St.meld. nr. 37 (2008-2009)

Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan)

Til innholdsfortegnelse

3 Økosystemene og tilstanden for naturmangfoldet i Norskehavet

3.1 Økosystemene i Norskehavet

Oseanografiske forhold

Forvaltningsplanområdet er på ca. 1,17 millioner km2, og strekker seg fra grunne banker på kontinentalsokkelen (50–300 meter) til dyphavsområder ned mot 4000 meter. Norskehavet har et gjennomsnittlig dyp på ca. 1800 meter, og domineres av to dyphavsbassenger, Norskehavsbassenget og Lofotenbassenget, med dybder på mellom 3000 og 4000 meter. Videre er det skilt fra de andre havområdene i vest av Jan Mayen-ryggen og Mohnsryggen, som går henholdsvis sør og nordøst for Jan Mayen.

Figur 3.1 Kart som viser havstrømmene inn og ut av Norskehavet

Figur 3.1 Kart som viser havstrømmene inn og ut av Norskehavet

Kilde: Havforskningsinstituttet/Kystverket

Strømforholdene i Norskehavet bestemmes i stor grad av bunntopografien. Den undersjøiske ryggen mellom Skottland og Island, som markerer den sørlige grensen for Norskehavet, er for det meste grunnere enn 500 meter. Varmt og salt vann fra Atlanterhavet strømmer inn i Norskehavet hovedsaklig mellom Færøyene og Shetland, og mellom Færøyene og Island. Dette varme vannet strømmer videre nordover inn i Barentshavet og Polhavet, men sprer seg også utover Norskehavet. I det sørlige Norskehavet kommer det kaldt og ferskere vann fra Islandshavet. Det øvre vannlaget er derfor relativt kaldt i det sørvestlige Norskehavet mens det i resten av Norskehavet er relativt varmt.

Boks 3.1 Definisjoner

Økosystem: et dynamisk kompleks av planter, dyr og mikroorganismer og det ikkelevende miljø rundt dem, som gjennom et samspill utgjør en funksjonell enhet.

Kilde: Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD)

Biologisk mangfold: mangfoldet av økosystemer, arter og genetiske variasjoner innenfor artene og de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene.

Kilde: Regjeringens forslag til naturmangfoldlov

Naturmangfold: biologisk mangfold, landskapsmessige mangfold og geologisk mangfold som ikke i det alt vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning.

Kilde: Regjeringens forslag til naturmangfoldlov

Fremmed organisme: en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet.

Kilde: Regjeringens forslag til naturmangfoldlov

Naturtype: en ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der.

Kilde: Artsdatabanken

Norskehavet er preget av store klimavariasjoner ikke bare sesongmessig, men også fra år til år. De store årlige svingningene skyldes i stor grad variasjoner i temperatur i det innstrømmende atlanterhavsvann, i mengden av kaldt arktisk vann fra vest og i varmetap fra hav til atmosfæren. Varmt atlanterhavsvann som strømmer inn i Norskehavet avgir mye varme til atmosfæren, noe som er avgjørende for det milde klimaet i Nord-Europa. Det innstrømmende varme atlanterhavsvannet medfører også at Norskehavet er isfritt og har høy biologisk produksjon.

Figur 3.2 Eksempel på samvirkninger i det marine økosystemet
 i Norskehavet

Figur 3.2 Eksempel på samvirkninger i det marine økosystemet i Norskehavet

Kilde: Havforskningsinstituttet

Økologiske forhold

Som alle naturlige økosystemer er økosystemene i Norskehavet i stadig forandring. Det vil være i forandring også uten menneskelig påvirkning. Havområdet har høy biologisk produksjon og mengden (biomassen) av organismer er meget stor. Produksjonen antas særlig å være stor i frontene mellom strømsystemene. Havstrømmene fører mindre organismer som planteplankton, dyreplankton, egg og larver inn i og ut av Norskehavet.

Sollys, karbondioksyd (CO2) og næringssalter i vannmassene gir energi og næring til vekst av planteplankton, tang og tare (primærproduksjon). Planteplankton er igjen næring for dyreplankton. Både planteplankton og i en viss grad tang og tare er også næring for mikroorganismer og andre beitende organismer i næringskjeden. Dyreplanktonet, i hovedsak kopepoder, amfipoder og krill, er en sentral matkilde for mange fiskebestander og sjøpattedyr i Norskehavet. Spesielt kopepodene, der raudåte er den dominerende arten, bruker de dype bassengene til overvintring og skjulested. De er til stede i det øvre vannlaget i en kort periode om våren og sommeren hvor de beiter på planteplankton og gyter, vokser og utvikler seg. Under den intense, korte våroppblomstringen er det en enorm mengde planktonalger i det øvre vannlaget. Planktonet er ikke bare næring for livet i vannmassene, men bidrar også med næring til økosystemer på havbunnen. Dødt plankton og nedbrutte rester synker mot bunnen og bidrar med næring til organismer som spiser slike små matpartikler. Planktonet er totalt sett det viktigste grunnlaget for næringskjedene i Norskehavet.

Figur 3.3 Sild er en av nøkkelartene i Norskehavet

Figur 3.3 Sild er en av nøkkelartene i Norskehavet

Kilde: Erling Svensen

De fleste artene i Norskehavet har en diett som spenner over flere ledd i næringskjedene. For eksempel spiser sei både plankton og fisk, og de største krillartene (planktonisk krepsdyr) både dyre- og planteplankton. Hval og sel lever av både dyreplankton og fisk, varierende mellom artene. Enkelte arter, som for eksempel raudåte og sild, er nøkkelarter i Norskehavet. Næringskjedene og sannsynligvis også økosystemenes produksjonsevne, vil endre seg betydelig dersom slike arter blir borte. Raudåte utgjør en stor del av total dyrebiomasse i Norskehavet, og er et viktig element i næringskjeden som føde for blant annet store fiskebestander. Silda er føde for en rekke arter fra torsk og sei til hval og sjøfugl, og sildas gyteprodukter er viktig føde for fisk, flere sjøfuglarter og en rekke bunndyr og mikroorganismer.

Mens kunnskapen om økosystemene knyttet til vannmassene i Norskehavet generelt er god, er kunnskapen om økosystemene knyttet til havbunnen dårligere. Generelt vil naturtypene variere med dybde, undervannslandskap og andre geologiske, fysiske og kjemiske forhold. De store dyphavsbassengene har flate partier med begrenset, men variert dyphavsfauna. De grunne bankområdene på sokkelen kjennetegnes av stor biologisk produksjon.

I noen områder er havbunnen undersøkt i forbindelse med planlegging og konsekvensutredning av petroleumsaktivitet. Slik ble blant annet korallrevet Sularevet oppdaget. Informasjon fra fiskere om bifangst av koraller har videre bidratt til kartfesting av korallforekomster. Havforskningsinstituttet har på bakgrunn av slik informasjon kartlagt utvalgte korallrevområder nærmere.

