Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

7 Tilbakebetaling av kredittbeløp

7.1 Direktivene

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 har regler om førtidig tilbakebetaling av kredittbeløp. Etter denne bestemmelsen skal forbrukeren ha rett til når som helst å fullt ut eller delvis oppfylle sine forpliktelser etter en kredittavtale. Forbrukeren skal i så fall ha rett til en reduksjon i den samlede kostnaden for kreditten, som består av rentene og kostnadene for den gjenværende delen av kontraktens varighet. Videre følger det av bestemmelsen at kredittyteren ved førtidig tilbakebetaling av kreditt skal ha rett til en rettferdig og objektivt begrunnet kompensasjon for mulige kostnader som er direkte knyttet til den førtidige tilbakebetalingen av kreditten, forutsatt at denne tilbakebetalingen faller innenfor et tidsrom der lånerenten er fast. Det er gitt nærmere regler om størrelsen på kompensasjonen. Videre er det fastsatt visse unntak fra adgangen til å kreve kompensasjon, og medlemsstatene er gitt adgang til selv å fastsette visse unntak.

Boliglåndirektivet artikkel 25 pålegger medlemsstatene å sikre at forbrukeren har rett til helt eller delvis å innfri sine forpliktelser etter en kredittavtale før avtalen utløper. I slike tilfeller skal forbrukeren ha rett til en reduksjon i de samlede kredittkostnadene, som består av rentene og kostnadene for den gjenværende delen av avtalens løpetid. Medlemsstatene kan fastsette at utøvelsen av denne retten skal være underlagt visse vilkår. Medlemsstatene kan også fastsette at kredittgiveren skal ha rett til en rettferdig og objektiv godtgjøring for mulige kostnader som er direkte knyttet til den førtidige tilbakebetalingen. Denne kompensasjonen skal ikke ha preg av å være en sanksjon, og den skal ikke overstige kredittgiverens økonomiske tap. Det følger videre av bestemmelsen at når en forbruker ønsker å innfri sine forpliktelser etter en kredittavtale før kredittavtalen utløper, skal kredittgiveren «umiddelbart etter at anmodningen er mottatt, på papir eller på et annet varig medium, gi forbrukeren de opplysningene som er nødvendige for å vurdere dette alternativet». Opplysningene skal minst inneholde «en angivelse av hvor store følger det vil ha for forbrukeren dersom denne innfrir sine forpliktelser før kredittavtalen utløper, og tydelig angi alle forutsetninger som anvendes». Forutsetninger som anvendes, «skal være rimelige og kunne begrunnes». Medlemsstatene kan fastsette at utøvelsen av retten til førtidig tilbakebetaling «forutsetter at forbrukeren har en rettmessig interesse, dersom den førtidige tilbakebetalingen skjer innenfor en periode med fast lånerente».

Etter boliglåndirektivet artikkel 28 nr. 2 og 3 skal medlemsstatene påse at kostnader som en kreditor ilegger skyldneren ved betalingsmislighold, ikke er større enn nødvendig, og at det gjelder et tak på størrelsen av kostnaden som ilegges forbrukeren ved betalingsmislighold.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 2 og 3 har regler om tilfeller der varene eller tjenestene som omfattes av en tilknyttet kredittavtale, ikke leveres eller bare leveres delvis eller ikke er i samsvar med avtalen om levering av varer eller tjenester. Forbrukeren skal i så fall «ha rett til å ta rettslige skritt mot kredittgiveren dersom forbrukeren har tatt rettslige skritt mot leverandøren, men ikke har oppnådd det vedkommende var berettiget til i samsvar med lovgivningen eller avtalen om levering av varer eller tjenester». Det følger av bestemmelsen at medlemsstatene skal fastsette i hvilket omfang og på hvilke vilkår slike rettslige skritt skal kunne tas. Videre følger det av bestemmelsen at den ikke berører nasjonale bestemmelser om at kredittgiveren har solidaransvar for ethvert krav som forbrukeren måtte ha mot leverandøren, i tilfeller der kjøp av varer eller tjenester fra leverandøren er finansiert ved en kredittavtale.

7.2 Gjeldende rett

I gjeldende finansavtalelov reguleres tilbakebetaling av kredittbeløp i §§ 51 til 54 a. Bestemmelsene er plassert i kapittel 3 om kredittavtaler mv. Bestemmelsene er i hovedsak en kodifisering av alminnelige pengekravsrettslige prinsipper. Enkelte spørsmål som aktualiseres ved tilbakebetaling av kredittbeløp, reguleres imidlertid ikke av finansavtaleloven. Spørsmålet om når kredittgiveren har krav på tilbakebetaling (forfallstiden), reguleres av alminnelige pengekravsrettslige prinsipper, som blant annet kommer til uttrykk i gjeldsbrevloven § 5 første ledd første punktum. Her slås det fast at skyldneren plikter å betale «straks» kreditor «seier frå» (påkravsregelen). Ettersom gjeldsbrevloven og den alminnelig pengekravsrettslige regelen kan fravikes ved avtale, gjelder påkravsregelen bare dersom partene ikke har avtalt når tilbakebetaling skal skje.

