Svar på anmodning om tolkningsuttalelse - planavklaring for solkraftverk

Vi viser til henvendelse 17. februar 2022, der dere på vegne av Energeia AS ber om en tolkningsuttalelse vedrørende planavklaring for solkraftverk. Svaret er utarbeidet i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet.

Dere ber om en tolkningsuttalelse knyttet til hvorvidt dispensasjon etter plan- og bygningsloven kapittel 19 er et egnet virkemiddel for å oppnå plangrunnlag for oppføring av solkraftverk i kombinasjon med innmarksbeite på LNFR-arealer etter gjeldende rett. Spørsmålet stilles på generelt grunnlag, men bakgrunnen for henvendelsen er et konkret prosjekt, lokalisert på Seval skog i Gjøvik kommune.

Som dere også viser til i brevet, er det uttalt i plan- og bygningslovens forarbeider, Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) side 243, at vilkårene for å gi dispensasjon fra arealplan vil være til stede når det foreligger en endelig konsesjon etter energiloven. Dere stiller spørsmål ved om denne uttalelsen kan tas på ordet, og mener det likevel må foretas en selvstendig vurdering av om vilkårene for dispensasjon er til stede.

Departementet har i praksis lagt til grunn at uttalelsen må forstås slik at vilkårene for dispensasjon etter plan- og bygningsloven anses oppfylt når det er gitt konsesjon etter energiloven. Selv om de materielle vilkårene er til stede, må kommunen vurdere om det skal gis dispensasjon, jf. ordet «kan» i § 19-2 første ledd. Denne vurderingen anses som et fritt skjønn.

Departementet viser til at reguleringsplikt etter pbl. § 12-1 tredje ledd første punktum ikke gjelder for solkraftverk med konsesjon etter energiloven, jf. tredje ledd tredje punktum. Kommunene kan ikke pålegge tiltakshaver å utarbeide planforslag. Tiltakshaver kan likevel utarbeide reguleringsplan på eget initiativ. En reguleringsplan vil sikre forsvarlig planavklaring og gjennomføring, og kan være i utbyggers interesse fordi planen gir forutsibaret. Bakgrunnen er at en reguleringsplan vil gi en rettslig bindende avklaring for næringsvirksomheten, og forenkle videre prosess for etableringen. Særlig kan det være forenklende ved at de ulike interessene i området blir avklart i reguleringsvedtaket.

Særlig om forholdet til jordloven

Omdisponering av dyrka og dyrkbar jord krever i utgangspunktet tillatelse etter jordloven § 9. Jordloven § 2 fastsetter virkeområdet for jordloven. Dersom området er lagt ut til annet formål enn landbruk i reguleringsplan, gjelder som et utgangspunkt ikke reglene om omdisponering etter jordloven § 9. Kommunen kan likevel bestemme i planen at jordloven § 9 skal gjelde, se jordloven § 2 annet ledd.

Reglene i jordloven § 9 gjelder heller ikke dersom det aktuelle området i bindende arealdel av kommuneplan er lagt ut til «bebyggelse og anlegg, eller landbruks-, natur-, og friluftsformål samt reindrift der grunnutnyttinga er i samsvar med føresegner om spreidd utbygging som krev at det ligg føre reguleringsplan før deling og utbygging kan skje», jf. jordloven § 2 første ledd bokstav b.

Reglene i jordloven § 9 gjelder heller ikke for tiltak med konsesjon etter energiloven § 3-1, jf. jordlova § 2 tredje ledd.

Dersom jordloven § 9 kommer til anvendelse i et konkret tilfelle, må det tas stilling til hva som er ment med bestemmelsens første ledd første punktum som lyder: «Dyrka jord må ikkje brukast til føremål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon».

Departementets vurdering er at det ikke trengs omdisponeringstillatelse etter jordloven § 9 dersom solcellepanelene ikke er til hinder for at arealet kan brukes til jordbruksproduksjon. Bruken er da ikke endret, jorda brukes fortsatt til jordbruksproduksjon. Hvorvidt det kreves omdisponeringstillatelse, må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

For øvrig vil vi påpeke at dersom grunneier på en landbrukseiendom inngår en leieavtale med et firma som ønsker å plassere solcellepanel på en landbrukseiendom, kan jordloven § 12 og konsesjonsloven komme til anvendelse.

Med hilsen