Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

5 Betalingsoppgjør

5.1 Direktivene

Det reviderte betalingstjenestedirektivet har regler om betalingsoppgjør i artikkel 59, 60 og 62. Reglene er i stor grad en videreføring av reglene i det første betalingstjenestedirektivet, som allerede er gjennomført i norsk rett. I artikkel 59 er det gitt regler om valuta og valutaomregning, som svarer til gjeldende § 39 a, i artikkel 60 er det gitt regler om opplysninger om tilleggsgebyrer og rabatter, som svarer til gjeldende § 39 b, og i artikkel 62 nr. 2 er det gitt regler om fordeling av gebyrer, som svarer til § 39 c.

I artikkel 60 nr. 3 er det likevel gitt en ny bestemmelse om at betaleren ikke er forpliktet til å betale gebyrer som nevnt i nr. 1 og 2 hvis det ikke er gitt opplysninger om gebyrets fulle størrelse før betalingstransaksjonen initieres. Videre innebærer bestemmelsen i artikkel 62 nr. 2 om fordeling av gebyrer en utvidelse sammenlignet med det tidligere betalingstjenestedirektivet ved at også betalingstransaksjoner som medfører en valutaveksling, omfattes.

I samsvar med gjeldende § 39 b fastslår artikkel 62 nr. 3 første punktum at betalingsmottakeren kan kreve gebyr for bruk av bestemte betalingsmidler. I bestemmelsens annet punktum er det i tråd med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 19 gitt en ny bestemmelse om at eventuelle gebyrer som pålegges, ikke må overstige de direkte kostnadene som betalingsmottakeren pådrar seg for å bruke betalingsinstrumentet.

Videre er det inntatt en ny bestemmelse i direktivets artikkel 62 nr. 4. Det følger av denne bestemmelsen at medlemsstatene under alle omstendigheter skal sikre at betalingsmottakeren ikke krever gebyrer for bruk av betalingsinstrumenter som omfattes av kapittel II i forordningen om interbankgebyrer (forordning (EU) 2015/751), og for betalingstjenester som er omfattet av SEPA-forordningen (forordning (EU) nr. 260/2012). Forordningen om interbankgebyrer regulerer gebyrer fra kortinnløseren til kortutstederen ved bestemte kortordninger, og er gjennomført i forskrift 27. juni 2016 nr. 827 om formidlingsgebyr i kortordninger. SEPA-forordningen regulerer grensekryssende betalinger, herunder direkte debiteringer i euro. Formålet med forordningen er å sikre at gebyrene for betalinger på tvers av landegrensene innen EØS-området er de samme som for betalinger i samme valuta innenfor en medlemsstat.

Betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 4 oppstiller etter dette et forbud mot gebyrer for bruk av de kortbaserte betalingsinstrumentene som omfattes av kapittel II i forordningen om interbankgebyrer. Dette omfatter de vanligste kortordningene, som for eksempel VISA og MasterCard, som er såkalte fireparts kortordninger. Derimot faller såkalte treparts kortordninger, som American Express og Diners Club, utenfor forordningens regulering av størrelsen på gebyrene. For disse betalingsinstrumentene er det ikke et krav etter direktivet om forbud mot gebyrer. Medlemsstatene har likevel adgang til å forby gebyrer også for disse betalingsinstrumentene etter artikkel 62 nr. 5.

5.2 Gjeldende rett

Reglene om betalingsoppgjør tar først og fremst sikte på å regulere når betalingsoppgjøret rettslig sett er korrekt. Særlig to problemstillinger er sentrale: hvilke betalingsmidler som kan eller skal benyttes, og tid og sted for betalingen. Betalingsoppgjør kan også aktualisere andre problemstillinger som valutaomveksling, gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument og fordeling av gebyrer.

Løsningen på disse spørsmålene må primært søkes i hva som er fastsatt mellom partene ved avtale, etablert praksis eller annen bindende sedvane. Enkelte regler om betalingsoppgjør er imidlertid (delvis) ufravikelige, for eksempel ved at loven ikke ved avtale kan fravikes til skade for forbrukeren.

Grunnleggende bakgrunnsrett om betalingstid og betalingssted finnes i gjeldsbrevloven § 3 første ledd, som anvendes analogisk for pengekrav som ikke er gjeldsbrev.

