1. Utrydde fattigdom

1.1)Innan 2030 utrydde all ekstrem fattigdom

1.2) Innan 2030 minst halvere prosentdelen av menn, kvinner og barn i alle aldrar som lever ifattigdom, i samsvar med nasjonale definisjonar

1.3) Innføre nasjonalt tilpassa sosiale velferdsordningar og tiltak for alle, inkludert
minstestandardar, og innan 2030 oppnå ei vesentleg dekning av fattige og sårbare

1.4) Innan 2030 sikre at alle menn og kvinner, særleg fattige og sårbare, har lik rett til økonomiske ressursar og tilgang til grunnleggjande tenester, til å eige og kontrollere jord og andre former for eigedom, og til arv, naturressursar, ny teknologi og finansielle tenester, inkludert mikrofinansiering

1.5) Innan 2030 byggje opp motstandskrafta til fattige og personar i utsette situasjonar, slik at dei blir mindre utsette og sårbare for klimarelaterte ekstremhendingar og andre økonomiske, sosiale og miljømessige påkjenningar og katastrofar

1.a) Sikre ei vesentleg mobilisering av ressursar frå mange ulike kjelder, mellom anna gjennom styrkt utviklingssamarbeid, for å gje utviklingslanda, særleg dei minst utvikla landa, tilstrekkelege og føreseielege middel til å gjennomføre program og politikk for å utrydde alle former for fattigdom

1.b) Opprette gode politiske rammeverk på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå basert på utviklingsstrategiar som gagnar dei fattige og tek omsyn til kjønnsperspektivet, med sikte på å auke investeringar i tiltak som motverkar fattigdom

Det store flertallet i Norge har høy levestandard og gode levekår. Økonomisk vekst, høy sysselsetting, stor grad av omfordeling gjennom skatter og godt utbygde velferdsordninger har bidratt til mindre ulikhet og fattigdom i Norge sammenlignet med andre land.

En andel av befolkningen har likevel økonomiske ressurser som avviker betydelig fra det generelle inntektsnivået i samfunnet. En indikatorer som ofte brukes for å belyse hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen av befolkningen som gjennom en treårsperiode har inntekt under 60 prosent av medianinntekten. Målt på denne måten var andelen med vedvarende lavinntekt 9,6 prosent i treårsperioden 2015–2017.

Det har over tid vært en økning i antall barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Utviklingen har blant annet sammenheng med et større innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn og samtidig svak yrkestilknytning.

Den viktigste årsaken til lavinntekt er manglende eller lav deltakelse i arbeidslivet. For at alle skal få ta del i velstandsveksten må flest mulig få mulighet til å delta i arbeidslivet. Regjeringen har iverksatt en inkluderingsdugnad som skal bidra til at flere med nedsatt funksjonsevne og hull i CV-en kommer i ordinært arbeid. Ungdomsinnsatsen skal gi et tilbud til unge som trenger hjelp til å komme i jobb eller skole. Kvalifisering, utdanning og arbeid er viktige innsatsområder i regjeringens integreringsstrategi.

Meld. St. 13 (2018–2019) om fordeling og sosial bærekraft presenterer regjeringens politikk for å motvirke ulikhet og konsekvenser av ulikhet, med vektlegging av muligheter for alle gjennom utdanning, integrering og arbeid.

Regjeringen la i 2015 fram strategien Barn som lever i fattigdom (2015–2017). Det er satt i gang arbeid med en ny samarbeidsstrategi for barn som vokser opp i lavinntektsfamilier.

I den internasjonale oppfølgingen av mål 1 legger Norge stor vekt på tiltak rettet mot å utrydde fattigdom gjennom støtte til utdanning og helse. Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk.

I 2013 var antallet mennesker som levde under den internasjonale ekstremfattigdomsgrensen på 1.90 USD om dagen, anslått til 767 millioner. Det er en nedgang fra 28 pst. i 1999 til 11 pst. i 2013. Den største nedgangen i ekstremfattigdom skjedde i denne perioden i Øst og Sør-Asia. I Afrika sør for Sahara lever imidlertid fortsatt nærmere 42 pst. av befolkningen i ekstrem fattigdom.

Sosiale velferdsordninger er grunnleggende for å forebygge og redusere fattigdom og forskjeller. I 2016 var kun 45 pst. av verdens befolkning dekket av slike ordninger.

Utryddelsen av alle former for fattigdom er det overordnede målet for norsk utviklingspolitikk. Norge er blant landene med høyest prosentandel av BNI og bidrag per innbygger. Det er imidlertid begrensninger i hva norsk bistand alene kan oppnå. Bistand må i større grad benyttes strategisk for å utløse andre ressurser for utvikling.

Norsk utviklingspolitikk prioriterer utdanning, helse, næringsliv, klima og fornybar energi i tillegg til humanitær bistand. Disse områdene er erfaringsmessig avgjørende for bærekraftig og inkluderende utvikling. Regjeringen arbeider også med å konsentrere en større andel av norsk bistand mot de som trenger det mest – minst utviklede og mest sårbare land.

Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon er så viktig for bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon at de er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk og bistand.