St.meld. nr. 7 (2001-2002)

Om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten

Til innholdsfortegnelse

4 Særskilte problemstillinger på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet

4.1 Utstøting fra arbeidslivet, ­sykefravær og aldring

4.1.1 Generelt

Sandmanutvalget har i NOU 2000: 27 Sykefravær og uførepensjonering – Et inkluderende arbeidsliv, satt søkelyset på behov for å styrke oppfølgingen av arbeidstakere med redusert funksjonsevne, og å styrke innsatsen for å redusere omfanget av sykefravær og uføretrygding. Utvalget legger vekt på at tiltak for å forebygge sykefravær og tiltak for å hindre utstøting bør forankres i arbeidslivet og på den enkelte arbeidsplass, jf. avsnitt 6.5.

I kjølvannet av Sandmanutvalgets innstilling har departementet sendt et forslag til oppfølging av innstillingen på arbeidsmiljøområdet på høring. I høringsbrevet foreslås det å presisere og tydeliggjøre arbeidsgivers generelle plikter til planmessig forebyggings- og tilretteleggingsarbeid på arbeidsmiljøområdet. Videre foreslås det en presisering og tydeliggjøring av arbeidsgivers plikter til tilrettelegging av arbeidet på arbeidsplassen for den enkelte arbeidstaker, herunder forslag om en ny plikt til å utarbeide oppfølgingsplaner for arbeidstakere som er fraværende fra arbeidet på grunn av sykdom.

Sandmanutvalget tar ikke opp forholdene på sokkelen spesielt, og en rekke av de tiltakene som foreslås vil kunne være vanskeligere å gjennomføre i petroleumsvirksomheten enn i landbasert virksomhet.

4.1.2 Aldring og pensjon

Gjennomsnittsalderen for arbeidstakere i petroleumsvirksomheten på den norske del av kontinentalsokkelen har økt betydelig de senere år. En kartlegging foretatt av Oljedirektoratet i 1999 viser en gjennomsnittsalder på 42,9 år, en økning på 4,1 år i perioden 1992–1998. I 1998 var om lag 60 prosent av arbeidstakerne mellom 40 og 60 år, mens 2 prosent av arbeidstakerne var over 60 år.

Det er åpnet adgang til å innføre 65 års pensjonsalder i tjenestepensjonsordninger i operatørselskaper og entreprenørselskaper som har ansatte på permanent plasserte innretninger på sokkelen. Hittil er det bare operatørselskapene som har innført 65 års pensjonsalder. Entreprenørselskapene har opprettholdt 67 års aldersgrense. For rederiansatte er pensjonsalderen 60 år. I forbindelse med omstillingsprosessen i næringen, er det blant operatørselskapene blitt noe vanligere med tilbud om førtidspensjonering.

Reduksjon og økt fleksibilitet i pensjonsalder har i en rekke år vært et sentralt tema for arbeidstakersiden ved tarifforhandlingene. Temaet har vært gjenstand for utredninger og egne tariffkonferanser, og har også vært grunnlag for gjennomføring av streikeaksjoner. AFP-ordningen har til nå vært lite brukt, men bedriftsinterne tidligpensjonsordninger og såkalte «sluttpakker» står for en betydelig del av utgangen fra arbeidsstyrken. Ansatte i operatørselskapene har i langt større grad hatt tilbud om økonomisk kompensasjon ved «frivillig» avgang. Det har også vært gode forsikringsordninger ved tap av helseerklæring, jf. avsnitt 4.4, for rederi- og operatøransatte.

4.1.2.1 Alder som begrensende faktor i forhold til beredskapskrav

For å sikre oppnåelse av kravene til beredskapsfunksjoner, har en rekke selskaper etablert egne krav til fysisk kapasitet for arbeidstakere som ivaretar spesielt krevende beredskapsoppgaver. Kravene til fysisk kondisjon kan være høyere enn arbeids­takere over 55 år normalt kan møte, men kan i noen grad kompenseres for ved fysisk trening.

Det er viktig at selskapene planlegger organisasjonen slik at kombinasjonen av økende gjennomsnittsalder og redusert bemanning ikke får konsekvenser med hensyn på ivaretakelsen av de påkrevde beredskapsfunksjoner.

4.1.3 Arbeid på sokkelen: en helserisiko?

Det er uenighet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne om arbeid i petroleumsvirksomheten gir høyere helserisiko enn for tilsvarende landbasert virksomhet. Det er imidlertid en rekke forhold som etter myndighetenes vurdering anses å være godt dokumentert.

Dagens organisering av arbeidet og av arbeidstiden i petroleumsvirksomheten medfører spesielle utfordringer for eldre arbeidstakere med hensyn til at:

  • aldring medfører en gradvis reduksjon i fysisk styrke og utholdenhet, noe som blant annet har konsekvenser i forhold til pålagte beredskapsfunksjoner,

  • restitusjonstiden blir lengre. Restitusjons- og søvnforhold påvirkes spesielt ved høyt aktivitetsnivå, høyt belegg på innretningene og omfanget av nattarbeid,

  • aldring fører til større problemer med å tilpasse seg endringer i døgnrytme og endringer i søvnmønster i forbindelse med skiftarbeid. Dette gjelder særlig ved en skiftordning som innebærer at arbeidstakeren arbeider natt den første uken og svinger over til dagarbeid den siste uken (svingskift).

En rekke av selskapene har dokumentert kompetanse og erfaring med systematisk tilretteleggingsarbeid, noe som også gir et godt grunnlag for oppfølging av den enkelte arbeidstaker. Spesielt i operatørselskapene gir et godt samarbeid mellom bedriftshelsetjenesten og linjeorganisasjonen muligheter for utvikling av nye strategier for å ivareta helse og hindre utstøting. Der bedriftshelsetjenesten er innleid, er det viktig å tilrettelegge for nødvendig helhet og kontinuitet ved involvering i spørsmål knyttet til helse, miljø og sikkerhet.

Et annet område som peker seg ut, er kontraktsform og anbudspraksis. De økonomiske rammene som legges inn i kontrakter er ofte til hinder for å utnytte eksisterende kunnskap om helserisiko og forebygging både under drift og ved planlegging av nye arbeidsplasser. Myndighetene ser også at systematisk forebygging og oppfølging for entreprenøransatte vanskeliggjøres ved at eksempelvis vedlikeholdskontrakter gir små rom for satsing på helse, miljø og sikkerhet. Kontraktene bidrar til måter å organisere arbeidet på som krever høy arbeidsintensitet og lange arbeidsperioder med mye bruk av overtid. Dette skaper problemer for de med redusert arbeidsevne, og for bedriftenes muligheter for tilrettelegging.

Nye undersøkelser viser at arbeidstakere i petroleumsvirksomheten opplever omstillingsprosesser på en mer negativ måte enn andre bransjer. Forhold som trekkes frem, er økte omstillingskrav, tids- og resultatpress, redusert medbestemmelse og utviklingsmuligheter i arbeidet. I tillegg vil den opplevde risikoen forbundet med helikoptertransport og opphold på innretningene være en negativ psykososial faktor for noen arbeidstakere. Imidlertid opplever arbeidstakerne en større reduksjon i fysisk belastning enn mange andre arbeidstakergrupper.

Prognoser viser at om lag halvparten av arbeidstakerne må avslutte karrieren på grunn av tap av helseerklæring. Det eksisterer ikke noen samlet oversikt over årsakene til dette. Det er imidlertid grunn til å anta at tap av helseerklæring i stor grad skjer ut fra en vurdering av arbeidstakers generelle helsetilstand og arbeidsevne, på tross av at ordningen er hjemlet ut fra beredskapsmessige krav. Det er heller ikke dokumentert i hvor stor grad helseproblemer er en medvirkende faktor hos den store gruppen som tar sluttpakker.

Andelen arbeidstakere som mister helseerklæring er om lag den samme som andelen av den nasjonale arbeidsstyrken som blir uføretrygdet og er klart høyest for aldersgruppen over 50 år. Det har vært en økning i antall tapte helseerklæringer de senere år. Dette vurderes å ha direkte sammenheng med økningen i alder og aldersrelaterte helseplager.

4.1.4 Innkvartering

Det nye regelverket for helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten stiller krav til at boligkvarterets innredning og kapasitet skal sikre et forsvarlig bomiljø, være tilpasset de ulike funksjonene som skal ivaretas og forventet personellbehov i de ulike fasene av petroleumsvirksomheten. Kravet om kapasitet innebærer blant annet at boligkvarteret dimensjoneres med tilstrekkelige marginer for å unngå overbelegg ved bemanningstopper.

Departementet har fått en klar forståelse av at innkvarteringsforholdene på innretningene er blitt forverret som følge av innsparinger. Dette går på bekostning av nødvendig restitusjon og hvile for arbeidstakerne, noe som også innebærer en sikkerhetsrisiko. Dette gjelder ikke minst for ambulerende entreprenøransatte som gjennomfører modifikasjoner og vedlikehold. Disse arbeidstakerne arbeider ofte i perioder hvor boligkvarterene er hardt belastet.

Det nye HMS-regelverket gjør det klart at kravet om nødvendig restitusjon og hvile innebærer at alt personell får sove uforstyrret og normalt alene. Departementet legger til grunn at operatørselskapene så langt dette er praktisk mulig også tilrettelegger for dette på eksisterende innretninger gjennom å utnytte tilgjengelig kapasitet og planlegger å gjennomføre aktiviteter i samsvar med den tilgjengelige boligkapasiteten.

Innkvartering må for øvrig også ses i sammenheng med skytlingsproblematikken, jf. avsnitt 4.14.3.

4.1.5 Tiltak for å møte utstøtingsproblematikken i petroleumsvirksomheten

Det er etter hvert blitt bedre kunnskap om omfanget av utstøting på grunn av aldring. Sammen­hengen mellom uheldige psykiske og mentale belastninger og økt risiko for en rekke arbeidslivsrelaterte sykdomstilstander er også godt dokumentert.

Tidlig utgang fra arbeidet i petroleumsvirksomheten er i all hovedsak knyttet til «frivillig» avgang eller tap av helseerklæring. Kombinasjonen av lav mobilitet, høy rekrutteringsalder og høy gjennomsnittsalder gir grunnlag for å anta at andelen av eldre arbeidstakere vil fortsette å øke i årene fremover. Det kan derfor ventes en økning i omfanget av aldersrelaterte helseplager og en økning i plager som skyldes uheldig langtidseksponering i arbeidet.

Arbeidsgiverne har etter regelverket en klar forpliktelse til å ivareta og følge opp arbeidstakere med redusert arbeidsevne eller som har utviklet funksjonshemming. Å styrke mulighetene for å kunne tilby annet arbeid for de som ikke lenger kan arbeide på sokkelen, er derfor en klar utfordring.

For ansatte i operatørselskapene begrenses muligheten for omplassering både av at arbeidstakerne ofte har bosted langt fra bedriftens landbaserte virksomhet, og av at arbeidsevnen hos dem som mister helseerklæring synes å være lav. Mulighetene for individuelle tilpasninger av arbeidsbelastning er blitt ytterligere begrenset gjennom bemanningsreduksjoner gjennomført de senere årene og ved at mange entreprenøransatte arbeider på kontrakter. Dette vanskeliggjør helhetlig tilrettelegging og oppfølging.

For å forhindre tidlig utstøting på grunn av helseproblemer, må det fokuseres på eksponeringsfaktorer som har langvarige effekter, eller hvor effekten først opptrer etter lang tids eksponering. Økt kunnskap om hvilke helseplager som gjør at arbeidstakerne støtes ut eller trekker seg ut av petroleumsvirksomheten på sokkelen, er blant annet nødvendig for at myndigheter og næringen skal kunne etablere hensiktsmessige tiltak på overordnet nivå. Tiltakene som iverksettes må blant annet understøtte:

  • næringens evne til å løse de fremtidige oppgavene i petroleumsvirksomheten ved å ta hensyn til arbeidstakernes alder, helse og kompetanse,

  • arbeids- og oppholdsforhold som legger til rette for ivaretakelse av god helse gjennom hele yrkeskarrieren,

  • mulighet for en verdig avslutning på yrkeskarrieren for de som ikke har helse til å arbeide på sokkelen frem til pensjonsalder, ved blant annet overføring av arbeidsoppgaver til land,

  • utforming av arbeidsplassene med tanke på at eldre arbeidstakere og arbeidstakere med redusert arbeidsevne skal kunne utføre oppgavene uten økt risiko for helseskader,

  • opprettholdelse av beredskapsfunksjoner.

En fremskriving av den nasjonale arbeidsstyrken og prognoser for næringens behov for arbeidskraft, indikerer et stramt arbeidsmarked frem mot år 2010. I lys av de rekrutteringsutfordringene som næringen står overfor, blir det således av stor betydning å legge forholdene til rette for å forhindre en økning av helseproblemer, fravær og tidlig utstøting.

Samlet gir arbeidsmiljøloven, utdypet med bestemmelser i det nye HMS-regelverket, et godt grunnlag for å stille krav til både systematisk og individuell oppfølging av arbeidstakere som får problemer med å stå i arbeidet på grunn av at helsen svikter.

Det er myndighetenes inntrykk at partene i petroleumsvirksomheten nå har en rimelig lik forståelse av eksisterende og fremtidige utfordringer knyttet til å sikre ivaretakelsen av arbeidsevnen til eldre arbeidstakere. Som et ledd i arbeidet med å gripe tak i problemstillingene har partene i fellesskap etablert et prosjekt, «Aldring og helse» som har som mål å legge til rette for bedre ivaretakelse av eldre arbeidstakere og arbeidstakere med redusert arbeidsevne, både for å sikre den enkeltes helse og for å sikre tilgangen til kvalifisert arbeidskraft i framtiden. Et forprosjekt gir rammene for en satsing som omfatter:

  • etablering av mer kunnskap om viktige årsaker til helserelatert utgang fra arbeidet samt kunnskap om effekter av tidligere gjennomførte tiltak,

  • gjennomføring av konkrete tiltak i bedrifter i ulike bransjer,

  • evaluering av gjennomførte tiltak og tverrgående analyser av effekter.

Myndighetene har forventninger til at partene, med arbeidsgiverne i spissen, effektivt utnytter de muligheter samarbeidet gir til å skape en mer positiv utvikling med hensyn til mulighetene for ivaretakelse av personell med redusert arbeidsevne. Myndighetene ser det som helt avgjørende at prosjektet også fokuserer på de entreprenøransattes situasjon. Oljedirektoratet må bidra aktivt i prosessen med faglig støtte og gjennomføring av målrettet tilsyn.

En rekke av de utfordringer som er skissert ovenfor er spesifikke for petroleumsvirksomheten, men overordnede i den forstand at løsninger må finnes eller iverksettes gjennom et samarbeid mellom partene og myndighetene. Overordnede tiltak kan heller ikke etableres løsrevet fra eventuelle nasjonale strategier for å følge opp de aktuelle problemstillingene.

Departementet mener derfor at det vil være nødvendig å sette ned en partssammensatt arbeidsgruppe som skal gå nærmere inn i utfordringer som best kan håndteres gjennom samarbeid mellom partene. Eksempler på slike utfordringer er:

  • løsning av eventuelle begrensninger med hensyn til tilrettelegging på sokkelen og rehabilitering på land,

  • vurdering av samarbeidsformer, herunder kontraktsstrategier mellom bransjer, med hensyn til å styrke mulighetene for tilrettelegging og oppfølging,

  • vurdering av eksisterende tariffavtaler med hensyn til begrensninger og muligheter for å bedre næringens muligheter for å følge opp kravene i arbeidsmiljøregelverket som går på håndtering av redusert arbeidsevne/utstøting/tilrettelegging/rehabilitering,

  • sokkelspesifikke tiltak for å bedre samspillet mellom myndighetene som er involvert i oppfølging av disse kravene,

  • vurdering av behov for overordnede virkemidler.

