Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

30 Tilbakeholdsrett og motregning

Artikkel 81 i det reviderte betalingstjenestedirektivet gir regler om det overførte og mottatte beløpet.

Medlemsstatene skal etter nr. 1 kreve at betalerens betalingstjenesteyter, betalingsmottakerens betalingstjenesteyter og alle betalingstjenesteyternes eventuelle formidlere overfører betalingstransaksjonens fulle beløp og ikke trekker gebyrer fra det overførte beløpet.

Etter reglene i nr. 2 skal betalingsmottakeren og betalingstjenesteyteren likevel kunne avtale at den berørte betalingstjenesteyteren skal trekke sine gebyrer fra det overførte beløpet før dette krediteres betalingsmottakeren. I så fall skal betalingstransaksjonens fulle beløp og gebyrene holdes atskilt i de opplysningene som gis til betalingsmottakeren.

Dersom andre gebyrer trekkes fra det overførte beløpet enn dem som er nevnt i nr. 2, følger det av nr. 3 at betalerens betalingstjenesteyter skal påse at betalingsmottakeren mottar det fulle beløpet for en betalingstransaksjon som er initiert av betaleren. I tilfeller der betalingstransaksjonen er initiert av eller gjennom betalingsmottakeren, skal betalingsmottakerens betalingstjenesteyter påse at betalingstransaksjonens fulle beløp mottas av betalingsmottakeren.

Institusjonen kan etter finansavtaleloven § 29 første ledd første punktum ikke utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i innestående på konto, unntatt for forfalte krav som springer ut av kontoavtalen. Institusjonen kan etter annet punktum likevel utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning for krav som er oppstått som følge av et straffbart forhold.

Det presiseres i annet ledd at institusjonen heller ikke kan utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i betalingsmidler som institusjonen har til disposisjon for å utføre en betalingsordre. Institusjoner og andre som er involvert i betalingstransaksjonen, skal overføre hele beløpet for transaksjonen uten å trekke fra gebyrer. Betalingsmottakeren kan likevel avtale med sin institusjon at institusjonen skal trekke fra sine gebyrer fra det overførte beløpet før det godskrives betalingsmottakeren, jf. tredje punktum. I så fall skal beløpet for transaksjonen og gebyrene skilles fra hverandre i opplysningene som gis betalingsmottakeren. Dersom gebyrer trekkes fra det overførte beløpet i andre tilfeller enn nevnt i tredje punktum, skal betalerens institusjon, dersom betalingstransaksjonen er iverksatt av betaleren, eller betalingsmottakerens institusjon, dersom betalingstransaksjonen er iverksatt av eller via betalingsmottakeren, sørge for at betalingsmottakeren mottar det fulle beløpet for transaksjonen.

Tredje ledd slår fast at retting av feilaktige godskrivinger reguleres av § 31.

I fjerde ledd er det angitt at reglene i § 29 ikke er til hinder for at det etter ellers gjeldende regler stiftes særskilt sikkerhetsrett i innskudd.

I høringsnotatet ble det med enkelte språklige endringer foreslått en videreføring av gjeldende § 29. Den foreslåtte bestemmelsen innebar en gjennomføring i finansavtaleloven av artikkel 81 i det reviderte betalingstjenestedirektivet.

I første ledd annet punktum ble det foreslått at ordlyden «et straffbart forhold» ble endret til «en straffbar handling som kunden har begått». Endringen ble foreslått for å få klarere frem hva slags straffbart forhold det siktes til.

Finans Norge gir i sin høringsuttalelse uttrykk for usikkerhet om endringen av ordlyden i første ledd annet punktum om unntak for krav som er oppstått som følge av et straffbart forhold, og uttaler:

«Vi er blant annet usikre på om endringen kan medføre noen utilsiktede konsekvenser ved bedrageri der kunden er mer eller mindre vitende om at en konto blir benyttet til mottak av ulovlige midler, og ved bruk av verb i fortid «har begått».»

Departementet foreslår i § 4-13 en regel som i hovedsak viderefører gjeldende § 29.

Når det gjelder unntaksbestemmelsen om straffbare handlinger, jf. Finans Norges høringsuttalelse, er ordlyden som var foreslått i høringsnotatet, etter departementets vurdering i samsvar med det som følger av gjeldende lov. Bestemmelsen bygger på et synspunkt om at det vil være lite rimelig om offeret for en straffbar handling ikke kan motregne krav som skyldes det straffbare forholdet, mot krav som gjerningspersonen har mot offeret. Eksemplet som Finans Norge viser til, synes noe uklart. Dersom det er begått bedrageri mot banken, og banken av denne grunn har krav på tilbakebetaling, kan banken etter forslaget motregne uavhengig av om kontoen er brukt til oppbevaring av midler som er opptjent ved bedrageriet. Det avgjørende er om banken har et krav mot kunden.

Dersom det ikke er kunden selv som står bak bedrageriet, og kunden heller ikke kan anses for å være medskyldig, vil kunden kunne være skyldig i straffbart heleri av midler, som igjen vil gi banken motregningsrett. Dersom kunden ikke kjenner til at midlene er tilkommet på ulovlig vis, vil banken fremdeles kunne ha krav på tilbakeføring av midlene, idet midlene normalt ikke kan ekstingveres på grunn av mottakerens gode tro, forutsatt at prinsippet i godtroervervsloven § 2 nr. 1 legges til grunn analogisk for kontomidler.

En betalingstjenesteyter vil oftere enn de fleste andre som eventuelt må tåle ekstinksjon av rettigheter, kunne være i besittelse av midler som kan benyttes til motregning overfor den godtroende erververen. Det vil etter departementets syn være urimelig om denne motregningsposisjonen skulle komme tjenesteyteren til fordel ved straffbare forhold utført av andre enn mottakeren. I tillegg kommer at tjenesteyteren har langt større mulighet enn kunden til å forhindre bedrageri mot tjenesteyteren og pulverisere et eventuelt tap, herunder ved forsikring.

Departementet har derfor vanskelig for å se gode grunner til at betalingstjenesteyteren bør gis en bedre rett til motregning enn hva som følger av ellers gjeldende rettsregler om motregning der et krav bygger på en straffbar handling. Siktemålet med lovforslaget § 4-13 er tvert imot å innskrenke betalingstjenesteyterens rett til motregning sammenlignet med ellers gjeldende rettsregler om motregning. Departementet foreslår etter dette å opprettholde ordlyden som var foreslått i høringsnotatet, jf. § 4-13 første ledd annet punktum.

Til dokumentets forside