St.prp. nr. 1 (2007-2008)

FOR BUDSJETTÅRET 2008 Skatte-, avgifts- og tollvedtak

Til innholdsfortegnelse

3 Indirekte skatter

3.1 Innledning

Indirekte skatter omfatter merverdiavgift, særavgifter og toll. Særavgiftene og merverdiavgiften utgjør mer enn én tredel av de samlede skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge. Hovedtrekkene i avgiftsopplegget omtales i kapittel 1, mens dette kapitlet gir en nærmere omtale av de enkelte avgiftene. Toll er omtalt i kapittel 4.

Merverdiavgift er en generell avgift på innenlands omsetning av varer og tjenester. Det beregnes også merverdiavgift ved import og ved uttak av varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet. Den generelle avgiftssatsen er på 25 pst. I tillegg er det en redusert sats på 14 pst. for matvarer og en lav sats på 8 pst. for persontransport mv., kinoforestillinger, overnatting og NRKs allmennkringkastingsvirksomhet. Flere tjenesteområder er imidlertid utenfor merverdiavgiftssystemet, bl.a. finansielle tjenester, helsetjenester og en rekke tjenester innenfor kultur- og idrettsområdet. Virksomheter innenfor disse tjenesteområdene skal betale merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten, men ikke beregne utgående merverdiavgift på vederlaget for tjenesten. I tillegg har enkelte virksomheter såkalt nullsats, dvs. at virksomheten har full fradragsrett for inngående merverdiavgift selv om det ikke beregnes utgående merverdiavgift på omsetningen.

Merverdiavgiften skal beregnes i alle omsetningsledd. Retten til å fradragsføre inngående merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden. Merverdiavgiften er derfor i hovedsak en beskatning av forbruk. Forslag til endringer i merverdiavgiftsregelverket for 2008 er omtalt i avsnitt 3.2.

Særavgiftene legges på bestemte varer og tjenester. Til forskjell fra merverdiavgiften, som beregnes i alle omsetningsledd og ved innførsel, beregnes de fleste særavgiftene på varer i utgangspunktet kun i ett ledd. Mens merverdiavgiften først og fremst har til hensikt å finansiere offentlige utgifter, benyttes noen av særavgiftene også som virkemiddel for å prise eksterne effekter, f.eks. knyttet til bruk av helse- og miljøskadelige produkter.

Særavgiftene og merverdiavgiftssatsene fastsettes av Stortinget ved plenarvedtak for ett år av gangen i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a. Vurderingene av avgiftssatsene inngår i den årlige budsjettbehandlingen. Av plenarvedtakene om særavgiftene framgår også bestemmelser om fritak mv. Bestemmelser om oppkreving, kontroll mv. er gitt i egne forskrifter med hjemmel i særlover som f.eks. lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. For merverdiavgiften framgår bestemmelsene om fritak, unntak, oppkreving mv. av lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift med tilhørende forskrifter.

Tabell 3.1 viser gjeldende satser for særavgifter og forslag til satser for 2008. Alle satsene er i utgangspunktet justert opp med 2,6 pst. fra 2007 til 2008 for å ta hensyn til forventet prisstigning. Små avvik fra dette skyldes avrundinger.

Tabell 3.1 Avgiftssatser for 2007 og foreslåtte satser for 2008

Forslag Endring i
Avgiftskategori Gjeldende sats 2008 pst.
Merverdiavgift,pst. av omsetningsverdien1
Generell sats 25 25 -
Redusert sats 14 14 -
Lav sats 8 8 -
Avgift på alkoholholdige drikkevarer
Brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 vol.pst., kr/vol.pst. og liter 5,74 5,89 2,6
Annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 vol.pst., kr/vol.pst. og liter 3,74 3,84 2,7
Alkoholholdig drikk til og med 4,7 vol.pst., kr/liter
a) 0,0-0,7 vol.pst. 1,64 1,68 2,4
b) 0,7-2,7 vol.pst. 2,56 2,63 2,7
c) 2,7-3,7 vol.pst. 9,68 9,93 2,6
d) 3,7-4,7 vol.pst. 16,76 17,20 2,6
Avgift på tobakkvarer
Sigarer, kr/100 gram 187 192 2,7
Sigaretter, kr/100 stk. 187 192 2,7
Røyketobakk, kr/100 gram 187 192 2,7
Snus, kr/100 gram 60 68 13,3
Skrå, kr/100 gram 60 68 13,3
Sigarettpapir, kr/100 stk. 2,86 2,93 2,4
Engangsavgift på kjøretøy
Personbiler mv. Avgiftsgruppe a2
Egenvekt, kr/kg
første 1 150 kg 33,16 34,02 2,6
neste 250 kg 72,27 74,15 2,6
neste 100 kg 144,55 148,31 2,6
resten 168,11 172,48 2,6
Motoreffekt, kr/kW
første 65 kW 120,59 123,73 2,6
neste 25 kW 502,47 515,53 2,6
neste 40 kW 1 205,92 1 237,27 2,6
resten 2 512,33 2 577,65 2,6
CO2-avgift, kr pr. g/km
første 120 g/km 40,20 41,25 2,6
neste 20 g/km 190,94 195,90 2,6
neste 40 g/km 502,47 515,53 2,6
resten 1 406,90 1 443,48 2,6
Varebiler klasse 2. Avgiftsgruppe b,3
pst. av personbilavgift 22 22 -
Campingbiler. Avgiftsgruppe c,4
pst. av personbilavgift 22 22 -
Beltebiler. Avgiftsgruppe e,
pst. av verdiavgiftsgrunnlaget 36 36 -
Motorsykler. Avgiftsgruppe f,
stykkavgift 9 558 9 807 2,6
Slagvolumavgift, kr/cm3
første 125 cm3 0 0 -
neste 775 cm3 32,83 33,68 2,6
resten 71,99 73,86 2,6
Motoreffektavgift, kr/kW
første 11 kW 0 0 -
resten 425,36 436,42 2,6
Snøscootere. Avgiftsgruppe g
Egenvekt, kr/kg
første 100 kg 13,47 13,82 2,6
neste 100 kg 26,95 27,65 2,6
resten 53,87 55,27 2,6
Slagvolum, kr/cm3
første 200 cm3 2,82 2,89 2,5
neste 200 cm3 5,61 5,76 2,7
resten 11,22 11,51 2,6
Motoreffekt, kr/kW
første 20 kW 35,93 36,86 2,6
neste 20 kW 71,82 73,69 2,6
resten 143,65 147,38 2,6
Drosje. Avgiftsgruppe h,5
pst. av personbilavgift 40 40 -
Veteranbiler. Avgiftsgruppe i,
kr 3 147 3 229 2,6
Minibusser. Avgiftsgruppe j,6
pst. av personbilavgift 40 40 -
Årsavgift, kr/år
Alminnelig sats
Dieselbiler 2 915 3 090 6,0
Bensinbiler og dieselbiler med fabrikkmontert partikkelfilter 2 915 2 660 -8,7
Motorsykler 1 645 1 690 2,7
Campingtilhengere 970 995 2,6
Traktorer, mopeder mv. 370 380 2,7
Vektårsavgift, kr/år varierer varierer 2,6
Omregistreringsavgift varierer varierer 2,6
Bensinavgift, kr/liter
Svovelfri7 4,17 4,28 2,6
Lavsvovlet8 4,21 4,32 2,6
Autodieselavgift,kr/liter
Svovelfri9 3,02 3,30 9,3
Lavsvovlet10 3,07 3,35 9,1
Avgift på båtmotorer,kr/hk 140,00 143,50 2,5
Avgift på elektrisk kraft, øre/kWh
Generell sats 10,23 10,50 2,6
Redusert sats 0,45 0,45 -
Smøreoljeavgift,kr/liter 1,68 1,72 2,4
Avgift på mineralske produkter
Grunnavgift på fyringsolje mv.
Mineralolje, kr/liter 0,429 0,845 97,0
Mineralolje i treforedlingsindustrien, kr/liter - 0,120 -
CO2-avgift
Petroleumsvirksomhet, kr/liter el. Sm3 0,80 0,45 -43,8
Mineralolje, kr/liter 0,54 0,55 1,9
Mineralolje i innenriks luftfart, kr/liter 0,54 0,65 20,4
Mineralolje i treforedlings-, sildemel- og fiskemelindustrien, kr/liter 0,27 0,28 3,7
Bensin, kr/liter 0,80 0,82 2,5
Naturgass, kr/Sm3 0,47 0,48 2,1
LPG, kr/kg 0,60 0,62 3,3
Svovelavgift, kr/liter 0,07 0,072 2,9
Avgift på sluttbehandling av avfall
Opplagsplasser for avfall, kr/tonn
Opplagsplasser med høy miljøstandard 423 434 2,6
Opplagsplasser med lav miljøstandard 552 566 2,5
Anlegg for forbrenning av avfall, kr/utslippsenhet varierer varierer 2,6
CO2-avgift på avfall til forbrenning, kr/tonn 59,00 60,53 2,6
Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier
Trikloreten, kr/kg 57,69 59,19 2,6
Tetrakloreten, kr/kg 57,69 59,19 2,6
Miljøavgift på klimagassene HFK og PFK
Kr/tonn CO2-ekvivalenter 193,98 199,02 2,6
Avgift på utslipp av NOX, kr/kg 15,00 15,39 2,6
Avgift på sjokolade mv., kr/kg 16,36 16,79 2,6
Avgift på alkoholfrie drikkevarer
Ferdigvare, kr/liter 1,64 1,68 2,4
Konsentrat (sirup), kr/liter 9,99 10,25 2,6
Avgift på drikkevareemballasje, kr/stk.
Miljøavgift
a) Glass og metall 4,62 4,74 2,6
b) Plast 2,79 2,86 2,5
c) Kartong og papp 1,15 1,18 2,6
Grunnavgift, engangsemballasje 0,95 0,97 2,1
Sukkeravgift,kr/kg 6,34 6,50 2,5
Dokumentavgift,pst. av salgsverdi 2,5 2,5 -

1 Endring i merverdiavgift er oppgitt i prosentpoeng.

2 Gruppe a: Personbiler, varebiler klasse 1 og busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser. For kjøretøy der CO2-utslipp ikke er oppgitt, brukes slagvolum som avgiftskomponent.

3 Gruppe b: Varebiler klasse 2. Endring oppgitt i prosentpoeng.

4 Gruppe c: Campingbiler. Endring oppgitt i prosentpoeng.

5 Gruppe h: Drosje og transport av funksjonshemmede. Endring oppgitt i prosentpoeng.

6 Gruppe j: Busser under 6 meter med inntil 17 sitteplasser, hvorav minst 10 er montert i fartsretningen. Endring oppgitt i prosentpoeng.

7 Bensin som har et svovelinnhold på 10 ppm eller lavere.

8 Bensin som har et svovelinnhold mellom 10 ppm og 50 ppm.

9 Autodiesel som har et svovelinnhold på 10 ppm eller lavere.

10 Autodiesel som har et svovelinnhold på mellom 10 ppm og 50 ppm.

Kilde: Finansdepartementet.

3.1.1 Særavgiftsutvalget

Finansdepartementet oppnevnte 1. desember 2006 et utvalg som skulle vurdere særavgiftene.

Utvalget avga sin innstilling 22. juni 2007. Utvalget har vurdert hvordan dagens særavgifter ivaretar målene om å skaffe staten inntekter på en best mulig måte og korrigere for eksterne kostnader. Utvalget har fokusert på miljøavgifter og helserelaterte avgifter, og har lagt arbeid i å avdekke marginale skadekostnader knyttet til miljø og helse. NOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene ble sendt på høring 27. juni, og høringsfristen er 20. oktober 2007.

På miljøsiden har utvalget lagt vekt på om miljøavgiftene bidrar til en kostnadseffektiv oppfyllelse av miljømålene. En kostnadseffektiv virkemiddelbruk innebærer at alle utslipp skal stå overfor den marginale skadekostnaden, enten i form av en avgift eller en kvotepris. På bakgrunn av dette har utvalget bl.a. foreslått endringer i CO2-avgiften, avgiften på sluttbehandling av avfall og i drivstoffavgiftene.

I omtalen av helse- og sosialrelaterte avgifter har utvalget spesielt lagt vekt på hvilke samfunnsøkonomiske kostnader som knytter seg til bruk av alkohol og tobakk. Et flertall i utvalget foreslår å øke alkoholavgiftene og endre reglene for avgiftsfri innførsel av alkohol og tobakk. Et samlet utvalg foreslår å utrede en gradert sukkeravgift når det foreligger et nytt merkedirektiv i EU.

Finansdepartementet vil vurdere oppfølging av utvalgets innstilling på bakgrunn av høringen.

3.2 Merverdiavgift mv. (kap. 5521 post 70)

3.2.1 Merverdiavgiftskompensasjon for kommunesektoren

I St.meld. nr. 2 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett 2007 varslet Regjeringen at den ville komme tilbake til Stortinget dersom man som følge av prosessen med EFTAs overvåkingsorgan (ESA) anser det riktig å foreta endringer i merverdiavgiftskompensasjonsordningen for kommunesektoren.

ESA fattet 3. mai 2007 vedtak om at kompensasjonsordningen er i strid med statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. Regjeringen besluttet å ikke reise sak mot ESAs vedtak fordi det ikke retter seg mot kompensasjonsordningen i sin helhet. Vedtaket retter seg kun mot en liten del av dagens kompensasjonsordning. Dette er den delen av kompensasjonsordningen som ESA mener gir opphav til forskjellbehandling. Dette gjelder mellom kommunale og private selskap på merverdiavgiftsunntatte virksomhetsområder, hvor kommunene mot vederlag tilbyr tjenester i konkurranse med private.

Så langt departementet kjenner til er omfanget av slik kommunal aktivitet i dag svært begrenset. Gjennom klagen som ligger til grunn for ESAs vedtak, er departementet imidlertid kjent med at enkelte fylkeskommunale skoler mot markedsmessig vederlag tilbyr kurs i maritim sikkerhetsopplæring i konkurranse med private aktører. I henhold til begrensningene i dagens kompensasjonsordning er private aktører som tilbyr slike undervisningstjenester, ikke kompensasjonsberettiget. Kommunale og fylkeskommunale aktører er derimot i utgangspunktet kompensasjonsberettiget på alle virksomhetsområder.

Departementet har i brev til ESA 29. juni 2007 orientert om at det vil bli iverksatt tiltak for å motvirke forskjellsbehandlingen som ordningen gir opphav til. En endring kan da tre i kraft fra 1. januar 2008. I brevet er det videre opplyst at Finansdepartementet, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), har iverksatt en prosess med sikte på å få ulovlig støtte tilbakebetalt. Krav om tilbakebetaling vil rettes mot de aktuelle fylkeskommunale skolene. Samtidig vil det bli undersøkt om det finnes andre mottakere av ulovlig støtte.

Etter departementets syn kan forskjellsbehandlingen som kompensasjonsordningen gir opphav til, mest hensiktsmessig motvirkes ved å innføre en begrensning i kommunesektorens rett til kompensasjon. Begrensningen foreslås utformet med utgangspunkt i EØS-avtalens foretaksbegrep. Statsstøtteforbudet i EØS-avtalen kommer til anvendelse på enhver enhet som driver økonomisk aktivitet. Med økonomisk aktivitet menes en virksomhet som består i å tilby varer og tjenester i et marked. For å bedømme hvorvidt den foreslåtte begrensningen kommer til anvendelse eller ikke, blir det dermed avgjørende om den aktuelle mottakeren av merverdiavgiftskompensasjon driver økonomisk aktivitet. Grensen mellom økonomisk og ikke-økonomisk aktivitet og hvordan lovforslaget er nærmere avgrenset, er omtalt i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) Skatte- og avgiftsopplegget 2008 - lovendringer.

Som omtalt ovenfor kan et eksempel på virksomhet som omfattes av den foreslåtte begrensningen, være en fylkeskommunal skole som mot vederlag tilbyr maritim sikkerhetsopplæring i markedet. Dette dreier seg om en undervisningstjeneste som ikke er merverdiavgiftspliktig. En kommune som tilbyr lån til unge i etableringsfasen, og en kommune som bruker sin fast ansatte lege til å tilby bedriftshelsetjenester i markedet, er andre eksempler på kommunal aktivitet som ikke er merverdiavgiftspliktig, og vil kunne omfattes av begrensningen. Det samme gjelder en kommune som tilbyr formidling av helse- og sosialtjenester i markedet.

KRD antar at det er fylkeskommunenes kursvirksomhet som i første rekke vil berøres av begrensningen. Aktiviteter i kommunene antas bare å bli berørt i meget beskjedent omfang. Som følge av begrensningen i ordningen vil det også bli foretatt endring av forskrift 6. juni 2001 nr. 573 (Nr. 117) om frivillig registrering av utleier av bygg eller anlegg til bruk i virksomhet som er registrert etter merverdiavgiftsloven, jf. omtalen i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) Skatte- og avgiftsopplegget 2008 - lovendringer. KRD har beregnet at den foreslåtte begrensningen vil redusere berettiget kompensasjon for kommunesektoren samlet med opp mot 10 mill. kroner årlig.

Samtidig må kommuner og fylkeskommuner som har mottatt ulovlig støtte starte tilbakebetaling av utbetalt kompensasjon. Basert på beregninger fra KRD, kan omfanget av ulovlig støtte i perioden fra ordningen ble innført 1. januar 2004 til begrensningen innføres 1. januar 2008, anslås til opp mot 20 mill. kroner samlet. Beløpet motsvares av en tilsvarende økning i kommunenes rammetilskudd for 2008.

3.2.2 Bestemmelsene om fradrag for inngående merverdiavgift

Som omtalt i Ot.prp. nr. 61 (2006-2007) Om endringar i skatte- og avgiftslovgivinga mv., arbeider departementet med å foreslå endringer i merverdiavgiftslovens bestemmelser om fradrag for inngående merverdiavgift. Departementet tok sikte på å komme tilbake til saken i forbindelse med statsbudsjettet for 2008.

Etter merverdiavgiftsloven § 21 kan en registrert næringsdrivende trekke fra inngående merverdiavgift på varer og tjenester som er til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Næringsdrivende som ikke driver avgiftspliktig virksomhet, har ikke en slik fradragsrett.

Fradragsretten står sentralt i merverdiavgiftssystemet og innebærer at merverdiavgiften ikke skal være en kostnad for de enkelte omsetningsledd, men kun belastes ved endelig forbruk. Særlige spørsmål oppstår imidlertid i de tilfeller en næringsdrivende driver virksomhet som delvis er avgiftspliktig og delvis ikke-avgiftspliktig (såkalt delt virksomhet). Anskaffelse av varer og tjenester til bruk i slik virksomhet vil naturlig falle i tre kategorier. Noen anskaffelser vil være til bruk i den avgiftspliktige delen av virksomheten og være fradragsberettiget, mens andre anskaffelser vil være til bruk i den ikke-avgiftspliktige delen av virksomheten og ikke være fradragsberettiget. I de tilfeller det ikke er mulig å henføre anskaffelsen verken til den avgiftspliktige eller ikke-avgiftspliktige delen av virksomheten (det foreligger en fellesanskaffelse), skal inngående merverdiavgift fordeles forholdsmessig, jf. merverdiavgiftsloven § 23.

Arbeidet med fradragbestemmelsene er omfattende og reiser flere problemstillinger i forhold til gjeldende regelverk, herunder de nye bestemmelsene om uttak og justering av inngående merverdiavgift for kapitalvarer, som trer i kraft 1. januar 2008. Endring av fradragsbestemmelsene vil også ha provenyvirkninger som vil avhenge av de endringene som foretas. Det er også ønskelig å sørge for at eventuelle nye fradragsbestemmelser passer inn i forslaget til teknisk revidert merverdiavgiftslov, som nylig har vært på høring. De ovennevnte forholdene medfører at det, etter departementets syn, er nødvendig å bruke noe mer tid på arbeidet med nye fradragsbestemmelser.

