2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Direktivene

2.1.1 Innledning

I proposisjonen foreslås en ny lov om finansavtaler. I forslaget til ny lov foreslås det regler til gjennomføring av tre nye direktiver i norsk rett: Det reviderte betalingstjenestedirektivet ((EU) 2015/2366), betalingskontodirektivet (2014/92/EU) og boliglåndirektivet (2014/17/EU). Lovforslaget legger dessuten til rette for gjennomføring i forskrift av til sammen fire delgerte rettsakter som er fastsatt av EU-kommisjonen i medhold av boliglånsdirektivet og betalingskontodirektivet.

De nevnte direktivene og de delegerte rettsaktene er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen. Punkt 3 i proposisjonen gjelder samtykke til EØS-komiteens beslutninger 8. mai 2019 (beslutning nr. 125/2019 og 130/2019) om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende kommisjonsforordning. EØS-komiteen har foreløpig ikke truffet beslutning om innlemmelse av betalingskontodirektivet og det reviderte betalingstjenestedirektivet med kommisjonsforordninger, men når slike beslutninger foreligger, tas det sikte på å fremme en proposisjon med forslag om Stortingets samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen også av disse direktivene.

Lovforslaget gjelder i hovedsak det man i norsk rett vil omtale som «de privatrettslige» delene av direktivene. De delene av betalingstjenestedirektivet som har et mer offentligrettslig preg, er gjennomført i norsk rett ved endringer i betalingssystemloven og finansforetaksloven (jf. endringslov 23. november 2018 nr. 87). Finansdepartementet arbeider for tiden med gjennomføring av regler av offentligrettslig karakter i blant annet betalingskontodirektivet og boliglånsdirektivet. EØS-retten opererer imidlertid ikke med et systematisk skille mellom «privatrettslige» og «offentligrettslige» regler, noe som foreslås ivaretatt gjennom lovforslaget § 3-1 første ledd.

Gjeldende finansavtalelov gjennomfører fra før privatrettslige regler i det første betalingstjenestedirektivet (2007/64/EF), som oppheves ved det reviderte betalingstjenestedirektivet, og forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF). Regler i gjeldende finansavtalelov til gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet videreføres i lovforslaget. Departementet foreslår dessuten at angrerettlovens regler om opplysningsplikt, avtalebekreftelse og angrerett for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av finansielle tjenester (angrerettloven kapittel 7 og 8) flyttes til den nye finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven, jf. punkt 15 og 17. Lovforslaget innebærer etter dette en delvis gjennomføring i norsk rett også av direktiv 2002/65/EF om fjernsal av finansielle teneste til forbrukarar.

Lovforslaget innebærer etter dette en (delvis) gjennomføring i norsk rett av følgende direktiver:

• det reviderte betalingstjenestedirektivet ((EU) 2015/2366), ofte forkortet «PSD 2»

• betalingskontodirektivet (2014/92/EU), ofte forkortet «PAD»

• boliglåndirektivet (2014/17/EU), ofte forkortet «MCD»

• forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF), ofte forkortet «CCD»

• direktiv om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar (2002/65/EF), i proposisjonen også omtalt som «fjernsalgsdirektivet».

I punkt 2.1.2 til 2.1.6 gis en kort omtale av direktivene. Boliglåndirektivet og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 er nærmere behandlet i punkt 3 om samtykke til EØS-komiteens beslutninger 8. mai 2019.

Finansavtaleloven inkorporerer for øvrig også EØS-forordning (EF) 924/2009 om betalinger på tvers av landegrensene i Felleskapet og EØS-forordning 260/2012 om tekniske og forretningsmessige krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro. Dessuten gjennomfører loven enkeltelementer fra flere EØS-direktiver, blant annet forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU).

2.1.2 Det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD 2)

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 og oppheving av direktiv 2007/64/EF avløser som nevnt det første betalingstjenestedirektivet og har som formål å modernisere regelverket i tråd med utviklingen i markedet, åpne opp for nyskapning på området samt å fremme sikrere tekniske betalingsløsninger. Videre er målet å øke forbrukernes valgfrihet og redusere kostnadene ved bruk av betalingstjenester.

2.1.3 Betalingskontodirektivet (PAD)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU av 23. juli 2014 om sammenlignbarheten av gebyrer forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og adgang til å opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner tar sikte på å gjøre det lettere for forbrukere å sammenligne kostnader ved betalingskontoer med grunnleggende betalingsfunksjoner, å etablere en enkel og rask prosedyre for forbrukere som ønsker å bytte betalingskonto, samt å gi alle forbrukere med lovlig opphold i EU mulighet til å opprette en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Direktivet forutsetter at det etableres en standardisert begrepsbruk for å gjøre det enklere for forbrukeren å sammenligne kostnader (gebyrer) knyttet til ulike betalingstjenester. Medlemsstatene skal sørge for at forbrukeren også har tilgang til en nettside for sammenligning av kostnadene for grunnleggende funksjoner fra ulike tilbydere.

