Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

15 Plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelsen

15.1 Direktivene

Direktivet om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar, forbrukerkredittdirektivet, boliglåndirektivet, betalingskontodirektivet og det reviderte betalingstjenestedirektivet oppstiller alle omfattende krav til opplysninger som tjenesteyteren skal gi kunden før avtale inngås. Direktivenes krav til hvordan opplysningene kommuniseres til kunden, er dels behandlet i punkt 10, hvor krav som gjelder overordnede normer for ærlig og redelig kommunikasjon med kunden, er nærmere drøftet sammen med mer generelle språkkrav mv. I forlengelse av de plikter som gjelder overfor den enkelte kunde, er direktivenes krav til opplysninger om alminnelige vilkår og markedsføring behandlet i punkt 14 og i merknaden til § 3-3. Nærmere regler om bruk av elektronisk kommunikasjon og skriftlig dokument i kommunikasjon med kunden er behandlet i punkt 11. I det følgende behandles opplysningskrav etter direktivene som konkret gjelder ved de enkelte avtaler som inngås.

Reglene i direktivene har et overlappende virkeområde, som bare delvis er avgrenset mot hverandre. I et tilfelle hvor en forbruker inngår en avtale om et kredittkort på bankens nettsider, kan man tenke seg at både fjernsalgsdirektivets, forbrukerkredittdirektivets, betalingskontodirektivets og det reviderte betalingstjenestedirektivets krav til opplysninger som skal gis før avtaleinngåelsen, gjør seg gjeldende på samme tid: Fjernsalgsdirektivet kommer til anvendelse fordi avtalen inngås ved fjernsalg, forbrukerkredittdirektivet fordi avtalen inneholder kredittelement i en forbrukeravtale, mens også det reviderte betalingstjenestedirektivet og betalingskontodirektivet får anvendelse hvis kreditten disponeres på en betalingskonto.

Når en avtale på samme tid er omfattet av flere direktiver, er utgangspunktet at direktivene får samtidig anvendelse. Dette gjelder selv om de har overlappende regulering, med mindre noe annet fremgår av direktivene selv. Mens forbrukerkredittdirektivet, boliglåndirektivet, betalingskontodirektivet og det reviderte betalingstjenestedirektivet som utgangspunkt skal anvendes samtidig ved overlappende virkeområde, er det gitt visse føringer for disse direktivenes forhold til enkelte av bestemmelsene i fjernsalgsdirektivet: For det reviderte betalingstjenestedirektivet vises det til artikkel 30 og 39, se også endringen i artikkel 110 av fjernsalgsdirektivet artikkel 4 nr. 5. For forbrukerkredittdirektivet vises det til artikkel 5 nr. 1 og 2 og artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt. Videre vises det til boliglåndirektivets fortale avsnitt 18 og 20 og artikkel 14 nr. 7 og 10 og fjernsalgsdirektivets fortale avsnitt 6, 14, 18 og 22.

15.2 Gjeldende rett

Innledende oversikt

Tjenesteyterens opplysningsplikt overfor kunden er i dag regulert forskjellige steder i lovverket, og opplysningskravene er til dels overlappende. Angrerettloven § 28 gir alminnelige regler om opplysninger som skal gis før inngåelse av fjernsalgsavtale om finansielle tjenester, herunder avtaler som er omfattet av gjeldende finansavtalelov. I tillegg får angrerettloven § 28 anvendelse også ved fjernsalg av banktjenester, kredittjenester, forsikringstjenester, individuelle pensjonstjenester, investeringstjenester og betalingstjenester som faller utenfor virkeområdet for gjeldende finansavtalelov. Ved salg utenom faste forretningslokaler gjelder dessuten en særskilt opplysningsplikt om angrerett etter angrerettloven § 32.

I gjeldende finansavtalelov er det ikke gitt generelle regler om opplysningsplikt for finansielle tjenester eller andre finansavtaler. I forbindelse med finansoppdrag gjelder enkelte overordnede opplysningsplikter for oppdragsforetaket, se punkt 13.1. For øvrig reguleres opplysningsplikter i finansavtaleloven i de enkelte kapitler av loven som gjelder særskilt for henholdsvis avtaler om kontoer og betalingstjenester, kredittavtaler og kausjonsavtaler.

Finansavtaleloven har derfor som et utgangspunkt regler om opplysningsplikt bare så langt avtalen er omfattet av de enkelte kapitler i loven, se § 15 for avtaler om kontoer og betalingstjenester, § 46 a for kredittavtaler og § 59 for kausjonsavtaler. Dersom en avtale inneholder tjenester som er omfattet av to eller flere kapitler i finansavtaleloven, er utgangspunktet at opplysningspliktene i hvert av de aktuelle kapittel kommer til anvendelse. Dette innebærer i flere tilfeller overlappende opplysningskrav om samme forhold. Et eksempel er opplysningskrav om tjenesteyteren i § 15 annet ledd bokstav a og b og i § 46 a første ledd bokstav a. Mens de nevnte bestemmelsene stiller ulike krav til hvilke opplysninger som skal gis om tjenesteyteren, for avtaler om kontoer og betalingstjenester og kredittavtaler, er det ingen direkte krav om at kausjonisten skal gis opplysninger om kredittyteren ved kausjonsavtaler i § 59.

Om de lovbestemte opplysningspliktene kommer til anvendelse, kan bero på hvem som er part i avtalen. Når kredittavtaler holdes utenfor, gjelder finansavtaleloven for avtaler som er inngått med en «finansinstitusjon eller lignende institusjon», jf. finansavtaleloven § 1. Angrerettloven omfatter forbrukeravtaler inngått ved fjernsalg med finansinstitusjoner eller lignende institusjoner og forbrukeravtaler inngått med andre tjenesteytere som opptrer i næringsvirksomhet. Saklig omfattes enhver forbrukeravtale inngått ved fjernsalg om kontoer og betalingstjenester, kredittavtaler og garantiansvar, også slike avtaler som ellers faller utenfor finansavtaleloven.

For avtaler som ikke er regulert i lov eller forskrift, må en eventuell opplysningsplikt bero på ulovfestet rett. Med noen få unntak synes opplysningspliktene etter angrerettloven § 28 første ledd å være egnet til å kunne få anvendelse også på forbrukeravtaler som ikke inngås ved fjernsalg. Departementet utelukker ikke at domstolene ut fra slike vurderinger vil kunne bygge på en analogisk anvendelse av angrerettloven § 28 for forbrukeravtaler som det ikke gjelder noen lovfestet opplysningsplikt for. Rekkevidden av en eventuell ulovfestet opplysningsplikt er imidlertid uklar.

Siden de fleste avtaler om finansielle tjenester i dag blir inngått ved fjernsalg, er det angrerettloven § 28 som gir hovedreglene om opplysningsplikt ved finansielle tjenester til en forbruker, ikke finansavtaleloven eller forsikringsavtaleloven.