Bakgrunnsrettens utgangspunkt om betalingsmidler er sentralbankloven § 14 første ledd første punktum, der det fremgår at bankens sedler og mynter (kontanter) er «tvungent betalingsmiddel» i Norge. Dette innebærer at betaleren har rett til å innfri pengekravet med kontanter, samtidig som mottakeren ikke kan motsette seg et oppgjør med kontanter.

§ 38 i gjeldende finansavtalelov har regler om betalingsoppgjør, herunder om hvilke betalingsmidler som kan eller skal benyttes. Når det gjelder betalingsmidler, har den teknologiske utviklingen medført at kontanter ikke lenger innehar den sentrale rollen som for noen tiår tilbake. Betalingsoverføringer mellom kontoer vil ofte være den mest effektive og ressursbesparende betalingsmåten for partene. På den andre siden vil betaleren kunne ha et legitimt behov for å betale med kontanter. Til dette kommer at sentralbanklovens regler om tvungne betalingsmidler nettopp er ment å gi forutberegnelighet om hvilke betalingsmidler som man med trygghet kan falle tilbake på når pengekravet skal betales.

Finansavtaleloven § 38 er resultatet av en avveining av disse hensynene. Etter første ledd har betaleren rett til å foreta betalingsoppgjøret ved bankoverføring med mindre noe annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter. Etter annet ledd kan mottakeren gi nærmere anvisninger om betalingsmåten, såfremt dette ikke medfører vesentlig ulempe eller vesentlig merutgift for betaleren.

Det følger av § 38 tredje ledd at betalere som er forbrukere, har en særrett til å betale med kontanter hos betalingsmottakeren. Etter § 2 første ledd første punktum kan § 38 tredje ledd ikke fravikes ved avtale til skade for en forbruker. Retten til å betale med kontanter etter § 38 tredje ledd er etter sin ordlyd absolutt, men det er ikke klart hvor langt retten rekker i praksis. Bestemmelsen reiser en rekke spørsmål, blant annet med utgangspunkt i at retten til kontantoppgjør gjelder «hos betalingsmottakeren».

Finansavtaleloven § 39 har regler om betalingstid og betalingssted ved betalingsoverføringer. Spørsmålet om når betaling skal anses å ha skjedd, vil kunne være av vesentlig betydning for rettsstillingen til partene. Betaling virker frigjørende for betaleren ved at plikten til å yte penger opphører ved pengekravets innfrielse. Dersom betalingen finner sted rettidig, vil mottakeren avskjæres fra å gjøre gjeldende misligholdssanksjoner.

Ved betalingsoverføringer mellom ulike institusjoner anses betaling for å ha skjedd når beløpet er «godskrevet mottakerens institusjon», jf. § 39 første ledd første punktum. Dette er et utslag av prinsippet om at partene selv har risikoen for svikt i forhold på sin side, ettersom de selv har valgt sine institusjoner. I annet og tredje punktum er det gitt nærmere regler for tilfellene hvor betaleren og mottakeren bruker samme institusjon, og hvor oppgjør skal skje ved utbetaling i kontanter.

Annet ledd inneholder en fravikelig særregulering av de fristavbrytende virkningene som følge av betaling. Bokstav a regulerer tilfellene hvor betaleren er forbruker. Fristavbrudd inntreffer da når betalingsordre er mottatt av finansinstitusjonen. I bokstav b bestemmes det at betalingsfristen avbrytes dersom betalingsmottakeren mottar og aksepterer sjekk eller et betalingsmiddel. Tredje og fjerde ledd inneholder to praktiske unntak fra annet ledd. Tredje ledd er særlig anvendelig i tilfellene hvor finansinstitusjonen har mottatt en betalingsordre fra forbrukeren som først skal gjennomføres på et senere tidspunkt. I så fall avbrytes betalingsfristen først fra den dagen betalingen er utskutt til. Etter fjerde ledd avbrytes ikke betalingsfristen dersom betalingstransaksjonen ikke blir gjennomført og dette skyldes betalerens eget forhold.

§ 39 a har regler om veksling. Første ledd slår fast at betalinger skal foretas i den valutaen som er avtalt. Annet ledd har regler om opplysningsplikt om gebyrer og vekslingskurs når det tilbys valutaomregning til betaleren før en betalingstransaksjon iverksettes.

