Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

35 Valutalån

35.1 Direktivene

Boliglåndirektivet har i artikkel 23 regler om valutalån. Reglene har til formål å beskytte kunden mot den risikoen vekslingskursen kan medføre ved boliglån. Kundens risiko ved svingninger i valutakursen søkes redusert dels ved regler om advarsel og varslingsplikt og dels ved en rett til å konvertere valutalånet. Medlemsstatene er gitt adgang etter artikkel 23 nr. 1 bokstav a, jf. nr. 2, til å velge ett av to konverteringsalternativer: valutaen for inntekt og formue og valutaen for bostedet.

Forbrukerkredittdirektivet har ikke regler om valutalån.

35.2 Gjeldende rett

Dagens finansavtalelov har ikke særskilte regler om valuta ved kredittavtaler.

35.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at boliglåndirektivets regler om valutalån skulle gjelde for alle kredittavtaler som var omfattet av lovforslaget. Det ble også antatt at det ikke ville være i strid med direktivet å tillate begge konverteringsalternativene etter direktivet. Videre heter det:

«Etter lovforslaget § 85 tredje ledd er kunden gitt rett til å velge mellom de to alternativene. Det foreslås samtidig at det kan avtales at bare ett av de to alternativene skal være tilgjengelig. Er det ikke gjort noen avtale om hvilken vekslingskurs som skal benyttes, skal alminnelig vekslingskurs – det vil si markedspris – på konverteringsdagen benyttes.
Etter direktivet kan kunden gis rett til å konvertere enten til den valutaen der kunden var bosatt ved avtaleinngåelsen, eller til valutaen der kunden nå er bosatt. Det sistnevnte alternativet medfører en viss fare for spekulasjon ved at kunden kan påvirke konverteringsvalutaen ved å flytte til en annen EØS-stat. Videre kan det være problematisk at en kunde som flytter, dermed omdefinerer kredittavtalen til et valutalån, til tross for at lånet ikke var valutalån på avtaletidspunktet. Når det gjelder alternativet om valutaen for inntekt og formue, kan det være noe uklart om definisjonen av valutalån i MCD artikkel 4 nr. 28 medfører at det avgjørende for om det foreligger valutalån, er valutaen som kunden for tiden har sin inntekt eller formue i, eller om det er den valutaen kunden ved kredittvurderingen var forutsatt å tilbakebetale lånet i.
Problemstillingen om direktivets regulering av valutalån kan illustreres ved følgende eksempel: Kunden er bosatt i Norge, men pendler daglig til sin arbeidsplass i Sverige. Kunden får lønn i svenske kroner. Boliglånet i en norsk bank lyder på norske kroner – det samme som kunden hadde sin inntekt i den gangen kredittavtalen ble inngått. Ved å bytte arbeidsgiver er lånet blitt et valutalån. Hvis denne kunden nå benytter anledningen til å konvertere til den valutaen kunden har sin inntekt i, skal lånet nå føres i svenske kroner, men det er muligens fremdeles et valutalån fordi kreditten nå er i en annen valuta enn bostedsstatens valuta. Det kan da også spørres om kunden har rett til å konvertere et valutalån flere ganger. MCD synes ikke å gi svar på dette.
Artikkel 23 nr. 1 pålegger medlemsstatene å sikre at en konverteringsadgang foreligger når kredittavtale blir inngått («is concluded»). Dette kan tyde på at det er tale om å konvertere med den valutaen som gjaldt på tidspunktet for avtaleinngåelsen.
Etter artikkel 23 nr. 2 kan medlemsstatene som alternativ til å innføre en konverteringsrett innføre «andre ordninger» som minsker valutarisikoen. Hva et slikt alternativ må bestå i, er ikke angitt nærmere. Det foreslås på denne bakgrunn at konverteringsretten etter direktivet tolkes noe innskrenkende. Dette kan også ses slik at man benytter adgangen etter direktivet til å innføre «andre ordninger», og da i form av en modifisert utgave av direktivets konverteringsalternativ.
§ 85 tredje ledd i lovforslaget går etter dette ut på at kunden har en konverteringsrett dersom kreditten var et valutalån ved avtaleinngåelsen. Siden kreditten også etter konverteringen kan anses som et valutalån, foreslås det at konverteringsretten begrenses til valutalån som ikke er konvertert tidligere. Lovens øvrige regler om valutalån, som varslingsplikten i § 84 tredje ledd, vil imidlertid gjelde selv om kunden ikke lenger har en konverteringsrett. Når det gjelder bostedsalternativet, foreslås det en begrensning sammenlignet med direktivets løsning ved at det kun gis adgang til å konvertere til valutaen i kundens bostedsstat ved avtaleinngåelsen, forutsatt at denne valutaen var en EØS-valuta.»