3.2.3 Fradrag for inngående merverdiavgift ved eksport av finansielle tjenester

Departementet har i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 sett nærmere på gjeldende merverdiavgiftsregelverk for eksport av finansielle tjenester. Det har vært vurdert om, og eventuelt i hvilken grad, virksomheter som omsetter finansielle tjenester til kunder som har forretningssted eller hjemsted i utlandet, bør gis fradragsrett for merverdiavgift på varer og tjenester anskaffet til bruk for eksport.

Etter merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 er omsetning av finansielle tjenester unntatt fra merverdiavgift. Bestemmelsen omfatter et vidt spekter av tjenester, hovedsakelig innen bank, forsikring og verdipapirhandel. Som en følge av at finansielle tjenester ikke er avgiftspliktige, foreligger det heller ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser knyttet til slik virksomhet.

I EU er det en særskilt bestemmelse i direktiv 2006/112/EF (merverdiavgiftsdirektivet) artikkel 169 som gir virksomhetene fradragsrett for inngående merverdiavgift på varer og tjenester som brukes i tilknytning til nærmere bestemte finansielle transaksjoner. Dette gjelder imidlertid bare når kunden er etablert utenfor EU, eller når transaksjonene har en direkte tilknytning til varer som skal eksporteres ut av EU. Dersom slike tjenester omsettes til kunder etablert i et annet EU-land, gis det ikke fradragsrett. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i det norske merverdiavgiftsregelverket.

Departementet mener det er argumenter som taler for at Norge på dette området bør få et regelverk som er i samsvar med regelverket i EU. Fordi Norge ikke er et EU-land, må det imidlertid vurderes om en slik bestemmelse skal gjelde omsetning av tjenester til kunder i utlandet generelt. Merverdiavgiftsbestemmelsene bør være mest mulig nøytrale og ikke medføre konkurransevridning. Dette gjelder ikke minst ved omsetning av finansielle tjenester, som omsettes i et internasjonalt marked. Departementet mener det er viktig å sikre at norske finansinstitusjoner får like konkurransevilkår som selskaper etablert i EU.

Som tidligere varslet, arbeider departementet med å foreslå endringer av de generelle fradragsbestemmelsene for inngående merverdiavgift, se omtale i avsnitt 3.2.2. Departementet anser at det er hensiktsmessig at arbeidet med de generelle bestemmelsene om fradragsrett for inngående merverdiavgift sluttføres før det foretas endringer i særlige fradragsbestemmelsene som gjelder enkelte næringer. På bakgrunn av dette ønsker departementet å vurdere endringer i bestemmelsene om fradrag ved eksport av finansielle tjenester når nye, generelle bestemmelser om fradragsrett for merverdiavgift er vedtatt.

3.2.4 Næringsmessig utleie av fritidseiendom

Utleie av fast eiendom er i utgangspunktet unntatt fra merverdiavgift. Fra 1. september 2006 ble likevel romutleie i hotellvirksomhet mv. og formidling av slike tjenester merverdiavgiftsbelagt med lav sats.

Samtidig med forslaget om å innføre avgiftsplikt ved omsetning av romutleie i hotellvirksomhet, ble det av nøytralitetshensyn foreslått avgiftsplikt for liknende virksomheter som driver i konkurranse med hotellene, herunder utleie av campingplasser samt hytter, ferieleiligheter og liknende fritidseiendommer. Før loven trådte i kraft, ble likevel bestemmelsen foreslått endret slik at det kun var utleie av fritidseiendommer drevet i tilknytning til hotellvirksomhet mv., som ble avgiftsbelagt. Stortinget vedtok endringen ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2006.

Begrunnelsen for forslaget om at all utleie av fritidseiendommer likevel ikke ble avgiftsbelagt fra 1. september 2006, var at avgiftspliktige næringsdrivende etter gjeldende bestemmelser kan ta bygget ut av avgiftspliktig virksomhet tre år etter byggets ferdigstillelse, uten å tilbakeføre noe av den tidligere fradragsførte merverdiavgiften. Normalt vil det ta betydelig lenger tid enn tre år før staten har tjent inn verdien av det som er fradragsført i forbindelse med oppføring av en fritidseiendom. Den korte bindingstiden på tre år ville derfor kunne gi uheldige avgiftstilpasninger og virke konkurransevridende. Fritidseiendommer er dessuten egnet til både private og kommersielle formål, noe som gjør at bruksendring vil kunne være særlig aktuelt.

Stortinget har med virkning fra 1. januar 2008 vedtatt nye uttaks- og justeringsbestemmelser i merverdiavgiftsloven. Dette innebærer blant annet at merverdiavgift som er fradragsført i forbindelse med oppføring av fast eiendom, skal justeres dersom eiendommen omdisponeres innen ti år fra eiendommen er fullført. Justeringsbestemmelsene erstatter dagens treårsregel, og gjør tilpasninger mindre lønnsomt. Dette åpner for at all næringsmessig utleie av fritidseiendommer kan omfattes av merverdiavgiftsloven.

På bakgrunn av dette foreslår Regjeringen at det innføres merverdiavgift på næringsmessig utleie av fritidseiendom med lav merverdiavgiftssats på 8 pst. fra 1. januar 2008.

På grunn av den nære sammenhengen mellom næringsmessig utleie av fritidseiendommer og formidling av slike tjenester, foreslås det også å innføre avgiftsplikt for formidlingstjenestene, på lik linje med formidling av romutleie i hotellvirksomhet mv.

Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) Skatte- og avgiftsopplegget 2008 - lovendringer for en nærmere redegjørelse for forslaget. I lovproposisjonen er det også gitt en omtale av den nærmere avgrensningen av området med redusert sats og de nødvendige endringene i merverdiavgiftsloven. For øvrig vises det til § 3 bokstavene c og f i forslag til vedtak om merverdiavgift.

3.2.5 Utsatt avregning ved innførsel

Innledning

Stortinget ba i anmodningsvedtak nr. 358 av 26. mai 2005 regjeringen Bondevik II vurdere om et system med snudd (utsatt) avregning ved innførsel kan forenkle merverdiavgiftssystemet for næringslivet og myndighetene. En intern arbeidsgruppe ble satt ned av Finansdepartementet for å vurdere spørsmålet. Arbeidsgruppen avga sin rapport 22. desember 2006.

Arbeidsgruppens vurderinger

Arbeidsgruppen konkluderte med å tilrå at det ikke bør legges om til et system med utsatt avregning ved import. Arbeidsgruppen viste til at en omlegging til utsatt avregning i de fleste tilfeller vil innebære en likviditetsfordel for de merverdiavgiftspliktige næringsdrivende og en likviditetsulempe for staten. På de vilkår som forutsatt av arbeidsgruppen, er ordningen anslått å gi et samlet årlig rentetap for staten på om lag 190 mill. kroner. Ved en omlegging ville denne rentegevinsten tilfalle de næringsdrivende. Innføring av utsatt avregning vil ifølge arbeidsgruppen ikke resultere i ressursmessige besparelser for myndighetene samlet, men derimot utgjøre en svak økning i ressursbehovet. I tillegg kommer utviklingskostnader knyttet til nødvendige endringer i IKT-løsningene

Den ressursmessige besparelsen for de næringsdrivendevil bestå i at de slipper en delbetaling av merverdiavgift. Fra næringslivets side er det anslått at dette vil redusere de administrative kostnadene for de næringsdrivende med 38,4 mill. kroner pr. år. Arbeidsgruppen mener dette anslaget er høyt, særlig fordi alle rutiner knyttet til tolldeklarering og grensekontroll må videreføres også under et system med utsatt avregning. Arbeidsgruppen har imidlertid ikke foretatt egne målinger av disse kostnadene. Slike målinger vil gjennomføres som et ledd i det pågående arbeidet knyttet til Regjeringens prosjekt for reduksjon av næringslivets administrative kostnader ved etterlevelse av offentlige informasjonskrav.

Arbeidsgruppen reiser også spørsmål ved om en omlegging til utsatt avregning vil medføre økt unndragelsesrisiko. Storbritannia gikk bort fra et system med utsatt avregning ved innførsel av varer fra tredjeland, blant annet med begrunnelse at systemet kunne åpne for økt svindel, noe som kan gi store provenytap.

Rapporten ble sendt på høring 12. januar 2007 med tre måneders høringsfrist.

Høringsinstansenes syn

Høringsinstanser som deler arbeidsgruppens vurderinger og tilrådning, er blant annet Toll- og avgiftsdirektoratet, Skattedirektoratet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Advokatforeningen har også gitt en forbeholden støtte til arbeidsgruppens vurderinger, men ber samtidig om at det arbeides videre med forbedring av regelverket ved import av varer. Flere andre høringsinstanser mener dessuten at forslaget om å innføre et system med utsatt avregning bør utredes nærmere. Høringsinstanser som er uenige med arbeidsgruppen, og mener at det bør innføres et system med utsatt avregning, er bl.a. Næringslivets Hovedorganisasjon, Bedriftsforbundet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Finansnæringens Hovedorganisasjon.

De høringsinstanser som ikke er enige i arbeidsgruppens vurderinger, mener gjennomgående at et system med utsatt avregning vil innebære en betydelig likviditetsbesparelse for de næringsdrivende samt administrative forenklinger og kostnadsbesparelser. Videre mener disse høringsinstansene at et slik system ikke vil gå ut over kontrollen, men tvert i mot gi større sikkerhet for korrekt avgiftsberegning til staten fordi inngående og utgående merverdiavgift da vil bli ført i samme avgiftsoppgave og kontrollert av samme etat. Flere av høringsinstansene mener dessuten at utsatt avregning ikke vil åpne for nye muligheter for svindel.

Finansdepartementets vurderinger

Merverdiavgiften oppkreves både ved innenlands omsetning og ved innførsel. Etter dagens regelverk må alle betale merverdiavgift til toll- og avgiftsetaten ved innførsel av varer til Norge. Dette gjelder også for næringsdrivende som har fradragsrett for denne innførselsmerverdiavgiften. Et system med utsatt avregning av merverdiavgift ved innførsel vil innebære at merverdiavgift som er påløpt ved innførselen, ikke skal betales når varen fortolles. I stedet tas avgiften med i omsetningsoppgaven som importørens utgående avgift. Dersom importøren er merverdiavgiftspliktig, er denne avgiften fradragsberettiget i importørens innenlandske merverdiavgiftsoppgjør. Systemet vil innebære at merverdiavgift ikke faktisk innbetales til toll- og avgiftsetaten ved innførsel av merverdiavgiftspliktige næringsdrivende. Slike importører vil, sammenlignet med dagens ordning, unngå delbetalingen av merverdiavgift ved innførsel og kan betale merverdiavgiften på et senere tidspunkt.

Departementet viser til at det i dag oppkreves anslagsvis 81 mrd. kroner i merverdiavgift ved innførsel av varer. Departementet vil understreke at denne varestrømmen må underlegges minst samme kontroll som i dagens system. Vanlig grensekontroll og tollprosedyrer, herunder tolldeklarering, må følges ved innførsel, uavhengig av om man legger om til et system med utsatt avregning eller ikke. Merverdiavgiftsberegningen ved innførsel er i dag integrert i toll- og avgiftsetatens øvrige prosedyrer knyttet til grensekontroll og deklarasjon av varer ved innførsel. Merverdiavgiften beregnes eksempelvis automatisk i TVINN (toll- og avgiftsetatens elektroniske fortollingssystem) basert på opplysninger som uansett skal deklareres ved innførsel. I tillegg til innførselsmerverdiavgiften blir det ved innførselen også oppkrevd toll og særavgifter. Et system med utsatt avregning for merverdiavgiften innebærer at merverdiavgiften behandles på en annen måte enn de øvrige indirekte skattene.

Merverdiavgiften er et flerleddet system der hvert ledd i omsetningskjeden beregner og betaler merverdiavgift. Den oppdelte betalingsfunksjonen er svært sentral i merverdiavgiftssystemet. Betaling av merverdiavgift ved innførselen må på samme måte som når det betales merverdiavgift ved innenlands kjøp av varer, anses som en delbetaling av merverdiavgift. En slik oppdelt betalingsfunksjon reduserer risikoen for tap av avgiftsinntekter for staten, og var en av begrunnelsene for å gå over fra det tidligere sisteleddssystemet (der statens inntekter innbetales av ett (siste) ledd, normalt ved salg til forbruker). Et system med utsatt avregning ved innførsel innebærer at delbetalingen ved innførsel faller bort. Dette vil innebære en likviditetsbesparelse for de næringsdrivende. Motstykket er at likviditetsulempen på 190 mill. kroner blir overført til staten.

Omlegging til et system med utsatt avregning kan innebære administrative forenklinger og kostnadsbesparelser for de næringsdrivende. Finansdepartementet viser imidlertid til arbeidsgruppens vurderinger om at næringslivets anslag over sparte administrative kostnader er for høyt. Dette skyldes særlig at alle rutiner knyttet til tolldeklarering og grensekontroll må videreføres selv om man legger om til et system med utsatt avregning. De forenklinger og besparelser som kan oppnås, blir dermed mer begrensede. Departementet legger til grunn at det kun er rutinene knyttet til selve innbetalingen av merverdiavgift til toll- og avgiftsetaten som ville falle bort. For myndighetene vil en omlegging ikke medføre ressursmessige besparelser, men derimot utgjøre en svak økning i ressursbehovet.

Etter Finansdepartementets oppfatning taler også faren for økt svindel for at man ikke går over til et system med utsatt avregning. Det vises til de over 80 mrd. kroner som i dag oppkreves ved innførsel. Dersom endringer i systemet medfører at mulighetene for svindel øker, kan tapene bli store. Selv om en omlegging teknisk sett ikke vil øke mulighetene for svindel, vil lønnsomheten ved slik svindel kunne øke siden utsatt avregning innebærer at det ikke lenger skal innbetales merverdiavgift ved innførselen. Økt lønnsomhet, herunder større utestående beløp, kan være et økonomisk motiv til økt svindel. I denne sammenheng kan det også nevnes at det etter dagens system er svært lite utestående restanser for merverdiavgift ved innførsel. Dette skyldes blant annet meget små restanser gjennom systemet for tollkreditt. I 2005 utgjorde restansene 0,08 pst. Det vises også til at Storbritannia fjernet sin ordning med utsatt avregning og gikk tilbake til vanlig importmerverdiavgift ved innførsel av varer, bl.a. fordi systemet medførte økt fare for svindel.

Finansdepartementet viser også til at det for tiden foregår en omfattende og grunnleggende diskusjon i EU om merverdiavgiftssystemet med sikte på å bekjempe organisert merverdiavgiftssvindel. Disse pågående drøftelsene tilsier at Norge ikke bør foreta store endringer, men avvente EUs vurderinger. Departementet understreker for øvrig at de endringene som vurderes innen EU, skjer med tanke på å bekjempe organisert merverdiavgiftskriminalitet og ikke for å forenkle systemet for næringsdrivende. Et mål med endringsforslagene er imidlertid at de ikke skal innebære for store administrative forpliktelser for næringslivet.

Oppsummering

Samlet sett ser Finansdepartementet at et system med utsatt avregning vil ha likviditetsmessige fordeler for de næringsdrivende samt at det kan gi enkelte administrative forenklinger og kostnadsbesparelser. Finansdepartementet mener imidlertid at de administrative forenklingene og kostnadsbesparelsene for næringslivet vil være betydelig mindre enn næringslivet selv anslår. Det skyldes at ordinære innførselsprosedyrer må følges selv om det legges om til et system med utsatt avregning. En omlegging vil ikke medføre noen ressursmessig besparelse for myndighetene, og vil dessuten påføre staten et likviditetstap. Departementet viser også til at unndragelsesfaren kan øke ved en omlegging, med tapte avgiftsinntekter som resultat. Det vises i denne sammenheng til vurderingene som pågår om det framtidige merverdiavgiftssystemet innen EU med sikte på å redusere faren for avansert svindel knyttet til merverdiavgiften. I påvente av disse vurderingene anser Finansdepartementet det lite hensiktsmessig at Norge nå iverksetter større endringer i merverdiavgiftsregelverket.

På denne bakgrunn kan departementet ikke se at høringsuttalelsene gir grunnlag for andre vurderinger og konklusjoner enn de arbeidsgruppen har kommet til. Departementet vil arbeide videre med sikte på forbedringer av gjeldende regelverk ved import av varer, og vil herunder følge den internasjonale utviklingen på området nøye og eventuelt komme tilbake til Stortinget med saken.

3.2.6 Merverdiavgift for staten

Finansdepartementet vedtok 23. mars 2006, med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70, at enkelte statlige forvaltningsorganer gis adgang til å utsette merverdiavgiftsplikten fram til 1. januar 2007. Begrunnelsen var usikkerhet knyttet til statlige virksomheters håndtering av merverdiavgiftsregelverket. Ved Finansdepartementets vedtak 31. august 2006 ble de aktuelle statlige virksomhetene gitt anledning til ytterligere å utsette merverdiavgiftsplikten fram til 1. januar 2008.

For å sikre at merverdiavgiftsregelverket ikke skal være til hinder for utviklingen av effektive fellesløsninger i staten, foreslår Finansdepartementet at det innføres et unntak i merverdiavgiftsloven for omsetning av tjenester fra statlige enheter til andre deler av staten. Forslaget innebærer langt på vei en videreføring av departementets vedtak om utsettelse av avgiftsplikten.

Statlige virksomheter er i utgangspunktet pliktige til å beregne utgående merverdiavgift ved omsetning av avgiftspliktige varer og tjenester på samme måte som private næringsdrivende. Store deler av statlig virksomhet er likevel utenfor merverdiavgiftssystemet. Dette skyldes bl.a. at statlige virksomheter normalt er finansiert gjennom bevilgninger, og at de driver virksomhet som ikke er omfattet av merverdiavgiftslovens virkeområde.

Gjennom de siste tiårene har en rekke statlige enheter gjennomgått endringer i organisering, drift og finansiering. Formålet med omorganiseringene er bl.a. forbedret ressursutnyttelse og økt kostnadseffektivitet. Statlig tjenesteproduksjon utsettes i økende grad for konkurranse fra andre tjenestetilbydere, og det skjer også endringer i finansieringsformene. Brukerbetaling og stykkprisfinansiering er for eksempel innført ved siden av bevilgningsfinansiering. Slike endringer av organisering og finansiering kan medføre at tjenesteproduksjonen blir merverdiavgiftspliktig.

Spørsmålet om merverdiavgiftsplikt for statlige enheter er også aktualisert som følge av at merverdiavgiftslovens virkeområde er blitt utvidet i de senere år. Fra 1. juli 2001 ble det innført generell avgiftsplikt ved omsetning av tjenester.

Ved utformingen av unntaket i merverdiavgiftsregelverket for statlige virksomheter ved omsetning av tjenester til andre deler av staten, vil kryssende hensyn gjøre seg gjeldende. Innenfor prinsippene som merverdiavgiftssystemet bygger på, for eksempel prinsippet om at merverdiavgiftsregelverket ikke skal føre til konkurransevridninger i valget mellom egenproduksjon og kjøp fra private, bør regelverket ikke være til hinder for kostnadseffektivitet og god ressursutnyttelse.

Virksomheter som ikke er avgiftspliktige, har ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelsene. Dette gir økonomisk motiv til å produsere avgiftspliktige varer og tjenester med egne ansatte. På denne måten oppstår det på den ene side en konkurransevridning i disfavør av private virksomheter som er avgiftspliktige, og på den annen side en konkurransevridning i disfavør av avgiftspliktige, offentlige virksomheter.

Fordi merverdiavgiften medfører vridning i retning av å utføre statlige oppgaver med egne ansatte, framfor å ha fellesløsninger som er mer rasjonelle, mener departementet at det bør foretas en endring av merverdiavgiftsregelverket. Departementet anser det som mest hensiktsmessig å innføre et unntak for omsetning av tjenester mellom forskjellige deler av staten. Denne endringen vil gjøre at merverdiavgiften ikke er til hinder for at rasjonelle fellesløsninger etableres i staten.

For å sikre at unntaket ikke kommer i konflikt med statsstøtteregelverket, foreslås det at deler av unntaket utformes med utgangspunkt i EØS-avtalens begrepsapparat. Departementet legger til grunn at unntaket som foreslås, ikke vil være i strid med EØS-avtalens forbud mot konkurransevridende støtte.