På hvilket tidspunkt kredittkunden tidligst har rett til å tilbakebetale kreditten (frigjøringstiden), reguleres av finansavtaleloven § 53 første ledd. Etter denne bestemmelsen har kunden rett til å tilbakebetale kreditten «helt eller delvis før avtalt forfallstid». Betaling før forfallstid omtales gjerne som førtidig tilbakebetaling. Finansavtaleloven § 53 første ledd er formulert annerledes enn gjeldsbrevloven § 5 første ledd første punktum, som gir uttrykk for en alminnelig pengekravrettslig regel om at skyldneren kan betale «so snart han vil» dersom det «ikkje [er] fastsett noko om betalingstid». Selv om bestemmelsene er ulikt formulert, bygger de på et felles utgangspunkt om at skyldneren kan betale når han eller hun måtte ønske, også før avtalt forfallstid, dersom partene ikke har avtalt en bestemt frigjøringstid. I motsetning til gjeldsbrevloven § 5 kan finansavtaleloven § 53 første ledd ikke fravikes ved avtale som er mindre gunstig for skyldneren enn reglene i finansavtaleloven, hvis skyldneren er en forbruker, se finansavtaleloven § 2 første ledd.

I visse tilfeller kan det være uklart om partene ved angivelse av bestemte betalingstidspunkter i avtalen har ment å regulere forfallstid eller frigjøringstid. Spørsmålet må løses ved alminnelig avtaletolkning. I juridisk teori tas det til orde for en presumsjon for at et fastsatt betalingstidspunkt i en avtale kun bestemmer forfallstiden dersom det ikke er holdepunkter for noe annet, se Bergsåker: Pengekrav (2. utgave) s. 42. Grunnen er at partenes hensikt med å fastsette bestemte betalingstidspunkter som regel er å regulere skyldnerens betalingsplikt (forfallstiden), ikke skyldnerens betalingsrett (frigjøringstiden).

Finansavtaleloven § 53 annet ledd første punktum fastsetter at det skal betales kredittkostnader for den benyttede kredittiden, regnet frem til og med betalingsdagen. Bestemmelsens annet og tredje punktum fastslår at kredittgiveren i tillegg kan kreve gebyr så langt det følger av avtalen dersom kunden ikke er forbruker, men gebyret er begrenset til dekning av kostnadene ved den førtidige tilbakebetalingen.

Finansavtaleloven § 54 gir regler om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Ved førtidig tilbakebetaling av kreditt hvor rentesatsen, gebyrer og andre kostnader er bundet for hele kredittavtalens løpetid, eller hvor slikt vederlag bare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i kredittavtalen, kan kredittgiveren etter § 54 første ledd første punktum kreve dekket tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden dersom kredittgiverens rettigheter følger av avtalen. Ved fastrentekreditt kan det altså avtales at førtidig tilbakebetaling er betinget av at skyldneren dekker kreditors rentetap ut bindingsperioden. Vanlige regler om frigjøringstid gjelder ikke fullt ut ved fastrentekreditt fordi risikoen for uheldig renteutvikling da ensidig ville ligge på kreditor. Finansavtaleloven § 54 tar sikte på å sikre balanse i kredittforholdet. Det gjelder likevel enkelte særregler hvis kredittkunden er forbruker, se § 54 første ledd annet punktum og annet og tredje ledd. Lovens § 54 fjerde ledd regulerer kredittkundens krav på godskrivning av rentegevinst som kredittgiveren oppnår.

Etter finansavtaleloven § 51 kan kredittgiveren kreve forsinkelsesrenter ved forsinket betaling. Bestemmelsens annet punktum fastsetter at forsinkelsesrenteloven gjelder i den utstrekning forsinkelsesrenter ikke er særskilt regulert i kredittavtalen. Dersom kredittkunden er forbruker, kan det ifølge tredje punktum ikke avtales vilkår som stiller kredittkunden dårligere enn det som følger av forsinkelsesrenteloven.

Når en skyldner har flere gjeldsposter hos samme kreditor, kan det ved nedbetaling av gjelden bli spørsmål om hvilke gjeldsposter betalingen skal avregnes på. Avregning av gjeldsposter ved tilbakebetaling i forbrukerforhold reguleres av finansavtaleloven § 54 a. Bestemmelsens første ledd fastslår at forbrukeren ved avtale med kredittgiveren før betalingen ikke kan gi avkall på retten til å velge hvilket krav eller del av et krav en betaling skal avregnes på. Bestemmelsen gjør det alminnelige pengekravsrettslige prinsippet om at skyldneren kan velge hvilket krav en tilbakebetaling skal avregnes på, ufravikelig i forbrukerforhold. Ufravikeligheten knytter seg bare til forhåndsavtaler som gir avkall på valgrett, jf. ordene «før betalingen».

§ 54 a annet ledd regulerer tilfeller hvor kredittgiveren har flere forfalte terminer overfor forbrukeren, og forbrukeren foretar delbetaling. I slike tilfeller anses betalingen for å være foretatt på de tidligst forfalte terminene, dersom forbrukeren ikke gir uttrykk for og det ikke fremgår av sammenhengen hvilke terminer betalingen skal avregnes på. Etter ordlyden i finansavtaleloven § 1 femte ledd annet punktum gjelder bestemmelsen også for kredittavtaler mellom næringsdrivende hvor verken kunden eller kredittyteren er en finansinstitusjon eller lignende institusjon. På dette punktet er imidlertid loven uklar, idet § 54 a etter sin ordlyd kun gjelder for en kredittkunde som er forbruker.