I § 39 b er det gitt regler om gebyrer for bruk av bestemte betalingsinstrumenter. Bestemmelsen åpner for at betalingsmottakere kan kreve slike gebyrer, og slår uttrykkelig fast at betalingstjenesteyteren ikke skal hindre betalingsmottakeren i å kreve slikt gebyr, jf. første ledd første og annet punktum. Et eventuelt gebyr kan i alle tilfeller ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrument, jf. første ledd tredje punktum. Det er altså tillatt å kreve gebyr for bruk av betalingsinstrumenter, men størrelsen på disse gebyrene er begrenset. I første ledd fjerde punktum er det gitt en hjemmel til i forskrift å forby eller begrense retten til å kreve gebyrer som nevnt i første og tredje punktum for å fremme konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet. Annet ledd pålegger en opplysningsplikt for tilfeller der betalingsyteren eller en annen krever gebyr for et bestemt betalingsinstrument.

§ 39 c har regler om fordeling av gebyrer og bestemmer at dersom en betalingstransaksjon ikke omfatter en valutaveksling, skal betaleren betale sin institusjon gebyrene denne krever, og betalingsmottakeren skal betale sin institusjon gebyrene denne krever.

5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at reglene i finansavtaleloven kapittel 2 avsnitt VI (§§ 38 til 39 c) videreføres i et nytt kapittel 2. Dette ble begrunnet slik:

«Begrunnelsen for forslaget er at gjeldende kapittel 2 som utgangspunkt gjelder forholdet mellom institusjonen og kunden, mens reglene i avsnitt VI gjelder forholdet mellom betaleren og betalingsmottakeren. Av hensyn til lovens tilgjengelighet kan det være hensiktsmessig at slike regler av mer alminnelig karakter plasseres i et eget kapittel i loven. Det vises i den forbindelse til at lovens virkeområde etter lovforslaget § 1 ikke er begrenset til forholdet mellom institusjon og kunde.»

Nåværende §§ 38, 39 og 39 a ble foreslått videreført uten endringer.

Også gjeldende § 39 b ble foreslått videreført, men som følge av bestemmelsen i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 60 nr. 3 ble det foreslått et nytt tredje ledd om at betaleren ikke er forpliktet til å betale gebyr for bruk av et betalingsmiddel dersom opplysningspliktene i annet og tredje ledd ikke er overholdt. Videre ble bestemmelsen gjennomgående foreslått endret slik at den skulle omfatte «betalingsmiddel» i tillegg til betalingsinstrument. Formålet var å klargjøre at reglene skulle gjelde også for gebyrer på betaling med kontanter.

§ 39 c om fordeling av gebyrer ble foreslått endret slik at den også skulle omfatte valutatransaksjoner som medfører en valutaveksling.

Den nye bestemmelsen i det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 4 ble foreslått gjennomført i forskrift.

5.4 Høringsinstansenes synspunkter

Finans Norge uttaler at bestemmelsen i gjeldende § 38 tredje ledd om retten til kontant betaling er unødvendig og bør utgå ettersom en regel med tilsvarende innhold fremgår av sentralbankloven § 14.

Forbrukerombudet uttaler følgende om nåværende § 38 tredje ledd:

«Forbrukerombudet er kjent med at det fra enkelte hold har blitt reist spørsmål ved adgangen til å benytte kontanter som oppgjørsform, herunder om bestemmelsen i den gamle § 38 og sentralbankloven § 23 ikke kan påberopes av forbrukere i de tilfellene det ikke foreligger noen kontraheringsplikt fra tjenesteyters side.
Etter Forbrukerombudets syn er denne oppfatningen ikke riktig, og Lovavdelingen synes heller ikke å ha problematisert dette i uttalelser Forbrukerombudet er kjent med. Det er imidlertid klart at anvendelsen av bestemmelsen kan reise spørsmål der en betalingsmottaker har flere forretningssteder, eller driver virksomhet på flere steder, der han på enkelte lokasjoner ikke aksepterer kontant betaling. Forbrukerombudet mottar fra tid til annen henvendelser om manglende mulighet for kontant betaling blant annet på festivalområder, idrettsarrangementer og kollektivtransport.
Etter Forbrukerombudets syn er det ønskelig med en klarere regulering av forbrukeres rett til å betale med kontanter når loven nå revideres.»