Gjennom sitt arbeid vil en slikt arbeidsgruppe også kunne forberede og forbedre mulighetene for at det kan arbeides videre med de ulike problemstillingene på andre arenaer som tarifforhandlinger, samarbeidsavtaler mellom myndigheter og prosjektet «Aldring og helse».

Arbeidet i prosjektet «Aldring og helse» og i denne arbeidsgruppen må også ses i sammenheng med det pågående arbeid med gjennomgangen av arbeidsmiljøloven, jf. avsnitt 6.10.

4.2 Arbeidsbetinget sykdom

Med arbeidsbetinget sykdom menes sykdom som helt eller delvis skyldes forhold i arbeidet. I petroleumsvirksomheten kan dette være forhold som er direkte knyttet til eksponering under utføring av arbeidet eller til opphold på innretningen. Det kan også være forhold som er knyttet til transporten til og fra innretningen.

Det har de senere år vært et økende fokus på arbeidsrelaterte sykdommer i petroleumsvirksomheten, noe som har gitt bedre innsikt i årsaksmekanismer og risikoforhold i bedriftene. Departementet viser i denne sammenheng også til den uavhengige granskingskommisjonen som ble opprettet for å granske alle forhold i tilknytning til dykking i pionertiden i petroleumsvirksomheten. Denne vil også belyse hvorvidt arbeidet har påført dykkerne skader, jf. avsnitt 6.1.2.

Oljedirektoratet har gjennom regelverket og oppfølgingen av dette skjerpet kravene til registrering og oppfølging av arbeidsbetinget sykdom. Direktoratet har siden 1992 registrert innmeldte tilfeller av arbeidsbetinget sykdom. Tilsyn viser at det er en betydelig underrapportering av arbeidsbetinget sykdom på sokkelen og at det er grunn til å anta at det er et stort forbedringspotensial i bedriftenes oppfølging på dette området.

Fra enkelte hold hevdes det at arbeidsrelatert sykdom er et uformelt eksklusjonskriterium hos enkelte entreprenører. Det hevdes videre at sykdom og symptomer som kan skyldes arbeidsmiljøet, av ulike årsaker skjules for både helsetjeneste og ledelse, så lenge dette er mulig.

I deler av entreprenørnæringen er innleid bedriftshelsetjeneste vanlig. Her er det en utfordring å sikre at virksomhetene selv har tilstrekkelig bestillingskompetanse, og at det stilles klare krav med hensyn til hva helsetjenesten må bidra med for at oppfølgingen skal være i tråd med lovverket.

Det er nødvendig med fortsatt satsing på å forbedre rapportering og oppfølging av arbeidsbetinget sykdom fra alle aktørenes side. God kontakt mellom fagmiljøene i selskapene og myndighetene er en viktig forutsetning for dette arbeidet.

4.3 Psykososialt arbeidsmiljø

4.3.1 Generelt

I Norge har det de senere år vært en markert økning i langtidssykemelding og uføretrygding som følge av ulike mentale lidelser. Mennesker under 30 år med slike lidelser er nå den raskest voksende gruppen av nye trygdebrukere. Oppfølging av psykososiale forhold på arbeidsplassen er derfor et viktig satsingsområde.

I løpet av 90-tallet er det etablert mer sikker viten om økt helserisiko knyttet til ulike psykososiale forhold i arbeidet. Spesielt gjelder dette forholdet mellom objektive og opplevde krav, graden av sosial støtte og balansen mellom innsats og belønning.

Samtidig med økt kunnskap om risiko er det utviklet nye kartleggings­metoder og verktøy, som gir et bedre bilde av tilstanden med hensyn til ulike psykososiale faktorer. Det finnes i dag en nasjonal og nordisk erfaringsbase med hensyn til vurdering av resultater fra slike kartlegginger, samt utvikling og implementering av tiltak for å redusere risiko.

4.3.2 Myndighetenes erfaringer

Oljedirektoratets erfaring er at ivaretakelsen av menneskelige faktorer ved prosjektering av nye innretninger ofte har vært begrenset til tekniske forhold og arbeidsmiljøfaktorer. Et større fokus på psykososiale faktorer vil gi betydelige forbedringer med hensyn til dimensjonering av jobbkrav og muligheter for mestring. Et viktig element vil være å vurdere utforming av arbeidsplassen i forhold til organisasjon slik at planløsning kan bidra til gode arbeidsprosesser.

Erfaringene viser at det er viktig å sørge for at arbeidstakerne blir tatt med på råd og har mulighet for å delta ved utformingen og endringer av egen arbeidsplass. I løpet av de senere år har omfanget av endringsprosesser, nedbemanning og «outsourcing» i petroleumsvirksomheten vært særlig høyt, jf. avsnitt 4.7. Dette har medført at organisasjonstilknytning og jobbinnhold er endret for et flertall av arbeidstakerne.

Regelverket stiller klare krav om at planlagte endringsprosesser skal utnyttes med sikte på å oppnå forbedringer av arbeidsmiljøet. En undersøkelse fra Abeidsforskningsinstituttet (AFI) indikerer imidlertid at utviklingen den senere tiden ikke har medført en forbedring av det psykososiale arbeidsmiljø. Fra arbeidstakernes side oppleves den psykiske belastingen fortsatt som høy. For viktige forhold som, faglige utviklingsmuligheter, resultatforventninger og jobbkrav, tidspress og medvirkningsmuligheter, oppleves utviklingen som en forverring. Det meldes imidlertid svært få arbeidsrelaterte lidelser med psykososial årsak til Oljedirektoratet.

Det er viktig at symptomer eller sykdom som har sin årsak i psykososiale forhold, integreres i virksomhetenes oppfølgings- og rehabiliteringsopplegg på lik linje med plager som er knyttet til andre årsaksfaktorer.

Bedriftshelsetjenestene i selskapene hevder at det er vanskelig å ivareta konfidensialiteten ved oppfølging, og at mange arbeidstakere derfor ikke ønsker å melde fra om slike plager. En årsak til dette kan være at mobbing og sosial utstøting ofte er elementer i et dårlig psykososialt arbeidsmiljø. Flere forhold kan medvirke til dette, for eksempel dårlig personalledelse, press med hensyn til rapportering av uhell og skader på grunn av kollektive bonusordninger samt konflikter ved valg av skiftordninger.

Arbeidsmiljøregnskaper knyttet til klimamålinger og lignende, er metoder som i større grad tas i bruk. Erfaringene fra myndighetenes tilsyn viser likevel at næringen har betydelige utfordringer med hensyn til å:

  • utvikle og ta i bruk bedre verktøy og metoder for å sikre at psykososiale forhold ivaretas i design av nye organisasjoner,

  • kvalifisere metoder for målinger, kartlegginger og oppfølginger av det psykososiale arbeidsmiljøet i driftsfasen,

  • etablere beste praksis med hensyn til hvordan tiltak iverksettes etter at kartleggingene er gjennomført.

Det nye regelverket tydeliggjør kravene til kartlegging og vurdering av psykososiale forhold. Arbeidsgiverne forventes, i samarbeid med arbeidstakerne, å utvikle strategier for å ivareta og forbedre psykososiale forhold i alle faser. Denne strategien må være i tråd med prinsippene for risikoreduksjon i petroleumsvirksomheten ved å iverksette:

  • primærforebyggende tiltak ved å systematisk fjerne eller redusere risikofaktorer,

  • tiltak som styrker arbeidstakernes mestringsevne i forhold til relevante risikofaktorer,

  • behandle de som blir syke som følge av et dårlig psykososialt miljø på arbeidsplassen.

4.4 Forskrift om helsekrav for personer i petroleumsvirksomheten

Av hensyn til sikkerheten er det fastsatt en forskrift med krav til helse for det personellet som skal oppholde seg på innretninger på sokkelen. Den gjeldende forskriften er for tiden under revisjon.

Kravene til helse er satt noe høyere enn det som gjelder for vanlige bilførere, men noe lavere enn det som gjelder for offentlig personbefordring med bil og for sjøfolk. Det er særlig tilstander med økt sannsynlighet for akutt tap av bevissthet, for eksempel epilepsi og insulinkrevende diabetes, som gir grunnlag for nekting av helseattest for personer i petroleumsvirksomheten. I forskriftene er det dessuten satt som krav at undersøkende lege skal gjøre en sikkerhetsmessig vurdering av om den aktuelle personen er skikket til opphold på en innretning. Det forutsettes da som et eksempel, at mulighetene for å gjennomføre evakuering på en trygg måte skal være vurdert.

Det er rene sikkerhetsmessige motiv som ligger til grunn for dette regelverket, slik at funksjonelle vurderinger ut fra en persons evne til å ivareta visse arbeidsoppgaver ikke faller inn under myndighetskravene.

Dersom undersøkende lege finner at forskriftens krav ikke er oppfylt, kan vedkommende person selv velge å forfølge dette videre i form av en søknad om dispensasjon fra myndighetskravene eller i form av en klage på legens vurdering. Både søknader om dispensasjon og eventuelle klager behandles i første omgang av Fylkeslegen i Rogaland. Fylkeslegens vedtak i saken kan eventuelt bringes inn for en partssammensatt klagenemnd. I realiteten har den aktuelle personen således anledning til en tre-trinns saksbehandling. Dette er noe avvikende fra vanlig forvaltningspraksis, men antas å være en god sikring av den enkeltes rettssikkerhet.

Når det gjelder saker som kommer til saksbehandling hos Fylkeslegen i Rogaland, dreier det seg alt overveiende om saker knyttet til tilstander som kan medføre akutte tap av bevissthet samt psykisk sykdom, oftest hos relativt unge arbeidstakere. Eventuell nektelse av helseattest begrunnet i aldersrelaterte tilstander og slitasjesykdommer blir sjelden brakt inn for fylkeslegen til klagebehandling.

I Norge er det valgt en løsning med forskriftsdefinerte helsekrav. Dette medfører at statlige myndigheter spiller en sentral rolle. Andre land, som Storbritannia, Nederland og Danmark, har lagt ansvaret for å fastsette konkrete helsekrav til næringen selv. Denne forskjellen i forvaltning av helsekravene medfører visse praktiske problemer for samarbeidet rundt Nordsjøen.

I forbindelse med revisjonen av gjeldende forskrift tas det sikte på å løse disse slik at det blir lettere for personell å bevege seg fra nasjon til nasjon uten å måtte behøve ny undersøkelse og ny helseattest. Det synes foreløpig likevel ikke å være aktuelt å gå bort fra ordningen med at statlige myndigheter stiller krav til helse og forvalter dispensasjons- og klageordningene på dette området.

Norske helsemyndigheter har for øvrig i en årrekke godkjent utenlandske leger til å foreta undersøkelse med hjemmel i norsk regelverk. Tilsvarende er også flere norske leger anerkjent til å foreta undersøkelse etter britiske helsekrav.

4.5 Matvaretrygghet

Kravene til matvaretrygghet, inklusive hygienisk forsvarlig drikkevann, har frem til nå formelt sett vært gitt gjennom en forskrift om hygieniske forhold med videre for innretninger i petroleumsvirksomheten, fra 1991. Den hygieniske standard som legges til grunn på dette området er fullt ut tilsvarende det som gjelder for landbasert virksomhet som driver med frembud av næringsmidler. Tilsvarende gjelder drikkevannsforsyningen som følger kravene i gjeldende EØS-regelverk. Kravene på dette feltet blir videreført i det nye forskriftsverket for petroleumsvirksomheten.

Det har i noen sammenhenger vært stilt spørsmål ved om innføringen av ny teknologi i matvareproduksjonen, for eksempel økt bruk av prefabrikkerte produkter, medfører en sikkerhetsrisiko. Tilsynsmyndigheten har vurdert at dette ikke er tilfelle i og med at de teknologiske løsningene som hittil er blitt valgt er godt kjent fra landbasert næringsmiddelvirksomhet. Spørsmålet er også blitt vurdert i forbindelse med utbrudd av næringsmiddelrelatert sykdom uten at en har hatt grunn til å mistenke innføringen av ny teknologi som årsak til utbruddene.

For import av matvarer til innretninger i norsk petroleumsvirksomhet gjelder de samme regler som for import av næringsmidler til fastlandet. Tilsynsmyndigheten har forsøkt å kartlegge rutinene for import uten å kunne avdekke svikt i forhold til gjeldende myndighetskrav.

Ved å knytte arbeidet med smittevern entydig opp mot lov om smittevern har myndighetene klargjort ansvaret for gjennomføring av tiltak og utøvelse av tilsyn på dette området på sokkelen.

Det statlige tilsynet med drikkevann og næringsmidler gjennomføres av Statens helsetilsyn gjennom Fylkeslegen i Rogaland. I nødvendig utstrekning søker disse støtte hos Statens institutt for folkehelse og det kommunale næringsmiddeltilsynet for å sikre en tilstrekkelig spesialkompetanse på dette området. Det forutsettes at det innenfor petroleumsvirksomheten er etablert systemer for internkontroll når det gjelder frembud av næringsmidler på samme måte som innenfor landbasert virksomhet.

4.6 Arbeidstid, skift og nattarbeid

4.6.1 Skiftarbeid og sikkerhets- og ­helserisiko

Skiftarbeid med nattskift gir betydelig reduksjon i søvnmengde og søvnkvalitet. Disse forstyrrelsene er belastende og gir økt risiko for en rekke helseplager. Nattarbeid kan utgjøre en sikkerhetsrisiko ved at trette og uopplagte arbeidstakere kan gjøre flere feil som kan få store konsekvenser. Det har også vist seg, når en sammenlikner tilsvarende arbeidsoppgaver, at det skjer flere arbeidsulykker i tiden mellom kl 00.00 – 06.00 enn på andre tider av døgnet.

Et flertall av arbeidstakere som arbeider natt, foretrekker en arbeidstidsordning som innebærer at det arbeides natt den første uken og svinges over til dagarbeid den siste uken (svingskift). Ordningen medfører at arbeidstakeren unngår problemer som er forbundet med å snu døgnrytmene i friperioden.

Samtidig har forskning vist at svingskift medfører et betydelig større omfang av søvnproblemer enn skiftordninger hvor det arbeides natt alle 14 dager på annenhver tur (helskift). Det gjennomsnittlige forbruket av sovemedisin er eksempelvis dobbelt så høyt for de som arbeider på svingskift, målt i forhold til de som arbeider nattskift (kl 18-06). Svingskift skaper også større konflikter i forhold til kroppens biologiske rytmer.

For enkelte typer arbeid er det dokumentert en økning i ulykkesrisiko etter 8-10 timers arbeid.

Arbeidsperioder på 10-12 timer blir vanligere også i ulike landbaserte virksomheter. Det er ikke dokumentert helseskadelige effekter av slike arbeidsperioder dersom arbeidsforholdene oppleves som gode. Viktige forutsetninger for å unngå helseskader synes å være lett selvstyrt arbeid, mulighet for styring av pausemønster og tilstrekkelig restitusjonsperiode mellom skiftperioder.

Det nye regelverket klargjør at arbeidet på innretningene skal planlegges slik at mest mulig arbeid blir utført på dagtid, og slik at arbeidstakerne sikres nødvendig restitusjon og hvile.