Korallrevene danner levested for mange arter, og er tilknyttet et rikt biologisk mangfold. Kunnskapen om deres rolle i økosystemene er foreløpig mangelfull, men det forskes blant annet på deres betydning for fisk. Korallene har også en rolle i CO2-balansen i havet ved å felle ut karbonat som kalk, men betydningen av dette er lite klarlagt.

Kunnskapen om andre naturtyper på havbunnen i Norskehavet utenfor sollysets rekkevidde, og deres rolle i økosystemene på større skala, er nokså liten. Både for eksempel korallskoger, svampområder, dyphavsfjell, muddervulkaner og utstrømmingsområder for gass og karbonholdig væske er generelt lite kartlagt og utforsket. Muddervulkanen «Håkon Mosby» er et unntak som et spesielt naturfenomen som er gjenstand for omfattende forskning. Ut fra erfaringene fra MAREANO-kartleggingen i områdene utenfor Lofoten og Vesterålen, kan videre kartlegging forventes å avdekke også andre mindre kjente naturtyper knyttet til havbunnen. Hvilken økologisk betydning slike naturtyper på havbunnen har for livet i vannmassene er lite utforsket.

Kunnskapen om den økologiske betydningen av tang og tareskog er bedre. I kystsonen finnes tang og tareskog på egnede hardbunnsområder. Tang og tareskog er høyproduktive områder som blant annet er viktige oppvekst- og beiteområder for fisk og beiteområder for flere sjøfuglarter.

3.2 Beskrivelse og status for naturmangfoldet i økosystemene

Kunnskapen om tilstanden for naturmangfoldet i Norskehavet er best for økosystemene i vannmassene og for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

Det ser ut som det er en svak nedadgående trend i biomasse, hvor hoveddelen utgjøres av plankton, i både atlantisk vann og kystvann i Norskehavet. For de viktigste fiskebestandene som norsk vårgytende sild, kolmule, nordøstatlantisk makrell og nordøstarktisk sei er tilstanden god. Bestandene av dypvannsartene vanlig uer, snabel­uer, blåkveite, brosme, lange og blålange har derimot gått ned de siste årene. For flere sjøfuglarter som søker næring i åpent hav har det vært en nedgang i hekkebestandene. Mest dramatisk har nedgangen vært for lunde og lomvi som beiter på de pelagiske fiskebestandene, men det er også registrert nedgang for havhest, nordlig sildemåke og krykkje som finner mat på overflaten.

Tareskogen er i god tilstand i sørlige deler av området, men kraftig redusert av kråkebollebeiting i den nordlige delen. Det er registrert reetablering av stortare nord til Vega de siste årene. For korallrev er det påvist både forekomster med god tilstand, og forekomster med skade. Total tilstand til korallrev i Norskehavet er ikke kjent. For annet naturmangfold på havbunnen er tilstanden heller ikke kjent. Ut fra en helhetsvurdering er miljøtilstanden i Norskehavet god.

3.2.1 Beskrivelse og status for dyreplankton

Størstedelen av dyrebiomassen i Norskehavet utgjøres av dyreplankton, hovedsakelig små krepsdyr som raudåte, pelagiske amfipoder og krill. Dyreplanktonet, særlig voksen raudåte, er en sentral matkilde for fisk som sild, kolmule, makrell og sei i Norskehavet. Dyreplanktonet beites også av en rekke sjøpattedyrarter som forekommer i havområdet. De fleste dyreartene i Norskehavet har en diett som spenner over flere ledd i næringskjedene, og dyreplankton er således også føde for andre dyreplanktonarter. For eksempel spiser de største krillartene annet dyreplankton i tillegg til planteplankton.

Det ser ut som det er en svak nedadgående trend i biomasse i både atlantisk vann og kystvann i Norskehavet. Forbedrede anslag over planktonforekomstene vil være viktig.

3.2.2 Beskrivelse og status for naturtyper på havbunnen

Koraller danner naturtyper som korallrev, korallgrusbunn og korallskog. Kaldtvannskorallene i Norskehavet finnes stort sett på dyp mellom 200–500 meter. Korallrevene som hittil er påvist på sokkelen i Norskehavsregionen (se figur 3.4) omfatter de største forekomstene av kaldtvannskorallrev som er kjent. Revene utgjør store komplekse romlige strukturer som gjør dem egnet som leveområde for mange fastsittende og frittlevende organismer. Brosme, lange og uer er de vanligste fiskeartene på revene, som huser et rikt biologisk mangfold. Det er ennå mye som ikke er undersøkt om korallrevenes rolle i økosystemet og for ressursgrunnlaget.

Figur 3.4 Observerte korallforekomster i Norskehavet

Figur 3.4 Observerte korallforekomster i Norskehavet

Kilde: Havforskningsinstituttet

Det er tidligere anslått at om lag 30–50 % av norske korallrev er skadet eller ødelagt som følge av bunntråling. Nye oppdagelser gir grunnlag for å oppdatere dette estimatet. Tilstanden til korallrevene i de beskyttede områdene Røstrevet og Sularevet er vurdert som svært god, og i det beskyttede området Iverryggen som god, men med skader på noen deler av revene fra før området ble beskyttet. Forekomstene i Trænadypet er også i god tilstand. Kunnskapen om korallskogenes rolle i økosystemene, deres utbredelse og tilstand, er enda mindre enn for korallrev.

Svamper kan forekomme i tette forekomster, ofte kalt svampsamfunn, og danne habitater som kan ha lignende økologisk funksjon som korallskog. Det er kjent at svampområder er utbredt i deler av Barentshavet og Norskehavet, men det foreligger ikke noen nøyaktig oversikt over utbredelsen. Det er imidlertid registrert mye svamp på Tromsøflaket og i Norskehavet langs eggakanten. Det er vanlig å se uer i områder med mye svamp, og rik assosiert bunnfauna. Deres økologiske betydning er lite undersøkt, men det er grunn til å anta at svampene har en viktig økologisk betydning både for fisk og laverestående dyr. Svamper er blant de organismene som det vises særlig interesse for i forbindelse med bioprospektering.

Dyphavsfjell forekommer vanligst på dyphavsrygger, men kan også finnes på dyphavssletter som isolerte fjell eller klynger av fjell. I Norskehavet finnes det dyphavsfjell spesielt langs fortsettelsen av den midtatlantiske rygg fra Jan Mayen og nordover. Dyrelivet ved dyphavsfjellene i Norskehavet er ikke undersøkt. Fra undersøkelser av dyphavsfjell i tilgrensende områder er det beskrevet en rik bunnfauna med svamper, mosdyr, kalkrørsormer, muslinger, pigghuder og havbørsteormer. Toppen av de norske dyphavsfjellene ligger på langt større dyp (550 – 2100 meter) enn det som er vanlig i andre havområder.