Hovedregelen vil etter forslaget være at omsetning av tjenester mellom enheter innenfor staten som én juridisk person, ikke utløser avgiftsplikt når selger ikke driver økonomisk aktivitet med ellers avgiftspliktige tjenester. Også varer som omsettes som ledd i omsetningen av tjenestene, omfattes av unntaket. Unntaket medfører at enhetene heller ikke vil ha fradragsrett for inngående merverdiavgift.

Bestemmelsen foreslås innarbeidet i et nytt tredje ledd i merverdiavgiftsloven § 11. I Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) Skatte- og avgiftsopplegget 2008 - lovendringer er det gitt en nærmere redegjørelse for avgrensningene av forslaget og den nødvendige endringen i merverdiavgiftsloven.

Endringen innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende unntak og antas ikke å ha provenyvirkning av betydning.

3.2.7 Nullsats for aviser

Magasin- og Ukepresseforeningen har i klage 25. august 2006 til EFTAs overvåkingsorgan (ESA) hevdet at merverdiavgiftslovens forskjellsbehandling av aviser (som er fritatt fra merverdiavgift, såkalt nullsats) og magasiner (som ilegges 25 pst. merverdiavgift) utgjør brudd på statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. Finansdepartementet ga sine merknader til saken ved brev 29. januar 2007 til ESA. Ved siden av å gi en redegjørelse for gjeldende rett, ble det påpekt at flere land i EU, f.eks. Danmark, Finland, Storbritannia og Belgia, anvender nullsats på aviser. Ved brev 17. juli 2007 har ESA gitt sin foreløpige vurdering av saken. ESAs foreløpige konklusjon er at nullsats på aviser ikke er forenlig med forbudet mot statsstøtte i EØS-avtalen art. 61 (1). Etter ESAs syn er det mye som taler for at aviser og ukeblader må sies å konkurrere i samme marked. Selv om det er forbrukerne som nyter godt av nullsatsen, legger ESA også vekt på at avisene, gjennom økt salg, nyter en indirekte fordel. Ved brev 18. september 2007 har departementet kommentert ESAs foreløpige vurdering. Departementet har i brevet fastholdt at nullsatsen for aviser ikke kan anses å være ulovlig statsstøtte. Departementet har i denne forbindelse bl.a. vist til sekundærlovgivningen i EU, som på visse vilkår tillater bruk av nullsats. Det er nå opp til ESA om de vil gå videre med saken.

3.2.8 Kulturmomsutvalget

Merverdiavgiftsreformen 2001 innførte en generell plikt til å beregne og betale merverdiavgift ved omsetning og uttak av tjenester. Reformen medførte at Norge fikk et regelverk som i oppbygning er likt det som praktiseres i andre land i EØS-området. Det er imidlertid flere unntak fra den generelle avgiftsplikten i Norge enn i EU-landene, og på kultur- og idrettsområdet har Norge omfattende unntak fra merverdiavgiftsplikten. De mange unntakene har resultert i et komplisert og lite forutsigbart regelverk. Unntakene kan også gi opphav til konkurransevridninger, skjult avgiftsbelastning og kumulasjon av merverdiavgift.

Ved kongelig resolusjon 1. desember 2006 oppnevnte Regjeringen et utvalg (Kulturmomsutvalget) som skal vurdere merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet, herunder frivillig sektor. Utvalget skal utrede et enklere og mer forutsigbart merverdiavgiftsregelverk, og skal levere sin rapport innen utgangen av 2007.

3.3 Avgift på alkohol (kap. 5526 post 70)

Ved siden av å skaffe staten inntekter, har alkoholavgiftene som mål å begrense alkoholforbruk som bidrar til helsemessige og sosiale problemer. På den annen side vil høye avgifter på alkohol kunne føre til grensehandel, hjemmebrenning og smugling. Dette svekker kontrollen med forbruket og innebærer tap av avgiftsinntekter.

Produktavgiften på alkoholholdige drikkevarer er delt inn i tre avgiftsgrupper: (i) brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 volumprosent, (ii) annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 volumprosent, og (iii) annen alkoholholdig drikk til og med 4,7 volumprosent. Avgiftsgruppe (i) omtales stort sett som brennevin, mens avgiftsgruppe (ii) og (iii) omtales som henholdsvis vin og øl.

Avgiftene på brennevin og vin avhenger av alkoholinnholdet. Svakvin, sterkvin og øl over 4,7 volumprosent avgiftsbelegges likt når de har samme alkoholstyrke, mens brennevin avgiftsbelegges høyere pr. volumprosent og liter enn de øvrige alkoholholdige drikkevarene.

Regjeringen foreslår at avgiftene på alkoholholdige drikkevarer prisjusteres fra 2007 til 2008.

Avgift på brennevin og vin mv.

Figur 3.1 viser utviklingen i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin fra 1995 til 2007. Det går fram av figuren at etter en økning i begynnelsen av perioden har avgiftene gått reelt ned eller vært stabile siden 1998. Fra 1. januar 2000 ble avgiften på sterkvin redusert til samme nivå som avgiften på svakvin. Avgiften på brennevin ble redusert med 16,6 pst. reelt og avgiften på vin med 6,8 pst. reelt fra 2001 til 2002. Fra 2002 til 2003 ble avgiften på brennevin redusert med ytterligere 10,9 pst. reelt.

I 2004 ble alkoholavgiften lagt om, slik at alle brennevinsbaserte drikkevarer ble behandlet avgiftsmessig likt. Dette førte til en avgiftsøkning for brennevinsbasert rusbrus og brennevinsbasert sterkvin. Vin, rusbrus og sterkvin som ikke er brennevinsbasert, var upåvirket av denne avgiftsendringen. I 2005 ble alle alkoholavgiftene nominelt videreført, mens de ble prisjustert i 2006 og 2007.

Figur 3.1 Utvikling i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin i perioden 1995-2007. 2007-kroner pr. volumprosent og liter

Figur 3.1 Utvikling i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin i perioden 1995-2007. 2007-kroner pr. volumprosent og liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.2 viser registrert omsetning av brennevin og vin fra 1991 til 2006. Det framgår at salget av brennevin var relativt stabilt i begynnelsen av perioden, mens det har økt svakt mot slutten av perioden. Økningen de siste par årene skyldes trolig avgiftsreduksjonen i 2002 og 2003 og oppmerksomheten rundt metanolholdig smuglersprit. Salget av brennevin i 2006 lå om lag 15 pst. høyere enn salget i 1991. Salget av svakvin er mer enn doblet i perioden, og er stadig økende. Salget av sterkvin har vært avtakende eller stabilt gjennom hele perioden, med unntak av et oppsving i 2000, da avgiften ble redusert. Figur 3.2 viser også at den registrerte omsetningen av brennevin og vin, målt i ren alkohol, har økt noe siden 1991.

Figur 3.2 Registrert omsetning av brennevin og vin i perioden 1991-2006. Mill. liter

Figur 3.2 Registrert omsetning av brennevin og vin i perioden 1991-2006. Mill. liter

Kilde: Vinmonopolet.

Figur 3.2 viser omfanget av den registrerte omsetningen av brennevin og vin innenlands, dvs. salg gjennom Vinmonopolet og serveringssteder. I tillegg foregår det uregistrert forbruk i form av avgiftsfritt salg (tax free), grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Det finnes ikke nøyaktige tall for omfanget av uregistrert forbruk av alkohol. Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) foretar med jevne mellomrom omfattende intervjuundersøkelser om den norske befolkningens drikkevaner. En undersøkelse fra 2004 viser at om lag 30 pst. av samlet forbruk, målt i liter ren alkohol, er uregistrert. Det uregistrerte forbruket har økt siden forrige undersøkelse i 1999. Økningen skyldes i hovedsak at avgiftsfritt salg (tax free) og grensehandel har økt. Omfanget av hjemmeproduksjon og smugling har gått tilbake. Sirus anslår at nordmenns grensehandel med alkohol i Sverige utgjør om lag 6 pst. av det totale norske alkoholforbruket (målt i liter ren alkohol).

Flere indikatorer tyder på at grensehandelen med alkohol i Sverige ikke økte fra 2002 til 2004. Dette kan blant annet skyldes at verdien på den svenske kronen styrket seg i denne perioden. Fra 2004 til 2006 tyder flere indikatorer på at grensehandelen har økt. Dette kan bl.a. ha sammenheng med den sterke økningen i avgiften på rulletobakk i 2001 og at verdien på den svenske kronen er svekket etter 2004. I slutten av 2006 og begynnelsen av 2007 styrket igjen den svenske kronen seg, noe som isolert sett bidrar til en nedgang i grensehandelen.

Avgift på øl mv.

Øl med alkoholstyrke over 4,7 volumprosent blir avgiftslagt på samme måte som vin, jf. omtale ovenfor. Øl i klasse a er avgiftslagt etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer, se omtale i avsnitt 3.17.

Figur 3.3 viser utviklingen i avgiftssatsene på øl fra 1989 til 2007. For øl i klasse a og b har det reelle avgiftsnivået vært tilnærmet uendret i hele perioden. For øl i klasse d var det en reell avgiftsøkning mellom 1989 og 1992. Etter 1992 flatet avgiftsnivået for øl noe ut, mens avgiften ble økt i 1998. I 2002 ble avgiften satt ned med 6,8 pst. reelt. Deretter har det reelle avgiftsnivået vært omtrent uendret, med unntak av i 2001 og 2005 da ølavgiftene ble nominelt videreført. Avgiftsøkningen for øl med alkoholinnhold over 4,7 volumprosent var reelt uendret fram til 1999, mens avgiften ble forholdsvis kraftig redusert da det ble innført et felles avgiftsnivå med vin i forbindelse med budsjettet for 2000.

Figur 3.3 Utvikling i reelt avgiftsnivå på øl i perioden 1989-2007. 2007-kroner pr. liter

Figur 3.3 Utvikling i reelt avgiftsnivå på øl i perioden 1989-2007. 2007-kroner pr. liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.4 viser utviklingen i omsetning av øl i perioden 1989 til 2006. Av figuren går det fram at omsetningen av øl i klasse b (lettøl) har sunket. For øl i klasse a (alkoholfritt) økte omsetningen i perioden 1989 til 1995, og har deretter ligget relativt konstant, men med en svak økning de siste årene. Omsetningen av øl i klasse d (pils) var i underkant av 30 pst. høyere i 2005 enn i 1989. Omsetningen av øl med alkoholinnhold over 4,7 volumprosent (sterkøl) har blitt betydelig redusert. Den største nedgangen kom i 1993, da salg av sterkøl ble overført til Vinmonopolet.

Figur 3.4 Registrert omsetning av øl i perioden 1989-2006. Mill. liter

Figur 3.4 Registrert omsetning av øl i perioden 1989-2006. Mill. liter

Kilde: Bryggeriforeningen.

3.4 Avgift på tobakkvarer (kap. 5531 post 70)

Avgiften på tobakkvarer er en kvantumsavgift som er delt inn i seks avgiftsgrupper: Sigarer, sigaretter, røyketobakk, snus, skrå og sigarettpapir/hylser.

Figur 3.5 viser utviklingen i de reelle avgiftssatsene på tobakkvarer fra 1989 til 2007. Det reelle avgiftsnivået har økt betydelig for alle tobakkproduktene i løpet av perioden. Avgiften på sigarer ble økt kraftig fra 1. juli 2000 og opp til samme nivå som sigaretter. Fra 1. januar 2004 ble avgiften på røyketobakk økt med 45 pst., slik at avgiften ble like høy som for sigaretter. De siste årene er tobakkavgiftene prisjustert.

Figur 3.5 Utvikling i reelt avgiftsnivå for tobakkvarer i perioden 1989-2007. 2007-kroner pr. 100 gram

Figur 3.5 Utvikling i reelt avgiftsnivå for tobakkvarer i perioden 1989-2007. 2007-kroner pr. 100 gram

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.6 viser utviklingen i salg av tobakkvarer fra 1989 til 2006. Det går fram av figuren at det har vært en langt sterkere reduksjon i salg av røyketobakk enn i salg av sigaretter gjennom perioden. Etter 1998 har omsetningen av sigaretter vært høyere enn omsetningen av røyketobakk. Omsetningen av snus og skrå har økt etter 1993. Samtidig har det vært en overgang fra bruk av skrå til snus. Samlet sett har utviklingen i tobakkforbruket vist en nedadgående trend helt siden 1989, selv om det har vært økninger i enkelte år. Det registrerte forbruket av tobakk i 2007 er i underkant av 40 pst. lavere enn forbruket i 1989.

Figur 3.6 viser omfanget av den registrerte omsetningen av tobakkvarer. I tillegg til den registrerte omsetningen foregår det uregistrert omsetning i form av grensehandel, avgiftsfritt salg (tax free) og smugling. Tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) viser at det uregistrerte forbruket av sigaretter og røyketobakk har økt siden begynnelsen av 1990-årene og utgjorde i perioden 1997-2001 om lag en firedel av forbruket.

Figur 3.6 Registrert omsetning av sigaretter, røyketobakk, snus og skrå i perioden 1989-2006. 1000 kg

Figur 3.6 Registrert omsetning av sigaretter, røyketobakk, snus og skrå i perioden 1989-2006. 1000 kg

Kilde: Tobakkindustriens felleskontor.

Figur 3.5 viser at avgiften på snus og skrå (60 kroner pr. 100 gram i 2007) er betydelig lavere enn avgiften på sigaretter og røyketobakk (187 kroner pr. 100 gram/stk i 2007). Nye tall fra Sosial- og helsedirektoratet viser at om lag 25 pst. av alle menn i alderen 16 til 44 år bruker snus, og at over halvparten av disse snuser daglig. Dette er en tredobling siden 1985. Figur 3.6 viser at det registrerte salget av snus har økt de siste årene. Salget er nesten doblet siden år 2000. Det er grunn til å tro at økt avgift på snus vil redusere forbruket i befolkningen og særlig blant ungdom. Regjeringen foreslår derfor å øke avgiften på snus og skrå med 10 pst. ut over normal prisjustering. Det anslås at forslaget vil gi et merproveny på 35 mill. kroner påløpt og 30 mill. kroner bokført i 2008. De øvrige tobakkavgiftene foreslås prisjustert fra 2007 til 2008.

3.5 Motorvognavgiftene (kap. 5536)

3.5.1 Innledning

Motorvognavgiftene omfatter seks avgifter. Disse avgiftene har til dels ulik begrunnelse og formål. Avgiftene kan deles inn i to hovedgrupper, bruksavhengige og ikke-bruksavhengige avgifter. De bruksavhengige avgiftene er avgiftene på bensin og diesel. Nivået på de bruksavhengige avgiftene skal i prinsippet være slik at brukeren stilles overfor de veibruks-, kø-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører. De øvrige motorvognavgiftene (engangsavgift, årsavgift, vektårsavgift og omregistreringsavgift) er ikke-bruksavhengige og er primært fiskalt begrunnet.

3.5.2 Omlegging av bilavgifter i mer miljøvennlig retning

Med virkning fra 1. januar 2007 ble engangsavgiften for førstegangsregistrering av kjøretøy i Norge lagt om, ved at CO2-utslipp som hovedregel erstattet slagvolum som avgiftskomponent. Hensikten med endringene var å motivere til kjøp av biler med lave CO2-utslipp. Siden dieselbiler i gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn bensinbiler, kom disse gunstig ut av omleggingen. Samtidig forårsaker de nyeste dieselbilene i gjennomsnitt noe mer lokal forurensing i form av høyere utslipp av partikler og NOX enn de nyeste bensinbilene. Blant annet for å begrense den lokale forurensningen som følger ved økt salg av dieselbiler varslet Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak at en tar sikte på å differensiere årsavgiften etter miljøegenskaper ved kjøretøyet.

En interdepartemental arbeidsgruppe har vurdert en miljødifferensiert årsavgift som er knyttet opp mot grenseverdiene for tillatte utslipp av NOX og partikler, slik de framgår av avgasskravene (EURO-krav). Det finnes imidlertid ikke opplysninger i vegmyndighetenes register om hvilken EURO-klasse det enkelte kjøretøy tilfredsstiller. Arbeidsgruppen foreslo derfor at differensieringen knyttes opp mot registreringsår. Siden EURO-klassene er innført over flere år, vil differensiering av avgiften etter registreringsår ikke reflektere avgasskrav for den enkelte bil. Arbeidsgruppens forslag er grundig vurdert, men Regjeringen er kommet til at differensiering etter registreringsår og EURO-krav ikke bør gjennomføres nå.

Det er særlig dieselkjøretøy uten partikkelfilter som gir store lokale utslipp. Regjeringen mener derfor at det er viktig å justere avgiftssatsene slik at dieselkjøretøy uten partikkelfilter får høyere årsavgift enn andre kjøretøy. Det foreslås derfor en miljødifferensiering av årsavgiften, slik at dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter får en årsavgift som er 430 kroner høyere enn andre kjøretøy.

Sammen med omleggingen av engangsavgiften, gir forslaget om differensiering av årsavgiften gode incentiver til å anskaffe miljøvennlige biler. Endringen i årsavgiften gir imidlertid små incentiver til å vrake eldre, forurensende kjøretøy. Som et tiltak for å framskynde utrangeringen av de mest forurensende kjøretøyene, foreslås det at vrakpanten midlertidig økes til 5 000 kroner for de eldste og mest forurensende kjøretøyene. Ordningen gjelder bare de kjøretøy det ble betalt årsavgift for i 2007. En ekstraordinær forhøyet vrakpant er et målrettet tiltak for å få ned utslippene av partikler og NOX fra kjøretøy på kort sikt. Ordningen er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartementet.

Siden avgiftene på bensin er vesentlig høyere enn avgiftene på autodiesel, vil en vridning i sammensetningen av bilparken fra bensin- til dieseldrevne biler føre til at det gjennomsnittlige avgiftsnivået på drivstoff går ned. Dette stimulerer til økt bruk av bil og er miljømessig uheldig. For å motvirke avgiftstilpasninger som er miljømessig uheldige og samtidig svekker statens inntekter, foreslås det å øke autodieselavgiften med 20 øre pr. liter utover prisjustering.

Forslagene er nærmere omtalt under omtalen av hver enkelt avgift.

3.5.3 Engangsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 71)

Engangsavgiften har først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften beregnes på grunnlag av mest mulig objektive kriterier og skal ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. I tillegg skal kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå. Gjennom en progressiv satsstruktur er det også lagt vekt på fordelingshensyn. Engangsavgiften betales ved førstegangsregistrering i det sentrale motorvognregisteret. Den pålegges alle biler unntatt lastebiler og busser med lengde over 6 meter og med mer enn 17 seteplasser. De avgiftspliktige kjøretøyene er delt inn i 9 avgiftsgrupper med til dels ulike satser og/eller beregningsgrunnlag. For kjøretøy i avgiftsgruppe a (hovedsakelig personbiler) beregnes engangsavgiften som hovedregel på grunnlag av kjøretøyenes CO2-utslipp, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i gruppe a som ikke omfattes av plikten til å dokumentere drivstofforbruk eller CO2-utslipp, beregnes avgift på grunnlag av slagvolum i stedet for CO2-utslipp. Slagvolumkomponenten har forskjellige satser avhengig av om det dreier seg om en bensindreven motorvogn eller ikke. Også i avgiftsgruppe g (beltemotorsykler) beregnes engangsavgiften ut fra kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i avgiftsgruppene b, c, h og j (varebiler klasse 2, campingbiler, drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften som en prosentvis andel av avgiften i avgiftsgruppe a. I avgiftsgruppe e (beltebiler) beregnes avgiften på grunnlag av tollverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe f (motorsykler) benyttes slagvolum og motoreffekt som beregningsgrunnlag, sammen med en stykkavgift. For kjøretøy i avgiftsgruppe i (veteranbiler), ilegges det kun en stykkavgift. Avgiftsgruppe d (kombinerte biler) ble avviklet fra 1. januar 2007. Det er til dels store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene. Avgiftssatsene er gjengitt i tabell 3.1.