Opplysningsplikt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler til forbruker

Det følger av angrerettloven § 28 første ledd at i rimelig tid før det blir inngått en fjernsalgsavtale som gjelder finansielle tjenester, skal den næringsdrivende gi forbrukeren en rekke opplysninger som er nærmere angitt i bokstavene a til r. Blant annet skal det opplyses om den finansielle tjenestens viktigste egenskaper, eventuelle særskilte risikoer som er knyttet til det finansielle instrumentet, og den samlede prisen forbrukeren skal betale, herunder provisjoner og gebyrer. Det skal opplyses om forbrukeren har angrerett eller ikke, den eventuelle angrefristens lengde og vilkår for å bruke angreretten, herunder hvilket beløp forbrukeren kan bli avkrevd ved bruk av angreretten. Videre skal det opplyses om eventuelle rettigheter avtalen gir partene til førtidig eller ensidig å avslutte avtaleforholdet. Det følger av angrerettloven § 28 femte ledd at hvis det utføres flere separate transaksjoner av samme type mellom de samme partene uten at det foreligger noen innledende avtale om tjenesten, gjelder opplysningskravene bare for den første transaksjonen. Hvis det går mer enn ett år mellom transaksjonene, skal opplysningene likevel gis på nytt.

Angrerettloven § 30 første ledd slår fast at den næringsdrivende i rimelig tid før avtale blir inngått skal gi forbrukeren alle avtalevilkår og alle opplysninger etter § 28 første ledd skriftlig på et varig medium som forbrukeren råder over. Hvis avtalen inngås på forbrukerens oppfordring, og det brukes en fjernkommunikasjonsmetode som ikke gjør det mulig å gi avtalevilkår og opplysninger på varig medium før avtaleinngåelsen, skal den næringsdrivende oppfylle sine forpliktelser straks etter at avtalen er inngått.

En forbruker har ved fjernsalg rett til når som helst under avtaleforholdet å få avtalevilkårene på papir, jf. angrerettloven § 31.

I forbindelse med inngåelse av en avtale om finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler skal forbrukeren etter reglene i angrerettloven § 32 få opplysninger om angrerett som nevnt i § 28 første ledd bokstav j og k. Opplysningene skal gis skriftlig på et varig medium.

Opplysningsplikt ved avtaler om konto og betalingstjenester

Tjenesteyterens opplysningsplikt ved inngåelse av avtale om konto og betalingstjenester er regulert i finansavtaleloven § 15 annet ledd. I rimelig tid før kunden blir bundet av en rammeavtale skal institusjonen gi kunden opplysninger om institusjonen, om tjenesten, om gebyrer, renter og vekslingskurser, om kommunikasjonsmåten, om beskyttelsesmekanismer og korrigerende tiltak, om endringer i og opphør av avtalen, om tvisteløsning og om hvilke regler som gjelder for innskuddsgaranti. Bestemmelsen gir i underpunkter en mer konkret angivelse av hvilke elementer som inngår i opplysningsplikten.

Angrerettloven § 28 annet ledd regulerer forholdet til finansavtaleloven § 15 slik:

«Hvis fjernsalgsavtalen gjelder betalingstjenester som definert i finansavtaleloven § 11, skal den næringsdrivende istedenfor opplysninger som nevnt i første ledd bokstav a, b, c, e, l, m, o, p og q gi opplysningene nevnt i finansavtaleloven § 15 annet ledd, eventuelt opplysningene nevnt i finansavtaleloven § 23 første ledd hvis det gjelder en enkeltstående betalingstransaksjon som ikke er omfattet av en rammeavtale.»

Det fremstår som noe uklart hva som er innholdet i tjenesteyterens opplysningsplikt ved fjernsalg av kontoavtaler som eventuelt ikke er «betalingstjeneste», se punkt 4.2.

For «småpengeinstrumenter» gjelder det en forenklet opplysningsplikt etter finansavtaleloven § 15 fjerde ledd. Det gjelder også en forenklet opplysningsplikt for enkeltstående betalingstransaksjoner, det vil si betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale (kontoavtale), se § 23 første ledd.

Opplysningsplikt ved kredittavtaler

Finansavtaleloven § 46 a gir regler om opplysningsplikt ved inngåelse av kredittavtaler. Det følger av første ledd at i god tid før forbrukeren blir bundet av en kredittavtale skal kredittgiveren gi forbrukeren opplysninger blant annet om kredittype, samlet kredittbeløp, kredittavtalens løpetid, størrelse, antall og hyppighet av de betalinger som forbrukeren skal foreta, totalbeløp, sikkerhet som kreves, rente og effektiv rente. Det gjelder enkelte særlige regler for kredittavtaler i form av kassakreditt eller annen rammekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innen tre måneder, se annet ledd. I tredje ledd er det gitt regler om måten opplysningene skal formidles på. Opplysningene etter første ledd skal gis på papir eller annet varig medium ved bruk av formular. Femte ledd bestemmer at hvis kredittavtalen er inngått på forbrukerens oppfordring ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikk som ikke gjør det mulig å oppfylle forpliktelsene etter første og annet ledd, skal kredittgiveren «umiddelbart etter avtaleinngåelsen gi forbrukeren opplysninger som nevnt i første og annet ledd».

Det følger av forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. § 3 at opplysninger etter finansavtaleloven § 46 a første og annet ledd skal gis ved bruk av standardiserte kredittopplysningsskjemaer. I § 4 i forskriften er det gitt særskilte regler om opplysningsplikt for visse særlige kredittavtaler.

Opplysningsplikt ved kausjonsavtaler

Etter gjeldende rett kan kausjonsavtaler ikke inngås elektronisk med en forbruker, idet finansavtaleloven § 61 første ledd annet punktum angir at finansavtaleloven § 8 om elektronisk kommunikasjon ikke gjelder for kausjonsavtaler med en forbruker. Angrerettloven § 28 vil derfor i praksis ikke komme til anvendelse for kausjonsavtaler som er omfattet av finansavtalelovens virkeområde. Kredittyterens opplysningsplikt før inngåelse av kausjonsavtaler er det gitt regler om i finansavtaleloven § 59. Før det blir inngått avtale om kausjon med en forbruker skal institusjonen skriftlig opplyse kausjonisten blant annet om den alminnelige risikoen som knytter seg til kausjonsansvar, om de kreditter kausjonen skal omfatte, og tidsrommet kausjonsansvaret skal gjelde, om kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre, om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for renter og kostnader ved kredittkundens mislighold, og om pant eller annen sikkerhet som kredittkunden eller en tredjeperson har stilt eller forutsettes å stille for kredittgiverens fordring. Det følger av annet ledd at kredittgiveren så snart som mulig skal gi kausjonisten en kopi av kredittavtalen eller på annen måte gjøre den tilgjengelig for kausjonisten.

