Avtalens forhistorie

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Avtalen mellom Norge og Russland om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet som ble undertegnet i Murmansk 15. september 2010, har en mer enn 40 år lang forhistorie.

Norge foreslo for første gang i 1967 for Sovjetunionen å igangsette forhandlinger om avgrensningen av kontinentalsokkelen i Barentshavet. Et uformelt møte ble avholdt i 1970, men embetsdrøftelser startet først i 1974.

Den 27. april 2010 undertegnet den norske og den russiske utenriksministeren en fellesuttalelse i Oslo som kunngjorde at de to forhandlingsdelegasjonene hadde oppnådd tentativ enighet om avgrensingen, etter forhandlinger som hadde omfattet alle spørsmål knyttet til denne. Delegasjonene anbefalte inngåelse av en overenskomst om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet.

Det russiske utgangspunktet i forhandlingene har vært at avgrensningslinjen skal følge en sektorlinje, langs omtrent 32 grader øst og nordover fra den russiske kysten. Bakgrunnen for dette var det sovjetiske dekret av 1926 om anneksjon av territoriene nord for det russiske fastland mellom landterritoriets vestligste og østligste ytterpunkter. På 1970-tallet påberopte Sovjetunionen seg sektorlinjen også som grunnlag for avgrensning av maritime områder.

Det norske utgangspunktet i forhandlingene har vært en beregnet midtlinje, trukket på grunnlag av like avstandspunkter mellom partene kyster. Det norske kravet var utledet av reglene i Genève-konvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen, som gir anvisning på en midtlinje dersom ikke særlige omstendigheter tilsier en annen løsning.

Internasjonal rettspraksis, anført av den internasjonale domstol i Haag har gjennom de siste par tiår i vesentlig grad bidratt til å klargjøre de vanskelige juridiske og faktiske spørsmål avgrensning av maritime områder innebærer. Kort sammenfattet bekrefter denne praksis en enhetlig metode, som også tar i betraktning de geografiske særegenheter i det aktuelle område. Som et første skritt beregnes en tenkt midtlinje som et matematisk rimelig utgangspunkt. Deretter vurderes om det er særlige geografiske forhold som fører til at en midtlinje ville innebære et urimelig resultat. Særlig er det grunnlag for å justere eller flytte linjen dersom det er stor ulikhet i partenes kystlengder, slik forholdet er mellom Norges og Russlands kyster, særlig i den sørlige del av Barentshavet.

I 2007 ble Norge og Russland enige om en grenselinje for de innerste deler av omstridt område. Avgrensningen av dette området er regulert i den såkalte Varangerfjordavtalen av 2007. Varangerfjordavtalen regulerer avgrensingen mellom Norge og Russland i relativt små, men kystnære og sensitive områder. Varangerfjordavtalen fastsetter en grenselinje på 73 km for sjøterritoriet, de økonomiske soner, kontinentalsokkelen og de tilstøtende soner. Varangerfjordavtalen bygger på moderne havrettslige prinsipper, og ble godt mottatt i begge land. 

Inngåelsen av avtalen om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet bidrar til gjennomføringen av havrettens regler i Polhavet i samsvar med den erklæringen som de fem kyststatene ved Polhavet (Canada, Danmark/Grønland, Russland, USA og Norge) avga 28. mai 2008 i Ilulissat på Grønland, den såkalte Ilulissat-erklæringen. Avgrensningsavtalen representerer en slik løsning på utestående spørsmål i tråd med folkeretten som partene forplikter seg til i erklæringen.

Helt i nord grenser norsk og russisk kontinentalsokkel mot de store havdyp som er det internasjonale havbunnsområdet. Norge og Russland har samarbeidet ved kartleggingen av sine respektive kontinentalsoklers yttergrenser in nord, herunder ved utveksling av data. Yttergrensen for norsk sokkel ble klarlagt ved Kontinentalsokkelkommisjonens anbefaling i mars 2009.

Kontinentalsokkelkommisjonen anbefaling berørte ikke avgrensningen mellom Norge og Russland.