Utvikling i registrerte kjøretøy

Figur 3.7 viser at antall førstegangsregistrerte personbiler i perioden 1989-2006 har variert betydelig fra år til år. Etter en økning på midten av 1990-tallet var det en betydelig nedgang i antall førstegangsregistrerte personbiler i 1998 og 1999. Antallet de påfølgende årene lå relativt stabilt rundt 120 000 biler, for deretter å stige til i overkant av 140 000 førstegangsregisteringer pr. år de siste tre årene. Bruktbilimportens andel av totalt antall førstegangsregistreringer økte kraftig fram til 2002, da over 27 pst. av de førstegangsregistrerte personbilene var importert brukt fra utlandet. Andelen har etter dette gått noe ned, og var i 2006 om lag 23 pst.

Figur 3.7 Antall førstegangsregistrerte personbiler, 1989-2006. Antall i 1000

Figur 3.7 Antall førstegangsregistrerte personbiler, 1989-2006. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.8 viser hvor stor andel av nye førstegangsregistrerte personbiler som er dieselbiler. Denne andelen har økt kraftig de siste årene, og i 2006 var nesten annenhver nye personbil som ble solgt i Norge, en dieselbil.

Figur 3.8 Andel førstegangsregistrerte nye personbiler med dieseldrift, 1990-2006. Prosent

Figur 3.8 Andel førstegangsregistrerte nye personbiler med dieseldrift, 1990-2006. Prosent

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.9 Antall førstegangsregistrerte nye varebiler, kombinerte biler og minibusser, 1991-2006. Antall i 1000

Figur 3.9 Antall førstegangsregistrerte nye varebiler, kombinerte biler og minibusser, 1991-2006. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.9 viser at antallet nye førstegangsregistrerte varebiler lå forholdsvis stabilt rundt 20 000 pr. år i perioden 1995 til 1999. I løpet av de siste fem siste årene har antallet økt fra i overkant av 21 000 i 2002, til en foreløpig topp på over 41 000 i 2006.

Figur 3.9 viser også utviklingen i antall nye førstegangsregistrerte kombinerte biler. Fram til og med 1996 var antallet stigende, mens det var en kraftig reduksjon i antall førstegangsregistreringer i perioden 1997 til 2001. Det antas at dette delvis skyldes avgiftsomleggingen i 1996, da tyngre biler med stor motor fikk økt engangsavgift. I tillegg økte avgiften på kombinerte biler fra 28 pst. av personbilavgiften i 1997 til 55 pst. i 2000. I 2002 ble vektgrensen for unntak fra engangsavgiften for kombinerte biler økt fra 5 000 kg til 6 000 kg, og den ble økt videre til 7 500 kg med virkning fra 1. juli 2003. Med virkning fra 1. januar 2007 ble kombinerte biler fjernet som egen avgiftsgruppe.

Figur 3.10 viser at beholdningen av personbiler de senere årene har hatt en jevn vekst. Nedgangen i beholdningen av personbiler i 1996 skyldes at mange eldre biler ble vraket som følge av ordningen med midlertidig forhøyet vrakpant dette året. Denne ordningen har trolig ikke hatt noen varig virkning på beholdningen av biler.

Figur 3.10 Beholdning av personbiler. 1989-2006. Antall i 1000

Figur 3.10 Beholdning av personbiler. 1989-2006. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Effekt av omleggingen av engangsavgiften

Med virkning fra 1. januar 2007 ble beregningen av engangsavgiften lagt om i mer miljøvennlig retning, ved at CO2-utslipp som hovedregel erstattet slagvolum som avgiftskomponent. CO2-komponenten i engangsavgiften er progressiv, dvs. at avgiften pr. gram CO2 som slippes ut, økes desto høyere CO2-utslipp et kjøretøy har. Dieselbiler har gjennomgående lavere CO2-utslipp enn bensinbiler, og omleggingen medførte derfor at avgiften for dieselbiler ble redusert i gjennomsnitt.

Tall fra Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) bekrefter at etterspørselen etter dieselbiler har økt så langt i år. Ifølge OFV utgjorde andelen nye personbiler med dieseldrift om lag 74 pst. i årets åtte første måneder, mot 49 pst. i samme periode i 2006. Dette har bidratt til at gjennomsnittlig spesifisert CO2-utslipp fra nye kjøretøy er redusert fra 170 g/km i august i fjor til 160 g/km i samme måned i år. Den langsiktige effekten av avgiftsomleggingen er det imidlertid for tidlig å si noe sikkert om. Dette skyldes at statistikken så langt i år er påvirket av at det ble registrert mange kjøretøy som ble dyrere etter omleggingen, før avgiftsomleggingen trådte i kraft 1. januar. Tilsvarende ble kjøp av kjøretøy som kom gunstig ut av omleggingen, f.eks. dieselbiler, utsatt til de nye reglene trådte i kraft.

Dieselbiler uten fabrikkmotert partikkelfilter har høyere lokale utslipp til luft av NOX og partikler enn bensinbiler. For å stimulere til at flere dieselbiler selges med fabrikkmontert partikkelfilter, foreslår derfor Regjeringen at årsavgiften differensieres slik at dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter får høyere årsavgift enn andre kjøretøy. Omleggingen av årsavgiften er omtalt i avsnitt 3.5.4.

Vrakpantavgift

Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning av kjøretøy. Ordningen ble iverksatt i 1978 og omfatter i dag bl.a. personbiler og campingbiler, snøscootere og minibusser. Oppsamlingssystemet skal gi en økonomisk motivasjon til å levere inn biler til vraking.

Vrakpantavgiften inngår i engangsavgiften. Avgiften er på 1 300 kroner, og ble siste gang økt i 2000. Det foreslås ingen endringer i vrakpantavgiften for 2008. Ved levering av kjøretøy til vraking utbetales en vrakpant, som for tiden er på 1 500 kroner pr. kjøretøy. Vrakpantordningen er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartementet.

Som et tiltak for å framskynde utrangeringen av de mest forurensende kjøretøyene, foreslår Regjeringen at vrakpanten økes i perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2008 fra dagens nivå på 1 500 kroner til 5 000 kroner for kjøretøyene med høyest utslipp av partikler og NOX. Kjøretøygruppene som foreslås omfattet av den forhøyede vrakpanten, fremgår av tabell 3.2. For utbetaling av forhøyet vrakpant forutsettes det at det er betalt årsavgift for kjøretøyet for 2007.

Tabell 3.2 Kriterier for utbetaling av forhøyet vrakpant

Biltype Inntil
årsmodell
Personbiler
Diesel 2 500 < TTV1 ≤ 3 500 kg 1990
Varebiler
Klasse 2 Diesel 1 250 < RV2 ≤ 1 700 kg 1991
Klasse 3 Diesel 1 700 < RV 1991
Busser
Diesel TTV ≤ 2 500 kg 1991
Diesel 2 500 < TTV ≤ 3 500 kg 1991
Diesel 3 500 < TTV < 7 500 kg 1992
Lastebiler
Diesel 3 500 < TTV < 7 500 kg 1992

1 Tillatt totalvekt

2 Referansevekt = egenvekt + 100 kg

Kilde: Finansdepartementet.

En ekstraordinær forhøyet vrakpant er et målrettet tiltak for raskere å få ned utslippene av partikler og NOX fra kjøretøy. Samlet omfatter forslaget om lag 30 000 kjøretøy. Faktisk kostnad ved ordningen vil avhenge av hvor mange av disse kjøretøyene som blir vraket. Legger en til grunn at halvparten av kjøretøyene vrakes, innebærer det at tiltaket vil koste om lag 50 mill. kroner i 2008. Økningen i vrakpanten er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartementet.

Forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) innebærer at produsenter og importører av kjøretøy fram mot 2007 gradvis har tatt over ansvaret for innsamling og håndtering av kasserte kjøretøy. Det er fra 2007 innført fullt produsentansvar, og tilskuddet til oppsamlingssystemet er avviklet. Regjeringen tar også sikte på å avvikle dagens statlige avgifts-/panteordning. En avvikling forutsetter imidlertid en godkjenning av et bransjeorganisert system som ivaretar miljøvernmyndighetenes krav, bl.a. til innsamlingsgrad og miljømessig forsvarlig behandling. Dette er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartementet.

Bruksfradrag

Ved førstegangsregistrering av motorvogner i det sentrale motorvognregisteret skal det betales engangsavgift. Brukte kjøretøy som importeres gis et fradrag i avgiften basert på kjøretøyets alder. Fradragene skal avspeile det gjennomsnittlige verdifallet på det norske bruktbilmarkedet.

Reglene for fastsettelse av engangsavgift ved registrering av bruktimporterte kjøretøy ble endret med virkning fra 1. mai 2007. Som hovedmodell videreføres den tidligere ordningen med et prosentvis fradrag i engangsavgiften basert på kjøretøyets alder. Fra 1. mai 2007 ble denne ordningen supplert med en mulighet til å be om en alternativ avgiftsberegning basert på en mer individuell verdivurdering av det enkelte kjøretøy.

I forbindelse med at det ble åpnet for individuell verdivurdering, ble den aldersbaserte bruksfradragstabellen justert noe. Bruksfradragstabellen bør i størst mulig grad samsvare med hva som ville blitt resultatet etter en individuell avgiftsfastsettelse.

Bakgrunnen for regelendringen var en grunngitt uttalelse (reasoned opinion) fra ESA, hvor det ble konkludert med at de norske bruksfradragene var i strid EØS-avtalen. ESA baserte sin argumentasjon på flere dommer fra EF-domstolen. De hevdet at måten avgiften ble fastsatt på, ikke var nøyaktig nok, og at metoden for avgiftsberegningen derfor måtte legges om. Endringen av beregningsmetoden for engangsavgift ved registrering av bruktimporterte kjøretøy er en oppfølging av dette.

Endrede regler for avgiftsfri ombygging av motorvogner

Det skal betales ny engangsavgift dersom en tidligere registrert motorvogn gjennomgår en så stor utskifting at motorvognen må anses som oppbygget. På nærmere vilkår er det fritak ved oppbygging av skadet motorvogn. Bakgrunnen for fritaket er at det skal være mulig å sette i stand en skadet motorvogn uten å måtte betale engangsavgift på nytt, selv om det er nødvendig med store utskiftinger. Bestemmelsene om dette i Finansdepartementets forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner, er skjønnspregede og har ført til et stort antall avgiftsfrie oppbygginger som etter departementets syn ligger utenfor de hensyn som regelverket er ment å ivareta. Departementet har derfor sett behov for å stramme inn vilkårene, og har hatt på høring et forslag som bl.a. innebærer krav til at bestemte deler skal videreføres fra den skadde motorvognen. Departementet tar sikte på at endringene kan iverksettes fra nyttår. Forslaget kan på usikkert grunnlag anslås å øke påløpte inntekter med 20 mill. kroner årlig.

Presisering av når det kan gis fritak for engangsavgift og vrakpantavgift

Departementet foreslår en presisering i vedtaket § 6, for å klargjøre i hvilke tilfeller det kan fritas for engangsavgift, og i hvilke tilfeller det kan fritas for både engangsavgift og vrakpantavgift, jf. vedtaket § 3. Vedtaket § 6 praktiseres i dag slik at for nr. 1-3 gis fritak både fra engangsavgiften og vrakpantavgiften, mens for nr. 4-14 gis fritak kun for engangsavgiften. Slik ordlyden er i dag går dette ikke klart fram av bestemmelsen. Presiseringen innebærer ingen realitetsendringer, og er en kodifisering av gjeldende praksis.

3.5.4 Årsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 72)

Bakgrunn

Årsavgiften er en fiskal avgift som pålegges ulike typer kjøretøy med tillatt totalvekt under 7 500 kg. De fleste kjøretøy betaler den høyeste satsen, som i 2007 er på 2 915 kroner. Campingtilhengere og motorsykler betaler hhv. 970 kroner og 1 645 kroner. En rekke kjøretøy, bl.a. drosjer, ambulanser, el-biler, mopeder, traktorer og veteranbiler betaler en lav årsavgift på 370 kroner. Se tabell 3.1 for en oversikt over avgiftssatsene.

I St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak varslet Regjeringen at den tok sikte på å legge fram forslag til en miljødifferensiering av årsavgiften i budsjettet for 2008. I budsjettomtalen ble det vist til at det særlig er de dieseldrevne bilene i dagens bilpark og bensinbiler fra før kravet om katalysator kom i 1989, som forårsaker de vesentligste lokale miljøproblemene. I budsjettet ble det også varslet at Finansdepartementet, sammen med berørte departementer, ville utrede hvordan en på best mulig måte kan prise de samfunnsøkonomiske kostnadene som veitrafikken forårsaker. For dette formålet ble det opprettet en arbeidsgruppe ledet av Finansdepartementet og med medlemmer fra Finansdepartementet, Samferdselsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Miljøverndepartementet og underliggende etater (Toll- og avgiftsdirektoratet, Statens forurensningstilsyn og Vegdirektoratet). Arbeidsgruppen har også vurdert mulige endringer i årsavgiften.

Arbeidsgruppen har i sin rapport pekt på at de eksterne kostnadene knyttet til veitrafikken varierer langs mange dimensjoner. Det er derfor vanskelig å prise alle disse kostnadene. Det varierer også i hvilken grad de ulike eksterne kostnadene er egnet for prising. Med dette som utgangspunkt har arbeidsgruppen pekt på endringer innenfor dagens bilavgiftssystem som kan gjøre at en kommer nærmere målet om å prise de eksterne kostnadene knyttet til veitrafikken. Arbeidsgruppen har konkludert med at en miljødifferensiert årsavgift kan være et supplement til drivstoffavgiftene, fordi en gjennom en slik differensiering får tatt hensyn til at ulike motorteknologier gir ulike lokale og regionale utslipp. Med lokale og regionale utslipp menes i første rekke utslipp av partikler og NOX. Ifølge arbeidsgruppen bør miljødifferensieringen ta utgangspunkt i hvilke avgasskrav (EURO-krav) de ulike kjøretøyene oppfyller. På grunn av tekniske problemer knyttet til å fastslå hvilke avgasskrav det enkelte kjøretøy oppfyller, anbefaler arbeidsgruppen som en praktisk tilnærming at tidspunkt for førstegangsregistrering benyttes til å differensiere årsavgiften.

Departementets vurderinger

Årsavgiften er basert på maskinell utkjøring av innbetalingskrav for alle avgiftpliktige kjøretøy som er registrert pr. 1. januar (dvs. om lag 2,6 mill. kjøretøy i 2007). Den maskinelle utkjøringen forutsetter at de opplysningene som avgiften beregnes etter, ligger inne i motorvognregisteret (AUTOSYS). Dette registeret håndteres av vegmyndighetene. Motorvognregisteret inneholder ikke fullstendige opplysninger om hvilke avgasskrav (EURO-krav) de enkelte kjøretøy oppfyller. Det er heller ikke mulig å oppdatere registeret med slike opplysninger på en tilfredsstillende måte innen 2008. Dato for førstegangsregistrering ligger inne i motorvognregisteret, og som en praktisk tilnærming foreslo arbeidsgruppen derfor å knytte graderingen opp mot registreringsår. EURO-kravene er faset inn over tid, og med stadig strengere krav til avgassnivå. Ut fra registreringsår kan det derfor slås fast hvilke minimumsnivåer for avgasser det enkelte kjøretøy tilfredsstiller. En miljødifferensiert årsavgift gradert etter registreringsår vil imidlertid ikke fullt ut fange opp de lokale utslippene forbundet med det enkelte kjøretøy. Dette henger for det første sammen med at enkelte bilmodeller oppfyller utslippskrav før kravene er innført. For det andre gis det normalt overgangsordninger når nye utslippskrav innføres, slik at det også finnes en del bilmodeller som ikke oppfyller det EURO-krav som registreringsåret tilsier.

Den manglende presisjonen mellom beregnet avgift og faktisk utslipp, som følger av en årsavgift differensiert etter registreringsår, vil kunne oppfattes som urimelig. Flere tiltak for å oppnå en mer treffsikker differensiering har vært vurdert, uten at det har vært mulig å komme fram til praktikable systemer som innefor en rimelig kostnadsramme virker tilfredsstillende. Et av tiltakene som har vært vurdert, er å supplere systemet med en mulighet for nedskriving av avgift dersom det dokumenteres at kjøretøyet oppfyller strengere utslippskrav en det registreringsåret isolert sett tilsier. Av flere grunner er dette ikke å anbefale. Først og fremst vil antallet potensielle omberegninger bli så omfattende at det ikke vil være forenlig med den maskinelle utskrivingen som årsavgiften er basert på.

Det er særlig dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter som står for de største lokale utslippene. Fra et miljøsynspunkt er det derfor ønskelig at disse bilene ilegges høyere avgift. På dagens marked finnes dieselkjøretøy både med og uten fabrikkmontert partikkelfilter. En redusert avgiftssats for dieselkjøretøy med fabrikkmontert partikkelfilter vil derfor kunne gi kjøpere av nye biler et incentiv til å velge dieselkjøretøy med partikkelfilter framfor kjøretøy uten. Differensiering av årsavgiften for kjøretøy med og uten fabrikkmontert partikkelfilter må imidlertid antas å ha liten virkning på sammensetningen av den eksisterende bilparken.

Dieselkjøretøy med fabrikkmontert partikkelfilter lar seg identifisere i motorvognregisteret, og en avgiftsgradering kan knyttes direkte opp mot dette kriteriet. På denne bakgrunn foreslås det at den miljødifferensierte årsavgiften deles inn i to satser, med en høy sats for dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter og en lavere sats for bensindrevne kjøretøy og dieselkjøretøy med fabrikkmontert partikkelfilter. Det foreslås samtidig en lettelse i årsavgiften slik at alle kjøretøy unntatt dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter får redusert avgiften med 330 kroner i forhold til prisjustert 2007-nivå. Dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter får en økning i årsavgiften på 100 kroner i forhold til et prisjustert 2007-nivå.

Størrelsen på differensieringen av årsavgiften er basert på beregninger foretatt av arbeidsgruppen som vurderte miljødifferensiert årsavgift. Arbeidsgruppen fant at dieselkjøretøy med fabrikkmontert partikkelfilter har vel 400 kroner lavere årlig miljøkostnad enn dieselkjøretøy uten partikkelfilter.

Et fabrikkmontert partikkelfilter reduserer partikkelutslippet med om lag 90 pst. Ved ettermontering av partikkelfiltre reduseres partikkelutslippet med i størrelsesorden 30-50 pst., ifølge opplysninger fra Vegdirektoratet. Det faktiske partikkelutslippet kan ikke måles ved f.eks. EU-kontroll, men krever en mer omfattende avgasstest. Dersom den reduserte avgiftssatsen også skulle omfatte kjøretøy med ettermonterte partikkelfiltre, måtte det etableres rutiner for kontroll av at partikkelfilter faktisk er montert og har tilstrekkelig virkningsgrad. De administrative kostnadene ved slik kontroll kan etter departementets vurdering ikke forsvares, og den reduserte avgiftssatsen foreslås derfor ikke å omfatte ettermontering av partikkelfilter.

Bensinbiler produsert før katalysatoren ble påbudt i 1989 har også store lokale utslipp. I utgangspunktet kunne dette vært et argument for å differensiere avgiften slik at også bensinbiler uten katalysator får en høyere avgiftssats i den miljødifferensierte årsavgiften. Motorvognregisteret inneholder imidlertid ikke opplysninger om hvilke kjøretøy som er utstyrt med katalysator, og en eventuell særbehandling av disse kjøretøyene i årsavgiften måtte i så fall knyttes opp mot registreringsår. Siden et betydelig antall biler ble utstyrt med katalysator før katalysatorkravet ble obligatorisk, vil en differensiering etter registreringsår ikke treffe presist for alle biler. Når alle nye bensinbiler i dag har katalysator, vil en differensiering heller ikke påvirke nybilkjøpene. Avgiftsdifferensiering vil dermed ha mindre virkning for slike biler enn for dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter. Samtidig vil disse bilene fases ut av markedet i løpet av få år. Departementet har derfor valgt å begrense den høyere årsavgiftssatsen til dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter.

