Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

27 Samtykke til betalingstjenester

27.1 Direktivene

Utgangspunktet etter det reviderte betalingstjenestedirektivet er at en betalingstransaksjon anses som godkjent bare dersom betaleren har gitt sitt samtykke til å gjennomføre betalingstransaksjonen, jf. artikkel 64 nr. 1.

Fremgangsmåten for å gi samtykke til en betalingstransaksjon skal avtales mellom betaleren og den eller de aktuelle betalingstjenesteyterne, jf. artikkel 64 nr. 4. Videre følger det av nr. 2 at samtykke til å gjennomføre en betalingstransaksjon skal gis i den form som er avtalt mellom betaleren og betalingstjenesteyteren.

Ellers er det i artikkel 64 gitt følgende regler om betalerens samtykke:

  • Samtykke kan gis før betalingen gjennomføres. Samtykke kan også gis etter at betalingen er gjennomført, dersom dette er avtalt med betalingstjenesteyteren.

  • Samtykket kan omfatte en enkelt betalingstransaksjon eller en serie betalingstransaksjoner.

  • Samtykket kan gis direkte til betalingstjenesteyteren, og til forskjell fra det første betalingstjenestedirektivets regler presiseres det nå at samtykke kan gis gjennom betalingsmottakeren eller en betalingsfullmektig.

  • Betaleren har rett til å trekke tilbake samtykket når som helst, så lenge tilbakekall skjer før et nærmere bestemt tidspunkt hvor betalingsoppdraget er blitt ugjenkallelig og ikke vil kunne stoppes av betaleren.

  • Tilbakekall av samtykket kan også gjøres når samtykket gjelder en serie betalingstransaksjoner. I så fall skal alle fremtidige betalingstransaksjoner anses som ikke godkjent.

I tilfeller der beløpet som skal betales, ikke er nøyaktig kjent på det tidspunktet betaleren godkjenner og gir samtykke til betalingstransaksjonen, kan det reserveres et beløp på betalerens konto. Formålet med reservasjonen er at betalingsmottakeren skal kunne være sikker på at betaleren har tilstrekkelige midler, og at beløpet vil bli betalt når betalingstransaksjonens fulle beløp blir kjent. Slike reservasjoner finner sted på grunnlag av en betalingstransaksjon som iverksettes av eller gjennom betalingsmottakeren i forbindelse med en kortbasert betalingstransaksjon, for eksempel når en gjest sjekker inn på et hotell og det reserveres et beløp som sikkerhet for betaling av hotelloppholdet. Artikkel 75 nr. 1 i det reviderte betalingstjenestedirektivet bestemmer at det er betalerens betalingstjenesteyter som skal reservere midler på betalerens konto, og at slike beløpsreservasjoner bare skal finne sted om «betaleren har gitt samtykke til det nøyaktige beløp som skal reserveres».

Beløpsreservasjon var ikke regulert i det første betalingstjenestedirektivet, og bakgrunnen for de nye reglene om beløpsreservasjoner kommer frem i fortalens avsnitt 75 i det reviderte betalingstjenestedirektivet:

«Formålet med dette direktiv er å styrke forbrukervernet ved kortbaserte betalingstransaksjoner der det nøyaktige transaksjonsbeløpet ikke er kjent på det tidspunkt betaleren gir sitt samtykke til å gjennomføre betalingstransaksjonen, for eksempel på ubemannede bensinstasjoner, i bilutleieavtaler eller ved hotellbestilling. Betalerens betalingstjenesteyter bør kunne reservere midler på betalerens betalingskonto bare dersom betaleren har gitt sitt samtykke til det nøyaktige beløp som skal reserveres, og disse midlene bør frigis uten unødig opphold når opplysninger om betalingstransaksjonens nøyaktige beløp er mottatt, og senest umiddelbart etter at betalingsordren er mottatt.»

Plikten til å frigi reserverte midler slik fortalen beskriver, fremkommer i direktivets artikkel 75 nr. 2.

Det er som nevnt en forutsetning at fremgangsmåten for å gi samtykke til betalingstransaksjonen følger av avtale. Ofte vil slikt samtykke gis ved bruk av et betalingsinstrument; eksempler på dette er betalingsinstrument for godkjenning av kontobetalinger i nettbank og bruk av debet- eller kredittkort. Det kan etter artikkel 68 nr. 1 i det reviderte betalingstjenestedirektivet avtales en beløpsgrense for betalingstransaksjoner som gjennomføres ved hjelp av et betalingsinstrument.

