Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

9 Regress

Når noen betaler en annens pengeforpliktelse, kan betaleren ha krav på regress. Regress innebærer at den som har innfridd et pengekrav på vegne av en annen, har et tilsvarende pengekrav mot den som pengeforpliktelsen var rettet mot før betalingen fant sted. I Rt. 1997 s. 1029 uttaler Høyesterett (på s. 1036) at:

«det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel».

Disse synspunktene er fulgt opp i Rt. 2010 s. 664, hvor Høyesterett uttaler i avsnitt 16:

«Et regresskrav trenger etter vanlig rettsoppfatning ingen særlig hjemmel. Det er tilstrekkelig at man har dekket en annens forpliktelse. Jeg viser til Hagstrøm, Direktekrav i formueretten, TfR 2001 side 288, med henvisning til Rt-1997-1029.»

Regress kan være aktuelt i ulike situasjoner, og vi har både lovfestede og ulovfestede regler om regress. Det kan blant annet bli spørsmål om regress i samskyldnerforhold, det vil si når flere parter er ansvarlige som skyldnere for samme pengeforpliktelse. Når fellesgjelden er gjort opp helt eller delvis overfor kreditor (ansvaret utad), blir det spørsmål om etteroppgjør mellom skyldnerne (ansvaret innad). I kausjonsforhold hefter for eksempel skyldneren og kausjonisten sammen overfor kreditor. Dersom vilkårene er oppfylt for at kreditor skal kunne kreve beløpet av kausjonisten, og kausjonisten dermed må dekke kreditors krav, vil kausjonisten tre inn i kreditors krav mot skyldneren. Det vises her til finansavtaleloven § 70 første ledd, som for kausjonsretten lovfester prinsippet om «cessio legis» eller «subrogasjon», og som har samme virkning for skyldneren som en overdragelse av kravet fra én kreditor til en annen. Disse prinsippene har ifølge Hagstrøm: Obligasjonsrett (2011) s. 713 «vært anført dels som begrunnelse for, og dels som beskrivelse av regresskravet».

Finansavtaleloven § 42 annet ledd har en regel om regressrett som bygger på reglene i det første betalingstjenestedirektivet. Det følger av bestemmelsen at en institusjon som har erstattet tap etter §§ 40 eller 41 som skyldes forhold hos en annen institusjon eller mellomledd, kan kreve tilbakeføring hos denne.

Bestemmelsen gjelder bare for betalingstransaksjoner der både betalerens og betalingsmottakerens institusjon er etablert innenfor EØS og tjenesten ytes i euro eller i en annen valuta i en stat innenfor EØS, se § 9 fjerde ledd. I Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) s. 169 er begrensningen begrunnet slik:

«Reglene i §§ 40 til 42 om ansvar for betalingstransaksjoner som ikke blir korrekt gjennomført, skal gjelde også for betalingstransaksjoner til land utenfor EØS og i annen valuta enn EØS-valutaer, på samme måte som etter gjeldende rett, jf. forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet avsnitt III og IV. Regelen om regress mellom institusjoner i § 42 annet ledd, som gjennomfører direktivet artikkel 77 nr. 1, vil imidlertid bare gjelde for transaksjoner innenfor EØS og i de valutaer direktivet skal gjelde for etter artikkel 2 nr. 2. Bakgrunnen for dette er at den tilsvarende gjeldende bestemmelsen i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 13 er begrenset på tilsvarende måte».

Artikkel 92 nr. 1 i det reviderte betalingstjenestedirektivet inneholder en regel om regressrett for en betalingstjenesteyter som har tilbakebetalt beløpet til betaleren for en ikke-godkjent betalingstransaksjon etter artikkel 73, eller i forbindelse med en manglende, mangelfull eller forsinket gjennomføring av en betalingstransaksjon etter artikkel 89. Det presiseres at dette skal omfatte erstatning dersom noen av betalingstjenesteyterne ikke bruker sterk kundeautentisering.

Artikkel 92 nr. 2 i direktivet lyder slik:

«Ytterligere økonomisk erstatning kan fastsettes i samsvar med avtaler mellom betalingstjenesteytere og/eller mellommenn og den lovgivning som får anvendelse på avtalen mellom dem.»

I høringsnotatet ble det foreslått en videreføring av reglene i finansavtaleloven § 42 annet ledd og § 70 første ledd. I høringen har Finans Norge hatt enkelte innspill til ordlyden i lovforslaget og har også anført at bestemmelsen må gjøres fravikelig for næringskunder. For øvrig har ingen høringsinstanser kommentert forslaget.

Reguleringen i gjeldende lov, med en særskilt regressregel for krav i forbindelse med tilbakebetaling av feil eller mangelfullt gjennomførte betalingstransaksjoner, er etter departementets syn ikke helt heldig. Regelen kan invitere til den slutningen at en betalingstjenesteyter ikke har rett til regress i samsvar med alminnelige regler i andre situasjoner.

Etter departementets syn bør man heller ikke videreføre den geografiske begrensningen som følger av gjeldende lov. Departementet ser ingen grunn til at man bør avskjære alminnelig regressrett for betalinger som ikke benytter en EØS-valuta eller gjennomføres innenfor EØS. En annen sak er at lovforslaget ikke oppstiller en plikt for kontotilbyderen til å tilbakebetale til betaleren i disse situasjonene. Departementet viser dessuten til at artikkel 92 nr. 2 i det reviderte betalingstjenestedirektivet viser at direktivets regler ikke er ment å begrense ellers gjeldende erstatningsregler, herunder regressregler, i medlemsstatene.

Departementet foreslår etter dette å kodifisere en alminnelig bestemmelse om regress i lovforslaget § 2-16, som da også vil gjennomføre direktivets artikkel 92 i finansavtaleloven. En kodifisering kan ha en opplysende funksjon særlig for forbrukere, som ikke nødvendigvis er oppmerksomme på de ulovfestede reglene om regress i norsk rett. Departementet viser i den forbindelse til at regressretten kan være særlig aktuell for samskyldnere som har felles ansvar for kreditt, se lovforslaget § 5-16.

Til dokumentets forside