35.4 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet gir i sin høringsuttalelse støtte til høringsnotatets forslag om å la regler for valutalån gjelde også for usikret kreditt. Lovforslaget støttes også av Forbrukerrådet.

Også Pensjonistforbundet er positiv til at regler om valutalån skal gjelde alle typer lån, og uttaler videre:

«Pensjonistforbundet mener det er positivt at man åpner for dette. Vi mener imidlertid at rådgivere burde ha frarådingsplikt når det gjelder å ta opp valutalån for vanlige bankkunder, som er svært risikofylt for låntaker og som det krever inngående kompetanse for å vurdere kvaliteten på.»

Finans Norge mener at reglene om valutalån bør begrenses til bare å gjelde boliglån til forbrukere. Det gis i uttalelsen uttrykk for følgende:

«Justisdepartementet foreslår at reglene om valutalån implementeres med virkning for alle kredittavtaler, ikke kun boliglån inngått som valutalån. Finans Norge vil innledningsvis understreke at en kredittyter må kunne velge om valutalån er del av produkttilbudet til banken.
Finans Norge mener videre at disse reglene primært må gjelde for valutalån til forbrukere sikret med pant i bolig. Det må være avtalefrihet for næringskunder. Virksomheter med internasjonale forbindelser må kunne inngå avtaler om valutalån som er tilpasset deres virksomhet.
For å forenkle tilgjengeligheten av disse reglene, mener Finans Norge at alle reglene om valutalån, inkludert definisjonen, bør samles i en bestemmelse i loven.
Finans Norge synes reglene om valutalån i direktivet samt departementets redegjørelse er krevende å forstå. Lovforslaget § 85 tredje ledd gir anvisning på at lån i utenlandsk valuta må kunne konverteres til enten valutaen for hovedinntekt eller formue i ved siste kredittvurdering eller valutaen for bostedet. Finans Norge har ingen innvendinger mot at kunden gis en konverteringsrett. Vi legger til grunn at konverteringsvalutaen skal fastsettes på avtaletidspunktet og fremgå av kredittavtalen.
Etter lovforslaget gis kunden rett til å velge konverteringsvaluta. Finans Norge er av den oppfatning at kredittyteren må kunne velge hvilke konverteringsvalg kunden skal tilbys, jf. MCD art. 23 nr. 2 bokstav a eller b. Dette må også reflekteres i lovteksten. Dersom kunden ønsker å bytte til annen valuta, må banken kunne behandle en søknad om dette på vanlig måte.
Finans Norge noterer seg varslingsregelen i § 84 tredje ledd. Så vidt vi kan se er det ikke fastsatt noen nærmere vilkår for når kunden kan eller må konvertere kreditten. Så vidt vi oppfatter forslaget skal kredittkunden kunne konvertere kreditten når vedkommende kunde velger det. Dette kan medføre at kredittkunden gis anledning til bevisst eller ubevisst å spekulere i valuta for kredittyters risiko. Dette vil ikke være bra for noen av partene. Finans Norge mener derfor at departementet må fastsette en konverteringsrett for finansforetaket som er i samsvar med gjeldende praksis på valutalån til forbrukere.
I dag vil det være slik at dersom utestående beløp under valutakreditten omregnet til NOK, overstiger motverdien av NOK i henhold til det avtalte beløp etter avdrag, så vil kredittyter normalt kreve at kredittbeløpet reduseres ved at differansen (disagio) innbetales av kredittkunden. Ved førtidig forfall vil kredittgiver videre ha rett til å veksle om kreditten til NOK for å hindre at det oppstår ytterligere tap som følge av disagio. En slik konverteringsregel vil virke tapsbegrensende og det vil dessuten sikre at kunden ikke kan spekulere i valuta på finansforetakets risiko. Norske myndigheter vil ha anledning til å fastsette en slik regel, jf. MCD art. 23 nr. 5.
Dette betyr også at det må fremgå av lovteksten at kunden kun kan konvertere valutalån ved utløpet av renteperioder – normalt 3 måneders renteperioder – med mindre kunden er villig til å betale bankens eventuelle kostnader ved konvertering før utløpet av renteperioden.
Tilsvarende ved førtidig innfrielse av valutalån.
Finans Norge kan ikke se at departementet skiller mellom valutalån i motverdi NOK og rene valutalån (for eksempel EUR, CHF eller USD). Finans Norge mener det er uklart hvorvidt lovforslaget §§ 84 tredje ledd og 85 tredje ledd også skal gjelde de rene valutalånene, og ber om at dette avklares i proposisjonen. For de rene valutalånene skjer det ingen måling av svingninger i vekslingskursen fordi valutaen ikke sammenlignes med annen valuta.»

