9 Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 og om oppheving av direktiv 2007/64/EF
EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –
under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,
under henvisning til forslag fra Europakommisjonen, etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank(1),
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité(2),
etter den ordinære regelverksprosessen(3)
og ut fra følgende betraktninger:
1) I de senere årene er det gjort betydelige framskritt med å integrere massebetalinger i Unionen, særlig gjennom vedtakelsen av unionsrettsakter om betalinger, særlig europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF(4), europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 924/2009(5), europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/110/EF(6) og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/2012(7). Ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU(8) ble dessuten den rettslige rammen for betalingstjenester supplert ved å fastsette en øvre grense for forhandlernes mulighet til å kreve tilleggsgebyrer av sine kunder for bruk av et gitt betalingsmiddel.
2) Unionens reviderte regelverk om betalingstjenester utfylles av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/751(9). Nevnte forordning innfører særlig regler for innkreving av formidlingsgebyrer for kortbaserte transaksjoner og har som mål å ytterligere påskynde oppnåelsen av et effektivt integrert marked for kortbaserte betalinger.
3) Direktiv 2007/64/EF ble vedtatt i desember 2007 på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen i desember 2005. Siden da har markedet for massebetalinger opplevd en vesentlig teknisk utvikling, med rask vekst i antallet elektroniske betalinger og mobilbetalinger og framvekst av nye typer betalingstjenester på markedet, som utfordrer gjeldende regelverk.
4) Gjennomgåelsen av Unionens regelverk om betalingstjenester, og særlig analysen av virkningen av direktiv 2007/64/EF og samrådet om Kommisjonens grønnbok av 11. januar 2012 med tittelen «Mot et integrert europeisk marked for kort-, internett- og mobilbetalinger», har vist at utviklingen har medført betydelige rettslige utfordringer. Store deler av betalingsmarkedet, særlig kort-, internett- og mobilbetalinger, er imidlertid fortsatt oppdelt etter nasjonale grenser. Mange innovative betalingsprodukter og -tjenester omfattes ikke i det hele tatt eller bare delvis av virkeområdet for direktiv 2007/64/EF. I visse tilfeller har dessuten virkeområdet for direktiv 2007/64/EF, og særlig unntakene som er fastsatt der, som unntaket for visse betalingsrelaterte aktiviteter, vist seg å være for tvetydige, for allmenne eller rett og slett foreldet, markedsutviklingen tatt i betraktning. Dette har medført rettslig usikkerhet, potensielle sikkerhetsrisikoer i betalingskjeden og manglende forbrukervern på visse områder. Det har vist seg vanskelig for betalingstjenesteytere å lansere nyskapende og sikre digitale betalingstjenester som er enkle å bruke, og tilby forbrukere og forhandlere effektive, brukervennlige og sikre betalingsmetoder i Unionen. På dette området er det et stort positivt potensial som det er viktig å undersøke mer konsekvent.
5) Fortsatt utvikling av et integrert indre marked for sikker elektronisk betaling er avgjørende for å støtte veksten i Unionens økonomi og sikre valgfrihet og åpenhet i betalingstjenestene for forbrukere, forretningsdrivende og selskaper slik at de kan dra full nytte av det indre marked.
6) Det bør fastsettes regler for å fylle hullene i regelverket og samtidig sikre større juridisk klarhet og ensartet anvendelse av regelverket i hele Unionen. Likeverdige driftsvilkår bør sikres for eksisterende og nye deltakere på markedet, som legger til rette for at nye betalingsmidler kan rekke ut til et bredere marked, og som sikrer et høyt nivå for forbrukervern ved bruk av disse betalingstjenestene i hele Unionen. Dette bør skape effektivitetsgevinster i hele betalingssystemet og føre til flere valgmuligheter og mer åpenhet om betalingstjenestene samtidig som forbrukernes tillit til det harmoniserte betalingsmarkedet styrkes.
7) I de senere år har sikkerhetsrisikoene knyttet til elektroniske betalinger økt. Dette skyldes den økende tekniske kompleksitet ved elektroniske betalinger, det stadig økende antallet elektroniske betalinger i verden og utviklingen av nye typer betalingstjenester. Sikre betalingstjenester er en avgjørende forutsetning for et velfungerende marked for betalingstjenester. Brukerne av betalingstjenester bør derfor være godt beskyttet mot slike risikoer. Betalingstjenester er avgjørende for grunnleggende økonomiske og sosiale aktiviteters virkemåte.
8) Bestemmelsene i dette direktiv om åpenhets- og opplysningskrav for betalingstjenesteytere og om rettigheter og plikter i forbindelse med yting og bruk av betalingstjenester bør også gjelde eventuelle transaksjoner der en av betalingstjenesteyterne er etablert utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), for å unngå ulike tilnærminger mellom medlemsstatene til skade for forbrukerne. Dersom det er relevant, bør de nevnte bestemmelser utvides til også å omfatte transaksjoner i alle offisielle valutaer mellom betalingstjenesteytere som er etablert i EØS-området.
9) Pengeoverføring er en enkel betalingstjeneste som vanligvis er basert på kontanter som leveres av en betaler til en betalingstjenesteyter som sender det tilsvarende beløpet, for eksempel via et kommunikasjonsnett, til en betalingsmottaker eller til en annen betalingstjenesteyter som opptrer på vegne av betalingsmottakeren. I noen medlemsstater yter supermarkeder, forretningsdrivende og andre forhandlere en tilsvarende tjeneste til allmennheten for betaling av regninger fra offentlige tjenesteleverandører og andre vanlige husholdningsregninger. Disse regningsbetalingstjenestene bør behandles som pengeoverføring, med mindre vedkommende myndigheter anser at aktiviteten faller inn under en annen betalingstjeneste.
10) Ved dette direktiv innføres en nøytral definisjon av innløsning av betalingstransaksjoner med sikte på å fange opp ikke bare de tradisjonelle innløsningsmodellene som er strukturert rundt bruken av betalingskort, men også andre forretningsmodeller, herunder modeller der mer enn én innløser er involvert. Dette bør sikre at de forretningsdrivende får det samme vern, uten hensyn til hvilket betalingsinstrument som brukes, der aktiviteten er den samme som innløsning av korttransaksjoner. Tekniske tjenester som ytes til betalingstjenesteytere, for eksempel ren behandling og lagring av data eller drift av terminaler, bør ikke anses å innebære innløsning. Noen innløsningsmodeller innbefatter for øvrig ikke at innløseren foretar en faktisk pengeoverføring til betalingsmottakeren ettersom partene kan avtale andre former for oppgjør.
11) Unntaket fra virkeområdet for direktiv 2007/64/EF for betalingstransaksjoner gjennom en handelsagent på vegne av betaleren eller betalingsmottakeren anvendes svært forskjellig i de ulike medlemsstatene. Visse medlemsstater tillater at unntaket anvendes på e-handelsplattformer som opptrer som formidlere på vegne av både kjøpere og selgere, uten at de har noe virkelig rom for å forhandle om eller sluttføre salget eller kjøpet av varer eller tjenester. En slik anvendelse av unntaket går ut over det tilsiktede virkeområdet fastsatt i nevnte direktiv, og har potensial til å øke risikoen for forbrukerne ettersom nevnte leverandører fortsatt ikke er omfattet av regelverket. Ulik anvendelse av regelverket bidrar også til å vri konkurransen på betalingsmarkedet. For å håndtere disse problemene bør unntaket derfor få anvendelse når agentene opptrer bare på vegne av betaleren eller bare på vegne av betalingsmottakeren, uten hensyn til om de er i besittelse av kundemidler eller ikke. Når agentene handler på vegne av både betaler og betalingsmottaker (som visse e-handelsplattformer), bør de unntas bare dersom de ikke på noe tidspunkt kommer i besittelse av eller får kontroll over kundemidler.
12) Dette direktiv bør ikke få anvendelse på virksomhet i verditransportselskaper eller kontanthåndteringsselskaper dersom virksomheten begrenser seg til fysisk transport av sedler og mynter.
13) Tilbakemeldinger fra markedet viser at de betalingsaktiviteter som omfattes av unntaket for begrensede nettverk, ofte står for betydelige betalingsvolumer og verdier og tilbyr forbrukere flere hundre eller tusen ulike produkter og tjenester. Dette er i strid med formålet med unntaket for begrensede nettverk i henhold til direktiv 2007/64/EF og innebærer økt risiko og ikke noe rettslig vern for brukerne av betalingstjenestene, særlig forbrukerne, samt klare ulemper for regulerte markedsdeltakere. For å bidra til å begrense disse risikoene bør det ikke være mulig å bruke samme instrument for å utføre betalingstransaksjoner for å kjøpe varer og tjenester i mer enn ett begrenset nettverk eller for å kjøpe et ubegrenset utvalg av varer og tjenester. Et betalingsinstrument bør anses som brukt i et slikt begrenset nettverk dersom det bare kan brukes i følgende situasjoner: for det første ved kjøp av varer og tjenester hos en bestemt forhandler eller en bestemt butikkjede der de berørte foretak er direkte forbundet med hverandre gjennom en forretningsavtale som for eksempel foreskriver bruk av et felles varemerke, og dette varemerket brukes på utsalgsstedene og vises om mulig på betalingsinstrumentet som kan brukes der, for det andre ved kjøp av et svært begrenset utvalg av varer eller tjenester, som der bruksområdet er effektivt avgrenset til et gitt antall funksjonelt forbundne varer eller tjenester, uavhengig av utsalgsstedets geografiske beliggenhet, og for det tredje, dersom betalingsinstrumentet er regulert av en nasjonal eller regional offentlig myndighet for særlige samfunnsmessige eller skattemessige formål med henblikk på innkjøp av bestemte varer eller tjenester.
14) Betalingsinstrumenter som kommer inn under unntaket for begrensede nettverk, kan omfatte kundekort, drivstoffkort, medlemskort, kollektivtransportkort, parkeringskort, matkuponger eller tjenestekuponger, som noen ganger kan være omfattet av særskilte skattemessige eller arbeidsrettslige bestemmelser som er utformet for å fremme bruken av slike instrumenter for å oppfylle målene fastsatt i sosiallovgivningen. Dersom et slikt betalingsinstrument for et særskilt formål utvikler seg til et betalingsinstrument for generelle formål, bør unntaket fra dette direktivs virkeområde ikke lenger få anvendelse. Instrumenter som kan brukes til kjøp i butikker oppført på en liste, bør ikke unntas fra dette direktivs virkeområde ettersom slike instrumenter vanligvis er utformet for et nettverk av tjenesteytere som stadig vokser. Unntaket for begrensede nettverk bør få anvendelse i kombinasjon med forpliktelsen for potensielle betalingstjenesteytere til å melde aktiviteter som omfattes av direktivets virkeområde.
15) Direktiv 2007/64/EF utelukker fra sitt virkeområde visse betalingstransaksjoner som utføres ved hjelp av telekommunikasjons- eller IT-utstyr, der nettoperatøren ikke bare opptrer som formidler av leveringen av digitale varer og tjenester gjennom det aktuelle utstyret, men også tilfører disse varene eller tjenestene en merverdi. Dette unntaket åpner særlig for såkalt operatørfakturering eller kjøp som faktureres direkte over telefonregningen, som startet med ringetoner og SMS-særtjenester, og som bidrar til utviklingen av nye forretningsmodeller som bygger på salg av digitalt innhold og talebaserte tjenester til lave beløp. Disse tjenestene omfatter underholdning, som nettbaserte samtalerom, nedlastinger av for eksempel video, musikk og spill, informasjon om vær, nyheter, sportsresultater, aksjekurser og nummeropplysning, til deltakelse i TV- og radiosendinger i form av for eksempel stemmegivning, konkurransebidrag eller tilbakemeldinger på direkten. Ut fra tilbakemeldinger fra markedet er det ingenting som tyder på at slike betalingstransaksjoner, som forbrukerne anser som pålitelige og praktiske ved betaling av lave beløp, har utviklet seg til en generell betalingsformidlingstjeneste. Som følge av den tvetydige ordlyden i det aktuelle unntaket har det imidlertid blitt gjennomført forskjellig i medlemsstatene, noe som har ført til manglende rettssikkerhet for operatører og forbrukere og gjort at betalingsformidlingstjenestene iblant har kunnet påberope seg ubegrenset unntak fra virkeområdet for direktiv 2007/64/EF. Følgelig bør vilkårene for anvendelse av unntaket for disse tjenesteyterne klargjøres og innskrenkes ved å angi hvilke typer betalingstransaksjoner unntaket gjelder.
16) Unntaket som er knyttet til visse betalingstransaksjoner som utføres ved hjelp av telekommunikasjons- eller IT-utstyr, bør fokusere særlig på mikrobetalinger for digitalt innhold og talebaserte tjenester. Det bør innføres en klar henvisning til betalingstransaksjoner ved kjøp av elektroniske billetter for å ta hensyn til utviklingen når det gjelder betalinger, særlig der kundene når som helst og uten hensyn til hvor de befinner seg, kan bestille, betale for, motta og validere elektroniske billetter med mobiltelefon eller andre enheter. Elektroniske billetter gjør det mulig og lettere å levere tjenester som forbrukerne ellers hadde måttet kjøpe i form av papirbilletter, og omfatter transport, underholdning, bilparkering og inntreden til arrangementer, men ikke fysiske varer. Dermed reduserer de produksjons- og distribusjonskostnadene knyttet til tradisjonelle kanaler for utstedelse av papirbaserte billetter, og ved at de innebærer nye, enkle måter å kjøpe billetter på, økes brukervennligheten for kunden. For å lette byrden for foretak som samler inn gaver til veldedige formål, bør også betalingstransaksjoner i forbindelse med slike gaver være unntatt. Medlemsstatene bør i samsvar med nasjonal rett ha mulighet til å begrense unntaket for gaver som samles inn til fordel for registrerte veldedige organisasjoner. Unntaket bør generelt få anvendelse bare på tilfeller der betalingstransaksjonens verdi er under en angitt terskel slik at det klart er begrenset til betalinger med lav risikoprofil.
17) Det felles eurobetalingsområde (SEPA) har lagt til rette for opprettelsen i hele Unionen av «betalingsfabrikker» og «inkassofabrikker» slik at betalingstransaksjoner i et og samme konsern kan sentraliseres. I den forbindelse bør betalingstransaksjoner mellom et morforetak og dets datterforetak eller mellom datterforetak av samme morforetak som en betalingstjenesteyter som tilhører samme konsern, unntas fra dette direktivs virkeområde. Innsamling av betalingsordrer som et morforetak eller dets datterforetak gjør på vegne av konsernet med henblikk på videre overføring til en betalingstjenesteyter, bør for dette direktivs formål ikke anses som en betalingstjeneste.
18) Betalingstjenester som tilbys gjennom kontantautomater som er uavhengige av kontotilbydere, er unntatt fra virkeområdet til direktiv 2007/64/EF. Dette unntaket har ført til en framvekst av uavhengige kontantautomattjenester i mange medlemsstater, særlig i tynt befolkede områder. Å unnta denne raskt voksende delen av kontantautomatmarkedet fullstendig fra dette direktivs virkeområde, ville imidlertid kunne føre til forvirring om uttaksgebyrer. I grensekryssende situasjoner ville dette kunne føre til dobbelt gebyr ved at både kontotilbyderen og leverandøren av kontantautomaten krevde gebyr for samme uttak. For at kontantautomattjenestene skal opprettholdes, samtidig som det sikres klarhet med hensyn til uttaksgebyrer, bør unntaket opprettholdes, men samtidig må operatørene av kontantautomater oppfylle særskilte krav om gjennomsiktighet i henhold til dette direktiv. Videre bør gebyrene som operatører av kontantautomater tar, ikke berøre forordning (EF) nr. 924/2009.
19) Tjenesteytere som har ønsket å bli omfattet av et unntak fra virkeområdet for direktiv 2007/64/EF, har ofte ikke rådført seg med myndighetene om hvorvidt deres aktiviteter omfattes av eller er unntatt fra nevnte direktiv, men har stolt på egne vurderinger. Dette har ført til at visse unntak ble ulikt anvendt i medlemsstatene. Det synes også som om en del betalingstjenesteytere har utnyttet enkelte unntak for å endre sin forretningsmodell slik at betalingsaktivitetene ikke skulle omfattes av nevnte direktivs virkeområde. Dette kan føre til økt risiko for brukerne av betalingstjenester og ulike vilkår for betalingstjenesteytere i det indre marked. Tjenesteyterne bør derfor være forpliktet til å melde de berørte aktiviteter til vedkommende myndigheter slik at vedkommende myndigheter kan vurdere om kravene fastsatt i de relevante bestemmelsene er oppfylt, og for å sikre at reglene tolkes på samme måte i hele det indre marked. Særlig bør det fastsettes en meldingsprosedyre for alle unntak på grunnlag av en terskel, for å sikre at de særlige kravene blir oppfylt.
20) Videre er det viktig å ta med et krav om at mulige betalingstjenesteytere skal underrette vedkommende myndigheter om de formene for virksomhet som de tilbyr innenfor rammen av et begrenset nettverk på grunnlag av kriteriene fastsatt i dette direktiv, dersom verdien av betalingstransaksjonene overskrider en viss terskel. Vedkommende myndigheter bør vurdere om de meldte aktivitetene kan anses som aktiviteter som utøves innenfor rammen av et begrenset nettverk.
21) Definisjonen av betalingstjenester bør være teknologisk nøytral og bør gi mulighet for utvikling av nye typer betalingstjenester, samtidig som det sikres likeverdige driftsvilkår for både eksisterende og nye betalingstjenesteytere.
22) Dette direktiv bør følge framgangsmåten fastsatt i direktiv 2007/64/EF, som dekker alle typer elektroniske betalingstjenester. Det ville derfor heller ikke være hensiktsmessig å la de nye reglene få anvendelse på tjenester der overføring av midler fra betaleren til betalingsmottakeren, eller transport av disse, utføres utelukkende i sedler og mynter, eller der overføringen er basert på papirsjekker, veksler i papirform, egenveksler eller andre instrumenter, kuponger i papirform eller kort trukket på en betalingstjenesteyter eller på en annen part med sikte på å stille midler til rådighet for betalingsmottakeren.
23) Dette direktiv bør ikke få anvendelse på betalingstransaksjoner foretatt i kontanter, ettersom det allerede finnes et felles betalingsmarked for kontanter. Det bør heller ikke få anvendelse på betalingstransaksjoner basert på papirsjekker ettersom disse etter sin art ikke kan behandles like effektivt som andre betalingsmidler. God praksis på dette området bør imidlertid bygge på prinsippene i dette direktiv.
24) Det er nødvendig å spesifisere de kategoriene av betalingstjenesteytere som rettmessig kan yte betalingstjenester i Unionen, nemlig kredittinstitusjoner som fra brukere mottar innskudd som kan brukes til å finansiere betalingstransaksjoner, og som fortsatt bør omfattes av tilsynskravene fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU(10), institusjoner for elektroniske penger som utsteder elektroniske penger som kan brukes til å finansiere betalingstransaksjoner, og som fortsatt bør omfattes av tilsynskravene fastsatt i direktiv 2009/110/EF, samt postgirokontorer som har rett til dette i henhold til nasjonal rett. Anvendelsen av denne rettslige rammen bør begrenses til tjenesteytere som yter betalingstjenester som fast yrkes- eller forretningsvirksomhet i samsvar med dette direktiv.
25) Dette direktiv fastsetter regler for gjennomføring av betalingstransaksjoner der midlene er elektroniske penger, som definert i direktiv 2009/110/EF. Dette direktiv fastsetter imidlertid ikke regler for utstedelse av elektroniske penger som fastsatt i direktiv 2009/110/EF. Betalingsinstitusjoner bør derfor ikke tillates å utstede elektroniske penger.
26) Ved direktiv 2007/64/EF ble det innført en tilsynsordning med en enkelt tillatelse for alle betalingstjenesteytere som ikke mottar innskudd eller utsteder elektroniske penger. For dette formål innførte direktiv 2007/64/EF en ny kategori av betalingstjenesteytere, nemlig «betalingsinstitusjoner», ved å fastsette at visse juridiske personer som faller utenfor de eksisterende kategoriene, på en rekke strenge og omfattende vilkår kan få tillatelse til å yte betalingstjenester i Unionen. Dermed bør de samme vilkårene få anvendelse på slike tjenester i hele Unionen.
27) Siden direktiv 2007/64/EF ble vedtatt, har nye typer betalingstjenester kommet til, særlig på området internettbetalinger. Særlig har det vært en utvikling av betalingsinitieringstjenester innen e-handel. Disse betalingstjenestene spiller en rolle i e-handelsbetalinger ved at de oppretter en programvarebro mellom forhandlerens nettsted og nettbankplattformen til betalerens kontotilbyder for å initiere internettbetalinger på grunnlag av en kredittoverføring.
28) Videre har den teknologiske utviklingen medført at en rekke tilleggstjenester har kommet til i de senere år, for eksempel kontoopplysningstjenester. Disse tjenestene gir betalingstjenestebrukerne sammenfattede opplysninger på nettet om en eller flere betalingskontoer som de har opprettet hos en eller flere andre betalingstjenesteytere, og som de har tilgang til gjennom kontotilbyderens nettbaserte grensesnitt. Betalingstjenestebrukeren kan dermed når som helst umiddelbart få en samlet oversikt over sin finansielle stilling. Også disse tjenestene bør være omfattet av dette direktiv for å gi forbrukerne tilstrekkelig vern for deres betalinger og kontoopplysninger samt rettssikkerhet med hensyn til statusen for ytere av kontoopplysningstjenester.
29) Betalingsinitieringstjenester gjør det mulig for yteren av betalingsinitieringstjenesten å forsikre betalingsmottakeren om at betalingen er initiert, og derved oppfordre betalingsmottakeren til å frigi varen eller utføre tjenesten uten unødig opphold. Slike tjenester er en billig løsning for både forretningsdrivende og forbrukere og gir forbrukerne mulighet til å handle på nettet selv om de ikke har noe betalingskort. Ettersom betalingsinitieringstjenester foreløpig ikke er omfattet av direktiv 2007/64/EF, er de ikke nødvendigvis underlagt tilsyn av vedkommende myndighet og trenger ikke etterkomme direktiv 2007/64/EF. Dette medfører en rekke juridiske spørsmål, for eksempel spørsmål om forbrukervern, sikkerhet og erstatningsansvar, samt konkurranse- og personvernspørsmål, særlig når det gjelder vern av betalingstjenestebrukernes opplysninger i samsvar med Unionens regelverk om vern av personopplysninger. De nye reglene bør derfor løse disse problemene.
30) De personlige sikkerhetsopplysningene som betalingstjenestebrukeren eller yteren av betalingsinitieringstjenesten bruker for sikker kundeautentisering, utferdiges vanligvis av kontotilbyderne. Ytere av betalingsinitieringstjenester trenger ikke nødvendigvis inngå en avtale med kontotilbyderne, og uten hensyn til hvilken forretningsmodell yterne av betalingsinitieringstjenester bruker, bør kontotilbyderne gjøre det mulig for ytere av betalingsinitieringstjenester å ha tillit til framgangsmåtene for autentisering som kontotilbydere tilbyr, for å initiere en konkret betaling på vegne av betaleren.