Avgrensning av miljødifferensieringen

Årsavgiften er i dag delt inn i fire avgiftgrupper med ulike satser, avhengig av type kjøretøy. Inndelingen er som følger:

  1. Personbiler, varebiler, campingbiler, minibusser, kombinerte biler, lastebiler, trekkbiler med tillatt totalvekt fra og med 3 500 kg og årsprøvekjennemerker for kjøretøy (2 915 kroner pr. år i 2007),

  2. campingtilhengere med egenvekt over 350 kg (970 kroner pr. år i 2007),

  3. motorsykler (1 645 kroner pr. år i 2007),

  4. traktorer, mopeder, veterankjøretøy mv. (370 kroner pr. år i 2007).

Det er verken praktisk eller hensiktsmessig å innføre miljødifferensiering for kjøretøyene i avgiftsgruppe 2 til 4. Miljødifferensieringen foreslås derfor bare innført for de kjøretøyene som i dag betaler årsavgift med ordinær sats (avgiftsgruppe 1). For de øvrige kjøretøygruppene videreføres dagens satsstruktur. Avgiftsgruppe 1 deles inn i to satsgrupper. Den første omfatter dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter og den andre dieselkjøretøy med fabrikkmontert partikkelfilter samt kjøretøy som bruker bensin.

Det finnes kjøretøy som benytter andre typer drivstoff enn diesel og bensin. Hydrogendrevne biler med forbrenningsmotor er et eksempel. For å unngå at disse faller ut av årsavgiftsvedtaket, og for å fange opp eventuelle nye drivstofftyper som måtte komme, gjøres den lave satsen i avgiftgruppe 1 generell. Alle kjøretøy innenfor avgiftsgruppe 1 som ikke benytter diesel til framdrift, vil derfor få lav sats. Dette er en praktisk tilnærming basert på en antakelse om at kjøretøy som benytter alternative drivstoff, gjennomgående har bedre miljøegenskaper enn dieselkjøretøy uten partikkelfilter.

I dag betales det full avgiftssats for årsprøvekjennemerker. Årsprøvekjennemerker er ikke knyttet til et bestemt kjøretøy. Siden årsprøvekjennemerket i større utstrekning brukes på nyere biler, foreslås det at årsprøvekjennemerker ilegges årsavgift etter lav sats tilsvarende som for bensinbiler og dieselkjøretøy med partikkelfilter.

Forhøyet vrakpant

Innføringen av miljødifferensiert årsavgift gir små incentiver til å skifte ut eldre kjøretøy. For å stimulere til å skifte ut eldre forurensende kjøretøy, foreslås vrakpanten øket i perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2008 fra dagens nivå på 1 500 kroner til 5 000 kroner for de kjøretøyene med høyeste utslipp av NOX og partikler. Forslaget er nærmere omtalt under avsnitt 3.5.3.

Etterskuddsvis utskriving av årsavgiften

I dag skrives årsavgiften ut etterskuddsvis for alle avgiftspliktige kjøretøy som er registrert pr. 1. januar i avgiftsåret. Avgiften må betales innen 20. mars. For kjøretøy som registreres i løpet av avgiftsåret, må avgiften forskuddsbetales før registreringen kan gjennomføres. Kravet om forskuddsbetaling skyldes i første rekke innfordringshensyn. Forskuddsbetalingen har imidlertid også regnskapsmessige og systemtekniske sider som kompliserer avgiftshåndteringen betydelig. Systemene og rutinene for å inndrive statlige krav er vesentlig styrket siden kravet om forskuddsbetaling ble innført. Innfordringshensyn gjør seg derfor ikke gjeldende i samme grad som tidligere. På denne bakgrunn foreslås årsavgiften lagt om til etterskuddsvis utskrivning også ved registreringer som skjer i løpet av avgiftsåret. Toll- og avgiftsdirektoratet har i sine beregninger lagt til grunn at endringen ikke får provenymessige konsekvenser. Endringen vil bli gjennomført i forskrift.

3.5.5 Vektårsavgift (kap. 5536 post 73)

Vektårsavgiften består av en vektgradert årsavgift og en miljødifferensiert årsavgift. Avgiften gjaldt tidligere alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 12 tonn og over, men fra 1. januar 2006 ble avgiften utvidet til å gjelde alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 7 500 kg og over.

1. Vektgradert årsavgift

Den vektgraderte årsavgiften er gradert etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall aksler. Denne graderingen er utformet slik at den tar hensyn til veislitasje.

2. Miljødifferensiert årsavgift

Den miljødifferensierte årsavgiften graderes ut fra vekt og det utslippskrav kjøretøyene oppfyller. Utslippskravene følger kjøretøyforskriftens EURO-klassifisering, som stiller krav til maksimalt utslipp av blant annet nitrogendioksider og partikler.

Det foreslås at satsene prisjusteres for 2008. Se avgiftsvedtaket for en oversikt over avgiftssatsene.

3.5.6 Omregistreringsavgift (kap. 5536 post 75)

Det skal ikke betales merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy som tidligere har vært registrert her i landet (brukte kjøretøy). Det betales imidlertid en særavgift ved omregistrering av slike kjøretøy. Kjøretøyene som omfattes av denne avgiftsplikten, er delt i fire grupper:

  1. Mopeder, motorsykler mv.

  2. Personbiler og busser

  3. Lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler mv.

  4. Biltilhengere, semitrailere mv.

Avgiften er gradert etter vekt og alder. Det foreslås at satsene prisjusteres for 2008. Se avgiftsvedtaket for en oversikt over avgiftssatsene.

Det har vært på høring et forslag om å fjerne dagens omregistreringsavgift og erstatte den med merverdiavgift på omsetning av brukte kjøretøy. Dette vil innebære at omsetning av brukte kjøretøy vil følge merverdiavgiftsreglene på samme måte som ved omsetning av andre brukte varer. For å motvirke provenybortfallet ved en slik omlegging, ble det i høringsforslaget lagt opp til å innføre en flat og lav eierskifteavgift.

Det har kommet mange motforestillinger til forslaget om omlegging fra omregistreringsavgift til merverdiavgift ved omsetning av brukte kjøretøy i Norge. Motforestillingene knytter seg nesten utelukkende til omsetning av brukte personkjøretøy. Man frykter at det vil skje en dreining over til avgiftsfri omsetning i markedet for brukte personkjøretøy, da det bare vil være næringsdrivende og ikke privatpersoner som skal betale merverdiavgift. Det blir blant annet pekt på at dette vil kunne medføre redusert forbrukerbeskyttelse, og at salg som reelt sett skjer fra en næringsdrivende, blir kamuflert som privatsalg. En annen motforestilling knytter seg til fradragsreglene ved anskaffelse og drift av personkjøretøy. Flere hevder at disse må endres ved en omlegging for å skape et mer nøytralt regelverk i forholdet mellom å eie eller leie/lease personkjøretøy. Dessuten har flere høringsinstanser pekt på at en eventuelt ny eierskifteavgift ikke bør overstige statens kostnader ved omregistrering.

Departementet trenger tid til å vurdere motforestillingene nærmere og vurdere alternative utforminger av forslaget før en eventuelt presenterer det for Stortinget.

3.5.7 Avgift på bensin (kap. 5536 post 76)

Særavgiften på bensin ble innført i 1933 og har til hensikt å stille brukeren overfor de veibruks-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører. Særavgiften innbetales av innenlandske produsenter og importører og ilegges pr. liter omsatt bensin.

Avgiftsplikten omfatter bensin. Videre omfattes blandinger dersom bensin er hovedbestanddelen, og blandingen kan benyttes som motordrivstoff. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis avgiftsfritak for bl.a. bensin som anvendes i fly, til tekniske og medisinske formål, i tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområdene utenfor norsk territorialgrense samt i båter og snøscootere i veiløse strøk.

Fra 2005 ble det innført et avgiftsincentiv for svovelfritt drivstoff. Dette er drivstoff med maksimalt svovelinnhold på 10 ppm (0,001 pst.). Avgiften er i 2007 4,17 kroner pr. liter for svovelfri bensin (under 10 ppm svovel) og 4,21 kroner pr. liter for lavsvovlet (under 50 ppm svovel) og annen bensin.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2008.

Etter Stortingets avgiftsvedtak § 2 bokstav f gis det fritak for avgift på bensin som har tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense. Tilsvarende fritak for smøreoljeavgift og fyringsoljeavgift omfatter etter ordlyden også produkter til transport mellom land og slike anlegg eller innretninger og for spesialskip som har oppdrag i slik virksomhet, jf. Stortingets vedtak om avgift på smøreolje § 2 bokstav d og Stortingets vedtak om grunnavgift på fyringsolje § 3 nr. 6. Departementet foreslår at ordlyden i bensinavgiftsvedtaket samordnes med ordlyden i smøreolje- og fyringsoljeavgiftsvedtaket. Forslaget har ingen provenyvirkninger.

Figur 3.11 viser utviklingen i omsetningen av bensin og avgiftspliktig autodiesel fra 1995 til 2007. Anslaget for omsetningen i 2007 er basert på omsetningen siste 12 måneder. Figur 3.11 viser en betydelig økning i omsetningen av bensin fra 1995 til 1996. Omsetningen var deretter om lag uendret fram til 2004, men omsetningen har falt hvert år siden 2002. Fra og med 2005 har fallet i omsetningen vært betydelige, og omsetningen av bensin er nå noe lavere enn i 1995. Denne utviklingen skyldes først og fremst overgang fra bruk av bensin til autodiesel som drivstoff for personbiler, jf. omtale under avsnitt 3.5.3 og 3.5.8.

Figur 3.12 viser utviklingen i gjennomsnittlig reell pris og særavgifter på bensin og autodiesel i perioden fra 1995 til 2007 målt i faste 2007-kroner. Realprisen på bensin økte moderat gjennom siste halvdel av 1990-årene før prisveksten tiltok i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til nivået fra midten av 1990-årene. Fra 2004 har bensinprisen igjen begynt å øke. Realprisen på bensin var i juli 2007 1,5 pst. under pristoppen fra juli 2006.

Særavgiften på bensin ble økt flere ganger i midten av 1990-årene før den ble redusert i 2001. Siden 2001 har særavgiftene på bensin vært reelt uendret.

Alternative drivstoff

De siste årene har det kommet en rekke alternativer til bensin og diesel på markedet, deriblant bioetanol, biodiesel, biogass, autogass (LPG), naturgass (CNG og NGL), hydrogen, hytan og elektrisitet. I tillegg tilbys noen av disse drivstoffene som blandingsprodukter. Omsetningen av alternative drivstoff er foreløpig begrenset.

På prinsipielt grunnlag bør alle trafikanter betale avgift som tilsvarer de kostnadene de påfører samfunnet i form av ulykker, kø, støy, utslipp til luft og veislitasje. Det meste av kostnadene ved bruk av personbil er knyttet til ulykker, kø og støy. Dette er kostnader som i liten grad varierer med valg av drivstoff. Dette taler for at det over tid vil være nødvendig å ilegge alternative drivstoff drivstoffavgifter på linje med bensinavgiften og dieselavgiften.

Regjeringen ønsker å stimulere til økt bruk av alternative drivstoff slik at klimagassutslippene fra transportsektoren kan reduseres. Regjeringen legger derfor ikke opp til å foreslå å avgiftslegge alternative drivstoff fra 2008.

Figur 3.11 Omsetning av bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1995-2007. Mill. liter

Figur 3.11 Omsetning av bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1995-2007. Mill. liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.12 Utviklingen i gjennomsnittlig listepris og særavgiftssatser på bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1995-2007. 2007-kroner pr. liter

Figur 3.12 Utviklingen i gjennomsnittlig listepris og særavgiftssatser på bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1995-2007. 2007-kroner pr. liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

3.5.8 Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift) (kap. 5536 post 77)

Særavgiften på autodiesel avløste kilometeravgiften i 1993 og har til hensikt å stille brukeren overfor de veibruks-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje til framdrift av motorvogn (autodiesel). Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Som mineralolje til framdrift av motorvogn anses all mineralolje som ikke er merket på det tidspunktet avgiftsplikten oppstår. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Merket olje kan benyttes i enkelte motorvogner, herunder traktorer, anleggsmaskiner og motorredskaper. Slik olje er ikke ilagt autodieselavgift, men grunnavgift på fyringsolje.

Innblandet biodiesel i mineralolje inngår ikke i avgiftsgrunnlaget for autodieselavgiften.

Fra 2005 ble det innført et avgiftsincentiv for svovelfritt drivstoff. Dette er drivstoff med maksimalt svovelinnhold på 10 ppm (0,001 pst.). Avgiften er i 2007 3,02 kroner pr. liter for svovelfri autodiesel (under 10 ppm svovel) og 3,07 kroner pr. liter for lavsvovlet autodiesel (under 50 ppm svovel) og annen autodiesel.

Figur 3.11 viser en sterk vekst i omsetningen av avgiftspliktig autodiesel. Omsetningen av avgiftspliktig autodiesel er nå om lag 120 pst. høyere enn i 1995. Den sterke overgangen fra bensin til autodiesel antas i stor grad å være forårsaket av en betydelig økning i andelen dieseldrevne biler, jf. omtale under avsnitt 3.5.3 og figur 3.8. Det er grunn til å tro at denne utviklingen blant annet skyldes avgiftsforskjellene mellom bensin og autodiesel.

Figur 3.12 viser at realprisen på autodiesel økte moderat gjennom siste halvdel av 1990-årene før prisveksten tiltok i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til nivået fra midten av 1990-årene. Fra 2004 har prisen på autodiesel igjen begynt å øke. Realprisen på autodiesel var i juli 2007 3,0 pst. lavere enn pristoppen i juli 2006.

Autodieselavgiften ble økt flere ganger i midten av 1990-årene, før den ble redusert i 2001. Siden 2002 har autodieselavgiften vært reelt uendret.

Bensin- og autodieselavgiften har begge til hensikt å prise de eksterne kostnadene ved bruk av motorvogn, herunder ulykker, kø, støy, veislitasje og lokale utslipp til luft. Avgiftsdifferansen mellom bensin og autodiesel, som i 2007 er 1,15 kroner pr. liter for drivstoffavgiftene og 0,26 kroner pr. liter for CO2-avgiften, kan ikke begrunnes ut fra ulikheter i de eksterne kostnadene.

I tillegg er energiinnholdet i autodiesel høyere enn i bensin, målt pr. liter drivstoff. Det betyr at en dieseldrevet bil kan kjøre lengre enn en bensindrevet bil på samme mengde drivstoff (volum). Korrigert for forskjellene i energiinnhold, er bensinavgiften over 50 pst. høyere enn autodieselavgiften.

Denne avgiftsforskjellen er årsaken til at autodiesel er et vesentlig billigere drivstoff enn bensin. Avgiftsforskjellen bidrar til en vridning i sammensetning av bilparken fra bensin- til dieseldrevne biler.

I statsbudsjettet for 2007 ble engangsavgiften lagt om for å oppmuntre til kjøp av biler med lave CO2-utslipp, jf. omtale i avsnitt 3.5.3. Omleggingen favoriserer dieselbiler som jevnt over har lavere CO2-utslipp.

Siden avgiftene på bensin er vesentlig høyere enn avgiftene på autodiesel, vil en vridning i sammensetningen av bilparken fra bensin- til dieseldrevne biler føre til at det gjennomsnittlige avgiftsnivået på drivstoff går ned. Dette stimulerer til økt bruk av bil og er miljømessig uheldig.

Figur 3.13 viser at de samlede CO2-utslippene fra dieseldrevne personbiler har økt med hele 465 pst. siden 1990. Til sammenlikning har de samlede CO2-utslippene fra bensindrevne personbiler i samme periode blitt redusert med mer enn 10 pst. For å bidra til å redusere veksten i bruken av personbiler og utslippene fra disse, er det derfor viktig at virkemidlene også rettes inn mot å redusere veksten i bruken av autodiesel.

Figur 3.13 Utslipp av CO2-fra personbiler. 1990=100.

Figur 3.13 Utslipp av CO2-fra personbiler. 1990=100.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

For å motvirke miljømessig uheldige avgiftstilpasninger som svekker statens inntekter, bør avgiftsforskjellen mellom bensin og autodiesel utjevnes over tid. Dette ble signalisert i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Det foreslås å øke autodieselavgiften med 20 øre pr. liter utover prisjustering med virkning fra 1. januar 2008. Forslaget vil gi et merproveny på om lag 415 mill. kroner påløpt og om lag 380 mill. kroner bokført.

Nye personbiler har relativt lavt drivstofforbruk. For en dieseldrevet personbil med et drivstofforbruk på 0,7 liter pr. mil, vil merkostnaden knyttet til økningen i autodieselavgiften være 330 kroner (inkludert merverdiavgift) ved en årlig kjørelengde på 18 850 km. Dette er identisk med den foreslåtte reduksjonen i årsavgiften for dieselbiler med fabrikkmontert partikkelfilter. Gjennomsnittlig årlig kjørelengde for nyere dieselbiler ligger mellom 15 000 og 20 000 km. Dieselbiler med fabrikkmontert partikkelfilter som brukes lite, vil tjene på omleggingen. Dette er i tråd med god miljøpolitikk.

En økning i autodieselavgiften på 20 øre pr. liter vil gi en lett, dieseldrevet lastebil med et drivstofforbruk på 2,0 liter pr. mil og en årlig kjørelengde på 50 000 km en merkostnad på 2 000 kroner pr. år. For en tung dieseldrevet lastebil med et drivstofforbruk på 4,0 liter pr. mil og en årlig kjørelengde på 100 000 km, vil forslaget innebære en merkostnad på 8 000 kroner pr. år.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2005 var 2 365 aksjeselskap innenfor næringsgruppen godstransport på vei. Disse hadde i gjennomsnitt driftsinntekter på om lag 9,1 mill. kroner og et gjennomsnittlig driftsresultat på om lag 430 000 kroner.

Det har vært en sterk prisstigning på godstransport på vei i løpet av det siste året. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at prisen på godstransport på vei har økt med 7,2 pst. fra 2. kvartal 2006 til 2. kvartal 2007. Siden 1. kvartal 2007 har prisene økt med 1,2 pst. Dette indikerer at det er stor etterspørsel etter transporttjenester, og at næringen bør ha gode forutsetninger for å håndtere den foreslåtte avgiftsøkningen.

Figur 3.14 viser avgiftene på autodiesel i EU og Norge. Storbritannia har vesentlig høyere avgifter på autodiesel enn Norge, mens Tyskland, Frankrike, Slovakia og Italia har avgifter om lag på nivå med Norge. Det vises også til at den svenske regjeringen nylig har foreslått å øke avgiftene på autodiesel med om lag 0,37 SEK pr. liter utover prisjustering. Avgiftsnivået i Sverige vil da komme opp på om lag dagens nivå i Norge.

Figur 3.14 Særavgifter på autodiesel i Norge og EU. Juni 2007. NOK pr. liter

Figur 3.14 Særavgifter på autodiesel i Norge og EU. Juni 2007. NOK pr. liter

Kilde: EU Oil Bulletin, Norges Bank og Finansdepartementet.

EUs energiskattedirektiv (2003/96/EF) fastsetter en rekke minimumssatser når det gjelder særavgifter på energiprodukter. For kommersiell diesel er gjeldende minimumssats 302 euro pr. 1 000 liter. Fra 1. januar 2010 øker minstesatsen til 330 euro pr. 1 000 liter. Kommisjonen la 13. mars 2007 fram et direktivforslag som innebærer ytterligere økninger i minstesatsen. Økningene foreslås gjennomført i 2012 og i 2014. Forslaget er begrunnet med at en ved å øke det generelle avgiftsnivået vil bidra til mer effektiv bruk av drivstoff, at det vil jevne ut avgiftsnivået mellom medlemsstatene slik at sjåførene slutter å kjøre omveier for å tanke, samt at det fjerner den økonomiske fordelen ved å bruke diesel framfor bensin, noe som vil redusere utslippene av partikler og NOx. En økning i minstesatsene i EUs energiskattedirektiv vil bidra til en utjevning av avgiftsforskjellene mellom Norge og EU.

3.6 Avgift på båtmotorer (kap. 5537 post 71)

Særavgiften på båtmotorer ble innført i 1978 og er hovedsakelig fiskalt begrunnet. Avgiften skal også bidra til å redusere ulempene knyttet til støy og stor fart ved at den skal vri etterspørselen over mot mindre motorer.