Norges Bank støtter forslaget om å videreføre § 38, og da «særlig med hensyn til bestemmelsens tredje ledd som sikrer forbrukernes rett til alltid å betale med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren». Samtidig gis det i høringsuttalelsen uttrykk for følgende:

«Videreføringen er imidlertid ikke viet noen ytterligere drøftelse, og de uklarheter den gjeldende bestemmelsen har medført søkes ikke avklart. En sentral side ved regelen om tvungent betalingsmiddel i sentralbankloven § 14 er at den er deklaratorisk. Finansavtaleloven § 38 tredje ledd innsnevrer denne adgangen til å avtale andre oppgjørsformer i forbrukerforhold. Rekkevidden av gjeldende finansavtalelov § 38 opp mot sentralbankloven § 14 er imidlertid ikke tilfredsstillende avklart. Problemstillingen er hovedsakelig av forbrukerrettslig karakter. Sentralbanklovutvalget viser i NOU 2017: 13 blant annet til at stadig flere butikker, restauranter, transportmidler, offentlige kontorer og andre ønsker å motta betalinger med kort eller andre elektroniske betalingsmidler fremfor sedler og mynter, samt at Justis- og beredskapsdepartementet og Finansdepartementet mottar mange saker med spørsmål om når det foreligger plikt til å ta imot tvungent betalingsmiddel. I praksis har det blant annet vært anført at tilbyder av en vare eller ytelse før avtale inngås, kan gjøre gjeldende avtalevilkår om oppgjørsmåte der også en debitor som er forbruker, forplikter seg til å betale med andre betalingsmidler enn sedler og mynter. Norges Bank viser til Justis- og beredskapsdepartementets tolkningsuttalelse 12. april 2013 av gjeldende § 38, hvor det legges til grunn at forbrukere har en absolutt rett til å betale med kontanter hos betalingsmottaker, og at unntak bare gjelder der det vil være helt upraktisk eller umulig å gi adgang til kontant betaling. Dersom lovforslaget ikke er ment å innebære noen reell endring på dette punkt, anser Norges Bank det som viktig at brudd på disse bestemmelsene følges opp slik at retten til oppgjør med tvungne betalingsmidler i forbrukerforhold ikke uthules.
Bestemmelser om tvungent betalingsmiddel er antatt å gi en forutsigbarhet om hva som i den enkelte stat kan gi sikkert rettslig oppgjør av en økonomisk forpliktelse. En klar forståelse av forbrukeres rett til betaling med tvungne betalingsmidler vil kunne bidra til et effektivt betalingssystem, og sikre et lag av forbrukervern ut over den deklaratoriske retten til å betale med tvungne betalingsmidler som oppstilles i sentralbankloven § 14.»

Når det gjelder forslaget om å videreføre gjeldende § 39 b om gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument, mener Forbrukerombudet at bestemmelsen bør omfatte også faktura som oppgjørsmåte. Forbrukerombudet viser til at betaling med faktura tilbys i et stort omfang, og uttaler at det også her er av betydning at forbrukere får klare opplysninger om kostnadene.

Forbrukerombudet uttaler seg også om bestemmelsen om at gebyret ikke kan overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad (jf. gjeldende § 39 b første ledd tredje punktum). Ombudet antar at det etter forarbeidene neppe kan være adgang til å kreve dekket kostnader som inkluderer leie av betalingsterminaler, men reiser spørsmål om tilfeller der den næringsdrivende får betalingsterminaler gratis, mot at gebyret for transaksjonene settes kunstig høyt. Forbrukerombudet uttaler at det forstår loven slik at det «ikke er anledning til å belaste forbrukeren for ytterligere kostnader enn de reelt, direkte transaksjonsrelevante, ved å inngå avtaler der normale kostnader for terminalleie, gebyrer, avgifter, servicekostnader mv integreres i et oppgitt transaksjonsgebyr som belastes kunden». Videre heter det i høringsuttalelsen at «[e]tter Forbrukerombudets syn er det et behov for en presisering i lovteksten som klart avskjærer næringsdrivende fra å inngå avtaler med aktører som i realiteten lemper større kostnader enn de konkrete, transaksjonsspesifikke kostnadene over på kunder, for å hindre en omgåelse av bestemmelsen».