I medhold av betalingskontodirektivet har EU-kommisjonen fastsatt tre delegerte rettsakter til utfylling av reglene i betalingskontodirektive:

• delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/32 av 28. september 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for en standardisert EU-terminologi for de mest representative betalingskontotjenestene,

• kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/33 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for gebyroppgaven og dens felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU, og

• kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/34 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for dokumentet med gebyropplysninger og dets felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU.

2.1.4 Boliglåndirektivet (MCD)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 er et direktiv som skal gi forbrukerne bedre beskyttelse i forbindelse med boliglån gjennom robuste regler om reklame, prekontraktuell informasjon, rådgivning, kredittvurdering, avslagsplikt, verdivurdering og førtidig tilbakebetaling. Ved innføring av et europeisk standardisert opplysningsskjema (ESIS) skal forbrukerne gis bedre mulighet til å sammenligne boliglån fra ulike tilbydere. Direktivet skal også skape et mer effektivt og konkurransedyktig indre marked for boliglån ved å skape like konkurransevilkår for alle aktører og gjøre grensekryssende virksomhet enklere. I medhold av boliglåndirektivet har EU-kommisjonen fastsatt delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 av 19. september 2014 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for minstebeløpet som kredittformidleres yrkesansvarsforsikring eller tilsvarende garanti skal dekke.

2.1.5 Forbrukerkredittdirektivet (CCD)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler og om oppheving av rådsdirektiv 87/102/EØF har som formål å gi harmoniserte regler på en rekke sentrale områder for forbrukerkreditt og dermed legge til rette for et velfungerende indre marked på området. Direktivet gjelder for alle kredittavtaler med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Direktivet gjelder blant annet ikke for kredittavtaler som er sikret ved pant i fast eiendom eller en tilsvarende sikkerhetsstillelse i forbindelse med fast eiendom, eller for kredittavtaler hvor lånebeløpet er lavere enn 200 euro eller overstiger 75 000 euro. Dersom formålet med kredittavtalen er renovering av fast eiendom til boligformål, er kredittavtalen likevel omfattet av forbrukerkredittdirektivet når kreditten ikke er sikret ved pant eller en tilsvarende sikkerhet i en rettighet i fast eiendom til boligformål. Tilsvarende som for boliglånsdirektivet har forbrukerkredittdirektivet vedlegg med standardiserte opplysningsskjema og fremgangsmåte for beregning av den effektive renten. I medhold av forbrukerkredittdirektivet har EU-kommisjonen fastsatt kommisjonsdirektiv 2011/90/EU av 14. november 2011 om endring av del II i vedlegg I til europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF med hensyn til ytterligere forutsetninger for beregning av den effektive årlige renten. Kommisjonsdirektivet er i dag gjennomført i forskrift til finansavtaleloven.

2.1.6 Fjernsalgsdirektivet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar, og om endring av rådsdirektiv 90/619/EØF og av direktiv 97/7/EF og 98/27/EF gjelder avtaler om finansielle tjenester som inngås ved fjernsalg, det vil si at markedsføringen finner sted og avtalen inngås utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler og uten at avtalepartene møtes fysisk. Direktivet har blant annet regler om krav til informasjon som skal gis forbrukeren før avtaleinngåelsen, krav om at forbrukeren skal få opplysninger og avtalevilkår skriftlig etter at avtalen er inngått, og innføring av en rett for forbrukeren til å kunne gå fra avtalen (angrerett).

2.2 Høringen

Justis- og beredskapsdepartementet sendte et høringsnotat med forslag til ny finansavtalelov på høring 7. september 2017. Høringsfristen var 15. desember 2017. Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:

• Departementene

• Barne- ungdoms- og familiedirektoratet

• Barneombudet

• Datatilsynet

• Direktoratet for forvaltning og IKT

• Finanstilsynet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Forbrukerklageutvalget