Avgiftsplikten omfatter båtmotorer (framdriftsmotorer) med minst ni hestekrefter, herunder motorer som er innmontert i båt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis fritak fra avgiften for bl.a. motorer som leveres til bruk i fartøy registrert i fiskebåtregisteret, fartøy registrert i skipsregisteret (med unntak av fritidsbåter) samt Forsvarets marinefartøy.

Avgiften er i 2007 på 140,00 kroner pr. hk. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2008.

3.7 Avgift på elektrisk kraft (kap. 5541 post 70)

Forbruksavgiften på elektrisk kraft omfatter elektrisk kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. Den generelle satsen er 10,23 øre pr. kWh i 2007 og omfatter kraft til husholdninger og all næringsvirksomhet utenom industri og kraftkrevende industri. Avgiften omfatter også kraft til administrasjonsbygg i industrien, jf. omtalen nedenfor.

Industrien ilegges el-avgift med redusert sats på 0,45 øre pr. kWh, som tilsvarer minimumssatsen etter EUs Rådsdirektiv 2003/96/EF av 27. oktober 2003 om omstrukturering av EF-bestemmelsene for beskatning av energiprodukter og elektrisitet (energiskattedirektivet). I henhold til EFTAs overvåkningsorgans (ESA) godkjennelse under retningslinjene for miljøstøtte kan den reduserte satsen ikke settes lavere enn 0,5 euro pr. MWh fastsatt i nasjonal valuta pr. første virkedag i oktober i året før budsjettåret.

På samme måte som i energiskattedirektivet, er el-forbruket i flere kraftintensive industriprosesser ikke omfattet av el-avgiften. Disse prosessene er kjemisk reduksjon, elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser (definert som næringsgruppe 26, andre ikke-metallholdige mineralprodukter, i Statistisk sentralbyrås næringsgruppering). I praksis innebærer dette at produksjonsprosessene i metallindustrien, sementindustrien og deler av kjemisk råvareindustri ikke omfattes av avgiftsplikten.

I utgangspunktet unntar ikke energiskattedirektivet treforedlingsindustri fra minstesatsen på 0,45 øre pr. kWh. ESAs retningslinjer om miljøstøtte (miljøretningslinjene) åpner imidlertid for fritak fra minstesatsen for energiintensive bedrifter dersom disse gjennomfører miljøtiltak som tilsvarer effekten av avgiftssatsen, f.eks. gjennom et energieffektiviseringsprogram. I regi av Olje- og energidepartementet er det derfor utarbeidet et program for energieffektivisering for treforedlingsbedrifter. Programmet ble godkjent av ESA i juni 2005. Norges vassdrags- og energidirektorat har etablert en søknadsprosedyre for treforedlingsbedrifter som ønsker å delta i programmet. Flere bedrifter har søkt om deltakelse og fått sin søknad godkjent. Disse bedriftene står for nesten 95 pst. av forbruket i treforedlingsindustrien.

Fra 2007 ble det innført fritak fra el-avgift for skinnegående transport. Fritaket gjelder elektrisk kraft som benyttes til framdrift av tog eller annet skinnegående transportmiddel, inkludert oppvarming og belysning i transportmiddelet.

Næringsvirksomhet i tiltakssonen, Nord-Troms og Finnmark, er ilagt den reduserte satsen på 0,45 øre pr. kWh, men betaler i praksis ikke el-avgift. Dette skyldes at statsstøttereglene for bagatellmessig støtte (200 000 euro over en treårsperiode) utnyttes fullt ut i dette området, jf. nærmere omtale i St.prp. nr. 63 (2003-2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. Elektrisk kraft til husholdningsbruk og offentlig forvaltning i tiltakssonen har fullt fritak fra el-avgiften. Ordningen med redusert sats til næringsvirksomhet utenom industrien i tiltakssonen ble godkjent av ESA i 2004 i medhold av miljøretningslinjene. En notifikasjon om forlengelse av ordningen til og med 31. desember 2011 er sendt ESA bl.a. under henvisning til at Kommisjonen har akseptert dette i tilsvarende sak for Nord-Sverige.

Nye EØS-regler forbyr at bagatellmessig støtte kumuleres med full støtteintensitet under en godkjent ordning, jf. Kommisjonens forordning om bagatellmessig støtte (EF) 1998/2006, tatt inn i EØS-avtalen 27. april 2007. I tiltakssonen er full støtteintensitet benyttet ved at redusert sats er gitt med hjemmel i miljøretningslinjene med henvisning til minstesatsen etter energiskattedirektivet i EU. De nye EØS-reglene tillater ikke lenger at bagatellmessig støtte gis i tillegg (kumuleres) for ytterligere å redusere avgiften. Slik støtte vil derfor være ulovlig. Ordningen med fullt el-avgiftsfritak for næringslivet i tiltakssonen kan derfor ikke videreføres. Avvikling av ordningen innebærer at næringsvirksomhet må betale forbruksavgift på elektrisk kraft med redusert sats på 0,45 øre pr. kWh fra 1. januar 2008. Det anslås at forslaget vil gi et merproveny på 4 mill. kroner påløpt og 3 mill. kroner bokført i 2008. Forslaget forutsetter at vedtaket om forbruksavgift på elektrisk kraft § 2 første ledd bokstav l oppheves.

Foreløpige forbrukstall fra 2006 viser at i underkant av 40 pst. av det totale nettoforbruket av elektrisk kraft er fritatt fra el-avgiften etter dagens system. Figur 3.15 viser totalt nettoforbruk av elektrisk kraft i perioden 1986 til 2006. I løpet av perioden har forbruket økt med om lag 25 pst. Figur 3.15 viser at forbruket falt fra 2001 til 2003, mens det i 2004 og 2005 igjen har steget. Foreløpige tall antyder at forbruket i 2006 vil bli om lag like høyt som i 2005. Det kraftige fallet i 2003 må ses i sammenheng med høye strømpriser og økt bruk av andre energikilder, som fyringsolje.

Figur 3.15 Totalt nettoforbruk av elektrisitet i perioden 1986-2006. GWh. Tallene for 2006 er foreløpige

Figur 3.15 Totalt nettoforbruk av elektrisitet i perioden 1986-2006. GWh. Tallene for 2006 er foreløpige

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.16 viser utviklingen i gjennomsnittlig pris på elektrisitet til husholdninger. I perioden etter 1993 har kraftprisene til husholdningene variert betydelig, og med pristopper i 2003 og 2006. Elektrisitetsprisen var rekordhøy ved inngangen til 2003, blant annet som følge av en tørr høst i 2002 med lite tilsig i vannmagasinene. Prisen falt deretter kraftig fram til og med juli 2003. Gjennomsnittlig årlig kraftpris har sunket videre fram til 2005. I 2006 steg imidlertid kraftprisen betydelig, og særlig i fjerde kvartal 2006 var kraftprisen høy. De to første kvartalene i 2007 har vist lavere kraftpriser.

Det er flere grunner til at kraftprisen økte i 2006. Norge er en del av det nordiske kraftmarkedet, som igjen er tilknyttet Russland, Tyskland og Polen. Prisen på kraft blir i hovedsak bestemt av tilbud og etterspørsel i dette markedet. Kull- og gasskraft har høyere marginale produksjonskostnader enn vann- og kjernekraft. Med dagens etterspørselsnivå er det ofte kullkraft som balanserer markedet og dermed avgjør prisen. EUs system for handel med CO2-kvoter har ført til økte priser i det nordiske kraftmarkedet fordi det har blitt mer kostbart å produsere kullkraft.

Produksjonen av elektrisk kraft i Norge er i all hovedsak basert på vannkraft. Nedbørsmengde og tilsig i vannmagasinene setter rammer for hvor stor vannkraftproduksjonen kan bli, og er derfor viktig for produksjonskapasitet og pris. Årets vinter var snørik i vestlige fjellstrøk i Sør-Norge. Samtidig har sommeren vært langt våtere enn normalt. Dette innebærer at fyllingsgraden i magasinene i dette området nå er svært høy, noe som bidrar til en lav pris i spotmarkedet. Variasjonene er imidlertid store innenfor de ulike prisområdene i Norge. I Nord-Norge har det vært en tørr sommer, slik at fyllingsgraden er relativt lav sammenliknet med Sør-Norge. Manglende overføringskapasitet mellom de ulike prisområdene bidrar til dels betydelig prisforskjeller mellom de ulike prisområdene. Prisutviklingen de nærmeste månedene vil avhenge bl.a. av nedbøren i løpet av høsten og når snøen kommer i fjellet.

Det foreslås at forbruksavgiften på elektrisk kraft prisjusteres fra 2007 til 2008.

Figur 3.16 Gjennomsnittlig pris (inklusiv nettleie, merverdiavgift og forbruksavgift) på elektrisk kraft for husholdninger og forbruksavgift på elektrisk kraft i perioden 1993-2007.
Prisen i 2007 er gjennomsnittet av prisen i 1. og 2. kvartal 2007. 2007-øre pr...

Figur 3.16 Gjennomsnittlig pris (inklusiv nettleie, merverdiavgift og forbruksavgift) på elektrisk kraft for husholdninger og forbruksavgift på elektrisk kraft i perioden 1993-2007. 1 2007-øre pr. kWh

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Krav om tilbakebetaling av ulovlig støtte

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) fattet 30. juni 2004 vedtak om at industriens fritak for el-avgift var å anse som ulovlig statsstøtte, jf. St.prp. nr. 63 (2003-2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i Statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. Som omtalt i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak brakte Regjeringen ESAs vedtak inn for EFTA-domstolen 1. september 2004. I avgjørelse 21. juli 2005 ga EFTA-domstolen ESA medhold i at industriens tidligere fritak for el-avgift var statsstøtte. I tillegg fikk ESA medhold i at støtten ble ulovlig fra 1. januar 2002, som var den aksepterte gjennomføringsfristen for å tilpasse eksisterende støtteordning til de nye miljøstøtteretningslinjene. Avgjørelsen endrer ikke ESAs tidligere aksept av at industrien har vært i såkalt god tro fram til 6. februar 2003. Det er derfor bare støtte mottatt etter dette tidspunktet og fram til 1. januar 2004, da alt næringsliv ble fritatt for el-avgift, som skal tilbakebetales (med renter).

Ifølge ESAs vedtak skal industrien etterbetale et beløp pr. kWh tilsvarende minimumssatsen i EUs energiskattedirektiv. Toll- og avgiftsdirektoratet igangsatte i siste halvdel av 2006 en kartlegging av støttemottakerne. Dette arbeidet viste seg å være såpass omfattende at det ikke var mulig å fatte etterbetalingsvedtak høsten 2006 slik det ble tatt sikte på, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnitt 3.7. ESA er orientert om dette og har blitt forelagt en ny tidsplan om at etterbetalingsvedtak vil bli fattet i uke 38 i 2007 med betalingsfrist i uke 41 i 2007. Innkrevingen skjer ved tollregionene.

3.8 Grunnavgift på fyringsolje mv. (kap. 5542 post 70)

Grunnavgiften på fyringsolje mv. ble innført i 2000. Avgiften ble begrunnet med at økningen i el-avgiften i 2000 ikke skulle bidra til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av fyringsolje til oppvarming.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Som mineralolje anses parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Unntatt fra avgiftsplikten er flyparafin samt olje som pålegges autodieselavgift. Det gis fritak fra avgiften for bl.a. mineralolje til bruk i skip i utenriks fart, gods- og passasjertransport i innenriks sjøfart, fiske og fangst i nære og fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, supplyflåten, treforedlingsindustrien samt sildemel- og fiskemelindustrien.

Avgiften er i 2007 på 42,9 øre pr. liter olje. Med en virkningsgrad på 80 pst. tilsvarer dette en avgiftssats på 5,3 øre pr. kWh for lett fyringsolje. Til sammenlikning er den generelle avgiftssatsen på forbruk av elektrisitet 10,23 øre pr. kWh. Hensynet til likebehandling av ulike energibærere tilsier at elektrisitet og mineralolje bør ilegges en energiavgift på samme nivå. På denne bakgrunn foreslås det å øke grunnavgiften på fyringsolje mv. med 40,5 øre pr. liter utover prisjustering, slik at avgiften kommer på samme nivå som el-avgiften. Forslaget vil gi et merproveny på om lag 550 mill. kroner påløpt og 500 mill. kroner bokført.

For landbruket anslås avgiftsøkningen etter skatt å utgjøre om lag 42 mill. kroner påløpt i 2008. Det foreslås at dette kompenseres i sin helhet ved at det generelle jordbruksfradraget øker, jf. avsnitt 2.3.4.

Basert på omsetningsstatistikk for petroleumsprodukter kan det anslås at forbruket av lett fyringsolje, tungdestillat og tungolje i industrien, eksklusive treforedlingsindustrien, utgjør om lag 280 mill. liter pr. år. Avgiftsøkningen vil gi en merkostnad knyttet til dette forbruket på om lag 115 mill. kroner pr. år. Det er særlig innen kjemisk industri og næringsmiddelindustrien at forbruket av mineralolje er høyt. Enkelte bedrifter innen disse sektorene vil kunne få en merkostnad på mellom én og ti mill. kroner.

Fra 2007 ble det innført fritak fra el-avgift for skinnegående transport, jf. omtale under avsnitt 3.7. For å sikre likebehandling av mineralolje og elektrisitet for skinnegående transport, foreslås det å innføre fritak fra grunnavgift på fyringsolje for skinnegående transport, jf. utkast til avgiftsvedtak § 3 ny nr. 15.

Det vises til avsnitt 3.10 om endringer i CO2-avgiften for kvotepliktig industri. Det foreslås at CO2-avgiften for landbasert industri fjernes for virksomheter som omfattes av kvotesystemet. Treforedlingsindustrien er fritatt for fyringsoljeavgift. Departementet legger til grunn at EØS-avtalens regelverk om offentlig støtte innebærer at det må innføres en avgift på nivå med minstesatsene i EUs energiskattedirektiv. Innføring av fyringsoljeavgift for treforedlingsindustrien på nivå med EUs minstesatser gir et merproveny på om lag 20 mill. kroner påløpt og 18 mill. kroner bokført. Som redegjort for i avsnitt 3.10, foreslås det at departementet gis fullmakt til å fastsette tidspunktet for innføring av fyringsoljeavgift for treforedlingsindustrien, jf. utkast til vedtak II.

3.9 Avgift på smøreolje mv. (kap. 5542 post 71)

Særavgiften på smøreolje ble innført i 1988. Avgiften skal bidra til å redusere forbruket av smøreolje og dermed redusere skadevirkningene på helse og miljø. Avgiften skal dessuten bidra til å finansiere en forsvarlig behandling av oljeavfallet.

Avgiftsplikten omfatter motor- og girsmøreoljer, industrielle smøreoljer, hydrauliske oljer, mineraloljebaserte smøreoljer samt tilsvarende produkter av annen opprinnelse. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis fritak fra avgiften for bl.a. smøreolje som anvendes i utenriksfart, fiske og fangst i fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, supplyflåten samt i fly.

Avgiften er i 2007 1,68 kroner pr. liter. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2008.

Miljøverndepartemetet har etablert en refusjonsordning for spillolje. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartementet.

3.10 CO2-avgift (kap. 5508 post 70 og kap. 5543 post 70)

CO2-avgiften på mineralske produkter ble innført i 1991 og ble fra 1999 skilt ut i et eget avgiftsvedtak. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner av utslipp av klimagassen CO2. Avgiftsplikten omfatter mineralolje, bensin, naturgass og LPG og oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Avgiften på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen ble innført i 1991. Avgiftens formål er å redusere utslipp av klimagassen CO2 fra petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

CO2-avgiften på mineralolje, bensin og gass er hjemlet i vedtaket om CO2-avgift på mineralske produkter, mens CO2-avgiften på sokkelen er hjemlet i vedtaket om CO2-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Avgiftene oppkreves etter henholdsvis lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. De ulike elementene i CO2-avgiften er omtalt nedenfor.

CO2-avgift på mineralolje

Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje.

Det gis fritak fra avgiften bl.a. for mineralolje som brukes i skip i utenriksfart, i fiske og fangst i fjerne og nære farvann samt i fly i utenriksfart.

CO2-avgiften på mineralolje er i 2007 0,54 kroner pr. liter. For mineralolje til bruk i treforedlingsindustrien, sildemel- og fiskemelindustrien er satsen 0,27 kroner pr. liter. Det foreslås at disse avgiftssatsene prisjusteres for 2008.

For å redusere klimagassutslippene er det i tillegg til CO2-avgiften innført et nasjonalt kvotesystem for handel med CO2-kvoter. Fra 2008 vil det norske kvotesystemet omfatte utslipp av CO2 som får obligatorisk kvoteplikt i henhold til EUs kvotedirektiv, jf. Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) Om lov om endringer i klimakvoteloven m.m. Det norske kvotehandelssystemet blir dermed utvidet sammenlignet med kvotesystemet som gjelder for perioden 2005-2007. Det utvidede kvotesystemet innebærer at utslippskilder som i dag er ilagt CO2-avgift, blir ilagt kvoteplikt. Det dreier seg om bruk av mineralolje i treforedlingsindustrien, i energianlegg over 20 MW i bl.a. petrokjemi, kjemisk industri, silde- og fiskemel og i fjernvarmeanlegg, samt utslipp av CO2 i olje- og gassektoren.

Regjeringen foreslår at CO2-avgiften fjernes for landbasert industri som får kvoteplikt. Utviklingen i kvoteprisen vil dermed være avgjørende for hvilke utslippsreduserende tiltak det vil være lønnsomt for bedriftene å gjennomføre. Det vises til omtalen nedenfor om utviklingen i kvoteprisen.

Departementet legger til grunn at fritak for CO2-avgift for kvotepliktige virksomheter, kombinert med grunnavgift på fyringsolje, er i tråd med EØS-avtalens regelverk for offentlig støtte og at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) ikke vil ha innvendinger mot forslagene. Treforedlingsindustrien er fritatt for grunnavgift på fyringsolje. Det foreslås at det innføres en lav sats på fyringsolje for treforedlingsindustrien, slik at også disse virksomhetene belastes avgift over minstesatsene i EUs energiskattedirektiv, jf. avsnitt 3.8. Sildemel- og fiskemelindustrien er ikke omfattet av EØS-avtalen, og det foreslås at disse virksomhetene fritas både for CO2- og fyringsoljeavgift.

Dersom ESA mot formodning ikke godtar forslagene innen 1. januar 2008, må iverksettelsen av forslagene utsettes, og gjeldende regelverk må videreføres i en overgangsperiode. På denne bakgrunn foreslås det at fritaket for CO2-avgift for kvotepliktige virksomheter og innføringen av redusert grunnavgift på fyringsolje for treforedlingsindustrien først trer i kraft fra det tidspunkt departementet bestemmer, jf. utkast til vedtak III. Sildemel- og fiskemelindustrien er som nevnt ikke omfattet av EØS-avtalen. Det foreslås at fritaket for CO2-avgift for denne sektoren gjennomføres fra 1. januar 2008. Dersom de øvrige forslagene først kan tre i kraft etter 1. januar 2008, vil departementet vurdere om disse endringsforslagene skal gis tilbakevirkende kraft.

Departementet legger til grunn at sektorer og virksomheter som skal fritas for CO2-avgift fordi de har kvotepliktige utslipp, også kan benytte CO2-avgiftsbelagte produkter som gir utslipp som ikke er omfattet av kvoteloven. Dette utslippet skal avgiftsberegnes på ordinær måte. På denne bakgrunn foreslås at avgiftsfritaket for produkter som leveres til bruk som gir kvotepliktige utslipp, gjennomføres som en refusjonsordning. Nærmere krav til dokumentasjon mv. vil bli vurdert fastsatt i forskrift.

På usikkert grunnlag er det anslått at fjerning av CO2-avgiften for kvotepliktig fastlandsindustri gir et redusert proveny på 90 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført i 2008.

I 2005 ble den reduserte CO2-avgiftssatsen på bl.a. innenriks luftfart opphevet. Bruk av drivstoff i innenriks luftfart er ilagt den generelle satsen på 54 øre pr. liter i 2007. En avgift på drivstoff til bruk i internasjonal luftfart vil være i strid med avgiftsbestemmelsene i bilaterale luftfartsavtaler som Norge har inngått med en rekke land. Klimagassutslippene fra innenriks luftfart utgjorde i 2005 to prosent av samlede klimagassutslipp. Utslippene fra innenriks luftfart økte med 20 prosent fra 1990 til 2005.

