Trygve Lie

Konstituert statsminister 1942.

Trygve Lie

Trygve Halvdan Lie var jurist, politiker og FNs første generalsekretær.
(Foto: Benkow).

Statsråd 20. mars 1935-25. juni 1945, sjef for Justisdepartementet. Sjef for Handelsdepartementet 1. juli 1939, sjef for Forsyningsdepartementet 2. oktober 1939, fungerende utenriksminister 19. november 1940, utnevnt 21. februar 1941. Konstituert statsminister 16. april-7. juli 1942.

Utenriksminister 25. juni-5. november 1945.

Utenriksminister 5. november 1945-2. februar 1946.

Statsråd 4. juli-28. august 1963, sjef for Industridepartementet.

Statsråd 25. september 1963-12. oktober 1965, sjef for Industridepartementet. Sjef for Handels- og skipsfartsdepartementet 20. januar 1964.

 

Født i Kristiania (Oslo) 16. juli 1896, sønn av snekker Martin Lia (1862-1933) og Hulda Otilie Arnesen (1862-1939).
Gift 8. november 1921 med kaféinnehaver Hjørdis Alette Fredrikke Jørgensen (1900-1960), datter av stasjonsmester Ludvig Jørgensen (1859-1919) og Jenny Eriksen (1870-1949).
Svigerfar til senere statsråd Jens-Halvard Bratz.
Død på Geilo i Buskerud 30. desember 1968. Gravlagt på Grorud kirkegård i Oslo.

Trygve Lie ble født på Grünerløkka i Kristiania og vokste opp i enkle kår sammen med sin mor og en eldre søster. Faren emigrerte til USA før Lie ble født, og ble aldri nevnt i samtalene med moren. Familien flyttet til Grorud i Østre Aker da Lie var seks år, og her engasjerte han seg i idrett og snart også i politikk. På dette raskt voksende industristedet i landbruksområdet øst for Kristiania, drev Lies mor kafé og arbeiderpensjonat, og Lie leste avisen høyt for politisk interesserte arbeidere.

En av Lies lærere på Grorud, arbeiderpartimannen Johan Evje, sørget for at den oppvakte gutten fikk støtte fra godseier H.C. Mathiesens legat i tre år. På denne tiden tok Lie middelskole og gymnas, noe som ikke var vanlig for arbeiderungdom den gang. Etter examen artium i 1914 fortsatte Lie med jusstudier på Universitetet i Kristiania, og tok embetseksamen i 1919.

Allerede i 1912 deltok Lie i sin første valgkamp, for Aker Arbeiderparti, og i 1915 var han lønnet sekretær i samme parti og også forretningsfører i Grorud trygdekasse. Han ble styremedlem i Aker Arbeiderparti i 1916, og snart etter formann, og satt ni år i Aker formannskap og herredsstyre. Da Akershus Arbeiderparti ble dannet i 1921, ble Lie første formann, et verv han hadde nesten sammenhengende fram til 1946.

Fra 1919 til 1922 var Lie sekretær på Arbeiderpartiets landskontor, under Kyrre Grepp. I denne egenskap var han i 1921 sekretær for en partidelegasjon til Moskva, som innledet en mangeårig kontakt med Sovjetunionen.

I 1922 ble Lie ansatt i en nyopprettet stilling som juridisk konsulent i Landsorganisasjonen, en stilling han hadde helt til våren 1935. I LO ble Lie raskt spesialist på arbeidstvistlovens områder. Blant sakene han arbeidet med var Folldalskonflikten i 1929 og Menstadkonflikten i 1931. Han laget også utkastet til det som i 1935 ble hovedavtalen mellom LO og Norges Arbeidsgiverforening.

I mars 1935 ble 39-årige Lie justisminister i Johan Nygaardsvolds regjering. Han benyttet raskt muligheten til å oppheve tukthusloven, en gammel kampsak for LO.

Sommeren 1935 innvilget Nygaardsvold-regjeringen oppholdstillatelse til den revolusjonære russeren Leo Trotskij, og ble sterkt kritisert for dette av de borgerlige partiene og partiet Nasjonal Samling. Etter at Moskva-prosessene startet for fullt sommeren 1936, ble Norge utsatt for sovjetisk press for å sende Trotskij ut av landet. Ved hjelp av to provisoriske lover fikk Lie først internert Trotskij og så i hemmelighet sendt ham til Mexico. For dette fikk Lie kritikk fra den radikale siden i norsk politikk.

I juli 1939 ble Lie handelsminister, før han etter krigsutbruddet i Europa 1. september ble sjef for det nyopprettede Forsyningsdepartementet i oktober. Her viste han fremsyn og politisk handlekraft, overkjørte embetsverk og fagfolk og sørget for at Norge ved det tyske angrepet i april 1940 hadde kornforsyninger for et års forbruk.

Også våren og sommeren 1940 viste Lie handlekraft, i den kaotiske tiden da regjeringen var på flukt etter det tyske angrepet 9. april – først i eget land og så til London. Han var sentral da regjeringen rekvirerte den norske handelsflåten, og var den første tiden i London også ansvarlig for skipsfartssakene. I august 1940 måtte han til USA for å mekle fordi 19 norske skipsbesetninger streiket som følge av at fagbevegelsen der agiterte for at norske skip ikke måtte seile til Storbritannia. Her var arbeideradvokaten på hjemmebane, saken ble løst og sjøfolkene fikk høyere hyre for å seile i krigsutsatte farvann.