Norges Bank er «positiv til at det klargjøres at gebyrer for kontanter er oppad begrenset til faktiske kostnader», og viser til at adgangen til å ta gebyrer for bruk av kontanter også må ses i lys av at kontanter er tvungent betalingsmiddel etter sentralbankloven § 14. Det uttales at gebyrer ikke kan brukes til å undergrave kontantenes egenskap som tvungent betalingsmiddel. Videre gis det i høringsuttalelsen uttrykk for at det kan være en viss uklarhet etter direktivet og lovforslaget når det gjelder beregningen av et brukersteds faktiske kostnader ved bruk av et betalingsinstrument. Norges Bank tar derfor til orde for at det gis en hjemmel til å gi regler i forskrift om beregning av faktiske kostnader.

Når det gjelder bestemmelsen om fordeling av gebyrer, jf. gjeldende § 39 c, uttaler Finans Norge at det i samsvar med direktivets artikkel 62 nr. 2 bør inntas en begrensning om at bestemmelsen gjelder «betalingstransaksjoner innenfor EØS, hvor både betalerens og betalingsmottakerens betalingstjenesteytere, eller den eneste betalingstjenesteyteren involvert i betalingstransaksjonen, er lokalisert innenfor EØS».

American Express Services Europe Ltd. mener at det bør innføres et generelt forbud mot å kreve gebyrer for bruk av betalingsinstrumenter og for betalingstjenester («surcharging»), med andre ord at forbudet ikke bør begrenses til de betalingsinstrumentene og betalingstjenestene som er omfattet av betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 4. I høringsuttalelsen vises det til at et generelt forbud vil øke konkurransen og styrke forbrukerbeskyttelsen i tillegg til at det vil være lettere å forholde seg til enn et forbud som er avgrenset i samsvar med direktivbestemmelsen.

Norges Bank mener i motsatt retning at man ikke bør benytte hjemmelen til i forskrift å utvide forbudet mot gebyr for bruk av utvalgte betalingsinstrumenter for å fremme konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter. Norges Bank mener at «det er hensiktsmessig som et utgangspunkt at brukerstedene kan ta betalt for faktiske kostnader knyttet til et betalingsinstrument. Det vil lede til effektive brukervalg. Det bør derfor dokumenteres klare gevinster før denne forskriftsadgangen benyttes av hjemmelshaver».

Skattedirektoratet uttaler seg om etatens adgang til å kreve gebyrer ved bruk av kredittkort og reiser spørsmål om betydningen av forbudet som følger av betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 4. Det uttales at hvilke gebyrer skatteetaten kan kreve ved bruk av kredittkort, og om skatteetaten i det hele tatt skal være omfattet av finansavtaleloven, vil være avgjørende for om skatteetaten i fremtiden skal kunne tilby betalingsløsninger som aksepterer kredittkort. Også bestemmelsen om fordeling av gebyrer (jf. gjeldende § 39 c) er etter Skattedirektoratets syn et argument for at skatte- og avgiftskrav ikke bør være omfattet av finansavtaleloven.

5.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet i det vesentlige en videreføring av reglene om betalingsoppgjør. Gjeldende § 38 om oppgjørsmåte er foreslått videreført i § 2-1 i lovforslaget, gjeldende § 39 om tid og sted for betaling foreslås videreført i § 2-2 og gjeldende § 39 a om veksling foreslås videreført i § 2-3.

Når det gjelder nåværende § 38 om oppgjørsmåte, vil departementet likevel bemerke at det synes å være behov for en nærmere vurdering av denne bestemmelsen, og da særlig tredje ledd om forbrukeres rett til kontantoppgjør hos betalingsmottakeren. Også Forbrukerombudet og Norges Bank har tatt til orde for dette i sine høringsuttalelser. Siden vedtakelsen av finansavtaleloven i 1999 har det skjedd store forandringer når det gjelder tilgangen til ulike betalingsløsninger og måter avtaler inngås på. Utgangspunktet bør fortsatt være at forbrukere skal ha rett til å betale med kontanter, og det synes også å være behov for å styrke denne retten i visse situasjoner. Samtidig må det erkjennes at i lys av den teknologiske utviklingen kan en rett til å betale med kontanter ikke gjelde uten unntak. For eksempel er det lite praktisk med kontant betaling ved handel på internett. Hvor langt retten til kontant betaling bør gå, og hvilke unntak som bør gjelde, er det derfor behov for å se nærmere på. Som nevnt i punkt 5.2 reiser regelen i gjeldende § 38 tredje ledd en rekke spørsmål som bør avklares. Endringer av reglene om rett til kontant betaling var imidlertid ikke et tema i høringsnotatet, og et lovforslag har dermed ikke vært på høring. Departementet vil komme tilbake med en nærmere vurdering av reglene i § 38 på et senere tidspunkt.