Foruten betalerens samtykke til betalinger krever artikkel 65 i direktivet særskilt at betaleren har gitt sitt uttrykkelige samtykke til at kontotilbyderen kan bekrefte at det er dekning for midlene på betalerens konto. Kontotilbyderen kan gi dekningsbekreftelse til en annen betalingstjenesteyter som har utstedt et kortbasert betalingsinstrument, for å bekrefte at det er dekning for beløpet som den aktuelle kortbaserte betalingstransaksjonen gjelder, og at midlene dermed er tilgjengelige på betalerens betalingskonto, jf. artikkel 65 nr. 1 bokstav b. Et slikt samtykke til kontotilbyderen skal gis av betaleren før det blir bedt om dekningsbekreftelse, jf. nr. 1 bokstav c.

En betalingstjenesteyter som har utstedt et kortbasert betalingsinstrument, skal be om bekreftelse fra kontotilbyderen bare dersom betaleren har gitt samtykke også til at den utstedende betalingstjenesteyteren kan be om dekningsbekreftelse, jf. artikkel 65 nr. 2 bokstav a.

Ifølge artikkel 66 nr. 2 i det reviderte betalingstjenestedirektivet skal betaleren ha rett til å bruke betalingsfullmakttjenester («betalingsinitieringstjenester»), forutsatt at betaleren gir uttrykkelig samtykke i den form som er avtalt mellom betaleren og kontotilbyderen.

27.2 Gjeldende rett

Utgangspunktet i norsk rett er at kunden og tjenesteyteren har avtalefrihet, med mindre avtalefriheten innskrenkes på annet grunnlag. Dersom tjenesteyteren etter annet rettsgrunnlag ikke har rett til å disponere over kundens midler, er utgangspunktet at tjenesteyteren må ha kundens samtykke for å disponere over midlene. Et samtykke kan være generelt utformet og gjelde et bredt spekter av tjenester, eller det kan være mer avgrenset og konkretisert. Det er mot denne bakgrunnen regler om samtykkekrav i finansavtaleloven må forstås.

Finansavtaleloven § 24 annet ledd angir at en betalingstransaksjon anses som autorisert bare dersom betaleren har gitt samtykke til transaksjonen. Samtykket kan gis før betalingstransaksjonen gjennomføres, eller, dersom det er avtalt mellom betaleren og dennes institusjon, etter gjennomføringen.

Etter tredje ledd skal samtykke gis i den form og på den måten som er avtalt mellom betaleren og dennes institusjon. Videre følger det av fjerde ledd at samtykket kan tilbakekalles, men ikke senere enn tidspunktene for når fristen for å tilbakekalle en betalingsordre er utløpt etter § 28. Et samtykke til å gjennomføre gjentatte betalingstransaksjoner kan tilbakekalles slik at fremtidige transaksjoner anses som uautoriserte.

Nærmere regler om fullmakter hvor betaleren samtykker til at institusjonen belaster konten ved «gjentatte direkte debiteringer» eller «fast betalingsordre» av «eget tiltak» er gitt i § 26. Kunden skal i skriftlig melding varsle institusjonen om en avtale om gjentatte direkte debiteringer som er inngått med betalingsmottakeren eller betalingsmottakerens institusjon. I proposisjonen her benyttes «direktebelastningsfullmakt» om samme type avtale. I det norske markedet er betalingsproduktet «AvtaleGiro» blant de mest kjente produktene av typen direktebelastningsfullmakt. I § 26 femte ledd er det bestemt at kunden kan endre eller tilbakekalle fullmakten ved å gi melding til institusjonen med virkning fra første virkedag etter at meldingen kom frem til institusjonen.

Ved avtale om direkte debiteringer til eller fra utlandet kan reglene i § 26 fravikes ved avtale, jf. § 26 sjette ledd. Det samme gjelder for innenlandske direkte debiteringer i euro.

Det kan etter finansavtaleloven § 24 a første ledd avtales belastningsgrenser for et betalingsinstrument som benyttes til å samtykke til en betalingstransaksjon.

Praksisen med beløpsreservasjoner er ikke regulert i norsk rett. Dermed gjelder det i utgangspunktet avtalefrihet når det gjelder reservasjon av beløp på betalerens konto i forbindelse med et mulig betalingsoppgjør.