Muddervulkaner. Den største muddervulkanen i Nord-Atlanteren, kalt «Håkon Mosby», ligger på 1270 meters dyp mellom Svalbard og norskekysten. Mudder og metangass strømmer her opp fra dypere lag i vulkanen. Dette danner grunnlag for et økosystem med spesielle arter som er tilpasset et liv uten sollys (herunder mikroorganismer og en spesiell type dyr som kalles skjeggbærere). Det pågår forskning for å undersøke prosessene bak vulkanen og hvordan metanen blir omsatt i økosystemet.

Utstrømningsområder («Cold seeps» og «Black smokers»). Det er to hovedtyper av utstrømningsfenomener på havbunnen: «cold seeps» og «black smokers». Cold seeps kjennetegnes ved at det strømmer gasser (hydrogensulfid, metan, andre gasser) eller hydrokarbonholdige væsker ut av havbunnen med samme temperatur som havvannet rundt. «Pockmarks» er en type av cold seeps som finnes mange steder i norske farvann, for eksempel på Nyegga i Norskehavet (se figur 3.5). I disse områdene kan det dannes spesielle næringskjeder med bakterier som grunnlag for en lang rekke høyerestående dyr som skjeggbærere, havedderkopper, krepsdyr, fisk og fjærstjerner.

Figur 3.5 Forekomst av dyphavsfjell (høyere enn 1 km)
 i Norskehavet. «Håkon Mosby» muddervulkan
 og et utstrømningsområde på Nyegga er
 også avmerket

Figur 3.5 Forekomst av dyphavsfjell (høyere enn 1 km) i Norskehavet. «Håkon Mosby» muddervulkan og et utstrømningsområde på Nyegga er også avmerket

Kilde: Havforskningsinstituttet

Jordskorpa består av stive plater som beveger seg. Der platene beveger seg fra hverandre dannes ny havbunnsskorpe som gir grunnlag for en undersjøisk vulkansk rygg som strekker seg fra Jan Mayen mot nordvest og mellom Svalbard og Grønland. Langs denne vulkanske ryggen er det vulkansk aktivitet i form av black smokers. Fra disse områdene strømmer det ut varmt vann (400 °C) med oppløste metaller som jern og svovel. Bakterier utgjør også her første ledd i næringskjeden. Fra andre havområder er det funnet flere nye arter og spesielle samfunn som lever i og rundt disse utstrømningsområdene. Per i dag er det lite kunnskap om disse naturtypene i Norskehavet.

Tang og tareskog. Norge har Europas største bestander av tang og tare, og man regner med at et areal på ca. 10 000 km2 av norskekysten er bevokst med tang og tare. Dette tilsvarer landets totalareal av dyrket mark.

Stortare danner tareskoger som kan være spesielt frodige og høyvokste langs vestkysten av Norge. Stortareskogene er høyproduktive økosystemer med et rikt mangfold av påvekstalger, fisk og smådyr. I sørlige deler langs kysten av Norskehavet er tareskogen rik og frodig, mens den er kraftig redusert av kråkebollebeiting i den nordlige delen (se figur 5.4). Det er for øvrig registrert reetablering av stortare nord til Vega de siste årene. Stortaren vokser på hardbunn og er skogdannende fra lavvannsgrensen ned til ca. 20 – 25 meters dyp, og enkelteksemplarer kan vokse ned til 40 meters dyp i klart kystvann. Stortareskogen er viktig oppholdssted for kystnær fisk, oppvekstområde for flere fiskearter, og er dessuten viktige næringsområder for sjøfugl. Blant annet er stortareskogen viktig for unge stadier av torskefisk og leppefisk og som næringsområde for skarv og teist under hekking.

Av tangartene er grisetang vår viktigste tangart, og bestanden langs Norskekysten er estimert til ca. 1,8 millioner tonn. Arten er best utviklet i bølgebeskyttede – moderat bølgeeksponerte kystområder, ned til et par meters dyp.

Stortare og grisetang er de eneste makroalgene som utnyttes industrielt i Norge. Høstingen skjer i all hovedsak innenfor grunnlinjen. Grisetang høstes på kyststrekningen Frøya – Vesterålen til produksjon av tangmel og tangekstrakter, og høstekvantumet ligger i underkant av 20 000 tonn per år. Stortaren høstes i området fra Rogaland til Sør-Trøndelag og det utvinnes alginat som benyttes blant annet som tilsettingsstoff i matvarer. Havforskningsinstituttet overvåker tilstandsvariasjonene i tareskogene med årlige undersøkelser i faste stasjoner.

3.2.3 Beskrivelse og status for de viktigste fiskebestandene

Norsk vårgytende sild er en vandrende bestand. Sildestimer finnes periodevis over store deler av Norskehavet. Silda ankommer gytefeltene i januar/februar og gyter fra februar til april på kystbankene fra Egersund til Vesterålen, med hovedgyteområder utenfor Møre og Romsdal og Nordland. Silda er avhengig av egnet bunnsubstrat for å kunne gyte. De befruktede eggene fester seg til bunnen. Etter om lag tre uker klekkes eggene og sildelarvene stiger opp mot de øvre vannlag der de transporteres med strømsystemene nordover til hovedoppvekstområdet i Barentshavet.

Norsk vårgytende sild er verdens største sildebestand, og både økologisk og økonomisk sett den viktigste fiskebestanden i Norskehavet. Den er mat for andre arter på alle nivå i næringskjeden. Silderogna bringer store energimengder fra havet inn til kysten. Ungsild av norsk vårgytende sild i Barentshavet er totalfredet mot fangst. Silda er også viktig som mat for oss mennesker. Den er fett­rik, og silda er eksportvare til mange land.

Anbefalt og vedtatt fiskekvote for 2009 er på over 1,6 millioner tonn. Av dette kan Norge fiske i overkant av 1 million tonn.

Figur 3.6 Fisk over tareskogen

Figur 3.6 Fisk over tareskogen

Kilde: Havforskningsinstituttet

Kolmule er en liten torskefisk som typisk svømmer i stim litt nede i de frie vannmassene. Den er en av de mest tallrike fiskeartene i de midterste vannlagene i Nordøst-Atlanteren. Hovedgyteområdet for den atlantiske bestanden er vest av De britiske øyer og utenfor området for forvaltningsplanen, men noe gyting forekommer også i Norskehavet, langs eggakanten nordover mot Tromsøflaket. Bestanden er i relativt god forfatning, men fiskepresset er for stort etter flere år med overfiske i forhold til rådene fra ICES. Kolmulerekrutteringen har vært lav siden 2005.