Opplysningsplikt ved leiefinansiering (finansiell leasing)

Ved leiefinansiering gjelder det etter forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. § 12 opplysningsplikt når avtalen inngås med en forbruker. Før avtaleinngåelsen skal utleieren skriftlig opplyse om hvor lang tid leieforholdet skal vare, leietakerens oppsigelsesrett, summen av alle terminbeløp og eventuelle tillegg og kontantprisen. Opplysningsplikten gjelder bare dersom leieforholdet varer mer enn 30 dager, regnet fra utløpet av leveringsmåneden.

Begrenset opplysningsplikt ved fjernsalg i telefonsamtale mv.

Når avtalen inngås med en forbruker ved fjernsalg i telefonsamtale, er det i angrerettloven § 28 fjerde ledd gitt regler om en forenklet opplysningsplikt. Det følger av bestemmelsen at hvis forbrukeren uttrykkelig har gitt sitt samtykke til dette, kan den næringsdrivende i telefonsamtaler nøye seg med å gi opplysningene nevnt i § 28 første ledd bokstav a, c, d, e, f og j. Den næringsdrivende skal i så fall informere forbrukeren om at flere opplysninger er tilgjengelige på forespørsel, og hva slags opplysninger dette er. Den næringsdrivende skal uansett gi fullstendige opplysninger etter første ledd skriftlig på varig medium på det tidspunktet som følger av reglene i § 30 første ledd.

Det fremkommer ikke klart av angrerettloven § 28 hva som gjelder i tilfeller der avtaler om betalingstjenester, som er særskilt regulert i angrerettloven § 28 annet ledd, inngås i telefonsamtale.

Ved uanmodet telefonsalg fastslår angrerettloven § 28 sjette ledd at forbrukeren ikke blir bundet før han eller hun har akseptert tilbudet skriftlig. Dette skal den næringsdrivende gi forbrukeren skriftlig opplysning om før denne blir bundet av en fjernsalgsavtale. Dette gjelder likevel ikke ved fjernsalg av betalingstjenester som definert i finansavtaleloven § 11.

Forholdet mellom angrerettloven § 28 og finansavtaleloven § 46 a er ikke løst i angrerettloven – slik tilfellet er for betalingstjenester i angrerettloven § 28 annet ledd. I stedet er det finansavtaleloven selv som regulerer forholdet mellom finansavtaleloven og angrerettloven ved kredittavtaler, se finansavtaleloven § 46 a fjerde ledd om tilfeller der «taletelefoni blir benyttet som kommunikasjonsmåte».

15.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det vist til at opplysningskravene i finansavtaleloven §§ 15 og 46 a er lovteknisk problematiske i den forstand at de inneholder både nødvendig informasjon, hensiktsmessig informasjon og mindre vesentlig informasjon. Det ble vist til at de nevnte bestemmelsene inneholder henholdsvis rundt 30 og 20 ulike opplysningskrav hver for seg, og at det er vanskelig å se om det for eksempel dreier seg om samme type informasjon, eller om det er ulik type informasjon som skal gis ved henholdsvis kontoavtaler og kredittavtaler. Bakgrunnen er at direktivene stiller ulike krav til opplysninger. Det ble foreslått å harmonisere oppbygningen av bestemmelsene om opplysningsplikt ved at samtlige opplysningskrav ble innplassert i en liste på maksimalt ti punkter. De nærmere detaljene for hvert punkt ble foreslått regulert i forskrift. Det ble uttalt i høringsnotatet at «[f]ordelen med en slik fremgangsmåte er at EU-reglene blir korrekt gjennomført i alle sine detaljer, samtidig som at man i loven kan løfte frem de mest sentrale opplysningskravene».

Bestemmelsene om opplysningsplikt før inngåelse av kontoavtaler og avtaler om betalingstjenester var etter dette inndelt i følgende ti hovedkategorier:

  • 1. betalingstjenesteyteren

  • 2. avtaleinngåelsen

  • 3. kontoavtalens viktigste egenskaper

  • 4. kostnader

  • 5. effektiv rente

  • 6. kommunikasjon

  • 7. bruk av tjenestene

  • 8. risiko forbundet med kontoavtalen

  • 9. rettigheter og forpliktelser

  • 10. tvisteløsning og klageadgang

Bestemmelsene om opplysningsplikt før inngåelse av kredittavtale og kausjonsavtale var utformet etter et tilsvarende oppsett.

Det nærmere innholdet i listene var foreslått presisert og uttømmende regulert i forskrift.

15.4 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerrådet ser både fordeler og ulemper med høringsnotatets regelstruktur og er ellers opptatt av opplysningskrav knyttet til prisinformasjon:

«Forslaget til ny finansavtalelov legger opp til en større bruk av forskrifter enn hva som er tilfellet med dagens lov. Departementet har blant annet fremlagt forslag til finansavtaleforskrift. Forbrukerrådet vil peke på at det kan være både fordeler og ulemper med en slik tilnærming. Loven blir mer oversiktlig, men forutsetter samtidig at man setter seg inn i forskrift. […]
Forbrukerrådet er opptatt av at forbrukerne skal ha full informasjon om alle gebyrer, og at man på en enkel måte skal kunne sammenligne priser på ulike bank-, forsikrings- og investeringsprodukter før avtale blir inngått.
Sammenligning av tilbud er et hovedproblem i en rekke markeder. EUkommisjonen konkluderer i Consumer Markets Scoreboard 2016 med at det er viktig å jobbe for at informasjon og priser presenteres på en tydelig måte. Sammenligningsportaler kan i så henseende bidra til at det blir lettere for forbrukere å sammenligne produkter og tjenester.
I Norge eksisterer det allerede gode sammenligningsportaler. Finansportalen.no, som er en tjeneste fra Forbrukerrådet, gir forbrukerne makt og mulighet til å ta gode valg i markedet for finansielle tjenester. Portalen består av digitale verktøy som hjelper forbrukerne til å sammenlikne bank-, pensjons-, forsikrings- og investeringsprodukter. Både banker og forsikringsselskaper har innrapporteringsplikt til Finansportalen, med hjemmel i henholdsvis Prisopplysningsforskriften og Finansforetaksforskriften. En stor utfordring er likevel at flere finansforetak opererer med produktpakker, som bidrar til å tilsløre prisene på enkeltelementer som inngår i disse pakkene.
[…]
Opplysningsplikt og informasjonskrav
Kostnader som belastes forbrukerne må synliggjøres på en klar og tydelig måte. Forbrukerrådet mener at opplysninger om gebyr- og honorarkostnader som er påløpt og trukket må oppgis i kontoutskrifter og i årsoppgaver både i nominelle kroner og i prosent av beholdning, avkastning, mv. For fond må årlige samlede forvaltningsgebyrer oppgis i kroner i årsoppgaven, sammen med en oversikt over samlede forvaltningsgebyrer i fondet siden anskaffelse. I tillegg bør kunden obligatorisk motta årlig kvittering pr. epost.
Forbrukerrådet er opptatt av at forbrukerne skal ha full informasjon om alle gebyrer, og at man på en enkel måte skal kunne sammenligne priser på ulike bank-, forsikrings- og investeringsprodukter før avtale blir inngått.
Sammenligning av tilbud er et hovedproblem i en rekke markeder. EU- kommisjonen konkluderer i Consumer Markets Scoreboard 2016 med at det er viktig å jobbe for at informasjon og priser presenteres på en tydelig måte.
Sammenligningsportaler kan i så henseende bidra til at det blir lettere for forbrukere å sammenligne produkter og tjenester.
I Norge eksisterer det allerede gode sammenligningsportaler. Finansportalen.no, som er en tjeneste fra Forbrukerrådet, gir forbrukerne makt og mulighet til å ta gode valg i markedet for finansielle tjenester. Portalen består av digitale verktøy som hjelper forbrukerne til å sammenlikne bank-, pensjons-, forsikrings- og investeringsprodukter. Både banker og forsikringsselskaper har innrapporteringsplikt til Finansportalen, med hjemmel i henholdsvis Prisopplysningsforskriften og Finansforetaksforskriften. En stor utfordring er likevel at flere finansforetak opererer med produktpakker, som bidrar til å tilsløre prisene på enkeltelementer som inngår i disse pakkene.»