I forskrift 15. februar 2019 nr. 152 om systemer for betalingstjenester § 9 om kortbaserte betalingstransaksjoner er kontotilbydere pålagt å umiddelbart besvare henvendelser om hvorvidt det er dekning på betalerens konto fra en betalingstjenesteyter som har utstedt et kortbasert betalingsinstrument. Forutsetningen er likevel at kunden («betalingstjenestebrukeren») har gitt samtykke til at kontotilbyderen kan gi slik bekreftelse. Forskriften gjennomfører artikkel 65 i det reviderte betalingstjenestedirektivet med hensyn til pliktene som gjelder mellom kontotilbyderen og utstederen av kortbasert betalingsinstrument.

Samtykke til utføring av fullmakttjenester skal gis ved bruk av den fremgangsmåten som kunden har avtalt med kontotilbyderen, se finansavtaleloven § 24 tredje ledd og forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester § 5 annet ledd. Etter sjette ledd skal fullmakttjenester kun utføres når kunden har gitt sitt uttrykkelige samtykke til fullmakttjenesten. Fullmaktforetaket skal dessuten utføre fullmakttjenesten i samsvar med kundens samtykke. De nevnte reglene gjennomfører artikkel 64 jf. artikkel 66 nr. 2 og artikkel 67 nr. 2 bokstav a i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

27.3 Forslaget i høringsnotatet

Lovforslaget i høringsnotatet gikk i stor grad ut på en videreføring av reglene i gjeldende finansavtalelov. Det ble imidlertid foreslått en ny bestemmelse om beløpsreservasjon til gjennomføring av artikkel 75 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Direktivets artikkel 65 om dekningsbekreftelse var foreslått regulert i forskrift.

Høringsnotatets forslag til gjennomføring av regler om samtykke til bruk av fullmakttjenester, som ble supplert med høringsnotat 5. juni 2018 med forslag til forskrift om betalingstjenester, resulterte i vedtakelsen av forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester. Disse forslagene omtales derfor ikke ytterligere her.

27.4 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet tar til orde for at det i loven gis nærmere føringer for samtykke til betalingstransaksjoner:

«I første ledd videreføres gjeldende rett for samtykke til enkeltstående betalingstransaksjoner. Det stilles ingen konkrete krav til innholdet i samtykket, utover at fremgangsmåten skal være avtalt mellom kunden og betalingstjenesteyteren eller betalingsfullmektigen.
Forbrukerombudet anser at det er ønskelig med en nedre terskel fastsatt i loven, som sikrer at det alltid skal være tydelig for kunden at en transaksjon godkjennes.
Forbrukerombudet har registrert flere tilfeller der det ikke har vært gjort tilstrekkelig klart for kunden at det igangsettes en betalingstransaksjon. Dette gjelder primært såkalte «in game purchases» eller «in app purchases» der elementer i spill, som utstyr eller virtuell valuta, kan kjøpes for ekte penger. Dette er særlig et problem der brukere er barn og unge.
Når det åpnes for betalingsfullmektiger, åpnes det samtidig for en lang rekke nye måter å legge opp betalingsgodkjennelsen på, som avviker fra den måten de fleste forbrukere i dag er kjent med når det gjelder digital betaling. En formulering i lovteksten om at samtykket til en transaksjon alltid klart skal fremstå for kunden som et samtykke til å betale, kan synes overflødig ettersom det ligger i selve samtykkebegrepet at dette må fremgå. En slik formulering vil likevel være nyttig både for å gi klart uttrykk for en nedre grense for hvordan samtykke kan utformes, og samtidig lette håndhevingsarbeidet dersom dette skulle vise seg å bli en utfordring.»

Forbrukerombudet er videre positiv til at det stilles krav om samtykke for beløpsreservasjoner, men mener det bør være en adgang for forbrukeren til å slette reservasjoner i visse tilfeller:

«Forbrukerombudet stiller seg positiv til kravet om samtykke for reservasjoner. Vi har eksempelvis sett at det på bensinstasjoner reserveres beløp på kundens konto uten samtykke, før kunden kan begynne å fylle tanken. Bakgrunnen for slike reservasjoner er at den næringsdrivende ønsker å unngå tap dersom kunden ikke har disponible midler til å betale for tankingen.
I Danmark hadde de tidligere problemer med at slike reservasjoner ikke alltid ble slettet som de skulle når den egentlige transaksjonen gikk, slik at beløpet ble stående som utilgjengelig for kunden. For mange forbrukere kan det medføre problemer at deres tilgjengelige saldo reduseres med flere hundre kroner mer enn det som er korrekt. Det kan vanskeliggjøre andre planlagte eller nødvendige innkjøp frem til pengene igjen er tilgjengelig.
I Norge er vi kjent med at det, særlig ved kjøp av flyreiser, skjer at kunder i tillegg til å få reservert totalsummen ved kjøp av flere billetter, blir sittende med reservasjoner for de enkelte billettene. Forbrukere kan i slike tilfeller risikere å bli kasteballer mellom kortutsteder og flyselskap. Kortutstederne ønsker ofte ikke å slette reservasjonene fordi sletting av feil reservasjon kan innebære kansellering av billettene, mens flyselskapene gjerne skylder på at feilen ligger i bankens systemer. Når pengene trekkes, forsvinner heller ikke alltid begge reservasjonene umiddelbart. Kunden kan ende opp med å måtte vente tre til fem virkedager før de reservasjonene som ikke blir koblet til en transaksjon frigis automatisk.
I dag er det etter det Forbrukerombudet kjenner til, svært utbredt at man ved bestilling reserverer et beløp på betalers konto, og at beløpet rekkes fra konto først idet varene sendes fra nettbutikk til kunden. Vi antar at dette kan løses i tråd med de foreslåtte reglene ved at man i betalingsprosessen samtykker samtidig til at pengene reserveres ved bestilling, og deretter trekkes fra betalingsinstrumentet eller konto ved sending.
Det er imidlertid ikke gitt at reguleringen løser problemet med doble reservasjoner, eller reservasjoner som ikke frigis ved gjennomføring av betalingsoppdrag, dersom betalingsmottaker og betalingstjenesteyter er uenige om hvor feilen ligger.
Forbrukerombudet ber på denne bakgrunn om at det inntas en regel om at dersom forbrukeren krever det, skal banken oppheve reservasjonen med mindre brukerstedet kan dokumentere både at det foreligger samtykke og at reservasjonen er riktig gjennomført etter avtalen med forbruker. Der det er foretatt flere reservasjoner enn avtalt, skal kunden ved sletting av overskytende reservasjoner ikke kunne møte konsekvenser fra den næringsdrivende i form av gebyrer eller kansellering av kjøpte billetter.
Forbrukerombudet vil videre understreke at det er vesentlig at det klart og tydelig skilles mellom reservasjon og samtykke til en betalingstransaksjon. Vi er kjent med at det er et problem at kunder f.eks. ved leie av bil får opplyst at årsaken til at beløpet på betalingsterminalen er høyere enn det som skal betales, er at de samtidig skal sikre seg depositum. Senere viser det seg at forbrukeren har blitt svindlet, og at den næringsdrivende hevder forbrukeren har godkjent å betale hele det reserverte beløpet. Problemstillingen vil langt på vei løses dersom det skilles klart og tydelig mellom reservasjon og samtykke.»

De foreslåtte reglene om beløpsreservasjoner støttes også av Forbrukerrådet, som viser til at «reserverte beløp av denne typen ofte [kan] forårsake likviditetsproblemer for betaleren, fordi slike beløp ofte tilbakeholdes i kortere eller lengre tid».

Finans Norge har enkelte merknader til ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen om samtykke til betalingstransaksjoner og beløpsreservasjoner og mener at bestemmelsen i større grad bør være fravikelig i næringsforhold.

Høringsnotatets forslag til regler om samtykke til bruk av fullmakttjenester er som nevnt fulgt opp ved vedtakelsen av forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester. Høringsinstansenes syn på disse spørsmålene omtales derfor ikke her.

27.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre de gjeldende reglene om samtykke til betalingstransaksjoner i § 4-2 i lovforslaget.

Departementet foreslår dessuten at reglene om samtykke til dekningsbekreftelse og samtykke til bruk av fullmakttjenester, som i dag fremgår av forskrift, inntas i loven. Det vises til henholdsvis § 4-8 og § 4-16 femte ledd i lovforslaget. Som Forbrukerombudet peker på, kan det være situasjoner hvor det er uklart for forbrukeren om samtykke er gitt, eventuelt om det gjelder krav om særskilt samtykke. På denne bakgrunn fremstår det som hensiktsmessig at regler om samtykke i tilknytning til konto og betalingstjenester samles i finansavtaleloven.

