Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

20 Sperring av betalingsinstrument og kredittmulighet mv.

20.1 Direktivene

I artikkel 68 nr. 2 til 4 i det reviderte betalingstjenestedirektivet er det gitt regler om betalingstjenesteyterens adgang til å sperre et betalingsinstrument. Det følger av artikkel 68 nr. 2 at dersom det er fastsatt i rammeavtalen, kan betalingstjenesteyteren forbeholde seg retten til å sperre betalingsinstrumentet «av objektivt begrunnede hensyn knyttet til betalingsinstrumentets sikkerhet, mistanke om ikke-godkjent eller bedragersk bruk av betalingsinstrumentet eller, når det gjelder et betalingsinstrument med en kredittramme, en betydelig økt risiko for at betaleren ikke vil kunne oppfylle sin betalingsforpliktelse». Betalingstjenesteyteren skal i slike tilfeller underrette betaleren på avtalt måte om sperringen av betalingsinstrumentet og årsakene til dette. Om mulig, skal dette gjøres før betalingsinstrumentet blir sperret og senest umiddelbart etter sperringen, «med mindre objektivt begrunnede sikkerhetshensyn er til hinder for utlevering av slike opplysninger eller er forbudt i henhold til annet unionsregelverk eller nasjonal rett», jf. nr. 3. Videre følger det av nr. 4 at betalingstjenesteyteren skal oppheve sperringen av betalingsinstrumentet eller erstatte det med et nytt betalingsinstrument så snart grunnene til sperringen ikke lenger er til stede.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2 gir regler om kredittyterens adgang til å sperre en tidsubegrenset kredittmulighet. Det følger av denne bestemmelsen at dersom det er fastsatt i kredittavtalen, kan kredittgiveren «ut fra objektivt begrunnede hensyn» oppheve forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet etter en tidsubegrenset kredittavtale. Kredittgiveren skal underrette forbrukeren om opphevingen og grunnene til denne på papir eller på et annet varig medium «om mulig før opphevingen og senest umiddelbart etter denne, med mindre det er forbudt å gi slike opplysninger i henhold til annet fellesskapsregelverk, eller dersom dette er i strid med offentlig orden eller offentlig sikkerhet».

20.2 Gjeldende rett

Finansavtaleloven § 24 a annet til fjerde ledd regulerer institusjonens rett til å sperre et betalingsinstrument av «saklige grunner knyttet til betalingsinstrumentets sikkerhet eller mistanke om uautorisert eller svikaktig bruk». For betalingsinstrument som det er knyttet kreditt til, kan institusjonen også forbeholde seg retten til å sperre et betalingsinstrument ved vesentlig forhøyet risiko for at betaleren ikke kan oppfylle sine betalingsforpliktelser.

Etter finansavtaleloven § 51 a tredje ledd kan kredittyteren «sperre» kredittkundens rett til å utnytte en kredittmulighet, forutsatt at adgangen fremgår av avtalen og sperringen er saklig begrunnet. Kredittgiveren skal i så fall opplyse kunden skriftlig om begrunnelsen for sperringen før sperringen får virkning, eller, dersom det ikke er mulig med slik forhåndsopplysning, umiddelbart etter at kredittmuligheten er sperret.

20.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre reglene i finansavtaleloven § 24 a til gjennomføring av reglene i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 68 nr. 2 til 4. Det var ikke inntatt et forslag om videreføring av gjeldende § 51 a tredje ledd om sperring av tidsubegrenset kredittmulighet.

20.4 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet viser til at det kan være belastende for kunden å måtte sperre betalingskort i visse sammenhenger:

«Henvendelser til Forbrukerombudet viser at det er et stort problem med useriøse næringsdrivende som benytter kundenes kortinformasjon til å foreta gjentatte trekk fra kundens konto, uten at det er inngått en gyldig avtale om dette. Problemet forsterkes ved at mange aktører ikke varsler trekkene. Dette kan også fortsette etter at kunden har gitt selskapet tydelig beskjed om at dette er uønsket. I dag er forbrukerens eneste praktiske mulighet til å stanse slike trekk, å sperre kortet og få et nytt fra utsteder. Dette medfører gjerne en del ekstraarbeid for forbrukeren f.eks. dersom kortopplysningene også benyttes av andre næringsdrivende som kunden faktisk har inngått avtale med om gjentatte trekk. For kunder som bare har ett betalingskort, og også benytter det til daglige innkjøp, kan sperring av kort være en svært stor ulempe.
PSD2 artikkel 64 nr. 3 sier følgende:
«Betaleren kan til enhver tid tilbagekalde et samtykke, men ikke senere end på tidspunktet for uigenkaldelighed, jf. artikel 80. Et samtykke til at gennemføre en række betalingstransaktioner kan også tilbagekaldes, hvorefter eventuelle fremtidige betalingstransaktioner skal anses for at være uautoriserede.» (Dansk språkversjon.)
I praksis har imidlertid ikke kunder mulighet til å verne seg mot fremtidige trekk uten å sperre kortet, og etter Forbrukerombudets erfaring vil de fleste bankene kreve at forbrukeren gjør dette for å forhindre uautoriserte trekk.
Forbrukerombudet mener på denne bakgrunn at reglen i forslaget bør presiseres ut fra følgende prinsipper: Det bør stilles krav om varsel før de faste trekkene gjennomføres, og kundene må kunne tilbakekalle fullmakten og stanse uautoriserte trekk, uten å måtte pålegges noe så vidt belastende og uproporsjonalt som å sperre kortet.»

Finans Norge viser til behovet for å sperre tilgang til kundens nettbank:

«Der hvor kundeforhold må avvikles fordi kundetiltak ikke kan gjennomføres kreves en begrunnelse overfor kunden. Dette vil være viktig for at kunden skal kunne akseptere avviklingen. I denne forbindelse kan det oppstå utfordringer i forhold til avsløringsforbudet i lovutkastet § 20.
Finans Norge vil vise til at det finnes oppdaterte avgjørelser fra FinKN – bank som har fastlagt retningslinjer for vurderingen av «saklig grunn», herunder avgjørelse 2017/508 hvor nemnda la til grunn at banken hadde saklig grunn til å sperre kundens nettbank midlertidig som følge av at kunden ikke hadde besvart bankens kundekontrollspørsmål.»

Finans Norge mener også at muligheten til å sperre en kredittavtale etter gjeldende § 51 a tredje ledd bør videreføres:

«Sperring etter gjeldende § 51a tredje ledd er ikke tatt med i det nye forslaget. Det er en «mildere» form for å regulere kreditten enn oppsigelse og er ganske praktisk i forbindelse med rammelån til ektefeller (død, skilsmisse, misbruk av kreditten, uforutsette hendelser etc.) eller byggelån (overtrukket, overskridelser eller irregulære hendelser som at bygget raser, stans på grunn av byggeforbud, entreprenør går konkurs ol.) i byggeprosessen. Denne regel bør med i loven.»

20.5 Departementets vurdering

Sperring betyr i praksis at tjenesteyteren nekter videre bruk av, tilgang til eller levering av en avtalt tjeneste som kunden eller andre er berettiget til etter avtalen. I utgangspunktet vil det kunne være et avtalebrudd dersom tjenesteyteren for eksempel sperrer kundens avtalte tilgang til nettbanken. I samsvar med den alminnelige avtalefriheten i norsk rett kan imidlertid partene inngå avtale om at tjenesteyteren skal ha rett til å sperre tjenesten. Adgangen til å sperre et betalingsinstrument etter det reviderte betalingstjenestedirektivet eller en tidsubegrenset kredittmulighet etter forbrukerkredittdirektivet forutsetter nettopp at dette følger av avtalen. Direktivenes utgangspunkt synes derfor å være i samsvar hva som gjelder etter norsk rett ellers.

Direktivenes regler om sperring får etter dette betydning først og fremst ved at de gir bestemmelser om innholdet i de avtalte vilkårene om sperring. Både det reviderte betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet angir at sperringsvilkårene må ta utgangspunkt i «objektivt begrunnede hensyn». At hensynene som kan gi grunnlag for sperring, må være objektivt begrunnede, må trolig forstås på bakgrunn av at sperring kan innebære en nektelse fra tjenesteyterens side av å oppfylle egne forpliktelser, og da særlig tatt i betraktning det som oftest ujevne partsforholdet mellom tjenesteyteren og kunden.

