Prop. 92 LS (2019–2020)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Til innholdsfortegnelse

8 Betaling av spillegjeld mv.

I § 12 i lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden er det gitt regler om gyldighet og inndriving av gjeld knyttet til pengespill og sedelighet. § 12 er den eneste gjenværende paragrafen i denne loven.

§ 12 nr. 1 første ledd i loven slår fast at av spill og veddemål «opstaar ingen Forpligtelse, og en Anerkjendelse af derved stiftet Gjæld er uforbindende». Det samme gjelder etter annet ledd lån eller forskudd «som nogen vidende om Øiemedet har ydet til Brug ved Spil eller Væddemaal». Videre følger det av tredje ledd at det som er bestemt om spill og veddemål, også gjelder for terminspill (differenshandel) som har et spills eller veddemåls karakter. I fjerde ledd slås det fast at en frivillig betaling ikke kan kreves tilbake med mindre «Betalingen er ydet i Uvidenhed om Fordringens Ugyldighed eller med Formuesgjenstande istedetfor Penge».

Det følger av § 12 nr. 2 at ethvert krav «hvis Erhvervelse staar i Forbindelse med sædvansmæssig Fremme af Utugt» er ugyldig, og videre at «Beklædningsgjenstande, som under saadanne Omstændigheder er overladt nogen til Brug, kan ikke fordres tilbage».

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre bestemmelsene i § 12 nr. 1 i den nye finansavtaleloven, mens det ble lagt til grunn at det ikke er behov for å videreføre § 12 nr. 2. Samlet sett innebar dette at § 12, og dermed straffelovens ikrafttredelseslov som sådan, kunne oppheves:

«Straffelovens ikrafttredelseslov er ikke lenger et naturlig sted å regulere slike spørsmål. Avtaleloven ville trolig være et mer naturlig valg, men siden det historisk har vært ulike syn på disse spørsmålene blant de nordiske landene, har disse reglene ikke funnet sin plass i den fellesnordiske avtaleloven. Lovforslagets kapittel 2 kan imidlertid være egnet. Det foreslås derfor å videreføre straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 som ny § 29 i finansavtaleloven. Det foreslås ikke å videreføre straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 2. Denne bestemmelsen gjelder ugyldighet av pengekrav og krav på bekledningsgjenstander knyttet til «sædvansmæssig Fremme af Utugt». Det er i dag andre rettsregler innenfor strafferetten som synes mer egnet til å ivareta de samfunnsmessige hensynene denne bestemmelsen er ment å ivareta. Forslaget går etter dette ut på at § 12 nr. 1 i straffelovens ikrafttredelseslov flyttes til finansavtaleloven, og at loven for øvrig oppheves.»

Gjeldsoffer-Alliansen uttaler i høringen at organisasjonen «støtter forslaget til at fordringer oppstått ved pengespill ikke kan kreves inn».

EnterCard Norge støtter at bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 flyttes. Videre går EnterCard Norge inn for at det gis «en ugyldighetsregel som gjelder for alle typer betalinger for spill». Uttalelsen knytter seg til videreføringen av bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 annet ledd om gyldigheten av kreditt til bruk i spill og veddemål:

«Bestemmelsen er inntatt i finansavtalelovens kapittel om betalingsoppgjør, som etter § 22 gjelder alle typer betaling, men ettersom § 29 annet punktum bruker uttrykket «kredittyter» ser det ut til at det bare er betaling ved belastning av låneprodukter som gjelder, slik blir også gjeldende lov praktisert.
I dag har imidlertid debet- og kredittkort langt på vei samme bruksområde for forbrukerne. Det finnes også kontoprodukter med både innskudds- og kredittfunksjon. Det er dertil mulig for en kunde å omgå loven ved å låne penger som overføres til en innskuddskonto som deretter brukes til spill. Det rettspolitiske grunnlaget for reglene om spillegjeld er at personer ikke skal sette egen økonomi over styr ved impulsiv spilling, som for noen kan ta preg av livsødeleggende avhengighet. Om gamblingen skjer via en innskuddsbetalings- eller kredittkonto bør ikke være avgjørende for ugyldigheten, jf. Hilde Hauge, Ugyldighet ved formuesrettslige disposisjoner Oslo 2009 s. 499. Vi foreslår derfor en ugyldighetsregel som gjelder for alle typer betalinger for spill.»