Avregning av gjeldsposter ved tilbakebetaling er ulovfestet utenfor forbrukerforhold. Etter alminnelige prinsipper har skyldneren også her som hovedregel prinsipal valgrett med hensyn til hvilke krav som skal innfris. Valgretten kan fravikes ved avtale. Dersom skyldneren ikke benytter seg av valgretten, antas det å følge av ulovfestede regler at kreditor i noen grad må se hen til skyldnerens interesser ved delbetaling før kreditors valgrett kan utøves, se NOU 2009: 11 s. 123, som blant annet viser til Krüger: Pengekrav (1984) s. 221–222 med omtale av dommene inntatt i Rt. 1924 s. 809 og Rt. 1975 s. 1003.

Finansavtaleloven § 54 b regulerer tilfeller hvor varer eller tjenester er kjøpt på kreditt, og kreditten ytes av andre enn selgeren. Bestemmelsens første ledd første punktum fastslår at forbrukeren i slike tilfeller kan rette de samme «innsigelser og pengekrav» mot kredittgiveren som forbrukeren kan rette mot selgeren, såfremt kreditten er gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren. Til forskjell fra reglene som er omtalt foran, dreier ikke denne regelen seg om kredittkundens tilbakebetaling til kreditor. Regelen regulerer tilfeller hvor kredittkunden kan rette krav mot kredittgiveren. Etter annet punktum i bestemmelsen må forbrukeren ved siden av reklamasjon overfor selgeren underrette kredittgiveren så snart det er rimelig anledning til det. Dersom forbrukeren har et pengekrav som etter § 54 b første ledd kan gjøres gjeldende mot kredittgiveren, fastslår § 54 b annet ledd at kredittgiverens ansvar er begrenset til det beløpet kredittgiveren har mottatt av forbrukeren i anledning kjøpet. Bestemmelsens tredje ledd fastslår at første og annet ledd gjelder tilsvarende ved tjenesteytelser. Etter fjerde ledd gjelder ikke paragrafen for forbrukeres innsigelser eller pengekrav mot en kredittgiver som har fått overført pengekravet på forbrukeren til seg.

7.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å lovfeste en regel om at kredittkunden skal tilbakebetale kredittbeløpet «når kredittyteren krever det». Ifølge høringsnotatet ville dette være en kodifisering av den alminnelige påkravsregelen som gjelder i fravær av at partene har avtalt når tilbakebetaling skal skje. Bestemmelsen tok med andre ord ikke sikte på noen endring av gjeldende rett. Regelen ble foreslått lovfestet fordi «det kan fremstå som uklart hvorfor loven regulerer kundens rett til å tilbakebetale, men ikke kredittyterens rett til betaling».

Videre ble det foreslått en regel om at kunden kan tilbakebetale kreditten helt eller delvis «før avtalt frigjøringstid», selv om kredittavtalen angir noe annet. I § 53 første ledd i gjeldende finansavtalelov heter det at kredittkunden har rett til å tilbakebetale kreditten «før avtalt forfallstid». I høringsnotatet ble det lagt til grunn at gjeldende § 53 «[t]rolig bør […] forstås dithen at bestemmelsen gir kunden rett til å betale før avtalt frigjøringstid». Det ble i den forbindelse vist til at forfallstiden er det tidspunktet kunden er forpliktet til å betale. Betaling etter dette tidspunktet anses som kontraktsbrudd. Det ble gitt uttrykk for at gjeldende § 53 første ledd slik sett gir mindre mening, da kunden ikke bare har rett, men plikt til å tilbakebetale senest ved avtalt forfallstid. Ved flytende rente har kunden i samsvar med hovedregelen i norsk rett, som blant annet fremgår av gjeldsbrevloven § 5 første ledd første punktum, adgang til å betale så snart kunden vil. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at retten til å innfri før avtalt frigjøringstid gjelder selv om kredittavtalen skulle ha vilkår om at en slik rett ikke gjelder. Gjeldende § 53 første ledd ble etter dette foreslått videreført, men med en annen ordlyd.

§ 53 annet ledd første punktum om at det skal betales kredittkostnader for den benyttede kredittiden regnet frem til og med betalingsdagen, ble ansett gjennomført i en generell bestemmelse om vederlag og gebyrer (§ 81 annet ledd i høringsnotatet). Om § 53 annet ledd annet punktum ble det uttalt at det er usikkert om denne bestemmelsen skulle gi noe annet resultat enn det som følger av gjeldende § 54 første ledd første punktum, og om § 53 annet ledd tredje punktum ble det uttalt at bestemmelsen står i direkte motstrid til § 54. Verken annet eller tredje punktum i § 53 annet ledd ble derfor foreslått videreført i høringsnotatet.

Lovforslaget i høringsnotatet videreførte også en bestemmelse tilsvarende gjeldende § 54 om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Lovforslaget svarte i det vesentlige til bestemmelsen i gjeldende lov.