De «objektivt begrunnende» hensynene som kan tilsi sperring, er i det reviderte betalingstjenestedirektivet eksemplifisert ved «ikke-godkjent» eller «bedragersk» bruk av betalingsinstrumentet, og når det gjelder et betalingsinstrument med en kredittmulighet, en «betydelig økt risiko for at betaleren ikke vil kunne oppfylle sin betalingsforpliktelse». I forbrukerkredittdirektivets fortale avsnitt 33 heter det at slike «objektivt begrunnende hensyn» kan være mistanke om «ikke-godkjent» eller «bedragersk» bruk av kreditten eller en «betydelig økt risiko for at forbrukeren ikke vil kunne oppfylle sin plikt til å tilbakebetale kreditten».

Etter direktivenes ordlyd forutsetter sperringsadgangen at dette følger av avtalen. Det kan anføres at tjenesteyteren i disse tilfellene kanskje burde ha en plikt, eller i hvert fall en adgang, til å sperre tjenestene uavhengig av hva som var avtalt. Departementet antar imidlertid at det vil være i tjenesteyterens interesse å innta slike vilkår i avtalen, siden tjenesteyteren vil være ansvarlig for uautorisert bruk av betalingsinstrumentet etter at kunden har meldt fra om tapt, stjålet eller uberettiget tilegnelse av et betalingsinstrument jf. lovforslaget § 4-30.

Regler om sperring av betalingsinstrument er inntatt i § 4-45 i lovforslaget, mens regler om sperring av kredittmulighet er inntatt i § 5-15. Disse reglene innebærer i det vesentlige en videreføring av gjeldende § 24 a annet til fjerde ledd og § 51 a tredje ledd, men utformingen av vilkårene for sperring er lagt tettere opp mot ordlyden i direktivene. Departementet foreslår videre at bestemmelsen i § 5-15 gis anvendelse både for tidsbegrensede og tidsubegrensede avtaler, se merknaden til bestemmelsen.

De forholdene som kan begrunne sperring, vil samtidig kunne gi tjenesteyteren rett til å heve avtalen, jf. lovforslaget § 3-51. Sperring er i så fall et alternativ til heving. Det kan i noen tilfeller være praktisk for tjenesteyteren å benytte sperring i kombinasjon med varsel om heving hvor forbrukeren er gitt en frist på to uker til å rette forholdet for å unngå heving. Sperringen vil i så fall kunne hindre tap for tjenesteyteren i denne perioden. Sperring vil også kunne benyttes i kombinasjon med oppsigelse for å unngå tap mens oppsigelsesfristen løper, jf. §§ 4-43 og 5-14.

Departementet har forståelse for at forbrukere kan oppleve det som problematisk å måtte få sperret et betalingskort ved tilbakekall av et tidligere gitt samtykke, slik Forbrukerombudet beskriver. Departementet kan imidlertid ikke se at det er et motsetningsforhold mellom retten til å tilbakekalle et samtykke og at betalingsinstrumentet må sperres som en konsekvens. Dersom dette er et betydelig problem, antar departementet at finansnæringen, eventuelt i dialog med Forbrukertilsynet, vil kunne finne frem til løsninger som er mindre belastende for forbrukeren.

Departementet legger til grunn at lovforslaget ikke vil være til hinder for at det avtales vilkår som gir tjenesteyteren rett til å sperre andre tjenester enn betalingsinstrument og utnytting av kredittmulighet, forutsatt at slike vilkår ikke kommer i strid med kundens rettigheter og tjenesteyterens plikter. Det vil for eksempel kunne være hensiktsmessig for tjenesteyteren å kunne sperre tilgang til en tjeneste dersom vesentlige vilkår for bruk av tjenesten ikke er oppfylt fra kundens side. Det vises i den forbindelse til at sperring fremstår som et langt mindre inngripende tiltak enn heving og oppsigelse. Departementet antar dessuten at tjenesteyteren etter ellers gjeldende rettsregler i enkelte tilfeller vil kunne være berettiget til å sperre en tjeneste selv om dette ikke skulle være inntatt i avtalen. Det nevnes også at tjenesteyteren etter lovforslagets regler om avvikling i § 3-8 kan være pålagt å sperre en tjeneste, se nærmere punkt 21.5.

Til dokumentets forside