EnterCard Norge viser også til at det etter straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 annet ledd kreves at kredittyteren var «vidende om Øiemedet», og at dette har vært forstått som et krav om faktisk kjennskap til spillformålet. Høringsinstansen viser til at ordlyden i høringsnotatets lovforslag («visste eller måtte forstå») er et uttrykk som i juridisk språkbruk også omfatter grovt uaktsom uvitenhet, slik at den foreslåtte ordlyden vil kunne innebære en undersøkelsesplikt for kredittyteren. EnterCard Norge mener at den foreslåtte ordlyden vil innebære en utvidelse sammenlignet med gjeldende rett, og at en slik utvidelse er problematisk:

«En slik utvidelse er problematisk, særlig ved anvendelse av spill på utenlandske nettsteder. Det bemerkes at den norske ugyldighetsregelen mot spillegjeld er relativt streng i internasjonal sammenheng; nettspill ved bruk av kredittkort er vanlig i mange land. De fleste norske kredittkortutstedere sperrer imidlertid kortene dersom betalingen er omfattet av Visa eller MasterCards MCC-kode for gambling. Det utvises imidlertid stor kreativitet blant spillselskapene for å unngå denne koden, og tiltrekke seg norske kunder. Dersom ugyldighetsregelen også omfatter grovt uaktsom uvitenhet hos kredittyter, reiser det spørsmålet om undersøkelsesplikt. Å innføre en undersøkelsesplikt for automatiserte betalingstransaksjoner vil være problematisk. Det vises til at de faktiske og juridiske forhold rundt spill på internett er svært kompliserte. Det er heller ikke gitt at kunden bør kunne fraskrive seg betalingsansvar der han har bidratt til manipulering av kortutsteder, f.eks. ved å overføre midler til innskudd i utenlandske institusjoner, som deretter brukes til å spille for. Disse forhold må uansett utredes langt grundigere før det eventuelt gjennomføres materielle lovendringer.»

Finans Norge uttaler:

«Finans Norge vil innledningsvis stille spørsmål om ikke temaet bestemmelsen skal regulere burde være gjenstand for en bredere debatt før bestemmelsen videreføres, blant annet med skillet mellom lovlig og ulovlige spill, betalingsformidling til spill, forholdet til derivat- kontrakter etc.
På generelt grunnlag mener Finans Norge at bestemmelsen hører til i avtaleloven sammen med ugyldighetsbestemmelsene. Det er imidlertid bedre at den er plassert i finansavtaleloven enn i nåværende lov. Vi støtter en oppdatering av ordlyden, og noterer oss at det ikke tilsiktes noen endring av gjeldende rett. Vi mener imidlertid at departementet endrer bestemmelsens innhold på flere punkter. Det er uheldig at det gjøres uten noen vurdering av konsekvensene av endringene.»

Finans Norge gir uttrykk for tilsvarende synspunkter som EnterCard Norge når det gjelder den foreslåtte ordlyden «visste eller måtte forstå». Det tas til orde for at alternativet «eller måtte forstå» sløyfes, og det vises til at det vil være krevende for betalingstjenesteytere å etablere systemer for å kontrollere at det ikke blir ytt kreditter til spill. Videre uttales det:

«Dersom departementet på dette punkt har ment å ansvarliggjøre tjenesteyter i større grad enn i dag, må tilsvarende regulering også gjelde for betalingsfullmektiger. Det vil kunne oppstå motstrid mellom tjenesteyters plikt til å unngå ar kreditter benyttes til spill og de krav som kan stilles til kontroll av betalingsoppdrag initiert av en kunde via betalingsfullmektig. Vi gjør også oppmerksom på at utvidet forpliktelse for tjenesteyter vil medføre en rekke vanskelige vurderinger, eksempelvis om uttak i minibank i Las Vegas eller overføring til en «mobil lommebok» er greit. Uansett må et slikt forslag utredes nærmere.»