Nåværende § 54 a om avregning av gjeldsposter ble også foreslått videreført. Ifølge høringsnotatet var den foreslåtte bestemmelsen i samsvar med det som antas å være gjeldende rett ved delbetalinger, med ett viktig unntak: Kredittyteren skulle etter lovforslaget ikke ha valgrett med hensyn til hvilket krav en betaling skal avregnes mot når betaleren ikke har angitt et krav. I motsetning til hovedregelen om valgrett for kreditor gikk lovforslaget ut på at kredittyteren må avregne gjeldsposten mot det tidligst forfalte kravet.

Nåværende § 54 b om forbrukerens innsigelser mot kredittyteren ble i hovedsak foreslått videreført i § 90 i høringsnotatets lovforslag. Når det gjelder bestemmelsens virkeområde, uttales det i høringsnotatet:

«Gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven gjelder for avtale med «kredittgiver». §§ 44 og 44 a, jf. § 1 sjette ledd, innebærer at enhver som yter kreditt i næringsvirksomhet til en forbruker, er å anse som kredittgiver etter kapittel 3. I den forbindelse kan unntaket for vederlagsfrie kreditter etter § 44 annet ledd bokstav a synes problematisk. Denne bestemmelsen innebærer at ved vederlagsfri kreditt gjelder ikke § 54 b. Typisk vil kreditt som er ytt en forbruker i relasjon denne paragrafen, være skjedd ved bruk av kredittkort. Mange kort gir i dag opp til 45 dager rentefri kreditt, slik at dersom forbrukeren betaler det skyldige beløpet i sin helhet, er kreditten ikke omfattet av reglene i kapittel 3. Etter kredittkjøpsloven § 8 ville en vederlagsfri kreditt vært omfattet. Departementet kan ikke se at denne problemstillingen har blitt særskilt vurdert.»

Bestemmelsen i nåværende fjerde ledd om at paragrafen ikke gjelder for forbrukeres innsigelser eller pengekrav mot en kredittgiver som har fått seg overført pengekravet på forbrukeren, ble foreslått endret. Det uttales i høringsnotatet:

«Gjeldende fjerde ledd synes å avskjære forbrukerens mulighet til å motregne på cesjonaren med krav som springer ut av kontoavtalen, noe som synes å begrense den alminnelig motregningsretten for konnekse krav. Bestemmelsen kan forstås som at forbrukeren stilles i en mindre fordelaktig situasjon enn for eksempel et selskap vil stå i, om kravet overdras, sml. gjeldende § 55 første ledd og lovforslaget § 91 fjerde ledd.»

På denne bakgrunn ble det i stedet foreslått en bestemmelse som slo fast at dersom kredittyterens fordring overdras, mister ikke forbrukeren sin rett til å motregne sitt krav mot krav etter kredittavtalen.

7.4 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet mener at det ikke bør foreslås en regel om at kunden skal tilbakebetale kredittbeløpet når kredittyteren krever det. I høringsuttalelsen uttales det at Forbrukerombudet ikke er kjent med at det i dag opereres med forskjellige datoer for frigjøringstid og forfallsdato, og ombudet «deler derfor ikke departementets syn på at det er nødvendig med et skille mellom disse for å gi forbrukeren en rettighet til å si opp før avtalt tid». Forbrukerombudet tolker bestemmelsen slik at den «kun regulerer kredittavtaler som ikke har noen form for vilkår knyttet til tilbakebetaling av benyttet kreditt», og uttaler:

«Etter det vi er kjent med, har de aller fleste kredittavtaler som inngås med forbrukere slike vilkår. Avtaler om kredittkort har normalt vilkår om månedlige forfall med minimumsbeløp, og vil derfor etter vårt syn ikke omfattes av § 88 første ledd, første setning. Vi antar imidlertid regelen om tilbakebetaling i § 88 første ledd, første setning vil kunne ha betydning for enkelte typer rammekreditter der avtalen ikke inneholder vilkår som regulerer tilbakebetaling av benyttet kreditt. Vi er imidlertid uenig i at den alminnelige regelen om påkrav kommer til anvendelse på slike kredittavtaler etter gjeldende rett.
Vi er ikke kjent med at det er anledning til å kreve innfrielse av benyttet kreditt etter alminnelige påkravsregler, med mindre det følger av vilkårene at kreditten skal tilbakebetales ved påkrav. Vi er av den oppfatning at kredittytere i dag må gå til oppsigelse dersom de ønsker at kredittkunden skal tilbakebetale kreditt etter en tidsubestemt kredittavtale som ikke inneholder vilkår om tilbakebetaling. Oppsigelse av avtalen vil innebære at forbrukeren får minst to måneders frist for tilbakebetaling av benyttet kreditt, jf. gjeldende § 51a andre ledd.
Konsekvensen av forslaget i § 88 første ledd, første setning vil dermed være en endring av gjeldende rett til skade for forbruker. En slik endring vil etter vårt syn være meget uheldig.»

Forbrukerombudet peker videre på at begrepet «frigjøringstid» er lite kjent, og foreslår at loven i stedet bør gi uttrykk for at kunden kan tilbakebetale kreditten før avtalt «tid», «dato» eller lignende for å gjøre bestemmelsen mer forståelig for forbrukere.

