Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

31 Gebyrer

Det reviderte betalingstjenestedirektivet artikkel 40 innebærer at betalingstjenesteyteren ikke skal kunne kreve gebyr for opplysninger som gis i henhold til direktivets avdeling III, slik som avtalevilkår o.l. Betalingstjenesteyteren og betalingstjenestebrukeren kan avtale gebyrer for ytterligere eller hyppigere opplysninger, eller overføring ved hjelp av andre kommunikasjonsmidler enn dem som er fastsatt i rammeavtalen, som gis på anmodning fra betalingstjenestebrukeren. Når betalingstjenesteyteren kan kreve gebyrer for opplysninger på dette grunnlaget, skal de være rimelige og i samsvar med betalingstjenesteyterens faktiske kostnader.

Har det gått mer enn seks måneder fra inngåelsen av kontoavtalen, skal denne kunne sies opp uten kostnader etter artikkel 55 nr. 2. Har det gått mindre enn seks måneder, kan det kreves et rimelig gebyr.

Artikkel 62 nr. 1 i direktivet skal sikre at betalingstjenesteyteren ikke belaster kunden med kostnader for oppfyllelse av sin opplysningsplikt eller korrigerende og forebyggende tiltak i henhold til reglene i direktivets avdeling IV om rettigheter og plikter i forbindelse med betalingstjenester. Annet kan likevel følge av artikkel 79 nr. 1 i forbindelse med at en betalingstransaksjon som betaleren har godkjent, nektes gjennomført, artikkel 80 nr. 5 om kansellering av betalingsoppdrag etter de frister som er angitt i direktivet, og artikkel 88 nr. 2, som innebærer at betalingstjenesteyteren ikke skal være ansvarlig om betaleren oppgir feil kontonummer. Disse gebyrene skal avtales mellom kunden og betalingstjenesteyteren og skal være rimelige og stå i forhold til betalingstjenesteyterens faktiske kostnader. Artikkel 70 nr. 1 bokstav d sikrer dessuten at kunden kan sperre et betalingsinstrument kostnadsfritt.

Betalingskontodirektivet har i hovedsak to formål: Direktivet skal for det første sikre forbrukere tilgang til betalingskonto med grunnleggende funksjoner til en rimelig kostnad. For det annet skal det styrke forbrukerens stilling i markedet ved å gjøre det lettere å bytte konto. For å oppnå det siste stilles det detaljerte krav til kontoinformasjon og gebyropplysninger. Slike opplysninger skal være tilgjengelige for forbrukere generelt på betalingstjenesteyterens hjemmesider på internett, i en prisportal som sammenligner kostnader mellom ulike betalingstjenesteytere, som et standardisert gebyropplysningsskjema før avtalen inngås og deretter som en årlig oppgave over gebyrene for tjenestene som er knyttet til betalingskontoen.

Det er vedtatt detaljerte tekniske standarder i kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/33 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for gebyroppgaven og dens felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU og i kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/34 av 28. september 2017 om fastsettelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for dokumentet med gebyropplysninger og dets felles symbol i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU. For å sikre at forbrukeren skal kunne sammenligne prisen på tjenestene, er det i tillegg gitt regler i delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/32 av 28. september 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for en standardisert EU-terminologi for de mest representative betalingskontotjenestene. Sistnevnte skal blant annet sikre at produktpakker og merkevarer også skal presentere gebyropplysningene i et format som gjør det mulig for forbrukeren å sammenligne gebyrene.

Betalingskontodirektivet krever at forbrukere skal opplyses om gebyrer knyttet til en betalingskonto på en klar måte, slik at det blir enklere å sammenligne ulike tilbud og velge den kontoen som er best egnet til å dekke den enkeltes behov. Forbrukeren skal opplyses om gebyrer knyttet til en betalingskonto i god tid før avtaleinngåelsen gjennom et gebyropplysningsskjema, jf. artikkel 4 nr. 1. Gebyropplysningsskjemaet skal inneholde standardiserte uttrykk over de mest representative tjenestene som er knyttet til en betalingskonto. I den utstrekning slike tjenester tilbys av betalingstjenesteyteren, skal også de korresponderende gebyrene for hver enkelt tjeneste angis. Videre skal forbrukeren informeres om påløpte gebyrer. Minst en gang i året skal forbrukeren vederlagsfritt motta oversikt over alle påløpte gebyrer, og hvis det er relevant, rentesatser for tjenester knyttet til betalingskontoen, jf. artikkel 5 nr. 1.