Nåværende tredje ledd om terminspill var ikke med i lovforslaget i høringsnotatet. Om dette uttaler Finans Norge:

«Finans Norge konstaterer videre at departementet har fjernet et ledd som knytter seg til strl. ikrl. § 12 som gjelder terminspill (differansehandel) som har karakter av spill eller veddemål. Det har vært en omfattende behandling av spørsmålet om ulike typer av derivatavtaler kan settes til side i medhold av straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 tredje ledd. Det vises til Arne Tjaum «Rente og valutaswaper» side 215 til 328 og Ian W. Kenworthys artikkel «straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 om terminspill» i Ånd og rett – festskrift til Birger Stuevold Lassen side 533–541, begge med en rekke henvisninger. Finans Norge legger til grunn at departementet ikke vil gjøre endringer i reglene om derivatavtaler ved å fjerne denne bestemmelsen. For å fjerne enhver tvil, ber vi om at dette bekreftes i proposisjonen.»

For øvrig viser Næringslivets Hovedorganisasjon til forskjeller mellom ordlyden i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 og lovforslaget i høringsnotatet. Formuleringer som «fordringen er oppstått» og «forfalt fordring» antas å innebære at det kan kreves fastsettelsesdom for de aktuelle fordringene.

Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet at reglene om spillegjeld i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 videreføres i den nye finansavtaleloven. Det vises til § 2-15 i lovforslaget. Lovforslagets ordlyd er noe endret sammenlignet med forslaget som var på høring.

Første ledd første punktum viderefører prinsippet i nåværende § 12 nr. 1 første ledd og slår fast at ingen er forpliktet av et løfte om betaling som følge av spill eller veddemål. I likhet med gjeldende lov uttrykker bestemmelsen en såkalt sterk ugyldighetsgrunn, slik at den kommer til anvendelse uavhengig av om de medvirkende var kjent med ugyldigheten eller ikke, jf. Woxholth: Avtalerett (10. utgave, 2017) s. 305. Departementet foreslår en presisering om at bestemmelsen ikke får anvendelse for spill som er uttrykkelig tillatt ved lov (jf. lov 28. august 1992 nr. 113 om pengespill m.v. og lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v.). Dette kan utledes av lex specialis-prinsippet, men det fremstår som en pedagogisk fordel at det kommer til uttrykk i lovbestemmelsen om spillegjeld.

Til videreføring av nåværende § 12 nr. 1 annet ledd følger det av første ledd annet punktum i lovforslaget at kreditt som kredittyteren visste at ville bli brukt til spill eller veddemål, ikke kan kreves tilbakebetalt. Bestemmelsen vil ramme kreditt som er ytt til kunden dersom kredittyteren er kjent med spillformålet, slik som etter gjeldende lov. Hvis kunden betaler for spillingen med kredittmidler via en betalingskonto, har ikke det betydning for spørsmålet om gyldigheten av kredittavtalen som har muliggjort innskuddet eller kredittmuligheten. Var kredittyteren kjent med spillformålet, vil kreditten fortsatt ikke kunne kreves innfridd i disse tilfellene. EnterCard Norge synes i sin høringsuttalelse å ta til orde for en mer vidtgående regel som innebærer at selve betalingen via en betalingskonto blir ugyldig. For betalingskontoer må vel det i så fall bety at betalingstjenesteyteren blir ansvarlig for å erstatte til kunden innskudd som er brukt til spilling, siden det da ikke er et spørsmål om tilbakebetaling av kreditt til kredittyteren. Med en slik regel ville man fjerne seg nokså langt fra den opprinnelige lovgrunnen – at man skal beskytte spilleren mot å måtte stå til ansvar overfor kredittyteren for spilling med lånte midler, jf. også Rt. 2003 s. 1210 (avsnitt 24). En slik løsning vil kunne føre til at spilleren kan få finansiert spillingen ved å betale via en betalingskonto. Til dette kan det riktignok kanskje anføres at betalingstjenesteyterne vil kunne tilpasse seg en slik regel ved å nekte betalinger til aktører med brukerstedskode for pengespill (MCC-kode 7995). Her må det imidlertid tas i betraktning at dette ville ramme en aktivitet som i utgangspunktet er tillatt, jf. Hilde Hauge: Ugyldighet ved formuerettslige disposisjoner (2009) s. 500. En regel om at også betalinger via en betalingskonto er ugyldige i seg selv, vil i praksis kunne virke som et forbud overfor spilleren og må eventuelt vurderes i en annen sammenheng. En annen utilsiktet virkning av en slik regel ville kunne være at spilltransaksjoner i større grad blir utført med kontanter, uten at departementet kan se at det skulle være en fordel. Kontanttransaksjoner vil også svekke spillerens mulighet til å føre bevis for transaksjonen.

