brudd på grunnleggende prinsipper og rettigheter for arbeidsliv ikke skal benyttes som legitime komparative fortrinn eller proteksjonistiske handelsformål.

Kapitlet inneholder omfattende og ambisiøse forpliktelser for miljø og klima. Det er inntatt forpliktelser knyttet til handelsrelaterte aspekter ved våre største miljøutfordringer, inkludert biologisk mangfold (bekjempelse av illegal handel med flora og fauna, forebygging og bekjempelse av innførsel av fremmede arter), skog (bekjemping av illegal hogst, reduksjon av avskoging) og beskyttelse av marine økosystemer. Partene bekrefter sine respektive klimamål og langsiktige klimaambisjoner, i henhold til Parisavtalen og i samsvar med egen lovgivning. Kapitlet legger opp til tematisk samarbeid om klima og energi av gjensidig interesse knyttet til handelsrelaterte aspekter i det internasjonale klimasamarbeidet og nasjonal klimapolitikk. Det energirelaterte samarbeidet omfatter bl.a. fornybar energi og energieffektivitet, utvikling av klimavennlig- og lavutslippsteknologi, havvind, hydrogen og fangst og lagring av CO2. I tillegg er partene enige om bestemmelser om handel med kjemikalier og avfall samt reduksjon av luftforurensning og ozonødeleggende stoffer.

Partene er enige om å opprette en underkomité om handel og bærekraftig utvikling. Det er første gang Norge oppretter en slik komité i en frihandelsavtale. Komiteen vil overvåke gjennomføringen av kapitlet og vurdere samarbeidsprosjekter. Dette understreker viktigheten av god dialog med Storbritannia når det gjelder spørsmål om klima, miljø- og arbeidstakerrettigheter. Kapitlet inneholder en egen konsultasjonsprosedyre og tilgang til mekling, forlik og ekspertpanel ved uenigheter. For øvrig er kapitlet unntatt avtalens tvisteløsningskapittel.

3.16 Institusjonelle bestemmelser

Avtalens institusjonelle bestemmelser er nedfelt i kapittel 15. Det opprettes en blandet komité som blant annet skal administrere og overvåke gjennomføringen av avtalen, samt vurdere mulighetene for at partene i fremtiden kan fortsette arbeidet med å fjerne handelsbarrierer. Den blandede komitè vil også kunne opprette flere saksspesifikke underkomiteer.

Den blandede komité skal bestå av representanter fra hver av EFTA-statene og fra Storbritannia. Komiteen skal normalt møtes én gang i året, og den skal vedta sine egne prosedyreregler. En av komiteens viktigste funksjoner er å treffe beslutninger om eventuelle endringer i avtalens vedlegg, der avtalens bestemmelser uttrykkelig gir komiteen slik myndighet. Slike endringer vil normalt være av teknisk art.

3.17 Tvisteløsning

Avtalen inneholder bestemmelser om løsning av tvister om partenes rettigheter og forpliktelser etter avtalen. Disse er nedfelt i kapittel 16. Etter at partene i tvisten har avholdt konsultasjoner, er det åpnet for adgang til voldgift. Dersom den tapende part ikke gjennomfører voldgiftspanelets avgjørelse innen en nærmere angitt tidsfrist, er det gitt adgang til mottiltak.

Til dokumentets forside