Tilbakemelding på henvendelse om kommunenes ansvar for feil ansvarlig søker har gjort under byggesaksbehandlingen

Vi viser til brev av 14. august 2014.

Det følger av henvendelsen at De representerte Ringebu kommune i forbindelse med en erstatningssak som var reist mot kommunen for påståtte feil begått i byggesaksbehandlingen av Kvitfjell Lodge. Kommunen ble frifunnet for erstatningsansvaret. I henvendelsen gir De uttrykk for at denne saken illustrerer at feil kan føre til et betydelig ansvar for kommunene, og at saken således gir foranledning til å reise spørsmål om kommunene er tilstrekkelig vernet mot ansvar for feil begått av andre.

Kommunens oppgaver i saksbehandlingen er blant annet tydeliggjort gjennom plan- og bygningslovens regler om tidsfrister. En viktig del av ansvarsrettsreformen, som ble gjennomført i 1995, var at kommunene fikk tilsynsfunksjon, men ikke lenger ansvaret for bygningskontroll. Ansvaret ble plassert hos aktørene som har mulighet til å unngå og avhjelpe at feil oppstår, dvs. de ansvarlige foretakene.

I etterkant av gjennomføringen av ansvarsrettsreformen ble det tatt til orde for at bygningskontrollen burde gjeninnføres. Dette forslaget ble vurdert i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008), se kapittel 11.6.2 Kommunal bygningskontroll:

”Departementet anbefaler ikke gjeninnføring av kommunal bygningskontroll. Slik kontrollansvaret er lagt opp vil gjeninnføring av kommunal kontroll innebære at kommunen får ansvar dersom feil ikke blir oppdaget, både ved søknadsbehandlingen og kontrollgjennomføringen. En slik ansvarliggjøring vil kreve svært store ressurser og båndlegge mye av kommunens midler. Styring av kommunenes ressursbruk kan være problematisk, spesielt ettersom det normalt er de forskjellige aktørers eget ansvar å overholde regelverket. Høringsuttalelser og tilbakemeldinger fra næringen ellers er for øvrig temmelig entydig i konklusjonen om at det er viktig å styrke tilsynet og uavhengig kontroll, mens aktørene selv må ta ansvar for sine feil. Kommunene bør i stedet være mer aktive med hensyn til oppfølging og bruk av sanksjoner. Ved tilsyn har kommunene alle virkemidler til rådighet, men det må være klart at ansvaret for feil ligger hos de som har mulighet til å unngå og å avhjelpe feilen.”

De har i henvendelsen gitt uttrykk for at avgjørelsen Kvitfjell Lodge-saken er ”av interesse idet den så vidt jeg vet er den første på svært mange år som omhandler spørsmålet om ansvar for kommunens kontrollvirksomhet i forbindelse med byggesaksbehandling”. Departementet vil for ordens skyld vise kort til to andre dommer hvor kommunens ansvar i forbindelse med byggesaksbehandlingen har stått sentralt:

I Gulating lagmannsretts dom, LG-2011-192019, som gjaldt gyldigheten av to vedtak fattet av Fylkesmannen i Hordaland,  uttalte lagmannsretten følgende om plan- og bygningsloven av 1985 § 94 nr. 1:

”Tiltakshaver har etter pbl § 94 nr 1 plikt til å gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne ta standpunkt til om vilkårene for å gi tillatelse er til stede. Det er ansvarlig søker som skal synliggjøre og klargjøre TU, høyder og avstander, herunder behovet for dispensasjoner overfor kommunen, jf. pbl § 7. Søknaden skal inneholde alle opplysninger kommunen trenger for å ta stilling til om tiltaket oppfyller kravene i de relevante bestemmelser, og feil og mangler i søknaden er tiltakshavers risiko, også om det er ansvarlig søker som kan bebreides disse, jf. Ot.prp.nr.39 (1993-1994) side 204. (vår understreking)

Lagmannsretten hitsetter fra Pedersen, Sandvik, Skaaraas, Ness og Os: «Plan- og bygningsrett», side 214:

”Det vil være en del av ansvarlig søkers oppgave å klargjøre overfor bygningsmyndighetene hvorvidt tiltaket er avhengig av dispensasjon for å kunne realiseres. Det kan være overskridelse av maksimal byggehøyde, mindre avstand til nabogrense, vei eller overskridelse av maksimal tillatt utnyttelse.”

Departementet viser også til avsnitt 50 i Høyesteretts dom i den såkalte Eigersundsaken, Rt.2006 side 1012, som gjaldt krav om erstatning fra Eigersund kommune som følge av setningsskader på boligeiendom.

”Det er ikkje tvilsamt at det er byggherren som har ansvaret for byggjeprosjektet, også byggjegrunn og fundamentering. Bruken av ansvarshavande endrar ikkje dette, men støttar klart opp under at det ikkje er kommunen som skal ha ansvaret. Etter mitt syn vil det berre i heilt ekstraordinære tilfelle kunne tenkjast at kommunen i slike saker som her, får ansvar for eit bygg, med mindre kommunen direkte har gripe inn i opplegget for eller utføringa av byggjeprosjektet.” (vår understreking)

Hovedansvaret for feil ligger således hos de ansvarlige foretakene. Kommunene har imidlertid også plikter etter plan- og bygningsloven, og kan dersom de har opptrådt uaktsomt bli erstatningsansvarlige for feil begått i byggesaksbehandlingen. Dette vil nødvendigvis måtte bero på en konkret vurdering. Hvorvidt det bør gjelde en mild aktsomhetsnorm ved byggesaksbehandlingen slik De har tatt til orde for i henvendelsen, er et forhold som vi mener domstolene er best egnet til å ta stilling til. Til orientering kan vi opplyse at Oslo tingrett i dom av 10. september 2005 (TOSLO-2005-138072), som gjaldt erstatningsansvar for kommune for saksbehandlingsfeil, la til grunn en mild aktsomhetsnorm:

”Det fremsatte kravet gjelder erstatning basert på saksbehandlingsfeil under Oslo kommunes kontrollvirksomhet etter plan- og bygningsloven. Retten legger til grunn at det for denne type virksomhet bør anvendes en relativt mild aktsomhetsnorm. I denne sammenheng viser retten til de sonderinger om aktsomhetsnormer for det offentliges erstatningsansvar som er gjort av Høyesterett i dom inntatt i Rt-2000-253.”

Vi takker for innspillet, og vi vil ta dette opp til vurdering ved fremtidig revisjon av plan- og bygningsloven.