Også Finans Norge gir uttrykk for at det ikke bør gis en regel om at kunden skal tilbakebetale kredittbeløpet når kredittyteren krever det, og begrunner dette med at bestemmelsen er lite pedagogisk. Når det gjelder bestemmelsen om at kunden kan tilbakebetale kreditten før avtalt frigjøringstid, antar Finans Norge «at departementets forslag teoretisk er korrekt, men at setningen ikke reflekterer hvordan det fungerer i praksis. Etter vår oppfatning vil «avtalt frigjøringstid» normalt være på det tidspunkt når lånet utbetales». Ellers bemerker Finans Norge i tilknytning til forslaget til § 90 i høringsnotatet (nåværende § 54 b) om forbrukerens innsigelser mot kredittyteren at kreditter som faller utenfor virkeområdet til kapitlet om kredittavtaler, «ikke kan innebære et subsidiært ansvar for selgers mislighold etter forslagets § 90». Videre mener Finans Norge at «vederlagsfrie kreditter ikke bør gi vern etter § 90». Det samme må ifølge Finans Norge gjelde «overdragelse eller pantsettelse av fordringer på utsatt betaling innenfor 90 dager». Finans Norge mener at denne situasjonen ikke beror på «avtale om kreditt med selger», men en «overdragelse som ble løst i § 54b siste ledd og som må inn igjen i forslagets § 90».

Finans Norge mener videre at ordlyden i nåværende § 54 b fjerde ledd bør videreføres. Høringsinstansen uttaler at innsigelsene ved overdragelse må reguleres av gjeldsbrevloven § 25, og at motregningsrett må «løses etter reglene som gjelder for overdragelse – også forholdet til konnekse krav».

Forbrukerombudet er på den annen side positiv til forslaget om endring av nåværende fjerde ledd, «slik at det nå er klart at forbrukeren vil ha sine innsigelser i behold overfor en eventuell cesjonar».

Når det gjelder uttalelsene i høringsnotatet om anvendelsen av § 54 b ved vederlagsfrie kreditter, mener Forbrukerombudet at denne problemstillingen ikke er helt treffende. Forbrukerombudet uttaler at dersom kapittel 3 i dagens finansavtalelov kommer til anvendelse, vil forbrukeren være dekket av § 54 b dersom kjøpet betales med et kredittkort eller annen betalingsmetode som reguleres av kapitlet:

«Så lenge det ikke er snakk om en «kredittavtale der kreditten gis rente- og kostnadsfritt, [eller en] kredittavtale som innebærer en rente- og kostnadsfri henstand med betalingen av en eksisterende forpliktelse», jf. dagens § 44 andre ledd, bokstav a, kommer dagens kapittel 3 (inkludert § 54b) til anvendelse. Det er derfor ikke av betydning om forbrukeren betaler renter på et konkret kjøp gjennomført i tilknytning til en slik kredittavtale. Det er avtalen som sådan som må være kostnadsfri, for at unntaket skal komme til anvendelse.»

Forbrukerombudet viser i den forbindelse til Prop. 65 L (2009–2010) s. 210 og uttaler videre at «[e]n praksis der forbrukerens mulighet til å gjøre krav gjeldende mot kredittyter er avhengig av at det var påløpt kredittkostnader i tilknytning til det enkelte kjøp, vil kunne føre til vanskelige grensedragninger, og vil også være egnet til å oppfordre forbrukere til å pådra seg kredittkostnader ved f.eks. å ikke betale hele kredittkortregningen ved forfall. Et slikt insentiv til å pådra seg økte kostnader er uheldig». American Express Services Europe Ltd. uttaler seg i samme retning når det gjelder uttalelsene i høringsnotatet om verdelagsfrie kreditter.

Forbrukerombudet mener ellers at det bør vurderes å utvide bestemmelsen til å gjelde ikke bare der forbrukere har benyttet kreditt (for eksempel kredittkort), men også der forbruker har handlet med debetkort eller har benyttet andre betalingsløsninger:

«Etter Forbrukerombudets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende uavhengig av om forbruker har benyttet debet eller kreditt. Det er aktørene som formidler betaling fra forbrukere til næringsdrivende som er nærmest til å vurdere de næringsdrivende de inngår avtaler med. Gjennom å formidle betalinger til den næringsdrivende, står de også i en langt sterkere stilling enn en vanlig betalende forbruker når det gjelder å sikre at krav blir oppgjort. I tillegg til utstedere av betalingsinstrumenter bør ulike betalingsfullmektigtjenester være omfattet, siden disse også fordrer at fullmektigen har en avtale med betalingsmottaker.
Ettersom disse hensynene ikke gjør seg gjeldende der en forbruker foretar en overføring til en næringsdrivendes konto, bør man begrense et slikt ansvar til tilfellene der det er benyttet en betalingstjeneste eller et betalingsinstrument som fordrer at det eksisterer en avtale mellom yteren av betalingstjenesten og selgeren. Kravet til avtalen bør ikke være strengere enn at det er tilstrekkelig at aktørene er knyttet sammen gjennom et avtaleregelverk tilsvarende f.eks. Visa eller MasterCard, slik tilfellet er i dag for kredittkort.»