• Fylkesmennene

• Konkurransetilsynet

• Namsfogden i Oslo

• Norges Bank

• Norsk senter for menneskerettigheter

• Politidirektoratet

• Post- og teletilsynet

• Regelrådet

• Regjeringsadvokaten

• Skattedirektoratet

• Statens innkrevingssentral

• Statens lånekasse for utdanning

• Statens seniorråd

• Statens sivilrettsforvaltning

• Verdipapirsentralen

• Økokrim

• Aconto.no AS

• Advokatforeningen

• American Express

• Autismeforeningen i Norge

• Bank Norwegian AS

• Bedriftsforbundet

• Circle K AS

• Coop Norge Handel AS

• Debitorforeningen

• eforum

• EnterCard Norge

• Enterprise Europe Network

• EVRY Norge AS

• Finans Norge

• Finansforbundet

• Finansieringsselskapenes Forening

• Finansklagenemnda

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

• Gatejuristen

• Gjeldsoffer-Alliansen

• Handelshøyskolen BI

• Handikappede barns foreldreforening

• Hovedorganisasjonen Virke

• Human Rights Alert Norway

• Husbanken

• Huseiernes Landsforbund

• IKT Norge

• Inka Management AS

• Inkassoklagenemnda

• Innovasjon Norge

• Iper Direkte AS

• Juridisk rådgivning for kvinner

• Jussbuss

• Jussformidlingen i Bergen

• Jusshjelpa i Midt-Norge

• Jusshjelpa i Nord-Norge

• KLP – Kommunal Landspensjonskasse

• Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

• Komplett Bank ASA

• Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende

• Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

• Landsforeningen We Shall Overcome

• Landsorganisasjonen i Norge

• Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner

• Lendo AS

• Mastercard

• Mental helse

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Næringslivets sikkerhetsorganisasjon

• Nasjonalforeningen for folkehelsen

• Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse

• Nordax Bank AB

• Norges forskningsråd

• Norges handelshøyskole

• Norges handikapforbund

• Norges Kreditorforbund

• Norges Kvinne- og Familieforbund

• Norges Markedsføringsforbund

• Norges Takseringsforbund

• Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

• Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening

• Norsk Direkte Markedsføringsforening

• Norsk Eiendomsinformasjon AS

• Norsk Forbund for Utviklingshemmede

• Norsk Helse og Velferdsforum

• Norsk Kapitalforvalterforening

• Norsk Pasientforening

• Norsk Psykiatrisk Forening

• Norsk Psykologforening

• Norsk regnesentral

• Norsk tele- og informasjonsbrukerforening

• Norsk Venturekapitalforening

• Norske Boligbyggelags Landsforbund SA

• Norske Finansanalytikeres forening

• Norske Kredittopplysningsbyråers forening

• NorStella

• Norwegian Air Shuttle ASA

• Oslo Børs ASA

• Pensjonistforbundet

• Pensjonskasseforeningen

• Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon

• Protector Forsikring ASA

• Rådet for psykisk helse

• Redd Barna

• Resurs Bank AB NUF

• Rettspolitisk forening

• Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner

• Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn

• Santander Consumer Bank AS

• Scandinavian Airlines System AB

• SEB Kort Bank AB, Oslofilialen

• Seniorsaken

• Sparebankforeningen i Norge

• Spillavhengighet Norge

• Standard Norge

• Stiftelsen Barnas rettigheter

• Telenor

• Telia Norge

• ULOBA

• Verdipapirfondenes forening

• Verdipapirforetakenes Forbund

• Virke Inkasso

• YA Bank

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

Departementet mottok realitetsuttalelser fra:

• Barne- og likestillingsdepartementet1

• Finansdepartementet

• Datatilsynet

• Direktoratet for forvaltning og IKT

• Finanstilsynet

• Forbruker Europa

• Forbrukerombudet2

• Forbrukerrådet

• Namsfogden i Oslo

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• Norges Bank

• Politidirektoratet

• Regelrådet

• Skattedirektoratet

• Språkrådet

• Statens sivilrettsforvaltning

• Økokrim

• Advokatforeningen

• Affinion International AS

• American Express Services Europe Ltd.

• BankID Norge AS

• Bitmynt AS/Sunde Bitmynthandel

• BlueStep Bank AB

• Boligprodusentenes Forening

• Coop Norge SA

• Eiendom Norge

• EnterCard Norge

• Finans Norge

• Finansforbundet

• Finansieringsselskapenes Forening

• Finansnæringens autorisasjonsordninger

• Forbrukeradvokaten

• Gjeldsoffer-Alliansen

• Senter for finansregulering ved Handels-høyskolen Bl

• Hege Pauline Fjelstad

• Hovedorganisasjonen Virke

• Husbanken

• Huseiernes Landsforbund

• Ice Communication Norge AS

• Juridisk rådgivning for kvinner

• Jussbuss

• Klarna Bank AB

• Kommunalbanken AS

• LittExtra AS

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Nordic Trustee AS

• Norsk Landbrukssamvirke

• Norske Boligbyggelags Landsforbund SA

• Olav Torvund

• Pensjonistforbundet

• Perx Folkefinansiering AS

• Posten Norge AS

• Santander Consumer Bank AS

• Senior Norge

• Solid Offshore Technology AS

• Strex AS

• Telenor Norge AS

• Telia Norge AS

• Trustly Group AB

• Verdipapirfondenes forening

• Verdipapirforetakenes Forbund

• Verdipapirsentralen ASA

• Finansmarkedsprosjektet ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Følgende høringsinstanser uttalte at de ikke hadde merknader eller ikke ønsket å uttale seg:

• Forsvarsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Utenriksdepartementet

Santander Consumer Bank AS og Finansieringsselskapenes Forening har i sine uttalelser gitt uttrykk for generell tilslutning til høringsuttalelsen som er avgitt av Finans Norge.

Forbrukeradvokaten gir uttrykk for støtte til Forbrukerrådets uttalelse.

2.3 Behovet for en ny lov og tiltak for å forebygge gjeldsproblemer

Finansavtaleloven ble vedtatt i 1999 og regulerer bestemte typer av finansielle tjenester, herunder betalingstjenester, kredittavtaler og kausjon. Loven regulerer også finansoppdrag, herunder virksomhet som utøves av «finansmegler», «finansagent» og «finansrådgiver». Videre gir finansavtaleloven enkelte regler om betalingsoppgjør og andre spørsmål knyttet til fordringer.

Siden finansavtalelovens vedtakelse har tilbudet av finansielle tjenester og produkter økt betydelig. Mange av disse avtalene faller til dels utenfor gjeldende kontraktsrettslige regulering. Det har videre vært gjennomført revisjoner av enkeltdeler i loven, der de mest omfattende til nå har vært gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet (2007/64/EF), forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF) og sammenslåingen av den tidligere kredittkjøpsloven med finansavtaleloven i 2010.

Samtidig har regler i finansmarkedslovgivningen gjennomgått store endringer, blant annet som følge av finanskrisen. Reguleringen av kontraktsrettslige spørsmål knyttet til finansielle tjenester har ligget noe etter i denne utviklingen. Dette kan skape usikkerhet om anvendelsen av reglene.

Revisjonene av finansavtaleloven har så langt i hovedsak vært konsentrert til ett og ett kapittel, noe som har ført til at loven etter hvert har fått en komplisert struktur, blant annet med hensyn til når lovens regler gjelder for hvilke avtaler. Det vil ikke være til å unngå at en næring som finansnæringen med til dels kompliserte produkter vil være vanskelig å regulere uten at regelverket blir svært detaljert. Dette kan gjøre det vanskelig for den enkelte kunde å orientere seg i regelverket.

Som det fremgår av punkt 2.1.1, foreligger det for tiden tre nye EU-direktiver som skal gjennomføres i norsk rett. Gjennomføringen av disse direktivene nødvendiggjør omfattende endringer i finansavtaleloven. Departementet har vurdert det slik at man bør benytte anledningen til å vurdere også andre endringer i loven, både av lovteknisk og innholdsmessig art, slik at den blir mer tidsmessig og brukervennlig.

For å sikre en god balanse i forholdet mellom tjenestetilbyderen og kunden er det etter departementets syn behov for et styrket forbrukervern og en presisering av lovverket. Gjennom en ny lovstruktur legger lovforslaget til rette for en samlet regulering av overordnede krav til tjenesteyteren. Lovforslaget tar opp i seg krav til god forretningsskikk, og det stilles blant annet krav om ærlig, redelig og profesjonell opptreden, og at tjenesteyteren skal opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten.

Departementet ser behov også for lovendringer med sikte på å forebygge gjeldsproblemer. Markedet for forbrukslån har vokst kraftig de siste årene. Som det ble redegjort for i Meld. St. 24 (2018–2019) Finansmarkedsmeldingen 2019, har veksten av usikret gjeld til personkunder, herunder kredittkortgjeld, vært mer enn dobbelt så høy som veksten av samlet gjeld. Den senere tiden har imidlertid veksten bremset opp, jf. Meld. St. 22 (2019–2020) Finansmarkedsmeldingen 2020. I 2019 var det en klar nedgang i utlånsveksten hos både norske og utenlandske forbrukslånsbanker i Norge. Den samlede årsveksten var bare 1,6 pst. (justert for salg av misligholdte porteføljer). Ved utgangen av 2019 utgjorde forbrukslån i underkant av 4 pst. av husholdningenes samlede gjeld, men husholdningenes renteutgifter på slike lån står for ca. 13 prosent av husholdningenes samlede renteutgifter. Til tross for at bankene har økt salget av misligholdte lån de siste årene, øker andelen av forbrukslån som er misligholdt i minst 90 dager. Ved utgangen av 2019 var misligholdsandelen 11 pst. (inkludert norske bankers forbrukslån i utlandet), opp fra 7,3 pst. ved utgangen av 2018. For bankene som spesialiserer seg på forbrukslån, var misligholdsandelen over 15 pst. ved utgangen av 2019. Regjeringen har innført og arbeider med en rekke tiltak for å redusere gjeldsveksten og risikoen for at stadig flere låner over evne. Det vises her til redegjørelsen for gjennomførte og planlagte tiltak i punkt 4.5.2 i Finansmarkedsmeldingen 2020.