4.6.2 Bruk av overtid

Arbeidstakerorganisasjonene har pekt på at det i økende grad planlegges for bruk av overtid, ikke minst i forbindelse med modifikasjonsprosjekter, omstillingsprosesser og nedbemanninger. Overtid for regulære arbeidstakere registreres og følges opp av både myndigheter og partene i arbeidslivet. Oljedirektoratet har ikke registrert noen systematisk økning i bruk av overtid.

Tidlig på 90-tallet avdekket direktoratet gjennom tilsyn en rekke eksempler på at ledende personell arbeidet uforsvarlig lange arbeidsøkter uten tilstrekkelig hvile. Dette var særlig et problem innen brønnservicebransjen. Tilsyn i de senere år har vist at dette problemet nå også er gjeldende for arbeidstakere med ledende eller særlig selvstendig stilling på andre områder enn brønnservice.

Uforsvarlig lange arbeidsøkter innebærer en sikkerhetsrisiko. Departementet har derfor besluttet å utvide den særlige plikten til å registrere arbeidstiden for arbeidstakere med ledende eller særlig selvstendig stilling i brønnservicebransjen til å gjelde alle arbeidstakere med slik selvstendig stilling. Endringer som ivaretar dette, er gjort gjeldende i det nye sokkelregelverket.

Departementet legger til grunn at operatørene i fremtiden kun gjennomfører aktivitet som er nødvendig for å ivareta forsvarlig drift på natt. Departementet forventer videre at forholdene legges til rette slik at hensynet til ansattes helse, alder og allmenne krav til restitusjon og hvile, tas hensyn til ved organisering av arbeidet og transport.

Kravene som regulerer forholdet mellom hviletid og arbeidstid, krav til tilrettelegging for god restitusjon og krav med hensyn til omfanget av nattarbeid, er tydeliggjort i det nye helse-, miljø- og sikkerhetsregelverket.

Departementet legger til grunn at det blir sanksjonert mot bruken av uforsvarlig lange arbeidsøkter dersom dette blir dokumentert.

4.7 Omstillingsprosesser

For å møte utfordringene som næringen har stått overfor utover på 90-tallet, har næringen i økende grad gjennomført organisatoriske endringer. Departementet har lagt stor vekt på oppfølging av endringsprosessene, blant annet gjennom å legge føringer for Oljedirektoratets prioriteringer. Direktoratets oppfølging har i stor grad bestått i tverrfaglige tilsyn som har fokusert på oppfølging av selskapenes planlegging og gjennomføring av endringsprosessene.

Regelverket stiller krav om at konsekvenser av endringsprosessene skal vurderes før endringene gjennomføres. Hensikten er å skaffe et kvalifisert beslutningsgrunnlag for blant annet bemanning og organisering, iverksetting av kompenserende tiltak og oppfølgingsplaner. Arbeidstakerne og deres representanter skal involveres, og det er krav til at de som gjennomfører analysen skal ha nødvendig kompetanse. Analysene skal stå i et rimelig forhold til den eller de endringer som gjennomføres.

Effektene av endringsprosesser er ofte blitt undervurdert i forhold til konsekvensene for arbeidstakerne og virksomheten på kort og lang sikt. Erfaring viser at endringsprosesser kan ha betydelige konsekvenser både for sykefravær og gjennomsnittsalder for arbeidstakerne. Konsekvensene avhenger imidlertid av bransje og selskapsinterne virkemidler. Endringene kan også påvirke viktige psykososiale forhold med konsekvenser for arbeidstakerens mestringsevne og motivasjon, og dermed få direkte konsekvenser for sikkerheten.

I lys av erfaringene fra myndighetenes tilsyn med endringsprosessene, klargjør det nye sokkelregelverket styrings- og analysekrav så vel som krav til arbeidstakermedvirkning.

Myndighetene har registrert en holdningsendring hos de fleste større aktører, som nå i økende grad erkjenner nødvendigheten av konsekvensvurderinger og arbeidstakermedvirkning i forkant av organisasjonsendringer. Denne holdningsendringen har skjedd gjennom erfaringslæring i næringen, påtrykk fra arbeidstakerorganisasjoner og som følge av direktoratets tilsyn. Dette har bidratt til forbedring av metoder for konsekvensvurdering, planlegging av endringene, organisering og oppfølging av endringsprosesser. Det er imidlertid fortsatt behov for forbedringer av analyseverktøy og indikatorer for måling av endringseffekter til bruk ved gjennomføring av endringsprosesser. Spesiell oppmerksomhet må vies til hvordan disse bedre kan ta hensyn til psykososialt arbeidsmiljø og arbeidstakernes alder og arbeidsevne.

4.8 Arbeidstakermedvirkning

4.8.1 Arbeidstakermedvirkning – rammer og erfaring

Gjennom årene er det på en rekke områder etablert en god praksis når det gjelder arbeidstakermedvirkning, men det er også områder med forbedringspotensiale. Dette gjelder blant annet arbeids­takermedvirkning i forbindelse med omstillings- og effektiviseringsprosesser, innføring av nye administrative styringsverktøy, innføring av nye IKT-systemer og ved inngåelse av kontrakter.

Fra enkelte av de tillitsvalgte er det gitt uttrykk for at ansatte har for liten innflytelse på egen arbeidssituasjon, og at deres kompetanse og erfaring ikke benyttes i tilstrekkelig grad i prosesser som er av betydning for virksomheten. Det lokale tillitsmannsapparatet og den lokale vernetjeneste gir også uttrykk for at de opplever liten grad av innflytelse og medvirkning i omstillingsprosesser hvor endringsforslagene og rammebetingelsene hovedsakelig blir forelagt det sentrale tillitsmannsapparatet. Oljedirektoratet har gjennom tilsynet registrert tilsvarende.

I pilotprosjektet om «Aldring og helse», jf. avsnitt 5.2.3, ble utviklingen på arbeidsmiljøom­rådet i perioden 1996–1998, sammenlignet med andre bransjer. Rapporten viser at oljeindustrien er den bransjen der størst andel arbeidstakere oppgir at det opplever redusert medvirkning (27 prosent mot 16 prosent i arbeidslivet totalt). I undersøkelsen skiller også oljeindustrien seg ut som den bransjen der størst andel oppgir at de har opplevd redusert faglig utvikling de senere år (39 prosent mot 24 prosent i arbeidslivet totalt).

Kravene til arbeidstakermedvirkning er klargjort i det nye sokkelregelverket.

De tillitsvalgte har også pekt på at de ikke har innflytelse i beslutningsprosesser som gjennomføres i lisensgruppene. Dette er fora der rettighetshaverne blant annet gjennom budsjetter og andre prioriteringer legger viktige premisser for helse, miljø og sikkerhet i virksomheten. Arbeidstakerorganisasjonene har derfor stilt krav om deltakelse i lisensgruppene.

Fra Oljeindustriens Landsforening (OLF) blir det foreslått som en alternativ løsning at de systemer som eksisterer for arbeidstakermedvirkning når det gjelder helse, miljø og sikkerhet også brukes når det gjelder de samme spørsmål i lisenskomiteene.

Arbeidstakernes representanter i operatørens bedriftsutvalg (BU) bør få adgang til lisenskomiteens sakslister og kan be om at saker som angår helse, miljø og sikkerhet diskuteres i utvalget før de behandles i lisenskomiteene. Operatørens ledelsesrepresentanter tar med de kommentarene som er fremkommet i bedriftsutvalget. Når det gjelder eksisterende felt vil arbeidstakermedvirkning kunne skje gjennom arbeidsmiljøutvalgene på feltene.

En slik løsning vil i følge OLF ikke være til hinder for at selskapene kan involvere de ansatte på andre måter når det gjelder «HMS – saker» i lisenssammenheng, eksempelvis ved at lisenskomiteene avholder spesielle HMS-møter der arbeidstakerne i de selskaper som har arbeidstakere på den relevante innretningen er representert gjennom sine hovedvernombud.

Departementet mener at spørsmålet om arbeidstakermedvirkning i lisensgruppene må ses i et større medvirkningsperspektiv og vil foreslå at det settes ned en egen partssammensatt arbeidsgruppe for å utrede disse problemstillingene nærmere, jf. avsnitt 7.3.

Spørsmålet må også ses i sammenheng med arbeidet i utvalget som er satt ned for å gjennomgå arbeidsmiljøloven, jf. avsnitt 6.10.

4.8.2 Det organiserte verne- og ­miljøarbeidet

4.8.2.1 Verneombudsordningen

Verneombudsordningen er en viktig del av det norske HMS-regimet. Verneombudene skal representere alle arbeidstakerne innen et gitt geografisk verneområde.

Arbeidsgiver er forpliktet til å tilrettelegge for at verneombud kan fylle sin funksjon. Verne- og miljøarbeid er et viktig bidrag til å sikre forsvarlig virksomhet, og arbeidsgiver må derfor bidra til å gjøre vernearbeid mer attraktivt. Hovedbedriftene har også et spesielt ansvar for å skape trygghet hos entreprenørers og leverandørers verneombud til å fremme saker som går mot oppdragsgiver.

Verneombudene har rett og plikt til å delta i arbeid av betydning for helse, miljø og sikkerhet og kan være med på myndighetenes tilsyn i egne verneområder.

I den senere tid har myndighetene fått klare tilbakemeldinger fra arbeidstakersiden om at verneombudsordningen ikke lenger fungerer i henhold til intensjonene ved at:

  • flere verneombud ikke får avsatt tilstrekkelig tid til å ivareta verneombudsfunksjonen,

  • arbeidstakere kan være lite motiverte for å påta seg vervet som verneombud på grunn av vervets lave status i deler av virksomheten og frykt for redusert karrieremuligheter,

  • verneombud i enkelte entreprenørselskap opplever manglende respekt og forståelse for deres rolle og funksjon og er mer tilbakeholdne med å fremme saker av hensyn til jobbsikkerhet og kontraktsmessige konsekvenser,

  • tredjepartsentreprenører på flyttbare innretninger er ikke alltid kjent med hvem som er områdeansvarlig verneombud,

  • verneombudsrollen blir vanskelig i en organisering med selvstyrte lag der verneombudet som arbeidstaker, er medansvarlig for beslutninger.

4.8.2.2 Arbeidsmiljøutvalg

Den vanlige bedriftsinterne strukturen på organisering av arbeidsmiljøutvalg som brukes på land, passer ikke i petroleumsvirksomheten, fordi de fleste som arbeider på innretningene på sokkelen er ansatte i andre selskap enn dem som eier eller opererer innretningene. For å sikre at alle arbeidstakere, uansett ansettelsesforhold, får en mulighet til å fremme verne- og miljøsaker, er det krav om å opprette koordinerende arbeidsmiljøutvalg for felt (K-AMU) og felles stedlig arbeidsmiljøutvalg (FS-AMU) på flyttbare innretninger.

Det har oppstått diskusjoner omkring begrepet felt i dagens regelverk. Definisjonen av felt er avgjørende for hvor stort ansvarsområde som tillegges koordinerende arbeidsmiljøutvalg. Det nye HMS-regelverket legger vekt på å beskrive intensjonene og virkeområdet for K-AMU. En føring er prinsippet om å løse problemer på lavest mulig nivå, der det er nærhet til problemer og beslutninger. De berørte parter må derfor etablere en ordning for arbeidsmiljøutvalg som tar høyde for at operatøren eller den ansvarlige har plikt til å involvere det rette arbeidsmiljøutvalg i beslutninger som kan ha betydning for helse, miljø og sikkerhet i virksomheten. Det er også viktig å sikre at mandatene til de ulike arbeidsmiljøutvalgene har en hensiktsmessig avgrensning mot hverandres arbeid.

4.9 Ergonomiske forhold

4.9.1 Generelt

På samme måte som for landbasert virksomhet, står muskel- og skjelettlidelser for en svært høy andel av sykefraværet på sokkelen, og denne type lidelser er den vanligste diagnosen for arbeidsrelaterte plager. Internasjonalt er det en økende bevissthet om den sikkerhetsmessige og økonomiske betydningen av å ta tilstrekkelig hensyn til menneskelige begrensninger og forutsetninger i utforming av tekniske anlegg, arbeidsplasser og arbeidsoperasjoner. I petroleumsvirksomheten har dette blitt reflektert gjennom en bevisst satsing på ergonomi og tilrettelegging av arbeidsmiljø.

Gjennom de senere år er regelverket blitt styrket for å redusere risikoen for skader som følger av fysiske belastninger. Flere nasjonale og internasjonale standarder på området bidrar til en gradvis forbedring av forholdene. Forekomsten av denne type plager viser imidlertid at mye fortsatt må gjøres.

4.9.2 Menneske-maskin forhold

En hovedutfordring innen ergonomi er menneske-maskin forhold, spesielt for kontrollromsoperatørene.

Gjennomført tilsyn viser at en rekke alarmsystemer på sokkelen gir så mye og irrelevant informasjon under avviks- og nødsituasjoner at personellet opplever at de ikke har nytte av systemene. Videre viser erfaringer fra tilsyn at kontrollromspersonell ofte arbeider under svært vanskelige forhold på grunn av arbeidsmengde, kompleksitet og tempo i arbeidet.

I samarbeid med Institutt for energiteknikk har Oljedirektoratet utviklet en retningslinje som angir hvilke krav som bør stilles til alarmsystemer, og utviklet et revisjonsverktøy for å vurdere menneske-maskin forhold i design og modifikasjoner av kontrollrom.

Myndighetene har også fokusert på menneske-maskin forhold i forbindelse med utforming av krankabiner, organisering og styring av kranoperasjoner og på design og operasjonelle forhold knyttet til lossing av hydrokarboner (offloading). Tilsvarende problematikk gjelder for flere ulike typer marine operasjoner.

Det er viktig at grensesnittet mellom menneske og maskin er utformet slik at kontrollromsoperatørene har forsvarlig oversikt og støtte i gjennomføring av operasjonen. Innenfor disse områdene, har det i senere tid skjedd en rekke alvorlige hendelser som har synliggjort problemer ved menneske-maskin grensesnittet, manglende etterlevelse av prosedyrer, mangler ved opplæring og svakheter ved organisering av arbeidet. Det er også behov for at næringen styrker kompetansen innenfor fagområdet «human factors», spesielt i prosjekter.

I det nye sokkelregelverket er kravene til ivaretakelse av menneske-maskin forhold skjerpet for å reflektere erfaringene fra myndighetenes tilsyn.

4.10 Kjemisk arbeidsmiljø

4.10.1 Generelt

En konsekvensanalyse gjennomført av Direktoratet for arbeidstilsynet i forbindelse med utarbeidelsen av en forskrift om vern mot eksponering for kjemikalier på arbeidsplassen (kjemikalieforskriften), datert mai 2000, angir at årlige tap knyttet til kjemisk eksponering i norsk arbeidsliv er i størrelsesorden flere hundre dødsfall, 1.2 millioner sykefraværsdager, 1600 sykehusinnleggelser og 6850 trygdetilfeller. Verdiskapningstapet for virksomhetene blir anslått til 3.5 milliarder kroner. Årlige tap på grunn av asbest er ikke tatt med i disse tallene.

Det er vanskelig å vurdere hvorvidt anslagene for tap også er representative for petroleumsvirksomheten. Denne har imidlertid et komplekst kjemisk arbeidsmiljø for en stor andel av de ansatte. Det benyttes mellom 500–800 ulike kjemikalier på en innretning. I tillegg kommer kjemiske komponenter i olje og gass, og kjemisk forurensing fra sveising, skjærebrenning, sliping med videre.

Oljedirektoratet får årlig melding om ca 150 tilfeller av arbeidsbetinget sykdom som er knyttet til eksponering for kjemikalier. De fleste av de meldte tilfellene er hudsykdommer. Det er imidlertid klare indikasjoner på underrapportering og mangel på kvalitet på innrapporterte data.