Forbrukerrådet tar dessuten opp spørsmål som har en side til tjenesteyterens forklaringsplikt:

«Opplysningsplikten til tjenesteyter i forbindelse med kredittavtaler er inntatt i § 78 i lovforslaget, og innebærer en noe annen fremgangsmåte for å regulere denne sammenlignet med eksisterende lov.
Forbrukerrådet vil særlig peke på viktigheten av presiseringen i annet ledd om at kredittyteren i god tid før avtale inngås skal gi personlig tilpasset informasjon til mottakere av kreditt. Dette innebærer, slik Forbrukerrådet ser det, at kredittytere må formidle all relevant og lovpålagt informasjon på en måte som forstås av hver enkelt kunde. Kredittyter bør således stille kontrollspørsmål til kundene for å forsikre seg om at de faktisk har forstått innholdet. Alle obligatoriske opplysninger beskrevet i § 78 første ledd fra bokstav a) til bokstav j) skal samles i et eget kredittopplysningsskjema som gis til kundene.
Forbrukerrådet er for øvrig tilfreds med at departementet i tredje ledd åpner for at utfyllende regler kan fastsettes i forskrift dersom det skulle være behov for dette.»

Forbrukerombudet mener at den foreslåtte regelstrukturen snarere fører til en uoversiktlig lovgivning enn til en tydeliggjøring av kravene. Forbrukerombudet er enig i at direktivenes regler om opplysningskrav er omfattende, og at opplysningene som skal gis, har ulik viktighetsgrad for mottakeren. Ombudet mener likevel at en oppdeling av opplysningskravene med en generell lovbestemmelse som utdypes i forskrift, gir «et fragmentert rettskildebilde med mye gjentagelser, og gjør dermed oversikten over påkrevde opplysninger vanskeligere tilgjengelig enn etter gjeldende rett, hvor kravene til opplysninger er samlet i én lovbestemmelse». Forbrukerombudet mener derfor at det vil være mer hensiktsmessig å innta i lovteksten den fullstendige listen over opplysninger som må gis. Forbrukerombudet mener videre at bestemmelsene som gjennomfører direktivenes opplysningspliktregler, «bør ha en ordlyd som ligger nært opp til direktivenes ordlyd» for å sikre korrekt gjennomføring.

Finans Norge slutter seg heller ikke til forslaget i høringsnotatet om at opplysningskravene dels skal følge av loven og dels av forskrift. Denne høringsinstansen uttaler:

«Prinsipielt mener Finans Norge at opplysningskrav som følger av direktivtekst bør fremgå av lovtekst og at eventuelle utfyllende reglene bl.a. som følge av krav i tekniske standarder, bør inntas på forskriftsnivå. Dersom departementet likevel ønsker å ha opplysningskravene i forskriften, for eksempel fordi det er for «mange» krav å stille opp i loven, mener vi at alle kravene må samles i forskriften. På denne måten blir reglene mer oversiktlige og tilgjengelige. Etter vår oppfatning vil det da være best om loven rett og slett henviser til forskriften.»
[…]
Finans Norge ber om at opplysningspliktbestemmelsene i alle kapitlene gjennomgås med sikte på å få dem likest mulig hva gjelder opplysninger som skal gis, nummerering osv. Dette vil gjøre arbeidet med kundeavtaler enklere, samtidig som vi antar at det i noen grad vil gjøre det enklere for tilsynsmyndighetene å gjennomgå kundeavtaler.»

Namsfogden i Oslo er på den annen side positiv til forslaget om å samle de overordnede kravene til opplysninger i en egen lovbestemmelse og uttaler:

«Kredittkunden vil på denne måten lettere kunne finne frem til en oversiktlig fremstilling av hva som kan forventes av tjenesteyter, og i forlengelsen av dette bli mer bevisst egne rettigheter.
Namsfogden i Oslo støtter særlig forslaget om en kodifisering av kravet om at tjenesteyteren skal kjenne sin kunde og tilpasse tilbudene som gis deretter. Til tross for at dette allerede følger av regelverket i dag, er vi generelt positive til at kundens rettigheter blir lettere tilgjengelig for den som ønsker å sette seg inn i regelverket. Av samme grunn er vi positive til at tjenesteyters opplysningsplikt får en mer fremtredende plassering i loven. Særlig når tjenesteyter benytter seg av finansagenter og andre formidlere ser vi et behov for en tydeliggjøring av denne plikten.»

Forbruker Europa tar i sin høringsuttalelse opp et forslag om opplysningsplikt knyttet til kundens mulighet for å gjøre krav kunden har mot en selger av varer og tjenester gjeldende mot kredittyteren:

«I følge vår chargeback rapport er det utbredt at bankene ikke opplyser forbrukerne om muligheten for chargeback og at forbrukerne må insistere på at bankene skal behandle deres krav om tilbakebetaling. Forbruker Europa ser derfor svært gjerne, at kredittgiver i lovgivningen pålegges en direkte opplysningsplikt omkring chargeback, som ikke kan gjemmes bort i vilkårene.»

15.5 Departementets vurdering

15.5.1 Generelt om gjennomføringen av direktivenes opplysningsplikter i finansavtaleloven

Departementet foreslår i lys av høringen og på bakgrunn av en dialog med aktører som representerer kundene og finansnæringen, at kravene til opplysninger som skal gis kunden før avtaleinngåelsen, fullt ut fremgår av loven. Departementet følger etter dette ikke opp forslaget i høringsnotatet om at tjenesteyterens opplysningsplikter reguleres dels i loven og dels i forskrift.

Når opplysningskravene i samsvar med gjeldende lov i sin helhet skal fremgå av lovteksten, vil det etter departementets vurdering være en fordel at de plasseres i lovens kapittel 3, som gjelder for alle avtaler lovforslaget omfatter. Det vises til lovforslaget §§ 3-22 og 3-39.