31) Når en yter av betalingsinitieringstjenester utelukkende yter betalingsinitieringstjenester, skal vedkommende ikke på noe trinn i betalingskjeden inneha brukerens midler. Når en yter av betalingsinitieringstjenester har til hensikt å yte betalingstjenester der vedkommende innehar brukerens midler, bør vedkommende innhente full tillatelse for disse tjenestene.
32) Betalingsinitieringstjenester er basert på at yteren av betalingsinitieringstjenesten har direkte eller indirekte tilgang til brukerens konto. En kontotilbyder som tilbyr en ordning for indirekte tilgang, bør også tillate direkte tilgang for ytere av betalingsinitieringstjenester.
33) Dette direktiv bør ha som mål å sikre kontinuitet i markedet slik at eksisterende og nye tjenesteytere, uansett hvilken forretningsmodell de har, kan tilby sine tjenester innenfor et klart, harmonisert regelverk. I påvente av at disse reglene får anvendelse, og uten at det påvirker nødvendigheten av å ivareta sikkerheten for betalingstransaksjoner og verne forbrukeren mot åpenbare risikoer for bedrageri, bør medlemsstatene, Kommisjonen, Den europeiske sentralbank (ESB) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010(11) (EBA), garantere rettferdig konkurranse på markedet og unngå uberettiget forskjellsbehandling av eksisterende aktører på markedet. Alle betalingstjenesteytere, herunder betalingstjenestebrukerens kontotilbyder, bør kunne tilby betalingsinitieringstjenester.
34) Dette direktiv medfører ingen vesentlige endringer i vilkårene for å gi og beholde en tillatelse som betalingsinstitusjon. Akkurat som i direktiv 2007/64/EF omfatter vilkårene tilsynskrav som står i forhold til den operasjonelle og finansielle risiko som slike organer står overfor i forbindelse med sin virksomhet. I denne sammenheng er det behov for en forsvarlig ordning for startkapital kombinert med løpende kapital som senere vil kunne videreutvikles avhengig av markedets behov. På grunn av mangfoldet på området betalingstjenester bør dette direktiv tillate ulike metoder kombinert med en viss grad av tilsynsmessig skjønn for å sikre at samme risikoer blir behandlet på samme måte for alle betalingstjenesteytere. Kravene til betalingsinstitusjonene bør gjenspeile det faktum at betalingsinstitusjoner driver en mer spesialisert og begrenset virksomhet som medfører risikoer som er mer begrenset og enklere å overvåke og kontrollere enn risikoer som oppstår i forbindelse med kredittinstitusjoners bredere virksomhet. Betalingsinstitusjoner bør særlig forbys å motta innskudd fra brukere, og bør tillates å benytte midler mottatt fra brukere bare til å yte betalingstjenester. De nødvendige tilsynsregler, herunder kravene til startkapital, bør stå i forhold til risikoen knyttet til den aktuelle betalingstjenesten betalingsinstitusjonen yter. For betalingstjenesteytere som utelukkende tilbyr betalingsinitieringstjenester, bør risikoen med hensyn til startkapital anses som mellomstor.
35) Ytere av betalingsinitieringstjenester og ytere av kontoopplysningstjenester skal når de utelukkende yter disse tjenestene, ikke inneha kundemidler. Følgelig ville det være urimelig å pålegge krav til ansvarlig kapital for disse nye markedsdeltakerne. Det er likevel viktig at de er i stand til å oppfylle sine forpliktelser i forbindelse med sin virksomhet. De bør derfor pålegges å inneha enten en yrkesansvarsforsikring eller en annen tilsvarende garanti. EBA bør utarbeide retningslinjer i samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1093/2010 for kriteriene medlemsstatene skal anvende for å fastsette minstebeløpet for yrkesansvarsforsikringen eller den tilsvarende garantien. EBA bør ikke skille mellom yrkesansvarsforsikring og tilsvarende garantier, da de bør være innbyrdes utbyttbare.
36) For å unngå misbruk av etableringsretten er det nødvendig å kreve at betalingsinstitusjonen som søker om tillatelse i medlemsstaten, yter minst en del av sine betalingstjenester i denne medlemsstaten.
37) Det bør innføres bestemmelser om at betalingstjenestebrukerens midler skal holdes atskilt fra betalingsinstitusjonens midler. Sikringskrav er nødvendig når en betalingsinstitusjon er i besittelse av betalingstjenestebrukeres midler. Dersom samme betalingsinstitusjonen gjennomfører en betalingstransaksjon for både betaler og betalingsmottaker og betaleren gis en kredittramme, kan det være hensiktsmessig å sikre midlene til fordel for betalingsmottakeren når de representerer betalingsmottakerens fordring mot betalingsinstitusjonen. Betalingsinstitusjoner bør også underlegges effektive krav med hensyn til bekjempelse av hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme.
38) Dette direktiv endrer ikke betalingsinstitusjonenes rapporteringsplikt eller deres plikt til å revidere sine årsregnskaper og konsoliderte regnskaper. Betalingsinstitusjoner er pålagt å utarbeide årsregnskap og konsoliderte regnskap i samsvar med rådsdirektiv 86/635/EØF(12) og europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU(13). Årsregnskapene og de konsoliderte regnskapene skal revideres, med mindre betalingsinstitusjonen er unntatt fra denne forpliktelsen i henhold til nevnte direktiver.
39) Når betalingsinstitusjoner yter en eller flere av betalingstjenestene omfattet av dette direktiv, bør de alltid ha betalingskontoer som utelukkende brukes til betalingstransaksjoner. For å gjøre det mulig for betalingstjenesteytere å yte betalingstjenester, er det et ufravikelig krav at de har mulighet til å åpne og opprettholde kontoer i kredittinstitusjoner. Medlemsstatene bør sikre at det gis tilgang til slike kontoer på en måte som ikke innebærer forskjellsbehandling, og som står i forhold til det rettmessige mål den har til hensikt å nå. Selv om tilgangen kan være av grunnleggende art, bør den alltid være tilstrekkelig omfattende til at betalingsinstitusjonen kan yte sine tjenester uhindret og effektivt.
40) I dette direktiv bør det fastsettes regler for betalingsinstitusjoners yting av kreditt, nemlig yting av kredittrammer og utstedelse av kredittkort, men bare dersom dette er nært knyttet til betalingstjenester. Bare dersom kreditt ytes for å lette betalingstjenester, og denne kreditten er kortsiktig og ytes for en periode som ikke overstiger tolv måneder, herunder løpende kreditt, er det hensiktsmessig å tillate at betalingsinstitusjoner yter slik kreditt for sin virksomhet på tvers av landegrensene, på det vilkår at den i hovedsak blir refinansiert med betalingsinstitusjonens egne midler samt andre midler fra kapitalmarkedene og ikke med midler som innehas på vegne av kunder for betalingstjenester. Slike regler bør ikke berøre europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF(14) eller annet relevant unionsregelverk eller nasjonale tiltak om vilkår for å yte kreditt til forbrukere, som ikke er harmonisert ved dette direktiv.
41) Generelt har samarbeidet mellom nasjonale vedkommende myndigheter med ansvar for å gi tillatelse til betalingsinstitusjoner, utføre kontroll og treffe beslutning om tilbaketrekking av tillatelser som er gitt, vist seg å fungere tilfredsstillende. Imidlertid bør samarbeidet mellom vedkommende myndigheter styrkes, både med hensyn til de opplysninger som utveksles, og med hensyn til en ensartet anvendelse og fortolkning av dette direktiv, når det gjelder godkjente betalingsinstitusjoner som ønsker å yte betalingstjenester i en annen medlemsstat enn hjemstaten i henhold til etableringsadgangen eller adgangen til å yte tjenester over grensene («passporting»), herunder via internett. EBA bør bidra til å løse tvister mellom vedkommende myndigheter i forbindelse med samarbeid over landegrensene i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010. Det bør også utarbeide en serie med utkast til tekniske reguleringsstandarder for samarbeid og utveksling av opplysninger.
42) For å øke innsynet i driften av betalingsinstitusjoner som er godkjent av eller registrert hos vedkommende myndigheter i hjemstaten, herunder deres agenter, og for å sikre et høyt nivå av forbrukervern i Unionen, er det nødvendig å sikre enkel offentlig tilgang til listen over foretak som yter betalingstjenester. EBA bør derfor utvikle og føre et sentralt register der det offentliggjør en liste med navnene på de foretakene som yter betalingstjenester. Medlemsstatene bør sikre at opplysningene de framlegger, er à jour. Disse tiltakene bør også bidra til å styrke samarbeidet mellom vedkommende myndigheter.
43) Tilgangen til nøyaktige, ajourførte opplysninger bør forbedres ved å kreve at betalingsinstitusjonene uten unødig opphold skal underrette vedkommende myndighet i sin hjemstat om enhver endring som påvirker nøyaktigheten av opplysningene og dokumentasjonen framlagt med hensyn til tillatelsen, herunder om ytterligere agenter eller foretak som virksomhet er satt ut til. Vedkommende myndigheter bør også, i tvilstilfeller, kontrollere at mottatte opplysninger er korrekte.
44) Medlemsstatene bør kunne kreve at betalingsinstitusjoner som driver virksomhet på deres territorium, og hvis hovedkontor ligger i en annen medlemsstat, regelmessig avlegger rapport om sin virksomhet på deres territorium for opplysnings- eller statistikkformål. Dersom disse betalingsinstitusjonene driver virksomhet i henhold til etableringsretten, bør disse opplysningene også kunne brukes for å overvåke overholdelsen av avdeling III og IV i dette direktiv, og medlemsstatene bør kunne kreve at disse betalingsinstitusjoner utpeker et sentralt kontaktpunkt på deres territorium for å forenkle vedkommende myndigheters tilsyn med agentnettverk. EBA bør utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder som fastsetter kriteriene for når det er hensiktsmessig å utpeke et sentralt kontaktpunkt, og hvilke funksjoner det bør ha. Kravet om å utpeke et sentralt kontaktpunkt bør stå i forhold til målet om tilstrekkelig kommunikasjon og rapportering av opplysninger om overholdelsen av avdeling III og IV i vertsstaten.
45) I krisesituasjoner, der umiddelbare tiltak er nødvendige for å håndtere en alvorlig trussel mot betalingstjenestebrukernes kollektive interesser i vertsstaten, for eksempel bedrageri i stor skala, bør det være mulig for vedkommende myndigheter i vertsstaten å treffe forebyggende tiltak parallelt med et samarbeid over landegrensene mellom vedkommende myndigheter i vertsstaten og hjemstaten, i påvente av at vedkommende myndighet i hjemstaten treffer tiltak. Disse tiltakene bør være rimelige, stå i forhold til målet, ikke innebære forskjellsbehandling og være av midlertidig art. Ethvert tiltak bør være behørig begrunnet. Vedkommende myndigheter i den berørte betalingsinstitusjons hjemstat og andre berørte myndigheter, som Kommisjonen og EBA, bør underrettes på forhånd, eller dersom dette ikke er mulig på grunn av nødssituasjonen, uten unødig opphold.
46) Selv om dette direktiv angir det minimum av myndighet som vedkommende myndigheter bør ha når de fører tilsyn med betalingsinstitusjonenes overholdelse, skal de i utøvelsen av denne myndighet respektere de grunnleggende rettigheter, herunder retten til personvern. Med forbehold for kontrollen fra en uavhengig myndighet (nasjonal personvernmyndighet) og i samsvar med Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter bør medlemsstatene innføre hensiktsmessige og effektive beskyttelsestiltak når det er mulig at utøvelsen av denne myndighet kan føre til misbruk eller vilkårlighet som innebærer et alvorlig inngrep i slike rettigheter, for eksempel ved en forhåndstillatelse fra den berørte medlemsstats rettsmyndighet, dersom det er aktuelt.
47) Det er viktig å sikre at alle personer som yter betalingstjenester, omfattes av visse rettslige minstekrav. Det er derfor ønskelig å kreve registrering av identitet og oppholdssted for alle personer som yter betalingstjenester, herunder personer som ikke er i stand til å oppfylle alle vilkårene for tillatelse som betalingsinstitusjoner. En slik tilnærming er i tråd med begrunnelsen for særlig anbefaling VI fra Den internasjonale innsatsgruppen for finansielle tiltak til bekjempelse av hvitvasking av penger, som gir betalingstjenesteytere som ikke er i stand til å oppfylle alle vilkårene fastsatt i nevnte rekommandasjon, mulighet til likevel å behandles som betalingsinstitusjoner. For dette formål bør medlemsstatene, selv der personene er unntatt fra alle eller deler av vilkårene for godkjenning, oppføre dem i registeret over betalingsinstitusjoner. Det er imidlertid svært viktig at muligheten for et unntak underlegges strenge krav knyttet til betalingstransaksjonenes verdi. Betalingsinstitusjoner som omfattes av et unntak, bør verken ha etableringsrett eller adgang til å yte tjenester, og bør heller ikke indirekte kunne utøve disse rettighetene så lenge de er medlemmer av et betalingssystem.
48) I betraktning av virksomhetens egenart og risikoene knyttet til yting av kontoopplysningstjenester, bør det innføres en egen tilsynsordning for ytere av kontoopplysningstjenester. Ytere av kontoopplysningstjenester bør ha mulighet til å yte tjenester over landegrensene og omfattes av reglene for grensekryssende virksomhet («passporting»).
49) Det er svært viktig for alle betalingstjenesteytere å ha tilgang til tjenestene i betalingssystemenes tekniske infrastruktur. Slik tilgang bør imidlertid være underlagt egnede krav for å sikre systemenes integritet og stabilitet. Enhver betalingstjenesteyter som søker om å få delta i et betalingssystem, bør selv bære risikoen ved det system den har valgt, og dokumentere overfor betalingssystemet at dens interne ordninger er tilstrekkelig motstandsdyktige overfor alle former for risiko. Disse betalingssystemene omfatter vanligvis kortordninger med fire parter samt større systemer som behandler kredittoverføringer og direkte debiteringer. For å sikre likebehandling i hele Unionen av de ulike kategoriene av godkjente betalingstjenesteytere, i samsvar med vilkårene i deres tillatelse, er det nødvendig å klargjøre reglene for tilgang til betalingssystemer.
50) Det bør derfor fastsettes regler for likebehandling av godkjente betalingsinstitusjoner og kredittinstitusjoner, slik at enhver betalingstjenesteyter som konkurrerer på det indre marked, kan benytte tjenestene i betalingssystemenes tekniske infrastruktur på samme vilkår. Det bør fastsettes regler for ulik behandling av betalingstjenesteytere med tillatelse og dem som omfattes av unntaket i dette direktiv og unntaket i artikkel 3 i direktiv 2009/110/EF, ettersom deres tilsynsrammer er forskjellige. I alle tilfeller bør forskjeller i prisvilkår tillates bare når det er begrunnet i forskjeller i kostnader hos betalingstjenesteyterne. Dette bør ikke berøre medlemsstatenes rett til å begrense tilgang til systemer som er viktige for det samlede systemet, i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 98/26/EF(15), og heller ikke ESBs og Det europeiske system av sentralbankers myndighet med hensyn til tilgang til betalingssystemer.
51) Dette direktiv berører ikke virkeområdet for direktiv 98/26/EF. For å sikre rettferdig konkurranse mellom betalingstjenesteyterne bør imidlertid en deltaker i et angitt betalingssystem som er underlagt vilkårene i direktiv 98/26/EF, og som yter tjenester i tilknytning til et slikt system til en godkjent eller registrert betalingstjenesteyter, på anmodning også gi enhver annen godkjent eller registrert betalingstjenesteyter tilgang til slike tjenester på en objektiv, forholdsmessig og ikke-diskriminerende måte. Betalingstjenesteytere som gis slik tilgang, bør imidlertid ikke anses som deltakere i henhold til direktiv 98/26/EF, og bør dermed ikke omfattes av beskyttelsen i henhold til nevnte direktiv.
52) Bestemmelsene om tilgang til betalingssystemer bør ikke få anvendelse på systemer som er opprettet og drives av en enkelt betalingstjenesteyter. Slike betalingssystemer kan drives enten i direkte konkurranse med andre betalingssystemer, eller, noe som er vanligere, i en markedsnisje som ikke i tilstrekkelig grad er dekket av betalingssystemer. Slike systemer omfatter ordninger med tre parter, for eksempel kortordninger med tre parter, i den utstrekning de aldri faktisk fungerer som kortordninger med fire parter, for eksempel ved å benytte lisenstakere, agenter eller partnere med samme varemerke. Slike systemer omfatter også vanligvis betalingstjenester som tilbys av ytere av teletjenester der operatøren av ordningen er betalingstjenesteyter for både betaleren og betalingsmottakeren, samt interne systemer i bankkonserner. For å stimulere den konkurransen som slike lukkede betalingssystemer kan gi etablerte og velkjente betalingssystemer, bør det ikke være hensiktsmessig å gi tredjemann tilgang til disse lukkede private betalingssystemene. Slike lukkede systemer bør imidlertid alltid være underlagt Unionens og nasjonale regler på konkurranseområdet, som kan fastsette at det skal gis tilgang til ordningene for å opprettholde en effektiv konkurranse i betalingsmarkedene.
53) Ettersom forbrukere og foretak ikke er i samme situasjon, har de ikke behov for samme beskyttelsesnivå. Selv om det er viktig å garantere forbrukernes rettigheter ved bestemmelser som ikke kan fravikes ved avtale, er det rimelig å la foretak og organisasjoner avtale andre vilkår i situasjoner som ikke gjelder forbrukere. Medlemsstatene bør imidlertid kunne fastsette at svært små bedrifter som definert i kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF(16), behandles på samme måte som forbrukere. I alle tilfeller bør visse grunnbestemmelser i dette direktiv alltid få anvendelse, uansett brukerens status.
54) I dette direktiv bør det angis hvilke forpliktelser betalingstjenesteyterne har til å gi opplysninger til betalingstjenestebrukerne, som bør få klare opplysninger på samme høye nivå om betalingstjenester for å kunne foreta velbegrunnede valg og fritt velge blant tilbud fra hele Unionen. Av hensyn til åpenheten fastsetter dette direktiv de harmoniserte krav som er nødvendige for å sikre at det gis nødvendige, tilstrekkelige og forståelige opplysninger til betalingstjenestebrukerne om betalingstjenesteavtalen og betalingstransaksjonene. For at det indre marked for betalingstjenester skal virke på en tilfredsstillende måte, bør medlemsstatene ikke vedta andre bestemmelser om opplysningskrav enn dem som er fastsatt i dette direktiv.
55) Forbrukerne bør vernes mot urimelig og villedende praksis i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF(17) og europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF(18), 2002/65/EF(19), 2008/48/EF, 2011/83/EU(20) og 2014/92/EU(21). Bestemmelsene i disse direktivene får fortsatt anvendelse. Imidlertid bør særlig forholdet mellom kravene til opplysninger før avtaleinngåelse fastsatt i dette direktiv, og de som er fastsatt i direktiv 2002/65/EF, klargjøres.
56) For å øke effektiviteten bør de nødvendige opplysningene stå i forhold til brukernes behov og gis på en standardisert måte. Opplysningskravene for en enkelt betalingstransaksjon bør imidlertid være forskjellige fra kravene til en rammeavtale som omfatter en rekke betalingstransaksjoner.
57) I praksis er rammeavtaler og de betalingstransaksjonene som omfattes av disse, langt vanligere og økonomisk langt mer vesentlige enn enkeltstående betalingstransaksjoner. Dersom det finnes en betalingskonto eller et særlig betalingsinstrument, kreves det en rammeavtale. Derfor bør kravene til forhåndsopplysninger om rammeavtaler være omfattende, og opplysningene bør alltid gis på papir eller et annet varig medium, for eksempel utskrifter fra bankautomater, CD-ROM-er, DVD-er og harddisker i personlige datamaskiner der det kan lagres elektronisk post, samt nettsteder, forutsatt at slike nettsteder er tilgjengelige for bruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekkelig for formålet med tilgangen til opplysningene, og forutsatt at disse nettstedene gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede opplysningene. Det bør imidlertid være mulig for betalingstjenesteyteren og betalingstjenestebrukeren å fastsette i rammeavtalen hvordan senere opplysninger om gjennomførte betalingstransaksjoner skal gis, for eksempel at ved bruk av nettbank skal alle opplysninger om betalingskontoen gjøres tilgjengelig på internett.
58) I forbindelse med enkeltstående betalingstransaksjoner bør bare de viktigste opplysningene alltid gis på betalingstjenesteyterens eget initiativ. Ettersom betaleren vanligvis er til stede når betalingsordren gis, burde det ikke være nødvendig å kreve at opplysningene i alle tilfeller skal gis på papir eller på et annet varig medium. Betalingstjenesteyteren bør kunne gi opplysningene muntlig over skranken eller på annen måte gjøre dem lett tilgjengelige, for eksempel ved at vilkårene står på en oppslagstavle i lokalene. Det bør også gis opplysninger om hvor nærmere opplysninger finnes, for eksempel på nettstedet. Dersom forbrukeren anmoder om det, bør de viktigste opplysningene imidlertid også gis på papir eller på et annet varig medium.
59) I dette direktiv bør det fastsettes at forbrukeren har rett til å motta relevante opplysninger gratis før vedkommende blir bundet av en betalingstjenesteavtale. Forbrukerne bør også kunne be om å få forhåndsopplysningene og rammeavtalen gratis på papir når som helst under avtaleforholdet for både å kunne sammenligne tjenester og vilkår hos ulike betalingstjenesteytere og i tilfelle tvist kontrollere sine avtalefestede rettigheter og plikter, og derved opprettholde et høyt nivå av vern for forbrukerne. Disse bestemmelsene bør være forenlige med direktiv 2002/65/EF. De særlige bestemmelsene om gratis opplysninger i dette direktiv bør ikke føre til at det kan kreves gebyr for opplysninger til forbrukere i henhold til andre gjeldende direktiver.
60) Den måten betalingstjenesteyteren skal gi betalingstjenestebrukeren de ønskede opplysningene på, bør ta hensyn til brukerens behov samt praktiske tekniske aspekter og kostnadseffektivitet, avhengig av hva som er fastsatt i betalingstjenesteavtalen. I dette direktiv bør det derfor skjelnes mellom to måter betalingstjenesteyteren skal gi opplysninger på: enten bør opplysningene gis, dvs. aktivt meddeles av betalingstjenesteyteren på et egnet tidspunkt slik det kreves i dette direktiv uten at betalingstjenestebrukeren kommer med ytterligere anmodninger, eller opplysningene bør gjøres tilgjengelige for betalingstjenestebrukeren på grunnlag av en anmodning om ytterligere opplysninger. I det sistnevnte tilfellet bør betalingstjenestebrukeren utføre en aktiv handling for å få opplysningene, som for eksempel ved å uttrykkelig anmode om å få dem fra betalingstjenesteyteren, gå inn i nettbankens postkasse eller sette inn et bankkort i en skriver for å få en kontoutskrift. For slike formål bør betalingstjenesteyteren sikre tilgang til opplysningene og at opplysningene er tilgjengelige for betalingstjenestebrukeren.