Eksponering for oljebasert boreslam på hud synes å være den største enkeltårsak til arbeidsrelaterte hudsykdommer. Forekomsten av hudproblemer er høy også blant forpleiningsansatte. Blant arbeidsrelaterte plager rapportert til Oljedirektoratet utgjør andelen hudsykdommer omtrent 15 prosent, og 70 prosent av disse tilfellene er igjen knyttet til kjemisk arbeidsmiljø. For landbasert industri er andelen noe høyere i forhold til totalt innrapporterte tilfeller, men her gjelder også andre rapporteringskriterier.

4.10.2 Risikostyring i forhold til kjemisk eksponering

Det har skjedd en betydelig utvikling når det gjelder forståelsen av risikostyring i forhold til kjemisk eksponering i petroleumsvirksomheten. For ti år siden var godt kjemisk arbeidsmiljø nærmest ensbetydende med gode HMS-datablader og systemer for administrasjon av disse.

I forbindelse med at en ny kjemikalieforskrift trådte i kraft i mai 2001, står næringen overfor et arbeid for å dokumentere kjemisk eksponering og iverksette tiltak for å sikre et akseptabelt risikonivå. Kjemikalieforskriften krever en dokumentert risikovurdering og adekvat oppfølging for alle identifiserte kjemiske farer. Det nye sokkelregelverket legger dessuten til grunn en helhetlig tilnærming til helse, miljø og sikkerhet i virksomheten for å definere forsvarlig virksomhet og stiller gjennom dette krav om at helhetlige vurderinger legges til grunn for valg og utfasing av kjemi­kalier.

Det er registrert ulike strategier for å håndtere risikoen som kjemikalier representerer, avhengig av om det tas hensyn til det ytre miljøet eller arbeidsmiljøet. På ytre miljøsiden er utfasing av enkeltstoffer en viktig strategi, men en opplever sjelden at andre HMS-aspekter ved stoffene inngår i grunnlaget for valg av denne strategien. Bare unntaksvis foretas det helhetlige vurderinger av slike egenskaper ved valg eller utfasing av kjemikalier.

Generelt har det vært en betydelig utvikling av analyseverktøy på arbeidsmiljøområdet for å kvalifisere tekniske løsninger i prosjekteringsfasen. Når det gjelder kjemisk arbeidsmiljø, har en imidlertid ikke hatt den samme positive utviklingen. I mange tilfeller har en samling av HMS-datablader for valgte kjemikalier vært det eneste synlige arbeidet som er utført. Det har i svært liten grad blitt benyttet metoder for modellering av eksponering og reell vurdering av risiko. Det foreligger i dag som et eksempel, ikke praktisk anvendelig metodikk for vurdering av hudeksponering og risiko for utvikling av hudsykdommer. Dette er en vesentlig mangel i forhold til å få frem et samlet risikobilde. Det ligger videre et betydelig potensiale i opplæring og informasjon rettet mot arbeidstakere og ledelse for å redusere risiko forbundet med kjemikalieeksponering.

Spisskompetanse og informasjon om kjemisk arbeidsmiljø er en forutsetning for å styre risiko. Det er yrkeshygienikere som tradisjonelt er fagspesialister innenfor kjemisk arbeidsmiljø, mens sykepleier, HMS-koordinator eller sikkerhetsleder har i stor grad utført førstelinjearbeid i form av arbeidsmiljøkartlegginger på den enkelte innretning. Operatørselskapene har imidlertid de siste årene redusert kapasiteten når det gjelder spisskompetanse på flere fagområder innen helse, miljø og sikkerhet, jf. avsnitt 4.18.1.

4.10.3 Isocyanater

Det har i en årrekke vært fokusert på helserisiko knyttet til bruk av kjemikalier som inneholder isocyanater, i petroleumsvirksomheten. Dette dreier seg hovedsakelig om malingprodukter, som ved innånding kan gi alvorlig lungeskade, både ved påføring og ved oppvarming av malte flater.

Fagfolk innen yrkeshygiene og fagforeninger har drevet betydelig informasjonsarbeid og øvd påtrykk på selskapene og myndighetene med sikte på utfasing av isocyanatholdige produkter. Departementet registrerer at dette arbeidet i stor grad har lykkes.

Oljedirektoratet har i sitt regelverk og oppfølging av aktørene håndtert isocyanater på en restriktiv måte. Direktoratet har vært involvert i utarbeiding av arbeidsmiljømyndighetenes handlingsplan for isocyanater som nylig er lagt frem for departementet og vil følge opp relevante deler av denne i petroleumsvirksomheten. Departementet vurderer at kunnskapen om isocyanater i næringen er gjennomgående høy, og at håndteringen av den aktuelle kjemikalietypen i hovedsak er forsvarlig.

4.11 Støy

4.11.1 Generelt

Støy har vært et betydelig problem i petroleumsvirksomheten, ikke bare i forhold til belastning i arbeidstiden, men også knyttet til svekkede beting­elser for restitusjon og hvile i fritiden. I under­søkelser av arbeidstakernes opplevde arbeids- og fritidsbetingelser på sokkelen, rangerer støy høyt på listen over problemområder.

Oljedirektoratet får årlig 200–300 meldinger om støybetingede hørselsskader og har ikke indikasjoner på at antallet er avtakende. På samme måte som for andre arbeidsmiljøfaktorer, er det entreprenøransatte som har høyest risiko for støyskade.

Krav til støyeksponering og maksimale støynivåer i arbeids- og oppholdsområder på nye innretninger ble introdusert i 1995.

Støyproblemene er i stor grad innebygd i innretningenes design. Oljedirektoratets tilsyn viser at aktørene fortsatt er på etterskudd med hensyn på å kartlegge risiko for hørselsskade på eksisterende innretninger og på dette grunnlaget iverksette nødvendige programmer for støyreduksjon.

I perioden 1992–2001 er det registrert betydelige fremskritt når det gjelder prosjektering og bygging av nye innretninger med hensyn på å unngå støy. Det er utviklet og tatt i bruk en helhetlig og systematisk metodikk for kravsetting, beregning av støynivåer og kontinuerlig oppfølging mot entreprenører, leverandører av utstyr med videre. Relevant kompetanse er blitt knyttet til prosjekteringsorganisasjonen på en måte som gir reelle muligheter for å påvirke valg av utstyr og tekniske løsninger. I all hovedsak har dette medført lavere støynivåer og redusert støyeksponering for personell på nye innretninger.

4.11.2 Risiko for støyskade ved sandblåsing og ultrahøytrykk vannblåsing

Flere arbeidsoperasjoner på innretningene med­fører en betydelig støybelastning. Det er blant annet dokumentert høye støynivåer ved utføring av sandblåsing og ultrahøytrykk vannblåsing. En studie som ble gjennomført i 1998, dokumenterte betydelige problemer knyttet til støyende arbeidsutstyr og til mangelfullt verneutstyr. Oljedirektoratet fulgte opp problemstillingen i 1999 gjennom innsamling av data fra selskapene og gjennomgang av erfaringer i et fagseminar med næringen samme år.

Selskapenes tilbakemeldinger til direktoratet ble på nytt fulgt opp i 2000 for å fokusere på selskapenes plikt til å utføre relevante helsekontroller og benytte resultatene i forebyggende arbeid. Departementet legger til grunn at næringen iverksetter nødvendige risikoreduserende tiltak for denne personellgruppen.

4.12 Vedlikehold, vedlikeholdsstyring

4.12.1 Generelt

Med vedlikehold menes innsats som iverksettes for å opprettholde eller gjenvinne funksjon til teknisk utstyr.

Vedlikehold er et område som har vært i kontinuerlig utvikling i 1990-årene. Utviklingen har vært drevet frem av ledende industribedrifter som har erkjent betydningen av vedlikehold i verdiskapingsprosessen. Nye vedlikeholdskonsepter og -metoder er blitt utviklet for å forbedre effektiviteten av vedlikehold og redusere kostnadene forbundet med dette. Utviklingen fordrer fleksible vedlikeholdssystemer som er skreddersydd til forholdene på den enkelte innretningen og som bedrer overvåkningen av utstyrets tilstand. Hensikten er blant annet å:

  • tilpasse vedlikehold til utstyrets kritikalitet med hensyn til helse, miljø og sikkerhet,

  • tilrettelegge for tidligere deteksjon av feil (tilstandskontroll),

  • fjerne årsaker til utstyrsfeil istedenfor å kun korrigere symptomer.

De årlige drifts- og vedlikeholdskostnadene på norsk sokkel er om lag 25 mrd. kroner, der en betydelig del er vedlikeholdskostnader. Det er nødvendig å investere tilstrekkelige ressurser i vedlikeholdet for å oppnå ønskede resultater med hensyn til helse, miljø og sikkerhet, driftsregularitet og -effektivitet. Sparekampanjer gjennom reduksjon av vedlikehold har ofte vist seg å være dårlig økonomi i lys av sammenhengen mellom alvorlige ulykker og mangelfullt vedlikehold.

For å få uttelling for ressursene som investeres i vedlikehold er det av avgjørende betydning at en har et godt vedlikeholdsstyringssystem. Vedlikeholdsstyring omfatter etablering av vedlikeholdsmål, styring etter disse målene, og blant annet adekvat type vedlikehold, mengde, metoder og rutiner. Direktoratet har gjennom en «Basisstudie» tatt initiativ til å etablere omforente modeller for vedlikeholdsstyring innen bransjen, jf. avsnitt 3.6.1.

4.12.2 Problemområder innen vedlikehold

Selv om det finnes mye kompetanse på moderne vedlikeholdskonsepter og -metoder i næringen, har direktoratet registrert at det fortsatt ikke er samsvar mellom den faglige utviklingen på dette området det siste tiåret og måten vedlikehold faktisk blir styrt og gjennomført på i næringen. Et hovedinntrykk er at de ulike metodene i stor grad er blitt benyttet for isolerte vedlikeholdsrelaterte oppgaver uten at disse har blitt betraktet i den totale produksjonsprosessen. Bedriftene mangler ofte en strukturert og ensartet strategi, mål og resultatindikatorer for vedlikehold. Dette medfører blant annet at:

  • balansen mellom forebyggende, tilstandsbasert og korrigerende vedlikehold ikke er optimal,

  • kritikalitetsvurderingene for prioritering og avviksbehandling av vedlikeholdsoppgaver er mangelfulle og risikoreduserende tiltak dermed utilstrekkelige,

  • styringssløyfer er utilstrekkelige for å styre forbedringer av vedlikeholdet.

Det er behov for oppgradering av vedlikeholdskompetansen, både med hensyn til teori og praktisk anvendelse av ny teori. Særlig er det mangelfull kompetanse til å utnytte fullt ut dagens databaserte vedlikeholdssystemer, samt å videreutvikle disse i henhold til nyere vedlikeholdsteorier. En like stor utfordring er å anvende vedlikeholdskompetanse i et helse-, miljø- og sikkerhetsperspektiv.

Kontraktsmessige forhold og aktivitetsnivå på norsk sokkel har også påvirket kvaliteten av vedlikeholdet. Spesielt kan det nevnes forholdene på flyttbare innretninger, der stort aktivitetsnivå har redusert tilgjengelig tid til vedlikehold mellom oppdragene, samtidig som kontraktene setter begrensninger på akseptabel tid til vedlikeholdsoppgaver. Det har også i perioden 1992–2001 vært utstrakt bruk av entreprenører for vedlikehold på permanent plasserte innretninger. Mangelfull felles oppfatning om kontrakts- og vedlikeholdskrav har svekket kvaliteten av vedlikeholdet.

Risikoen som vedlikeholdspersonellet utsettes for, er ikke gitt nødvendig prioritet. Prosjektrapporten «Utvikling i risikonivå – norsk sokkel» viser en tydelig økende trend på personskader innen konstruksjon og vedlikehold fra 1996 og utover, jf. avsnitt 2.3.3.

Hensynet til vedlikehold tas for sent i utbyggings- og modifikasjonsprosjekter. Regelverket krever at det etableres en langsiktig vedlikeholdsfilosofi allerede tidlig i et prosjekt. Næringen vurderer ikke i tilstrekkelig grad konsekvensene som design og utstyrsvalg har for fremtidig vedlikehold, organisering, kompetansebehov og sikkerhets- og arbeidsmiljøforholdene for vedlikeholdspersonell.

Dert er svært viktig med et vedlikehold som kan sikre funksjonalitet for utstyr som utnyttes ut over designlevetiden. Revurdering av vedlikeholdsrutiner og –frekvenser etter hvert som utstyret eldes, er ofte lite prioritert. Det er dessuten flere eksempler på at aktørene ikke har maktet å håndtere konsekvensene av overgang til nye vedlikeholdssystemer, nye støtteverktøy, ny teknologi og organisatoriske endringer.

Den teknologiske utviklingen fører til stadig mer komplekse og sammenhengende systemer der det ofte ikke tatt tilstrekkelig høyde for konsekvensene som dette innebærer for vedlikehold.

Vedlikeholdskonsepter støtter seg til stadig mer avansert teknologi for å sikre bedre tilstandsovervåkning og tidligere feildeteksjon. Den potensielle gevinsten av slike systemer for nivået for helse, miljø og sikkerhet er udiskutabel, men det er for lite fokusert på nye risikomomenter som disse systemer innfører, måten slike systemer flytter risiko fra et system til et annet, og hvordan systemene selv må vedlikeholdes.

De siste årene er det innført en rekke standardiserte dataverktøy som «SAP» og «WorkMate». Konsekvensene disse verktøyene har for vedlikeholdssystem, organisering og arbeidsprosesser, har ofte vært undervurdert.

Myndighetene mener at det er nødvendig å videreutvikle styringsmodeller for drift og vedlikehold i et samarbeid i næringen, for å sikre et felles løft for å styrke kvaliteten av vedlikeholdet i petroleums­virksomheten gjennom blant annet videreutvikling av metoder og teknologier, kompetanseheving og forskning. Samarbeidet bør ha sitt utgangspunkt i det etablerte «Sikkerhetsforum», jf. avsnitt 5.2.1, og vil kunne ta utgangspunkt i Oljedirektoratets «Basisstudie», jf. avsnitt 3.6.1.

Departementet viser her også til arbeidet som er satt i gang i regi av Kon-Kraft prosjektet.

4.12.3 Aldring av riggflåten

Gjennomsnittsalderen for flyttbare innretninger på norsk sokkel nærmer seg 20 år, det samme som den opprinnelige planlagt levetiden for slike innretninger. Aldring representerer derfor en utfordring når det gjelder flyttbare innretninger.

Det er behov for at rettighetshaverne, herunder operatørene, i samarbeid med rederinæringen utvikler nødvendige insentiver til å fornye riggflåten på norsk sokkel, og at tilsynsmyndighetene understøtter en slik prosess gjennom sin forvaltning av sokkelregelverket. Fornyelse av riggflåten er et eget tiltakspunkt i Kon-Kraft samarbeidet og vil også bli fulgt opp av myndighetene også i den sammenhengen.

4.13 Kran- og løfteoperasjoner

4.13.1 Generelt

Kran- og løfteoperasjoner er vesentlige bidragsytere til risikobildet i petroleumsvirksomheten, og det har i den senere tid har vært flere tragiske ulykker med døden eller personskade som følge.

Disse ulykkene viser at både næringen og myndighetene må ha et sterkt og kontinuerlig fokus på forbedring av sikkerheten i forbindelse med kran- og løfteoperasjoner.