I forlengelsen av en slik omlegging av reguleringen av opplysningspliktene mener departementet det vil være hensiktsmessig at reglene om opplysningsplikt ved fjernsalg av finansielle tjenester i angrerettloven §§ 28 flg. flyttes til finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Dels er det et behov for å utforme reglene om opplysningsplikt mer i samsvar med reglene i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Videre bør det etter departementets syn legges vekt på at når en forbruker for eksempel inngår en avtale om en finansiell tjeneste ved bruk av internett, så bør hovedreglene om opplysningspliktene følge av samme lov som gir vilkår for avtalen generelt – det vil si i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Departementet viser dessuten til at det i høringen i forbindelse med gjennomføringen av fjernsalgsdirektivet i angrerettloven kom frem at samordningsproblemene utgjorde en utfordring for finansbransjen, se nærmere Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) s. 12–13.

Løsningen i gjeldende lovgivning, der det er overlatt til den enkelte tjenesteyteren å finne ut av hvordan bestemmelser om opplysningsplikt med lignende innhold i ulike lover må antas å forholde seg til hverandre, fremstår ikke som særlig brukervennlig. Det er heller ikke noen heldig lovteknisk løsning at regler om opplysningsplikt for samme forhold – i samme avtale – er regulert i ulike lover. Med en løsning der opplysningspliktene som følger av de ulike direktivene, følger av en samlet og felles regulering innledningsvis i finansavtaleloven, vil det bli mindre avgjørende å fastslå nøyaktig om en avtale er inngått ved fjernsalg eller ikke. Etter lovforslaget vil det som et utgangspunkt være den samme opplysningsplikten som gjelder – uavhengig av om avtalen er inngått ved fjernsalg eller på annen måte.

Et unntak må likevel gjøres for fjernsalg av andre finansielle tjenester enn de som er omfattet av lovforslaget kapittel 4 til 6, hvor lovforslaget viderefører gjeldende rett med hensyn til opplysningsplikt ved fjernsalg, se § 3-22 annet ledd første punktum.

Når det gjelder endringer i angrerettloven som følge av at reglene om opplysningsplikt flyttes til finansavtaleloven, vises til § 8-3 nr. 9 og merknaden til denne bestemmelsen.

Tjenesteyterne og oppdragstakerne skal etter lovforslaget alltid følge reglene i kapittel 3 ved finansavtaler. Men det må avgjøres ut fra den enkelte bestemmelse om opplysningskravet gjelder for vedkommende avtale. For det første vil det fremgå av § 3-22 annet ledd og den enkelte bestemmelse hvilke avtaletyper opplysningskravene gjelder for, se for eksempel innledningene til §§ 3-24, 3-30 og 3-34, som alle har forskjellig virkeområde. Videre gjelder opplysningskravene bare i den grad de er relevante for vedkommende avtale. Som et eksempel på dette nevnes lovforslaget § 3-34 tredje ledd, som kun gjelder når en kredittavtale er et valutalån.

På samme måte som etter gjeldende lov vil det være opp til tjenesteyteren og oppdragstakeren å vurdere hvilken type tjeneste som tilbys, og deretter oppfylle opplysningskravene som gjelder for den aktuelle avtalen. Departementet vil imidlertid anta at eventuelle utfordringer med å anvende de rette lovbestemmelsene for dette formålet vil være mindre med lovforslaget enn etter gjeldende lov. Dersom tjenesteyteren har gitt opplysninger om kostnader i samsvar med lovforslaget § 3-28, vil tjenesteyteren i de fleste tilfeller med dette også ha gitt flere av de prisopplysningene som skal gis for kredittavtaler etter § 3-34, selv om tjenesteyteren skulle være i rettslig villfarelse om hvorvidt avtalen er en kredittavtale i lovforslagets forstand.

Forbrukerombudet har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at de enkelte opplysningspliktene bør legges tettere opp til direktivenes ordlyd for å sikre en korrekt gjennomføring. Hensynet til en korrekt gjennomføring av direktivforpliktelsene må selvsagt veie tungt, men etter departementets syn innebærer ikke dette at gjennomføringsbestemmelsene av den grunn nødvendigvis må ligge tett opp til direktivets ordlyd. Direktivene er i utgangspunktet rettet til medlemsstatene som skal gjennomføre direktivene i sin nasjonale rettsorden. Det er nettopp fordi nasjonal rett ofte har regler av lignende eller tilsvarende innhold at direktivformen benyttes. Medlemsstatene må sørge for at de felleseuropeiske reglene blir gjennomført på en hensiktsmessig måte i nasjonal rett.

I Norge har vi valgt å gjennomføre det første betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet i finansavtaleloven, samt i angrerettloven og finansforetaksloven. Dessuten kommer en rekke tilstøtende regelverk, herunder ulovfestede prinsipper, til anvendelse på avtaler som er omfattet av direktivene. Selv om EU til en viss grad forsøker å ta hensyn til gjeldende direktiver i sin egen lovgivningsprosess, er det også ulikheter mellom direktivene som etter departementets syn ikke kan tilleggs avgjørende vekt ved gjennomføringen i nasjonal rett. Det vises i denne sammenhengen til EU-domstolens synspunkter i sak C-375/15 (BAWAG PSK Bank für Arbeit und Wirtschaft und Österreichische Postsparkasse AG v Verein für Konsumenteninformation), hvor domstolen anser «varig medium» som et funksjonelt begrep, jf. ovenfor i punkt 11.5. Ved gjennomføringen av direktivene er det avgjørende at norsk rett får rettsregler som gir det resultatet som direktivene forplikter Norge til å sørge for. Så lenge de norske reglene vil medføre en klar plikt til å gi opplysninger slik direktivene krever, er det av mindre betydning om selve plikten er utformet likt som direktivet eller ikke.

Lovforslaget innebærer at opplysningspliktene gjelder for avtaler som er omfattet av reglene i lovforslaget kapittel 4 til 6, det vil si avtaler om konto og betalingstjenester, kredittavtaler og avtaler om kausjon, og dessuten avtaler om finansoppdrag. Lovforslaget innebærer at flere av reglene vil gjelde også for avtaler som faller utenfor virkeområdet til de enkelte direktivene. At direktivenes regler om opplysningsplikt dermed gis anvendelse på flere tjenesteavtaler enn direktivene selv, er et nasjonalt valg for tjenesteavtaler som ikke er harmonisert av EØS-forpliktelser.

Lovforslaget innebærer videre at den generelle opplysningsplikten skal gjelde ved fjernsalg av andre finansielle tjenester til en forbruker enn de som er omfattet av lovforslaget kapittel 4 til 6, og avtaler om finansoppdrag. Med «finansielle tjenester» menes i fjernsalgsdirektivet artikkel 2 bokstav b «alle bank-, kreditt- og forsikringstenester og tenester i samband med individuelle pensjonar, investering eller betaling». For finansielle tjenesteavtaler som ikke inngås ved fjernsalg, og som ikke er omfattet av lovforslaget kapittel 4 til 6 eller gjelder finansoppdrag, er det ikke gitt regler om opplysningsplikt.