61) Forbrukeren bør uten tilleggsgebyr motta grunnleggende opplysninger om gjennomførte betalingstransaksjoner. Ved enkeltstående betalingstransaksjoner bør betalingstjenesteyteren ikke kreve særlig gebyr for slike opplysninger. Etterfølgende opplysninger om betalingstransaksjoner i henhold til en rammeavtale bør på samme måte også gis månedlig uten kostnad. Tatt i betraktning betydningen av åpenhet om prisfastsettelsen og ulike kundebehov, bør partene imidlertid kunne avtale gebyrer for opplysninger som gis oftere, eller for tilleggsopplysninger. For å ta hensyn til forskjeller i nasjonal praksis bør medlemsstatene kunne kreve at månedlige betalingskontoutskrift på papir eller et annet varig medium alltid skal gis gratis.
62) For å lette kundemobilitet bør det være mulig for forbrukere å si opp en rammeavtale kostnadsfritt. Når det gjelder avtaler som forbrukeren sier opp mindre enn seks måneder etter at de har trådt i kraft, bør betalingstjenesteytere likevel kunne kreve gebyrer i samme størrelsesorden som de kostnader som påløper som følge av at forbrukeren har sagt opp rammeavtalen. For forbrukere bør den avtalte oppsigelsesfristen ikke være lengre enn én måned, og for betalingstjenesteytere ikke kortere enn to måneder. Dette direktiv bør ikke berøre betalingstjenesteyteres plikt til å si opp betalingstjenesteavtalen i unntakstilfeller i henhold til annet unionsregelverk eller nasjonal rett, som for eksempel lovgivning om hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme, tiltak for å fryse midler eller andre særlige tiltak knyttet til forebygging og etterforsking av kriminalitet.
63) For å sikre et høyt nivå av forbrukervern bør medlemsstatene, av hensyn til forbrukernes interesser, kunne opprettholde eller innføre restriksjoner eller forbud mot å gjennomføre ensidige endringer i vilkårene for en rammeavtale, for eksempel dersom det ikke er noen berettiget grunn til en slik endring.
64) Avtalebestemmelser bør verken ha til formål eller som virkning at forbrukere som er lovlig bosatt i Unionen, forskjellsbehandles på grunnlag av nasjonalitet eller bosted. Dersom for eksempel en rammeavtale fastsetter en rett til å sperre betalingsinstrumentet av objektivt begrunnede årsaker, bør betalingstjenesteyteren ikke kunne påberope seg denne retten bare fordi betalingstjenestebrukeren har byttet bosted i Unionen.
65) Når det gjelder gebyrer, har erfaring vist at deling av gebyrer mellom en betaler og en betalingsmottaker er det mest effektive systemet ettersom det letter den direkte behandlingen av betalinger. Det bør derfor fastsettes bestemmelser om at de respektive betalingstjenesteyterne normalt kan kreve gebyrene direkte fra betaleren og betalingsmottakeren. Det gebyr som innkreves, kan også være lik null ettersom bestemmelsene i dette direktiv ikke bør berøre den praksis der betalingstjenesteyteren ikke tar gebyr fra forbrukerne for å kreditere deres kontoer. Avhengig av avtalevilkårene kan en betalingstjenesteyter på samme måte ta gebyr bare fra betalingsmottakeren (den forretningsdrivende) for bruk av betalingstjenesten, slik at betaleren ikke belastes med noe gebyr. Det er mulig at betalingssystemene krever gebyrer i form av en abonnementsavgift. Bestemmelsene om overført beløp eller eventuelle innkrevde gebyrer har ingen direkte innvirkning på prisfastsettelsen mellom betalingstjenesteytere eller eventuelle formidlere.
66) Forskjeller i nasjonal praksis når det gjelder gebyrer for bruk av et gitt betalingsinstrument («tilleggsgebyrer»), har ført til at Unionens betalingsmarked har blitt svært uensartet, noe som skaper forvirring hos forbrukerne, særlig ved e-handel og i grenseoverskridende sammenhenger. Forretningsdrivende som er etablert i medlemsstater der tilleggsgebyrer er tillatt, tilbyr produkter og tjenester i medlemsstater der tilleggsgebyrer er forbudt, og belaster forbrukerne med tilleggsgebyrene. Det finnes også mange eksempler på forretningsdrivende som har krevd forbrukerne for mye høyere gebyrer for bruk av et gitt betalingsinstrument enn de kostnadene de selv må bære for bruken av det. En annen god grunn til at praksisen med tilleggsgebyrer bør revideres, er at forordning (EU) 2015/751 fastsetter regler om formidlingsgebyrer for kortbaserte betalinger. Formidlingsgebyrene utgjør størstedelen av den forretningsdrivendes gebyrer for kort og kortbaserte betalinger. Tilleggsgebyrer er den ledende praksis forretningsdrivende iblant bruker for å kompensere for tilleggskostnadene ved kortbaserte betalinger. Forordning (EU) 2015/751 fastsetter grenser for formidlingsgebyrenes størrelse. Disse grensene kommer til anvendelse før forbudet fastsatt i dette direktiv. Medlemsstatene bør følgelig vurdere å forhindre betalingsmottakerne fra å kreve gebyrer for bruken av betalingsinstrumenter hvis formidlingsgebyrer er regulert i kapittel II i forordning (EU) 2015/751.
67) Selv om dette direktiv anerkjenner betalingsinstitusjonenes betydning, er kredittinstitusjonene fortsatt den viktigste måten forbrukerne kan få betalingsinstrumenter på. Dersom et kortbasert betalingsinstrument utstedes av en annen betalingstjenesteyter, enten det er en kredittinstitusjon eller en betalingsinstitusjon, enn den som forvalter kundens konto, kan dette bidra til økt konkurranse i markedet og dermed flere valgmuligheter og en bedre tilbud til forbrukerne. Selv om de fleste betalinger på salgsstedet i dag er kortbasert, kan den nåværende innovasjonsgrad på betalingsområdet raskt føre til at det i de kommende årene utvikles nye betalingskanaler. Derfor bør Kommisjonen i sin gjennomgåelse av dette direktiv ta særlig hensyn til denne utviklingen og til om det er nødvendig å gjennomgå virkeområdet for bestemmelsen om bekreftelse på dekning av midler. For at betalingstjenesteytere som utsteder kortbaserte betalingsinstrumenter, særlig debetkort, bedre skal kunne styre og redusere sin kredittrisiko, bør de ha mulighet til å få bekreftet hos kontotilbyderen at det er dekning av midler på kundens konto. Samtidig bør denne bekreftelsen ikke gi kontotilbyder mulighet til å reservere midler på betalerens betalingskonto.
68) Bruk av et kort eller et kortbasert betalingsinstrument for å foreta en betaling fører ofte til at det sendes en melding som bekrefter at midlene er tilgjengelige, samt to betalingstransaksjoner som følge av dette. Den første transaksjonen finner sted mellom utstederen og den forretningsdrivendes kontotilbyder, mens den andre, vanligvis en direkte debitering, finner sted mellom betalerens kontotilbyder og utstederen. Begge transaksjonene bør behandles på samme måte som alle andre tilsvarende transaksjoner. Betalingstjenesteytere som utsteder kortbaserte betalingsinstrumenter, bør ha de samme rettigheter og plikter i henhold til dette direktiv, uten hensyn til om de er betalerens kontotilbyder eller ikke, særlig når det gjelder ansvar (f.eks. for autentisering) og erstatningsansvar overfor de ulike aktørene i betalingskjeden. Ettersom betalingstjenesteyterens anmodning og bekreftelsen på dekning av midler kan skje gjennom eksisterende sikre kommunikasjonskanaler, tekniske prosedyrer og infrastruktur for kommunikasjon mellom ytere av betalingsinitieringstjenester eller ytere av kontoopplysningstjenester og kontotilbydere, samtidig som nødvendige sikkerhetstiltak overholdes, bør det ikke påløpe ytterligere kostnader for betalingstjenesteyteren eller kortinnehaveren. Dessuten bør kontotilbyderen, enten betalingstransaksjonen finner sted i et internettmiljø (den forretningsdrivendes nettsted) eller i en butikk, bare være forpliktet til å gi utstederen den bekreftelse vedkommende har anmodet om, dersom de kontoførende betalingstjenesteyternes kontoer er tilgjengelige elektronisk for slik bekreftelse, i det minste på internett. Med tanke på elektroniske pengers egenart bør det ikke være mulig å benytte denne ordningen for betalingstransaksjoner som initieres ved bruk av kortbaserte betalingsinstrumenter som elektroniske penger, som definert i direktiv 2009/110/EF, er lagret på.
69) Forpliktelsen til å ivareta sikkerheten for personlige sikkerhetsopplysninger er av avgjørende betydning for å beskytte betalingstjenestebrukerens midler og begrense risikoene knyttet til bedrageri og ikke-godkjent tilgang til betalingskontoen. Vilkårene eller andre forpliktelser som betalingstjenesteyterne pålegger betalingstjenestebrukerne i forbindelse med ivaretakelsen av de personlige sikkerhetsopplysningene, bør imidlertid ikke utformes på en måte som hindrer betalingstjenestebrukerne fra å benytte tjenester som tilbys av andre betalingstjenesteytere, herunder betalingsinitieringstjenester og kontoopplysningstjenester. Slike vilkår bør heller ikke inneholde noen bestemmelser som på noen måte kan gjøre det vanskeligere å bruke betalingstjenestene til andre betalingstjenesteytere som er godkjent eller registrert i henhold til dette direktiv.
70) For å redusere risikoene ved og følgene av ikke-godkjente eller feil utførte betalingstransaksjoner bør betalingstjenestebrukeren underrette betalingstjenesteyteren så snart som mulig om eventuelle innsigelser mot påståtte ikke-godkjente eller feil gjennomførte betalingstransaksjoner, forutsatt at betalingstjenesteyteren har oppfylt sine opplysningsplikter i henhold til dette direktiv. Dersom betalingstjenestebrukeren har overholdt meldingsfristen, bør denne kunne gjøre disse kravene gjeldende innen foreldelsesfristene fastsatt i nasjonal rett. Dette direktiv bør ikke påvirke andre tvister mellom betalingstjenestebrukere og betalingstjenesteytere.
71) Når det gjelder en ikke-godkjent betalingstransaksjon, bør betalingstjenesteyteren umiddelbart tilbakebetale transaksjonsbeløpet til betaleren. Dersom det hersker alvorlig mistanke om en ikke-godkjent transaksjon som følge av bedrageri fra betalingstjenestebrukerens side, og dersom mistanken bygger på objektive grunner som er meddelt vedkommende nasjonale myndighet, bør betalingstjenesteyteren innen rimelig tid kunne gjennomføre en undersøkelse før betaleren får tilbakebetaling. For å beskytte betaleren mot eventuelle ulemper bør valuteringsdatoen for kreditering av tilbakebetalingen ikke være senere enn den dato da beløpet ble debitert. For å oppmuntre betalingstjenestebrukeren til snarest mulig å underrette sin betalingstjenesteyter om tyveri eller tap av et betalingsinstrument og dermed redusere risikoen for ikke-godkjente betalingstransaksjoner, bør brukeren være ansvarlig for bare et svært begrenset beløp, med mindre betalingstjenestebrukeren har opptrådt bedragersk eller grovt uaktsomt. I denne sammenheng synes et beløp på 50 euro å være tilstrekkelig for å sikre et harmonisert høyt beskyttelsesnivå for brukere i Unionen. Det bør ikke foreligge noe erstatningsansvar i tilfeller der betaleren ikke har forutsetninger for å vite at betalingsinstrumentet var tapt, stjålet eller urettmessig tilegnet. Når en betalingstjenesteyter blir underrettet om at en brukers betalingsinstrument kan være misbrukt, bør det ikke kreves at betalingstjenestebrukeren dekker eventuelle ytterligere tap som skyldes ikke-godkjent bruk av instrumentet. Dette direktiv bør ikke berøre betalingstjenesteyteres ansvar for egne produkters tekniske sikkerhet.
72) For å vurdere mulig uaktsomhet eller grov uaktsomhet fra betalingstjenestebrukerens side bør det tas hensyn til alle omstendigheter. Bevis for og graden av påstått uaktsomhet bør som en regel vurderes i samsvar med nasjonal rett. Selv om begrepet uaktsomhet innebærer brudd på aktsomhetsplikten, bør grov uaktsomhet imidlertid bety mer enn ren uaktsomhet og innebære atferd som medfører en vesentlig grad av skjødesløshet, for eksempel at sikkerhetsopplysningene som brukes for å godkjenne en betalingstransaksjon, har vært oppbevart sammen med betalingsinstrumentet i et format som er åpent og lett gjenkjennelig for tredjemann. Avtalevilkår knyttet til levering og bruk av et betalingsinstrument som innebærer økt bevisbyrde for forbrukeren eller redusert bevisbyrde for utstederen, bør anses som ugyldige. I visse situasjoner, særlig der betalingsinstrumentet ikke befinner seg på salgsstedet, noe som for eksempel er tilfellet ved nettbetalinger, bør betalingstjenesteyteren pålegges å framlegge bevis på den påståtte uaktsomhet ettersom betaleren i slike tilfeller har svært begrensede muligheter til å gjøre dette.
73) Det bør fastsettes bestemmelser om fordelingen av tap i tilfelle av ikke-godkjente betalingstransaksjoner. Andre bestemmelser kan gjelde for betalingstjenestebrukere som ikke er forbrukere, ettersom slike brukere vanligvis har bedre forutsetninger for å vurdere risikoen for bedrageri og treffe mottiltak. For å sikre et høyt nivå av forbrukervern bør betaleren alltid ha anledning til å rette sitt krav om tilbakebetaling til sin kontotilbyder, også i tilfeller der en yter av betalingsinitieringstjenester er involvert i betalingstransaksjonen. Dette berører ikke ansvarsfordelingen mellom betalingstjenesteyterne.
74) Når det gjelder betalingsinitieringstjenester, bør betalingstjenestebrukernes og involverte betalingstjenesteyteres rettigheter og plikter stå i forhold til den tjenesten som ytes. Nærmere bestemt bør ansvarsfordelingen mellom betalingstjenesteyteren som forvalter kontoen, og yteren av betalingsinitieringstjenester som er involvert i transaksjonen, være slik at hver av dem tar ansvar for den del av transaksjonen som er under deres kontroll.
75) Formålet med dette direktiv er å styrke forbrukervernet ved kortbaserte betalingstransaksjoner der det nøyaktige transaksjonsbeløpet ikke er kjent på det tidspunkt betaleren gir sitt samtykke til å gjennomføre betalingstransaksjonen, for eksempel på ubemannede bensinstasjoner, i bilutleieavtaler eller ved hotellbestilling. Betalerens betalingstjenesteyter bør kunne reservere midler på betalerens betalingskonto bare dersom betaleren har gitt sitt samtykke til det nøyaktige beløp som skal reserveres, og disse midlene bør frigis uten unødig opphold når opplysninger om betalingstransaksjonens nøyaktige beløp er mottatt, og senest umiddelbart etter at betalingsordren er mottatt.
76) Målet med SEPA-prosjektet er å videreutvikle felles betalingstjenester i Unionen til erstatning for dagens nasjonale tjenester når det gjelder betalinger i euro. Med sikte på å sikre fullstendig omstilling til kredittoverføringer og direkte debiteringer i Unionen fastsetter forordning (EU) nr. 260/2012 tekniske og forretningsmessige krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro. Når det gjelder direkte debiteringer, åpner nevnte forordning for at betaleren skal gi sitt samtykke både til betalingsmottakeren og til betalerens betalingstjenesteyter (enten direkte eller indirekte gjennom betalingsmottakeren), og at fullmaktene samt senere endringer eller annulleringer oppbevares av betalingsmottakeren eller en tredjemann på vegne av betalingsmottakeren. Dagens og så langt den eneste felleseuropeiske ordningen for direkte debitering for forbrukerbetalinger i euro, som er utviklet av Det europeiske betalingsråd, bygger på prinsippet om at fullmakten til å gjennomføre en direkte debitering gis av betaleren til betalingsmottakeren og oppbevares av betalingsmottakeren sammen med senere endringer eller annulleringer. Fullmakten kan også oppbevares av tredjemann på vegne av betalingsmottakeren. For å sikre bred offentlig støtte til SEPA og et høyt nivå av forbrukervern i SEPA gis det i den gjeldende felleseuropeiske ordningen for direkte debitering en ubetinget rett til tilbakebetaling av godkjente betalinger. For å speile denne virkelighet har dette direktiv som mål å fastsette en ubetinget rett til tilbakebetaling som et allment krav til alle direkte debiteringstransaksjoner i euro i Unionen.
Parallelt med SEPA finnes det imidlertid fortsatt tradisjonelle ordninger for direkte debitering i andre valutaer enn euro i medlemsstater som ikke har euro som valuta. Disse ordningene har vist seg å være effektive og sikre samme høye vernenivå for betaleren gjennom andre sikkerhetstiltak, som ikke alltid tar utgangspunkt i en ubetinget rett til tilbakebetaling. I dette tilfellet bør betaleren komme inn under den generelle regelen om tilbakebetaling når den gjennomførte betalingstransaksjonen overstiger det beløp som med rimelighet kunne forventes. Dessuten bør det være mulig for medlemsstatene å fastsette regler for retten til tilbakebetaling som er mer fordelaktige for betaleren. I SEPA finnes det en reell etterspørsel etter særskilte produkter for direkte debitering i euro, som viser seg ved at visse tradisjonelle betalingstjenester i euro fortsatt er i drift i visse medlemsstater. Det vil være rimelig å tillate betaleren og dennes betalingstjenesteyter å inngå en rammeavtale som fastsetter at betaleren ikke har rett til tilbakebetaling i tilfeller der betaleren har beskyttelse enten ved at betaleren har gitt sitt samtykke til å gjennomføre en transaksjon direkte til sin betalingstjenesteyter, herunder i tilfeller der betalingstjenesteyteren opptrer på vegne av betalingsmottakeren, eller, dersom det er relevant, ved at opplysninger om den framtidige betalingstransaksjonen var gitt eller gjort tilgjengelig for betaleren på avtalt vis av betalingstjenesteyteren eller betalingsmottakeren minst fire uker før forfallsdag. Under enhver omstendighet bør betaleren alltid være beskyttet gjennom hovedregelen om tilbakebetaling i tilfelle av ikke-godkjente eller feil gjennomførte betalingstransaksjoner.
77) For å kunne planlegge sin økonomi og oppfylle sine betalingsforpliktelser i rett tid har forbrukere og foretak behov for å være sikre på hvor lang tid det tar å gjennomføre en betalingsordre. Ved dette direktiv bør det derfor innføres et tidspunkt da rettigheter og plikter får virkning, nemlig når betalingstjenesteyteren mottar betalingsordren, herunder når betalingstjenesteyteren har hatt mulighet til å motta den via de kommunikasjonsmidler som er fastsatt i betalingstjenesteavtalen, og uten hensyn til en eventuell tidligere deltaking i prosessen som førte til opprettelsen og oversendelsen av betalingsordren, f.eks. sikkerhets- og dekningskontroller, informasjon om bruken av PIN-kode eller utstedelse av et betalingstilsagn. Dessuten bør mottaket av en betalingsordre skje når betalerens betalingstjenesteyter mottar betalingsordren som skal debiteres betalerens konto. Den dag eller det tidspunkt da en betalingsmottaker overfører til sin betalingstjenesteyter betalingsordrer for innkreving av for eksempel kortbetalinger eller av direkte debiteringer, eller når betalingsmottakeren innvilges forhåndsfinansiering av de aktuelle beløpene av sin betalingstjenesteyter ved en betinget kreditt på dennes konto, bør ikke ha noen betydning i denne sammenheng. Brukerne bør kunne stole på at en fullstendig og gyldig betalingsordre blir rett gjennomført dersom betalingstjenesteyteren ikke har noen avtalt eller lovfestet avvisningsgrunn. Dersom betalingstjenesteyteren avviser en betalingsordre, bør betalingstjenestebrukeren snarest mulig underrettes om dette og om årsaken, i henhold til kravene i unionsretten og nasjonal rett. Dersom rammeavtalen fastsetter at betalingstjenesteyteren kan kreve et gebyr for avvisning, bør et slikt gebyr være objektivt begrunnet og være så lav som mulig.
78) Ettersom moderne, fullt automatiserte betalingssystemer behandler betalingstransaksjoner raskt, noe som betyr at betalingsordrer etter et visst tidspunkt ikke kan tilbakekalles uten høye kostnader fordi det må gripes inn manuelt, er det nødvendig å fastsette en klar frist for tilbakekalling av betaling. Avhengig av typen av betalingstjeneste og betalingsordre bør det imidlertid være mulig å la tidspunktet variere etter avtale mellom partene. Tilbakekalling i denne sammenheng bør være relevant bare for forholdet mellom en betalingstjenestebruker og en betalingstjenesteyter, og berører dermed ikke det at betalingstransaksjoner i betalingssystemer er ugjenkallelige og endelige.
79) Slik ugjenkallelighet bør ikke berøre de rettigheter eller plikter en betalingstjenesteyter i henhold til lovgivningen i visse medlemsstater har på grunnlag av betalerens rammeavtale eller nasjonale lover, forskrifter eller retningslinjer, å tilbakebetale betaleren beløpet for den gjennomførte betalingstransaksjonen i tilfelle av en tvist mellom betaleren og betalingsmottakeren. En slik tilbakebetaling bør anses som en ny betalingsordre. Bortsett fra i de nevnte tilfellene bør rettstvister som oppstår innenfor det forhold som ligger til grunn for betalingsordren, avgjøres bare mellom betaleren og betalingsmottakeren.
80) Det er av avgjørende betydning for en fullt integrert, direkte behandling av betalinger og for rettssikkerheten med hensyn til oppfyllelsen av en eventuell underliggende forpliktelse mellom betalingstjenestebrukere, at det fulle beløpet som overføres av betaleren, blir kreditert betalingsmottakerens konto. Det bør derfor ikke være mulig for noen av de formidlere som deltar i gjennomføringen av betalingstransaksjoner, å gjøre fradrag i det overførte beløpet. Det bør imidlertid være mulig for betalingsmottakerne å inngå en avtale med betalingstjenesteyterne om at disse kan trekke fra sine egne gebyrer. For at betalingsmottakeren skal kunne kontrollere at det skyldige beløpet er korrekt innbetalt, bør imidlertid senere opplysninger om betalingstransaksjonen angi ikke bare det fulle beløpet som er overført, men også eventuelt fratrukne gebyrer.
81) Betalingsinstrumenter for lave beløp bør være et billig og brukervennlig alternativ i forbindelse med billige varer og tjenester, og bør ikke underlegges for strenge krav. De relevante opplysningskravene og reglene for gjennomføring bør derfor begrenses til vesentlige opplysninger, idet det også tas hensyn til de tekniske muligheter som med rette kan forventes av instrumenter som anvendes bare til betaling av lave beløp. Til tross for denne mindre strenge ordningen bør betalingstjenestebrukerne ha tilstrekkelig vern med tanke på den begrensede risikoen som er forbundet med disse betalingsinstrumentene, særlig med hensyn til forhåndsbetalte betalingsinstrumenter.