Erfaringer har vist svakheter knyttet til blant annet:

  • mangel på helhetsvurderinger og tilrettelegging i forbindelse med planlegging og gjennomføring av løfteoperasjoner,

  • manglende etterlevelse av prosedyrer,

  • mangelfullt vedlikehold,

  • svakheter i hendelsesanalyse og erfaringsoverføring.

4.13.2 Utviklingen innenfor området kran- og løfteoperasjoner i perioden 1994–2000

I samarbeid med en ekstern konsulent, gjennomførte Oljedirektoratet i 2000 en undersøkelse av hendelser og ulykker knyttet til bruk av offshorekraner i perioden 1994–2000. Analysene viste en stigning i antall hendelser i perioden 1994–2000 og gav klare henvisninger til de mest fremtredende årsaksforhold. Oljedirektoratet har publisert rapporten med resultatene fra analysene i rapporten «Årsakssammenhenger av hendelser ved løfteoperasjoner», datert 02.08.2000.

Av rapporten fremgår det at de hyppigste årsakene til hendelsene er faktorer knyttet til manglende ledelse og veiledning, mangler ved utstyr og vedlikehold og mangler ved prosedyrer og bruk av disse. Myndighetene og industrien har samlet seg om de viktigste tiltakene til forbedring innenfor tekniske, operasjonelle og organisatoriske områder.

Departementet legger til grunn at alle involverte parter opprettholder den sterke oppmerksomheten på sikkerheten ved kran- og løfteoperasjoner og gjennomfører de tiltakene som er identifisert i rapporten.

4.13.3 Fagutdanning for kranførere

Gjennomgang av hendelser i tilknytning til kran- og løfteoperasjoner viser at kompetanse er et nøkkelelement i arbeidet med å bedre sikkerheten innen disse områdene. Det er reist krav om innføring av fagbrev for kranførere og etablering av kompetansekrav også for personell som skal flagge. Det er dessuten reist krav om at flaggmann brukes under flere operasjoner for å forbedre sikkerheten.

Utdanning i kranfaget skjer i dag gjennom et to ukers opplegg. Stroppere og flaggmenn får sin opplæring gjennom to til tre dagers kurs, mens de som skal bli kranførere gjennomfører hele kurset. Etablering av en ordning med fagbrev for kranførere vil representere et viktig fremskritt. En formalisert utdanning vil videre bidra til å øke fagområdets generelle status i virksomheten. Dette, sammen med en kompetanseheving innen kranfaget hos plattformledelsen, vil ha en positiv effekt med hensyn på planlegging og gjennomføring av kran- og løfteoperasjoner.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har bekreftet at kranfaget vil bli formelt godkjent så snart det er praktisk mulig.

Boks 4.1 Kransimulator

Som et ledd i arbeidet med å bedre sikkerheten i forbindelse med kran- og løfteoperasjoner ble den første kransimulatoren tatt i bruk i tilknytning til Ship Manouvering Simulator (SMS) i Trondheim i 2000. I første rekke er det Statoil som har vært pådriver for utviklingen av konseptet.

Simulatortrening vil bety en viktig tilvekst og forbedring av opplæring og trening av personell som er involvert i kran- og løfteoperasjoner. SMS har også planer om å samkjøre denne treningen med trening av maritime mannskaper på forsyningsfartøyene. Etableringen og bruken av simulatoren i Trondheim er svært viktig i arbeidet med å bedre opplæringen av personell. Myndighetene ønsker at dette tilbudet tas i bruk av næringen samlet, både personell på permanent plasserte og flyttbare innretninger.

4.13.4 Helhetlig tilnærming til kran- og ­løfteoperasjoner

Risikoen forbundet med kran- og løfteoperasjonene på sokkelen må sees i sammenheng med lasting og lossing ved land og transport mellom land og innretning.

All petroleumsvirksomhet innenfor de etablerte sikkerhetssonene, herunder kran- og løfteoperasjoner mellom innretning og fartøy, er å betrakte som petroleumsvirksomhet underlagt petroleumsloven, og følges opp av Oljedirektoratet.

Oljedirektoratet utformer regelverket og fører tilsyn med kran- og løfteoperasjoner på innretningene på sokkelen, flaggstatsmyndighetene med fartøyene, mens landmyndighetene utformer regelverket og fører tilsyn med laste- og losseoperasjonene som foregår ved land.

Regelverkene som gjelder for disse aktivitetene er stort sett sammenfallende, men det er mange aktører, både på myndighets- og industrisiden, som har ansvar for større eller mindre deler av disse. Sammen med fraværet av fullt ut harmoniserte tekniske standarder mellom maritimt regelverk og sokkelregelverk bidrar dette til å gjøre rammene rundt disse operasjonene uklare.

Ansvaret for å bedre sikkerheten ved kran- og løfteoperasjoner ligger i første rekke på næringen selv, og det er viktig at slike operasjoner planlegges og gjennomføres med en helhetlig tilnærming. Departementet viser til Statoils «Sikkerhetsutvalg Logistikk» som et godt eksempel på en slik helhetlig tilnærming.

Boks 4.2 Sikkerhetsutvalg logistikk

Det etablerte Sikkerhetsutvalg logistikk (SUL), dekker logistikkjeden med basevirksomhet, sjøtransport og logistikkfunksjonene på permanent plasserte og flyttbare Statoil-opererte innretninger på norsk sokkel. Utvalget er et rådgivende samarbeidsorgan, som skal sikre god kommunikasjon, oppfølging og forpliktelser til Statoils mål for helse, miljø og sikkerhet, etablere effektiv samhandling mellom de enkelte aktørene i logistikkjeden, følge opp forbedringstiltak og bidra til erfaringsoverføring.

Utvalget kan behandle saker i henhold til arbeidsmiljølovens § 24 Arbeidsmiljøutvalgets oppgaver, med unntak av 4. ledd. Utvalget skal ikke realitetsbehandle saker som hører hjemme i andre samarbeidsorgan pålagt ved lov.

Utvalget er satt sammen av like mange representanter fra arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene.

Arbeidsgiver oppnevner representanter som har sitt daglige arbeid innen logistikkjeden. Arbeidstakernes representanter oppnevnes etter avtale mellom fagforeningene. Arbeidsgiver og arbeidstaker har leder og nestleder i utvalget vekselsvis ett år om gangen. Verne- og helsepersonell fra alle involverte bedrifter kan delta i møtene. Funksjonstiden for utvalget er to år.

Som et ledd i arbeidet med å bedre sikkerheten ved kran- og løfteoperasjoner på sokkelen, har departementet også bedt Oljedirektoratet prioritere tilsynet med disse områdene, og blant annet gjennom dialog med næringen i det etablerte «Sikkerhetsforum», identifisere konkrete tiltak som kan bidra til å fremme sikkerheten.

Departementet viser til at dette området også er et av temaene som omfattes av samarbeidsprosjektet «Samarbeid for Sikkerhet», jf. avsnitt 5.2.2, som rapporterer til «Sikkerhetsforum».

4.13.5 Petroleumsvirksomhet fra fartøy

Det har i perioden 1992–2001 vært flere dødsulykker og alvorlige personskader på fartøy som deltar i petroleumsvirksomheten. Statistikker viser at risikoen er økende, jf. avsnitt 2.3.1.

Petroleumslovgivningen kommer til anvendelse for aktivitetene som fartøyet gjennomfører for å støtte petroleumsvirksomheten. For aktivitet innenfor den etablerte sikkerhetssonen kan større fokus på ansvaret som operatør og reder har etter petroleumslovgivningen, bidra til å bedre sikkerheten ved operasjonene fra fartøy.

Dette gjelder eksempelvis lasting og lossing.

Ansvaret som operatør og reder har i denne sammenheng, er alle tiltak som kan bidra til sikker gjennomføring av disse aktivitetene, blant annet gjennom:

  • kvalifisering av fartøyets egnethet i forhold til tiltenkte operasjoner i petroleumsvirksomheten,

  • identifisering av risiko forbundet med tiltenkte operasjoner i petroleumsvirksomheten og eventuelle operasjonelle begrensninger,

  • hensiktsmessig plassering og sikring av last,

  • arbeids- og kommunikasjonsprosedyrer for de tiltenkte operasjoner,

  • hendelsesoppfølging og erfaringsoverføring.

Det er imidlertid en rekke fartøy som også bidrar til gjennomføring av petroleumsvirksomheten utenfor sikkerhetssonen. Dette gjelder som eksempel rørleggings- og ankerhåndteringsfartøy. Petroleumslovens anvendelse for aktiviteter som gjennomføres fra slike fartøy, er begrenset til forhold som kan utgjøre en risiko for petroleumsvirksomheten. Dette gjelder for eksempel forhold i forbindelse med rørleggingsaktiviteter som kan ha konsekvenser for integriteten av rørledninger i drift, eller forhold i forbindelse med ankerhåndtering som kan føre til driftsmessige problemer for innretningen.

Oljedirektoratets formelle virkemidler for å påvirke personellsikkerheten på slike fartøy, er begrenset hjemmelsmessig. Det er dessuten flere lektere som benyttes til å støtte petroleumsvirksomheten, for eksempel «kranfartøy». Mangel på eget fremdriftsmaskineri plasserer slike lektere i en enda større gråsone.

Konklusjoner fra pilotprosjektet «Utvikling i risikonivå – norsk sokkel» viser at risikonivået på fartøy som deltar i virksomheten er økende, jf. avsnitt 2.3. Departementet har derfor bedt Oljedirektoratet ta et initiativ overfor partene gjennom «Sikkerhetsforum», for på samme måte som for området kran- og løfteoperasjoner, å drøfte hvilke konkrete tiltak som kan settes i verk for å endre denne trenden.

Departementet viser i denne sammenhengen også til at et delprosjekt om «Maritime operasjoner» er startet opp under prosjektet «Samarbeid for Sikkerhet». Det er etablert en styringsgruppe for delprosjektet bestående av representanter fra Oljedirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund, Norges Rederiforbund, Operatører, rederier og leverandørindustrien.

Delprosjektet vil sette fokus på en rekke områder fra lasting på base til lossing/lasting ved innretningene på sokkelen, ankerhåndtering og inshore slepe- og bukseringsaktiviteter.

Det er videre satt i gang en oppdatering av OLF/NRs felles «Retningslinje for sikker operasjon av offshore servicefartøyer». Formålet med revisjonen er å etablere et referansedokument som skal innarbeides i alle nye kontrakter som inngås for norsk sokkel mellom operatør og rederi. Det er videre besluttet å etablere et prosjekt med representanter fra rederier med ankerhåndteringsfartøy, riggselskaper og operatørselskaper for blant annet å se på samspillet og ansvarsområder i forbindelse med ankerhåndteringsoperasjoner. Formålet er å komme frem til en beskrivelse av beste praksis for slike operasjoner.

4.14 Helikoptertransport – Skytling

4.14.1 Sikkerhet i forbindelse med helikoptertransport

Helikopterhavariet ved Nornefeltet 8. september 1997 demonstrerte på en tragisk måte sårbar­heten ved helikoptertransporten og hvor store konsekvenser helikopterulykker kan få.

Sikkerheten for personellet under helikoptertransporten er blitt sterkt fokusert på i perioden 1992–2001, blant annet på grunn av alvorlige hendelser, økt bruk av skytling, behovet for å bedre kontroll av luftrommet og beredskapstjenesten på kontinentalsokkelen. De ulike problemstillingene knyttet til helikoptertransport er blitt drøftet og behandlet gjennom flere samarbeidstiltak mellom de aktuelle aktørene i virksomheten og myndighetene. Eksempler på viktige bidrag i denne sammenheng er:

  • Rapporten etter Norneulykken, 8. september 1997,

  • Luftfartsverkets arbeid for etablering av kontrollert luftrom på norsk kontinentalsokkel,

  • OLFs rapport «Helikoptersikkerhet og Arbeidsmiljø»,

  • Rogalandsforsknings passasjerundersøkelse «Helikoptersikkerhet og Arbeidsmiljø, Undersøkelse av angst og ubehag i forbindelse med helikoptertransport»,

  • OLFs retningslinjer for helikopter sikkerhet og arbeidsmiljø, og retningslinjer for flyging på petroleumsinnretninger,

  • St.meld. nr. 44 (2000–2001), Redningshelikoptertjenesten i fremtiden,

  • SINTEFs studie «Helicopter Safety Study» med fokus på risikoen forbundet med helikoptertransport i Nordsjøen desember 1999, som viser at risikonivået knyttet til helikoptertransport offshore er signifikant er redusert (12 prosent) siden forrige studie i 1990, og at risikoreduksjonen er på hele 50 prosent fra 1966 til 1998.

4.14.2 Utredning om helikoptersikkerheten på norsk kontinentalsokkel

Samferdselsdepartementet nedsatte 24. juli 2000 et bredt sammensatt utvalg for å utrede ulike aspekter knyttet til bruk av helikopter i petroleumsvirksomheten, jf. avsnitt 6.8.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har merket seg at flertallet i utvalget mener at tilsynet med helikoptertransporten i dag fremdeles ikke ivaretar sikkerheten på en tilfredsstillende måte. I påvente av beslutninger som følge av utvalgets anbefalinger, har departementet bedt Oljedirektoratet, som ansvarlig sikkerhetsmyndighet, prioritere oppfølgingen av dette området og i samarbeid med luftfartsmyndighetene og næringen komme opp med en tiltakspakke for å bedre sikkerheten på dette området.

4.14.3 Skytling

Myndighetene har registrert at næringen de siste årene har økt bruken av skytling på den norske kontinentalsokkelen. Utover de sikkerhetsmessige aspektene ved helikoptertransport er det flere problemstillinger knyttet til skytling, som:

  • arbeidstakernes opplevde risiko i forbindelse med helikoptertransport er en kilde til stress,

  • skytling medfører dårligere arbeidsvilkår og kan påvirke kvaliteten av arbeidstakernes restitusjon,

  • skytling kan ha konsekvenser på erfaringsoverføring og det psykososiale arbeidsmiljøet,

  • behovet for spesielle forholdsregler for å oppfylle regelverkets krav til oppholdstid, restitusjon og hvile.

Myndighetene vurderer bruk av skytling som en belastning for arbeidstakerne, uansett transportavstand og -tid. Økt bruk av skytling begrunnes ofte med et høyt aktivitetsnivå på sokkelen og flere normalt ubemannede innretninger. Behovet kan imidlertid også føres tilbake til:

  • underdimensjonering av overnattingskapasitet på innretningene,

  • svakheter ved aktørenes aktivitetsplanlegging, ved ferdigstillelse av nye innretninger, større modifikasjoner, vedlikeholdskampanjer eller revisjonsstans.

Etter Norne-ulykken var det en målsetting å redusere skytling på norsk sokkel, uten at dette til nå har hatt en effekt. Departementet forventer derfor at aktørene nå intensiverer innsatsen på dette området med sikte på å redusere skytling gjennom bedre planlegging av innretninger og operasjoner på sokkelen og at Oljedirektoratet inntar en restriktiv holdning til dette.

4.15 Beredskap

4.15.1 Generelt

Petroleumslovgivningen legger til grunn at fare- og ulykkessituasjoner skal unngås. Ut fra hensynet til skade for personell, miljø og økonomiske verdier, både som følge av potensialet for storulykker og enkelthendelser, er det i tillegg krav om å iverksette tiltak for å hindre eller redusere skadevirkningene av en fare- og ulykkessituasjon.

Beredskapstiltak er barrierer som skal rettes mot tilløp til ulykker, inntrådte ulykker og andre uønskede tilstander som kan føre til skade. Barrierene kan være av både teknisk, operasjonell og organisatorisk art.