Både når det gjelder gebyropplysningsskjemaet og gebyroversikten, stiller direktivet detaljerte krav til hvordan opplysningene skal presenteres, se artikkel 4 nr. 2 og artikkel 5 nr. 2 og 3.

Etter betalingskontodirektivet artikkel 7 nr. 1 skal forbrukerne ha tilgang til minst ett nettsted som sammenligner gebyrer fra ulike tjenestetilbydere. Tilgangen til nettstedet skal være vederlagsfri. Formålet er å gjøre det enkelt for forbrukeren å vurdere forskjellige kontotilbud, samt redusere utgiftene til informasjonsinnhenting, se fortalen avsnitt 22. Det er opp til medlemsstatene å bestemme om nettstedet skal drives av offentlige myndigheter eller private aktører. Artikkel 7 nr. 3 gir nærmere regler om nettstedet og om opplysningene som skal gis. Blant annet skal nettstedet være uavhengig, og informasjonen som presenteres, skal være presis, oppdatert og dekke et bredt spekter av betalingskontotilbud.

Medlemsstatene skal sørge for at informasjon om sammenligningsnettstedet er tilgjengelig på internett, jf. artikkel 7 nr. 4. Etter det departementet kjenner til, vil de fleste medlemsstatene oppfylle denne forpliktelsen ved å legge ut en lenke til sammenligningsnettstedet på statlige nettsider. Enkelte stater vil pålegge betalingstjenesteytere å lenke til sammenligningsnettstedet.

I artikkel 5 nr. 2 stilles det krav til hva den årlige gebyroversikten minst skal inneholde. I artikkel 5 nr. 3 stilles det krav til utformingen av gebyroversikten.

Etter artikkel 6 skal medlemsstatene sikre at betalingstjenesteyterne i sine opplysninger om avtaler, kommersielle opplysninger og markedsføringsopplysninger til forbrukerne, der det er relevant, bruker de standardiserte begrepene fastsatt i listen nevnt i artikkel 3.

Medlemsstatene skal etter artikkel 8 påse at når en betalingskonto tilbys som del av en pakke sammen med andre produkter eller tjenester som ikke er knyttet til en betalingskonto, skal betalingstjenesteyteren informere forbrukeren om hvorvidt det er mulig å kjøpe betalingskontoen separat, og i så fall legge frem særskilt informasjon om hvilke kostnader og gebyrer som er forbundet med hvert av de andre produktene eller tjenestene som inngår i pakken, og som kan kjøpes separat.

De alminnelige vilkårene for innskudd og betalingstjenester institusjonen som tilbyr, skal etter finansavtaleloven § 13 første ledd holdes tilgjengelige for kundene på ekspedisjonsstedene.

Betalingstjenesteyterens opplysningsplikt før avtaleinngåelse er i dag ellers regulert i finansavtaleloven § 15. I rimelig tid før kunden blir bundet av en rammeavtale skal institusjonen gi opplysninger om alle gebyrer som kunden skal betale til institusjonen, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene, jf. finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav c nr. 1. Det fremgår av tredje ledd at opplysningene skal gis på en klar og forståelig måte på papir eller annet varig medium på norsk eller et annet språk som partene avtaler. Opplysningsplikten gjelder overfor både næringsdrivende og forbrukere. Institusjonen kan ikke kreve gebyr for opplysningene som gis, jf. finansavtaleloven § 14 a første ledd.

Finansavtaleloven § 30 regulerer institusjonenes plikt til å opplyse om påløpte gebyrer etter en rammeavtale. Etter at et beløp er belastet betalerens konto, skal betaleren opplyses om eventuelle gebyrer ved betalingstransaksjonen, og, når det er relevant, med en spesifikasjon av enkeltelementene i gebyrene, jf. annet ledd bokstav c. Tilsvarende opplysningsplikt gjelder overfor betalingsmottakeren, jf. tredje ledd bokstav c. Institusjonen kan ikke kreve gebyr for opplysningene som gis, jf. § 14 a første ledd.