82) For å gjøre betalinger i Unionen mer effektive bør det fastsettes en gjennomføringsfrist på høyst én dag for alle betalingsordrer som initieres av betaleren i euro eller i valutaen til en medlemsstat som ikke har euro som valuta, herunder kredittoverføringer og pengeoverføringer. For alle andre betalinger, som for eksempel betalinger initiert av eller gjennom en betalingsmottaker, herunder direkte debiteringer og kortbetalinger, bør samme gjennomføringsfrist på én dag gjelde dersom det ikke foreligger en uttrykkelig avtale mellom betalingstjenesteyteren og betaleren om en lengre gjennomføringsfrist. Det bør være mulig å forlenge disse fristene med én virkedag dersom en betalingsordre gis på papir, slik betalingstjenester fortsatt kan ytes til forbrukere som bare er vant til papirdokumenter. Når en ordning med direkte debitering benyttes, bør betalingsmottakerens betalingstjenesteyter overføre innkrevingsordren innen de tidsfrister som er avtalt mellom betalingsmottakeren og betalingstjenesteyteren, slik at oppgjør kan skje på avtalt forfallsdato. I lys av at betalingsinfrastrukturene ofte er svært effektive, og for å forhindre en eventuell reduksjon av nåværende tjenestenivåer, bør medlemsstatene der det er hensiktsmessig, tillates å beholde eller innføre bestemmelser om en kortere gjennomføringsfrist enn én virkedag.
83) Bestemmelsene om betaling av det fulle beløpet og om gjennomføringsfrist bør utgjøre god praksis når en av betalingstjenesteyterne ikke er etablert i Unionen.
84) For å styrke forbrukernes tillit til det harmoniserte betalingsmarkedet er det svært viktig for betalingstjenestebrukerne å kjenne til de virkelige kostnadene og gebyrene for betalingstjenester for å kunne foreta sine valg. Derfor bør bruk av prisfastsettelsesmetoder som ikke er åpne, forbys, ettersom det er en allmenn oppfatning at slike metoder gjør det ytterst vanskelig for brukerne å bestemme den virkelige prisen på betalingstjenesten. Særlig bør bruken av valuteringsdatoer til skade for brukeren ikke være tillatt.
85) For at betalingssystemet skal fungere smidig og effektivt, må brukeren kunne stole på at betalingstjenesteyteren gjennomfører betalingstransaksjonen korrekt og innen avtalt frist. Normalt har betalingstjenesteyteren forutsetninger for å vurdere de risikoene som betalingstransaksjonen medfører. Det er betalingstjenesteyteren som stiller betalingssystemet til rådighet, inngår avtaler om tilbakekalling av midler som er feilaktig plassert, og i de fleste tilfeller bestemmer hvilke formidlere som bidrar til å gjennomføre betalingstransaksjonen. I lys av disse betraktningene er det berettiget, bortsett fra under unormale og uforutsette omstendigheter, å pålegge betalingstjenesteyteren ansvar for gjennomføringen av en betalingstransaksjon som denne har tatt imot fra brukeren, med unntak av betalingsmottakerens betalingstjenesteyters handlinger og utelatelser, som bare betalingsmottakeren er ansvarlig for. For at betaleren imidlertid ikke skal være uten vern i usannsynlige situasjoner der det ikke er klart om betalingsbeløpet ble mottatt i tide av betalingsmottakerens betalingstjenesteyter eller ikke, bør den tilsvarende bevisbyrden ligge hos betalerens betalingstjenesteyter. Som regel kan det forventes at formidlerinstitusjonen, vanligvis et nøytralt organ som en sentralbank eller en clearingsentral som overfører betalingsbeløpet fra den avsendende til den mottakende betalingstjenesteyter, vil lagre kontoopplysningene og kunne stille dem til rådighet dersom det er nødvendig. Når betalingsbeløpet er kreditert den mottakende betalingstjenesteyterens konto, bør betalingsmottakeren umiddelbart ha et krav mot betalingstjenesteyteren for kreditering av kontoen.
86) Betalerens betalingstjenesteyter, det vil si kontotilbyderen, eventuelt yteren av betalingsinitieringstjenesten, bør påta seg ansvar for korrekt gjennomføring av betalingen, særlig med hensyn til betalingstransaksjonens fulle beløp og transaksjonens gjennomføringsfrist, samt fullt ansvar for eventuelt mislighold hos andre parter i betalingskjeden fram til betalingsmottakerens konto. Som et resultat av dette ansvaret bør betalerens betalingstjenesteyter, når det fulle beløpet ikke krediteres eller krediteres for sent til betalingsmottakerens betalingstjenesteyter, korrigere betalingstransaksjonen eller snarest mulig tilbakebetale det aktuelle transaksjonsbeløpet til betaleren, uten at dette berører andre krav som kan bli framsatt i samsvar med nasjonal rett. På grunn av betalingstjenesteyterens ansvar bør verken betaleren eller betalingsmottakeren påføres noen kostnader i tilknytning til en feilaktig betaling. Dersom en betalingstransaksjon ikke er gjennomført eller er mangelfullt eller for sent gjennomført, bør medlemsstatene sikre at valuteringsdatoen for korrigerende betalinger som betalingstjenesteyteren foretar, alltid er den samme som valuteringsdatoen for en korrekt gjennomført transaksjon.
87) Dette direktiv bør gjelde bare for avtaleforpliktelser og ansvarsforhold mellom betalingstjenestebrukeren og betalingstjenesteyteren. For at kredittoverføringer og andre betalingstjenester skal fungere tilfredsstillende, kreves det imidlertid at betalingstjenesteytere og deres formidlere, som for eksempel betalingsbehandlere, har avtaler der deres gjensidige rettigheter og plikter er fastsatt. Spørsmål om ansvar utgjør en vesentlig del av disse standardavtalene. For å sikre tillit mellom betalingstjenesteytere og formidlere som deltar i en betalingstransaksjon, må det garanteres rettssikkerhet slik at en ikke-ansvarlig betalingstjenesteyter kompenseres for tap den er påført eller beløp den har utbetalt i henhold til bestemmelsene om ansvar i dette direktiv. Ytterligere rettigheter og detaljer om innholdet av regressen og hvordan krav mot den betalingstjenesteyter eller formidler som har forårsaket en mangelfull betalingstransaksjon, skal behandles, bør fastsettes ved avtale.
88) Det bør være mulig for betalingstjenesteyteren entydig å angi de opplysningene som kreves for å gjennomføre en betalingsordre riktig. For å unngå oppsplitting og for ikke å sette innføringen av integrerte betalingssystemer i Unionen på spill, bør medlemsstatene imidlertid ikke kunne kreve at det benyttes en særlig identifikasjon for betalingstransaksjoner. Dette bør imidlertid ikke hindre medlemsstatene i å kreve at betalerens betalingstjenesteyter utviser behørig aktsomhet og når det er teknisk mulig og ikke krever at det gripes inn manuelt, kontrollerer at den entydige identifikasjonen stemmer, og dersom den entydige identifikasjonen viser seg ikke å stemme, avviser betalingsordren og underretter betaleren om dette. Betalingstjenesteyterens ansvar bør være begrenset til korrekt gjennomføring av betalingstransaksjonen i samsvar med betalingsordren fra betalingstjenestebrukeren. Dersom midlene en betalingstransaksjon gjelder, havner hos feil mottaker fordi betaleren har oppgitt feil entydig identifikasjon, bør verken betalerens eller betalingsmottakerens betalingstjenesteyter holdes ansvarlig, men de bør være forpliktet til å samarbeide om å treffe rimelige tiltak for å inndrive midlene, herunder ved å formidle relevante opplysninger.
89) Når betalingstjenesteytere yter betalingstjenester, kan behandling av personopplysninger forekomme. Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF(22), nasjonale regler som innarbeider direktiv 95/46/EF og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001(23) får anvendelse på behandling av personopplysninger i henhold til dette direktiv. Når personopplysninger behandles i henhold til dette direktiv, bør særlig det nøyaktige formålet angis, relevant rettslig grunnlag nevnes, relevante sikkerhetskrav fastsatt i direktiv 95/46/EF overholdes, og prinsippene om nødvendighet, forholdsmessighet, formålsbegrensning og forholdsmessig oppbevaringstid for opplysningene følges. Dessuten bør innebygd personvern og personvern som standardinnstilling inngå i alle databehandlingssystemer utvikles og brukes innenfor rammen av dette direktiv.
90) Dette direktiv er forenlig med de grunnleggende rettigheter og de prinsipper som er anerkjent i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, herunder retten til respekt for privatliv og familieliv, retten til vern av personopplysninger, friheten til å drive næringsvirksomhet, retten til effektiv klageadgang og retten til ikke å bli domfelt eller straffet to ganger for samme straffbare handling. Dette direktiv må gjennomføres i samsvar med nevnte rettigheter og prinsipper.
91) Betalingstjenesteyterne er ansvarlige for sikkerhetstiltakene. Disse tiltakene må stå i forhold til aktuelle sikkerhetsrisikoer. Betalingstjenesteyterne bør fastsette en ramme for å begrense risikoene og opprettholde effektive prosedyrer for håndtering av hendelser. En ordning for regelmessig rapportering bør opprettes for å sikre at betalingstjenesteyterne regelmessig gir vedkommende myndigheter en oppdatert vurdering av deres sikkerhetsrisikoer og de tiltakene de har truffet for å håndtere disse risikoene. For å sikre at skadene for brukerne og andre betalingstjenesteytere og betalingssystemer, for eksempel en vesentlig forstyrrelse i et betalingssystem, begrenses til et minimum, er det dessuten viktig at betalingstjenesteyterne pålegges å rapportere viktige sikkerhetshendelser uten unødig opphold til vedkommende myndigheter. EBA bør gis en samordningsrolle.
92) Plikten til å rapportere sikkerhetshendelser bør ikke berøre plikten til å rapportere andre hendelser i henhold til andre unionsrettsakter, og alle krav fastsatt i dette direktiv bør tilpasses og stå i forhold til rapporteringspliktene som følger av annet unionsregelverk.
93) Det er nødvendig å fastsette en klar rettslig ramme med vilkårene for når ytere av betalingsinitieringstjenester og ytere av kontoopplysningstjenester skal kunne yte sine tjenester med kontohaverens samtykke uten at kontotilbyderen kan kreve at de skal bruke en bestemt forretningsmodell, basert på direkte eller indirekte tilgang, for å yte disse typene tjenester. Ytere av betalingsinitieringstjenester og ytere av kontoopplysningstjenester på den ene side, og kontotilbydere på den annen bør overholde de nødvendige krav med hensyn til vern av personopplysninger og sikkerhetskravene som er fastsatt ved eller nevnes i dette direktiv eller inngår i tekniske reguleringsstandarder. Disse tekniske reguleringsstandardene bør være forenlige med de ulike teknologiske løsningene som er tilgjengelige. For å sikre sikker kommunikasjon mellom de relevante aktørene i forbindelse med slike tjenester bør EBA også angi kravene for de felles, åpne kommunikasjonsstandardene som alle kontotilbydere bør anvende, og som gjør det mulig å yte nettbaserte betalingstjenester. Dette innebærer at disse åpne standardene bør sikre samvirkingsevne for ulike teknologiske kommunikasjonsløsninger. Disse felles, åpne standardene bør også sikre at kontotilbyderen får vite at han blir kontaktet av en yter av betalingsinitieringstjenester eller en yter av kontoopplysningstjenester og ikke av kunden selv. Standardene bør også sikre at yterne av betalingsinitieringstjenester og yterne av kontoopplysningstjenester kan kommunisere på en sikker måte med kontotilbyderen og med berørte kunder. Ved utarbeiding av disse kravene bør EBA særlig ta hensyn til det faktum at de standardene som skal anvendes, må tillate at alle vanlige typer enheter (som datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner) brukes til å utføre ulike betalingstjenester.
94) Ved utarbeiding av tekniske reguleringsstandarder for autentisering og kommunikasjon bør EBA systematisk vurdere og ta hensyn til personverndimensjonen for å identifisere risikoene som er forbundet med hver enkelt av de tekniske løsningene som er tilgjengelig, og de tiltak som kan gjennomføres for i størst mulig grad å redusere truslene mot personvernet.
95) Sikkerhet for elektroniske betalinger er avgjørende for å sikre vern for brukerne og utvikling av et godt e-handelsmiljø. Alle betalingstjenester som tilbys elektronisk, bør utføres på en sikker måte og benytte teknologi som kan garantere sikker autentisering av brukeren og i størst mulig grad redusere risikoen for bedrageri. Det synes ikke å være nødvendig å garantere samme nivå av beskyttelse for betalingstransaksjoner som initieres og gjennomføres på andre måter enn via elektroniske handelsplasser eller bruk av elektronisk utstyr, som papirbaserte betalingstransaksjoner eller ordrer per post eller telefon. En kraftig økning i internett- og mobilbetalinger bør ledsages av en generell styrking av sikkerhetstiltakene. Betalingstjenester som tilbys via internett eller via andre kanaler på avstand, og som ikke er avhengige av hvor enheten som brukes til å initiere betalingstransaksjonen, eller hvor betalingsinstrumentet som brukes, fysisk befinner seg, bør derfor omfatte autentisering av transaksjoner gjennom dynamiske koder, slik at brukeren til enhver tid er kjent med beløpet og betalingsmottakeren for den transaksjonen brukeren godkjenner.
96) Sikkerhetstiltakene bør stå i forhold til risikonivået ved den aktuelle betalingstjenesten. For å gjøre det mulig å utvikle brukervennlige og lett tilgjengelige betalingsmidler for lavrisikobetalinger, som kontaktløs betaling av lave beløp på salgsstedet, uavhengig av om de utføres med mobiltelefon eller ikke, bør unntakene fra anvendelsen av sikkerhetskravene angis i tekniske reguleringsstandarder. For å begrense risikoen for phishing og andre former for bedrageri kreves sikker bruk av personlige sikkerhetsopplysninger. I denne sammenheng bør brukeren kunne ha tillit til at det er truffet tiltak som ivaretar de personlige sikkerhetsopplysningenes fortrolighet og integritet. Disse tiltakene vil typisk omfatte krypteringssystemer basert på betalerens personlige utstyr, herunder kortlesere eller mobiltelefoner, eller som betaleren får fra sin kontotilbyder via en annen kanal, for eksempel tekstmelding eller e-post. Tiltakene, som vanligvis omfatter krypteringssystemer som kan generere autentiseringskoder, for eksempel engangspassord, er egnet til å øke sikkerheten ved betalingstransaksjoner. Betalingstjenestebrukernes bruk av slike autentiseringskoder bør anses som forenlig med deres forpliktelser med hensyn til betalingsinstrumenter og personlige sikkerhetsopplysninger også når ytere av betalingsinitieringstjenester eller ytere av kontoopplysningstjenester er involvert.
97) Medlemsstatene bør avgjøre om de vedkommende myndigheter som er utpekt til å gi tillatelse til betalingsinstitusjoner, også kan være vedkommende myndigheter for prosedyrer for alternativ tvisteløsning (AT).
98) Uten at det berører kundenes rett til å bringe sin sak inn for domstolene, bør medlemsstatene sikre at det finnes en lett tilgjengelig, tilstrekkelig, uavhengig, upartisk, åpen og effektiv AT-prosedyre for tvister mellom betalingstjenesteytere og forbrukere som oppstår i forbindelse med de rettigheter og plikter som er fastsatt i dette direktiv. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 593/2008(24) fastsetter at det vern forbrukerne har i henhold til ufravikelige rettsregler i den stat der de har sitt vanlige bosted, ikke kan tilsidesettes av eventuelle avtalevilkår om hvilken lovgivning som får anvendelse. For å kunne innføre en effektiv og formålstjenlig tvisteløsningsprosedyre bør medlemsstatene sikre at betalingstjenesteyterne har en effektiv klageordning som deres betalingstjenestebrukere kan følge før tvisten bringes inn for et AT-organ eller en domstol. Klageprosedyren bør ha korte og klart definerte svarfrister for betalingstjenesteyteren ved klager. Medlemsstatene bør sikre at AT-organene har tilstrekkelig kapasitet til å delta i et egnet, effektivt samarbeid over landegrensene med hensyn til tvister om rettigheter og forpliktelser i henhold til dette direktiv.
99) Det er nødvendig å sikre effektiv håndheving av bestemmelsene i nasjonal rett som vedtas i henhold til dette direktiv. Det bør derfor innføres egnede framgangsmåter som gjør det mulig å fremme klage mot betalingstjenesteytere som ikke overholder disse bestemmelsene, og sikre at det ved behov ilegges sanksjoner som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende. For å sikre effektiv overholdelse av dette direktiv bør medlemsstatene utpeke vedkommende myndigheter som oppfyller vilkårene fastsatt i forordning (EU) nr. 1093/2010, og som opptrer uavhengig av betalingstjenesteyterne. Av åpenhetshensyn bør medlemsstatene underrette Kommisjonen om hvilke myndigheter som er utpekt, med en klar beskrivelse av deres oppgaver i henhold til dette direktiv.
100) Uten at det berører retten til å bringe en sak inn for domstolene for å sikre overholdelse av dette direktiv, bør medlemsstatene også sikre at vedkommende myndigheter er gitt den nødvendige myndighet, herunder myndighet til å ilegge sanksjoner, til å ilegge betalingstjenesteytere som ikke overholder rettighetene og pliktene fastsatt i dette direktiv, særlig dersom det foreligger risiko for gjentakelse eller andre betenkeligheter med hensyn til forbrukernes kollektive interesser.
101) Det er viktig at forbrukerne underrettes på en klar og forståelig måte om sine rettigheter og plikter i henhold til dette direktiv. Kommisjonen bør derfor utarbeide en brosjyre om disse rettighetene og pliktene.
102) Dette direktiv berører ikke bestemmelser i nasjonal rett om ansvar for unøyaktige formuleringer eller feil ved overføring av opplysninger.
103) Dette direktiv bør ikke berøre bestemmelsene om mva-behandling av betalingstjenester i rådsdirektiv 2006/112/EF(25).
104) Når det i dette direktiv vises til beløp i euro, bør disse beløpene anses som motverdien uttrykt i nasjonal valuta i samsvar med det som er fastsatt av hver medlemsstat som ikke har euro som valuta.
105) Av hensyn til rettssikkerheten er det hensiktsmessig å innføre overgangsordninger som gir personer som har påbegynt sin virksomhet som betalingsinstitusjon i samsvar med gjeldende nasjonal lovgivning som innarbeider direktiv 2007/64/EF før dette direktiv trådte i kraft, mulighet til å fortsette denne virksomheten i vedkommende medlemsstat i en nærmere fastsatt periode.
106) Myndigheten til å vedta rettsakter i samsvar med artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte delegeres til Kommisjonen når det gjelder tilpasning av henvisningen til rekommandasjon 2003/361/EF, dersom denne endres, og ajourføring av det gjennomsnittlige beløp for betalingstransaksjoner betalingstjenesteyteren har gjennomført, som brukes som terskelverdi for medlemsstater som benytter muligheten til å unnta mindre betalingsinstitusjoner fra (deler) av kravene om godkjenning for å ta hensyn til inflasjon. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå. Kommisjonen bør ved forberedelse og utarbeiding av delegerte rettsakter sikre at relevante dokumenter oversendes Europaparlamentet og Rådet samtidig, til rett tid og på en egnet måte.
107) For å sikre en ensartet anvendelse av dette direktiv bør Kommisjonen kunne støtte seg på EBAs sakkunnskap og bistand, og EBA bør ha i oppgave å utarbeide retningslinjer og utkast til tekniske reguleringsstandarder for sikkerhetsaspektene ved betalingstjenester, særlig med hensyn til sterk kundeautentisering, og for samarbeidet mellom medlemsstatene om yting av tjenester og opprettelse av godkjente betalingsinstitusjoner i andre medlemsstater. Kommisjonen bør gis myndighet til å vedta disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder. Disse særlige oppgavene er helt i samsvar med EBAs rolle og ansvar som fastsatt i forordning (EU) nr. 1093/2010.
108) Ved utarbeidelse av retningslinjer, utkast til tekniske reguleringsstandarder og utkast til tekniske gjennomføringsstandarder i henhold til dette direktiv og i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010 bør EBA sikre at den rådfører seg med alle berørte parter, herunder på markedet for betalingstjenester, slik at alle berørte interesser er representert. For å få en god balanse mellom ulike synspunkter bør EBA gjøre en særlig anstrengelse for å innhente synspunkter fra andre berørte aktører enn banker.
109) Ettersom målet for dette direktiv, som er ytterligere integrasjon av det indre marked for betalingstjenester, ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene ettersom det krever harmonisering av en lang rekke ulike regler som er gjeldende i de ulike medlemsstatenes rettssystemer, og derfor på grunn av omfanget og virkningene bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktiv ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.
110) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter(26) har medlemsstatene forpliktet seg til at underretningen om innarbeidingstiltakene i berettigede tilfeller skal følges av ett eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene av de nasjonale innarbeidingsdokumentene. Med hensyn til dette direktiv anser regelgiveren at oversendingen av slike dokumenter er berettiget.
111) EUs datatilsyn er blitt rådspurt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i forordning (EF) nr. 45/2001 og har avgitt uttalelse 5. desember 2013(27).
112) Direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 bør derfor endres.