Lovforslaget i høringsnotatet gikk som nevnt ut på at fordringen ikke kan kreves tilbakebetalt når kredittyteren «visste eller måtte forstå» at kreditten ville bli brukt til spill eller veddemål. Ordene «måtte forstå» kan tolkes på ulike måter i juridisk sammenheng. I kjøpsloven § 19 første ledd bokstav b brukes uttrykket «måtte kjenne til». Forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i kjøpsloven 1907 § 45 b tyder på at man med dette uttrykket tok sikte på en lempning av beviskravet for faktisk kjennskap, jf. Utkast til endringer i kjøpsloven av 24. mai 1907 (forbrukerkjøpsbestemmelser) med motiver, som er referert i Ot.prp. nr. 25 (1973–1974) på s. 77. Samtidig har Høyesterett lagt til grunn at «måtte kjenne til» i avhendingslova § 3-9, jf. § 3-7, skal forstås som «et normativt begrep, og ikke som en bevisregel», jf. Rt. 2002 s. 696 på s. 702. En tolkning av ordlyden i høringsnotatets lovforslag på den førstnevnte måten antas i realiteten å svare til praktiseringen av «vidende om»-kriteriet i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 annet ledd, se under. På grunn av uklarheten om hva som ligger i uttrykket «måtte forstå», foreslår departementet en endring av ordlyden sammenlignet med forslaget i høringsnotatet ved at passusen «eller måtte forstå» er sløyfet. Det avgjørende vil dermed være hva kredittyteren «visste».

Departementet er ikke kjent med noen høyesterettsavgjørelse som klart tar stilling til hva som ligger i «vidende om»-kriteriet i § 12 nr. 1 annet ledd. I kjennelsen i Rt. 2003 s. 1210 viste kjæremålsutvalget riktignok til lagmannsrettens uttalelse om at kredittyteren var «fullt klar over og innforstått med at det ble spilt på kreditt», og uttalte: «Dersom dette er tilfellet, rammes forholdet av ugyldighetsregelen i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 annet ledd.» Men det er ikke gitt at dette kan tolkes som noe mer enn en uttalelse om at et slikt tilfelle i alle fall omfattes. Forarbeidene til straffelovens ikrafttredelseslov synes å være tause om spørsmålet. Ordlyden «vidende om» taler imidlertid for at det i prinsippet kreves kjennskap til spillformålet, og slik har formuleringen også vært forstått i juridisk teori. I Woxholth: Avtalerett (10. utgave, 2017) s. 305 legges det til grunn at en kredittyter som er «uvitende om hva lånet skal brukes til», kan kreve det tilbakebetalt. Det samme er antatt i et vedtak fra Finansklagenemnda Bank, FinKN-2017–37, som også Finans Norge siterer i sin høringsuttalelse. Samtidig bør kjennskapskravet ikke praktiseres så strengt at vernet av kredittkunden blir illusorisk. Det kan være vanskelig å bevise faktisk kjennskap, og normalt må det være tilstrekkelig at det ut fra de ytre omstendighetene fremstår som sannsynlig at kredittyteren var kjent med spillformålet. Slik synes også ugyldighetsregelen å ha blitt forstått i praksis. Woxholth antar på s. 306 i det nevnte verket at banker og andre kredittytere må anses for å ha medvirket forsettlig til kreditten hvis de velger å honorere en forespørsel om autorisasjon fra en virksomhet med brukerstedskode for pengespill (7995) «ettersom banken må forstå at den [forespørselen] gjelder spillegjeld». Dette er lagt til grunn i en avgjørelse fra Bankklagenemnda (2006–039) og samsvarer også med forskrift 19. februar 2010 nr. 184 om forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har norsk tillatelse § 4. Departementet legger til grunn at den foreslåtte bestemmelsen i lovforslaget § 2-15 første ledd annet punktum praktiseres på samme måte.