Det nye regelverket for helse, miljø og sikkerhet baserer seg på et helhetlig HMS-begrep, noe som medfører at beredskapskrav dekker alle forhold av betydning for disse områdene, herunder miljøvernberedskap under Statens forurensningstilsyns myndighetsområde og helsemessig beredskap under Statens helsetilsyns myndighetsområde.

Regelverket legger opp til «skreddersøm» av beredskapen, ved at den skal være tilpasset de spesifikke risikoforholdene som gjelder for den enkelte innretning eller felt. Det er i denne sammenheng relevant å vurdere både risiko som er generert av virksomheten selv og ytre risikofaktorer, herunder krig, terror og sabotasje. Risikoforholdene reduseres systematisk gjennom beredskapsanalyser som identifiserer nødvendige beredskapstiltak.

Prinsipper for risikoreduksjon gjelder også ved valg av beredskapstiltak. Beredskapstiltakene bygges primært inn i design som bærende strukturer, brann- og eksplosjonsbeskyttelse og lignende, og suppleres med beredskapsutstyr og operasjonelle og organisatoriske tiltak.

Departementet legger til grunn at det fortsatt er et mål at beredskap og beredskapstenkningen på norsk sokkel forblir i teten internasjonalt, blant annet ved at de beste løsningene testes ut og tas i bruk først.

4.15.2 Samarbeid om beredskapsressursene – områdeberedskap

I perioden 1992–2001 har næringen i stadig større grad vurdert beredskapsløsninger i et regionalt perspektiv. Et kostnadsreduserende tiltak som ble introdusert, var å fjerne ett eller flere lokale beredskapsfartøy og utvide oppgavene til resterende ­fartøy i området gjennom samseilingsopplegg.

Oljeindustriens Landsforening (OLF) gjennom­førte i 1998 en kartlegging av beredskapskrav på norsk sokkel. Kartleggingen viste at selskapene hadde ulike krav til effektivitet til de definerte fare- og ulykkessituasjonene som bered-skapen dimensjoneres for å møte. På bakgrunn av dette satte OLF i gang prosjektet «Etablering av områdeberedskap». Prosjektet har resultert i et forslag til felles beredskapskrav og i nye retningslinjer for samarbeid om beredskap i geografiske områder på sokkelen. Retningslinjene beskriver syv typiske hendelser som beredskapen i et område må dimensjoneres for å møte og beskriver effektivitetskravene til de etablerte beredskapstiltakene.

Retningslinjene forutsetter at blant annet helikopter og havovervåkningssentraler benyttes aktivt som beredskapsressurs. Beredskapsnivået skal opprettholdes gjennom en samlet bruk av beredskapsressurser slik som beredskapsfartøy, helikopter, havovervåkningssentraler, mann-over-bord båter og livbåter.

Deltakerne i prosjektet har vært representanter fra oljeselskapene og arbeidstakerorganisasjonene.

Etter departementets vurdering er retningslinjene som er utarbeidet et viktig bidrag for å opprettholde et forsvarlig beredskapsnivå på norsk sokkel.

Retningslinjene for områdeberedskap ble generelt godt mottatt av direktoratet og de berørte arbeidstakerorganisasjonene, men med klare forbehold om den senere praktiske bruken av disse. Forslag til områdeberedskapsløsninger er imidlertid blitt møtt med større motforestillinger blant annet fra deler av arbeidstakersiden.

Det er blant annet pekt på at:

  • beredskapen på sokkelen må ha et mest mulig enhetlig nivå,

  • beredskapstiltak på innretningen må sees i sammenheng med ekstern beredskap i form av hjelpefartøyer, offentlige og sivile redningshelikopter,

  • medisinsk beredskap må sees i sammenheng med transport av syke eller skadde til land,

  • fjerning av lyttevakt og annen type vakt som overvåker hav og luftområder, må kvalifiseres,

  • fjerning av lokale beredskapsfartøy også må vurderes i lys av følelsen av trygghet som tilstedeværelsen av hjelpefartøyene i seg selv gir arbeidstakerne,

  • mann-overbord-båter ikke alene kan kompensere for fjerning av lokale beredskapsfartøy,

  • effektiviteten av beredskapstiltakene må testes ut på en realistisk måte før de iverksettes.

Oljedirektoratet pekte i 1998 på faren for en reduksjon av beredskapseffektiviteten over tid. Direktoratet presiserte at regelverket i utgangspunktet ikke var til hinder for effektivisering, så lenge dette ikke reduserte det etablerte sikkerhets- og beredskapsnivået.

I forbindelse med næringens arbeid for å videreutvikle områdeberedskapen og eventuell oppdatering av retningslinjene for denne, forutsettes det derfor at:

  • de definerte fare- og ulykkeshendelsene er fullt ut dekkende for de spesifikke risikoforholdene lokalt og regionalt,

  • det er riktig balanse mellom tekniske, operasjonelle og organisatoriske tiltak,

  • det tilrettelegges for samhandling mellom offentlige ressurser og områderessurser.

Boks 4.4 Etablering av overvåknings­sentraler

For å få en samlet god oversikt over sjøgående trafikk i områdene rundt innretningene på sokkelen er det blitt etablert to overvåkningssentraler som samler og setter sammen radarbilder fra innretninger og beredskapsfartøy i området.

Det er etablert sentraler på henholdsvis:

  • Ekofisk, som overvåker sørlig Nordsjøen for Phillips Petroleum Company (PPCON) og British Petroleum (BP)

  • Sandsli/Statoil, som først overvåket Statoilfeltene: Gullfaks, Statfjord og Veslefrikk.

Etter hvert er flere felt i området blitt inkludert. Blant annet samler og overvåker sentralen på Sandsli i dag feltene Oseberg, Brage og Troll. Haltenbanken er også tenkt å inngå i opplegget.

Overvåkingen og systematiseringen av informasjon gjør det mulig å oppdage og reagere på drivende gjenstander eller fartøy på kollisjonskurs på et tidligere tidspunkt enn tidligere. Den oversikten som en her har skaffet seg kan, også benyttes til å dirigere de beste ressursene til ønsket område i en fare- eller ulykkessituasjon.

4.15.3 Sikring av innretninger

Beredskapstiltak og vern mot bevisste destruktive handlinger har til nå vært konsentrert om tradisjonelle terror og sabotasjehandlinger mot innretninger. Den internasjonale utviklingen tilsier at arbeidet med beredskap og vern bør utvides til å omfatte et mangfold av mulig destruktive aksjoner, for eksempel mot utstyr, forsyninger, helse og data. Innretningenes sårbarhet og den internasjonale fokuseringen på leveranser av olje og gass fra norsk sokkel forsterker dette behovet.

For å sikre innretningene på norsk sokkel er det iverksatt en rekke tekniske og operasjonelle tiltak. Ved utskipingsbasene blir det gjennomført kontroller, og det er etablert prosedyrer for å hindre at ulovlig gods og gjenstander blir transportert ut. Ved helikopterterminalene kontrolleres hver enkelt person, og operatørselskapene har kontroll med og oversikt over de personer som til enhver tid skal reise ut eller oppholder seg på innretningene.

Rundt innretningene er det opprettet sikkerhetssoner for å hindre adgang for andre fartøy enn de som har tillatelse. Det gjennomføres overvåking av havområdene rundt innretningene enten fra selve innretningen, fra beredskapsfartøy eller fra landanlegg. Plassering av beredskapsfartøy innenfor en viss avstand fra innretningene skal også kunne hindre inntrenging. Det er operatørens ansvar å vise bort uvedkommende fartøy fra sikkerhetssonen, og operatøren kan søke bistand fra politiet i den sammenheng. For å måle beredskapsnivået, blir det jevnlig gjennomført øvelser.

Tiltakene er iverksatt for å opprettholde sikkerhetsnivået i petroleumsvirksomheten generelt, men vil også redusere mulighetene for terror- eller sabotasjehandlinger.

I en situasjon der det er muligheter for sabotasje eller terrorangrep, vil Oljedirektoratet som ansvarlig sikkerhetsmyndighet, holde kontakt med Politiets Overvåkingstjeneste for å bli holdt løpende orientert om endringer i trusselbildet. Dersom det identifiseres behov for dette vil ekstra sikringstiltak bli satt i verk.

4.16 Data, informasjon og IKT – muligheter og utfordringer

4.16.1 Generelt

Næringslivets og den enkeltes adferd har gjennomgått store endringer som følge av nyvinninger innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Også i petroleumsvirksomheten har bruk av datamaskiner, internett, mobiltelefon, satellittkommunikasjon og bredbånd ført til nye tekniske løsninger og til nye arbeidsprosesser. Denne utviklingen vil fortsette i årene som kommer, og endringstakten vil sannsynligvis øke.

IKT har et betydelig potensiale for bedre styring av forhold av betydning for helse, miljø og sikkerhet. Utvikling på dette området introduserer samtidig nye risikomomenter som det er viktig å ha stor fokus på i tiden fremover.

4.16.2 Økende kompleksitet

Utvikling innen IKT har et stort potensiale med hensyn til å forebygge uønskede hendelser. Imidlertid blir systemene stadig mer sammensatt og grensesnittene mellom ulike systemer stadig mer komplekse og uoversiktlige. Denne raskt økende kompleksiteten gjelder så vel tekniske som operasjonelle og organisatoriske forhold.

Økende kompleksitet fører til større sårbarhet og større risiko. Det blir vanskeligere å forutsi konsekvensene av enkeltfeil og derfor også vanskeligere å forebygge slike. Utilsiktede avhengigheter og muligheter for fellesfeil i datasystemer og programmer er et annet risikomoment. Uhensiktsmessig kabling kan også føre til at systemer som i utgangspunktet skulle fungere uavhengig kan bli satt ut av funksjon samtidig.

Nye risikomomenter er en utfordring både under prosjektering og drift. Det kreves stadig høyere og mer oppdatert kompetanse og interaksjon mellom flere typer kompetanse for å håndtere de nye risikomomenter som innføres. Det kreves videre nye metodiske verktøy for å analysere stadig mer komplekse systemer og samspillet mellom disse.

4.16.3 Grensesnitt IKT – mennesker

IKT åpner for endringer i oppgavedeling mellom land- og sokkelorganisasjoner og tilrettelegger for forenkling av enkelte arbeidsprosesser, tilgang til bredere kompetansenettverk og dermed bedret helse, miljø og sikkerhet under operasjoner.

I forbindelse med problemløsning åpner IKT blant annet for at ekspertteam som geografisk sitter et annet sted, kan analysere data og komme med anbefalinger til løsninger. Dette bidrar til en mer effektiv utnyttelse av etterspurt og kostbar kompetanse.

Utviklingen innen IKT bidrar imidlertid til nye problemstillinger i grensesnittet menneske–maskin.

  • Automatisering og fjernstyring må vurderes kritisk i lys av behovet for improvisasjon og menneskelig handling ved uønskede tilstander og hendelser.

  • Normalt ubemannede løsninger må utformes med hensyn til risikoforhold som er relevante både i bemannet og ubemannet modus.

  • Arbeidstakerne må i stadig større grad kommunisere med hverandre via datamaskiner, noe som har konsekvenser på sikkerhet fordi det påvirker kvaliteten av kommunikasjon, persepsjon, ergonomi og trivsel.

  • Endringer i oppgavefordeling mellom land og sokkelorganisasjoner påvirker kompetansekrav og har ofte beredskapsmessige konsekvenser.

  • Innføring av administrative systemer, som for eksempel SAP, forutsetter vurderinger av konsekvenser for helse, miljø og sikkerhet.

  • Ny programvare og nye arbeidsprosesser krever ny kunnskap hos arbeidstakerne.

Boks 4.5 «Beacon-prosjektet»

Baker Hughes INTEQ har i samarbeid med Norsk Hydro og BP igangsatt et prosjekt, opprinnelig kalt Baker Team 2000, som siden er omdøpt til «Beacon-prosjektet». En av grunnideene bak prosjektet er å ta i bruk det fiber­optiske nettverket som er lagt i Nordsjøen for å øke tilgang på sanntidsinformasjon under boreaktiviteter, forbedre behandling av denne og dermed forbedre kvaliteten av beslutningene under operasjonene.

Bredbåndsteknologien tilrettelegger for at en langt større informasjonsmengde fra brønnen sendes til et operativt senter på land. Dette operative senteret blir bemannet 24 timer i døgnet med til enhver tid nødvendig kompetanse til å kunne behandle mottatt brønninformasjon. Spisskompetansen innen brønn­planlegging og brønn design utnyttes således på en ny og bedre måte.

Økt tilgang på sanntidsinformasjon og kompetanse generelt, og tilgang på samme informasjon hos både operatør og entreprenør spesielt, kan bidra til økt sikkerhet under boreoperasjoner.

Prosjektet innebærer en overføring av enkelte kritiske arbeidsoppgaver fra offshore til land og øker dermed fleksibiliteten med hensyn til omplassering av personell som ikke lenger kan arbeide på innretningene.

Prosjektet er et godt eksempel på at en kreativt utnyttelse av den teknologiske utvikling og de betydelige investeringer som er gjort i den forbindelse, kan bidra til bedringer på områdene helse, miljø og sikkerhet.

4.16.4 IKT som verktøy for aktørenes ­samhandling om helse, miljø og ­sikkerhet

IKT brukes i stadig økende grad for å bedre kommunikasjon og samhandling mellom aktørene i alle faser av virksomheten.

Oljeindustriens Landsforening har tatt initiativ til utvikling av et verktøy for elektronisk samhandling mellom operatør, partner og myndighet (« LicenseWeb«) som ble satt i drift våren 2001. Løsningen er utviklet for å effektivisere arbeidsprosesser i utvinnings- og driftstillatelser, felt, avtalebaserte områder og transportlisenser.

«LicenseWeb» skal videreutvikles med en felles arkivløsning for operatører og partnere. Horisontal informasjonsutveksling vil dermed bli både mer effektiv og mindre ressurskrevende. «LicenseWeb» vil også kunne brukes til rapportering av regelverkspliktig informasjon til myndighetene, også på områdene helse, miljø og sikkerhet.

Utvikling av elektroniske samhandlingsarenaer for olje- og gassnæringen har hittil ikke hatt tilstrekkelig fokus på helse, miljø og sikkerhet. Slike samhandlingsarenaer kan i større grad utnyttes for å styre og kommunisere forhold av betydning for helse, miljø, sikkerhet og kvalitet, spesielt mellom kunde og leverandør av produkter og tjenester. Store fremskritt kan oppnås gjennom blant annet:

  • færre og bedre kvalifiserte regelverksfortolkningsprosesser,

  • entydig kommunikasjon av krav til helse, miljø og sikkerhet og til styring av dette området vertikalt i ansvarshierarkiet og dermed bedre forutsetninger for enhetlig verifikasjonsgrunnlag og avviksdefinisjon og mer effektive kontraktsgjennomganger,

  • lettere å sikre helhetlige og utfyllende tilsynsplaner og tilhørende oppfølgingstiltak på tvers av aktørene,

  • opplæring av ansatte med hensyn til helse, miljø og sikkerhet og driftsprosedyrer,

  • informasjon til de ansatte og deres organisasjoner,

  • større fleksibilitet med hensyn til oppgavefordeling mellom land og sokkel,

  • bedre alarm og varslingssystemer via datakommunikasjon,

  • effektiv erfaringsoverføring horisontalt både på tvers av det enkelte selskap og på tvers av selskapene i lisens, område og bransje.