En løsning med generelle krav til opplysninger for alle forbrukeravtaler om finansielle tjenester – uavhengig av salgsformen – ville innebære at det for tjenesteytere som leverer finansielle tjenester, ville gjelde tilsvarende krav som det som gjelder for andre næringsdrivende etter reglene i avtaleloven §§ 38 a og 38 b. Det er vanskelig å se hensyn som skulle tilsi at det bør stilles færre opplysningskrav for avtaler om finansielle tjenester enn ved salg av for eksempel biler, klær eller lignende. Det kan derfor være grunn til å vurdere om de opplysningspliktene som gjelder ved fjernsalg, bør gjelde også for avtaler som er inngått på andre måter enn ved fjernsalg. Et slikt forslag har imidlertid ikke vært på høring og må eventuelt utredes nærmere.

For avtaler som inngås verken ved fjernsalg eller er omfattet av lovforslaget kapittel 4 til 6 eller gjelder finansoppdrag, vil det med lovforslaget være kun de overordnede kravene til tjenesteyterens plikter, slik som kommunikasjon med kunden mv., som får anvendelse. Det vises i denne forbindelse til proposisjonens punkt 10.

Når det gjelder det nærmere innholdet i opplysningskravene etter lovforslaget, vises til §§ 3-24 til 3-39 og merknadene til disse bestemmelsene.

15.5.2 Hvordan opplysningene skal gis til kunden

Opplysninger skal som et utgangspunkt gis i skriftlig dokument

Direktivene har som sitt utgangspunkt at kunden skal motta opplysningene skriftlig på papir eller et annet varig medium, jf. punkt 11.

I praksis vil det være nærliggende for tjenesteyteren å oppfylle opplysningsplikten ved å gi kunden et utkast til skriftlig avtale som inneholder alle opplysningene som er aktuelle for avtalen. Direktivene slår derfor fast at tjenesteyteren skal anses for å ha oppfylt sin opplysningsplikt når denne fremgangsmåten er benyttet. De aktuelle direktivbestemmelsene med krav til skriftlig oppfyllelse av opplysningsplikten finnes i fjernsalgsdirektivet artikkel 5 nr. 1, det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 51 nr. 1, forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1, forbrukerkredittdirektivet artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt, i tillegg til boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2.

Opplysninger som skal gis kunden ved enkeltstående betalingstjenester, skal etter det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 45 og artikkel 44 stilles til rådighet for kunden på en lett tilgjengelig måte. På forespørsel skal kunden likevel motta opplysninger i et skriftlig dokument. Også her kan opplysningsplikten oppfylles ved å gi kunden et utkast til skriftlig avtale eller betalingsoppdrag som inneholder de aktuelle opplysningene. Andre opplysninger som er relevante for den aktuelle betalingstjenesten, skal være lett tilgjengelige for kunden. Det er dermed ikke noe krav om at slike opplysninger er mottatt av kunden før avtale om enkeltstående betalingstjenester inngås.

Departementet foreslår at direktivbestemmelsene gjennomføres i lovforslaget § 3-23, som i første ledd slår fast at opplysningene skal gis i et skriftlig dokument, jf. § 3-2 fjerde ledd, og som i tredje ledd bestemmer at tjenesteyteren anses for å ha oppfylt sin opplysningsplikt hvis kunden har mottatt kopi av utkastet til avtale eller utkast til enkeltstående betalingsoppdrag. For fjernsalg til en forbruker foreslås en særregel om kommunikasjonsform i annet ledd.

Bruk av standardisert kredittopplysningsskjema

Med unntak for brukskontokreditt, refinansiering og kredittavtaler som samvirkeforetak tilbyr egne medlemmer, er det obligatorisk for kredittyteren å benytte standardiserte kredittopplysningsskjemaer som er inntatt som vedlegg til forbrukerkredittdirektivet og boliglåndirektivet. Ved brukskontokreditt, refinansiering og kredittavtaler som samvirkeforetak tilbyr egne medlemmer, kan kredittyteren velge å benytte standardisert kredittopplysningsskjema også for disse avtalene, og skal i så fall anses for å ha oppfylt sin opplysningsplikt om kredittvilkårene. Det vises her til forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt, i tillegg til boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 2.

Direktivenes regler om bruk av kredittopplysningskjemaer foreslås gjennomført i lovforslaget § 3-35 og forskrift fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Departementet foreslår at regelen om at kredittyteren skal anses for å ha oppfylt sin opplysningsplikt ved kredittavtaler ved å benytte kredittopplysningsskjema, utvides til å gjelde for alle kredittavtaler som inngås ved fjernsalg, i tillegg til de avtaler som er omfattet av lovforslaget kapittel 5 og 6. Det foreslås ikke at det i disse tilfellene skal være obligatorisk for kredittyteren å benytte standardisert kredittopplysningsskjema, jf. § 3-35 annet ledd annet punktum. Hensikten er å legge til rette for en administrativ forenkling av tjenesteyterens opplysningsplikt.

Kausjon innebærer et ansvar for gjeld, og departementet foreslår derfor en regel som skal sikre at kausjonisten får de samme opplysningene og den samme beskyttelsen som kredittkunden selv har ved kredittavtaler, selv om dette ikke er et krav etter direktivet.

Finans Norge har i høringen gitt uttrykk for at det bør fremgå av lovteksten hvilke kredittopplysningsskjema som skal benyttes for ulike kredittavtaler. I dag er det gitt regler om dette i forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler §§ 3 og 4. Departementet foreslår å ta inn i lovforslaget § 3-35 regler som angir når de enkelte kredittopplysningskjemaene skal benyttes. Departementet foreslår samtidig å benytte en annen begrepsbruk enn i gjeldende lovgivning. Til erstatning for begrepet «formular» i finansavtaleloven § 46 a tredje ledd foreslår departementet å benytte «standardisert kredittopplysningsskjema». Forbrukerkredittdirektivet har i vedlegg III et opplysningsskjema som kredittyteren kan benytte ved det som i artikkel 6 nr. 1 omtales som «kontokredittordninger». I lovforslaget benyttes «brukskontokreditt» i samme betydning. Opplysningskjemaet i vedlegg III skal dessuten benyttes ved «restrukturering av gjeld». I lovforslaget benyttes «refinansiering» i samme betydning. I tillegg skal opplysningskjemaet i vedlegg III benyttes ved kredittavtaler som inngås med organisasjoner nevnt i forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 5, jf. angivelsen av disse organisasjonene i den nevnte forskriften § 4 bokstav a. Departementet foreslår at det i lovforslaget benyttes «kredittavtale som samvirkeforetak tilbyr egne medlemmer på særskilte vilkår» i samme betydning. De nevnte begrepene vil kunne presiseres i forskriften.