Sei er en torskefisk som forekommer både pelagisk (de frie vannmassene) og som bunnfisk, fra 0–300 m dyp. Seibestanden nord for 62°N er i god forfatning. Seien gyter på kystbankene fra Nordsjøen til Lofoten om vinteren med topp i februar. De viktigste gytefeltene for sei i norske farvann er Lofoten, Haltenbanken, bankene utenfor Møre og Romsdal, samt Tampen og Vikingbanken i Nordsjøen. Egg og larver blir ført nordover med strømmen. Yngelen etablerer seg i strandsonen langs kysten fra Vestlandet og nordover til den sørøstlige del av Barentshavet. Seien er den viktigste rovfisken i Norskehavet. Den opptrer ofte i tette konsentrasjoner og står i vannmassene der strømmen konsentrerer byttedyrene. Stor sei antas å være en viktig predator på sild både langs kysten og langt til havs. Lav utnyttingsgrad de siste ti årene har hatt en positiv effekt på rekruttering og utvikling i bestanden. Bestanden har god reproduksjonsevne og høstes bærekraftig. Fordi sild er viktig føde for sei, antas den gode tilstanden i sildebestanden å medvirke til den gode utviklingen i seibestanden.

Figur 3.7 Den 17. november 2005 registrerte Havforskningsinstituttets
 forskningsfartøy «Johan Hjort» en sildestim
 med en lengde på 5500 meter og med en fiskemengde anslått
 til ca. 230 000 tonn utenfor Andenes

Figur 3.7 Den 17. november 2005 registrerte Havforskningsinstituttets forskningsfartøy «Johan Hjort» en sildestim med en lengde på 5500 meter og med en fiskemengde anslått til ca. 230 000 tonn utenfor Andenes

Kilde: Havforskningsinstituttet

Makrell er en hurtigsvømmende, pelagisk stimfisk som kan vandre over store områder. Makrellen gyter ikke i Norskehavet, og utviklingen til ungfisk skjer utenfor forvaltningsplanområdet, men Norskehavet er et viktig beiteområde sommer og høst. Makrellens utbredelse i beiteperioden har de siste årene blitt stadig utvidet i Norskehavet, og den er observert nord for 75oN. Bestanden av makrell sank til et lavmål i 2003, men er nå oppadgående. Gytebestanden for makrell har økt fra 1,7 millioner tonn i 2002 til 2,5 millioner tonn i 2007. Gytebestandsnivået er nå over føre var-nivået, og bestanden er klassifisert til å ha full reproduksjonsevne. ICES mener imidlertid det er en risiko for at det fiskes for mye på denne bestanden. Ulovlige landinger, utkast og slipping av hele eller deler av fangsten, fører til stor usikkerhet om bestandsnivået. Nordsjøkomponenten av makrellbestanden er fremdeles i dårlig forfatning og trenger beskyttelse. Makrellen er en av våre feteste fiskearter og rik på omega-3 fettsyrer.

Nordøst-arktisk torsk og nordøst-arktisk hyse hører først og fremst hjemme i Barentshavet. Bestandene gyter imidlertid på kontinentalsokkelen og langs eggakanten i Norskehavet, og egg og larver driver nordover langs kysten. Gyteproduktene er derfor sammen med sildelarvene en viktig del av føden for andre arter. Torsk har gjennom tidene vært et av Norges viktigste eksportprodukter, og norsk tørrfisk basert på torsk er en ingrediens i mat over hele verden.

Vanlig uer er en langlivet og saktevoksende fisk som lever på 100–500 meters dyp på kontinentalsokkelen fra Nordsjøen til Barentshavet, langs kysten og visse steder inne i fjordene. Yngleområdet strekker seg langs eggakanten og kontinentalsokkelen fra Shetland og nordover til Andøya med Storegga, Haltenbanken og Vesterålen som de viktigste områdene. Bestanden har hatt sviktende rekruttering siden tidlig på 1990-tallet, og er nå på et historisk lavmål. Årsklassene har det siste tiåret vært stadig svakere, og bestanden er derfor svært svak. Situasjonen er forventet å vedvare i mange år. Bestanden av vanlig uer er klassifisert som sårbar.

Snabeluer er også en langlivet og saktevoksende art som lever på 400–600 meters dyp på kontinentalskråningen fra Shetland og nordover, i området rundt Svalbard og i Barentshavet. Bestanden foretar også næringsvandringer ut i Norskehavet på 300–450 meters dyp. Yngleområdet strekker seg langs eggakanten fra Shetland til Tromsøflaket. ICES har ikke definert noen referansemål for bestanden, men undersøkelser indikerer at den umodne bestanden er på et historisk lavmål. Snabelueren er klassifisert som sårbar.

Blåkveita er en stor arktisk flyndrefisk som lever i kalde vannmasser. Den nordøstarktiske blåkveitas hovedgyting foregår på 500–800 meters dyp om høsten og vinteren langs kontinentalskråningen fra Vesterålen nordover til Bjørnøya og Spitsbergen. Som voksen holder blåkveita til på eggakanten fra engelsk sektor til Franz Josefs land og i dypere deler av Barentshavet. Blåkveita er en høyt verdsatt kommersiell art. Bestanden har vokst langsomt de siste årene, men er fortsatt lav. ICES anbefaler også i 2009 en kvote på mindre enn 13 000 tonn.

Vassild er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, i våre farvann fra De britiske øyer til Svalbard, dypere deler av Nordsjøen, og vestover til Island og Øst-Grønland. I våre farvann er den mest vanlig på 200 – 600 meters dyp. Om våren er vassilda samlet på kontinentalskråningen og i de dypere delene av sokkelen, mens den sprer seg mer utover store områder resten av året.

Lange og blålange er torskefisker som finnes over hard bunn eller sandbunn i varme, relativt dype områder på kontinentalsokkelen, på bankene og i fjordene i forvaltningsplanområdet. De finnes også fra Biscaya til Island, i Skagerrak og Kattegat og i det sørvestlige Barentshavet. Det er vanligst å finne lange på 300–400 meters dyp, men den kan påtreffes mellom 60 og 1000 meter. Blålangen går litt dypere. Hovedgyteområdene er i Nordsjøen, på Storegga, ved Færøyene og på bankene vest av De britiske øyer og sørvest av Island. ICES baserer rådgivningen på de registrerte landingene av de enkelte lands fangster. Når det gjelder blålange peker ICES på at fangstutviklingen i forvaltningsplanområdet tyder på en alvorlig situasjon for blålangebestandene. Denne arten anses derfor som sårbar.

Brosme er en bunnlevende torskefisk som foretrekker steinbunn på kontinentalsokkelen og -skråningen fra 100 – 1000 meters dyp. Leveområdet strekker seg fra Irland til Island og Grønland, og omfatter også Skagerrak, det vestlige Barentshavet samt fjordene. Kjente gyteområder er blant annet utenfor kysten av Sør- og Midt-Norge, og sør og sørvest av Færøyene og Island. Brosme tas både i linefiske sammen med lange og som bifangst. Status for bestanden er ukjent.