Regjeringen foreslår å øke CO2-avgiften på mineralolje til bruk i innenriks luftfart med 10 øre pr. liter utover prisjustering, slik at avgiften tilsvarer 255 kroner pr. tonn CO2 for 2008. Når det gjelder regionalrutenettet, foreligger det en avtale om statlig kjøp av persontransporttjenester på de fleste rutene. Flyselskapene opererer da rutene på grunnlag av en kontrakt basert på gjeldende rammebetingelser ved kontraktsinngåelse. Endringer i avgiftene gir grunnlag for reforhandling av avtalen. Det vises til St.prp. nr. 1 (2007-2008) Samferdselsdepartementet.

Forslaget er på usikkert grunnlag beregnet å gi en netto provenyøkning på 50 mill. kroner påløpt og 45 mill. kroner bokført for 2008.

CO2-avgift på bensin

Avgiftsplikten for CO2-utslipp omfatter bensin. Videre omfattes blandinger dersom bensin er hovedbestanddel, og blandingen kan benyttes som motordrivstoff.

Det gis fritak fra avgiften for bl.a. bensin brukt i fly i utenriks fart og bensin gjenvunnet i VRU-anlegg (Vapour Recovery Unit).

CO2-avgiften på bensin er i 2007 0,80 kroner pr. liter. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2008.

CO2-avgift på naturgass og LPG til oppvarmingsformål

I forbindelse med budsjettet for 2007 ble det fattet vedtak om at det skulle innføres CO2-avgift på gass til oppvarming av bygg fra 1. juli 2007. CO2-avgiften på naturgass er i 2007 0,47 kroner pr. Sm3, mens CO2-avgiften på LPG er 0,60 kroner pr. kg. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2008.

Det ble forutsatt at avgiften måtte avklares med EFTAs overvåkingsorgan (ESA) før avgiften kunne tre i kraft. I brev til ESA 8. mars 2007 la Finansdepartementet til grunn at avgiften er i overensstemmelse med EØS-avtalens regelverk for offentlig støtte. ESA ba i brev 26. april 2007 om nærmere begrunnelse for dette. Henvendelsen ble besvart ved brev 24. mai 2007.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2007 ble det redegjort for saksgangen og muligheten for å innvilge dispensasjon dersom ESA skulle komme til at avgiften er i strid med EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 69 (2006-2007) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2007, avsnitt 2.5. ESA fattet ikke vedtak om å godkjenne avgiften før ikrafttredelsesdato 1. juli. Finansdepartementet innvilget dermed dispensasjon fra avgiftsplikten 25. juni 2007. Dispensasjonen gjelder inntil videre.

ESA har stilt ytterligere spørsmål i tilknytning til avgiften ved brev 11. juli 2007.

Departementet legger til grunn at ESA vil konkludere med at avgiften er i overensstemmelse med EØS-avtalens regelverk for offentlig støtte, og at avgiften kan tre i kraft i 2007. Den dispensasjonen som er gitt, vil i så fall bli opphevet.

I likhet med alle skatte- og avgiftsvedtak krever CO2-avgift på gass (naturgass og LPG) fra 1. januar 2008 nytt vedtak av Stortinget. Regjeringen foreslår et slik vedtak. Dersom ESA godkjenner avgiften senere enn 1. januar 2008, vil det være behov for ny utsettelse av avgiftsplikten. Slik utsettelse kan gjennomføres ved at Finansdepartementet innvilger dispensasjon med hjemmel i avgiftsvedtakets generelle dispensasjonsbestemmelse, slik det er gjort til nå. Departementet anser det imidlertid som mer hensiktsmessig om Finansdepartementet i avgiftsvedtaket gis uttrykkelig fullmakt til å iverksette avgiften. Forutsetningen for fullmakten er at avgiften skal iverksettes når ESAs godkjenning foreligger, og så snart som mulig etter at nødvendig forskrift er vedtatt.

På denne bakgrunn foreslår departementet at Stortingets vedtak om CO2-avgift på mineralske produkter utformes med et romertall (II) om CO2-avgift på gass og med fullmakt for Finansdepartementet til å iverksette avgiften. Det vises til utkast til avgiftsvedtak. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med saken dersom ESA mot formodning skulle komme til at avgiften ikke er i tråd med statsstøtteregelverket.

CO2-avgiften i petroleumsvirksomheten

CO2-avgiften i petroleumsvirksomheten er i 2007 0,80 kroner pr. Sm3 gass og 0,80 kroner pr. liter for olje eller kondensat. For olje og kondensat som er omfattet av CO2-avgiften på mineralske produkter, er satsen 0,26 kroner pr. liter ved bruk i petroleumsvirksomhet.

I Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) Om lov om endringer i klimakvoteloven varslet Regjeringen at CO2-avgiften skal reduseres slik at de samlede utslippskostnadene for petroleumssektoren videreføres på dagens nivå. Kvoteprisen fastsettes i markedet og varierer fra dag til dag, jf. omtalen nedenfor. For kvoter med levering i desember 2008 har kvoteprisene i EUs kvotemarked den siste tiden ligget på om lag 160 kroner pr. tonn CO2. Det foreslås at CO2-avgiften reduseres tilsvarende denne antatte kvoteprisen. Det innebærer at CO2-avgiften på sokkelen reduseres fra 80 øre pr. liter/Sm3 i 2007 til 45 øre pr. liter/Sm3 i 2008.

For olje og kondensat som er omfattet av den ordinære CO2-avgiften på mineralske produkter, foreslås det at det ikke svares avgift når disse benyttes i petroleumsvirksomhet. Utslipp fra slike mineralske produkter vil imidlertid være omfattet av kvotesystemet, slik at den samlede klimakostnaden for petroleumssektoren blir om lag uendret. Forslaget anslås å redusere inntektene fra CO2-avgiften med om lag 1 980 mill. kroner påløpt og 990 mill. kroner bokført i 2008. Tabell 3.3 oppsummerer forslagene til CO2-avgiftssatser for 2008.

Tabell 3.3 Forslag til CO2-avgiftssatser for 2008

Kr pr. l/Sm3/kg Kr pr. tonn CO2
Bensin 0,82 354
Mineralolje, høy sats 0,65
- jetparafin 255
Mineralolje 0,55
- lett fyringsolje, diesel 207
- tunge fyringsoljer 175
Mineralolje, redusert sats 0,28
- lett fyringsolje, diesel 105
- tunge fyringsoljer 89
Innenlandsk bruk av gass
- naturgass 0,48 205
- LPG 0,62 207
Kontinentalsokkelen 0,45
- lett fyringsolje, diesel 169
- tunge fyringsoljer 143
- naturgass 192

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Norge skal etter Kyotoprotokollen sørge for at klimagassutslippene i perioden fra 2008 til 2012 i gjennomsnitt ikke overskrider summen av de kvoter Norge ble tildelt i Kyotoprotokollen og de kvoter Norge skaffer via de såkalte Kyoto-mekanismene, herunder kjøp av utslippskvoter og utslippsreduksjoner i andre land.

I Kyotoprotokollen fikk Norge tildelt en årlig kvotemengde som i gjennomsnitt er 1 pst. høyere enn utslippene i 1990. Dette anslås til om lag 50 mill. tonn CO2-ekvivalenter i gjennomsnitt pr. år. Kvotene tildeles for 5-årsperioden under ett.

De samlede norske klimagassutslippene var 53,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2006. Dette er en nedgang på 0,8 prosent fra 2005. I perioden 1990 til 2006 har utslippene økt med om lag 8 pst. Det meste av veksten skjedde i perioden fram til 1999, mens utslippene etter dette har vært relativt stabile. De to siste årene har utslippene sunket igjen og ligger nå rett under 1999-nivå. For nærmere omtale om utslippsframskrivinger vises det til St.meld. nr. 1 (2007-2008) Nasjonalbudsjettet 2008.

Figur 3.17 Utslipp av CO2 og klimagasser samlet. 1990-2006.
Tallene for 2005 og 2006 er foreløpige Mill. tonn CO2-ekvivalenter

Figur 3.17 Utslipp av CO2 og klimagasser samlet. 1990-2006. 2 Mill. tonn CO2-ekvivalenter

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Kvoteprisen

EUs kvotedirektiv (2003/87/EF) etablerte fra og med 2005 et system for kvotehandel med klimagasser i EU med formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Handel med CO2-kvoter startet opp i løpet av første halvår 2005.

Prisen på kvoter med levering i første handelsperiode (2005-2007) har variert betydelig. Kvoteprisen steg til om lag 250 kroner pr. tonn CO2 i april 2006. Både våren og høsten 2006 ble preget av store fall i kvoteprisen. Kvoter med levering i desember 2007 handles nå for under 1 krone pr. tonn CO2. Prisen på kvoter med levering i andre handelsperiode (Kyotoperioden 2008-2012) har også variert betydelig. Kvoteprisen steg til om lag 250 kroner pr. tonn CO2 i april 2006. Våren 2006 falt kvoteprisen betydelig, men deretter har kvoteprisen stabilisert seg. Kvoter med levering i desember 2008 er den siste tiden blitt handlet for om lag 160 kroner pr. tonn CO2.

I figur 3.18 sammenliknes utviklingen i kvoteprisen med CO2-avgiftssatsene. Kvoteprisen har i hele handelsperioden ligget betydelig under avgiftene på bensin og på petroleumsvirksomheten. Kvoteprisen for kvoter med levering i Kyoto-perioden har variert mellom den generelle avgiftssatsen på mineralolje og den reduserte avgiftssatsen som ilegges treforedlingsindustrien, sildemel- og fiskemelindustrien.

Figur 3.18 Kvotepriser (EUADEC07 og EUADEC08) og CO2-avgift på ulike produkter og anvendelser. Kroner pr. tonn CO2

Figur 3.18 Kvotepriser (EUADEC07 og EUADEC08) og CO2-avgift på ulike produkter og anvendelser. Kroner pr. tonn CO2

Kilde: European Climate Exchange, Norges Bank og Finansdepartementet.

3.11 Svovelavgift (kap. 5543 post 71)

Svovelavgiften på mineralske produkter ble innført i 1970 og ble i 1999 skilt ut i et eget avgiftsvedtak. Avgiften er miljømessig begrunnet og skal bidra til å redusere utslippene av svovel.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis avgiftsfritak for bl.a. bruk av mineralolje i skip i utenriksfart, fiske og fangst i fjerne farvann samt fly i utenriksfart. I tillegg kan hele eller deler av avgiften refunderes dersom utslippet av svovel til atmosfæren er mindre enn svovelinnholdet i de benyttede produktene skulle tilsi.

Svovelavgiften er i 2007 7 øre pr. liter mineralolje for hver påbegynt 0,25 pst. vektandel svovel i olje som inneholder over 0,05 pst. vektandel svovel.

Avgiftssatsen har vært nominelt uendret siden 1991. Det foreslås at avgiftssatsen, i likhet med de øvrige særavgiftene, prisjusteres for 2008.

Utslipp av SO2

Gjennom mange år har utslippene av svoveldioksid (SO2) i Norge gått ned som resultat av økt rensing av utslippene fra industrien, overgang fra fossilt brensel til elektrisitet, bruk av lettere oljeprodukter og lavsvovelholdige råmaterialer. Fra midten av 1980-tallet og fram til 2002 ble utslippene av SO2 redusert hvert eneste år. Fra 2002 til 2005 har utslippene imidlertid økt med 1 100 tonn, eller 4,8 prosent, til 24 100 tonn. Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av SO2 til maksimalt 22 000 tonn fra og med 2010. Utslippene av svovel må dermed reduseres med 2 100 tonn, eller med om lag 8,7 pst., fra 2005 til 2010.

Figur 3.19 SO2-utslipp 1980-2005. 1000 tonn

Figur 3.19 SO2-utslipp 1980-2005. 1000 tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

3.12 Avgift på utslipp av NOX (kap. 5509 post 70 og kap. 5549 post 70)

Avgiften på utslipp av NOX ble innført i 2007. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i utslippene av nitrogenoksider (NOX) og sammen med andre virkemidler bidra til å oppfylle Norges utslippsforpliktelse etter Gøteborgprotokollen. Avgiftsplikten omfatter utslipp av NOX ved energiproduksjon fra a) framdriftsmaskineri med samlet installert motoreffekt på mer enn 750 kW, b) motorer, kjeler og turbiner med samlet installert innfyrt effekt på mer enn 10 MW, og c) fakler på offshoreinstallasjoner og anlegg på land. Avgiftsplikten oppstår ved utslipp av NOX.

Det gis fritak fra avgiften for bl.a. utslipp fra fartøy som går i direktefart mellom norsk og utenlandsk havn, luftfartøy som går i direktefart mellom norsk og utenlandsk lufthavn, fartøy som brukes til fiske og fangst i fjerne farvann samt utslippskilder omfattet av miljøavtale med staten om gjennomføring av NOX-reduserende tiltak i samsvar med et fastsatt miljømål.

NOX-avgiften er i 2007 15 kroner pr. kg utslipp av NOX.

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av NOX til maksimalt 156 000 tonn innen 2010. Foreløpige utslippstall for 2006 viser at utslippene av NOX er redusert til 194 500 tonn, jf. figur 3.20. Det er forventet en reduksjon i utslippene av NOX i de kommende årene. Dette må ses i sammenheng med stadig strengere avgasskrav til kjøretøy og en økende andel kjøretøy med katalysator. Også utslipp fra olje- og gassvirksomheten ventes å avta som følge av lavere aktivitet. I tillegg vil avgiften på utslipp av NOX bidra til en ytterligere utslippsreduksjon. Det ble i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak anslått at en avgift på 15 kroner pr. kg NOX over tid kunne utløse utslippsreduksjoner på opp mot 25 000 tonn.

Regjeringen legger stor vekt på å overholde utslippsforpliktelsen etter Gøteborgprotokollen. Regjeringen varslet derfor i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak at en i senere budsjetter ville vurdere både utvidelse av avgiftsgrunnlaget og behovet for satsendringer for å sikre best mulig oppnåelse av Norges forpliktelse.

Da avgiften ble innført ble det anslått at marginalkostnaden ved oppfyllelse av Gøteborgprotokollen kunne komme opp i 50 til 60 kroner pr. kg NOX. Revisjonen av utslippsregnskapet i februar 2007 tyder imidlertid på at marginalkostnaden kan bli noe lavere enn tidligere antatt. Dagens avgiftsnivå på 15 kroner pr. kg NOX vil imidlertid ikke utløse tilstrekkelige utslippsreduksjoner til at forpliktelsen etter Gøteborgprotokollen vil kunne nås innen 2010. Dette kan isolert sett tilsi at det kan bli nødvendig å øke avgiftssatsen.

Det er usikkerhet knyttet til både hvor store utslippsreduksjoner avgiften vil utløse og hvilken marginalkostnad som vil gi en kostnadseffektiv oppfyllelse av Gøteborgprotokollen. Dette taler for at avgiftssatsen ikke bør endres for raskt. I tillegg utgjør avgiften en betydelig kostnad for deler av næringslivet. Det er særlig skipsfart, fiske og fangst som har en høy avgiftsbelastning. Et høyt avgiftsnivå vil bety redusert lønnsomhet for disse næringene.

Etter en samlet vurdering foreslås det derfor ikke å øke avgiften utover prisjustering for 2008. Regjeringen vil i senere budsjetter vurdere nødvendige endringer i avgiften for å sikre best mulig oppfyllelse av Gøteborgprotokollen.

Miljøavtale

Etter Stortingets vedtak om avgift på utslipp av NOX § 2 bokstav d gis det avgiftsfritak for utslippskilder omfattet av miljøavtale med staten om gjennomføring av NOX-reduserende tiltak i samsvar med et fastsatt miljømål. Avgiftsplikten eksisterer så lenge det ikke er inngått noen miljøavtale. I Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) understreker finanskomiteens flertall at dette kun er tale om en hjemmel som åpner muligheten for å inngå slike miljøavtaler på et senere tidspunkt. Unntaket innebærer ingen forpliktelse for staten til faktisk å inngå slike avtaler.

I innstillingen stiller finanskomiteens flertall en rekke krav til innholdet i en eventuell miljøavtale:

  • Muligheten til å inngå avtale må være åpen for alle som er omfattet av avgiften.

  • Muligheten til å inngå avtale avskjæres dersom man allerede har nytt godt av kompensasjonsordningene fra staten for NOX-reduserende tiltak.

  • Gjennom en avtale må aktørene forplikte seg til å gjennomføre en tallfestet utslippsreduksjon innen en fastsatt tid.

  • En avtale må gi minst samme miljøeffekt som avgiften over tid.

  • Fritaket som oppnås kan kun anses som midlertidig og gjelder fram til avtaleforpliktelsen er oppfylt til den fastsatte tid.

  • Avtalen må inneholde strenge reaksjoner ved mislighold, og må bl.a. ses i forhold til det økonomiske omfanget av fritaket.

  • En avtale må notifiseres til ESA før den kan tre i kraft.

  • Det legges til grunn at bransjene har et selvstendig ansvar for å delta i utformingen av og sikkerheten rundt gjennomføringen av avtalene.

  • Dersom næringslivet ønsker å etablere et fond for å finansiere utslippsreduserende tiltak, må dette gjøres utenfor avgiftssystemet for å sikre at utbetalingene ikke blir å anse som statsmidler i relasjon til EØS-regelverket om offentlig støtte.

Det er foreløpig ikke inngått noen miljøavtaler mellom myndighetene og de avgiftspliktige, men Miljøverndepartementet er i dialog med interesserte næringsorganisasjoner om innholdet i en mulig avtale.

Figur 3.20 NOX-utslipp 1980-2006.
Tall for 2006 er foreløpig. 1 000 tonn

Figur 3.20 NOX-utslipp 1980-2006. 3 1 000 tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

3.13 Avgift på sluttbehandling av avfall (kap. 5546 post 70)

Særavgiften på sluttbehandling av avfall ble innført i 1999. Avgiften består av en avgift på deponering av avfall og en avgift på forbrenning av avfall. Avgiften skal prise miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall og stimulere til økt gjenvinning og reduserte avfallsmengder. Forbrenningsavgiften skal i tillegg stimulere til rensing av utslipp og utsortering av utslippsintensive avfallsfraksjoner.

Avgift på deponering av avfall

Avgiften omfatter avfall innlevert til sluttbehandling ved deponi, og avgiftsplikten oppstår ved innlevering av avfallet til deponiet.

Det gis fritak fra deponiavgiften for farlig avfall, avfall som innleveres til anlegg for ombruk, gjenvinning eller sortering for gjenvinning, avfall som består av uorganisk materiale og som legges på særskilt opplagsplass, avfall som er restavfall fra utnyttelse av returfiber i treforedlingsindustrien, samt avfall som består av forurensede jord- og løsmasser.

Deponiavgiften er differensiert ut fra deponiets miljøstandard. Avgiftssatsen i 2007 er 423 kroner pr. tonn avfall som innleveres til anlegg som oppfyller kravene til dobbelt bunn- og sidetetting i avfallsforskriften, samt anlegg der det etter en risikovurdering er lempet på disse kravene. For avfall som innleveres til anlegg som ikke oppfyller kravene til dobbel bunn og sidetetting, er avgiftssatsen i 2007 552 kroner pr. tonn avfall.

Det foreslås at avgiftssatsene prisjusteres for 2008.

I avgiftsvedtaket § 2 nr. 1 vises det til forskrift 21. mars 2002 nr. 375 om deponering av avfall (deponiforskriften). I avgiftsvedtaket § 4 første ledd bokstav a vises det til forskrift 20. desember 2002 nr. 1817 om farlig avfall. Begge forskriftene er opphevet og erstattet av forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften). Henvisningene i avgiftsvedtaket foreslås rettet opp i samsvar med dette.

