32 Fullmakttjenester

Kongen fikk ved vedtakelsen av ny § 9 a i finansavtaleloven i forbindelse med endringslov 23. november 2018 nr. 87 myndighet til å gi regler i forskrift om betalingstjenester som nevnt i vedlegg I nr. 7 og 8 i det reviderte betalingstjenestedirektivet. Justis- og beredskapsdepartementet fastsatte 18. februar 2019 med hjemmel i finansavtaleloven § 1 sjette ledd bokstav a og § 9 a forskrift om betalingstjenester, som i hovedsak gjennomfører regler om «betalingsfullmakttjenester» og «kontoopplysningstjenester» som leveres av fullmaktforetak som utøver virksomhet som «betalingsfullmektig» og «opplysningsfullmektig».

Reglene må ses i sammenheng med reglene i forskrift 15. februar 2019 nr. 152 om systemer for betalingstjenester som er fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. § 3-3 første ledd annet punktum og lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern § 2-10 a femte ledd.

Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/389 av 27. november 2017 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2015/2366 med hensyn til reguleringstekniske standarder for sterk kundeautentisering og vanlige og sikre åpne standarder for kommunikasjon trådte i kraft 14. september 2019 i EU. Reglene er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen. Reglene forventes å få betydelige økonomiske konsekvenser for kontotilbydere, som må etablere åpne grensesnitt, noe som krever endringer i IT-systemer og sikkerhetsrutiner. Kravet om å åpne grensesnittene følger av det reviderte betalingstjenestedirektivet, mens det er de nærmere kvalitetskravene som utfylles i den reguleringstekniske standarden. Reglene vil også få noen økonomiske konsekvenser i form av sterkere sikkerhetskrav for betalingstjenestetilbydere som utfører digitale betalingstjenester.

Den nevnte forskriften om betalingstjenester ble fastsatt på bakgrunn av Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 5. juli 2018 med et forslag til en ny forskrift om betalingstjenester for å oppnå en midlertidig gjennomføring av de viktigste privatrettslige delene av det reviderte betalingstjenestedirektivet. Det ble opplyst i høringsnotatet at departementet tok sikte på at reglene i forskriften senere skulle inntas i den nye finansavtaleloven, tilsvarende lovforslaget i høringsnotatet 7. september 2017 om forslag til en ny finansavtalelov.

Det reviderte betalingstjenestedirektivet omfatter to nye typer betalingstjenester som ikke var regulert i det første betalingstjenestedirektivet. I høringsnotatet 7. september 2017 var det foreslått at leverandører av de nye betalingstjenestene skulle benevnes som «betalingsfullmektig» og «opplysningsfullmektig», mens man skulle bruke «betalingsfullmakt» og «opplysningsfullmakt» om de nye betalingstjenestene. Flere høringsinstanser har hatt innvendinger mot disse benevnelsene. Det er blant annet blitt pekt på at «betalings-/opplysningsfullmakt» er mer egnet til å beskrive avtalen mellom tjenesteyteren og kunden enn tjenesten som ytes. På bakgrunn av disse innspillene brukes «betalingsfullmakttjeneste» og «kontoinformasjonstjeneste» i forskriften om betalingstjenester, og det er også disse benevnelsene som brukes i lovforslaget i proposisjonen. I den norske språkversjonen av det reviderte betalingstjenestedirektivet omtales imidlertid de nye tjenestene som henholdsvis «betalingsinitieringstjeneste» og «kontoopplysningstjeneste». Tjenestene er nærmere definert i artikkel 4 nr. 15 og 16 i direktivet, hvor «betalingsinitieringstjenester» defineres som «en tjeneste for å initiere en betalingsordre på anmodning fra betalingstjenestebrukeren med hensyn til en betalingskonto hos en annen betalingstjenesteyter», mens «kontoopplysningstjeneste» defineres som «en nettbasert tjeneste som skal gi samlede opplysninger om en eller flere betalingskontoer som betalingstjenestebrukeren har hos enten en annen betalingstjenesteyter eller hos mer enn én betalingstjenesteyter».

