Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

6 Overdragelse av pengekrav (kreditorskifte)

6.1 Direktivene

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 om overdragelse av rettigheter lyder:

  • «1. Dersom kredittgiverens rettigheter i henhold til en kredittavtale, eller selve avtalen, overdras til tredjemann, skal forbrukeren ha rett til å gjøre gjeldende samme innsigelser overfor den overtakende part som vedkommende kunne gjøre gjeldende overfor den opprinnelige kredittgiveren, herunder motregning når dette er tillatt i vedkommende medlemsstat.

  • 2. Forbrukeren skal holdes underrettet om overdragelsen omhandlet i nr. 1, unntatt i tilfeller der den opprinnelige kredittgiveren, etter avtale med den overtakende part, fortsatt betjener kreditten overfor forbrukeren.»

6.2 Gjeldende rett

Overdragelse av et pengekrav fra en kreditor til en ny kreditor omtales som kreditorskifte. Et kreditorskifte innebærer at en ny kreditor overtar den avhendende kreditorens krav mot skyldneren. Et kreditorskifte skjer gjerne ved at avhendende kreditor og ervervende kreditor inngår en avtale om overdragelse av pengekravet, og det er disse som er parter i avtalen, ikke skyldneren. Overdragelse av pengekrav betegnes ofte som cesjon, og de berørte aktørene betegnes som cedent (opprinnelig kreditor, avhenderen), cesjonar (ny kreditor, erververen) og debitor cessus (skyldneren for det aktuelle pengekravet).

Den ulovfestede hovedregelen i norsk rett er at avhendende kreditor kan overdra sitt krav til ervervende kreditor uten skyldnerens samtykke, se blant annet Rt. 2008 s. 285 avsnitt 61 og Rt. 1994 s. 792 på s. 796. Ved kreditorskifte gjelder dermed motsatt regel som ved gjeldsovertakelse (debitorskifte), hvor det kreves samtykke fra kreditor. Hovedregelen om at et skifte av kreditor kan skje uten skyldnerens samtykke, bygger på et synspunkt om at det er likegyldig for skyldneren hvem han eller hun betaler til. Regelen gjelder både for pengekrav som fremgår av gjeldsbrev (enkle gjeldsbrev eller omsetningsgjeldsbrev), og pengekrav som ikke er knyttet til gjeldsbrev.

I enkelte tilfeller kreves det likevel samtykke fra skyldneren. Kreditor og skyldneren kan uttrykkelig eller forutsetningsvis avtale at kreditor ikke skal kunne overdra pengekravet uten skyldnerens samtykke. Overdrar kreditor pengekravet uten skyldnerens samtykke til tross for en slik avtale, har kreditor misligholdt avtalen med skyldneren. Hvorvidt en slik avtale kan påberopes av skylderen overfor den ervervende kreditoren, vil blant annet avhenge av hva slags pengekrav det dreier seg om.

Etter gjeldende finansavtalelov gjelder det visse begrensninger i kreditors rett til å overdra kravet. Finansavtaleloven § 45 første ledd gjelder kredittforhold hvor finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd eller kommune eller fylkeskommune er kreditor. Slike kreditorer kan ikke overdra krav mot kredittkunder til andre enn «en finansinstitusjon eller til en lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd bokstav a, d, e eller f», med mindre kredittkunden «særskilt samtykker».

I dommene inntatt i Rt. 2008 s. 385 og Rt. 1994 s. 792 har det vært reist spørsmål om det gjelder ulovfestede begrensninger i retten til overdragelse, men spørsmålet blir ikke avklart i noen av dommene. Det er heller ingen entydig oppfatning om spørsmålet i juridisk teori.

Ved overdragelse av pengekrav følger eventuelle sikkerheter i form av kausjon eller pant med, hvis ikke noe annet er bestemt, se forutsetningsvis Rt. 1998 s. 204 og Trygve Bergsåker: Pengekravsrett (2. utgave) s. 80–81.