I november overtok Lie som utenriksminister etter Halvdan Koht, etter en konflikt om den utenrikspolitiske linjen. Lie fremsto raskt som en markant utenriksminister, og ønsket å opparbeide et godt forhold til Storbritannia og USA. Han tok til orde for et militært samarbeid mellom landene ved det nordlige Atlanterhavet, også når krigen en gang var over. Etter hvert som USA fikk en stadig mer fremtredende rolle i alliansen, tonet Lie ned denne atlanterhavslinjen til fordel for et likeverdig samarbeid med stormaktene, og en forankring av Norges sikkerhet i en kollektiv løsning – noe som skulle bli De forente nasjoner.

Mens mange av de norske statsrådene i London mistrivdes og lengtet hjem, stortrivdes Lie. Han møtte regelmessig de allierte utenriksministrene og utfoldet seg politisk og sosialt. Forholdet til statsminister Nygaardsvold var konfliktfylt. Under Nygaardsvolds besøk i USA og Canada våren og sommeren 1942, var Lie konstituert statsminister i nær tre måneder.

I april 1945 var Lie formann for den norske delegasjonen ved FN-konferansen i San Francisco. Da Einar Gerhardsens samlingsregjering overtok etter Nygaardsvold-regjeringen sent i juni 1945, fortsatte Lie som utenriksminister. Det samme gjorde han da Gerhardsens arbeiderpartiregjering overtok i november 1945. Men allerede i februar 1946 gikk han ut av regjeringen for å overta stillingen som FNs første generalsekretær, valgt som kompromisskandidat.

Lie kom til New York i mars 1946 uten at verdensorganisasjonen hadde egne lokaler, så arbeidet startet på Hotell Waldorf Astoria. I løpet av etpar uker hadde Lie ordnet midlertidige lokaler, og før året var omme hadde han sikret FN egen tomt på Manhattan. Som tidligere lokalpolitiker kom Lie godt utav det med New Yorks politiske ledelse. Selv hans argeste kritikere gav ham honnør for etableringen av FN som organisasjon. I 1952 sto FN-bygget på Manhattan ferdig. Det kan langt på vei sees som Lies verk.

Lie ble kritisert for at flertallet av dem som ble ansatt i FN kom fra USA. Dette skapte inntrykk av at han ble styrt av amerikanerne. Men han viste også selvstendighet, særlig de første årene. Han utviklet generalsekretærstillingen til noe mer enn en administrativ stilling, slik at generalsekretæren fikk rett til å ta visse politiske initiativ overfor Sikkerhetsrådet. Blant konfliktene som kom på Lies bord disse årene, var opprettelsen av staten Israel og Koreakrigen. Lie arbeidet for samarbeid mellom øst og vest, men etter hvert som motsetningene økte mellom vestmaktene og Sovjetunionen, ble dette vanskeligere.

Da Korea-krigen brøt ut i juni 1950, støttet Lie FNs aksjon mot angriperen Nord-Korea. Dette førte til at Sovjetunionen ikke lenger anerkjente ham som generalsekretær. I 1952 slo USAs jakt på spioner og kommunister blant amerikanerne i FN-hovedkvarteret, til for fullt. Samlet hindret dette Lies arbeid som generalsekretær i en slik grad at han i november 1952 bad om å få gå av. I april 1953 overlot han stillingen til den svenske diplomaten Dag Hammarskiöld og reiste hjem til Oslo.

Etter de syv FN-årene hadde nok Lie ventet seg en sentral posisjon i hjemlandet. I stedet fikk han de første årene tid til å arbeide med sine memoarer, sammen med assistenter som han samlet rundt seg på hytta i Rugeldalen ved Røros.

I 1955 ble Lie utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus. På samme måte som familien hadde blitt kritisert for å flytte fra huset på Furuset ved Grorud til høyblokk på Oslo vest, fikk han nå kritikk for å be om sjåførkjørt bil. Men Lie tok fylkesmannsutfordringene med velkjent pågangsmot, enten det gjaldt byggingav broer eller motorvei til Gardermoen. I 1959-1960 ledet han et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle få utenlandsk kapital til å etablere seg i Norge. Her kunne han benytte sitt internasjonale kontaktnett fra tiden i FN.

Etter ulykken i Kings Bay-gruven i Ny-Ålesund på Svalbard sommeren 1963, ble 67-årige Lie igjen statsråd – som industriminister i Einar Gerhardsens tredje regjering. Han fortsatte som dette også i Gerhardsens fjerde regjering i september 1963, men ble snart sykmeldt på grunn av hjerneslag. I januar 1964 var han tilbake, nå som handels- og skipsfartsminister. Denne posten hadde han til Gerhardsens regjering gikk av etter valget høsten 1965.

Selv om idretten ble lagt på hylla i yngre år, var Lie i alle år en ivrig småviltjeger som trivdes i skog og mark. Han rakk akkurat å gi ut en siste erindringsbok før han i 1968 døde av hjerteslag under juleferien på Geilo, 72 år gammel.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon

Til toppen