Betalingsfullmakttjenester

Betalingsfullmakttjenester kan beskrives gjennom et praktisk eksempel: En kunde som skal betale for varer i en nettbutikk, blir tilbudt av selgeren å betale med betalingskort eller kontobetaling som overfører beløpet til selgeren. Den sistnevnte betalingsløsningen kan gjennomføres ved at kunden selv iverksetter kontobetaling i nettbanken. For selgeren innebærer imidlertid dette en usikkerhet om hvorvidt betalingen faktisk vil bli gjennomført som forutsatt. Kontobetalinger kan også skje ved bruk av en betalingsfullmakttjeneste, som er en betalingsløsning levert av en tredjepart, og som i korthet går ut på at leverandøren av betalingsløsningen ber betalerens bank om å gjennomføre en betalingstransaksjon for å overføre beløpet til betalingsmottakerens konto. Leverandøren av betalingsløsningen benevnes i det reviderte betalingstjenestedirektivet som «yter av betalingsinitieringstjenester». I proposisjonen her brukes «betalingsfullmektig». For å be betalerens bankforbindelse om å gjennomføre betalingstransaksjonen logger betalingsfullmektigen seg inn i betalerens nettbankløsning for å registrere et betalingsoppdrag, som kundens bank siden skal utføre. En betalingsfullmektig er i direktivet definert som «en betalingstjenesteyter som utøver virksomhet som nevnt i vedlegg I nr. 7», det vil si «betalingsinitieringstjenester». Dette innebærer at en betalingsfullmektig skal forstås som en betalingstjenesteyter som i sin forretningsvirksomhet tilbyr betalingsfullmakttjenester.

Kontoopplysningstjenester

Også «kontoopplysningstjenester» kan beskrives gjennom et praktisk eksempel: En kunde laster ned en applikasjon til sin mobiltelefon for at applikasjonen skal gi kunden bedre oversikt over hans eler hennes forbruk. Applikasjonen gir informasjon om betalingstransaksjoner og saldo både for kundens brukskonto i Sparebanken og for kontoen som er knyttet til et kredittkort i Kredittbanken. Applikasjonen forteller kunden hvor mye han eller hun bruker på for eksempel restaurantbesøk, kioskvarer, strøm eller telefon. Leverandøren av en slik applikasjon eller lignende tjeneste betegnes i artikkel 4 nr. 18 i det reviderte betalingstjenestedirektivet som «yter av kontoopplysningstjenester». I proposisjonen her benyttes «opplysningsfullmektig». Ved å benytte seg av kontoopplysningstjenester lar kunden opplysningsfullmektigen, det vil si applikasjonen i eksemplet foran, logge seg inn i kundens nettbankløsning for å hente ut de konto- og transaksjonsopplysningene som tjenesten benytter. Opplysningsfullmektigen kan være en selvstendig tredjepart eller en betalingstjenesteyter som kunden har betalingskonto hos, men som leverer kontoopplysningstjenester for betalingskontoer kunden har også hos andre tjenesteytere. En «yter av kontoopplysningstjenester» er i artikkel 4 nr. 19 definert som «en betalingstjenesteyter som utøver virksomhet som nevnt i vedlegg I nr. 8», det vil si «kontoopplysningstjenester». En opplysningsfullmektig skal etter dette forstås som en betalingstjenesteyter som i sin forretningsvirksomhet tilbyr «kontoopplysningstjenester».

Kontotilbyder og fullmaktforetak

Både betalingsfullmektigen og opplysningsfullmektigen regnes etter dette som betalingstjenesteytere. Det gjør også foretaket som forvalter og tilbyr den kontoen betalingsfullmektigen og opplysningsfullmektigen bruker for levering av sine tjenester. For å unngå tvil om hvilken betalingstjenesteyter det siktes til, er foretaket som forvalter og tilbyr kundens betalingskonto, omtalt som «kontotilbyder» i visse sammenhenger i direktivet. Direktivet definerer i artikkel 4 nr. 17 «kontotilbyder» som «en betalingstjenesteyter som tilbyr betalingskonto til og fører denne for betaler».

I forskrift om betalingstjenester omtales dessuten betalingsfullmektiger og opplysningsfullmektiger samlet som «fullmaktforetak», mens betalingsfullmakttjenester og kontoopplysningstjenester samlet omtales som «fullmakttjenester». Disse benevnelsene brukes også i proposisjonen.

Departementet foreslår at reglene om betalingsfullmakttjenester og kontoopplysningstjenester i forskrift om betalingstjenester videreføres i den nye finansavtaleloven, se blant annet § 4-14, § 4-16, § 4-17, § 4-18 og § 4-28 femte ledd i lovforslaget.

I forskriften benyttes «kontoinformasjonstjenester» om det som i proposisjonen og lovforslaget er benevnt som «kontopplysningstjenester». Begrunnelsen for departementets forslag til endret terminologi er at «kontoopplysningstjenester» står bedre i sammenheng med virksomhetsbetegnelsen «opplysningsfullmektig». «Kontoopplysningstjenester» er dessuten den benevnelsen som benyttes i den norske språkversjonen av direktivet.