Standardisert gebyropplysningsskjema for betalingskonto

Før avtaleinngåelsen skal betalingstjenesteyteren etter reglene i betalingskontodirektivet artikkel 4 gi forbrukeren et standardisert gebyropplysningsskjema. Gebyropplysningsskjemaet skal inneholde en liste med de mest alminnelige betalingstjenestene i tilknytning til en betalingskonto. Omtalen skal være standardisert. På grunn av standardiseringen vil gebyropplysningsskjemaet også fungere som en ordliste som forklarer hva de ulike betalingstjenestene består i. Gebyropplysningsskjemaet skal dessuten inneholde opplysninger om kostnader (gebyrer) for bruk av betalingstjenestene. Hensikten med denne informasjonen er å gjøre det enklere for forbrukere å sammenligne kostnader mellom ulike tilbydere av betalingstjenester.

Den standardiserte terminologien er fastsatt i delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/32.

Selve gebyropplysningsskjemaet er standardisert i delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/33.

Det er ikke uvanlig i dagens marked at betalingstjenester tilbys som en pakke, hvor eksempelvis et ubegrenset antall kontobetalinger eller et begrenset antall uttak i minibanker inngår i en pakke der kunden betaler et samlet gebyr for pakken. I slike tilfeller skal det i det standardiserte gebyropplysningskjemaet opplyses om gebyret for pakken, hvilke betalingstjenester pakken inneholder, og antall transaksjoner pakkegebyret dekker, eventuelt skal det også opplyses om gebyrene som gjelder for transaksjoner som kommer i tillegg til de transaksjonene som er inkludert i pakkegebyret.

Regler om gebyropplysningsskjema er inntatt i § 3-33 i lovforslaget. Departementet foreslår en bestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere regler om standardisert gebyropplysningsskjema og en forklarende ordliste i forskrift.

I høringen har Finans Norge gitt uttrykk for at retten til gebyropplysningsskjema bør gjelde bare for forbrukere og i tilknytning til avtale om betalingskonto i samsvar med betalingskontodirektivets virkeområde. Departementet har utformet lovforslaget tråd med Finans Norges synspunkt.

15.5.3 Tidspunktet for når opplysningsplikten inntreffer

Utgangspunktet

Tidspunktet for når tjenesteyterens opplysningsplikt skal være oppfylt, er i direktivene angitt med litt ulike formuleringer. Mens fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 angir «i rimelig god tid», følger det av det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 44 nr. 1 at opplysningsplikten skal være oppfylt «før kunden er bundet av avtale om en enkeltstående betalingstjeneste», og etter artikkel 51 nr. 1 «i god tid» før det inngås rammeavtale. Betalingskontodirektivet artikkel 4 nr. 1 angir at tjenesteyteren skal gi forbrukeren et gebyropplysningsskjema før avtale inngås. Artikkel 4 nr. 5 krever at det standardiserte gebyropplysningsskjemaet og den forklarende ordlisten skal være tilgjengelig for kunden til enhver tid. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 krever at opplysninger gis «i god tid» før forbrukeren blir bundet av kredittavtalen. Det samme gjør boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 1 bokstav b.

Boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 1 bokstav a presiserer at kredittyterens opplysningsplikt ved kredittavtaler inntreffer uten ugrunnet opphold regnet fra det tidspunktet da kredittyteren mottok de nødvendige opplysningene for å kunne utforme et kredittilbud fra kunden. Direktivene ellers har ingen regulering av når en opplysningsplikt inntreffer i forbindelse med de enkelte avtaler, og angir altså kun når en slik opplysningsplikt må være oppfylt fra tjenesteyterens side.

Etter departementets vurdering ligger det ingen forskjell av betydning i de nevnte formuleringene. Det samme gjelder de ulike formuleringene i finansavtaleloven og angrerettloven § 28. Selv om finansavtaleloven § 59 for kausjonsavtalenes del bare angir «før» avtaleinngåelsen som tidspunkt, finner departementet ikke holdepunkter for at loven dermed skal forstås slik at kausjonisten ikke skal ha minst like god tid som en kredittkunde til å kunne sette seg inn i avtalevilkårene.

I lovforslaget foreslås det som en generell regel at opplysningene skal gis i «god tid» før avtale inngås, jf. § 3-22 første ledd. I dette ligger at tjenesteyteren må gi kunden anledning til å lese gjennom opplysninger og vilkår for å gjøre seg kjent med innholdet.

Tjenesteyteren har dessuten en selvstendig plikt etter lovforslaget § 3-1 tredje ledd til å ta rimelige skritt for å forsikre seg om at den enkelte kunden forstår de viktigste opplysningene og eventuell advarsel om risiko forbundet med avtalen. For opplysninger om andre forhold enn de som omfattes av § 3-1 tredje ledd, har kunden et ansvar for å gjøre seg kjent med innholdet i de opplysningene tjenesteyteren har gitt, i den forstand at kunden ikke kan gjøre gjeldende sanksjoner mot noe han eller hun kjente eller måtte kjenne til ved avtaleinngåelsen. Det vises her til proposisjonen punkt 22 og lovforslaget § 3-46. Det samme gjelder hvis kunden uten rimelig grunn har unnlat å gjøre seg kjent med opplysninger som er mottatt før avtaleinngåelsen og som tjenesteyteren har oppfordret kunden til å gjøre seg kjent med. En forutsetning for en slik overføring av risiko til kunden er at tjenesteyteren har gitt opplysningene i samsvar med lovforslagets alminnelige regler. For eksempel vil kunden likevel kunne gjøre gjeldende sanksjoner dersom avtalevilkårene er unødig komplisert utformet og lite forståelig for kunder generelt, jf. lovforslaget § 3-3.

Unntak for visse avtaler inngått på forespørsel fra kunden selv

I visse situasjoner er det kunden selv som tar initiativ til avtalen. Tjenesteyterens opplysningsplikt vil i slike tilfeller variere avhengig av hvilken kommunikasjonsform som benyttes. Er forespørselen gjort ved bruk av fjernkommunikasjon, eksempelvis en telefonsamtale eller en mobilapplikasjon, kan tidspunktet for når tjenesteyterens opplysningsplikt må være oppfylt, bli forskjøvet. Dersom det ikke er mulig for tjenesteyteren å gi kunden alle avtalevilkårene eller opplysningene om for eksempel en kredittavtale før kunden trenger å disponere kreditten, kan opplysninger og avtalevilkår gis kunden umiddelbart etter avtaleinngåelsen. Dette følger av forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 3 og artikkel 6 nr. 4 og 7, det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 44 nr. 2 og artikkel 51 nr. 2 og fjernsalgsdirektivet artikkel 5 nr. 2. I lovforslaget foreslås et tilsvarende unntak i § 3-22 tredje ledd. Tjenesteyteren må i slike tilfeller uansett foreta kredittvurdering og oppfylle sine øvrige plikter. Det er bare tidspunktet for oppfyllelse av opplysningsplikten som utsettes. Departementet antar likevel at det går en grense der det vil være i strid med handlenormene i § 3-1 å inngå avtale uten at opplysninger og avtalevilkår er gitt kunden før avtaleinngåelsen.