For både dekningsbekreftelse og fullmakttjenester gjelder, som Finans Norge har pekt på i sin høringsuttalelse, at kunden gir et samtykke både til den aktuelle kontotilbyderen og til fullmaktsforetaket eller utstederen av et kortbasert betalingsinstrument. Dette reflekterer at man i disse tilfellene har å gjøre med avtaler som kunden inngår med ulike motparter, men som likevel har bruk av kundens betalingskonto som en fellesnevner. Men samtykkekravene kan komme til anvendelse også for samme tjenesteyter, slik tilfellet kan være ved eksempelvis dekningsbekreftelse. For øvrig foreslår departementet at reglene om samtykke til dekningsbekreftelse, samtykke til beløpsreservasjon og samtykke til å benytte fullmakttjenester reguleres i egne paragrafer. Hensikten er å tydeliggjøre at disse samtykkekravene, som krever særskilt samtykke i forbindelse med en betalingstransaksjon, ikke må forveksles med samtykke til betalingstransaksjonen som sådan.

Når det gjelder regler om beløpsreservasjon og beløpsgrenser for betalingsinstrument, viser departementet til lovforslaget §§ 4-9 og 4-10 med merknader.

I lovforslaget § 3-9 foreslås det at kontoavtalen skal signeres av forbrukeren ved avtaleinngåelsen. Departementet viser også til at de tekniske standardene som er fastsatt i medhold av artikkel 98 i det reviderte betalingstjenestedirektivet innebærer et skjerpet krav om bruk av sterk kundeautentisering ved bruk av betalingstjenester, som blant annet krav om at autentisering av en betalingstransaksjon skal vise at samtykket til transaksjonen gjelder et nøyaktig beløp til en bestemt mottaker, kontonummer e.l., se nærmere punkt 18.1.1 og § 4-30 i lovforslaget. Departementet mener det vil være hensiktsmessig å la slike regler som har betydning for kundens samtykke, virke i noe tid før det eventuelt vurderes om det skulle være behov for ytterligere regulering av kundens samtykke, jf. høringsuttalelsen fra Forbrukerombudet. Det bør dessuten nevnes at en særnorsk regulering av samtykkeregler kan virke negativt på hvilke tjenester som tilbys i det norske markedet, og dermed gi svakere konkurranse.

Når det gjelder Forbrukerombudets uttalelse om forholdet mellom flyselskapene, beløpsreservasjon og betaleren/passasjeren, antar departementet at det ikke vil være hensiktsmessig med en særregulering av dette i finansavtaleloven ut over bestemmelsen i § 2-7. Denne bestemmelsen gir i seg selv ikke svar på hvilket krav kredittkunden eventuelt har mot selgeren, og derfor heller ikke på hvilket krav som kan gjøres gjeldende mot kredittyteren. Etter departementets syn vil problemstillinger knyttet til leveringen av den varen eller tjenesten som betalingstransaksjonen gjelder, som et utgangspunkt måtte løses etter reglene som gjelder for den enkelte kontraktstypen.

Lovforslaget § 4-4 gir regler om innholdet i faste betalingsoppdrag, mens lovforslaget § 4-3 gir nærmere regler om innholdet i en direktebelastningsfullmakt. Faste betalingsoppdrag er betalingsoppdrag som innebærer en serie transaksjoner hvor betaleren «sender» eller «skyver» midler fra sin konto til en betalingsmottaker. Transaksjonene kan iverksettes av betaleren selv eller av betalerens betalingstjenesteyter i samsvar med betalerens instruksjoner. En direktebelastningsfullmakt går på den annen side ut på at betalingsmottakeren «henter» eller «trekker» midler fra betalerens konto. Transaksjonen iverksettes av betalingsmottakeren eller via betalingsmottakerens betalingstjenesteyter. Bestemmelsene i §§ 4-3 og 4-4 avløser gjeldende § 26. Innholdet er i hovedsak likt for de to betalingstjenestene. Med unntak for et krav om å angi kontoen som skal belastes, er bestemmelsene en videreføring av gjeldende lov. Departementets forslag bygger på at dersom det ikke er dekning for en transaksjon på den angitte kontoen, og betaleren har midler stående på en annen konto, skal transaksjonen likevel ikke gjennomføres med midlene på den andre kontoen uten betalerens samtykke.

Til dokumentets forside