113) I betraktning av antallet endringer som gjøres i direktiv 2007/64/EF, bør direktivet oppheves og erstattes –
Avdeling I formål, virkeområde og definisjoner
VEDTATT DETTE DIREKTIV: | |
Artikkel 1 | Departementets merknad |
Formål | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 2 | |
Virkeområde | |
| Lovforslaget vil også kunne omfatte betalingstjenester som ytes utenfor EØS. |
| Se § 1-10, § 2-5 annet ledd, § 2-6 annet ledd og § 4-47. |
| Se § 4-47. |
| Se § 4-47. |
| |
Artikkel 3 | |
Unntak | |
Dette direktiv får ikke anvendelse på | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| Se § 4-48 som innebærer at slike tjenester på nærmere vilkår kan omfattes av lovforslaget kapittel 4, når kunden er forbruker. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 4 | |
Definisjoner | |
I dette direktiv menes med: | |
| |
| |
| |
| |
| Se § 1-5 første ledd. |
| |
| Se § 1-5 sjette ledd. |
| |
| |
| Se § 1-8 tredje ledd. |
| Se § 1-8 fjerde ledd. |
| Se «kunde» § 1-3 annet ledd. |
| Se § 1-5 niende ledd. |
| Se § 1-5 tredje ledd. |
| Se «betalingsoppdrag» i § 1-5 femte ledd. |
| Se § 1-5 annet ledd. |
| Se «betalingsfullmakttjeneste» i § 1-6 første ledd. |
| Se «kontotinformasjonstjeneste» i § 1-6 tredje ledd. |
| Se § 1-5 tiende ledd. |
| Se «betalingsfullmektig» i § 1-6 annet ledd. |
| Se «opplysningsfullmektig» i § 1-6 fjerde ledd. |
| Se § 1-4 første ledd. |
| Se «kontoavtale» i § 1-5 åttende ledd. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav f. |
| Se «direktebelastning» i § 1-5 syvende ledd. |
| Lovforslaget benytter «kontobetaling» i samme betydning i bl.a. § 1-5 første ledd bokstav c nr. 3. |
| Se «betalingsmidler» i § 1-5 fjerde ledd. |
| I § 4-12 brukes «tidspunkt for renteberegning» i samme betydning. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget- |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget. |
| Se § 1-8 åttende ledd. |
| Se § 1-8 niende ledd. |
| Se «personlig sikkerhetsinformasjon» i § 1-8 tiende ledd. |
| I § 4-16 «sensitive betalingsopplysningerr» brukt med samme betydning. |
| I bl.a. § 4-26 er «kontonummer eller annen entydig indentifikasjon» benyttet med samme betydnng. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget. |
| Konsumeres av «skriftlig dokument» i § 3-2 fjerde ledd. |
| |
| Se 1-6 sjette ledd. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget. Ved formidling i finansoppdrag, se «finansagent» i 3-56 annet ledd og «oppdragsforetak» i § 1-8 syvende ledd. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget. |
| |
| |
| |
| |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget. |
| |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget, men brukes i § 3-30 bokstav f i samme betydning. |
| Det er ikke inntatt en særskilt definisjon i lovforslaget, men brukes i § 3-30 bokstav f i samme betydning. |
(28) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013 av 26. juni 2013 om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak og om endring av forordning (EU) nr. 648/2012 (EUT L 176 av 27.6.2013, s. 1).
(29) Delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 241/2014 av 7. januar 2014 om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013 med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for krav til ansvarlig kapital for institusjoner (EUT L 74 av 14.3.2014, s. 8).
(30) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/21/EF av 7. mars 2002 om felles rammeregler for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (rammedirektivet) (EFT L 108 av 24.4.2002, s. 33).
Avdeling II betalingstjenesteytere
KAPITTEL 1 | |
Betalingsinstitusjoner | |
Avsnitt 1 | |
Alminnelige regler | |
Artikkel 5 | |
Søknad om tillatelse | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Med hensyn til første ledd bokstav d), e), f) og l) skal søkeren gi en beskrivelse av sine revisjonsordninger og de organisatoriske ordningene som er innført med sikte på å treffe alle rimelige tiltak for å verne sine brukeres interesser og sikre kontinuitet og pålitelighet ved yting av betalingstjenester. | |
I forbindelse med de sikkerhetskontrolltiltak og risikoreduserende tiltak som er nevnt i første ledd bokstav j), skal det angis hvordan de sikrer et høyt nivå av teknisk sikkerhet og datavern, også for programvaren og IT-systemene som brukes av søkeren eller de foretak søkeren har satt hele eller deler av sin virksomhet ut til. Disse tiltakene skal også omfatte sikkerhetstiltakene fastsatt i artikkel 95 nr. 1. I forbindelse med disse tiltakene skal det tas hensyn til EBAs retningslinjer om sikkerhetstiltak som nevnt i artikkel 95 nr. 3, når disse foreligger. | |
| |
| |
| |
Ved utarbeiding av retningslinjene nevnt i første ledd skal EBA ta hensyn til følgende: | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
EBA skal gjennomgå disse retningslinjene regelmessig. | |
| |
EBA skal gjennomgå disse retningslinjene regelmessig og under enhver omstendighet minst hvert tredje år. | |
| |
Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010. | |
| |
Artikkel 6 | |
Kontroll av eierandeler | |
| |
| |
| |
Lignende tiltak skal anvendes overfor fysiske eller juridiske personer som ikke overholder plikten til forutgående underretning fastsatt i denne artikkel. | |
| |
Artikkel 7 | |
Startkapital | |
Medlemsstatene skal kreve at betalingsinstitusjoner på tidspunktet for tillatelsen har startkapital som består av en eller flere av de poster som er nevnt i artikkel 26 nr. 1 bokstav a)–e) i forordning (EU) nr. 575/2013, som følger: | |
| |
| |
| |
Artikkel 8 | |
Ansvarlig kapital | |
| |
| |
| |
Artikkel 9 | |
Beregning av ansvarlig kapital | |
| |
Metode A | |
Betalingsinstitusjonens ansvarlige kapital skal tilsvare minst 10 % av det foregående års faste kostnader. Vedkommende myndigheter kan tilpasse dette krav ved vesentlige endringer i en betalingsinstitusjons virksomhet i forhold til det foregående år. Dersom en betali5,ngsinstitusjon har utøvd sin virksomhet i mindre enn ett år på beregningstidspunktet, skal kravet være at betalingsinstitusjonens ansvarlige kapital skal tilsvare minst 10 % av de tilsvarende faste kostnadene som inngår i forretningsplanen, med mindre vedkommende myndigheter krever en justering av planen. | |
Metode B | |
Betalingsinstitusjonens ansvarlige kapital skal tilsvare minst summen av følgende poster multiplisert med skaleringsfaktor k definert i nr. 2, der betalingsvolum (BV) utgjør en tolvdel av det samlede beløp for de betalingstransaksjonene som betalingsinstitusjonen har gjennomført i det foregående år: | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Metode C | |
Betalingsinstitusjonens ansvarlige kapital skal tilsvare minst den relevante indikator definert i bokstav a), multiplisert med multiplikasjonsfaktoren definert i bokstav b), og med skaleringsfaktor k definert i nr. 2. | |
| |
| |
| |
| |
| |
Alle postene skal medregnes i summen, sammen med dens positive eller negative fortegn. Inntekter fra ekstraordinære eller uregelmessige poster kan ikke benyttes ved beregning av relevant indikator. Utgifter til utsetting av tjenester som utføres av tredjemann, kan redusere den relevante indikator dersom utgiftene innkreves av et foretak som er underlagt tilsyn i henhold til dette direktiv. Relevant indikator skal beregnes på grunnlag av tolvmånedersobservasjonen ved avslutningen av foregående regnskapsår. Relevant indikator skal beregnes for foregående regnskapsår. Ansvarlig kapital som er beregnet etter metode C, skal likevel ikke utgjøre mindre enn 80 % av gjennomsnittet av de tre foregående regnskapsårene for den relevante indikator. Når reviderte tall ikke er tilgjengelige, kan estimater benyttes. | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 10 | |
Krav til sikring av midler | |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 11 | |
Tildeling av tillatelse | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 12 | |
Underretning om beslutning | |
Innen tre måneder etter mottak av en søknad eller, dersom søknaden er ufullstendig, av alle opplysninger som er nødvendige for å treffe beslutningen, skal vedkommende myndigheter underrette søkeren om hvorvidt tillatelsen er gitt eller avslått. Ved et eventuelt avslag skal vedkommende myndighet begrunne sitt svar. | |
Artikkel 13 | |
Tilbakekalling av tillatelse | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 14 | |
Registrering i hjemstaten | |
| |
| |
| |
| |
Filialer av betalingsinstitusjoner skal føres inn i registeret i hjemstaten dersom disse filialene yter tjenester i en annen medlemsstat enn hjemstaten. | |
| |
| |
| |
Artikkel 15 | |
EBAs register | |
| |
EBA skal gjøre registeret offentlig tilgjengelig på sitt nettsted og legge til rette for at opplysningene er lett tilgjengelige og lett søkbare, vederlagsfritt. | |
| |
| |
| |
EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 13. januar 2018. | |
Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010. | |
| |
EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen innen 13. juli 2017. | |
Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1093/2010. | |
Artikkel 16 | |
Opprettholdelse av tillatelse | |
Når det skjer en endring som påvirker nøyaktigheten til de opplysninger og den dokumentasjon som er gitt i samsvar med artikkel 5, skal betalingsinstitusjonen snarest mulig underrette vedkommende myndigheter i institusjonens hjemstat om dette. | |
Artikkel 17 | |
Regnskaper og lovfestet revisjon | |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 18 | |
Virksomhet | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Avsnitt 2 | |
Andre krav | |
Artikkel 19 | |
Bruk av agenter, filialer eller foretak som virksomhet er satt ut til | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Utsetting av viktige driftsfunksjoner, også IT-systemer, kan ikke skje på en slik måte at det vesentlig forringer kvaliteten på betalingsinstitusjonens internkontroll og vedkommende myndigheters mulighet til å kontrollere og fastslå at betalingsinstitusjonen oppfyller sine forpliktelser i henhold til dette direktiv. | |
Med hensyn til annet ledd skal en driftsfunksjon anses som viktig dersom en mangel eller feil i utførelsen av den i vesentlig grad vil forringe en betalingsinstitusjons evne til fortsatt å oppfylle kravene i tillatelsen i henhold til denne avdeling, andre forpliktelser i henhold til dette direktiv, dens finansielle inntjening eller dens betalingstjenesters soliditet eller kontinuitet. Medlemsstatene skal sikre at dersom betalingsinstitusjoner setter ut viktige driftsfunksjoner, skal de oppfylle følgende vilkår: | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 20 | |
Erstatningsansvar | |
| Se §§ 3-49, 3-57 og 3-58. |
| Se § 3-49 annet ledd. |
Artikkel 21 | |
Oppbevaring av dokumentasjon | |
Medlemsstatene skal kreve at betalingsinstitusjoner oppbevarer all relevant dokumentasjon i henhold til denne avdeling i minst fem år, uten at det berører direktiv (EU) 2005/849 eller annet relevant unionsregelverk. | |
Avsnitt 3 | |
Vedkommende myndigheter og tilsyn | |
Artikkel 22 | |
Utpeking av vedkommende myndigheter | |
| |
Vedkommende myndigheter skal garantere sin uavhengighet av økonomiske organer og unngå interessekonflikter. Uten at det berører første ledd, skal betalingsinstitusjoner, kredittinstitusjoner, institusjoner for elektroniske penger eller postgirokontorer ikke kunne utpekes som vedkommende myndigheter. | |
Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om dette. | |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 23 | |
Tilsyn | |
| |
For å kontrollere at denne avdeling blir overholdt, skal vedkommende myndigheter særlig kunne treffe følgende tiltak: | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 24 | |
Taushetsplikt | |
| |
| |
| |
Artikkel 25 | |
Klageadgang | |
| |
| |
Artikkel 26 | |
Utveksling av opplysninger | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 27 | |
Løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater | |
| |
| |
Artikkel 28 | |
Søknad om å utøve etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
I tilfeller der en betalingsinstitusjon har til hensikt å sette driftsfunksjoner for sine betalingstjenester ut til andre foretak i vertsstaten, skal den underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten om dette. | |
| |
Innen én måned etter mottak av disse opplysningene fra vedkommende myndigheter i hjemstaten, skal vedkommende myndigheter i vertsstaten vurdere disse opplysningene og gi vedkommende myndigheter i hjemstaten relevante opplysninger om betalingsinstitusjonens planlagte yting av betalingstjenester innenfor rammen av etableringsadgangen eller adgangen til å yte tjenester. Vedkommende myndigheter i vertsstaten skal særlig underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten om eventuelle rimelige grunner til bekymring i forbindelse med den planlagte bruken av en agent eller opprettelsen av en filial når det gjelder hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme i henhold til direktiv (EU) 2015/849. | |
Dersom vedkommende myndigheter i hjemstaten ikke er enig i vurderingen fra vedkommende myndigheter i vertsstaten, skal de gi sistnevnte en begrunnelse for sin beslutning. | |
Dersom vurderingen fra vedkommende myndigheter i hjemstaten, særlig i lys av opplysningene mottatt fra vedkommende myndigheter i vertsstaten, ikke er positiv, skal vedkommende myndighet i hjemstaten avslå å registrere agenten eller filialen eller tilbakekalle registreringen dersom den allerede har funnet sted. | |
| |
Etter innføring i registeret nevnt i artikkel 14, kan agenten eller filialen begynne å utøve sin virksomhet i den aktuelle vertsstaten. | |
Betalingsinstitusjonen skal underrette vedkommende myndigheter i hjemstaten om fra hvilken dato den begynner å utøve sin virksomhet gjennom agenten eller filialen i den aktuelle vertsstaten. Vedkommende myndigheter i hjemstaten skal underrette vedkommende myndigheter i vertsstaten om dette. | |
| |
| |
EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 13. januar 2018. | |
Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010. | |
Artikkel 29 | |
Tilsyn med betalingsinstitusjoner som utøver etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester | |
| |
Innenfor rammen av samarbeidet i samsvar med første ledd skal vedkommende myndigheter i hjemstaten underrette vedkommende myndigheter i vertsstaten når de har til hensikt å utføre en kontroll på stedet på vertsstatens territorium. | |
Vedkommende myndigheter i hjemstaten kan imidlertid delegere oppgaven med å utføre kontroll på stedet av den berørte institusjon til vedkommende myndigheter i vertsstaten. | |
| |
Slike rapporter skal kreves for opplysnings- eller statistikkformål og i den utstrekning agentene og filialene driver betalingstjenestevirksomheten i henhold til etableringsadgangen, for å kontrollere overholdelsen av bestemmelsene i nasjonal lovgivning som innarbeider avdeling III og IV. Slike agenter og filialer skal være underlagt krav om taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 24. | |
| |
| |
| |
Disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder skal særlig ta hensyn til | |
| |
| |
| |
EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 13. januar 2017. | |
| |
Disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder skal også angi metoder og nærmere regler for rapportering som vertsstatene pålegger betalingsinstitusjonene om den forretningsmessige betalingsvirksomhet de utøver på deres territorium i samsvar med nr. 2, herunder rapporteringshyppighet. | |
EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 13. januar 2018. | |
| |
Artikkel 30 | |
Tiltak ved manglende overholdelse, herunder forebyggende tiltak | |
| |
Etter å ha vurdert opplysningene mottatt i henhold til første ledd, skal vedkommende myndighet i hjemstaten uten unødig opphold treffe alle egnede tiltak for å sikre at den berørte betalingsinstitusjon bringer det lovstridige forholdet til opphør. Vedkommende myndighet i hjemstaten skal omgående underrette vedkommende myndighet i vertsstaten og vedkommende myndigheter i alle andre berørte medlemsstater om disse tiltakene. | |
| |
| |
De forebyggende tiltakene skal være midlertidige og skal avsluttes når de alvorlige truslene som er oppdaget, er håndtert, herunder med bistand fra eller i samarbeid med vedkommende myndigheter i hjemstaten eller EBA i samsvar med artikkel 27 nr. 1. | |
| |
Artikkel 31 | |
Begrunnelse og meddelelse | |
| |
| |
Avsnitt 4 | |
Unntak | |
Artikkel 32 | |
Vilkår | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 33 | |
Ytere av kontoopplysningstjenester | |
| |
| |
Artikkel 34 | |
Melding og informasjon | |
Dersom en medlemsstat anvender et unntak i henhold til artikkel 32, skal den underrette Kommisjonen om dette innen 13. januar 2018 og umiddelbart underrette Kommisjonen om alle senere endringer. I tillegg skal vedkommende medlemsstat underrette Kommisjonen om antallet fysiske og juridiske personer som er berørt, og hvert år om samlet verdi av betalingstransaksjoner som er gjennomført per 31. desember i hvert kalenderår, som nevnt i artikkel 32 nr. 1 bokstav a). | |
KAPITTEL 2 | |
Felles bestemmelser | |
Artikkel 35 | |
Tilgang til betalingssystemer | |
| |
Betalingssystemene skal ikke medføre noen av følgende krav for betalingstjenesteytere, betalingstjenestebrukere eller andre betalingssystemer: | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Ved anvendelsen av første ledd bokstav a) skal medlemsstatene sikre at dersom en deltaker i et utpekt system tillater en betalingstjenesteyter med tillatelse eller en registrert betalingstjenesteyter som ikke er deltaker i systemet, å sende overføringsordrer gjennom systemet, skal denne deltaker på anmodning gi samme mulighet på en objektiv, forholdsmessig og ikke-diskriminerende måte til betalingstjenesteytere med tillatelse eller registrerte betalingstjenesteytere i samsvar med nr. 1. | |
Deltakeren skal gi den anmodende betalingstjenesteyteren en fullstendig begrunnelse for et eventuelt avslag. | |
Artikkel 36 | |
Tilgang til kontoer i en kredittinstitusjon | |
Medlemsstatene skal sikre at betalingsinstitusjonene har tilgang til kredittinstitusjonenes betalingskontotjenester på en objektiv, forholdsmessig måte som ikke innebærer forskjellsbehandling. Tilgangen skal være tilstrekkelig omfattende til at betalingsinstitusjonene kan yte betalingstjenestene uhindret og effektivt. | |
Kredittinstitusjonen skal gi vedkommende myndighet en behørig begrunnelse for et eventuelt avslag. | |
Artikkel 37 | |
Forbud mot yting av betalingstjenester for andre personer enn betalingstjenesteytere; meldingsplikt | |
| |
| |
På grunnlag av denne meldingen skal vedkommende myndighet treffe en behørig begrunnet beslutning på grunnlag av kriteriene nevnt i artikkel 3 bokstav k), i tilfeller der virksomheten ikke anses som et begrenset nettverk, og underrette tjenesteyteren om dette. | |
| |
| |
|
31 Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/849 av 20. mai 2015 om tiltak for å hindre at finanssystemet brukes til hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme, om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 648/2012 og om oppheving av europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF og kommisjonsdirektiv 2006/70/EF (EUT L 141 av 5.6.2015, s. 73).
32 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/847 av 20. mai 2015 om opplysninger som skal følge pengeoverføringer, og om oppheving av forordning (EF) nr. 1781/2006 (EUT L 141 av 5.6.2015, s. 1).
33 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/43/EF av 17. mai 2006 om lovfestet revisjon av årsregnskap og konsernregnskap, om endring av rådsdirektiv 78/660/EØF og 83/349/EØF og om oppheving av rådsdirektiv 84/253/EØF (EUT L 157 av 9.6.2006, s. 87).
34 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1606/2002 av 19. juli 2002 om anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder (EFT L 243 av 11.9.2002, s. 1).