Erfaringsoverføring om hendelser, kunnskap om årsak til disse og beste praksis fungerer i enkelte tilfeller ikke godt nok på grunn av selskapsinterne regler for beskyttelse av informasjon. Større åpenhet er nødvendig. Aktørene må derfor ta et felles løft for å sikre at IKT brukes til mer effektiv styring av forhold knyttet til helse, miljø og sikkerhet vertikalt i ansvarshierakiet og horisontalt på selskaps- og bransjenivå.

4.16.5 Datakvalitet, -pålitelighet og -sikkerhet

Datakvalitet, datapålitelighet og datasikkerhet er viktige forutsetninger for å kunne gjennomføre petroleumsvirksomheten på en forsvarlig måte.

Utviklingen går i retning av å redusere behovet for menneskelig intervensjon i ulike produksjons- og styringsprosesser ved å satse i økende grad på datasystemer og teknologi. Påliteligheten av disse systemene og kjennskap til deres kritikalitet med hensyn på sikkerhet blir derfor stadig viktigere.

Vedlikehold av datakvalitet er ofte nedprioritert, og erfaringer viser at datakvaliteten reduseres ved overgang fra prosjekt- til driftsfasen og ved gjennomføring av modifikasjoner. Datakvaliteten er en forutsetning for å sikre forsvarlig virksomhet og kvalifiserte beslutningsprosesser.

Oljedirektoratets erfaringer er at selskapene har betydelige utfordringer på dette området. Dette medfører at myndighetene må bruke betydelige ressurser for å oppgradere kvaliteten på innrapporterte data. Dette gjelder for data som inngår i databasene til det enkelte selskap, i databaser som direktoratet har ansvar for og databasene som næringen har påtatt seg å administrere selv. Det er videre behov for bedre kontroll med datasystemer både med hensyn til utvikling og testing av systemene før bruk.

Både aktørene og myndighetene i petroleumsvirksomheten er blitt avhengige av databasert lagring og behandling av informasjon. Virksomheten blir stadig mer sårbar for teknisk svikt, informasjonssvikt, feiltolkning av informasjon og datakriminalitet.

Gjennom tidene har det vært registrert og samlet en mengde data. Praktisk anvendelse av data har ikke vært like systematisk. Det er behov for å tilstrebe kvalitet fremfor kvantitet og vektlegge praktisk anvendelse av dataene.

Det er viktig at næringen avsetter nødvendige ressurser både kvantitativt og kvalitativt for å sikre tilstrekkelig datakvalitet, datapålitelighet og datasikkerhet, og at selskapene intensiverer sin egen oppfølging på dette området. Det er videre viktig at næringen og myndighetene videreutvikler samarbeidet om pålitelige erfaringsdatabaser på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet, og at Oljedirektoratet utnytter synergipotensialet som ligger i å koordinere slike databaser med fellesdatabaser som er etablert på ressursforvaltningsområdet.

Departementet vil tilrettelegge for at direktoratet kan prioritere vedlikehold, forsvarlig langtidslagring og videreutvikling av data, og avsette ressurser for å vedlikeholde etablerte databaser i erkjennelse av at det er datakvaliteten som bestemmer nytteverdien av dataverktøy.

4.17 Særskilte problemstillinger knyttet til aktørbildet på norsk kontinentalsokkel

4.17.1 Nye aktører i virksomheten

Gjennom tildelingspolitikken for nye utvinningstillatelser og samtykke til overdragelser, beslutter myndighetene hvilke rettighetshavere som får eierandeler i felt og transportsystemer på norsk sokkel. Også operatørbildet kan påvirkes gjennom denne type virkemidler. Det er viktig å bidra til at de rettighetshavere og operatører som fremmer størst mulig verdiskaping får aktiv deltagelse på sokkelen.

De norske selskapene Statoil og Hydro har en svært sterk posisjon som operatører på norsk sokkel. Til sammen opererer de to selskapene om lag 85 prosent av olje- og gassressursene i felt i drift, felt som er besluttet utbygd, samt for funn i planleggingsfasen. Dette gjør at operatørbildet på norsk sokkel skiller seg fra mange andre petroleumsprovinser.

I St.meld. nr. 39 (1999–2000) Olje og gassvirksomheten pekes det på at forholdene bør legges til rette slik at også andre kompetente aktører får bedret mulighet til å bygge opp operatørorganisasjoner i Norge.

Vesentlig mindre felt og strengere krav til kostnadseffektivitet har åpnet for muligheten for at andre typer selskaper enn de som er etablert på kontinentalsokkelen, kan bli rettighetshavere. Dette er en utvikling tilsvarende den som er sett på andre sokler etter hvert som disse blir mer modne. Der har økt fokus på små funn ført til at antall involverte selskap har økt, samtidig som en har fått andre typer aktører enn de som dominerer på norsk sokkel i dag.

Uansett type selskap som får nye oppgaver på norsk sokkel, vil disse være underlagt petroleumsregelverket, herunder kravene som gjelder for rettighetshavere og operatører. Dette innebærer at nye aktører vil måtte dokumentere tilstrekkelige ressurser og kompetanse for å sannsynliggjøre og dokumentere at de er kvalifisert til å drive petroleumsvirksomhet. Kunnskap om regelverk, spesielt det som gjelder styring på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet, kan være en utfordring for nye aktører.

Regelverket stiller ikke eksplisitte krav til hvor mange personer som må ha kompetanse innen helse, miljø og sikkerhet i det enkelte selskap, og regelverket gir anledning til å bruke ekstern kompetanse også innen disse områdene. Det er imidlertid klart at et selskap ikke kan være kvalifisert til å ivareta sine plikter etter regelverket for helse, miljø og sikkerhet, verken som operatør eller rettighetshaver, uten selv å ha personell med denne type kompetanse. Grunnen til det er at det kreves kompetent personell for blant annet å kunne:

  • kvalifisere en entreprenør som brukes i arbeidet med helse, miljø og sikkerhet,

  • definere et kvalifisert oppdrag for en entreprenør som skal bidra i arbeidet,

  • ta stilling til kvaliteten av de produktene eller tjenestene en entreprenør leverer innenfor området helse, miljø og sikkerhet,

  • ta stilling til operatørens styring av HMS-området.

Dersom utviklingen på norsk sokkel går i retning av en rask økning av antall nye aktører særlig på rettighetshaversiden, vil det representere en stor utfordring for myndighetene å kvalifisere og følge disse opp.

4.17.1.1 Petoro AS

I forbindelse med delprivatisering av Statoil ble det foretatt endringer i forvaltningen av statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten gjennom opprettelsen av et forvalterselskap som vil ivareta statens direkte andeler i tillatelser og tilhørende samarbeidsavtaler. Selskapet som har fått navnet Petoro AS, skal være forretningsmessig operativt fra årsskiftet 2002.

Ved opprettelsen ble det lagt til grunn at Petoro AS skal være rettighetshaver med de rettigheter og plikter som øvrige rettighetshavere i petroleumsvirksomheten har og ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å kunne treffe beslutninger og avgi stemme på vegne av staten i det enkelte interessentskap slik at statens eierinteresser blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Departementet legger til grunn at tilsynsmyndighetene følger opp Petoro AS sin styring av helse, miljø og sikkerhet i lisensene på samme måte som overfor de øvrige rettighetshaverne på norsk kontinentalsokkel.

4.17.1.2 Gassco

Samtidig med etableringen av Petoro ble det er opprettet et uavhengig selskap, Gassco, for transport av naturgass på norsk kontinentalsokkel. Selskapet er organisert som et aksjeselskap.

Alle tekniske driftsoppgaver skal etter avtale med det nyopprettede transportselskapet fortsatt utføres av de organisasjonene som gjør dette i dag. Dette innebærer at det nye selskapet skal konsentrere sine oppgaver om systemdrift, lisensadministrasjon og overordnet tilsyn med den samlede transportinfrastrukturen på norsk kontinentalsokkel, også med hensyn til sikkerhet.

Transportselskapet vil overta ansvaret for rørledninger og transportrelaterte behandlingsanlegg for gass. Dette er anlegg som ut fra ressursforvaltningsmessige og sikkerhetsmessige hensyn, er integrert i driften av transportsystemet for gass. Selskapet skal, inntil det er funnet en varig form på eierskapet i rørsystemene på kontinentalsokkelen, eies av staten.

Det legges opp til at alle selskaper som har ansvar for gassrørledninger og transportrelaterte anlegg, skal følges opp i henhold til de krav som gjelder for aktørene under regelverket for helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten.

4.17.2 Grensesnitt mellom operatør og entreprenør

4.17.2.1 Utfordringer med hensyn til å ivareta «påseplikten»

Med «påseplikten» menes det lovpålagte ansvaret som operatøren har for å ha et styringssystem som sikrer at den samlede virksomheten foregår i samsvar med regelverkets krav til helse, miljø og sikkerhet, og gjennom dette også følge opp leverandørene.

Tilsynsmyndighetenes erfaring er at operatør ikke alltid har en klar forståelse av hva «påseplikten» innebærer for forholdet til entreprenører som deltar i virksomheten. I deler av operatørselskapers organisasjoner har myndighetene registrert at entreprenørens styringsplikt kan oppleves som en trussel mot operatørens «påseplikt» og styringsrett som kontraktseier. Dette gjelder der operatøren har hatt dårlige erfaringer i forhold til enkelte entreprenørers evne og vilje til å levere kvalitet. Dette gjelder også de selskaper som ikke har utformet eller feilet å kommunisere en strategi for å utvikle troverdige og langsiktige relasjoner til sine entreprenører.

Entreprenørens plikt til å ha et styringssystem for å ivareta helse, miljø og sikkerhet innen eget ansvarsområde endrer ikke operatørens ansvar for å påse at alle som deltar i virksomheten ivaretar sine plikter etter regelverket.

Regelverket betrakter operatørens beslutning om å tildele en kontrakt som en erklæring om at:

  • operatøren har vurdert at entreprenøren er kvalifisert til å gjennomføre oppdraget,

  • operatøren påtar seg ansvaret som oppdragsgiver og derved oppfølgingsoppgaver som står i forhold til leveransens kritikalitet og entreprenørens modenhet,

  • operatøren har gitt entreprenøren økonomiske rammer som er forenlige med kravene til helse, miljø og sikkerhet som gjelder for produktet/tjenesten.

Hovedhensikten med operatørens oppgaver for å ivareta påseplikten overfor entreprenører er å skaffe et objektivt grunnlag for å vise at:

  • entreprenøren er kvalifisert til å ivareta sine plikter etter regelverket,

  • operatørens oppfølgingsoppgaver er tilpasset leveransens kritikalitet og entreprenørens modenhet.

Dette innebærer at operatøren utformer anbuds­dokumenter og kontrakter med klarest mulig krav til produkter og tjenester også med hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Nødvendig klarhet kan oppnås gjennom gode funksjonskrav. Dette er avgjørende for at entreprenør får klart definert sitt ansvarsområde i operatørens virksomhet og dermed omfanget av den styringsplikten som påhviler entreprenøren etter regelverket. Dette er også ment å bidra til mer realistiske kontrakter og bedre forutsigbarhet med hensyn til hva som er lovpålagt og hva som er et kommersielt anliggende.

Operatøren kvalifiserer styringssystemer og spesifikke krav til entreprenører som deltar i virksomheten. Dette er nødvendig for å sannsynliggjøre at entreprenøren kan levere de etterspurte produkter og tjenester, og kan styre eventuelle underleverandører i denne sammenhengen.

Operatøren må ta stilling til entreprenørens egne tilsynsplaner for å forsikre seg om at entreprenørens tilsyn har nødvendig bredde og dybde, og er forankret i risikobasert tenkning. Det er i denne sammenheng også naturlig å vurdere entreprenørens systemer for å følge opp tilsynsplaner og tilsynsresultater. Dette legges til grunn for operatørens egne oppfølgingsplaner.

Operatøren har plikt til å stille eventuelle tilleggskrav for å supplere styringssystemer og spesifikke krav til entreprenører dersom det er identifisert avvik mellom entreprenørens egne krav og styringssystemer og myndighetenes regelverk. Operatøren har rett til å stille tilleggskrav dersom det er identifisert avvik mellom entreprenørens og operatørens egne krav, utover det som kreves av regelverket.

Operatøren må stille krav til rapportering som gir nødvendig oversikt over entreprenørens styring i praksis. Dette vil gi operatøren et grunnlag for å vurdere omfang, fokus og type oppfølging som er nødvendig. Operatøren må i denne sammenhengen ha et apparat for å følge opp det som rapporteres. Operatøren må også klargjøre kommunikasjons- og myndighetsforhold knyttet til behandling av avvik.

4.17.2.2 Kompetanse og langsiktighet i kunde/­leverandørrelasjoner

Selv om kontraktsforhold i stor grad er av privatrettslig karakter mellom aktørene i markedet, blir dette likevel omtalt i meldingen, fordi kontraktsforhold påvirker utviklingen av HMS-nivået.

De ti siste årene har entreprenørene overtatt viktige oppgaver innen koordinering og styring som tidligere var operatørens ansvar. Det tar tid å erverve slik kompetanse, og det krever en satsing fra alle parter. En forutsetning for denne utviklingen var at operatørene måtte etablere tillit overfor entreprenørbransjen og motsatt. Disse forutsetningene har ikke blitt godt nok fulgt opp i praksis verken i prosjekter eller i driftsfasen.

Investeringsutvalget utredet blant annet kontrakts- og insentivstruktur ved 13 utbyggingsprosjekter med store kostnadsoverskridelser på 90-tallet. Utvalget påpekte i denne sammenheng at en overvekt av overskridelsene skyldtes at seleksjonsprosessen gjorde at det var budgivere med optimistiske, og ofte urealistisk lavt kostnadsestimat, som vant kontraktene.

Arbeidstakerne har blant annet pekt på at:

  • leverandørindustrien ofte reduserer bemanningsnivået for å komme i en bedre konkurransesituasjon i forbindelse med nye kontraktsforhandlinger,

  • arbeidstakerne blir ekskludert fra lovfestede krav om deltakelse i bemanningsfastsetting, fordi kontraktsforhandlingene foregår konfidensielt,

  • enkelte entreprenører og underentreprenører ikke har organiserte arbeidstakere som kan ivareta arbeidstakernes interesser i forbindelse med kontraktsforhandlinger.

Dette er problemstillinger som det er viktig at næringen og tilsynsmyndighetene griper fatt i på en systematisk måte.

Tilsynsmyndighetene har erfart at kvalifiseringsprosessene fortsatt har begrenset verdi med hensyn til å være kompetansegivende og motiverende prosesser som fremmer helse, miljø og sikkerhet, blant annet ved at:

  • anbudene kan fortsatt bære preg av underbudsjettering, manglende prising av risiko, overbruk av tilgjengelig kapasitet og underkommunisering av konsekvensene dette innebærer med hensyn til styring av helse, miljø og sikkerhet. Entreprenører legger fortsatt frem slike anbud, operatører aksepterer disse og dermed bekrefter legitimiteten av slike anbud,

  • kvalifiseringsprosesser kan fortsatt bære preg av et ensidig fokus på kundens krav, mer enn en kvalifisering av entreprenørs egne systemer, krav og forbedringsplaner. Slike prosesser er ikke bare ineffektive med hensyn til ressursbruk, de har også en demotiverende effekt på entreprenører som ønsker å bli vist tillit. De bidrar heller ikke til kompetanseheving hos entreprenører som er svakere på styring,

  • det fokuseres fortsatt på statistikker og for lite på rapporteringssystemer og forbedringsplaner. Dette bidrar ikke til en utvikling mot omforente definisjoner i næringen av hvilke hendelser som er rapporteringsverdige og som legges til grunn for utarbeidelse av hensikts-messige statistikker,

  • langsiktige og forutsigbare kunderelasjoner er sterke insentiver for investeringer i kompetanseheving og andre kvalitetsfremmende forhold,

  • eksisterende felles databaser for prekvalifiserte entreprenører bygger på prekvalifiseringsprosesser som i begrenset og varierende grad har hatt et fokus på helse, miljø og sikkerhet, og erfaringer med entreprenørers HMS-styring i praksis.