Forbruker Europa uttaler at organisasjonen er positiv til lovforslaget § 90, og er også positiv til angivelsen av at bestemmelsen gjelder «ved kjøp av varer eller tjenester». På den annen side uttales det at «det negative ved å angi et nærmere anvendelsesområde er at det er en risiko for at bankene får en mulighet til å tolke regelen strengere enn det har vært tidligere». Forbruker Europa uttaler videre at organisasjonen er enig i at det er problematisk at bestemmelsen gjør unntak for vederlagsfri kreditt, men kan samtidig opplyse om at man så langt ikke har erfart at en kredittgiver har avvist en forbruker under henvisning til at kreditten var vederlagsfri. Videre heter det i høringsuttalelsen:

«Vi mottar daglige henvendelser fra norske forbrukere, som har kjøpt varer eller tjenesteytelser i utlandet, hvor det oppstår problemer i relasjon til avtalen. Problemene er typisk at selgeren ikke overholder forbrukerens rettigheter, selger har gått konkurs, direkte svindel fra selger eller uautoriserte transaksjoner. I disse situasjoner er det helt avgjørende at det finnes lovgivning som berettiger forbrukeren til å få chargeback gjennom kredittyter. Særlig i situasjoner hvor selger befinner seg i utlandet, kan det virke vanskelig og uoverskuelig for forbrukeren å skulle «kjempe» mot selger og mange forbrukere gir til slutt opp. Viktigheten av denne regelen bekreftes også i grensekryssende saker. Vårt inntrykk er at det samlet gjelder svært store summer som forbrukene hvert år får tilbake ved hjelp av chargeback.
Netthandelen innlands og på tvers av landegrensene økes, samtidig med at der hele tiden finnes nye og kreative måter at svindle forbrukere på. Det er derfor avgjørende å ha et regelverk som gjør det trygt for forbrukene å handle både på nett og i butikker.
I 2014 skrev Forbruker Europa nettverket en rapport om chargeback. Formålet med rapporten var å avdekke implementeringen og bruken av chargeback i Forbruker Europa sitt nettverk. I 2018 vil Forbruker Europa nettverket skrive en oppfølgning på den første rapporten om chargeback.
I følge vår chargeback rapport er det utbredt at bankene ikke opplyser forbrukerne om muligheten for chargeback og at forbrukerne må insistere på at bankene skal behandle deres krav om tilbakebetaling. Forbruker Europa ser derfor svært gjerne, at kredittgiver i lovgivningen pålegges en direkte opplysningsplikt omkring chargeback, som ikke kan gjemmes bort i vilkårene.
Forbruker Europa mottar ofte henvendelser, hvor forbrukeren har vært utsatt for svindel av ulike slag og forbrukeren har overført kjøpsbeløpet ved bankoverføring eller anvendt debetkort. Forbrukerne er på nåværende tidspunkt svært dårlig stilt og vi ser derfor et stort behov for at en chargeback bestemmelse også gjelder for bankoverføring direkte til selger, bankoverføring til en mellommann f.eks. paypal eller likende aktør og ved bruk av debetkort. På nåværende tidspunkt er det opp til den enkelte kortutsteder om de ønsker å gi slik beskyttelse som med kredittkort. Vi er bekjent med at VISA gir en slik rett til chargeback for debetkort. Vi mener at dette burde være lovregulert.
I dansk og portugisisk lovgivning har det blitt direkte regulert at debetkort også er beskyttet av muligheten for chargeback. I Danmark gjelder dette i tilfeller hvor varen ikke har blitt levert til en forbruker og i tilfeller, hvor der er levert feil varer, hvor dette kan sidestilles med manglende levering av varen. Forbruker Europa så gjerne at en likende regel ble innført i norsk lovgivning, da vi ser et stort behov for dette.»

7.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre forslagene i høringsnotatet, med visse språklige endringer. Det vises til §§ 2-9 til 2-12 i lovforslaget.

Departementet foreslår at reglene om tilbakebetaling av kredittbeløp samles og tas inn i et nytt kapittel 2 i lovforslaget. Lovstrukturen i nåværende lov fører til en del uklarheter om og gir ikke nødvendigvis en hensiktsmessig avgrensning av reglenes virkeområde.

Departementet viser for det første til at gjeldende finansavtalelov § 1 femte ledd annet punktum fastslår at «bare §§ 52, 53 og 54 a» gjelder for kredittavtaler mellom næringsdrivende såfremt verken kredittkunden eller kredittgiveren er en finansinstitusjon eller lignende institusjon. Bestemmelsen kan motsetningsvis leses slik at reglene i kapittel 3 for øvrig ikke kommer til anvendelse i disse tilfellene – uavhengig av om reglene antas å gi uttrykk for alminnelige pengekravsrettslige regler. Loven skal neppe forstås på denne måten, og den nye loven bør utformes slik at den ikke åpner for tilsvarende tolkningstvil.

Departementet viser videre til § 54 a, som regulerer avregning av gjeldsposter i forbrukerforhold. Det virker uklart hvorfor denne bestemmelsen, som ivaretar forbrukerhensyn, skal komme til anvendelse i kredittforhold mellom to næringsdrivende som ikke er finansinstitusjoner eller lignende.