Finansportalen.no er en nettside som gir forbrukere mulighet til å sammenligne bank-, forsikrings- og investeringsprodukter. Nettsiden drives av Forbrukerrådet. Formålet er å gi forbrukerne et bedre beslutningsgrunnlag ved valg av produkter i finansmarkedet.

Finansforetak har plikt til å registrere prisopplysninger om banktjenester i Finansportalen, jf. forskrift 14. november 2012 nr. 1066 om prisopplysninger for varer og tjenester § 14 første ledd bokstav b. Opplysningene skal registreres på den måten som fastsettes av Finansportalen, jf. annet ledd. Etter finansforetaksloven § 16-10 kan departementet ved forskrift pålegge finansforetak å lenke til prisopplysninger i nettbaserte prisportaler, herunder finansportalen.no. Et slikt pålegg er gitt i forskrift 9. desember 2016 nr. 1502 om finansforetak og finanskonsern § 16-3.

I høringsnotatet ble det foreslått en paragraf om vederlag og gebyrer for kontoavtaler og en tilsvarende paragraf for kredittavtaler. Forslaget gikk ut på at tjenesteyteren ikke skulle kreve særskilt gebyr av kunden for oppfyllelse av opplysningsplikter eller varslingsplikter etter loven. I den utstrekning det er avtalt, var det etter forslaget likevel adgang til å kreve gebyr for at det på kundens forespørsel gis ytterligere eller hyppigere informasjon eller varsler mv., eller for at opplysninger stilles til rådighet på annen måte enn hva som følger av lov, forskrift eller skriftlig avtale. Tjenesteyteren skulle etter forslaget ikke fremsette krav om gebyr eller annet vederlag ut over det som er skriftlig avtalt med kunden.

For betalingstjenester var det foreslått at betalingskonto med grunnleggende funksjoner generelt skulle tilbys uten kostnad for kunden eller mot et rimelig gebyr. Det ble i denne forbindelse foreslått en forskriftshjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om hva som regnes som grunnleggende betalingstjenester, og hva som utgjør et rimelig gebyr. Høringsnotatet gikk også ut på at dersom det kreves løpende gebyr, skulle tjenesteyteren kunne kreve gebyr bare for perioden frem til oppsigelsestidspunktet.

For øvrig ble det foreslått regler som innebar at betalingstjenesteyteren ikke skulle kunne kreve vederlag eller gebyrer for:

  • å utlevere utkast til kontoavtale

  • oppsigelse av en kontoavtale inngått på ubestemt tid eller for en bestemt periode på mer enn seks måneder hvis kunden sier opp avtalen etter utløpet av seks måneder, bortsett fra ved avtale om bindingstid

  • å ta imot varsel fra kunden om sperring av betalingsinstrument, med unntak for direkte kostnader til utskifting av betalingsinstrumentet

  • å varsle om at en tjeneste eller et betalingsoppdrag er avvist, med mindre avvisningen ikke skyldes forhold på tjenesteyterens side og er saklig begrunnet.

For kredittavtalene var det foreslått at kredittyteren ikke skulle kunne kreve gebyr eller annet vederlag for:

  • å utlevere utkast til kredittavtale

  • bruk av angreretten

  • oppsigelse i samsvar med lovens regler.

Det var dessuten foreslått alminnelige regler om gebyr for bruk av betalingsinstrument og betalingsmiddel i et nytt kapittel 2 om betalingsoppgjør. I samme kapittel var det i tillegg foreslått regler om fordeling av gebyr, mens det i forslaget til forskrift var inntatt et forbud mot at betalingsmottakeren krever gebyr for bruk av betalingsinstrumenter omfattet av forskrift 27. juni 2016 nr. 827 om formidlingsgebyr i kortordninger mv. § 2 annet ledd eller for betalingstjenester omfattet av forordning (EU) nr. 260/2012. Forskriftsforslaget inneholdt også regler om et standardisert gebyropplysningsskjema før avtaleinngåelsen.