Finansdepartementet har de siste årene gitt flere regler i forskrift om utlånspraksis for boliglån og forbrukslån, som Finanstilsynet så fører tilsyn med. Disse reglene gjelder finansforetakenes utlånspraksis på overordnet nivå og har til formål å bidra til en bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld. Forskriftene regulerer ikke den enkelte låneavtale.

Av tiltak for å forebygge gjeldsproblemer ellers kan nevnes krav til hvordan tjenesteyteren skal kommunisere med og veilede kunden, herunder regler om at kunder som er forbrukere, skal gis tilstrekkelige og tilpassede forklaringer om den tilbudte kredittavtalens viktigste egenskaper og om konsekvenser ved mislighold. Det foreslås at kredittyteren skal foreta en forsvarlig kredittvurdering på grunnlag av opplysninger fra kunden selv og andre relevante kilder, slik som gjeldsinformasjonsforetak. Vurderingen skal ta utgangspunkt i om kunden har økonomisk evne til å tilbakebetale lånet på de vilkårene som er foreslått i kredittavtalen. Nærmere krav til gjennomføring av kredittvurderingen foreslås regulert i forskrift. Det bør blant annet tas i betraktning en tilsvarende rentemargin som ellers gjelder ved boliglån etter forskrift. Kredittvurderingen bør ikke utelukkende kunne baseres på såkalt kredittscore.

Til erstatning for dagens frarådingsplikt foreslås det en plikt for kredittyteren til å avslå å inngå kredittavtale med en forbruker dersom kredittvurderingen tilsier at kunden ikke vil kunne betale tilbake lånet på de foreslåtte vilkårene. Lovforslaget sikrer likevel at det skal kunne innvilges mellomfinansiering og kapitalfrigjøringslån (såkalte seniorlån) mv. Som etter gjeldende rett vil en kunde som lider tap på grunn av kredittyterens mislighold av plikter i forbindelse med innvilgelse av kreditt, kunne kreve erstatning av kredittyteren, men kunden har også en plikt til å begrense tapet. Som følge av tapsbegrensningsplikten har kunder blitt møtt med anførsler om at kreditten ikke skulle ha vært benyttet. Etter lovforslaget skal en slik tapsbegrensningsplikt ikke kunne gjøres gjeldende mot kunden. Kunden vil dermed kunne oppnå full erstatning for tapet, samtidig som risikoen for manglende kredittvurdering plasseres hos den som har ansvar for å utføre den.

I dag er det ikke angrerett for fastrentekreditt som overstiger 700 000 kroner. I lovforslaget foreslås det en betenkningstid ved boliglån og boligkausjon, mens det foreslås angrerett på all usikret kreditt til forbrukere. Det foreslås videre nye regler om valutalån for å beskytte forbrukere mot den risikoen slike lån utgjør.

Det foreslås at koblingssalg av kreditt som hovedregel skal være forbudt. Koblingssalg vil si at kreditten bare kan oppnås om kunden samtidig inngår en koblet avtale om varer eller tjenester, for eksempel at en bestemt vare bare fås om den kjøpes på kreditt. Forslaget innebærer en utvidelse av dagens forbud mot koblingssalg etter finansforetaksforskriften § 16-1.

Departementet foreslår dessuten at urimelige rentevilkår (ågerrenter) skal være ugyldige. Med ågerrenter menes rentevilkår som står i åpenbart misforhold til kreditten, eller som utilbørlig utnytter et avhengighetsforhold, gjeldsproblemer eller økonomisk nød. Forslaget kan gjøre det enklere for Finanstilsynet eller Forbrukertilsynet å føre tilsyn med slike avtalevilkår. Forbrukertilsynets tilsynskompetanse blir styrket gjennom forslag til nye regler om tilsyn.