Nåværende § 39 b om gebyr for bruk av betalingsinstrument er foreslått videreført i § 2-4. I samsvar med forslaget i høringsnotatet foreslås det at bestemmelsen utvides til å også omfatte gebyrer på betaling med kontanter, og det foreslås et nytt tredje ledd til gjennomføring av betalingstjenestedirektivet artikkel 60 nr. 3.

I høringen har Forbrukerombudet tatt til orde for at bestemmelsen i § 2-4 bør omfatte også faktura som oppgjørsmåte. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd at selgeren i tillegg til kjøpesummen ikke kan kreve gebyr for utstedelse og sending av regning hvis ikke dette klart følger av avtalen. Departementet antar imidlertid at det i høringsuttalelsen siktes til gebyr som kreves for den betalingsløsningen som følger av at det utstedes faktura, for eksempel at det kreves gebyr når kunden ber om å få tilsendt en faktura i posten med tilhørende bankgiro i stedet for å benytte seg av en elektronisk betalingsløsning på stedet. Det kan reises spørsmål om i hvilken grad et slikt gebyr er gebyr for selve regningsutstedelsen eller gebyr for bruken av det alternative betalingsinstrumentet. Dette kan være vanskelig å avgjøre i praksis. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at dersom gebyret også omfatter utstedelse og/eller sending av regning, kan denne delen av gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen. At gebyret ikke kan være høyere enn betalingsmottakerens faktiske kostnad, fremstår i forbrukerforhold som en selvsagt begrensning også i den utstrekning gebyret gjelder selve regningen. Videre vil det med en slik bestemmelse ikke være nødvendig å avgjøre om gebyret gjelder utstedelsen av fakturaen (regningen) eller valget av betalingsløsning. Gebyret vil etter første ledd tredje og fjerde punktum samlet sett ikke kunne utgjøre mer enn de faktiske kostnadene ved utstedelsen og utsendingen av fakturaen og bruken av den tilknyttede betalingsløsningen til sammen.

Når det gjelder innspillene i høringen om behov for en nærmere regulering av hva som ligger i «faktiske kostnader» i § 2-4 første ledd tredje punktum, mener departementet at dette bør finne sin avklaring gjennom praksis. Det synes vanskelig å gi en hensiktsmessig og treffende lov- eller forskriftsregulering av de spørsmålene som kan reise seg. Til Skattedirektoratets høringsuttalelse om bruk av gebyrer ved betaling av skatte- og avgiftskrav med kredittkort vil departementet bemerke at finansavtaleloven er en privatrettslig lov. Slike offentligrettslige krav vil falle utenfor lovens virkeområde, jf. § 1-2 første ledd.

Nåværende § 39 c foreslås videreført i § 2-5, men med den endringen at også valutatransaksjoner som medfører en valutaveksling, er omfattet, jf. betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 2. Innspillet fra Finans Norge om begrensning av bestemmelsens virkeområde er ikke fulgt opp. Departementet viser til at det vil følge av lovvalgsreglene om det for en betalingstransaksjon som har tilknytning til flere stater, er norsk eller utenlandsk rett som kommer til anvendelse. Hvis norsk rett først kommer til anvendelse etter lovvalgsreglene, kan ikke departementet se noen grunn til at bestemmelsen bør skille mellom betalingstjenesteytere som hører hjemme i en EØS-stat, og betalingstjenesteytere som hører hjemme i en stat utenfor EØS.

I § 2-6 foreslås det en ny bestemmelse som gjennomfører forbudet mot gebyrer i betalingstjenestedirektivet artikkel 62 nr. 4. Bestemmelsen innebærer et forbud mot gebyrer for bruk av de vanligste korttypene, jf. punkt 5.1. I § 2-4 første ledd femte punktum er det foreslått å videreføre forskriftshjemmelen i gjeldende § 39 b første ledd fjerde punktum. Det vil dermed være mulig av konkurransemessige hensyn å fastsette i forskrift et forbud mot gebyrer også for andre betalingsinstrumenter.

Til dokumentets forside