Kysttorsk er marginal i Norskehavet. Den finnes som flere bestander fra Stad til grensen mot Russland, men ca. 75 % av bestandene finnes nord for 67°N. Kysttorsk finnes fra tarebeltet til dypere vann ned mot 500 meter. Den gyter langt inne i de fleste fjordene, i sidearmer til større fjordsystemer, men også lengre ut på de samme stedene som nordøst-arktisk torsk.

Laksen har ingen kommersiell verdi i Norskehavet da det ikke er tillatt å fiske laks i åpent hav. Norskehavet er imidlertid det mest sentrale oppvekstområdet for laks. Det er indikasjoner på at laks tas som bifangst i pelagiske trålfiskerier i Norskehavet, men dette er lite undersøkt. Laksen forvaltes gjennom NASCO.

Blekksprut er rovdyr som beiter på krepsdyr, skjell og fisk. 20 arter er registrert i norske farvann. De viktigste artene i Norskehavet er akkar og Gonatus fabricii («gonatus»). Det har tidligere vært drevet fiske på akkar i Norskehavet. Gonatus er viktig byttedyr for de fleste sjøpattedyr i området og også for mange fiskearter. Unge individer som lever nær overflaten er viktige for en del sjøfuglarter. Kunnskapen om blekksprut i de store havområdene, spesielt på dypt vann, er begrenset.

I bankområdene rundt Jan Mayen (og i islandsk og grønlandsk farvann) finnes en egen loddebestand og forekomster av reke.

3.2.4 Beskrivelse og status for de viktigste sjøfuglbestandene

Norskehavet er viktig for noen av de største sjøfuglbestandene i nordøst-Atlanteren, flere med høy verdi både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøfugler er helt eller delvis avhengige av havet for å skaffe næring. De mest typiske sjøfuglene (havhest, havsule, skarver, alkefugler og mange måkefugler) tilbringer mesteparten av sin tid på og henter all sin næring fra havet. Flere sjøfuglarter har sen kjønnsmodning, lav reproduksjonsrate og høy levealder. Sjøfugl er som predator høyt oppe i næringskjeden og er med høy levealder sårbare for miljøgiftforurensning. Sen kjønnsmodning og lav reproduksjonsrate bidrar til sårbarhet for endringer i fødetilgangen. Tilstanden til sjøfuglbestandene kan derfor være gode indikatorer på miljøtilstanden i havet.

Figur 3.8 Lunde med sild

Figur 3.8 Lunde med sild

Kilde: Foto: Tomas Aarvak

Norskehavet har flere økologiske funksjoner for nordatlantisk sjøfugl. Nordlige deler er beiteområde for bestander som hekker lengre nord og øst. Norskehavet er overvintringsområde og trekkområde for mange arter, andre arter oppholder seg i Norskehavet store deler av året. Om lag 1,6 millioner sjøfugl er tilknyttet området i hekketiden (koloniene på Røst er ikke medregnet). De viktigste hekkende sjøfuglkoloniene finnes på Jan Mayen og Runde. I tillegg hekker i størrelsesorden 1 million sjøfugl på Røst, herunder om lag 866 000 individer av lunde. Koloniene på Røst benytter deler av Norskehavet samt Vestfjorden som næringsområde året rundt. Videre finnes en rekke mindre hekkekolonier av sjøfugl spredt langs Norskekysten. De mest tallrike artene på fastlandet er lunde, ærfugl og gråmåke. Havhest, polarlomvi og alkekonge er de vanligste på Jan Mayen.

Det er stor sesongvariasjon i utbredelsen av sjøfugl i Norskehavet. Arter som overvintrer langs fastlandskysten er dominert av lommer, dykkere, skarver, marine dykkender (ærfugl, praktærfugl, havelle) og måker. For de pelagiske artene er utbredelsen vinterstid trolig svært dynamisk og avhengig av byttedyrenes utbredelse. Vårbestandene domineres av fugl på trekk tilbake til hekkeområdene, eller av overvintrende bestander. Mange arter returnerer tidlig til hekkeplassene. Sommerbestandene domineres av de hekkende bestandene (se over), samt ikke-kjønnsmodne fugler og andre individer som ikke har gått til hekking.

Figur 3.9 Sjøfuglkolonier i Norskehavet

Figur 3.9 Sjøfuglkolonier i Norskehavet

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

De pelagiske artene (herunder de fleste alkefuglene, krykkje og havhest) kan bevege seg mange titalls kilometer ut fra hekkekoloniene på næringssøk, mens de kystnære artene har en mer begrenset aksjonsradius og er avhengige av føde nærmere hekkeområdene. Utover høsten flytter sjøfuglbestandene seg mot sørvest i Norskehavet. Hos lomvi, polarlomvi og alke svømmer en av foreldrene (oftest hannen) vekk fra kolonien og ut i åpent hav etter hekking med den ennå ikke flygedyktige ungen. Alkefuglene myter (skifter fjær) i åpent hav, særlig utenfor Røst og Runde, tidlig på høsten. Under mytingen kan ikke fuglene fly, og er svært sårbare for alle menneskelige forstyrrelser. De fleste andefuglene myter før de trekker sørover.

Lomvi. De fleste hekkekolonier har gått ned med 90 % siden begynnelsen av 1980-tallet. På Runde var bestanden rekordlav i 2005. På Sklinna har bestanden derimot økt, sannsynligvis på grunn av innvandring utenifra. Fastlandsbestanden er regnet som kritisk truet. Dersom den negative utviklingen fortsetter, er det trolig et tidsspørsmål før arten slutter å hekke i mange av fuglefjellene.

Lunde har hatt en dramatisk nedgang de siste 20–30 årene. Hoveddelen av den norske bestanden hekker fra Røst og nordover. Hekkebestanden på Røst er redusert til 27 % av hekkebestanden i 1979 (tilsvarende en nedgang på > 1 millioner lundepar), men utgjør fortsatt den største sjøfuglkolonien på europeisk fastland. På Sklinna er bestanden redusert med 60 % siden 1980. Nedgangen i bestandene skyldes reproduksjonssvikt som følge av næringsmangel. Lunde er regnet som sårbar.

Havhest på Røst har gått tilbake med 15 % per år de siste ti årene, og krykkje på Runde har vist en negativ bestandstrend på mer enn 10 %.

Nordlig sildemåke har vist en positiv utvikling i enkelte delpopulasjoner de siste ti årene, men er fortsatt kun 25 % av bestanden fra før 1980. Årsaken kan henge sammen med fødetilgangen og sammenbruddet i sildebestanden på 1980-tallet. Høy miljøgiftbelastning i overvintringsområdene i Øst-Afrika kan være en annen forklaring.

Krykkje har vist nedgang langs kysten i hele forvaltningsplanområdet. Nedgangen er størst på Runde, med en total nedgang på 75 % siden 1980. Krykkje er regnet som sårbar.

Kysttilknyttede arter som dykker etter mat har stort sett vist en annen utvikling. Storskarv gikk tilbake i perioden 1985 – 87, men har deretter økt kraftig i de fleste koloniene langs kysten. Toppskarv har også vist en positiv uvikling de siste ti årene etter en dramatisk tilbakegang på midten av 1980-tallet. Hekkebestanden av ærfugl har vist varierende bestandsutvikling i ulike områder.