Avgift på forbrenning av avfall

Avgiftsplikten omfatter utslipp av støv, gassene hydrogenfluorid (HF), hydrogenklorid (HCl), nitrogenoksider (NOX) og svoveldioksid (SO2), dioksider, tungmetallene kvikksølv (Hg), kadmium (Cd), bly (Pb), krom (Cr), mangan (Mn), arsen (As) og nikkel (Ni) samt karbondioksid (CO2) ved forbrenning av avfall innlevert til sluttbehandling ved forbrenningsanlegg. Avgiftsplikten oppstår ved utslipp til luft av avgiftspliktige stoffer ved forbrenning av avfall. For CO2-komponenten i avgiften oppstår avgiftsplikten ved innlevering av avfall til forbrenning. Energianlegg i industrien som kun benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen, anses som gjenvinningsanlegg og omfattes derfor ikke av avgiftsplikten. Anlegg som brenner avfall som inneholder fossilt materiale, skal betale avgift for utslipp av CO2. Avfallsfraksjonene til forbrenning skal være positivt utsortert, og det må dokumenteres at avfallet ikke inneholder fossilt materiale.

Avgiftssatsene på utslipp av de enkelte stoffene varierer og er fastsatt ut fra beregnet miljøskade. Det vises til § 3 i avgiftsvedtaket. Det foreslås at avgiftssatsene prisjusteres for 2008.

I budsjettet for 2007 ble det foretatt enkelte presiseringer i Stortingets vedtak om avgift på sluttbehandling av avfall § 4, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnitt 3.13. Endringene medførte imidlertid at fritaket for forbrenningsanlegg som kun brenner avgiftsfritt avfall, falt bort. Fritaket er praktisert som forutsatt, og departementet foreslår å justere ordlyden slik at fritaket kommer klart fram. Se utkast til vedtak § 4 annet ledd.

3.14 Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier (kap. 5547 post 70 og 71)

Avgiften på de helse- og miljøskadelige kjemikaliene trikloreten (TRI) (post 70) og tetrakloreten (PER) (post 71) ble innført i 2000. Avgiftens formål er å redusere bruken av disse kjemikaliene.

Avgiftsplikten omfatter TRI og PER, herunder gjenvunnet TRI og PER. Videre omfattes TRI og PER som inngår som bestanddel i andre produkter, dersom mengden av TRI og PER overstiger henholdsvis 1 pst. og 0,1 pst. av produktets totale vekt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak fra avgiften bl.a. for TRI og PER som er gjenvunnet til eget bruk.

Avgiftssatsene er i 2007 på 57,69 kroner pr. kg ren TRI eller PER. For varer hvor kun en del av innholdet er TRI eller PER, blir det beregnet en forholdsmessig avgift. Satsene avspeiler innholdet av TRI eller PER i produktene.

Det foreslås at avgiftssatsene prisjusteres for 2008.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for TRI-holdig avfall som innleveres til godkjent mottak eller behandlingsanlegg for farlig avfall. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartemetet.

3.15 Avgift på klimagasser (kap. 5548 post 70)

Avgiften på klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) ble innført i 2003. Avgiftens formål er å redusere utslippene av HFK og PFK gjennom å stimulere til bruk av alternative gasser og til utvikling av ny teknologi som ikke bruker HFK og PFK.

Avgiftsplikten omfatter alle blandinger av HFK og PFK, både innbyrdes blandinger og blandinger med andre stoffer, samt HFK og PFK som inngår som bestanddel i andre varer. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak fra avgiften bl.a. for HFK og PFK som gjenvinnes.

Avgiftssatsene på HFK og PFK er gradert ut fra gassenes globale oppvarmingspotensiale (GWP) og tilsvarer i 2007 om lag 194 kroner pr. tonn CO2-ekvivalent. Dette innebærer at de ulike HFK- og PFK-forbindelsene har ulike satser avhengig av hvor kraftig klimaeffekt de antas å ha.

Det foreslås at avgiftssatsene prisjusteres for 2008.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for HFK og PFK som innleveres til godkjent destruksjonsanlegg for destruksjon. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartementet.

3.16 Avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. (kap. 5555 post 70)

Avgiften på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften er også gitt en helsemessig begrunnelse.

Avgiftsplikten omfatter sukkervarer, herunder hvit sjokolade, tyggegummi, karameller, pastiller, sukkertøy og drops. Avgiftsplikten omfatter også sjokolade og andre næringsmidler som inneholder kakao. Ulike typer kjeks som søte kjeks, småkaker, vafler og vaffelkjeks er avgiftspliktig når de enten er helt overtrukket (eventuelt unntatt bunnen) med sjokolade-, kakao- og/eller sukkerholdig masse, eller er delvis overtrukket og/eller har mellomlag av sjokolade-, kakao- eller sukkermasse, og hvor vekten av massen utgjør mer enn 50 pst. av kjeksens samlede vekt. Avgiftsplikten omfatter også drops, tyggegummi og andre godterier, herunder pastiller mv., uten innhold av sukker. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis fritak fra sjokolade- og sukkervareavgiften bl.a. for varer som brukes som råstoff mv. ved framstilling av varer.

Sjokolade- og sukkervareavgiften er i 2007 16,36 kroner pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2008.

En generell avgift på sukker

Sjokolade- og sukkervareavgiften byr på avgrensningsproblemer, og den behandler ulike former for søtsaker og snacks forskjellig. Hensynet til et enklere regelverk og likebehandling av avgiftspliktige varer og nære substitutter taler for å avvikle avgiften på sjokolade- og sukkervarer. Det vil imidlertid være ernæringsmessig uheldig å avvikle avgiften nå, og avgiften på sjokolade- og sukkervarer bør derfor opprettholdes inntil den eventuelt kan erstattes av en avgift gradert etter sukkerinnholdet i produktene. Dette er i tråd med innstillingen fra Særavgiftsutvalgets flertall (NOU 2007:8 En vurdering av særavgiftene).

En avgift gradert etter sukkerinnholdet i produktene forutsetter endringer i merkeregelverket. Dagens merkeregelverk er EØS-basert, jf. direktiv 2000/13/EF om harmonisering av medlemslandenes regelverk om merking, presentasjon og markedsføring av næringsmidler (merkedirektivet), og direktiv 90/496/EØF om ernæringsmerking for næringsmidler (næringsdeklarasjonsdirektivet). EU har igangsatt en større revisjon av dette regelverket. Kommisjonen ventes å legge fram forslag til revidert merkeregelverk innen utgangen av 2007.

3.17 Avgift på alkoholfrie drikkevarer (kap. 5556 post 70)

Avgiften på alkoholfrie drikkevarer ble lagt om fra 1. januar 2007, se omtale i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Dagens avgift omfatter drikkevarer som er tilsatt sukker eller søtstoff. Det innebærer at brus, lettbrus, nektar, saft, melkeprodukter mv. avgiftslegges dersom drikkevarene er tilsatt sukker. Drikkevarer som naturlig inneholder sukker, for eksempel presset fruktjuice, avgiftslegges ikke. Varene avgiftslegges med en avgift pr. liter salgsvare, og satsen er 1,64 kroner for 2007. Sirup tilsatt sukker eller søtstoff til ervervsmessig framstilling av alkoholfrie drikkevarer i dispensere mv. omfattes også av avgiften. Melkeprodukter som kun er tilsatt en mindre mengde sukker (til og med 15 gram sukker pr. liter), og varer i pulverform er fritatt fra avgiften.

Avgiften på alkoholholdige drikkevarer med alkoholstyrke til og med 0,7 volumprosent alkohol avgiftslegges etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer. Drikkevarer som f.eks. øl i klasse a, vil derfor kun avgiftslegges dersom de er tilsatt sukker eller kunstig søtstoff.

Særavgiftsutvalget foreslår å erstatte avgiften på alkoholfrie drikkevarer, avgiften på sjokolade- og sukkervarer og avgiften på sukker med en generell sukkeravgift dersom dette blir administrativt mulig. Regjeringen vil vurdere dette nærmere når EUs merkedirektiv kommer på plass, jf. omtale i avsnitt 3.16. Det foreslås at avgiftssatsen på alkoholfrie drikkevarer prisjusteres fra 2007 til 2008.

3.18 Avgift på sukker mv. (kap. 5557 post 70)

Avgiften på sukker ble innført i 1981. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften er også gitt en helsemessig begrunnelse.

Avgiftsplikten omfatter sukker (roe- og rørsukker) samt sirup og sukkeroppløsninger. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak fra avgiften bl.a. for sukker som nyttes til ervervsmessig framstilling av varer.

Avgiften på sukker er i 2007 på 6,34 kroner pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2008.

Det vises også til omtalen av en generell avgift på sukker i avsnitt 3.16.

3.19 Avgift på drikkevareemballasje (kap. 5559 post 70-74)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer (post 70)

Drikkevareemballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form (engangsemballasje), blir ilagt en grunnavgift. Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer ble innført 1. januar 1994. I 2007 er avgiftssatsen 0,95 kroner pr. enhet.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2005 ble grunnavgiften på PET-flasker (plastflasker) vedtatt fjernet fra 1. juli 2005. Bondevik II-regjeringen foreslo å avvikle grunnavgiften helt fra 1. januar 2006. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006 reverserte Regjeringen dette forslaget og gjeninnførte samtidig grunnavgiften på plastflasker.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har ved brev av 13. juni 2007 åpnet formell sak mot Norge om at grunnavgiften på engangsemballasje er i strid med EØS-avtalen artikkel 14. Artikkel 14 forbyr diskriminerende avgiftsbehandling mellom innenlandske og utenlandske produkter. ESAs begrunnelse er at grunnavgiften i hovedsak rammer utenlandske drikkevarer så lenge disse av praktiske årsaker er tappet på engangsemballasje. Norske produsenter kan unngå avgiften ved å bruke ombruksemballasje. ESA slår videre fast at grunnavgiften ikke kan opprettholdes med en miljøbegrunnelse så lenge det ikke kan dokumenteres at ombruksemballasje er mer miljøvennlig enn engangsemballasje som kan gjenvinnes. Norge har i svarbrev av 13. september 2007 til ESA fastholdt at grunnavgiften kan opprettholdes etter EØS-avtalen som en miljøavgift.

Det foreslås at avgiftssatsen for grunnavgift på engangsemballasje prisjusteres fra 2007 til 2008.

Miljøavgift på drikkevareemballasje (post 71-74)

Miljøavgiften på drikkevareemballasje skal prise kostnadene ved at drikkevareemballasje havner som søppel i naturen. Avgiften er utformet slik at emballasje av henholdsvis glass, metall og plast/ kartong får ulike avgiftssatser. Avgiftssatsene begrunnes i at ulik type emballasje gir ulik miljøskade når de havner i naturen. Miljøavgiften er også gradert etter returandel, slik at emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats etter returandelen. Ved returandel på 95 pst. eller høyere faller avgiften bort. Det er Statens forurensningstilsyn (SFT) som godkjenner retursystemer og fastsetter returandel.

Miljøavgiften var tidligere differensiert etter innhold. Produkter en antok at primært drikkes i hjemmet (juice og melkeprodukter mv.), og dermed mindre sannsynlig ender opp som søppel i naturen, var unntatt fra avgiften. Fra 1. januar 2006 ble fritaket for juice og melkeprodukter mv. opphevet fordi en har grunn til å tro at en større andel av slike drikkevarer drikkes utenfor hjemmet nå enn tidligere.

Det foreslås at miljøavgiftssatsene for drikkevareemballasje prisjusteres fra 2007 til 2008.

3.20 Dokumentavgift (kap. 5565 post 70)

Dokumentavgiften avløste stempelavgiften i 1976. Avgiften er fiskalt begrunnet og har til hensikt å skaffe staten inntekter. Størrelsen på avgiften er derfor ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing. Disse kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret.

Avgiftsplikten inntrer ved tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom, herunder bygning på fremmed grunn og tilhørende festerett til tomta. Avgiften utgjør 2,5 pst. av eiendommens salgsverdi, men minst 250 kroner. Ved tinglysing av første gangs overføring av hjemmel til eierseksjon eller til fysisk del av eiendom i forbindelse med oppløsning av borettslag og boligaksjeselskaper, betales en fast avgift på 1 000 kroner pr. hjemmelsoverføring.

Det foreslås ingen satsendringer i avgiften for 2008.

3.21 Avgifter i telesektoren (kap. 5583 post 70)

Frekvensavgifter

Prising av frekvenser for mobiltelefoni ble foreslått i St.prp. nr. 70 (1995-1996) Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren, og fikk tilslutning i Stortinget, jf. Innst. S. nr. 284 (1995-1996). Samferdselsdepartementet stilte krav om en årlig frekvensavgift for første gang i 1998, ved tildelingen av frekvenser i 1 800 MHz-båndet (DCS/GSM 1 800). Det er senere blitt stilt vilkår om årlig frekvensavgift ved nye tillatelser på mobilområdet.

For disponering av frekvenser i 450, 900 og 1 800 MHz-båndene bestemmes frekvensavgiften av tildelt frekvensmengde. For disponering av frekvenser i 900 og 1 800 MHz-båndene har avgiften vært 200 000 kroner pr. duplex-kanal (2 x 200 kHz) fra den ble fastsatt for første gang i 1998. For disponering av frekvenser i 450 MHz-båndet har avgiften vært fastsatt til 1 mill. kroner pr. MHz (duplex) fra den ble fastsatt første gang i 2005.

For disponering av frekvenser til etablering og drift av tredje generasjons mobilsystemer (3G) ble det i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000 bestemt å stille vilkår om betaling av en årlig frekvensavgift på 20 mill. kroner pr. konsesjon fra 2001. Opprinnelig ble det tildelt fire konsesjoner for 3G i Norge, men to av konsesjonene er senere levert tilbake til staten. I forbindelse med ny utlysing av de to ledige konsesjonene sluttet Stortinget seg til forslaget om at frekvensavgiften på 20 mill. kroner pr. konsesjon skulle videreføres i nye konsesjoner, jf. St.meld. nr. 32 (2001-2002) Om situasjonen i den norske mobilmarknaden, St.meld. nr. 18 (2002-2003) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 32 (2001-2002) om situasjonen i den norske mobilmarknaden og Innst. S. nr. 192 (2002-2003) Innstilling fra samferdselskomiteen om situasjonen i den norske mobilmarknaden. Totalt er det i dag tildelt tre konsesjoner for 3G i Norge.

Frekvensavgiftene for mobiltelefoni har hittil vært nominelt videreført fra tidligere år, noe som har ført til en reell reduksjon i avgiftssatsene. Andre særavgifter prisjusteres årlig i forbindelse med budsjettene, med anslått utvikling i konsumprisindeksen. Det foreslås at frekvensavgiftene fra 2008 inflasjonsjusteres på linje med øvrige særavgifter. For 2008 foreslås det at frekvensavgiftene oppjusteres på grunnlag av historisk og anslått konsumprisutvikling fra det tidspunkt avgiften ble fastsatt første gang. Det foreslås videre at frekvensavgiftene inflasjonsjusteres årlig, og at avgiftssatsene fastsettes i plenarvedtaket på lik linje med andre særavgifter.

For disponering av frekvenser i 900 og 1 800 MHz-båndene foreslås det dermed at frekvensavgiften for 2008 økes fra 200 000 kroner til 240 000 kroner pr. duplex-kanal. For disponering av frekvenser i 450 MHz-båndet foreslås det at frekvensavgiften for 2008 økes fra 1 mill. kroner til 1,05 mill. kroner pr. MHz (duplex). For konsesjonene til 3G foreslås det at frekvensavgiften for 2008 økes fra 20 til 22 mill. kroner pr. konsesjon.

For 2007 utgjør totale frekvensavgifter om lag 130 mill. kroner. Økningen i avgiftssatsene fra 2007 til 2008 vil øke de totale frekvensavgiftene med knapt 20 mill. kroner. For 2008 anslås totale frekvensavgifter etter inflasjonsjustering til om lag 150 mill. kroner. Det vises til forslag til vedtak om avgift på frekvenser.

Nummeravgifter

Fra 1999 har Post- og teletilsynet lagt ut femsifrede telefonnummer for salg direkte til sluttbrukere. En sluttbruker som får tildelt et femsifret nummer, skal betale en årlig avgift for retten til å inneha og bruke nummeret. De femsifrede numrene er delt inn i forskjellige priskategorier. Avgift pr. nummer varierer fra 25 000 kroner til 100 000 kroner pr. år. For 2007 er inntekten fra nummeravgifter anslått til drøyt 17 mill. kroner. Provenyet fra nummeravgifter anslås til om lag 18 mill. kroner i 2008. Det vises til forslag til vedtak om avgift på frekvenser.

3.22 Inntekter ved tildeling av konsesjoner (kap. 5309 post 29)

Staten kan kreve betaling ved tildeling av konsesjoner og frekvenstillatelser, f.eks. når tildelingen skjer ved auksjon. Størrelsen på disse inntektene vil variere avhengig av selskapenes betalingsvilje for de tillatelser som utlyses.

Den fjerde ledige 3G-frekvenstillatelsen ble lyst ut i 2006, men det meldte det seg ingen budgivere til selve auksjonen. Dersom Samferdselsdepartementet på ny mottar søknad fra et selskap om tildeling av den fjerde ledige tillatelsen, vil det bli gjennomført en ny auksjon i samsvar med ekomlovens bestemmelser. Post- og teletilsynet planlegger en auksjon av frekvensene i 2,6 GHz-båndet i løpet av 2007. Eventuelle inntekter fra auksjonen forventes innbetalt i 2007. Samferdselsdepartementet har fullmakt fra Stortinget til å innhente inntekter for 2007 ved tildeling av konsesjoner for frekvenser.

Det foreligger på dette tidspunkt ikke planer om å tildele konsesjoner og frekvenser mot betaling i 2008. Det er derfor ikke foreslått bevilgning på denne posten. Det kan likevel oppstå situasjoner der det er hensiktsmessig å foreta tildeling mot betaling for enkelte frekvenstillatelser. Det foreslås derfor at vedtaket om inntekter ved tildeling av konsesjoner for frekvenser videreføres for 2008.

3.23 Avgifter i matforvaltningen (kap. 5576 post 70)

Ved etablering av Mattilsynet ble det etablert et tredelt system for finansiering ved hjelp av gebyr og avgifter. Systemet består av gebyr for særskilte ytelser som tilsynet utfører overfor individuelle brukere, gebyr for enkelte tilsyns- og kontrolloppgaver der disse entydig over tid retter seg mot individuelle brukere og avgifter for tilsyn og kontroll som ikke entydig retter seg mot individuelle brukere. Med virkning fra 2007 ble det opprettet et skille mellom inntekter fra gebyr og avgifter under Mattilsynet. Inntekter fra gebyr bevilges på kap. 4115 post 01, mens avgifter i matforvaltningen ble skilt ut i nytt kap. 5576 post 70.

Disse avgiftene er en form for skattlegging som følger prosedyrene i Grunnloven § 75 bokstav a, dvs. at de vedtas at Stortinget for ett år av gangen. I plenarvedtaket er det inntatt hva som avgiftslegges og avgiftssatsene. Avgiftene oppkreves av Landbruks- og matdepartementet med hjemmel i særlovgivningen.

Matproduksjonsavgiftene dekker tilsyn og kontroll langs hele matproduksjonskjeden etter matloven. Ordningene dekker også tilsyn og kontroll med dyrevelferd, dyrehelsepersonell og avl knyttet til dyr som inngår i produksjon av næringsmidler.

Matproduksjonsavgiftene er inndelt i ti ulike avgifter. Avgiftsnivået avhenger av om det er norsk eller importert vare. For de norskproduserte varene avhenger avgiftsnivået av om varene er animalia eller vegetabilia. For animalia avhenger avgiftsnivået i tillegg av om det er landbaserte varer eller fisk/sjømat. Satsene i forslaget til avgiftsvedtak er i prosent av verdi, med unntak for kjøtt og fisk. Disse har avgiftssatser basert på vekt. For importerte varer skiller avgiftene mellom råvarer og halvfabrikata/ferdigvarer.

For nærmere omtale av avgiftene vises det til St. prp. nr. 1 (2007-2008) Landbruks- og matdepartementet.

Fotnoter

1.

Prisen i 2007 er gjennomsnittet av prisen i 1. og 2. kvartal 2007.

2.

Tallene for 2005 og 2006 er foreløpige

3.

Tall for 2006 er foreløpig.

Til dokumentets forside