BlueStep Bank AB er opptatt av hvilke lån som skal omfattes av nye regler om valutalån:

«Etter BlueSteps oppfatning er det nødvendig å klargjøre hvorvidt bestemmelsen utelukkende gjelder for fremtidige lån, eller om bestemmelsen også gjelder retroaktivt for lån som allerede er inngått. Bestemmelsen bør kun gjelde for fremtidige lån som inngås etter ikrafttredelse av den reviderte finansavtaleloven. Vi viser til at (i) utgangspunktet i norsk rett er at lovregler ikke skal gis retroaktiv virkning og (ii) det fremgår av MCD artikkel 43 at direktivet utelukkende skal gis anvendelse på kredittavtaler som inngås etter 21 mars 2016.»

Skattedirektoratet antar at nye regler om valutalån vil sette krav til innrapportering av grunnlagsdata i skattemeldingen:

«Det fremgår at retten til å konvertere f.eks.et boliglån til annen valuta, kan innebære at et lån i NOK, som ikke er et valutalån i utgangspunktet, kan kreves konvertert av kunden der kunden f.eks. har lønnsinntekt i annen valuta. Der det ikke er gjort avtale om vekslingskurs skal alminnelig kurs, dvs. markedspris på konverteringsdagen benyttes.
Etter direktoratets oppfatning vil dette kunne innebære at tap og gevinst på valutalån aktualiseres ytterligere. Dette vil sette krav til finansinstitusjonenes plikter knyttet til innrapportering av grunnlagsdata, på en slik måte at opplysningene kan forhåndsutfylles i skattemeldingen.»

35.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår en ny bestemmelse om valutalån i lovforslaget § 5-12 for å gjennomføre reglene i boliglåndirektivet. I likhet med høringsnotatets forslag foreslår departementet at reglene skal gjelde uavhengig av om kreditten er et boliglån eller en annen form for kreditt. De hensyn som tilsier at kunden gis beskyttelse mot risikoen ved valutalån, gjør seg gjeldende uavhengig av om kreditten er sikret med pant i fast eiendom eller ikke.

Som valutalån regnes etter lovforslaget § 1-7 niende ledd kredittavtaler der kundens inntekt og formue er i en valuta som er forskjellig fra den valutaen som er angitt i kredittavtalen, og kredittavtaler der valutaen i den EØS-staten som kunden er bosatt i, er forskjellig fra den valutaen som er angitt i kredittavtalen. Definisjonen bygger på definisjonen i boliglåndirektivet artikkel 4 nr. 28 og skal forstås i samsvar med denne. Definisjonen innebærer at en kunde som for eksempel er bosatt i Russland, har sin inntekt i norske kroner og inngår avtale om boliglån i norske kroner, ikke vil anses for å ha et valutalån siden Russland ikke er en EØS-stat. Er kunden bosatt i Norge, men har sin inntekt i russiske rubler, vil lånet derimot være et valutalån. Dette betyr at man etter omstendighetene vil kunne ha å gjøre med et valutalån selv om en norsk bank utbetaler lånet i norske kroner. Dersom eksemplet endres til at kunden er bosatt i Sverige og har sin inntekt i norske kroner, vil kreditten anses som valutalån fordi Sverige er en EØS-stat med svenske kroner som valuta. Dersom kunden opprinnelig er bosatt i Norge og senere flytter til Sverige, er ikke boliglåndirektivets ordlyd klar med hensyn til om lånet i så fall skal anses som valutalån. Departementet antar at lånet ikke skal anses som valutalån i slike tilfeller. Dette betyr at lånet må være et valutalån ved avtaleinngåelsen for at kunden skal ha konverteringsrett. Departementet antar for øvrig at rettspraksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen her som ellers vil kunne bidra til å avklare hvilke lån som skal anses som valutalån etter boliglåndirektivet.