I høringen har Forbrukerrådet uttalt at rådet «som et generelt prinsipp [vil] fremholde at gebyrer og honorarer må stå i et rimelig forhold til den tjenesten som ytes». Videre uttaler Forbrukerrådet:

«Kostnader som belastes forbrukerne må synliggjøres på en klar og tydelig måte. Forbrukerrådet mener at opplysninger om gebyr- og honorarkostnader som er påløpt og trukket må oppgis i kontoutskrifter og i årsoppgaver både i nominelle kroner og i prosent av beholdning, avkastning, mv. For fond må årlige samlede forvaltningsgebyrer oppgis i kroner i årsoppgaven, sammen med en oversikt over samlede forvaltningsgebyrer i fondet siden anskaffelse. I tillegg bør kunden obligatorisk motta årlig kvittering pr. epost.
Forbrukerrådet er opptatt av at forbrukerne skal ha full informasjon om alle gebyrer, og at man på en enkel måte skal kunne sammenligne priser på ulike bank-, forsikrings- og investeringsprodukter før avtale blir inngått.
Sammenligning av tilbud er et hovedproblem i en rekke markeder. EU-kommisjonen konkluderer i Consumer Markets Scoreboard 2016 med at det er viktig å jobbe for at informasjon og priser presenteres på en tydelig måte.
Sammenligningsportaler kan i så henseende bidra til at det blir lettere for forbrukere å sammenligne produkter og tjenester.
I Norge eksisterer det allerede gode sammenligningsportaler. Finansportalen.no, som er en tjeneste fra Forbrukerrådet, gir forbrukerne makt og mulighet til å ta gode valg i markedet for finansielle tjenester. Portalen består av digitale verktøy som hjelper forbrukerne til å sammenlikne bank-, pensjons-, forsikrings- og investeringsprodukter. Både banker og forsikringsselskaper har innrapporteringsplikt til Finansportalen, med hjemmel i henholdsvis Prisopplysningsforskriften og Finansforetaksforskriften. En stor utfordring er likevel at flere finansforetak opererer med produktpakker, som bidrar til å tilsløre prisene på enkeltelementer som inngår i disse pakkene.»

Departementet foreslår å gjennomføre direktivenes regler om gebyrer dels i lovforslaget og dels i forskrift, hovedsakelig langs de linjer som var foreslått i høringsnotatet.

Når det gjelder opplysningsplikten før avtaleinngåelsen, foreslås det en alminnelig plikt for tjenesteyteren i § 3-3 første ledd til å ha opplysninger om tjenesteyterens alminnelige vilkår enkelt tilgjengelig på tjenesteyterens nettsider og i salgslokale. På forespørsel skal en forbruker få utlevert vilkårene på papir. Vilkårene skal være konsistente i sin utforming, språklig klare og lett lesbare på norsk. Prisopplysninger skal angis i norske kroner. I tredje ledd foreslås det en forskriftshjemmel for å gi nærmere regler om krav til opplysninger og annet innhold i tjenesteyterens alminnelige vilkår. Det vil være hensiktsmessig å plassere mer tekniske krav til presentasjon og beregninger i forskrift. Det nevnes i denne forbindelse at lovforslaget § 3-33 gir en forskriftshjemmel til å fastsette regler om et standardisert gebyropplysningsskjema og en forklarende ordliste, jf. punkt 15. For øvrig foreslår departementet regler om vederlag og gebyrer for konto og betalingstjenester i § 4-21.

I § 3-1 femte ledd slås det fast at det ikke kan kreves særskilt vederlag for oppfyllelse av opplysnings- eller varslingsplikter etter loven eller forskrift til loven. I den utstrekning det er avtalt, kan det likevel kreves rimelige gebyrer i samsvar med tjenesteyterens faktiske kostnader for ytterligere eller hyppigere opplysninger eller varsler mv., eller for at opplysninger stilles til rådighet på annen måte enn det som kreves etter lov eller forskrift.

Et forslag til gjennomføring av betalingskontodirektivets regler om gebyroversikt finnes i lovforslaget § 4-19 tredje ledd og i § 4-20. Etter innspill fra Finans Norge i høringen er disse reglene foreslått å gjelde bare når kunden er forbruker.

Departementet legger til grunn at finansforetakslovens hjemler, som pålegger finansforetakene opplysningsplikt til Finansportalen.no, er tilstrekkelige for å fastsette regler til gjennomføring av betalingskontodirektivets regler om nettbasert prissammenligningstjeneste. For øvrig vil slike regler ved behov også kunne gis med hjemmel i den foreslåtte forskriftshjemmelen i lovforslaget § 3-3 tredje ledd.

I § 5-10 er det foreslått en bestemmelse om vederlag og gebyrer i forbindelse med kredittavtaler.

Til dokumentets forside