Avdeling III åpenhet om vilkår og opplysningskrav for betalingstjenester
KAPITTEL 1 | |
Alminnelige regler | |
Artikkel 38 | |
Virkeområde | |
| Se § 1-9 med hensyn til regler som kan fravikes ved avtale. |
| Nasjonal valgmulighet om å likestille forbrukere og mikrovirksomheter er ikke foreslått benyttet. |
| |
Artikkel 39 | |
Andre bestemmelser i unionsretten | |
Bestemmelsene i denne avdeling berører ikke annet unionsregelverk som inneholder tilleggskrav til forhåndsopplysninger. | Se § 3-32 annet ledd. |
Dersom direktiv 2002/65/EF også får anvendelse, skal imidlertid opplysningskravene i artikkel 3 nr. 1 i nevnte direktiv, med unntak av punkt 2 bokstav c)–g), punkt 3 bokstav a), d) og e) og punkt 4 bokstav b) i samme nummer, erstattes av artikkel 44, 45, 51 og 52 i dette direktiv. | |
Artikkel 40 | |
Gebyrer for opplysninger | |
| Se § 3-1 femte ledd. |
| Se § 3-1 femte ledd. |
| Se § 3-1 femte ledd. |
Artikkel 41 | |
Bevisbyrde med hensyn til opplysningskrav | Se § 3-5 annet ledd. |
Medlemsstatene skal fastsette at betalingstjenesteyteren skal ha bevisbyrden når det gjelder å dokumentere at denne har overholdt opplysningskravene i denne avdeling. | |
Artikkel 42 | |
Unntak fra opplysningskravene for betalingsinstrumenter for lave beløp og elektroniske penger | |
| Se § 4-50. |
| § 3-32 første ledd bokstav d. |
| Se § 4-50 fjerde ledd bokstav a. |
| |
| Se § 4-50 femte ledd. |
| Se § 4-50 femte ledd. |
| Muligheten er ikke utnyttet i lovforslaget |
KAPITTEL 2 | |
Enkeltstående betalingstransaksjoner | |
Artikkel 43 | |
Virkeområde | |
| |
| Se § 4-51. |
Artikkel 44 | |
Generelle forhåndsopplysninger | |
| Kommunikasjon må skje ved varig medium: Se § 3-1 annet ledd og § 3-2 § 3-32 bokstav a. Annet pkt: Se § 3-1 annet ledd og § 3-32. |
| Se § 3-22 tredje ledd. |
| Se § 3-23 og § 3-32 første ledd bokstav a. |
Artikkel 45 | |
Opplysninger og vilkår | |
| Se nærmere regulering i § 3-32 første ledd bokstav a. |
| |
| |
| |
| |
| Se § 3-22 første ledd bokstav b. |
| Se her § 3-22 jf. § 3-24 bokstav a og b. |
| Se § 3-22 jf. § 3-24 bokstav d. |
| Se § 3-32 første ledd. |
Artikkel 46 | |
Opplysninger til betaleren og betalingsmottakeren etter initiering av en betalingsordre | |
Når en betalingsordre initieres gjennom en yter av betalingsinitieringstjenester, skal yteren av betalingsinitieringstjenesten i tillegg til opplysningene og vilkårene angitt i artikkel 45, så snart betalingsordren er initiert, gi eller gjøre tilgjengelig alle følgende opplysninger for betaleren og om relevant betalingsmottakeren: | Se § 4-14. |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 47 | |
Opplysninger til betalerens kontotilbyder ved en betalingsinitieringstjeneste | |
Dersom en betalingsordre er initiert gjennom en yter av betalingsinitieringstjenester, skal denne gjøre henvisningen til betalingstransaksjonen tilgjengelig for betalerens kontotilbyder. | |
Artikkel 48 | |
Opplysninger til betaleren etter mottak av betalingsordren | |
Umiddelbart etter mottak av betalingsordren skal betalerens betalingstjenesteyter gi eller gjøre tilgjengelig for betaleren, på samme måte som fastsatt i artikkel 44 nr. 1, følgende opplysninger med hensyn til sine tjenester: | Se § 4-15 annet ledd jf. § 4-19 fjerde ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 49 | |
Opplysninger til betalingsmottakeren etter gjennomføring | |
Umiddelbart etter gjennomføring av betalingstransaksjonen skal betalingsmottakerens betalingstjenesteyter gi eller gjøre tilgjengelig for betalingsmottakeren, på samme måte som fastsatt i artikkel 44 nr. 1, følgende opplysninger med hensyn til sine tjenester: | Se § 4-15 fjerde ledd jf. § 4-19 fjerde ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
KAPITTEL 3 | |
Rammeavtaler | |
Artikkel 50 | |
Virkeområde | |
Dette kapittel får anvendelse på enkeltstående betalingstransaksjoner som er omfattet av en rammeavtale. | |
Artikkel 51 | |
Generelle forhåndsopplysninger | |
| Se § 3-1 annet ledd og § 3-22 med videre henvisninger |
| Se § 3-22 tredje ledd. |
| § 3-23 tredje ledd. |
Artikkel 52 | |
Opplysninger og vilkår | |
Medlemsstatene skal sikre at følgende opplysninger og vilkår blir gitt til betalingstjenestebrukeren: | |
| |
| Se § 3-24 bokstav a og b. |
| Se § 3-24 bokstav d. |
| |
| Se § 3-27 bokstav a. |
| Se § 3-30 bokstav a. |
| Se § 3-30 bokstav b. |
| Se § 3-30 bokstav c. |
| Se § 3-30 bokstav d. |
| Se § 3-30 bokstav e. |
| Se § 3-30 bokstav f. |
| |
| Se § 3-28 bokstav a. |
| Se § 3-28 bokstav c. |
| Se § 3-28 bokstav d. |
| |
| Se § 3-1 annet ledd og § 3-25 bokstav b. |
| Se § 3-1 annet ledd og § 3-25 bokstav b. |
| Se § 3-1 annet ledd og § 3-25 bokstav c. |
| Se § 3-25 bokstav a. |
| |
| Se § 3-31 bokstav a. |
| Se § 3-31 bokstav b. |
| Se § 3-31 bokstav c. |
| Se § 3-31 bokstav d. |
| Se § 3-31 bokstav e. |
| Se § 3-31 bokstav f. |
| Se § 3-31 bokstav g. |
| |
| Se § 3-25 bokstav e. |
| Se § 3-25 bokstav f. |
| Se § 3-25 bokstav g. |
| |
| Se § 3-26 bokstav a. |
| Se § 3-26 bokstav b. |
Artikkel 53 | |
Tilgang til opplysninger og vilkår i rammeavtalen | |
Betalingstjenestebrukeren skal når som helst i løpet av avtaleforholdet ha rett til på anmodning å motta avtalevilkårene for rammeavtalen samt opplysningene og vilkårene angitt i artikkel 52, på papir eller på et annet varig medium. | Se § 3-22 fjerde ledd. |
Artikkel 54 | |
Endringer i rammeavtalens vilkår | |
| Se § 3-13. |
Dersom det er relevant i samsvar med artikkel 52 nr. 6 bokstav a), skal betalingstjenesteyteren underrette betalingstjenestebrukeren om at sistnevnte anses for å ha godtatt disse endringene dersom denne ikke før den foreslåtte ikrafttredelsesdatoen har underrettet betalingstjenesteyteren om sin avvisning av dem. Betalingstjenesteyteren skal også underrette betalingstjenestebrukeren om at dersom betalingstjenestebrukeren avviser disse endringene, har betalingstjenestebrukeren rett til vederlagsfritt å si opp rammeavtalen på et hvilket som helst tidspunkt fram til den dagen da endringene skulle ha kommet til anvendelse. | Se § 3-14. |
| Se § 3-15. |
| Se § 3-15 tredje ledd. |
Artikkel 55 | |
Oppsigelse | |
| Se § 4-42 første ledd. |
| Se § 4-42 annet ledd. |
| Se § 4-43 første ledd. |
| Se § 4-42 tredje ledd bokstav b. |
| |
| |
Artikkel 56 | |
Opplysninger før enkeltstående betalingstransaksjoner gjennomføres | |
I tilfelle av en enkeltstående betalingstransaksjon som er initiert av betaleren i henhold til en rammeavtale, skal betalingstjenesteyteren, når betaleren anmoder om det for den aktuelle betalingstransaksjon, gi alle følgende opplysninger: | Se § 4-15 første ledd. |
| |
| |
| |
Artikkel 57 | |
Opplysninger til betaleren om enkeltstående betalingstransaksjoner | |
| Se 4-15 annet ledd jf. § 4-19 fjerde ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 58 | |
Opplysninger til betalingsmottakeren om enkeltstående betalingstransaksjoner | |
| Se 4-15 annet ledd jf. § 4-19 fjerde ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
KAPITTEL 4 | |
Felles bestemmelser | |
Artikkel 59 | |
Valuta og valutaomregning | |
| Se § 2-3 første ledd. |
| Se § 2-3 annet ledd. |
Betaleren skal samtykke i valutaomregningstjenesten på dette grunnlag. | |
Artikkel 60 | |
Opplysninger om tilleggsgebyrer eller reduksjoner | |
| Se § 2-4 første ledd. |
| Se § 2-4 annet ledd. |
| Se § 2-4 tredje ledd. |
Avdeling IV rettigheter og plikter i forbindelse med yting og bruk av betalingstjenester
KAPITTEL 1 | |
Felles bestemmelser | |
Artikkel 61 | |
Virkeområde | |
| Se § 1-9. |
| |
| |
| |
Artikkel 62 | |
Gjeldende gebyrer | |
| Se § 3-1 femte ledd. |
| Se § 2-5. |
| Se § 2-4. |
| Se § 2-6. |
| Se § 2-4 første ledd femte punktum. |
Artikkel 63 | |
Unntak for betalingsinstrumenter for lave beløp og for elektroniske penger | |
| Se § 4-50. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
KAPITTEL 2 | |
Godkjenning av betalingstransaksjoner | |
Artikkel 64 | |
Samtykke og tilbakekalling av samtykke | |
| Se § 4-2 første ledd. |
| Se § 4-2 annet ledd. |
Dersom samtykke ikke foreligger, skal en betalingstransaksjon anses som ikke godkjent. | Se § 4-2 første ledd- |
| Se § 4-2 annet ledd. |
| Se § 4-2 annet ledd. |
Artikkel 65 | |
Bekreftelse på dekning av midler | |
| Se § 4-8 første ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| Se § 4-8 annet ledd. |
| Se § 4-8 fjerde ledd. |
| Se § 4-8 annet ledd annet punktum. |
| Se § 4-8 fjerde ledd første punktum. |
Artikkel 66 | |
Regler for tilgang til betalingskonto for betalingsinitieringstjenester | |
| Se § 4-16 til § 4-18. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 67 | |
Regler for tilgang til og bruk av opplysninger om betalingskonto for kontoopplysningstjenester | |
| Se § 4-16 til § 4-18. |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 68 | |
Begrensninger på bruk av betalingsinstrumenter og på tilgang til betalingskontoer for betalingstjenesteytere | |
| Se § 4-9. |
| Se § 4-45 første ledd. |
| Se § 4-45 annet ledd. |
| Se § 4-45 tredje ledd. |
| |
Kontotilbyderen skal gi tilgang til betalingskontoen så snart grunnene til at tilgang nektes, ikke lenger er til stede. | |
| |
Artikkel 69 | |
Betalingstjenestebrukerens plikter med hensyn til betalingsinstrumenter og personlige sikkerhetsopplysninger | |
| Se § 4-23 første ledd. |
| |
| |
| |
Artikkel 70 | |
Betalingstjenesteyterens plikter med hensyn til betalingsinstrumenter | |
| |
| Se § 4-23 annet og tredje ledd. |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 71 | |
Underretning om og retting av ikke-godkjente eller feil gjennomførte betalingstransaksjoner | |
| Se § 4-24 første ledd. |
Fristene for underretning fastsatt i første ledd får ikke anvendelse dersom betalingstjenesteyteren har unnlatt å gi eller gjøre tilgjengelig opplysningene om betalingstransaksjonen i samsvar med avdeling III. | Se § 4-24 annet ledd. |
| Se § 4-24 tredje ledd. |
Artikkel 72 | |
Bevis på autentisering og gjennomføring av betalingstransaksjoner | |
| Se § 3-7 første ledd. |
Dersom betalingstransaksjonen er initiert gjennom en yter av betalingsinitieringstjenester, er det yteren av betalingsinitieringstjenester som skal måtte bevise innenfor rammen av sitt ansvarsområde at betalingstransaksjonen ble autentisert og korrekt registrert og ikke var berørt av teknisk svikt eller andre feil knyttet til den betalingstjenesten denne har ansvar for. | Se § 3-7 annet ledd. |
| Se § 3-7 tredje og fjerde ledd. |
Artikkel 73 | |
Betalingstjenesteyteres ansvar for ikke-godkjente betalingstransaksjoner | |
| Se § 4-32 første ledd. |
| Se § 4-32 tredje ledd. |
Dersom yteren av betalingsinitieringstjenesten er ansvarlig for den ikke-godkjente betalingstransaksjonen, skal den umiddelbart kompensere kontotilbyderen på dennes anmodning for tap den er påført eller beløp den har utbetalt som følge av tilbakebetalingen til betaleren, herunder beløpet for den ikke-godkjente betalingstransaksjonen. I samsvar med artikkel 72 nr. 1 er det yteren av betalingsinitieringstjenesten som skal måtte bevise innenfor rammen av sitt ansvarsområde at betalingstransaksjonen ble autentisert og korrekt registrert og ikke var berørt av teknisk svikt eller andre feil knyttet til den betalingstjenesten denne har ansvar for. | Se § 4-33 annet ledd. |
| Se § 4-33 femte ledd. |
Artikkel 74 | |
Betalerens ansvar for ikke-godkjente betalingstransaksjoner | |
| Se § 4-30 første ledd. |
Første ledd får ikke anvendelse i tilfeller der | |
| Se § 4-30 annet ledd annet punktum. |
| Se § 4-30 femte ledd. |
Betaleren skal bære alle tap knyttet til ikke-godkjente betalingstransaksjoner dersom tapene skyldes at betaleren har opptrådt bedragersk eller forsettlig eller ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle en eller flere av sine plikter i henhold til artikkel 69. I slike tilfeller får det høyeste beløpet nevnt i første ledd ikke anvendelse. | Se § 4-30 fjerde ledd. |
I tilfeller der betaleren verken har opptrådt bedragersk eller forsettlig har unnlatt å oppfylle sine plikter i henhold til artikkel 69, kan medlemsstatene redusere ansvaret nevnt i dette nummer, idet det særlig tas hensyn til arten av betalingsinstrumentets personlige sikkerhetsopplysninger og de konkrete omstendighetene omkring tapet, tyveriet eller den urettmessige tilegnelsen av betalingsinstrumentet. | Se § 4-30 tredje ledd. |
| Se § 4-30 femte ledd bokstav c. |
| Se § 4-30 femte ledd bokstav a. |
Dersom betalingstjenesteyteren ikke sørger for at det til enhver tid finnes en hensiktsmessig meldingsmetode for tapte, stjålne eller urettmessig tilegnede betalingsinstrumenter, slik det kreves i henhold til artikkel 70 nr. 1 bokstav c), skal betaleren ikke ha ansvar for de økonomiske følgene av bruken av betalingsinstrumentet, med mindre betaleren har opptrådt bedragersk. | Se § 4-30 femte ledd bokstav b. |
Artikkel 75 | |
Betalingstransaksjoner der transaksjonsbeløpet ikke er kjent på forhånd | |
| Se § 4-10 første ledd. |
| Se § 4-10 annet ledd. |
Artikkel 76 | |
Tilbakebetaling av betalingstransaksjoner initiert av eller gjennom en betalingsmottaker | |
| Se § 4-27 første ledd. |
| |
| |
Dersom betalingstjenesteyteren forlanger det, kan betaleren måtte dokumentere at vilkårene er oppfylt. | |
Tilbakebetalt beløp skal dekke den gjennomførte betalingstransaksjonens beløp i sin helhet. Valuteringsdatoen for kreditering av betalerens betalingskonto kan ikke falle på en senere dato enn den dato da beløpet ble debitert. | |
Uten at det berører nr. 3, skal medlemsstatene sikre at betaleren i tillegg til retten nevnt i dette nummer, når det gjelder direkte debiteringer som nevnt i artikkel 1 i forordning (EU) nr. 260/2012, har en ubetinget rett til tilbakebetaling innen fristene fastsatt i artikkel 77 i dette direktiv. | Se § 1-11 første ledd bokstav b. |
| Se § 4-27 første ledd annet punktum. |
| Se § 4-27 tredje ledd. |
| |
| |
| Se § 4-27 annet ledd første punktum. |
Artikkel 77 | |
Anmodninger om tilbakebetaling for betalingstransaksjoner initiert av eller gjennom en betalingsmottaker | |
| Se § 4-27 annet ledd. |
| Se § 4-27 annet ledd tredje punktum og § 3-53 tredje ledd. |
Betalingstjenesteyterens rett i henhold til første ledd til å nekte tilbakebetaling får ikke anvendelse i tilfellet angitt i artikkel 76 nr. 1 fjerde ledd. | |
KAPITTEL 3 | |
Gjennomføring av betalingstransaksjoner | |
Avsnitt 1 | |
Betalingsordrer og overførte beløp | |
Artikkel 78 | |
Mottak av betalingsordrer | |
| Se § 4-5 første til tredje ledd. |
Betalerens konto skal ikke belastes før betalingsordren er mottatt. Dersom mottakstidspunktet ikke er en virkedag for betalerens betalingstjenesteyter, skal betalingsordren anses mottatt påfølgende virkedag. Betalingstjenesteyteren kan fastsette at betalingsordrer som ikke er mottatt innen en bestemt frist nær slutten av en virkedag, skal anses for å være mottatt påfølgende virkedag. | |
| Se § 4-5 fjerde ledd. |
Artikkel 79 | |
Avvisning av betalingsordrer | |
| Se § 4-6 annet ledd. |
Betalingstjenesteyteren skal så snart som mulig gi eller gjøre tilgjengelig denne underretningen på avtalt måte, og i alle tilfeller innen fristene angitt i artikkel 83. | |
Rammeavtalen kan inneholde et vilkår om at betalingstjenesteyteren kan kreve et rimelig gebyr for et slikt avslag dersom avslaget er objektivt begrunnet. | |
| Se § 4-6 første ledd. |
| Se § 4-6 tredje ledd. |
Artikkel 80 | |
Betalingsordrens ugjenkallelighet | |
| Se § 4-7 første ledd. |
| Se § 4-7 annet ledd. |
| Se § 4-7 annet ledd annet punktum. |
| Se § 4-7 fjerde ledd. |
| Se § 4-7 femte ledd. |
Artikkel 81 | |
Overførte beløp og mottatte beløp | |
| Se § 4-13. |
| Se § 4-13 annet ledd annet punktum. |
| Se § 4-13 tredje ledd. |
Avsnitt 2 | |
Gjennomføringsfrist og valuteringsdato | |
Artikkel 82 | |
Virkeområde | |
| |
| |
| |
| |
| Se § 4-11 tredje ledd. |
Artikkel 83 | |
Betalingstransaksjoner til en betalingskonto | |
| Se § 4-11 første ledd første b og annet ledd. Nasjonale transaksjoner i norske kroner er gjennomført i § 4-11 første ledd bokstav a jf. artikkel 86. |
| Se § 4-12 annet ledd. |
| Se § 4-11 fjerde ledd. |
Artikkel 84 | |
Tilfeller der betalingsmottakeren ikke har betalingskonto hos betalingstjenesteyteren | |
Dersom betalingsmottakeren ikke har en betalingskonto hos betalingstjenesteyteren, skal midlene gjøres tilgjengelige for betalingsmottakeren av den betalingstjenesteyter som mottar midlene for betalingsmottakeren, innen fristen fastsatt i artikkel 83. | Se § 4-12 annet ledd tredje punktum. |
Artikkel 85 | |
Kontanter satt inn på en betalingskonto | |
Når en forbruker setter inn kontanter på en betalingskonto hos en betalingstjenesteyter i denne betalingskontoens valuta, skal betalingstjenesteyteren sikre at beløpet blir gjort tilgjengelig og valuteres umiddelbart etter at midlene er mottatt. Dersom betalingstjenestebrukeren ikke er en forbruker, skal beløpet gjøres tilgjengelig og valuteres senest den påfølgende virkedag etter at midlene ble mottatt. | Se § 4-12 tredje ledd. |
Artikkel 86 | |
Nasjonale betalingstransaksjoner | |
For nasjonale betalingstransaksjoner kan medlemsstatene fastsette kortere gjennomføringsfrister enn dem som er fastsatt i dette avsnitt. | Se § 4-11 første ledd bokstav a. |
Artikkel 87 | |
Valuteringsdato og midlenes tilgjengelighet | |
| Se § 4-12 første ledd. |
| Se § 4-12 første ledd annet punktum og annet ledd. |
| |
| |
Forpliktelsen fastsatt i dette nummer får også anvendelse på betalinger innenfor en og samme betalingstjenesteyter. | Se § 4-12 annet ledd annet punktum. |
| Se § 4-12 annet ledd. |
Avsnitt 3 | |
Erstatningsansvar | |
Artikkel 88 | |
Feilaktige entydige identifikasjoner | |
| Se § 4-26 første ledd. |
| Se § 4-26 første ledd. |
| Se § 4-26 annet ledd. |
Dersom innkreving av midlene i henhold til første ledd ikke er mulig, skal betalerens betalingstjenesteyter på skriftlig anmodning gi betaleren alle opplysninger som betalerens betalingstjenesteyter har tilgjengelig, og som er relevante for betaleren dersom denne vil iverksette rettslige skritt for å inndrive midlene. | Se § 4-26 tredje ledd. |
| Se § 4-21 første ledd. |
| Se § 4-26 første ledd annet punktum. |
Artikkel 89 | |
Betalingstjenesteyteres ansvar for manglende, mangelfull eller forsinket gjennomføring av betalingstransaksjoner | |
| Se § 4-28. |
Dersom betalerens betalingstjenesteyter er ansvarlig i henhold til første ledd, skal denne snarest mulig tilbakebetale til betaleren beløpet for den manglende eller mangelfullt gjennomførte betalingstransaksjonen, og der det er relevant, tilbakeføre den debiterte betalingskontoen til den tilstand den ville ha vært i dersom den mangelfulle betalingstransaksjonen ikke hadde funnet sted. | Se § 4-28 annet ledd. |
Valuteringsdatoen for kreditering av betalerens betalingskonto kan ikke falle på en senere dato enn da beløpet ble debitert. | Se § 4-28 tredje ledd. |
Dersom betalingsmottakerens betalingstjenesteyter er ansvarlig i henhold til første ledd, skal denne umiddelbart stille betalingstransaksjonens beløp til rådighet for betalingsmottakeren og der det er relevant, kreditere betalingsmottakerens betalingskonto med det tilsvarende beløpet. | |
Valuteringsdatoen for kreditering av betalingsmottakerens betalingskonto kan ikke falle på en senere dato enn den dato da beløpet ville ha blitt valutert dersom transaksjonen hadde vært korrekt gjennomført i samsvar med artikkel 87. | |
Dersom en betalingstransaksjon er for sent gjennomført, skal betalingsmottakerens betalingstjenesteyter, på anmodning fra betalerens betalingstjenesteyter som opptrer på vegne av betaleren, sikre at valuteringsdatoen for kreditering av betalingsmottakerens betalingskonto ikke faller på en senere dato enn den dato da beløpet ville ha blitt valutert dersom transaksjonen hadde vært korrekt gjennomført. | |
Dersom en betalingstransaksjon ikke er gjennomført eller er mangelfullt gjennomført, og betalingsordren er initiert av betaleren, skal betalerens betalingstjenesteyter, uansett hvem som er ansvarlig i henhold til dette nummer, på anmodning umiddelbart forsøke å spore betalingstransaksjonen og underrette betaleren om utfallet. Dette skal være kostnadsfritt for betaleren. | |
| Se § 4-29. |
Ved sen overføring av betalingsordren skal beløpet valuteres på betalingsmottakerens betalingskonto senest på den datoen da beløpet ville ha blitt valutert dersom transaksjonen hadde vært korrekt gjennomført. | Se § 4-28 tredje ledd. |
Dessuten skal betalingsmottakerens betalingstjenesteyter, uten at det berører artikkel 71, artikkel 88 nr. 2 og 3 og artikkel 93, være ansvarlig overfor betalingsmottakeren for å håndtere betalingstransaksjonen i samsvar med sine plikter i henhold til artikkel 87. Dersom betalingsmottakerens betalingstjenesteyter er ansvarlig i henhold til dette ledd, skal denne påse at betalingstransaksjonens beløp stilles til rådighet for betalingsmottakeren umiddelbart etter at beløpet er kreditert betalingsmottakerens betalingstjenesteyters konto. Beløpet skal valuteres på betalingsmottakerens betalingskonto senest på den datoen da beløpet ville ha blitt valutert dersom transaksjonen hadde vært korrekt gjennomført. | Se § 4-28 tredje ledd |
Dersom en betalingstransaksjon ikke er gjennomført eller er mangelfullt gjennomført, og betalingsmottakerens betalingstjenesteyter ikke er ansvarlig i henhold til første og annet ledd, skal betalerens betalingstjenesteyter være ansvarlig overfor betaleren. Dersom betalerens betalingstjenesteyter i henhold til dette er ansvarlig, skal denne, når det er relevant, snarest mulig tilbakebetale til betaleren beløpet for betalingstransaksjonen som ikke er gjennomført eller er mangelfullt gjennomført, og tilbakeføre den debiterte betalingskontoen til den tilstand den ville ha vært i dersom den mangelfulle betalingstransaksjonen ikke hadde blitt gjennomført. Valuteringsdatoen for kreditering av betalerens betalingskonto kan ikke falle på en senere dato enn den dato da beløpet ble debitert. | Se § 4-28 første og annet ledd. |
Plikten i henhold til fjerde ledd får ikke anvendelse på betalerens betalingstjenesteyter dersom betalerens betalingstjenesteyter dokumenterer at betalingsmottakerens betalingstjenesteyter har mottatt betalingstransaksjonens beløp, selv om gjennomføringen av betalingstransaksjonen bare er forsinket. I så fall skal betalingsmottakerens betalingstjenesteyter valutere beløpet på betalingsmottakerens betalingskonto senest på den datoen da beløpet ville ha blitt valutert dersom transaksjonen hadde blitt korrekt gjennomført. | |
Dersom en betalingstransaksjon ikke er gjennomført eller er mangelfullt gjennomført, og betalingsordren er initiert av eller gjennom betalingsmottakeren, skal betalingsmottakerens betalingstjenesteyter, uansett hvem som er ansvarlig i henhold til dette nummer, på anmodning umiddelbart forsøke å spore betalingstransaksjonen og underrette betalingsmottakeren om utfallet. Dette skal være kostnadsfritt for betalingsmottakeren. | |
| Se § 4-28 tredje ledd. |
Artikkel 90 | |
Betalingsinitieringstjenestens ansvar for manglende, mangelfull eller forsinket gjennomføring av betalingstransaksjoner | |
| Se § 4-28 femte ledd. |
Det er yteren av betalingsinitieringstjenester som skal måtte bevise at betalingsordren ble mottatt av betalerens kontotilbyder i samsvar med artikkel 78, og at betalingstransaksjonen hva dens ansvarsområde angår, ble autentisert, korrekt registrert og ikke var berørt av teknisk svikt eller andre feil knyttet til den manglende, mangelfulle eller forsinkede gjennomføringen av transaksjonen. | Se § 3-7 annet ledd. |
| Se § 4-33 annet ledd. |
Artikkel 91 | |
Ytterligere økonomisk erstatning | |
All økonomisk erstatning utover den som er fastsatt i henhold til dette avsnitt, kan fastsettes i samsvar med den lovgivning som får anvendelse på den avtalen som er inngått mellom betalingstjenestebrukeren og betalingstjenesteyteren. | Se §§ 3-49 og 3-50. |
Artikkel 92 | |
Regressrett | |
| Se § 2-16. |
| Lovforslaget regulerer ikke tjenesteyternes rett til ytterligere erstatning. Se likevel § 3-46 femte ledd. |
Artikkel 93 | |
Unormale og uforutsette omstendigheter | |
Kapittel 2 og 3 innebærer ikke erstatningsplikt i tilfeller av unormale og uforutsette omstendigheter som den som påberoper seg dem, ikke har innflytelse på, og med følger som ville ha vært uunngåelige til tross for alle anstrengelser for unngå dem, eller dersom en betalingstjenesteyter er bundet av andre rettslige plikter som følger av unionsretten eller nasjonal rett. | Se § 3-50. |
KAPITTEL 4 | |
Vern av personopplysninger | |
Artikkel 94 | |
Vern av personopplysninger | |
| |
| |
KAPITTEL 5 | |
Operasjonelle risikoer, sikkerhetsrisikoer og autentisering | |
Artikkel 95 | |
Styring av operasjonelle risikoer og sikkerhetsrisikoer | |
| |
| |
| |
EBA skal, i nært samarbeid med ESB, gjennomgå retningslinjene nevnt i første ledd regelmessig og under enhver omstendighet minst hvert annet år. | |
| |
Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010. | |
| |
Artikkel 96 | |
Rapportering av hendelser | |
| |
Dersom hendelsen har eller kan ha innvirkning på betalingstjenestebrukernes finansielle interesser, skal betalingstjenesteyteren uten unødig opphold underrette sine betalingstjenestebrukere om hendelsen og om alle tiltak de kan treffe for å redusere skadevirkningene av hendelsen. | |
| |
EBA og ESB skal i samarbeid med vedkommende myndighet i hjemstaten vurdere hendelsens betydning for andre relevante unionsmyndigheter og nasjonale myndigheter og underrette dem om dette. ESB skal underrette medlemmene av Det europeiske system av sentralbanker om spørsmål som har betydning for betalingssystemet. | |
På grunnlag av denne underretning skal vedkommende myndigheter der det er aktuelt, treffe alle nødvendige tiltak for å ivareta finanssystemets umiddelbare sikkerhet. | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 97 | |
Autentisering | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Artikkel 98 | |
Tekniske reguleringsstandarder for autentisering og kommunikasjon | |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene i samsvar med artikkel 10–14 i forordning (EU) nr. 1093/2010. | |
| |
KAPITTEL 6 | |
Prosedyrer for alternativ tvisteløsning | |
Avsnitt 1 | |
Framgangsmåter for klagebehandling | |
Artikkel 99 | |
Klager | |
| Se § 3-55. |
| |
Artikkel 100 | |
Vedkommende myndigheter | |
| |
De skal enten være | |
a) vedkommende myndigheter i henhold til artikkel 4 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1093/2010 eller | |
b) organer som er anerkjent i nasjonal rett eller av offentlige myndigheter som i henhold til nasjonal rett uttrykkelig har fullmakt til dette. | |
De skal ikke være betalingstjenesteytere, med unntak av nasjonale sentralbanker. | |
| |
| |
a) direkte i henhold til egen myndighet, eller under tilsyn av rettsmyndighetene, eller | |
b) ved å henvise saken til en domstol som har kompetanse til å treffe den nødvendige avgjørelse, eventuelt også ved overprøving dersom begjæringen om å treffe nødvendig avgjørelse ikke tas til følge. | |
| |
| |
| |
Avsnitt 2 | |
AT-prosedyrer og sanksjoner | |
Artikkel 101 | |
Tvisteløsning | |
| Se § 3-53. |
Disse framgangsmåtene skal anvendes i alle medlemsstater der betalingstjenesteyteren tilbyr betalingstjenester, og skal være tilgjengelige på et språk som er offisielt i den berørte medlemsstat eller på et annet språk som betalingstjenesteyteren og betalingstjenestebrukeren måtte ha kommet til enighet om. | |
| Se § 3-53 annet ledd. |
Medlemsstatene kan innføre eller videreføre regler for tvisteløsning som er mer fordelaktige for betalingstjenestebrukerne enn det som er nevnt i første ledd. I så tilfelle er det disse reglene som skal gjelde. | |
| Se § 3-54 tredje ledd. |
| Se § 3-54 første ledd og § 3-3. |
Artikkel 102 | |
AT-prosedyrer | |
| Se § 3-54 jf. også lov 1. juli 2016nr. 9 § 25. Det tas sikte på å videreføre forskrift 5. desember 2016 nr. 1454 om utenrettslige tvisteløsnings- ordninger etter forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven med hjemmel i lovforslaget § 3-54 annet ledd. |
| |
Artikkel 103 | |
Sanksjoner | |
| Se bl.a. §§ 3-46, 3-55, 7-1 og 7-2. |
|
1 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/11/EU av 21. mai 2013 om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og direktiv 2009/22/EF (ATF-direktivet) (EUT L 165 av 18.6.2013, s. 63).