Det virker også uklart hvorfor gjeldende § 54 første ledd ikke gjelder i kredittforhold som nevnt i § 1 femte ledd annet punktum. Det følger av § 1 femte ledd annet punktum at § 53 gjelder, men ikke § 54. §§ 53 og 54 må imidlertid ses i sammenheng, da bestemmelsene samlet sett gir uttrykk for reglene som gjelder ved førtidig tilbakebetaling. Det er vanskelig å se noen begrunnelse for at § 53 første ledd om kredittkundens rett til førtidig tilbakebetaling av kreditten skal gjelde, men ikke § 54 om det økonomiske oppgjøret mellom kredittgiveren og kredittkunden ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. De hensynene som begrunner de særlige reglene om fastrentekreditt, gjør seg gjeldende også utenfor forbrukerforhold. Det ville dermed være naturlig at også § 54 første ledd skulle gjelde i tilfeller som nevnt i § 1 femte ledd.

Dessuten nevnes at gjeldende § 52 om førtidig forfall kommer til anvendelse i tilfeller som nevnt i § 1 femte ledd annet punktum. Lovens § 52 fjerde ledd fastslår at § 53 annet ledd og § 54 første ledd gjelder tilsvarende ved førtidig forfall etter § 52. I denne sammenhengen kommer § 54 første ledd dermed til anvendelse selv om § 1 femte ledd annet punktum slår fast at det kun er §§ 52, 53 og 54 a som gjelder ved kreditt mellom næringsdrivende som ikke er finansinstitusjoner eller lignende.

Departementet mener på denne bakgrunn at det vil gi en bedre lovstruktur å plassere mer alminnelige pengekravsrettslige regler i et nytt kapittel 2, som gis et mer generelt virkeområde enn loven for øvrig. Dette kan klargjøre rettstilstanden og gjøre loven lettere tilgjengelig. De reglene som fremgår av kapittel 2, skal etter lovforslaget blant annet gjelde fullt ut mellom to næringsdrivende som ikke er finansinstitusjoner eller lignende, jf. § 1-2 første ledd. Virkeområdet for reglene om tilbakebetaling av kreditt gis dermed et mer generelt virkeområde sammenlignet med gjeldende lov, men dette innebærer først og fremst en strukturell endring.

I tråd med forslaget i høringsnotatet mener departementet at det er naturlig å lovfeste en regel om når kredittyteren kan kreve tilbakebetaling av kreditten (forfallstiden), ettersom gjeldende finansavtalelov § 53 første ledd og lovforslaget § 2-9 annet ledd annet punktum har regler også om når kunden har rett til å tilbakebetale kreditten (frigjøringstiden). Å lovfeste det alminnelige påkravsprinsippet kan ha en opplysende funksjon, jf. § 2-9 annet ledd første punktum i lovforslaget. Når det gjelder høringsuttalelsen fra Forbrukerombudet, slutter departementet seg ikke til synspunktet om at kreditor etter gjeldende rett ikke kan kreve innfrielse av benyttet kreditt etter alminnelige påkravsregler, med mindre det følger av vilkårene at kreditten skal tilbakebetales ved påkrav. Den ulovfestede hovedregelen i norsk rett er at skyldneren plikter å betale kreditor når kreditor ber om betaling (påkrav), med mindre noe annet er avtalt eller særskilt bestemt. Denne hovedregelen fremgår blant annet av gjeldsbrevloven § 5 første ledd annet punktum og er forutsatt i forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd annet punktum. Å lovfeste den alminnelige påkravsregelen vil dermed ikke være en endring av gjeldende rett til skade for forbrukeren, slik det gis uttrykk for i høringsuttalelsen. I praksis avtales det riktignok som regel bestemte forfallstidspunkter for når kreditten skal tilbakebetales, og i slike tilfeller vil påkravsregelen ikke gjelde. Påkravsregelen er likevel den fravikelige hovedregelen for forfallstiden i norsk rett, og den må ikke avtales særskilt for å komme til anvendelse. Lovforslaget § 2-9 annet ledd første punktum innebærer etter dette ikke noen innholdsmessig endring av dagens rettstilstand.

Departementet foreslår ikke en endring av gjeldende § 53 første ledd, som fastslår at kredittkunden har rett til å tilbakebetale kreditten helt eller delvis «før avtalt forfallstid». I høringsnotatet ble det foreslått å endre ordlyden til «før avtalt frigjøringstid». Regelen i gjeldende § 53 første ledd gir uttrykk for det alminnelige pengekravsrettslige prinsippet som blant annet fremgår av gjeldsbrevloven § 5 første punktum. Prinsippet går ut på at skyldneren har rett til å betale når som helst før forfallstiden, med mindre partene har avtalt noe annet. Departementet mener det vil være uheldig å fravike dette alminnelige prinsippet, og foreslår derfor å videreføre gjeldende § 53 første ledd på dette punktet, likevel med en språklig endring etter innspill fra Forbrukerombudet i høringen. Det vises til § 2-9 annet ledd annet punktum i lovforslaget. I likhet med gjeldende lov følger det av lovforslaget at en avtale som bestemmer at skyldneren ikke skal ha rett til å gjøre opp kredittgjelden når som helst, ikke er bindende for en skyldner som er forbruker. Dette følger av § 2-9 annet ledd annet punktum sett i sammenheng med § 1-9.