3.2.5 Beskrivelse og status for de viktigste sjøpattedyrbestandene

Blåhval, finnhval, knølhval og vågehval vandrer gjennom området på vei mellom forplantningsområdene i varmere farvann (vintermånedene), og sommerbeitet ved polarfronten og iskanten, og bruker området primært som beiteområde. Spermhval og nebbhval beiter langs sokkelskråningen, mens arter som nise og spekkhugger er vanlige i de mer kystnære områdene. Det er også flere viktige leveområder for kystselartene havert og steinkobbe langs norskekysten, mens isfylte farvann nord av Jan Mayen er viktig leveområde for klappmyss og grønlandssel.

I Norskehavet drives nå fangst på vågehval, grønlandssel, steinkobbe og havert. Norsk vågehvalkvote for 2009 er 885 dyr, hvorav 135 dyr fra den sentralatlantiske bestanden i Norskehavet. Grønlandssel fangstes i Vesterisen, og kvoten for 2009 er 40 000 dyr. Det ble drevet fangst på klappmyss frem til 2006. Deretter har det vært forbud mot fangst på grunn av usikkerhet om bestandssituasjonen. Kystselbestandene i Norge er relativt små sammenlignet med våre naboland. Både havert og steinkobbe er jaktbare, og kvotene for 2009 er på henholdsvis 1040 dyr og 860 dyr.

3.3 Særlig verdifulle og sårbare områder

Innenfor planområdet er det enkelte avgrensede områder som peker seg ut som særlig verdifulle i miljø- og ressurssammenheng. Et særlig verdifullt område er et geografisk avgrenset område som inneholder en eller flere særlig betydelige forekomster av miljøverdier, verdsatt etter andel av internasjonal, nasjonal og regional bestand, samt restitusjonsevne, bestandsstatus og rødlistestatus. Områdene er valgt ut ved hjelp av forhåndsdefinerte kriterier, hvor betydning for biologisk mangfold og biologisk produksjon har vært de viktigste. I tillegg er en rekke utfyllende kriterier vurdert, og disse omfatter også kriterier som går ut over de rent biologiske kriteriene (for eksempel økonomisk, sosial og kulturell betydning og vitenskapelig verdi).

Områdenes sårbarhet for påvirkning er også identifisert. Områdenes sårbarhet er vurdert på bakgrunn av forekomstene av arter og naturtyper som naturlig hører hjemme i områdene, og artenes produksjonsevne. De ulike naturtypene og artenes spesifikke sårbarhet for ulike typer påvirkning vil variere og er identifisert ut i fra hvilke effekter den enkelte påvirkning kan ha på artens og bestandens utvikling og overlevelse. Denne sårbarheten vil kunne variere i tid og rom (se boks 3.2).

Boks 3.2 Områdets sårbarhet

Sårbarhet kan defineres som en arts eller en naturtypes evne til å opprettholde sin naturtilstand i forhold til ytre, ofte menneskeskapte påvirkninger.

Et områdes sårbarhet vurderes gjerne på bakgrunn av forekomsten av arter og naturtyper som naturlig hører hjemme der, og artenes produksjonsevne. Årstidsvariasjon, utbredelsesmønster, alder/livsstadium, atferd og organismenes biologiske egenskaper har betydning for hvor sårbar en art er. Sårbarheten for en påvirkning vurderes ut fra hvilke effekter ulike påvirkninger kan ha på artens og bestandens utvikling og overlevelse. Enkelte arter kan være spesielt sårbare i perioder av året der arten lever konsentrert innen et begrenset område (for eksempel tidspunktet for gyting hos fisk og hekkesesongen for sjøfugl). For naturtyper er sårbarheten avhengig av blant annet substrattype (sand- eller steinbunn, fastsittende eller bevegelige arter, sjelden naturtype osv.). Enkelte områder med langtlevende og habitatdannende arter som koraller og svamper kan være spesielt sårbare for enkelte typer påvirkning fordi det tar svært lang tid å danne nye rev/svamper. Områder med stor produksjon kan være særlig sårbare til visse tider av året, for eksempel i tidlig oppvekstfase hos fisk (egg, larver og yngel). Sårbarheten kan måles både på individ-, populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå. I forvaltningsmessig sammenheng er det effekter på populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå som har størst betydning.

I Norskehavet er det identifisert 11 områder som anses å være særlig verdifulle. Disse områdene tilfredsstiller minst ett av de to viktigste utvalgskriteriene, viktighet for biologisk mangfold og viktighet for biologisk produksjon. I tillegg er noen områder valgt ut med bakgrunn i mer utfyllende kriterier (store konsentrasjoner av individer/arter, særegenhet, uberørthet, sjeldenhet, økonomisk betydning m.m.). De utvalgte områdene er svært forskjellige av natur. Områdene har likevel det til felles at de er viktige for mer enn én art, omfattes gjerne av flere utvalgskriterier og allerede er anerkjent for sin verdi. Det er ikke mulig med en nøyaktig definert avgrensning av de særlig verdifulle og sårbare områdene, men de viktigste delområdene er illustrert i figur 3.10.

Figur 3.10 Særlig verdifulle og sårbare områder
 i Norskehavet

Figur 3.10 Særlig verdifulle og sårbare områder i Norskehavet

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning/Havforskningsinstituttet

En nærmere beskrivelse av områdene, og deres sårbarhet for gitte påvirkningsfaktorer gis i det følgende. I oppsummeringen av sårbarhet er det fokusert på sårbarhet for potensielle direkte påvirkninger, uavhengig av det faktiske aktivitetsnivået i Norskehavet i dag. Sårbarheten for ulike påvirkninger vil kunne variere mellom de ulike områdene fordi verdiene i områdene er definert ut fra ulike arter og naturtyper. For øvrig har alle områdene en viss sårbarhet for akkumulering av forurensning, introduksjon av fremmede organismer, klimaendringer, forsuring av havet og generelt samvirkende effekter av all menneskelig påvirkning.

3.3.1 Kystsonen

Kystsonen dekker et bredt spekter av områder med ulike oseanografiske forhold. Områdene Stad til Runde, Trøndelagskysten inkludert Froan, Vikna og Sklinna, Helgelandskysten inkludert Sømna og Vega, Remman og Vestfjorden er vurdert som særlig verdifulle.