Avdeling V delegerte rettsakter og tekniske reguleringsstandarder
Artikkel 104
Delegerte rettsakter
Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 105 med hensyn til følgende:
a) tilpasning av henvisningen til rekommandasjon 2003/361/EF i nr. 36 i artikkel 4 i dette direktiv dersom nevnte rekommandasjon endres,
b) ajourføring av beløpene angitt i artikkel 32 nr. 1 og artikkel 74 nr. 1 for å ta hensyn til inflasjonen.
Artikkel 105
Utøvelse av delegert myndighet
1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i denne artikkel.
2. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 104 skal gis Kommisjonen på ubestemt tid fra 12. januar 2016.
3. Europaparlamentet eller Rådet kan når som helst trekke tilbake delegeringen av myndighet nevnt i artikkel 104. En beslutning om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som er angitt i beslutningen, opphører å gjelde. Beslutningen får anvendelse dagen etter at den kunngjøres i Den europeiske unions tidende eller på en senere dato angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft.
4. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.
5. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 104 skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot rettsakten innen en frist på tre måneder etter at rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom Europaparlamentet og Rådet innen utløpet av denne fristen begge har underrettet Kommisjonen om at de ikke kommer til å gjøre innsigelse. Nevnte frist skal forlenges med tre måneder på Europaparlamentets eller Rådets initiativ.
Artikkel 106
Plikt til å orientere forbrukerne om deres rettigheter
1. Innen 13. januar 2018 skal Kommisjonen utarbeide en brukervennlig elektroniske brosjyre som på en klar og lett forståelig måte angir forbrukernes rettigheter i henhold til dette direktiv og relevant unionsregelverk.
2. Kommisjonen skal underrette medlemsstatene, europeiske sammenslutninger av betalingstjenesteytere og europeiske forbrukersammenslutninger om offentliggjøringen av brosjyren nevnt i nr. 1.
Kommisjonen, EBA og vedkommende myndigheter skal hver for seg sikre at brosjyren er lett tilgjengelig på deres respektive nettsteder.
3. Betalingstjenesteyterne skal sikre at brosjyren er lett tilgjengelig på sine nettsteder, om de har slike, og på papir i deres filialer, hos deres agenter og ved foretak de har satt virksomhet ut til.
4. Betalingstjenesteyterne skal ikke kreve betaling av sine kunder for å gjøre informasjon tilgjengelig i henhold til denne artikkel.
5. Når det gjelder personer med funksjonshemninger, får bestemmelsene i denne artikkel anvendes ved hjelp av egnede alternative metoder slik at slik at informasjonen gis i et tilgjengelig format.
Avdeling VI sluttbestemmelser
Artikkel 107
Full harmonisering
1. Uten at det berører artikkel 2, artikkel 8 nr. 3, artikkel 32, artikkel 38 nr. 2, artikkel 42 nr. 2, artikkel 55 nr. 6, artikkel 57 nr. 3, artikkel 58 nr. 3, artikkel 61 nr. 2 og 3, artikkel 62 nr. 5, artikkel 63 nr. 2 og 3, artikkel 74 nr. 1 og artikkel 86, skal medlemsstatene, i den utstrekning dette direktiv inneholder harmoniserte bestemmelser, ikke beholde eller innføre andre bestemmelser enn dem som er fastsatt i dette direktiv.
2. Dersom en medlemsstat anvender en av mulighetene i nr. 1, skal den underrette Kommisjonen om dette og om eventuelle senere endringer. Kommisjonen skal offentliggjøre opplysningene på et nettsted eller på en annen måte som gjør dem lett tilgjengelige.
3. Medlemsstatene skal sikre at betalingstjenesteyterne ikke fraviker de bestemmelser i nasjonal lovgivning som gjennomfører dette direktiv, til skade for betalingstjenestebrukere, med mindre dette er uttrykkelig fastsatt i direktivet.
Betalingstjenesteyterne kan imidlertid gi betalingstjenestebrukerne gunstigere vilkår.
Artikkel 108
Revisjonsklausul
Kommisjonen skal innen 13. januar 2021 framlegge for Europaparlamentet, Rådet, ESB og Den europeiske økonomiske og sosiale komité en rapport om anvendelsen og virkningene av dette direktiv, særlig om:
a) egnetheten og virkningen av reglene for gebyrer fastsatt i artikkel 62 nr. 3, 4 og 5,
b) anvendelsen av artikkel 2 nr. 3 og 4, herunder en vurdering av hvorvidt avdeling III og IV når det er teknisk mulig, kan anvendes i sin helhet på betalingstransaksjoner som det vises til i nevnte numre,
c) tilgangen til betalingssystemer, særlig med hensyn til konkurransenivå,
d) egnetheten og virkningen av terskelverdiene for betalingstransaksjonene nevnt i artikkel 3 bokstav l),
e) egnetheten og virkningen av terskelverdiene for unntaket nevnt i artikkel 32 nr. 1 bokstav a),
f) hvorvidt det, gitt utviklingen, ville være ønskelig, som et tillegg til bestemmelsene i artikkel 75 om betalingstransaksjoner der beløpet ikke er kjent på forhånd og midler er reservert, å innføre maksimumsgrenser for beløp som kan sperres på betalerens betalingskonto i slike situasjoner.
I relevante tilfeller skal Kommisjonen framlegge et forslag til regelverk sammen med sin rapport.
Artikkel 109
Overgangsbestemmelse
1. Medlemsstatene skal tillate at betalingsinstitusjoner som har startet virksomhet før 13. januar 2018 i samsvar med nasjonal lovgivning som innarbeider direktiv 2007/64/EF, fortsetter virksomheten i samsvar med kravene fastsatt i direktiv 2007/64/EF uten å måtte søke om tillatelse i samsvar med artikkel 5 i dette direktiv eller overholde de andre bestemmelsene fastsatt eller nevnt i avdeling II i dette direktiv.
Medlemsstatene skal kreve at slike betalingsinstitusjoner oversender alle relevante opplysninger til vedkommende myndigheter slik at sistnevnte senest 13. juli 2018 kan vurdere om betalingsinstitusjonene oppfyller kravene fastsatt i avdeling II, og dersom dette ikke er tilfelle, hvilke tiltak som må treffes for å sikre oppfyllelse, eller om det er på sin plass å trekke tillatelsen tilbake.
Betalingsinstitusjoner som ved vedkommende myndigheters kontroll oppfyller kravene fastsatt i avdeling II, skal gis tillatelse og føres inn i registrene nevnt i artikkel 14 og 15. Dersom betalingsinstitusjonene ikke oppfyller kravene fastsatt i avdeling II senest 13. juli 2018, skal de forbys å yte betalingstjenester i samsvar med artikkel 37.
2. Medlemsstatene kan fastsette at betalingsinstitusjonene nevnt i nr. 1, automatisk skal gis tillatelse og innføres i registrene nevnt i artikkel 14 og 15, dersom vedkommende myndigheter allerede har fått dokumentert at kravene i artikkel 5 og 11 er oppfylt. Vedkommende myndigheter skal underrette de berørte betalingsinstitusjonene før det gis tillatelse.
3. Dette nummer får anvendelse på fysiske og juridiske personer som var omfattet av artikkel 26 i direktiv 2007/64/EF før 13. januar 2018, og som har utøvd betalingstjenestevirksomhet i henhold til direktiv 2007/64/EF.
Medlemsstatene skal tillate at disse personene fortsetter virksomheten i den berørte medlemsstat i samsvar med direktiv 2007/64/EF fram til 13. januar 2019 uten å søke om tillatelse i henhold til artikkel 5 i dette direktiv, få unntak i henhold til artikkel 32 i dette direktiv eller overholde de andre bestemmelsene fastsatt eller nevnt i avdeling II i dette direktiv.
Enhver person nevnt i første ledd som innen 13. januar 2019 ikke har fått tillatelse eller unntak i henhold til dette direktiv, skal forbys å yte betalingstjenester i samsvar med artikkel 37 i dette direktiv.
4. Medlemsstatene kan tillate at fysiske og juridiske personer som omfattes av et unntak som nevnt i nr. 3, skal anses som omfattet av et unntak og automatisk innføres i registrene nevnt i artikkel 14 og 15 dersom vedkommende myndigheter har dokumentasjon på at kravene fastsatt i artikkel 32 er oppfylt. Vedkommende myndigheter skal underrette de berørte betalingsinstitusjonene.
5. Uten hensyn til nr. 1 skal betalingsinstitusjoner som har fått tillatelse til å yte betalingstjenestene nevnt i nr. 7 i vedlegget til direktiv 2007/64/EF, beholde tillatelsen til å yte de betalingstjenester som anses som betalingstjenestene nevnt i nr. 3 i vedlegg I til dette direktiv, dersom vedkommende myndigheter innen 13. januar 2020 har fått dokumentasjon på at kravene fastsatt i artikkel 7 bokstav c) og artikkel 9 i dette direktiv er oppfylt.
Artikkel 110
Endringer av direktiv 2002/65/EF
I direktiv 2002/65/EF skal artikkel 4 nr. 5 lyde:
«5. Dersom europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/236628 også får anvendelse, skal bestemmelsene om opplysningskrav i henhold til artikkel 3 nr. 1 i dette direktiv, med unntak av nr. 2 bokstav c)–g), nr. 3 bokstav a), d) og e) og nr. 4 bokstav b), erstattes med artikkel 44, 45, 51 og 52 i direktiv (EU) 2015/2366.
Artikkel 111
Endringer av direktiv 2009/110/EF
I direktiv 2009/110/EF gjøres følgende endringer:
1) I artikkel 3 gjøres følgende endringer:
a) Nr. 1 skal lyde:
«1. Uten at det berører dette direktiv, får artikkel 5, artikkel 11–17, artikkel 19 nr. 5 og 6 og artikkel 20–31 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/236629, herunder de delegerte rettsaktene vedtatt i henhold til artikkel 15 nr. 4, artikkel 28 nr. 5 og artikkel 29 nr. 7 i nevnte direktiv, tilsvarende anvendelse på e-pengeforetak.
b) Nr. 4 og 5 skal lyde:
«4. Medlemsstatene skal tillate at e-pengeforetak distribuerer og innløser elektroniske penger via fysiske eller juridiske personer som opptrer på deres vegne. Dersom e-pengeforetaket distribuerer elektroniske penger i en annen medlemsstat ved å engasjere en fysisk eller juridisk person, får artikkel 27–31, med unntak av artikkel 29 nr. 4 og 5 i direktiv (EU) 2015/2366, herunder de delegerte rettsaktene vedtatt i samsvar med artikkel 28 nr. 5 og artikkel 29 nr. 7 i nevnte direktiv, tilsvarende anvendelse på slike e-pengeforetak.
5. Uten hensyn til nr. 4 skal e-pengeforetak ikke utstede elektroniske penger via agenter. E-pengeforetak skal kunne yte betalingstjenestene nevnt i artikkel 6 nr. 1 bokstav a) via agenter på vilkårene fastsatt i artikkel 19 i direktiv (EU) 2015/2366.»
2) I artikkel 18 skal nytt nummer lyde:
«4. Medlemsstatene skal tillate at e-pengeforetak som før 13. januar 2018 har startet virksomhet i samsvar med dette direktiv og direktiv 2007/64/EF i den medlemsstat der de har sitt hovedkontor, fortsetter virksomheten i denne eller andre medlemsstater uten å måtte søke om tillatelse i samsvar med artikkel 3 i dette direktiv eller oppfylle andre krav fastsatt eller nevnt i avdeling II i dette direktiv, fram til 13. juli 2018.
Medlemsstatene skal kreve at e-pengeforetakene nevnt i første ledd, oversender alle relevante opplysninger til vedkommende myndigheter slik at sistnevnte senest 13. juli 2018 kan vurdere om e-pengeforetakene oppfyller kravene fastsatt i avdeling II i dette direktiv, og dersom dette ikke er tilfelle, hvilke tiltak som må treffes for å sikre oppfyllelse, eller om det er på sin plass å trekke tillatelsen tilbake.
E-pengeforetakene nevnt i første ledd, som ved kontroll av vedkommende myndigheter oppfyller kravene fastsatt i avdeling II, skal gis tillatelse og skal føres inn i registeret. Dersom e-pengeforetakene ikke oppfyller kravene fastsatt i avdeling II innen 13. juli 2018, skal de forbys å utstede elektroniske penger.»
Artikkel 112
Endringer av forordning (EU) nr. 1093/2010
I forordning (EU) nr. 1093/2010 gjøres følgende endringer:
1) Artikkel 1 nr. 2 skal lyde:
«2. Myndigheten skal handle innenfor den myndighet denne forordning gir, og innenfor virkeområdet for direktiv 2002/87/EF, direktiv 2009/110/EF, europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/201330, europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU31, europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/49/EU32, europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/84733, europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/236634, og i den grad disse rettsaktene får anvendelse på kreditt- og finansinstitusjoner og de vedkommende myndigheter som fører tilsyn med dem, innenfor rammen av de relevante delene av direktiv 2002/65/EF og europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/84935, herunder alle direktiver, forordninger, beslutninger og vedtak som er basert på disse rettsaktene, og eventuelle andre juridisk bindende unionsrettsakter som pålegger Myndigheten oppgaver. Myndigheten skal også handle i samsvar med rådsforordning (EU) nr. 1024/201336.
2) Artikkel 4 nr. 1 skal lyde:
«1) ‘finansinstitusjoner’ kredittinstitusjoner som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 1 i forordning (EU) nr. 575/2013, verdipapirforetak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 2 i forordning (EU) nr. 575/2013, finansielle konglomerater som definert i artikkel 2 nr. 14 i direktiv 2002/87/EF, betalingstjenesteytere som definert i artikkel 4 nr. 11 i direktiv (EU) 2015/2366 og e-pengeforetak som definert i artikkel 2 nr. 1 i direktiv 2009/110/EF, bortsett fra at det med ‘finansinstitusjoner’ med hensyn til direktiv (EU) 2015/849 menes kredittinstitusjoner og finansinstitusjoner som definert i artikkel 3 nr. 1 og 2 i direktiv (EU) 2015/849.»
Artikkel 113
Endring av direktiv 2013/36/EU
I vedlegg I til direktiv 2013/36/EU skal nr. 4 lyde:
«4) betalingstjenester som definert i artikkel 4 nr. 3 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/236637(*),
Artikkel 114
Oppheving
Direktiv 2007/64/EF oppheves med virkning fra 13. januar 2018.
Henvisninger til det opphevede direktivet skal forstås som henvisninger til dette direktiv og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II.
Artikkel 115
Innarbeiding i nasjonal rett
1. Medlemsstatene skal innen 13. januar 2018 vedta og kunngjøre de tiltak som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.
2. De skal anvende disse tiltakene fra 13. januar 2018.
Når de vedtas av medlemsstatene, skal disse tiltakene inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.
3. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar på det området dette direktiv omhandler.
4. Som unntak fra nr. 2 skal medlemsstatene sikre at sikkerhetstiltakene nevnt i artikkel 65, 66, 67 og 97, får anvendelse 18 måneder etter datoen for ikrafttredelse av de tekniske reguleringsstandardene nevnt i artikkel 98.
5. Medlemsstatene skal ikke forby juridiske personer som før 12. januar 2016 på deres territorier har utøvd virksomhet som ytere av betalingsinitieringstjenester og ytere av kontoopplysningstjenester i henhold til dette direktiv, å fortsette å utøve den samme virksomheten på deres territorium i overgangsperioden nevnt i nr. 2 og 4 i samsvar med gjeldende rammeregler.
6. Medlemsstatene skal sikre at inntil alle kontotilbydere overholder de tekniske reguleringsstandardene nevnt i nr. 4, skal ingen kontotilbydere utnytte sin manglende overholdelse for å sperre eller hindre bruk av betalingsinitierings- eller kontoopplysningstjenester for kontoer de forvalter.
Artikkel 116
Ikrafttredelse
Dette direktiv trer i kraft den 20. dag etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.
Artikkel 117
Mottakere
Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.
Utferdiget i Strasbourg, 25. november 2015.