Regelen må ses i sammenheng med den foreslåtte bestemmelsen om tilbakebetaling av fastrentekreditt i § 2-10. Også når det gjelder avtaler om fastrentekreditt, har en forbruker rett til å innfri lånet allerede straks etter inngåelsen av kredittavtalen. Avtaler som fastsetter noe annet, er ikke bindende for forbrukeren. Etter § 2-10 kan imidlertid partene avtale at førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt skal være betinget av at forbrukeren dekker kredittyterens tap i bindingsperioden. Bestemmelsen skal hindre at risikoen for uheldig renteutvikling ensidig ligger på kreditor. Departementet mener etter dette at § 2-9 annet ledd og § 2-10 samlet sett innebærer en rimelig avveining av interessene til skyldneren og kreditor.

Nåværende § 53 annet ledd første punktum er videreført i § 2-9 første ledd i lovforslaget. I likhet med høringsnotatet foreslås § 53 annet ledd annet og tredje punktum ikke videreført.

Når det gjelder den nærmere vurderingen av kravene til norsk rett som følger av bestemmelsene om førtidig tilbakebetaling i forbrukerkredittdirektivet, viser departementet til Prop. 65 L (2009–2010) kapittel 11. Departementet bemerker at artikkel 25 om førtidig tilbakebetaling i boliglåndirektivet i hovedsak synes å tillate en videreføring av gjeldende rett for så vidt gjelder tilbakebetaling av boliglån, slik det også ble foreslått i høringsnotatet. Det vises her blant annet til de nasjonale valgene som er angitt i artikkel 25 nr. 2, 3 og 5. Lovforslaget bygger ellers på at Norge ikke benytter den nasjonale valgmuligheten i artikkel 25 nr. 5, som åpner for at medlemsstatene kan fastsette at retten til førtidig tilbakebetaling skal være betinget av at skyldneren kan påvise en rettmessig interesse i å foreta en førtidig tilbakebetaling. Etter lovforslaget vil kredittkundens rett til førtidig tilbakebetaling fortsatt gjelde ubetinget. Når det gjelder adgangen etter forbrukerkredittdirektivet til å fastsette regler om «rettferdig og objektiv godtgjørelse» til fordel for kredittyteren, legger departementet til grunn at reglene i lovforslaget § 2-9 må anses å være både rettferdige og objektive. Boliglåndirektivet artikkel 25 nr. 2 tillater at medlemsstatene kan fastsette at retten til førtidig tilbakebetaling skal være underlagt visse vilkår. Sammenholdt med bestemmelsen i direktivet artikkel 25 nr. 3 legger departementet til grunn at gjeldende regler om vilkår og kompensasjon ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt kan videreføres.

For å gjennomføre boliglåndirektivet artikkel 28 nr. 2 og 3 foreslås det i lovforslaget § 2-9 fjerde ledd annet punktum at forsinkelsesrenteloven § 4 skal gjelde tilsvarende til fordel for skyldneren ved boliglån selv om skyldneren ikke er en forbruker. Forslaget tar derfor høyde for de tilfeller hvor en næringsdrivende kunde har kreditt med sikkerhet i privatbolig, jf. § 1-7 tredje ledd.

Nåværende § 54 b er videreført i § 2-7 i lovforslaget. Departementet går ikke inn for en videreføring av bestemmelsens fjerde ledd, slik Finans Norge tar til orde for i sin høringsuttalelse. I likhet med Forbrukerombudet mener departementet at det er ønskelig å klargjøre at kunden har sine innsigelser i behold overfor en ny kreditor. Dette følger av den alminnelige bestemmelsen i § 2-13 første ledd i lovforslaget. Som det ble vist til i høringsnotatet, kan fjerde ledd i gjeldende lov oppfattes slik at den avskjærer forbrukerens adgang til å motregne på cesjonaren med krav som springer ut av kontoavtalen, noe som synes å begrense den alminnelige motregningsretten for konnekse krav. Nåværende fjerde ledd kan forstås slik at forbrukeren stilles i en mindre fordelaktig situasjon enn for eksempel et selskap vil stå i om kravet overdras, sml. gjeldende § 55 første ledd. En slik tolkning av loven er etter departementets syn uheldig, da den åpner for at kreditor kan omgå reglene i finansavtaleloven ved å overdra pengekravet videre.

Når det gjelder spørsmålet som var omtalt i høringsnotatet om bestemmelsens anvendelse på vederlagsfrie kreditter, innebærer lovforslaget en videreføring av løsningen etter den opprinnelige bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 8. Lovforslaget § 2-7 vil med andre ord gjelde uavhengig av om det løper renter eller ikke. Dette følger av at bestemmelsen er plassert i kapittel 2, som har et generelt virkeområde.

Forbrukerombudet og Forbruker Europa har i sine høringsuttalelser tatt til orde for å utvide bestemmelsen i gjeldende § 54 b til å gjelde også i tilfeller der forbruker har handlet med debetkort eller benyttet andre betalingsløsninger. Departementet ser at lovforslaget § 2-7 kan slå noe tilfeldig ut, da det kan være avgjørende etter bestemmelsen hvilken type betalingskort forbrukeren har benyttet. Departementet foreslår likevel ikke endringer av bestemmelsen på dette punktet nå. Det vises særlig til at det kan være vanskelig å fastlegge virkeområdet for bestemmelsen dersom man skal vurdere å inkludere bruk av debetkort og andre betalingsløsninger. Et forslag til lovendringer har heller ikke vært på høring.

Til dokumentets forside