Kystområder med holmer og skjær gir grunnlag for et rikt fugleliv, og det er store forekomster av hekkende og overvintrende sjøfugl langs hele kysten. De kystbundne artene av sjøfugl er avhengig av gruntvannsområder hvor de kan finne næring, mens de pelagisk beitende sjøfuglartene henter føde lenger ut i havet og har en vesentlig større arealbruk. Områdene fra Stad til Runde, Trøndelagskysten med Froan, Vikna og Sklinna, og Helgelandkysten med Sømna og Vega er vurdert som særlig verdifulle for sjøfugl. Runde, som er et av de viktigste fuglefjellene i Sør-Norge, har store bestander av alkefugl og lomvi som er vurdert som kritisk truet. Nordlig underart av sildemåke hekker også langs kyststrekningen (Møre til Troms, med viktigste hekkeforekomster på trøndelagskysten og Helgeland), og er en art som, tiltross for økning i enkelte delpopulasjoner, har hatt en dramatisk tilbakegang slik at den nå nærmest er borte fra Norge. Froan er et sentralt næringsområde for sjøfugl både i og utenfor hekketiden, og har flere store kolonier av storskarv.

Sjøpattedyr som havert, steinkobbe, nise og spekkhogger finnes langs hele kyststrekningen. Kystselene er stedbundne, spesielt i forbindelse med forplanting og hårfelling, og samler seg på utvalgte lokaliteter i disse periodene. Kaste- og hårfellingsområder utgjør kritiske og sårbare habitater. Av disse er Froan vurdert som særlig verdifullt kasteområde for havert. Mens haverten kun samler seg i kolonier i kasteperioden (når ungene fødes) og i hårfellingsperioden, oppholder steinkobbe seg i kolonier året rundt. Småhvalen nise opptrer i små flokker og er også relativt stasjonær. Utbredelsen av spekkhogger varierer derimot gjennom året. Om vinteren oppholder de seg i kystområdene, mens de om sommeren kan ha spredt fordeling i Norskehavet og Barentshavet. En del av spekkhoggerbestanden i Norskehavet følger vandringsmønsteret til norsk vårgytende sild. I perioder med overvintring av sild i Vestfjorden/Tysfjord, er det derfor stor ansamling av spekkhoggere der.

Tareskogen er viktig leveområde for et stort antall marine organismer i kystsonen. Stortaren har rike og frodige bestander i den sørlige delen av området, men er kraftig redusert av kråkebollenedbeiting i den nordlige delen.

Vestfjorden, mellom Lofoten og Salten i Nordland fylke, har tradisjonelt vært et hovedgyteområde for nordøstarktisk torsk. Gjennom det meste av perioden 1970 – 2000 var Vestfjorden med Ofotfjorden og Tysfjorden også det dominerende overvintringsområdet for norsk vårgytende sild. Selv om betydningen har vært mindre de siste årene, er Vestfjorden potensielt et svært viktig område for viktige fiskebestander. Området er også særlig viktig for sjøfugl, da spesielt med utgangspunkt i fuglekoloniene på Røst. Området er nærmere beskrevet forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten.

Miljøverdier langs kystsonen har sårbarhet knyttet til oljeforurensning, utslipp av søppel, bifangst og økning i fritidsaktiviteter. Samvirkende effekter øker sårbarheten. Kystsonen har store verdier av spesielt sjøfugl gjennom hele året. Eksempelvis er Møre-Stadt, Froan-Vikna, Helgelandskysten og Vestfjorden blant annet viktige områder for kystbundne dykkende arter og alkefugl hele året (nærings, overvintrings-, hekke- og myteområder). Sjøfugl er en så uensartet gruppe som helhet at inndeling i sårbarhet ofte foretas etter økologiske grupper med likhetstrekk i forhold til bruk av habitat, næringsadferd og næringsvalg. Disse gruppene har ulik sårbarhet i forhold til for eksempel påvirkninger som oljesøl, overfiske eller søppel. Eksempelvis knyttes sårbarheten for olje ofte til økologiske grupper og perioder av året, hvor den individuelle sårbarheten for olje ansees stor gjennom hele året for de artene som ligger på havoverflaten og dykker etter næring. Det gjelder især alkefugler som lomvi og lunde, lommer, skarver og marine ender (pelagisk og kystbundne dykkende arter). Sårbarheten for arter i andre økologiske grupper ansees høyere i perioder av året (overflatebeitende arter). Sjøfugl kan være sårbare for kystnære vindkraftverk.

3.3.2 Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken

Kontinentalsokkelen rommer et produktivt miljø med høy biodiversitet. Sokkelen er relativt smal utenfor Møre, men blir betydelig bredere utenfor Trøndelag og Nordland. Her finnes både frontsystemer, strømsterke områder og retensjonsområder, samt gyte- og fødeområder, oppvekstområder og drivbaner for fiskeegg og -yngel, beiteområder og overvintringsområder. Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken er vurdert som særlig verdifulle.

Vannmassene i området domineres av kystvann og atlanterhavsvann. Hovedstrømmen av atlanterhavsvann følger kanten av kontinentalskråningen nordover, mens kystvannet ligger som en kile oppå og innenfor det tyngre atlanterhavsvannet. På vei nordover blir skillet mellom de to vannmassene mindre skarpt. Kyststrømmen er en viktig transportvei og fører fiskeegg og -larver fra gyteområdene nordover mot oppvekstområder langs kysten og i Barentshavet. På bankområdene er det stor konsentrasjon av larver og yngel av fisk om våren, på grunn av at det her er lengre oppholdstid for kystvannet. Mørebankene utenfor Stad til nord av Buagrunnen, Haltenbanken vest for Vikna i Nord-Trøndelag, og Sklinnabanken utenfor kysten av Helgeland er alle viktige gyte- og tidlig oppvekstområder for norsk vårgytende sild og sei. Haltenbanken og Sklinnabanken er dessuten høyproduktive retensjonsområder (strømvirvler) med lang oppholdstid for drivende fiskeegg og larver.

Bankområdene gir også grunnlag for et rikt fugleliv som følge av store bestander av pelagiske fiskearter som sild. Sjøfuglene spiser flere arter av fisk, men noen sjøfuglarter er næringsspesialister og mer avhengig av enkelte fiskearter. Variasjonen i næringsvalg kan være stor både gjennom året, mellom år og regioner. Alkefugler, stormfugler, skarver og havsule tilbringer mesteparten av tiden på havet og henter all sin næring der.

I vårperioden, særlig annet kvartal, er fiskeegg og -larver fra de viktigste fiskebestandene i Nordøst-Atlanteren konsentrert over bankområdene. Fiskeegg og -larver er på individnivå sårbare for olje i vannsøylen. Silda gyter på bunnen og må ha en helt spesielt sammensatt bunnsubstrat. Sildegytefeltene på Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken er sårbare for fysisk påvirkning er som for eksempel av bunnredskap som trål, ankerkjettinger og lignende eller bunninstallasjoner, steindumping og utslipp av borekaks. I gyteperioden og under gytevandring vil fisk påvirkes av seismiske undersøkelser.

3.3.3 Sularevet og Iverryggen

Det er store forekomster av korallrev på midtnorsk sokkel. Sularevet utenfor kysten av Froan og Iverryggen nordøst for Haltenbanken er vurdert som særlig verdifulle.