Et tilsvarende unntak for enkeltstående betalingstjenester finnes i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

Boliglåndirektivet inneholder ikke et unntak, slik fjernsalgsdirektivet, det reviderte betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet gjør, for de tilfeller der avtalen er inngått på forespørsel fra kunden selv samtidig som at den aktuelle kommunikasjonsformen ikke tillater at alle opplysninger blir gitt før avtalen inngås. Er avtalen ikke inngått på forespørsel fra kunden, sier boliglåndirektivet artikkel 14 nr. 7 uttrykkelig at tjenesteyteren ikke kan anses for å ha oppfylt sin plikt etter fjernsalgsdirektivet artikkel 5 nr. 1 til å gi kunden avtalevilkårene og alle opplysninger nevnt i fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1 og 4 før kunden har mottatt det standardiserte kredittopplysningsskjemaet til bruk ved boliglån. I de tilfeller boliglån inngås ved fjernkommunikasjon på initiativ fra kunden selv, tilsier fjernsalgsdirektivet artikkel 5 nr. 2 at det kan gjelde et forskjøvet tidspunkt for oppfyllelse av selgerens opplysningsplikt. Idet boliglån innebærer at lånet er sikret med pant i bolig eller tilsvarende sikkerhetsstillelse, antar departementet at det i praksis ikke benyttes fjernkommunikasjonsmetoder som tillater at det inngås avtale om pant eller annen sikkerhetsstillelse uten at kommunikasjonsformen samtidig er egnet til å gi kunden avtalevilkår og det standardiserte kredittopplysningsskjemaet ved boliglån.

Betalingskontodirektivet har heller ikke selv et unntak for avtaler inngått på forespørsel fra kunden selv. Spørsmålet er derfor om artikkel 4 nr. 1 i direktivet skal forstås slik at det er et absolutt krav at det standardiserte gebyropplysningsskjemaet må være gitt til kunden før avtalen inngås. Betalingskontodirektivet artikkel 4 nr. 2 annet avsnitt åpner for at medlemsstatene kan bestemme at gebyropplysningsskjemaet skal gis sammen med annen informasjon som skal gis kunden i samsvar med EØS-rettslig eller nasjonale regler, på betingelse at de tekniske kravene til utformingen av gebyropplysningsskjemaet i første avsnitt overholdes. Departementet har vært noe i tvil om hvordan bestemmelsen skal forstås med hensyn til tidspunkt for oppfyllelse av opplysningsplikten.

Unntaket som forskyver tidspunktet for oppfyllelse av opplysningsplikten i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 51 nr. 2, synes utelukkende å ha sin praktiske betydning når kunden nettopp er en forbruker, som er de avtaler betalingskontodirektivet på dette punktet regulerer. Det vises til at reglene i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 51 uansett er fravikelige når kunden ikke er en forbruker, jf. artikkel 38 nr. 1. Dersom betalingskontodirektivet artikkel 4 nr. 1 tolkes slik at det ikke kan gjøres unntak for tidspunktet for oppfyllelse av opplysningsplikten, vil det i praksis innebære at et unntak for tilfeller der avtalen inngås på forespørsel fra kunden selv i artikkel 51 nr. 2, ikke får noen betydning for forbrukeravtaler om betalingskonto. Et slikt tolkningsresultat synes å være i strid med det reviderte betalingstjenestedirektivets intensjon på dette punktet. Siden departementet ikke finner holdepunkter for at intensjonen med betalingskontodirektivet artikkel 4 nr. 1 har vært å innskrenke betydningen av reglene i det reviderte betalingstjenestedirektivet på dette punktet, legger departementet til grunn at det også for forbrukeravtaler om betalingskonto vil være adgang til å utsette tidspunktet for oppfyllelse av tjenesteyterens opplysningsplikt ved avtaler som er inngått på forespørsel fra kunden selv, forutsatt at kommunikasjonsformen ikke tillater at gebyropplysningskjema eller andre opplysninger gis kunden før avtalen inngås.

Departementet understreker at det ikke er kundens initiativ som er avgjørende for at oppfyllelsestidspunktet forskyves. Den sentrale begrunnelsen for unntaksbestemmelsen ligger i at den fjernkommunikasjonsformen som partene benytter, ikke tillater at opplysningsplikten oppfylles på ordinært vis. For eksempel vil det ikke være mulig for tjenesteyteren å gi kunden skriftlige vilkår og opplysninger ved avtaler som inngås i telefonsamtaler.

Rett til vilkår og opplysninger i løpende avtaleforhold

Kunden er i direktivene sikret en rett til å motta avtalevilkårene og opplysninger i tilknytning til avtaleforholdet så lenge avtalen består. Dette medfører en betinget forpliktelse for tjenesteyteren til å oppfylle opplysningsplikten når kunden ber om opplysninger og vilkår, se her det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 53, fjernsalgsdirektivet artikkel 5 nr. 3 og en lignende regel i forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 3 med hensyn til kontoutskrift og nedbetalingsplan.

I samsvar med det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 53 foreslår departementet at retten til å få utlevert avtalevilkårene og opplysninger bør gjelde uavhengig av om avtalen er inngått ved fjernsalg eller ikke. Retten bør dessuten gjelde for alle finansielle tjenester. Det vises til lovforslaget § 3-22 fjerde ledd. På dette punktet videreføres finansavtaleloven § 16 fjerde ledd. For kredittavtaler innebærer forslaget en utvidet rett til opplysninger og vilkår sammenlignet med finansavtaleloven § 48 a annet ledd. Det samme gjelder for kausjonistens rett til å få opplysninger og avtalevilkår etter § 64, jf. også punkt 37.

Opplysningsplikt ved flere enkeltstående tjenester

Fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2 har regler om tjenesteyterens opplysningsplikt ved levering av flere enkeltstående tjenester. Når enkelttjenester leveres på grunnlag av en innledende avtale, har tjenesteyteren en opplysningsplikt i forbindelse med den innledende avtalen og ikke ved levering av de påfølgende enkelttjenestene avtalen gjelder. Fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt medfører at det samme også gjelder når det ikke foreligger en innledende avtale, forutsatt at de suksessive enkelttjenestene er samme type tjeneste, og det ikke er gått mer enn ett år siden siste leveranse. De øvrige direktivene inneholder ingen tilsvarende regulering, og departementet legger derfor til grunn at en slik regulering av tidspunktet for oppfyllelse av tjenesteyterens opplysningsplikt ligger utenfor disse direktivenes virkeområde. Departementet foreslår i lovforslaget § 3-22 femte ledd en regel etter modell av fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt for alle avtaler om finansielle tjenester, uavhengig av om avtalen er inngått ved fjernsalg eller ikke.

Til dokumentets forside