Finansavtaleloven §§ 45 og 58 har særskilte bestemmelser om lovens anvendelse ved overdragelse av pengekrav i henholdsvis kredittforhold og kausjonsforhold. Etter finansavtaleloven § 45 annet ledd gjelder bestemmelsene i kapittel 3 tilsvarende «i forholdet mellom kredittkunden og den som fordringen blir overdratt til», når ikke annet er fastsatt i lov. § 58 fastsetter det samme for overdragelse av kreditors krav mot en kausjonist. Etter disse bestemmelsene kommer altså reglene i finansavtaleloven kapittel 3 og 4 til anvendelse selv om pengekrav som er stiftet etter reglene i kapitel 3 og 4, er overdratt til en ny kreditor. Det samme gjelder hvis ervervende kreditor overdrar pengekravet videre, se NOU 1994: 19 s. 157. Ifølge NOU 1994: 19 på samme sted skal bestemmelsene hindre at det vernet som skyldneren er gitt etter reglene i finansavtaleloven, blir uthulet ved overdragelser. Dette samsvarer med prinsippet i gjeldsbrevloven § 25. Dersom overdragelse finner sted, krever både § 45 tredje ledd og § 58 annet punktum at kreditor varsler skyldneren om overdragelsen. Etter § 45 tredje ledd gjelder varslingsplikten likevel ikke dersom avhendende kreditor har inngått avtale med ervervende kreditor om å opptre som kredittgiver overfor skyldneren.

Et særlig spørsmål ved kreditorskifte er om skyldneren overfor ervervevende kreditor etter overdragelsen har rett til å gjøre gjeldende slike innsigelser som skyldneren har mot opprinnelig kreditor, for eksempel en innsigelse om motregning. Gjeldsbrevloven § 25 fastsetter at ved overdragelse av enkle gjeldsbrev får ikke den nye kreditoren «bedre rett» enn den opprinnelige kreditoren, om ikke annet følger av særlige rettsregler. Det er antatt at bestemmelsen gir uttrykk for et alminnelig prinsipp som også gjelder for enkle pengekrav, jf. i denne retning Innst. O. VI (1939) s. 3 og Rt. 1992 s. 504. Bestemmelsen innebærer at skyldneren skal kunne gjøre de samme innsigelsene gjeldende til tross for overdragelsen. Videre bestemmer finansavtaleloven § 55 første ledd at skyldneren ved overdragelse kan gjøre gjeldende de samme innsigelser og motkrav overfor den ervervende kreditor som skyldneren kunne gjøre gjeldende overfor avhendende kreditor, når ikke noe annet er fastsatt ved lov.

6.3 Forslaget i høringsnotatet

Reglene om kreditorskifte i finansavtaleloven §§ 45, 55 og 58 ble i det vesentlige foreslått videreført i høringsnotatet.

Videre ble det gitt uttrykk for at mer generelle regler burde plasseres i et nytt kapittel 2, som skulle ha et videre virkeområde enn loven for øvrig. De gjeldende reglene i finansavtaleloven §§ 45, 55 og 58 ble likevel foreslått videreført i kapittel 4 om kredittavtaler.

6.4 Høringsinstansenes synspunkter

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslagene om å videreføre reglene om kreditorskifte. I etterkant av høringen har imidlertid Finanstilsynet bedt om at det i lovforslaget gis regler som forhindrer at samtykke til overdragelse av pengekrav inntas i standardavtaler i forbindelse med inngåelse av kredittavtaler. Finanstilsynet viser blant annet til at samtykkekravet i realiteten får liten betydning hvis samtykket kan gis før det er klart om det vil skje en overdragelse av pengekravet.

6.5 Departementets vurdering

Departementet mener at de gjeldende reglene om kreditorskifte gir uttrykk for en rimelig avveining mellom interessene til den opprinnelige kreditoren, den nye kreditoren og skyldneren. Departementet foreslår på denne bakgrunn med visse språklige endringer å videreføre de nåværende reglene i finansavtaleloven §§ 45, 55 og 58 i lovforslaget §§ 2-13 og 2-14. En endring sammenlignet med gjeldende lov er likevel at det i lovforslaget er inntatt en bestemmelse om at særskilt samtykke til overdragelse tidligst kan gis 30 dager før overdragelsen finner sted. Det vises til innspillet og begrunnelsen fra Finanstilsynet, som departementet slutter seg til.

Departementet foreslår å plassere reglene om overdragelse av pengekrav (kreditorskifte) i kapittel 2. I gjeldende finansavtalelov har både kapittel 3 om kredittavtaler og kapittel 4 om kausjonsavtaler egne bestemmelser om kreditorskifte. Etter departementets syn er imidlertid virkeområdet for kapittel 3 om kredittavtaler i gjeldende lov noe uklart. Kapitlet inneholder flere bestemmelser som gir uttrykk for alminnelige pengekravsrettslige prinsipper, til tross for at reglene er gitt et mer avgrenset virkeområde enn hva som antas å være gjeldende rett.

Til dokumentets forside