Sularevet er et område med viktige forekomster av Lophelia-korallrev. Dette er også et område med uer, lange, brosme og sei. Iverryggen er et sokkelområde som ligger i nordøstskråningen av Haltenbanken vest for Vikna i Nord-Trøndelag, og er også et område med viktige forekomster av Lophelia-korallrev. Både Iverryggen og Sularevet er foreslått som områder til nasjonal marin verneplan og er beskyttet mot bunntråling.

Generelt er korallrevene langs midtnorsk sokkel store biologiske konstruksjoner med en kompleks romlig struktur, som gjør dem til et egnet leveområde for mange fastsittende og frittlevende organismer. Korallrevene kjennetegnes av stort artsmangfold og høye fisketettheter med brosme, lange og uer som de vanligste fiskeartene.

Korallrevene er sårbare for fysisk påvirkning av sjøbunnen.

3.3.4 Eggakanten

Eggakanten er betegnelsen på overgangsområdet fra de relativt sett grunne bankområdene til dypet i Norskehavet, og kan grovt sett beskrives som kontinentalskråningen fra Stad til nordvestspissen av Svalbard. Området har stor biologisk produksjon og høyt biologisk mangfold med stor konsentrasjon av mange fiske- og sjøfuglarter, og mange korallrev. Området er derfor vurdert som særlig verdifullt.

I frontsonen mellom kystvann og atlantisk vann er det stor omrøring av vannmasser (konvergensområder) noe som gir forhøyet biologisk produksjon og stor forekomst av dyreplankton og pelagisk stimfisk. Sjøfugl nyttiggjør seg denne høye produksjonen, og eggakanten er et viktig beiteområde for spesielt alkefugl og pelagiske arter som havhest og krykkje. Den store konsentrasjonen av dyreplankton gjør området til et viktig næringsområde for bardehval, og området er spesielt viktig for finnhval i syd og blåhval vest og nord av Svalbard. Det er også viktige gyteområder for dypvannsarter som vanlig uer, snabeluer, blåkveite og vassild i ulike deler av området.

Strømmene langs eggakanten gjør også at den er et svært egnet leveområde for svampsamfunn og korallrev. Røstrevet, korallrevet som ligger langs eggakanten 110 km vest for Røst i Lofoten, er verdens største kjente kaldtvannskorallrev og derfor særlig verdifullt. Dette området er nærmere beskrevet i forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten.

Området er stort og har et mangfold av arter og naturtyper som kan ha forskjellig sårbarhet for ulike påvirkninger. Eksempelvis er enkelte fiskebestander sårbare for høy beskatning, bunnsamfunn sårbare for fysisk påvirkning, sjøfugl sårbare for oljepåvirkning (hele året) og bifangst, samt fiskeegg og -larver av blåkveite og uer sårbare for olje i perioden med slike forekomster.

3.3.5 Den arktiske front

Den arktiske front er det området hvor det varme vannet fra Atlanterhavet møter det kalde og mindre salte vannet fra Arktis. I det sørlige Norskehavet er den østlige utbredelsen av fronten varierende, mens den er mer stasjonær lenger nord. Frontområder er verdifulle både fordi de representerer et begrenset og konsentrert område med høy produksjon, og fordi de har høy biodiversitet. Næringsstoffer frigjøres eller bringes opp til de øvre vannlag og danner grunnlaget for høy primærproduksjon (planteplanktonproduksjon). Stor primærproduksjon gir opphav til store mengder dyreplankton som krill og raudåte, som igjen utgjør næring for andre organismer høyere opp i næringskjeden slik som fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

Den store biologiske produksjonen gjør dette området til et viktig beiteområde for flere hvalarter som blåhval, finnhval, vågehval og bottlenosehval (nebbhval). Videre nordover langs iskanten til Framstredet nordvest av Svalbard er iskanten også av betydning for de samme hvalartene, men også for arter som er permanent tilknyttet isfylte farvann slik som grønlandshvalen.

Sjøfugl og sjøpattedyr er sårbare for oljesøl og bioakkumulerende miljøgifter. Ulike arter kan ha varierende sårbarhet gjennom året (se også beskrivelse av sjøfugls sårbarhet i kapittel 3.2).

3.3.6 Områder ved Jan Mayen – Vesterisen

Jan Mayen ligger i et frontområde hvor den nordgående Atlanterhavsstrømmen møter en sidegren av den sørgående Øst-Grønlandsstrømmen. Dette gir grunnlag for høy produksjon og store forekomster av dyreplankton, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Jan Mayen er i en særstilling når det gjelder forekomst av sjøfugl med 300 000 hekkende par og flere sjøfuglkolonier. De mest tallrike artene er havhest, alkekonge, polarlomvi og krykkje. Jan Mayen inkludert marint område ut til territorialgrensen er vurdert som verneverdig og en verneplan er under utarbeidelse.

Drivisområdet (Vesterisen) som dannes hver vinter nord for Jan Mayen er yngleområde for grønlandssel og klappmyss. Dette området er helt vesentlig for bestandene av disse selartene fordi Vesterisen er det eneste området i Norskehavet hvor det dannes store stabile arealer av vinterfrossen is. Vesterisen er sårbar overfor klimaendringer, og mengden vinterfrossen is har avtatt de senere årene. Utenom forplantnings- og hårfellingsperioden er både grønlandssel og klappmyss på til dels lange beitevandringer ved Svalbard, langs eggakanten i Norskehavet og ved Øst-Grønland. Det er observert en markant nedgang i antall fødte klappmyssunger, og klappmyss er derfor regnet som sårbar og truet.

Flere hvalarter som grønlandshval, narhval og hvithval, er knyttet til iskanten hele året i nordlige deler av Norskehavet hvor de beiter på den rike forekomsten av dyreplankton og fisk.

Grønlandssel og klappmyss er sårbare for olje spesielt i yngleperiodene. Området utgjør viktige hekke-, myte- og næringsområder for sjøfugl (spesielt 2 – 4 kvartal). Ulike sjøfuglarter kan ha varierende sårbarhet gjennom året (se også beskrivelse av sjøfugls sårbarhet i kapittel 3.2).

3.4 Marine kulturminner

Marine kulturminner er spor etter menneskelig virksomhet som nå ligger i eller under vann, for eksempel på grunn av skipsforlis, eller andre spor etter menneskelige aktiviteter på og ved havet. Negative effekter på kulturminnene er i hovedsak irreversible, slik at enhver skade vil gi permanent verdiforringelse. Effektene vil være avhengig av påvirkningenes art og omfang, samt kulturminnenes karakter, bevaringsgrad og bevaringsmiljø. Den norske kulturminneforvaltningen har meget begrenset oversikt over kulturminner i Norskehavet. Det mangler et systematisk kartleggings- og registreringsmateriale lik det man har for kulturminner på land.

Til toppen
Til dokumentets forside