Forbeholdet i første punktum for spill eller veddemål som er uttrykkelig tillatt ved lov, gjelder ikke for bestemmelsen i lovforslagets annet punktum om kreditt til spillformål, jf. Rt. 2003 s. 1210 avsnitt 23–24 om den tilsvarende bestemmelsen i gjeldende § 12 nr. 1 annet ledd. Kreditt som er ytt med kjennskap til spillformålet, kan altså ikke kreves innfridd selv om det aktuelle spillet skulle være tillatt ved lov.

Næringslivets Hovedorganisasjon har i høringen gitt uttrykk for at formuleringer som «fordringen er oppstått» og «forfalt fordring» innebærer at det kan kreves fastsettelsesdom for de aktuelle fordringene. Departementet antar at det neppe ville være noe problem med rettssaker om fastsettelsesdom i disse tilfellene så lenge kravet uansett ikke kan tvangsinndrives og en erkjennelse av gjelden fra «skyldneren» ikke er bindende. Det er vanskelig å se hva man skulle vinne på å gå til et slikt søksmål, og det er tvilsomt om kravet om rettslig interesse ville ha vært oppfylt, jf. tvisteloven § 1-3. Av prinsipielle grunner foreslår departementet likevel en noe annen ordlyd enn forslaget i høringsnotatet slik at det tydeliggjøres at betalingsløfter gitt i forbindelse med spill og veddemål ikke er bindende. For øvrig foreslår departementet noen språklige justeringer i lovteksten etter innspill fra Finans Norge.

Gjeldende § 12 nr. 1 fjerde ledd er inntatt som annet ledd i lovforslaget med noen språklige endringer.

Nåværende § 12 nr. 1 tredje ledd om terminspill er derimot ikke foreslått videreført i lovforslaget. Bakgrunnen for dette er at bestemmelsen ikke synes å si noe mer enn det som kan utledes av nåværende § 12 nr. 1 første og annet ledd, jf. første ledd i lovforslaget. Det følger av ordlyden i § 12 nr. 1 tredje ledd at terminspillet må ha «et Spils eller Væddemaals Karakter». I lys av endrede samfunnsforhold fremstår bestemmelsen om terminspill heller ikke som særlig praktisk lenger, slik at det anses som unødvendig å ha en egen lovbestemmelse om slike avtaler. Departementet vil for øvrig bemerke at det med dette ikke tas stilling til spørsmålet som har vært drøftet om hvorvidt straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 tredje ledd kan ramme derivatavtaler med spekulasjonsformål, jf. for eksempel Kenworthy: «Straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 om terminspill» i Ånd og rett – Festskrift til Birger Stuevold Lassen (1997) s. 533–541 og Woxholth: Avtalerett (10. utgave, 2017) s. 306 med videre henvisninger. Departementet viser ellers til at det uttales følgende i NOU 2002: 4 på s. 412 om terminhandler i relasjon til det tidligere straffebudet om lykkespill:

«Denne typen transaksjoner ble i sin tid ansett for samfunnsøkonomisk uheldig, men er i dag i større grad godtatt, slik at det i praksis ikke reises tiltale etter strl § 299, jf Asbjørnsen, Utforming av straffebud rettet mot økonomisk kriminalitet s 111. Tjaum, Valuta- og renteswaper s 315 beskriver hvordan innstillingen til terminhandel har endret seg, slik at også myndighetene i våre dager er involvert i slik handel.»

Departementet foreslår at bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 2 om krav som er ervervet i forbindelse med «sædvanemessig Fremme af Utugt» mv., oppheves. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet, som er sitert foran. Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for at denne bestemmelsen bør videreføres.

Med en videreføring av nåværende § 12 nr. 1 i den nye finansavtaleloven og en opphevelse av § 12 nr. 2 kan straffelovens ikrafttredelseslov oppheves. Det vises til § 8-3 nr. 1 i lovforslaget.

Til dokumentets forside