Det er således en rekke industristyrte rammebetingelser som utfordrer helse, miljø og sikkerhet eller fører til «klasseforskjeller» mellom ulike arbeidstakergrupper. Det er derfor nødvendig at næringen prioriterer satsing på kompetanse og langsiktighet i kunde/leverandørrelasjoner, som en sentral forutsetning for å vedlikeholde og videreutvikle HMS-nivået på norsk sokkel.

Det vil også være viktig å få større klarhet om hvordan kontraktsforhold påvirker HMS-nivået på sokkelen. Aktørene må etablere insentivstrukturer som premierer ansvarlige aktører, og som støtter opp under langsiktige forbedringstiltak hos disse. Insentivene må også bidra til et kompetanseløft for utvikling av kunde – leverandørrelasjoner.

4.18 Kompetanseutvikling i petroleumsnæringen

4.18.1 Generelt om kompetanse innen helse, miljø og sikkerhet

Nødvendig kompetanse på HMS-området er en funksjon av virksomhetens art, kompleksitet og omfang. Gitt at forsvarlig virksomhet i hovedsak er et linjeansvar, er det nødvendig å betrakte HMS-kompetanse som en integrert del av de aller fleste fagområder som ledelse, boring, produksjon, vedlikehold, marin teknologi med mer. Det er i tillegg definert et HMS-fag, som en spesialitet i seg selv. Det er dessuten ulike spisskompetanser innen henholdsvis helse-, miljø- og sikkerhetsområdene som lege, yrkeshygieniker, ergonom, marinbiolog, risikoanalytiker med mer. En organisasjons kompetanse innen helse, miljø og sikkerhet vil være summen av kompetansen i linjen og i staber, og vil dessuten være en funksjon av måten den samlede kompetansen utnyttes i samspill med hverandre.

4.18.2 Satsingsområder for ­kompetanseutvikling

En grunnleggende forutsetning for at petroleumsindustrien skal forbli en foregangsnæring er en kontinuerlig investering i kunnskapsutvikling og læring fra beste praksis. Dette er også nødvendig for at næringen skal kunne tiltrekke seg den beste kompetansen.

Viktige betingelser for organisatorisk læring og utvikling har endret seg det siste tiåret.

Fra arbeidstakersiden pekes det blant annet på at den organisatoriske fleksibiliteten som er nødvendig for utvikling og læring, er svekket. I operative driftsmiljøer har linjelederne vært viktige bindeledd mellom teknologiutvikling og driftserfaring, ved å kunne formidle til teknologimiljøene hvordan ny teknologi faktisk virker i drift. Som en del av omorganiseringsprosessene på slutten av 90-tallet, er antall linjeledere blitt redusert, samtidig som arbeidsmengden til linjelederne hevdes å ha økt. Dette har ifølge arbeidstakerne bidratt til at evnen til organisatorisk læring i deler av bransjen er blitt svekket.

I forbindelse med effektiviseringsprosesser i petroleumsvirksomheten de siste årene, har myndighetene erfart at spesielt offshore stillinger som HMS-leder, HMS-inspektører og lignende stillinger har vært under sterkt press.

Nedprioritering av denne type funksjoner har ofte vært begrunnet med ønske om synlig integrering av ansvaret for helse, miljø, sikkerhet og kvalitet i linjen. Oljedirektoratets erfaringer med slike effektiviseringstiltak er imidlertid at linjen ofte ikke har kapasitet og kompetanse til å overta fullt ut de oppgavene som disse endringene innebærer.

Personell med en spisskompetanse og et helhetsperspektiv innen disse områdene er viktig spesielt med hensyn til å tilrettelegge for at linjen også kan ivareta sitt ansvar med hensyn til helse, miljø og sikkerhet. I noen grad er dette kompensert for ved at entreprenørene har økt sin kapasitet på området. I tillegg er frittstående konsulenter blitt benyttet i noe større utstrekning.

Oljedirektoratet har i flere sammenhenger satt søkelyset på nødvendigheten av å opprettholde og utvikle nødvendig kompetanse og kapasitet på HMS-området hos oppdragsgiver.

Det nye regelverket fokuserer på betydningen av en god helse-, miljø- og sikkerhetskultur. Dette er et ledelsesansvar som forutsetter at ledelsen har nødvendig kunnskap og kompetanse innen dette området og dermed nødvendig forståelse for betydningen av helse, miljø og sikkerhet for verdiskaping. Kompetansen som er nødvendig for å ivareta oppgaver i drift generelt og ledelsesfunksjoner spesielt, må tilpasses utviklingen i næringen med hensyn til teknologisk og organisatorisk kompleksitet og settes i et HMS-perspektiv. Plattformsjefens rolle, ansvar og oppgaver med tilhørende kompetansebehov, er sentral i denne sammenheng. Det er igangsatt et arbeid i regi av «Sikkerhetsforum» som spesielt adresserer disse problemstillingene.

Det er også viktig å betrakte kompetansesammensetninger, slik at organisasjoner er i stand til å treffe beslutninger som tar nødvendig hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Økonomisk kompetanse synes å ha vært mer styrende i sentrale beslutningsprosesser enn kompetanse innen petroleumsfag, drift og vedlikehold, helse, miljø, sikkerhet og kvalitet. Ved vurdering av kompetansesammensetninger, er det viktig å ta hensyn til både behovet for nyrekruttering og behovet for å beholde kompetanse og erfaring. Det er derfor nødvendig at næringen gjennomfører et kompetanseløft for å møte dagens og fremtidens utfordringer i petroleumsvirksomheten, blant annet innen områder som kompetanse til å sette helse, miljø og sikkerhet i et helhetlig perspektiv, kompetanse i kunde/leverandørrelasjoner, kompetanse til å styre de nye risikomomenter som introduseres ved bruk av IKT, generell IKT-kompetanse hos beslutningstakere og «human factors».

Departementet vil for sin del gjennom budsjetter, tilrettelegge for kompetanseutvikling hos myndighetene innenfor blant annet IKT, risikostyring, sikkerhetsøkonomi, beslutningsverktøy og tilsynsmetoder som er egnet til å følge opp beslutningsprosesser under usikkerhet, tilpasset tidlig prosjekteringsfase.

4.18.3 Rekruttering

Næringen har på slutten av 90-tallet erfart en nedgang i antall studenter som har søkt studieplass innen petroleumsrelaterte fag som geologi, marin teknikk og petroleumsteknologi. Med en større grad av rekruttering direkte fra utdanningssystemet, er det viktig for næringen å bidra til at unge i en valgsituasjon får riktig og relevant informasjon om utdanningsløp som er i samsvar med industriens fremtidige behov. Dette gjelder også for utdanningsløp som fører til arbeid innen helse, miljø og sikkerhet.

De konkrete utfordringene er.

  • Næringen trenger fornyelse. En stor andel av arbeidsstyrken nærmer seg pensjonsalder og det er behov for stor faglig bredde i fagkompetanse og en mer balansert aldersprofil i arbeidsstyrken. Dette gjelder også ledende maritimt personell.

  • Geo- og petroleumsfagene er særskilte fag for petroleumsnæringen. Det er marginale muligheter til å rekruttere tilsvarende kompetanse fra andre industrigrener. Høyt kvalifiserte medarbeidere innen disse fagene, vil også bidra positivt til rekruttering innen HMS-området.

  • En stor del av petroleumsvirksomheten er avhengig av en stabil og kvalifisert rekruttering av maritim kompetanse. Det er også innenfor dette området nødvendig med en bevisst og langsiktig satsing for å sikre at utdanningen har nødvendig kvalitet og er tilpasset utviklingen i petroleumsnæringen.

  • Når interessen for petroleumsstudiene faller, svekkes også tilgangen eller gjennomstrømningen av andre sivilingeniører eller ingeniører som velger tilleggsutdannelse i fagene, deriblant HMS-fag.

Oljeindustriens Landsforening har iverksatt et prosjekt kalt «Olje- og gassindustrien – En verden av muligheter» for å synliggjøre utdanningsløp som fører frem til jobber i petroleumsnæringen.

En positiv effekt av dette arbeidet ble synliggjort gjennom økt tilgang på studenter til petroleumsfagene ved NTNU og HiS ved primæropptaket i 2001. Det er viktig at prosjektet videreføres slik at næringen sikres nødvendig kompetanse på høyt nivå. Dette vil kunne bidra til løsning av næringens tekniske, kommersielle og HMS–faglige utfordringer i fremtiden. Det er også viktig at myndighetene støtter opp under dette arbeidet.

4.18.4 Forskning og utvikling (FOU) på HMS-området

I Norge og internasjonalt har risikoforskning vært anerkjent som en egen akademisk disiplin i mer enn 25 år. Sikkerhetsforskning i Norge har i hovedsak hatt sitt utgangspunkt i ulykkesrisiko i industrien, både storulykker som brann og eksplosjoner og «vanlige» arbeidsulykker.

I Norge har HMS-forskning knyttet til petroleumsvirksomheten til havs særlig vært forankret i NTNFs store forskningsprogram «Sikkerhet på Sokkelen» (SPS) samt «Sikkerhet, Prosedyrer og Overvåkning» – SPO og «Styringskomiteen for Sokkelberedskap»- SSB, begge i regi av Oljedirektoratet. Forskningsprogrammene ble gjennomført i perioden 1978–1983 og de statlige midlene utgjorde 90 mill. kroner over en femårsperiode. I tillegg kom industrimidler på 63 mill. kroner.

Gjennom disse programmene ble det oppnådd kompetanseheving og et løft for næringsrettet sikkerhetsforskning som på flere områder plasserte Norge i en ledende posisjon internasjonalt. Norge høster fortsatt fra denne satsingen på sikkerhetsforskning.

På 90-tallet og frem til i dag har britiske HMS-myndigheter satset betydelig på FOU, ressursoppbygging og kompetanseheving hos tilsynsmyndighetene. Denne satsingen kom som følge av Piper Alpha-katastrofen og i erkjennelsen av at myndighetene må være pådrivere og premissgivende for kompetanseheving i petroleumsvirksomheten.

I Norge har satsingen på HMS-forskning i samme periode blitt redusert. Dette gjelder både for forskningen som er finansiert av staten og av industrien.

Det ble imidlertid på 90-tallet gjennomført forskningsprogrammer på områder som:

  • evaluering av internkontrollreformen,

  • brann, eksplosjon og storulykker,

  • risiko og sårbarhet (ROS),

  • helse i arbeidslivet.

Samfunnet og næringslivet står nå overfor endringer og utfordringer som krever ny og større satsing på forskning og kompetanseutvikling. En slik satsing vil være mer kostnadseffektiv og gi bedre resultater enn innsats som blir utløst av en storulykke som ryster samfunn, politikere og opinion.

I forhold til den økte sårbarheten og det nye trusselbildet som samfunn, næringsliv og lokal­samfunn står overfor, representerer den erfaring og tenkning som ligger i system­sikkerhet og risikoanalytisk modellering, en basiskompetanse å bygge videre ut i fra. Det er derfor nødvendig med vitalisering og nytenkning i et dynamisk og kreativt vitenskapelig nettverk, i tett samarbeid med brukerne av slik kunnskap.

Forskning og kompetanseutvikling på dette området vil, i lys av den helhetlige forståelsen av HMS-begrepet, omfatte sikkerhet for mennesker, det ytre miljøet og økonomiske verdier. HMS-forskning er dermed i sin natur tverrfaglig, mangfoldig og sektoroverskridende.

Store endringer i samfunn, teknologi og organisering av petroleumsvirksomheten gjør at risikobildet er mer komplekst. Erfaringene fra 90-tallet viser nødvendigheten av at kunnskapen om helse-, miljø- og sikkerhetsmessige konsekvenser av beslutninger holder følge med utviklingen for øvrig. Kunnskapsbildet er i ferd med å forvitre og utfordringen vil være å finne riktig fokus og den mest effektive og hensiktsmessige organisering av forskningsinnsats og kompetanseutvikling.

Departementet mener at det må foretas et nasjonalt løft for økt HMS-forskning i Norge, tilsvarende satsingen på 80-tallet med «Sikkerhet på sokkelen». Dette løftet må også ses i sammenheng med samarbeidsprogrammet innen prosjektrettet teknologiutvikling (Demo 2000) og forslaget i klimameldingen om en langsiktig og styrket satsing på klimaforskning i Norge, der blant annet utvikling av teknologi som konkret reduserer utslippene av CO2 og andre klimagasser, er et område som det vil bli fokusert på.

Departementet har foreslått at det bevilges midler til et flerårig forskningsprogram på HMS i regi av Norges forskningsråd (NFR) der følgende områder prioriteres:

  • helse-, miljø- og sikkerhetsforskning, med vekt på forebygging av alvorlige personskader og storulykker, herunder også produksjons- og leveranseavbrudd,

  • metoder og verktøy for å styre helse, miljø og sikkerhet i dynamiske endrings- og beslutningsprosesser, herunder beslutninger under usikkerhet,

  • risikobasert styring av komplekse teknologiske og organisatoriske systemer, herunder informasjonssikkerhet og IKT-sårbarhet,

  • muligheter og begrensninger for bruk av menneskelige ressurser i helse-, miljø- og sikkerhets­arbeidet, herunder overvåknings- og kontrollromsfunksjoner,

  • forvaltning av HMS-kunnskap og risikokommunikasjon.

Programmet bør omfatte et særskilt prosjekt for å identifisere målrettede tiltak for at forskningsresultatene tas i bruk.

Departementet legger til grunn at industrien støtter opp under dette initiativet.

Arbeidstakerorganisasjonene har tradisjonelt spilt en aktiv rolle i forbindelse med FOU-aktiviteter, både som oppdragsgivere, premissleverandører, informanter og som faglige ressurser. Denne gode tradisjonen må videreføres i forbindelse med satsningen på HMS-forskning.

Satsingsforslagene må ses i sammenheng med det strategiske forskningsprosjektet for risiko- og sikkerhetsforskning, «Risiko og usikkerhet», som administreres av NFR. Dette forskningsprosjektet vil stå sentralt i den tverrfaglige forskningen på HMS-området.

Videre må forslaget ses i sammenheng med NFRs forslag til et forskningsprogram for å samordne og øke innsatsen for å bedre kunnskapsgrunnlaget om langtidseffekter av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten. Forslaget er utarbeidet av en arbeidsgruppe med representanter fra forskningsmiljøene, berørte myndigheter og industri. Arbeidet er et godt utgangspunkt for videre prioriteringer når det gjelder forskning på langtidsvirkninger av utslipp til sjø, og utgjør et viktig grunnlag for videre oppfølging fra myndighetene.

Forslagene om satsing på FOU må dessuten ses i sammenheng med arbeidet i Kon-Kraft prosjektet som tar sikte på å styrke leverandørindustriens konkurranseevne. Kon-Kraft prosjektet omfatter bransjens rammebetingelser, arbeidsprosesser og teknologiutvikling. Departementet og Oljedirektoratet er representert i Kon-Kraft og vil gjennom sin deltakelse bidra til å sikre at næringen i disse prosessene også legger til grunn prinsippet om kontinuerlig forbedring på HMS-området.

Til dokumentets forside