For Europaparlamentet For Rådet
M. SCHULZ N. SCHMIT
President Formann
Undervedlegg a
Vedlegg I
Betalingstjenester
[som nevnt i artikkel 4 nr. 3)] | Departmentets merknad |
| Se § 1-5 første ledd bokstav a og b. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav a og b. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav c. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav c nr. 1. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav c nr. 2. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav c nr. 3. |
| |
| Se § 1-5 første ledd bokstav d. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav d. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav d. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav e. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav f. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav g. |
| Se § 1-5 første ledd bokstav h. |
Undervedlegg b
Vedlegg II
Sammenligningstabell
Dette direktiv | Direktiv 2007/64/EF |
|---|---|
Artikkel 1 nr. 1 | Artikkel 1 nr. 1 |
Artikkel 1 nr. 2 | Artikkel 1 nr. 2 |
Artikkel 2 nr. 1 | Artikkel 2 nr. 1 |
Artikkel 2 nr. 2 | |
Artikkel 2 nr. 3 | |
Artikkel 2 nr. 4 | |
Artikkel 2 nr. 5 | Artikkel 2 nr. 3 |
Artikkel 3 | Artikkel 3 |
Artikkel 4: | Artikkel 4: |
nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 10 | nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 10 |
nr. 7 | nr. 6 |
nr. 8 | nr. 7 |
nr. 9 | nr. 8 |
nr. 11 | nr. 9 |
nr. 12 | nr. 14 |
nr. 13 | nr. 16 |
nr. 14 | nr. 23 |
nr. 20, 21, 22 | nr. 11, 12, 13 |
nr. 23 | nr. 28 |
nr. 25 | nr. 15 |
nr. 26, 27 | nr. 17, 18 |
nr. 28 | nr. 20 |
nr. 29 | nr. 19 |
nr. 33 | nr. 21 |
nr. 34, 35, 36, 37 | nr. 24, 25, 26, 27 |
nr. 38 | nr. 22 |
nr. 39, 40 | nr. 29, 30 |
nr. 6, 15–19, 24, 30–32, 41–48 | – |
Artikkel 5 nr. 1 | Artikkel 5 |
Artikkel 5 nr. 2 | – |
Artikkel 5 nr. 3 | – |
Artikkel 5 nr. 4 | – |
Artikkel 5 nr. 5 | – |
Artikkel 5 nr. 6 | – |
Artikkel 5 nr. 7 | – |
Artikkel 6 nr. 1 | – |
Artikkel 6 nr. 2 | – |
Artikkel 6 nr. 3 | – |
Artikkel 6 nr. 4 | – |
Artikkel 7 | Artikkel 6 |
Artikkel 8 nr. 1 | Artikkel 7 nr. 1 |
Artikkel 8 nr. 2 | Artikkel 7 nr. 2 |
Artikkel 8 nr. 3 | Artikkel 7 nr. 3 |
Artikkel 9 nr. 1 | Artikkel 8 nr. 1 |
Artikkel 9 nr. 2 | Artikkel 8 nr. 2 |
Artikkel 9 nr. 3 | Artikkel 8 nr. 3 |
Artikkel 10 nr. 1 | Artikkel 9 nr. 1 |
Artikkel 10 nr. 2 | Artikkel 9 nr. 2 |
– | Artikkel 9 nr. 3 og 4 |
Artikkel 11 nr. 1 | Artikkel 10 nr. 1 |
Artikkel 11 nr. 2 | Artikkel 10 nr. 2 |
Artikkel 11 nr. 3 | Artikkel 10 nr. 3 |
Artikkel 11 nr. 4 | Artikkel 10 nr. 4 |
Artikkel 11 nr. 5 | Artikkel 10 nr. 5 |
Artikkel 11 nr. 6 | Artikkel 10 nr. 6 |
Artikkel 11 nr. 7 | Artikkel 10 nr. 7 |
Artikkel 11 nr. 8 | Artikkel 10 nr. 8 |
Artikkel 11 nr. 9 | Artikkel 10 nr. 9 |
Artikkel 12 | Artikkel 11 |
Artikkel 13 nr. 1 | Artikkel 12 nr. 1 |
Artikkel 13 nr. 2 | Artikkel 12 nr. 2 |
Artikkel 13 nr. 3 | Artikkel 12 nr. 3 |
Artikkel 14 nr. 1 | Artikkel 13 |
Artikkel 14 nr. 2 | Artikkel 13 |
Artikkel 14 nr. 3 | – |
Artikkel 14 nr. 4 | – |
Artikkel 15 nr. 1 | – |
Artikkel 15 nr. 2 | – |
Artikkel 15 nr. 3 | – |
Artikkel 15 nr. 4 | – |
Artikkel 15 nr. 5 | – |
Artikkel 16 | Artikkel 14 |
Artikkel 17 nr. 1 | Artikkel 15 nr. 1 |
Artikkel 17 nr. 2 | Artikkel 15 nr. 2 |
Artikkel 17 nr. 3 | Artikkel 15 nr. 3 |
Artikkel 17 nr. 4 | Artikkel 15 nr. 4 |
Artikkel 18 nr. 1 | Artikkel 16 nr. 1 |
Artikkel 18 nr. 2 | Artikkel 16 nr. 2 |
Artikkel 18 nr. 3 | Artikkel 16 nr. 2 |
Artikkel 18 nr. 4 | Artikkel 16 nr. 3 |
Artikkel 18 nr. 5 | Artikkel 16 nr. 4 |
Artikkel 18 nr. 6 | Artikkel 16 nr. 5 |
Artikkel 19 nr. 1 | Artikkel 17 nr. 1 |
Artikkel 19 nr. 2 | Artikkel 17 nr. 2 |
Artikkel 19 nr. 3 | Artikkel 17 nr. 3 |
Artikkel 19 nr. 4 | Artikkel 17 nr. 4 |
Artikkel 19 nr. 5 | Artikkel 17 nr. 5 |
Artikkel 19 nr. 6 | Artikkel 17 nr. 7 |
Artikkel 19 nr. 7 | Artikkel 17 nr. 8 |
Artikkel 19 nr. 8 | – |
Artikkel 20 nr. 1 | Artikkel 18 nr. 1 |
Artikkel 20 nr. 2 | Artikkel 18 nr. 2 |
Artikkel 21 | Artikkel 19 |
Artikkel 22 nr. 1 | Artikkel 20 nr. 1 |
Artikkel 22 nr. 2 | Artikkel 20 nr. 2 |
Artikkel 22 nr. 3 | Artikkel 20 nr. 3 |
Artikkel 22 nr. 4 | Artikkel 20 nr. 4 |
Artikkel 22 nr. 5 | Artikkel 20 nr. 5 |
Artikkel 23 nr. 1 | Artikkel 21 nr. 1 |
Artikkel 23 nr. 2 | Artikkel 21 nr. 2 |
Artikkel 23 nr. 3 | Artikkel 21 nr. 3 |
Artikkel 24 nr. 1 | Artikkel 22 nr. 1 |
Artikkel 24 nr. 2 | Artikkel 22 nr. 2 |
Artikkel 24 nr. 3 | Artikkel 22 nr. 3 |
Artikkel 25 nr. 1 | Artikkel 23 nr. 1 |
Artikkel 25 nr. 2 | Artikkel 23 nr. 2 |
Artikkel 26 nr. 1 | Artikkel 24 nr. 1 |
Artikkel 26 nr. 2 | Artikkel 24 nr. 2 |
Artikkel 27 nr. 1 | – |
Artikkel 27 nr. 2 | – |
Artikkel 28 nr. 1 | Artikkel 25 nr. 1 |
Artikkel 28 nr. 2 | – |
Artikkel 28 nr. 3 | – |
Artikkel 28 nr. 4 | – |
Artikkel 28 nr. 5 | – |
Artikkel 29 nr. 1 | Artikkel 25 nr. 2 og 3 |
Artikkel 29 nr. 2 | – |
Artikkel 29 nr. 3 | Artikkel 25 nr. 4 |
Artikkel 29 nr. 4 | – |
Artikkel 29 nr. 5 | – |
Artikkel 29 nr. 6 | – |
Artikkel 30 nr. 1 | – |
Artikkel 30 nr. 2 | – |
Artikkel 30 nr. 3 | – |
Artikkel 30 nr. 4 | – |
Artikkel 31 nr. 1 | – |
Artikkel 31 nr. 2 | Artikkel 25 nr. 4 |
Artikkel 32 nr. 1 | Artikkel 26 nr. 1 |
Artikkel 32 nr. 2 | Artikkel 26 nr. 2 |
Artikkel 32 nr. 3 | Artikkel 26 nr. 3 |
Artikkel 32 nr. 4 | Artikkel 26 nr. 4 |
Artikkel 32 nr. 5 | Artikkel 26 nr. 5 |
Artikkel 32 nr. 6 | Artikkel 26 nr. 6 |
Artikkel 33 nr. 1 | – |
Artikkel 33 nr. 2 | – |
Artikkel 34 | Artikkel 27 |
Artikkel 35 nr. 1 | Artikkel 28 nr. 1 |
Artikkel 35 nr. 2 | Artikkel 28 nr. 2 |
Artikkel 36 | – |
Artikkel 37 nr. 1 | Artikkel 29 |
Artikkel 37 nr. 2 | – |
Artikkel 37 nr. 3 | – |
Artikkel 37 nr. 4 | – |
Artikkel 37 nr. 5 | – |
Artikkel 38 nr. 1 | Artikkel 30 nr. 1 |
Artikkel 38 nr. 2 | Artikkel 30 nr. 2 |
Artikkel 38 nr. 3 | Artikkel 30 nr. 3 |
Artikkel 39 | Artikkel 31 |
Artikkel 40 nr. 1 | Artikkel 32 nr. 1 |
Artikkel 40 nr. 2 | Artikkel 32 nr. 2 |
Artikkel 40 nr. 3 | Artikkel 32 nr. 3 |
Artikkel 41 | Artikkel 33 |
Artikkel 42 nr. 1 | Artikkel 34 nr. 1 |
Artikkel 42 nr. 2 | Artikkel 34 nr. 2 |
Artikkel 43 nr. 1 | Artikkel 35 nr. 1 |
Artikkel 43 nr. 2 | Artikkel 35 nr. 2 |
Artikkel 44 nr. 1 | Artikkel 36 nr. 1 |
Artikkel 44 nr. 2 | Artikkel 36 nr. 2 |
Artikkel 44 nr. 3 | Artikkel 36 nr. 3 |
Artikkel 45 nr. 1 | Artikkel 37 nr. 1 |
Artikkel 45 nr. 2 | – |
Artikkel 45 nr. 3 | Artikkel 37 nr. 2 |
Artikkel 46 | – |
Artikkel 47 | – |
Artikkel 48 | Artikkel 38 |
Artikkel 49 | Artikkel 39 |
Artikkel 50 | Artikkel 40 |
Artikkel 51 nr. 1 | Artikkel 41 nr. 1 |
Artikkel 51 nr. 2 | Artikkel 41 nr. 2 |
Artikkel 51 nr. 3 | Artikkel 41 nr. 3 |
Artikkel 52 nr. 1 | Artikkel 42 nr. 1 |
Artikkel 52 nr. 2 | Artikkel 42 nr. 2 |
Artikkel 52 nr. 3 | Artikkel 42 nr. 3 |
Artikkel 52 nr. 4 | Artikkel 42 nr. 4 |
Artikkel 52 nr. 5 | Artikkel 42 nr. 5 |
Artikkel 52 nr. 6 | Artikkel 42 nr. 6 |
Artikkel 52 nr. 7 | Artikkel 42 nr. 7 |
Artikkel 53 | Artikkel 43 |
Artikkel 54 nr. 1 | Artikkel 44 nr. 1 |
Artikkel 54 nr. 2 | Artikkel 44 nr. 2 |
Artikkel 54 nr. 3 | Artikkel 44 nr. 3 |
Artikkel 55 nr. 1 | Artikkel 45 nr. 1 |
Artikkel 55 nr. 2 | Artikkel 45 nr. 2 |
Artikkel 55 nr. 3 | Artikkel 45 nr. 3 |
Artikkel 55 nr. 4 | Artikkel 45 nr. 4 |
Artikkel 55 nr. 5 | Artikkel 45 nr. 5 |
Artikkel 55 nr. 6 | Artikkel 45 nr. 6 |
Artikkel 56 | Artikkel 46 |
Artikkel 57 nr. 1 | Artikkel 47 nr. 1 |
Artikkel 57 nr. 2 | Artikkel 47 nr. 2 |
Artikkel 57 nr. 3 | Artikkel 47 nr. 3 |
Artikkel 58 nr. 1 | Artikkel 48 nr. 1 |
Artikkel 58 nr. 2 | Artikkel 48 nr. 2 |
Artikkel 58 nr. 3 | Artikkel 48 nr. 3 |
Artikkel 59 nr. 1 | Artikkel 49 nr. 1 |
Artikkel 59 nr. 2 | Artikkel 49 nr. 2 |
Artikkel 60 nr. 1 | Artikkel 50 nr. 1 |
Artikkel 60 nr. 2 | Artikkel 50 nr. 2 |
Artikkel 60 nr. 3 | – |
Artikkel 61 nr. 1 | Artikkel 51 nr. 1 |
Artikkel 61 nr. 2 | Artikkel 51 nr. 2 |
Artikkel 61 nr. 3 | Artikkel 51 nr. 3 |
Artikkel 61 nr. 4 | Artikkel 51 nr. 4 |
Artikkel 62 nr. 1 | Artikkel 52 nr. 1 |
Artikkel 62 nr. 2 | Artikkel 52 nr. 2 |
Artikkel 62 nr. 3 | Artikkel 52 nr. 3 |
Artikkel 62 nr. 4 | – |
Artikkel 62 nr. 5 | – |
Artikkel 63 nr. 1 | Artikkel 53 nr. 1 |
Artikkel 63 nr. 2 | Artikkel 53 nr. 2 |
Artikkel 63 nr. 3 | Artikkel 53 nr. 3 |
Artikkel 64 nr. 1 | Artikkel 54 nr. 1 |
Artikkel 64 nr. 2 | Artikkel 54 nr. 2 |
Artikkel 64 nr. 3 | Artikkel 54 nr. 3 |
Artikkel 64 nr. 4 | Artikkel 54 nr. 4 |
Artikkel 65 nr. 1 | – |
Artikkel 65 nr. 2 | – |
Artikkel 65 nr. 3 | – |
Artikkel 65 nr. 4 | – |
Artikkel 65 nr. 5 | – |
Artikkel 65 nr. 6 | – |
Artikkel 66 nr. 1 | – |
Artikkel 66 nr. 2 | – |
Artikkel 66 nr. 3 | – |
Artikkel 66 nr. 4 | – |
Artikkel 66 nr. 5 | – |
Artikkel 67 nr. 1 | – |
Artikkel 67 nr. 2 | – |
Artikkel 67 nr. 3 | – |
Artikkel 67 nr. 4 | – |
Artikkel 68 nr. 1 | Artikkel 55 nr. 1 |
Artikkel 68 nr. 2 | Artikkel 55 nr. 2 |
Artikkel 68 nr. 3 | Artikkel 55 nr. 3 |
Artikkel 68 nr. 4 | Artikkel 55 nr. 4 |
Artikkel 69 nr. 1 | Artikkel 56 nr. 1 |
Artikkel 69 nr. 2 | Artikkel 56 nr. 2 |
Artikkel 70 nr. 1 | Artikkel 57 nr. 1 |
Artikkel 70 nr. 2 | Artikkel 57 nr. 2 |
Artikkel 71 nr. 1 | Artikkel 58 |
Artikkel 71 nr. 2 | – |
Artikkel 72 nr. 1 | Artikkel 59 nr. 1 |
Artikkel 72 nr. 2 | Artikkel 59 nr. 2 |
Artikkel 73 nr. 1 | Artikkel 60 nr. 1 |
Artikkel 73 nr. 2 | – |
Artikkel 73 nr. 3 | Artikkel 60 nr. 2 |
Artikkel 74 nr. 1 | Artikkel 61 nr.1, 61 nr. 2 og 61 nr. 3 |
Artikkel 74 nr. 2 | – |
Artikkel 74 nr. 3 | Artikkel 61 nr. 4 og 5 |
Artikkel 75 nr. 1 | – |
Artikkel 75 nr. 2 | – |
Artikkel 76 nr. 1 | Artikkel 62 nr. 1 |
Artikkel 76 nr. 2 | Artikkel 62 nr. 2 |
Artikkel 76 nr. 3 | Artikkel 62 nr. 3 |
Artikkel 76 nr. 4 | – |
Artikkel 77 nr. 1 | Artikkel 63 nr. 1 |
Artikkel 77 nr. 2 | Artikkel 63 nr. 2 |
Artikkel 78 nr. 1 | Artikkel 64 nr. 1 |
Artikkel 78 nr. 2 | Artikkel 64 nr. 2 |
Artikkel 79 nr. 1 | Artikkel 65 nr. 1 |
Artikkel 79 nr. 2 | Artikkel 65 nr. 2 |
Artikkel 79 nr. 3 | Artikkel 65 nr. 3 |
Artikkel 80 nr. 1 | Artikkel 66 nr. 1 |
Artikkel 80 nr. 2 | Artikkel 66 nr. 2 |
Artikkel 80 nr. 3 | Artikkel 66 nr. 3 |
Artikkel 80 nr. 4 | Artikkel 66 nr. 4 |
Artikkel 80 nr. 5 | Artikkel 66 nr. 5 |
Artikkel 81 nr. 1 | Artikkel 67 nr. 1 |
Artikkel 81 nr. 2 | Artikkel 67 nr. 2 |
Artikkel 81 nr. 3 | Artikkel 67 nr. 3 |
Artikkel 82 nr. 1 | Artikkel 68 nr. 1 |
Artikkel 82 nr. 2 | Artikkel 68 nr. 2 |
Artikkel 83 nr. 1 | Artikkel 69 nr. 1 |
Artikkel 83 nr. 2 | Artikkel 69 nr. 2 |
Artikkel 83 nr. 3 | Artikkel 69 nr. 3 |
Artikkel 84 | Artikkel 70 |
Artikkel 85 | Artikkel 71 |
Artikkel 86 | Artikkel 72 |
Artikkel 87 nr. 1 | Artikkel 73 nr. 1 |
Artikkel 87 nr. 2 | Artikkel 73 nr. 1 |
Artikkel 87 nr. 3 | Artikkel 73 nr. 2 |
Artikkel 88 nr. 1 | Artikkel 74 nr. 1 |
Artikkel 88 nr. 2 | Artikkel 74 nr. 2 |
Artikkel 88 nr. 3 | Artikkel 74 nr. 2 |
Artikkel 88 nr. 4 | Artikkel 74 nr. 2 |
Artikkel 88 nr. 5 | Artikkel 74 nr. 3 |
Artikkel 89 nr. 1 | Artikkel 75 nr. 1 |
Artikkel 89 nr. 2 | Artikkel 75 nr. 2 |
Artikkel 89 nr. 3 | Artikkel 75 nr. 3 |
Artikkel 90 nr. 1 | – |
Artikkel 90 nr. 2 | – |
Artikkel 91 | Artikkel 76 |
Artikkel 92 nr. 1 | Artikkel 77 nr. 1 |
Artikkel 92 nr. 2 | Artikkel 77 nr. 2 |
Artikkel 93 | Artikkel 78 |
Artikkel 94 nr. 1 | Artikkel 79 nr. 1 |
Artikkel 94 nr. 2 | – |
Artikkel 95 nr. 1 | – |
Artikkel 95 nr. 2 | – |
Artikkel 95 nr. 3 | – |
Artikkel 95 nr. 4 | – |
Artikkel 95 nr. 5 | – |
Artikkel 96 nr. 1 | – |
Artikkel 96 nr. 2 | – |
Artikkel 96 nr. 3 | – |
Artikkel 96 nr. 4 | – |
Artikkel 96 nr. 5 | – |
Artikkel 96 nr. 6 | – |
Artikkel 97 nr. 1 | – |
Artikkel 97 nr. 2 | – |
Artikkel 97 nr. 3 | – |
Artikkel 97 nr. 4 | – |
Artikkel 97 nr. 5 | – |
Artikkel 98 nr. 1 | – |
Artikkel 98 nr. 2 | – |
Artikkel 98 nr. 3 | – |
Artikkel 98 nr. 4 | – |
Artikkel 98 nr. 5 | – |
Artikkel 99 nr. 1 | Artikkel 80 nr. 1 |
Artikkel 99 nr. 2 | Artikkel 80 nr. 2 |
Artikkel 100 nr. 1 | – |
Artikkel 100 nr. 2 | – |
Artikkel 100 nr. 3 | – |
Artikkel 100 nr. 4 | Artikkel 82 nr. 2 |
Artikkel 100 nr. 5 | – |
Artikkel 100 nr. 6 | – |
Artikkel 101 nr. 1 | – |
Artikkel 101 nr. 2 | – |
Artikkel 101 nr. 3 | – |
Artikkel 101 nr. 4 | – |
Artikkel 102 nr. 1 | Artikkel 83 nr. 1 |
Artikkel 102 nr. 2 | Artikkel 83 nr. 2 |
Artikkel 103 nr. 1 | Artikkel 81 nr. 1 |
Artikkel 103 nr. 2 | – |
Artikkel 104 | – |
Artikkel 105 nr. 1 | – |
Artikkel 105 nr. 2 | – |
Artikkel 105 nr. 3 | – |
Artikkel 105 nr. 4 | – |
Artikkel 105 nr. 5 | – |
Artikkel 106 nr. 1 | – |
Artikkel 106 nr. 2 | – |
Artikkel 106 nr. 3 | – |
Artikkel 106 nr. 4 | – |
Artikkel 106 nr. 5 | – |
Artikkel 107 nr. 1 | Artikkel 86 nr. 1 |
Artikkel 107 nr. 2 | Artikkel 86 nr. 2 |
Artikkel 107 nr. 3 | Artikkel 86 nr. 3 |
Artikkel 108 | Artikkel 87 |
Artikkel 109 nr. 1 | Artikkel 88 nr. 1 |
Artikkel 109 nr. 2 | Artikkel 88 nr. 3 |
Artikkel 109 nr. 3 | Artikkel 88 nr. 2 og 4 |
Artikkel 109 nr. 4 | – |
Artikkel 109 nr. 5 | – |
Artikkel 110 | Artikkel 90 |
Artikkel 111 nr. 1 | – |
Artikkel 111 nr. 2 | – |
Artikkel 112 nr. 1 | – |
Artikkel 112 nr. 2 | – |
Artikkel 113 | Artikkel 92 |
Artikkel 114 | Artikkel 93 |
Artikkel 115 nr. 1 | Artikkel 94 nr. 1 |
Artikkel 115 nr. 2 | Artikkel 94 nr. 2 |
Artikkel 115 nr. 3 | – |
Artikkel 115 nr. 4 | – |
Artikkel 115 nr. 5 | – |
Artikkel 116 | Artikkel 95 |
Artikkel 117 | Artikkel 96 |
Vedlegg I | Vedlegg |
Fotnoter
EUT C 224 av 15.7.2014, s. 1.
EUT C 170 av 5.6.2014, s. 78.
Europaparlamentets holdning av 8. oktober 2015 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 16. november 2015.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF, 2013/36/EF og forordning (EU) nr. 1093/2010 og om oppheving av direktiv 2007/64/EF (EUT L 337 av 23.12.2015, s. 35).»
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF, 2013/36/EF og forordning (EU) nr. 1093/2010 og om oppheving av direktiv 2007/64/EF (EUT L 337 av 23.12.2015, s. 35).»
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 575/2013 av 26. juni 2013 om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak og om endring av forordning (EU) nr. 648/2012 (EUT L 176 av 27.6.2013, s. 1).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU av 26. juni 2013 om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, om endring av direktiv 2002/87/EF og om oppheving av direktiv 2006/48/EF og 2006/49/EF (EUT L 176 av 27.6.2013, s. 338).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/49/EU av 16. april 2014 om innskuddsgarantiordninger (EUT L 173 av 12.6.2014, s. 149).
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/847 av 20. mai 2015 om opplysninger som skal følge pengeoverføringer, og om oppheving av forordning (EF) nr. 1781/2006 (EUT L 141 av 5.6.2015, s. 1).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF, 2013/36/EF og forordning (EU) nr. 1093/2010 og om oppheving av direktiv 2007/64/EF (EUT L 337 av 23.12.2015, s. 35).
Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/849 av 20. mai 2015 om tiltak for å hindre at finanssystemet brukes til hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme, om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 648/2012 og om oppheving av europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF og kommisjonsdirektiv 2006/70/EF (EUT L 141 av 5.6.2015, s. 73).
Rådsforordning (EU) nr. 1024/2013 av 15. oktober 2013 om tildeling av særskilte oppgaver til Den europeiske sentralbank i forbindelse med politikken for tilsyn med kredittinstitusjoner (EUT L 287 av 29.10.2013, s. 63).»
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF, 2013/36/EF og forordning (EU) nr. 1093/2010 og om oppheving av direktiv 2007/64/EF (EUT L 337 av 23.12.2015, s. 35).»