I motsetning til høringsnotatets forslag, og i lys av høringsuttalelsen fra Finans Norge, foreslår departementet at retten til å konvertere valutalån skal gjelde bare for kunder som er forbrukere. For kausjonsavtaler foreslås det likevel at reglene skal gjelde også når en forbruker som kausjonist innfrir kreditten på grunnlag av kausjonsansvaret. Er kausjonisten forbruker, vil denne da ha en konverteringsrett selv om kredittkunden ikke er forbruker. Dette kan være praktisk i tilfeller der for eksempel eieren av en næringsvirksomhet eller dennes nærstående har kausjonert for selskapets gjeld, og der kanskje privatboligen er stilt som sikkerhet i form av realkausjon. Men mens en kredittkunde etter lovforslaget skal ha rett til å konvertere valutalån uten at kreditten forfaller til betaling, er kausjonistens konverteringsrett knyttet til innfrielsestidspunktet.

Som Finans Norge peker på i høringen, kan en rett til å konvertere valutalån brukes spekulativt. For å redusere mulighetene for spekulasjon er konverteringsretten begrenset til en adgang til å konvertere til valutaen som kunden hadde sin hovedinntekt eller formue i ved siste kredittvurdering, eller valutaen som benyttes i en EØS-stat der kunden var bosatt da avtalen ble inngått.

Boliglåndirektivet artikkel 23 nr. 5 gir medlemsstatene adgang til å regulere valutalån ut over reguleringen i direktivet. Departementet legger til grunn at bestemmelsen åpner for å gi regler som gir kunden et ytterligere vern ved valutalån, og at den ikke gir adgang til å begrense kundens konverteringsrett etter direktivet. Departementet er enig med Finans Norge i at reglene dermed i vesentlig grad skyver risikoen ved valutalån fra kunden til kredittyteren. Etter departementets syn er det også hensikten med direktivets regler. Dersom reglene av denne grunn skulle lede til at bankene blir mer restriktive når det gjelder å tilby valutalån til forbrukere, antar departementet at reglene i så fall virker etter sin hensikt. Departementet viser i den forbindelse til erfaringene som blant annet islandske og østeuropeiske lånekunder med lån i utenlandsk valuta har gjort seg. Slike lån innebærer at både kundene og bankene blir sårbare for svingninger i valutakursen.

Når det gjelder synspunktet fra Pensjonistforbundet om at det bør gjelde en frarådingsplikt for valutalån, antar departementet at de foreslåtte reglene om valutalån vil dempe omsetningen av slike kredittavtaler til forbrukere. Departementet viser dessuten til at kredittyteren etter lovforslaget har plikt til å forklare risikoen og gjøre kunden kjent med risikoen, og kan være underlagt en avslagsplikt som en del av kredittvurderingsplikten eller som en følge av tjenesteyterens alminnelige plikter dersom lånet åpenbart har en uakseptabel risiko for kunden. Det synes derfor ikke å være et behov for en frarådingsplikt i tillegg til de nevnte forklarings- og avslagpliktene.

Departementet nevner i tilknytning til høringsuttalelsen fra BlueStep Bank AB at lovforslagets regler vil gjelde kredittavtaler som inngås etter at reglene har trådt i kraft, jf. § 8-2 annet ledd bokstav d.

Til dokumentets forside